Dette også mot en slutt

Jeg fikk et sporingsnummer av plakettfolket i går, det viser seg at plaketten har ligget nede på SparKjøp i to uker, jeg har bare ikke fått noe beskjed. Da jeg henta den påpekte jeg dette, hun som jobbet der holdt adresselappen opp foran ansiktet mitt og sa pekte Det er ikke noe telefonnummer her! 
Avogtil kan man bli litt lei av den østeuropeiske servicen her i Kirkenes.
Jeg påpekte (men ikke like bokstavelig) at dette er jo posten, jeg har jo postkasse, jeg har adresse, den står på, skal det være umulig å få utlevert ting når noen ikke vet telefonnummeret ditt? og hun sa at da måtte jeg ringe kundeservice. Jeg er litt lei av denne fragmenteringen. Det er umulig å få gitt en tilbakemelding om at ting ikke fungerer med mindre men er helt over gjennomsnittet engasjert.  

Men! Plaketten var kjempefin. Både jeg og the Stig stusset lenge på stavemåten av etternavnet, men jeg heter jo også det, og det ER sånn det staves. Det bare virka så pussig. Det ser forsatt rart ut. Men det er rett. Og snart kommer det nok til å se normalt ut. En kompis skal bore i steinen og feste plaketten. Og så kan vi sette ut steinen.

Jeg har lyst å vise den til alle, men det blir litt rart, jeg skjønner det. Det ble et ganske fint og personlig minneord, men man må kjenne pappa for å skjønne det, og poenget blir litt borte om det må forklares.


Pappa sitt eget paradis var hytta på Harefossen, bygget i 1932 av transportkasser fra AS Sydvaranger. Hele sommeren lå familien der ute. Farfar kom gående ut i helgene med forsyninger som mel, meitemakk og bygningsmaterialer. Det finnes en historie om da han kom med ny dør, men han bar også tvillingene. Først bar han tvillingene et stykke, satte dem fra seg i lyngen, gikk tilbake og hentet døra, så bar han døra et stykke forbi tvillingene, satte den ned, gikk tilbake og hentet tvillingene...
Pappa overtok hytta når det bare var ham igjen her i Sør-Varanger, men bygde for noen år siden ny, for transportkasser er ikke et evigvarende materiale. 
Og Harefossen ble demmet opp i 1963, elva ble større, strømmene striere, men fossen ble stille. 
Pappa sa alltid at han hørte duren fra fossen. Alltid. Han hadde den inne i hodet når han var på Harefoss.
 

 


2 kommentarer:

Lillesøsters dagbok sa...

Plaketten ble kjempefin! Og med den historien som bakteppe ble jeg rørt av minneordet. Så bra at det endelig ordnet seg.

frk. Figenschou sa...

Ja. Nå er det bare resten igjen, men det virker overkommelig.

26te april

Jeg må skrive en tydelig mail. Det finnes tydelige mailer, strenge mailer, og sure mailer. Jeg har bare skrevet en sur mail en gang i hele m...