Prågress

Vi maler huset. Dettsikker metode, plank for plank nede på bakken, før snekkeren kommer to måneder forsinket og snekrer dem fast på huset. Altså han kan jo falle da, men han har både stillas og HMS-kurs for små og mellomstore bedrifter, så han klarer seg nok.

Vi slipper altå henge opp ned i en stige rett under raftekassa, så det er fordelen, ulempen er logistikken. Alle planker må ut av stabel, over til malestasjon,  males, bæres til tørkestasjon, tørkes, og stables igjen. Så må man gjøre det for neste strøk. Vi bærer og bærer og stabler og strør og stabler og bærer. 

Vi begynner kanskje å bli bittelitt lei. Det er også dette stressmomentet Været, det bør jo ikke regne, og her spås været med terninger. Vi aner ikke kom det kommer til å regne eller ikke, uansett hva værmeldinga sier. Og vi må bli ferdige før det er nede i fem grader, for da vil ikke malinga tørke lenger. Det kan se ut til at vi bare har ut uka. Og i går kom det enda mer plank med en lastebil!

Og jeg har en milliard ting å gjøre på jobb og folk som mailer og ringer og jeg bare: kan ikke prate! det er oppholdsvær og ti grader, hadet!

Men når vi er ferdige, da er vi ferdige. Det blir bra. Og nå har vi begynt på andre strøk, det vil si at alt vi maler, er ferdig når det er ferdigmalt, farvel, sees ikke igjen. 

Bortsett fra vindskiene, som man jo liksom må ha øverst da, de kom ugrunnet så de er nå grunnet og har foreløpig brukt to døgn på å ikke tørke og det blir skikkelig skikkelig teit om det eneste som ender opp umalt i dette stressmaratonet for å slippe å stå i stige og lift, 

er vindskiene.

Vi får prøve å unngå det.