Brette opp ermene/armene

Det som var lurt med å ta arbeidsårets første mandag på en fredag, var jo at det var en fredag. Det som ikke var så lurt var at nå kom det to mandager veldig tett innpå hverandre her. 

Og alle kan jo få lov å gjette på om fraktselskapet dukket opp på fredag eller ikke, så nå blir det kanskje i dag, kanskje i morgen...det gjør vanligvis ikke så mye at de ikke har peiling på hva de driver med, så lenge de eksisterer, for de er jo grunnlaget for min Eksistens i Nord, men fredagen hadde jeg jo eeeeeegentlig tenkt å ha fri. Jaja! Jeg fikk mye gjort. 

Helgen var egentlig også ganske innholdsrik, jeg husker ikke lengre hva vi gjorde lørdag bortsett fra at jeg husker veldig godt at jeg ikke var overmannet av lørdagsfølelsen, som hos meg ikke er en god følelse. Jeg vet ikke hvor den kommer fra, men den er et faktum. Søndag dro vi opp på Toppenfjellet og lette gjennom skraphaugene til gruveselskapet. Jeg har jo funnet mye bra der til bruk i min yrkesutøvelse. Nå begynner det til min forbauselse å tømmes. Ikke skraphaugene. De er enorme. Men de bra tingene. Sånt som jeg liker. Det kan se ut som jeg har plukket med meg det meste og at dette ikke er en fornybar ressurs. Hvem hadde trodd osv. 

I dag begynte jeg dagen med å skru på alle radiatorene. Det blir spennende å se hvordan disse rommene holder på varmen. Jeg ser jo at det er veldig gamle vinduer. Det blir også spennende å se hvordan jeg tilpasser meg de nye rommene. Jeg liker tegnesalen veldig godt. (Så en episode av Peaky Blinders der en dame sa hun skulle ta telefonen in the drawing room, som ble oversatt med tegnerommet. Alle rom de hadde i disse gamle herskaphusene altså!) Og så liker jeg ikke atelieret så godt, fordi det er mindre og mørkere enn det forrige. Men mørkere har det jo vært fordi det har vært så varmt, så det har vært nedtrekte rullegardiner overalt. Nå er det lysere. Men fortsatt ikke så rommelig, og det skal to soloutstillinger inn der. Det gjør meg litt motløs. Det er jo plass. Men hvor skal jeg arbeide da?

Nå gjelder det å finne en løsning istedet for å bli i motløsheten.

Tilrettelegge og triveliggjøre. Dette kan jeg jo egentlig. 

I neste uke skal jeg ha det første kuratorbesøket i det nye atelieret, de kommer fra Chile så jeg tenker det gir meg litt frihet, kanskje alle norske kunstnere har det rotete og utrivelig. Eventuelt kan jeg bruke det som en slags deadline, det er kanskje lurere. 

Koselig og praktisk. Det er målet. 

Og rommelig.

Åhå håhå kei

Åååååååkei. Nå er jeg på jobb igjen! Jeg hadde gjerne hatt en måned fri nå, men saker må gjøres! Pinner må flyttes! Fakturaer sendes! Entusiasme oppstables! Utropstegn brukes!

Jeg har hatt to og en halv dag fri, for jeg hadde jo lovt meg selv at når bare alt dette maset med karrieren var over, da skulle jeg få bygge om salatkassen som snøen hadde tatt, og da jeg sto der onsdagen med kappsag og drill og spade tenkte jeg at HVORDAN lot jeg meg lure til å tro at dette er en premie?!?

Men så kom jeg forbi stadiet som bare er å rydde og spa og leite etter de skruene man trenger, og nå er salatkassen ombygd til et peonbed og tre plantekasser på hjul, så kan man trille dem rundt ettersom man lyster. Jeg tror sannelig det må komme et bilde her. Jeg må bare ta det først.

Nå kjenner jeg på en liten motstand mot jobben min, men bare bitteliten, og det er bare å ta tak. Det er nok samme motstand som alle føler når sommeren er over. Og jeg kunne hatt fri i dag også, men transportselskapet ringte og ba meg komme meg på jobb for å ta imot "mannskiten" min, enten i dag eller på tirsdag, så nå sitter jeg her og lurer på om det blir i dag eller tirsdag, for det var vanskelig å si. Og ser på kalenderen. Den sier at det er muligheter for å ta seg noen fridager i neste uke også. (kanskje ikke tirsdag). Da er ikke været like fint, men det er jo september, det er ikke meningen at været skal være fint. I går kveld gikk jeg en tur ned til mamma i høstmørtna. Sandaler og shorts, og et refleksarmband rett rundt armen. Det skal jo liksom være på en boblejakke. Ikke rett på huden. Rare greier. Nordlys i shorts. Hvem hadde trodd.

Faktura og rydding, det står nok øverst på planen i dag. Og etterhvert organsiere salget til Nasjonalmuseet. Pinnene må jo komme seg dit. De tar frakten altså, men jeg må sørge for at det er riktige pinner. 

Jaja. Fri hadde vært bedre, men dette er ikke så verst. Jeg visste jo at jeg ikke skulle ha fri nå. Og jeg har kaffe og hårstrikk og lypsyl. Det er greit. Jeg klarer meg.

pennpapirogliste

Jeg er hjemme. Det er så rotete og skittent som det blir når tre stykker kommer dumpende inn med kofferter og bagger og to av de tre har holdt fortet alene før avfart, med forståelig lite fokus på husvask fordi den siste avfartet lenge før de to andre.

Det var en ganske humpete tur hjem, jeg har mindre toleranse for det enn før, vi måtte også forsøke å lande dobbelt så mange ganger som jeg synes er akseptabelt, men nå er jeg her. Jeg rydder i filer på datamaskinen, svarer på epost, prøver å få orden i kalenderen, og det er minst to fakturaer jeg burde sende men den ene er ganske komplisert og burde slås sammen med den andre og den andre overrumpler meg. Jeg vasker klær. Jeg skal rydde. Jeg får oversikt over livet igjen. Jeg kunne tenkt meg litt mindre mas med det der livet, men jeg er voksen, jeg har en jobb, mann og barn også, det er sånn det er. 

Penn og papir og lage liste, det tror jeg blir en bra tilnærming. 

penn papir og lage liste, 

det er starten på det som kom etter sommeren som egentlig ikke var. I sommer var det bare jobb og så var sommeren over, nå innser jeg, som alle andre, at her er høsten, selv om det er uvanlig varmt. Jaja. Penn papir og lage liste, og så ser jeg om det kanskje blir noen dager fri denne høsten etter sommeren som gikk meg hus forbi. Jeg tror det må bli det.

snart

Nå skal vi dra. Vi skal ikke gjøre noe annet i dag enn å dra. Det er bra. Vi kunne dratt på Nasjonalmuseet eller et annet stort bygg og tilbragt dagen der, men det plasker ned. Vi gidder ikke. Vi pakker og støvsuger, snart skal en av oss dra og kjøpe sushi og så drar vi vel ut til flyplassen på et tidspunkt. Der er søstra mi med to små barn og hun kan vel trenge alle de hender vi kan mønstre for hjemfarten.

Og jeg er stresset, for jeg ser at innboksen fylles opp og jeg vet jo at det ikke er sånn at jeg kommer hjem og kan ta fri noen dager, men inne i hodet mitt så var det litt sånn likevel, og nå er det hjem og lande løpende, og jeg hadde ikke så lyst til det. Men det blit fint å se Jendor igjen. 

Og så må jeg jobbe. 

oisann

Ja det kom jo litt folk da. Her står jeg ca midt i salen, strekker meg på tå og tar ett bilde. Det er det eneste bildet jeg har tatt i løpet av kvelden. Jeg snakket ca tre sekunder hver med alle jeg kjente. Det er fortsatt over min begripels at alle disse fremmedfolkene kom på min åpning. Nå er jeg utslitt og glad og skal ikke snakke om meg selv på ca en måned eller mer.