Prokastijobbe

I dag hadde jeg en litt vanskelig samtale på teams. Er det en samtale når det er mange involvert? Iallefall, jeg skal snakke som en del av en litt større greie, på et forum. Det er meg og en annen same som er med. I sin tekst, som skal inn i en publikasjon, og dermed i sitt framlegg, kommer den andre samen med en del påstander som er ganske kontroveriselle i det samiske samfunnet. Ettersom han er den eneste samen som snakker om det, på dette forumet, som er i utlandet, blir disse påstandene uimotsagte og dermed sanne. Jeg var nødt å påpeke at de er kontroversielle. At mange bent fram har kalt dem rasistiske. Jeg hadde ikke så lyst. Jeg hadde forberedt meg med å skrive noen av de viktigste argumentene på små post-it-lapper og hadde klistret dem på skjermen. Følte meg veldig lur da. Da kan jeg se i skjermen og lese nøye formulerte argumenter samtidig. Nå dukket ikke same nr 2 opp på møtet, uvisst av hvilken grunn, og jeg vet ikke helt om det gjorde det lettere eller vanskeligere, men nå har iallefall alle den informasjonen jeg synes de bør ha. 

Blæh. 

Jeg har også tusen ting jeg skulle ha gjort men synes ikke egentlig at jeg gjør dem. Jeg stresser når jeg har lagt meg, men når jeg kan ta tak i saken, da gjør jeg andre ting. For eksempel har jeg brukt endel tid på å lage den der ukeplanen til familien. En i plexi sånn at man kan skrive og viske ut. Fant plexi, det er en hylle fra en slags medisinsk skuffeseksjon. Hadde rød og svart sprittusj, liker rødt og svart og hvitt sammen (veggen på kjøkkenet er hvit) og gikk rett på uten planlegging med tusj og linjal og øyemål. På baksiden. Oppdaget at jeg klarer helt fint og uten å tenke å skrive speilvendt. Visste at jeg kunne det om jeg skrev med begge hender samtidig foråvidt, men at det bare er å legge ivei i speilvendtland på denne måten se det visste jeg ikke. 

Jeg glemte at jeg måtte ha plass til dato ved ukedag. Den som har lengst navn får ha flest aktiviteter. Øverste rad er ikke på linje med de neste. Jeg tok et bilde og sendte til søstersen, der ukeplanen sto på atelieret sammen med det virkelige arbeidet mitt og se! hvor tydelig det er her på dette fotografi at jeg kan prise meg lykkelig over at jeg forlot mitt kall som designer til fordel for kunsten. 

 

Ja, se og se. Her var jo helt umulig å laste opp bilder. Jeg skulle til å skrive at jaja her kommer de virkelige navnene til både the Twig og the Stig frem, men så lenge de ikke er søkbare så. Nå forblir de i internettmørket. Og det blir ukekalenderen min også. 

Det får jeg ta som et hint til å gå og jobbe litt.