Ekvatorialarktis og livet der.

Jeg har litt oppstartsproblemer. Og det er jeg som er problemet, la ikke det være stukket under en stol. Jeg vil mye heller være hjemme og ta stiklinger og male veranda og gjøre sånt som man gjør når man ikke er på jobb. Jeg vil ikke gjøre sånt som man gjør når man er på jobb som er å pakke kunst og lage kunst som kan pakkes. 

 

Jeg kunne skyldt på temperaturen på atelieret, som er på 17 grader vad ankomst, og det er jo litt kaldt, men det kommer til å bli varmere fort, for problemet har vært motsatt hele sommeren, jeg har jobbet i shorts og singlet, altså, jeg har skiftet til shorts og singlet når jeg har kommet på jobb for min innetemperatur har ligget på 28-29 grader og da betaler jeg enda for å få lov til å være her. Hvordan skal man får ned temperaturen? Vinduene har stått åpne siden juni. For å få det varmere er det bare å åpne døren ut til korridoren, så fyker varmen inn. Og, vinterstid, tape igjen vinduene. 

Jeg har altså et atelierproblem og det er i grunnen at jeg har to atelierer. Dette, på det gamle sykehuset og det andre, på Brunosten. Jeg vil egentlig gjerne samlokalisere dem men jeg vet ikke helt om jeg vil flytte fra et marginalt bedre temperert sted (brunosten) til at avsindig dårlig temperert sted med omtrent egen arktiskekvatoriell klimasone (sykehuset) for å svette og fryse meg gjennom årstidene. 

Og da jeg var innom brunosten forrige uke for å lete etter noen bilder som skal til Luleå så var jeg en tur innom kjøleskapet og heisan peisann der var det noen som hadde kastet all trykkfagren min. Jeg lager den selv. Jeg plukker hver myrull og rensker den og sanker frøene og koker masse og siler og hadde et års produksjon stående i fire-fem flasker i kjøleskapet. Borte. Kastet Og jeg mistenker egentlig at det er huseier som står bak. For det er jo ingen som bruker lunsjrommet mer.

Hm. What to d o.  With the ateliersituasjon!

I dag er sommeren over og det er i dag sommeren er over. For det har de sagt på nyhetene. For fra nå av og fremover skal det bare være ti grader og kaldere og da er det høst. Det litt artige med det er at vi godt kan ha ti grader hele sommeren og likevel er det sommer. Jeg husker en spesielt minnverdig sommer der vi lå på mellom to og fire grader hele sommeren og da er det deilig når høsten kommer og du slipper og gå og håpe på at det skal bli sommer. 

Men denne sommeren har det faktisk vært sommer hele sommeren, hver dag, og det er helt uvanlig. Jeg kan ikke huske å ha opplevd det før. Ikke har det vært noe særlig med mygg heller. Det er helt uvanlig. Det har faktisk vært riktig så trivelig her. Det er helt uvanlig uvanlig. 

Desto større overgang til høst/vanlige sommertemperaturer. Jeg ser litt forvirret på mine sommerblomster og lurer på om jeg skal grave opp georginene, tømme blomsterpotter og bare pakke ned for vinteren. Men...det kan vel vente? De er jo så fine der de står. Er det sant at dette er høsten? 

Det er bare det at om man venter til høstvinteren må man stå ute i null grader og blåst og gjøre alt sånt med iskalde småfingre. 

Den ene georginen jeg satte ut i vår, som jeg hadde hatt inne i potte siden mars, har ikke blomstret. Jeg kanskje må unne dem et plantelys neste år. Hva vet jeg. Svært lite om det meste, men jeg holder nå på, uavhengig av temperatur. 

I går visste jeg ingenting om været, jeg trodde jeg visste det som sto på værmeldingen, så jeg benyttet meg av den siste sommerdagen og gjorde ferdig oljegrunningen av verandaen, og så høljet det ned. Ikke yret. Det plasket og haglet og styrtet. Takk til Yr og deres "manglende datagrunnlag for de nordligste områdene". 

En annen som benyttet seg av anledningen var til min overaskelse syvåringen, som er alt for stor til sånt, men han hadde tatt penselen som sto i bøtta med oljegrunning på bakkeplan og gjort en liten piece på vår nyanlagte grunnmur. I stenoplater, så ikke kan det males og ikke kan det fjernes og løsningen blir å ta av sparebøsse til  misgjerningsmannen og kjøpe noen busker på hagesenteret og sette foran. Ærlig talt. 

Men vi fikk tatt noen trær siden vi plutselig kom på at bjørka skal tas om høsten, og ingenting visste vi om rogna men den ble også tatt, så nå har vi enda mer ved, og det er jo en glede. Og etterhvert har vi kanskje litt tettere skog ut mot nabo og vei og det er også en glede, sånn etterhvert.

Om nå naboen på andre sida kan ta sine så får vi sol på veranden kveldstid, og da blir det enda mer en glede, men det er ikke noe vi har mast med for det vanlige i Kirkenes er IKKE å kunne sitte på verandaen kveldstid hele sommeren så hvorfor ta trærne. 

Men kommer det til å bli vanlig igjen? Det vet man jo ikke. 

Aldri? Det er så rart med de der klimaendringene. Det er vanskelig å ikke glede seg over en sommer der man har sommer hver dag og lite mygg. Men. Hver sommer? Hva med min akkumelerte kunnskap om å bo i arktis? 

Nå skal jeg gå og sjekke temperaturen på jobben min. Jeg har sittet i en fancy designstol ute i det veltempererte fellesområdet og prokastinert. Så må jeg finne en måte å pakke noen greiner med skjøre kvister på, og det må være sånn at Kalle fra Kallefrakt ikke klarer å ødelegge det på sin ferd mot Luleå. For Kalle er sikkert hyggelig, men jeg mistenker at kunsttransport ikke er hans spesiale. Da ville han jo ikke operert i nord, for å si det sånn.