Rom jul

Jeg prøver å jobbelitt mens the Twig og hans kompis ...the...Zwig? leker i stua og det går jo ikke. Det er problemet med hjemmekontor. The Zwig kom fra Ukraina for noen år siden, snakker fortatt ikke så mye norsk men veldig mye mer enn han gjorde i fjor. Jendor snakker en slags tullenorsk til ham, for at han skal forstå bedre, det er veldig sjarmerende å høre på. De blander inn mye engelsk, fordi Jendor jo snakker engelsk og fordi the Zwig akkurat har begynt å lære engelsk også og går seg litt vil i språkene. 

Istedetfor "Da vil æ ha den leken" sier Jendor "Da jeg vil ha deeen toy". For meg som er forrige generasjon nordnorsk hører jeg at de skal gå og hente en tyggegummi. Jeg tenker at the Zwig sikkert får med seg litt korrekt norsk i skolesammenheng, hjemme hos oss blir det ikke. 

Jeg vil jobbe men jeg er også veldig glad for at de selv kom ned fra hybelen og ville gjøre noe annet enn å spille. Da får man leve med herjing og bråk.

Jeg juler

Ja men så ble det jo plutselig jul! Jeg har sagt det før, jeg har mer julestemning i november enn på julaften. Det er en ganske lang dag. Det er mye som skal gjøres og skjema som skal følges. Men vi har juletre og julerent og julegaver og alt er i mål.

Jeg traff søskenbarnet mitt på kirkegården på julaften, hun sto ved pappaen sin sin grav, jeg hadde vært hos min, litt lengre borte sto the Stig hos sin pappa. Alle disse pappaene, hvor blir de av. Nå får de bare lys, ikke lengre julegaver og pinnekjøtt.

Åtte år er gått og enda gråter man. 

Jeg fikk en helt stabel bøker, som jeg har begynt på, i dag kom niesen min og ville ake, vi har akt, jeg har måket sne, vi har vært på fjellet hos mannens familie og spist rester, i morgen er det den tradisjonelle andrejuledagsfesten hos bekjent, jeg både gleder meg og vil ikke gå, jeg vil være hjemme og lese bøker, men vi har godt av sosialiseringen. 

Jeg har jobbet bittebittelitt. Jeg skal jobbe mer. Men jeg skal også drikke mer vin og se på serier sammen med mannen på hybelen. Jeg tar alt det jeg får av juleferie.

Klar for dagen, klar for julen

-Jeg går opp og vasker badet, sa the Stig, og da svarte jeg ok da vasker jeg skapene på kjøkkenet, men det var løgn, for her sitter jeg en meter fra ovnen og gjør ingenting. Jeg fryser da, men det er ikke en veldig aktiv aktivitet. Jeg skal bare få varmen i meg, og så skal jeg gå og vaske. Og så skal jeg gå i byen og kjøpe julegaven til the Stig, for i dag er det ikke 25 minus, men bare åtte, og the Stig og the Twig skal også i byen, og kjøpe julegave til meg, så her må vi være lure. 

I overigår fikk jeg en mail som het URGENT URGENT AND URGENT, fra tyskerne jeg avbrøt samarbeidet med, og de var fortsatt interessert i å betale meg, for den delen jeg hadde utført, og det var jo rederlig, men da måtte jeg sende faktura etter sånn-og-sånn mal og de skulle ringe. De gjorde de ikke, og i går kveld fikk jeg en ny mail om at de skulle ringe og måtte ha fakturaen før arbeidsdagens start i dag, og jeg hadde spørsmål, ingen ringte, og ingen ringte, og ingen svarte på mail til tross for at det var så himla URGENT, og tyskerne lever ikke opp til en eneste av mine forventninger om orden og nøyaktighet, de er mer som Russland. Som jeg innser er en uheldig sammenligning sett i lys av dagens geopolitikk. Som Romania. Men jeg har ingen egne erfaringer med Romania og det virker litt urettferdig å bare slenge inn et land fordi det er fjernt og tildligere kommunistisk. Det er iallefall lite ordning som muss sein, for å si det sånn da. Ingen, egentlig. 

Det er bare styr. Men sett at jeg får pengene mine, da trenger jeg ikke ha mer med dem å gjøre og det lover jo bra for 2025. 

 

Alt som står på dagens liste er vaske- og julerelatert, hvilket betyr at jobbing går ut, hvilket betyr at jobbing går inn senere i julen, men da blir det vel sånn da. Man er jo bare menneske. 

Bare velstand

Foreløpig fungerer dette med julejobbing ganske bra! I går jobbet jeg halv dag samtidig som jeg snakket med the Stig om kunstfaglige fagligheter, tildels i sofaen, og mailet med en fortvilet tysker som kanskje, kanskje ikke, kom til å ringe, hvem vet, (det gjorde han ikke) og fikk også handlet til jul og vært på polet og handlet inn julegaver til Jendors kamerater OG svibler. I bil. Hvilket betyr at vi fikk start i 24 minus og det har ikke hendt før. Sannelig en dag og arbeidsmengde å være fornøyd med. 

På ettermiddagen gjorde vi ferdig pepperkakehuset og det ble tidenes fineste.  

På kvelden fikk jeg rødvin.

I dag har jeg sittet foran peisen og redigert dokumenter samtidig som jeg følger nøye med på batteriet til macen så den ikke bare skal skru seg av og alt arbeid være tapt. Jeg skal jobbe til lunsj og etterpå pakke inn julegaver. Så er det muligens litt skapvask på programmet. 

Jeg stiller spørsmål ved nødvendigheten av å anskaffe både ny bil og ny datamaskin, etter en hel dag der begge fungerte. (Bortsett fra at bilen lak kjøleveske og maskinen slettet bilder fra dokumentet jeg jobbet med)

Julejobbing for the win uansett.

Mer som juleferiejobb i dag.

Jeg er hjemme! Jeg har fyrt i ovnen! Jeg redigerer tekst og bilder! På kjøkkenet driver the Stig med kjøleskapsvask! Det er ganske koselig. I går fikk jeg både levert rapport og sendt faktura og snakket med designer og kjøpt juletre (DET SKAL VÆRE FURU) og stekt pepperkaker og pepperkakehus. OG ommøblert stua. 

Den der ommøbeleringen gir seg ikke selv, vi har en svær helvetes syvsters vinkelsofajævel i bohusgrått, arvet etter pappa, og egentlig vil jeg ha noe annet men denne har plass til hele familien OG den delen av familien som har hang til sånt kan spy i den uten at det vises. Men den er stor. Og i vinkel. Og kan ikke stå hvorsomhelst. I går snudde jeg den og vips ble den delen av sofaen som alle har unngått, den der sjeselongtunga, så trivelig for den stakk ikke ut rett på gulvet med ryggen mot kjøkkenet, men heller liksom ut mot resten av stua med siden mot en vegg. Og man når diverse lamper som man ellers må henge over sofaryggen for å nå. Og alt ser stort og fint ut. Men. For. Det er ikke lengre plass til lenestol, krakk og kommode i stua og det er et minus. Ei heller juletreet, så før 23. desember må jeg tilbakemøblere. Sukk.

Da jeg dreiv her i stua og slepte rundt på sofahvalen og kommoder og planter og lys, ropte the Stig fra kjøkkenet: Hører jeg Figenschouing?!?

Han mener det er så typisk at man ikke bare kan sette seg ned og slappe av, at man liksom må drive et lite prosjekt uansett, men det er nå sånn jeg slapper av da. 

Nå driver jeg og skriver navnet på bildefilen inn på bildet i det affinity-dokumentet jeg jobber med. Fant ingen måte å kopiere filnavnet på så gjør det manuelt. Tar litt tid for å si det sånn. Men jeg har fyr i peisen og fyr som vasker kjøkkenet. Og kanskje blir det kaffe etterhvert.

From Kirkenes with love og motvillighet i kroppen

Nå er jeg hjemme! Nå jobber jeg! Jeg svarer på mail og sjekker trykkprøver og fargekvaliteter og JEG VIL IKKE. Jeg vil ha juleferie og ikke jobbe mer nå. 

Jeg smårydder litt og senere skal vi kjøpe juletre (for det skal være FURU) og jeg juler litt i skjul, men jeg må også sende fakturaer og kommunisere og lage et dokument til designeren min og hadde det bare vært i dag men det er jo hele jula.

Jeg funderer på å si at boka er ferdig, sånn ble den, ikke noe mer finmekking og løfting av verket til nye høyder, den er ferdig NÅ og jeg tar juleferie. 

Uansett må jeg derefter redigere et dokument til designeren. Men det er mindre jobb fram til dit.  

Åeh.

From bodø with love (and turbulens and sidevind)

Heihei! Jeg er i Bodø! Det regner, snør og blåser, og alt er bra. Jeg har kjøpt julegaver og satt opp utstilling og møtt en kompis jeg ikke har sett på ti år. Femten. I morgen er det åpning og nå sitter jeg på museet og skal egentlig forsøke å jobbe litt i kafeen men nå  er det for mye snakk om nederlandsk fotball og det er jo helt greit, jeg sitter i kafeen. Det er ikke internett i leiligheten der jeg bor, eller det er vel, men det kan ikke brukes til noe, så jeg har ikke jobbet med noe annet enn utstillingen siden jeg kom og det er jo egentlig ok. Det er nesten ikke nett til å se på TV og først ble jeg litt sånn ååååeh men så kom jeg på at jeg nå har vi jo TV hjemme så dette var ikke en once in a lifetime opportunity jeg gikk glipp av.  I morgen drar jeg til Oslo og søndags morgen går flyet nordover og når ser det ut til at været har roet seg litt så forhåpentligvis blir det en litt mindre skremmende flytur nå. 

Jeg har jo aldri vært i Bodø før men jeg har egentlig hatt regn på brillene siden jeg kom så jeg har ikke sett så mye. Det er litt dumt at jeg ikke har fått jobbet for da blir det mye å ta igjen når jeg kommer hjem og da må jeg jo ordne til jul...jajadentiddensorg.

 

her, nuh

Det er søndag. Jeg og sønnen skal på førjulsdag oppe på museet. Vi venter på mamma som bare skulle måkke sne først, hvilket jo var rimelig, men så innså jeg at det ikke har snedd siden hun kom hjem så det hun skal er sannsynligvis å flytte på sneen jeg har måkket mens hun har vært borte. Det må se PENT ut. Dessverre har jeg aldri helt forstått esttikken så det har nok blitt feil.

Mannen har vært og hentet bilen, vi var på julebord på fredag (fri bar og slåssing! desverre dro vi tildlig hjem) og så fikk vi ikke hentet den på lørdag siden vi var slappe og skulle på lutefiskmiddag på kvelden. (Ikke så slapp i dag. Tidlig hjem i går og.) Mest i hele verden vil jeg ta en dusj og vaske det SKITNE håret mitt, men først førjulsdag. Så dusj. Så barnets juleforestilling nede på teateret. Så pakke, i morgen Båddådjå.

Man jobber hardt med "det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det"

Jeg var så veldig veldig veldig innstilt på at dette skulle være siste dag på kontoret. I dag skulle jeg jobbe, rydde, tømme søppelbøttene, pakke arbeidshansker og så skulle jeg reise og jobbe i Bodø en uke og derefter skulle det være juleferie. Nå har jeg en deadline 3. januar så nå ble det ikke sånn og det er også greit men jeg merker jo at jeg er litt sur. Jeg skulle liksom tutle rundt hjemme og ordne med julegaver og julepynt og spise polarbrød med smør. (Vet ikke hvordan den detaljen har festet seg, vi har aldri polarbrød med mindre vi er på hytta og jeg blir ærlig talt litt oppblåst av polarbrød. Men det er jo ganske godt.) Det skulle blir fint. 

Det kan bli fint likevel, jeg kan gjøre alt det der mens jeg jobber, men det var ikke det som var planen og jeg har ikke helt klart å omstille meg. 

Mitt livs lys og hjertes ledestjerne vil heller ikke at jeg skal jobbe hjemmefra, det ødelegger julestemningen sier han, men jeg VIL. Det tar en halv time og gå til jobb og en halv time å gå tilbake og selv om jeg kan trenge en times trening hver dag så er det så mye mer tid som går til jobbing da. 

Jaja.  

Ja ja.

Jeg kan prøve å gjøre meg ferdig i løpet av dagen, det kan holde litt hardt, det er en bok innenfor sjangeren stedsesifikk arkeologi-science fiction, en for meg uutforsket sjanger (hittils i min litterære karriere da) på dansk, et språk jeg ikke er stødig i, og selv om jeg har spurt to ganger (eller tre?) har designeren, som befinner seg i Australia, ikke svart på hvilet format han vil ha filene i. Hvis han nå insisterer på InDesign så må jeg begynne på nytt. Ikke med teksten, men med å lage boken som en bok. Hvis vi finner ut at offset- er veldig mye bedre en digital-trykk, må jeg kutte en god del sider. Det er ikke så lett å si noe om hvor mye arbeid som gjenstår, med andre ord. I tillegg til det tekniske må jo også selve boken gjøres ferdig. Men der er jeg kommet ganske langt! Jeg tenker også at opprinnelig skulle jo dette være et overskuddprosjekt og selv om man ikke jobber gjennom juleferien med overskudder, så må jeg holde på at det skal være mest gøy og ikke bli flinkis og pretansiøs. Dette blir ikke perfekt, da kan man gi seg litt før de der to-tre dagene der man bare sitter og flytter på punktum hit og dit. Det er ikke et sånt prosjekt. Det blir aldri bra, det blir rart, det er gøy, kjør på.

Jeg må dyrke forfattertilværeslemyten om denne julen skal bli bra. En egen skrivekrok, tøfler, småkaker, helst utsikt, et lite glass rødvin kanskje. Blir så koselig. Jess jess.

Arbeidets lyst og g/lede

Åhå hå kei, da fikk jeg svar fra designeren min og det ser sannelig ut som det blir jobbing gjennom juleferien ja. På den lyse side ser det ut til at jeg får beholde antall sider. Nå er det bare hundre valg jeg må ta og det er jo det verste jeg vet. 

Jeg er både veldig forberedt på å ta juleferie når jeg kommer hjem fra Bodø og å jobbe gjennom julen. Sukk. Det må bli slutt på å jobbe i alle ferier. Nå jobbet jeg ikke i påska da, det skal sies. Den var på sin side veldig preget av vannkopper. Men! Julejobb, julepynt, julekaker, det kan bli fint. Det må bare inn i programmet at det også er jeg som står for julekaker og julepynt. Og julevask og julegaver. Sånn at jeg får tid til å julejobbe. 

I natt drømte jeg noe med å ikke kunne spille klarinett likevel, men det første jeg tenkte på da jeg ble litt mer våken var betydningen av ordet ostention i folklore. Det er noen år siden jeg har tenkt på det gitt så det er også mulig jeg har tatt en eller annen eksamen i løpet av natten. 

Og så har jeg veldig lyst til å legge ut et illustrert innlegg på facebook der jeg oppfordrer de som har ansvaret for trafikkplanleggingen i kommunen om å tilbringe fem minutter som fotgjenger, for he re guhd, men jeg la ut et innlegg om Schenker her om dagen så jeg har brukt opp klagemurkvoten. 

Jeg får heller jobbe da.

Mandagen, sovende og våken

I natt drømte jeg at jeg skulle ta lappen for brøytebil. Jeg var den første som skulle ta lappen for brøytebil uten å ha det vanlige sertefikatet først. Jeg var faktisk ganske flink. Jeg var også på julefeiring hos faren til en veninne som bodde i pappas gamle hus, jeg gikk og tok meg en lur i min gamle seng, den ble på åtte timer. Jeg tror det er første gang jeg har drømt at jeg sover. Da vi sto opp hadde det snødd hele natten og det blir så stille og hvitt, litt magisk, i bakhodet ligger det såklart at da må jeg gå og måke mammas enorme gprdsplass, men jeg liker jo egentlig å måke snø, det må bare gjøres, ikke verre enn det. På vei ned til skolen var det merkelig stille, få biler og vi så ingen andre skolebarn "men nå går det jo skabb og lus", som Jendor sa. 

Jeg redigerer tekst, det er litt vanskelig all den tid jeg ikke vet hvilken sidebegrensning jeg har. 100 sider? 50? Det har jo ganske mye å si. Har ventet nesten en uke på tilbakemedling på det, det går på trykkerikostnader. Det er mye vanskeligere å fjerne enn å legge til. Og så bor designeren min i Australia så det er ikke alltid like lett å kommunisere i sanntid. Jeg vet at jeg sannsynligvis må fjerne noen sider, men om jeg må massakrere teksten er det jo ikke noe vits å bruke en uke på å stusse den. Jeg må også tømme ferdig kassene fra Astrup Fearnley men ettersom varmen på huset ikke virker, er jeg innsveipet i flere lag ull, det egner seg bare til å sitte og skrive, med en gang jeg begynner og løfte og styre blir jeg overopphetet. 

Dette er et konstruert problem. Jeg kan skifte og jeg har arbeidsklær liggende. 

Da redigerer jeg litt tekst, da.

Mot jul

Det er søndag. Jeg sov ganske lenge, jeg drømte om pappa i morrest og da jeg våknet tenkte jeg at det var alt for lenge siden jeg hadde besøkt ham og at jeg ville dra og besøke ha snart og hvorfor var det gått så lang tid. Jeg har aldri før glemt at han var død.

Det var litt rart. Men ikke forferdelig, jeg har jo vent meg til det også. 

I drømmen oppbevarte vi gassbeholdere i kjelleren, (i virkeligheten i garasjen) og pappa sa at da må man åpne og tenne på gassen, og jeg syntes det virket utrygt å ha små flammer overalt i kjelleren, men gjorde som han sa. 

Jeg er ganske klar for mandag, jeg må skrive bok, jeg venter på tilbakemeldinger fra nes og fjelltopp, men de kommer ikke, og jeg vil helst ikke skrive bok i julen, for man må jo ha ferie, samtidig tenker jeg, en liten times jobb hver dag i julen, kanskje det er fint?

I går pynta jeg, litt gjenstår og skal få gjenstå til lillejulaften, for da pynta vi da jeg var liten, men det blir så kort tid synes jeg, før alt må ned, så her og der er det hengt opp og satt ut, og aller gladest, jeg vet ikke hvorfor, men aller mest julestemning får jeg av å pynte der det ikke helt skal pyntes til jul. Har hengt opp tre store kuler på spiskammerset. Julestjerna på hybelen. Og Jendorski har pyntet kroken sin nede i stua etter helt egne regler og det synes jeg også er fint. 

I går kveld gjorde jeg ferdig den pandurokalenderen mamma lagde til meg (eller oss? var Solemia kommet?) da jeg var liten og jeg har hatt som plan å få den opp i mange år, men jeg har ikke klart å finne den, og sa mamma at nei for den var jo i hennes kjeller og ikke i min, og nå er den hentet og reparert og den er sånn nissens landhandel, full av detaljer, ting til salgs, sukkertøystenger henger, koster står i hjørnet og er til salgs, mel i sekker, en handelsbenk fyllt med ting, detaljer i lerret og filt og panduroestetikk, og jeg skal ærlig talt innrømme at selv om den er fin så minnes jeg den ikke med særlig glede, for den førte til en sånn kjempekrangel mellom foreldrene mine, som alt plutselig kunne gjøre, man visste aldri hva som kunne få det til å bryte ut i full storm, men den pandurokalenderen altså, dårlig stemning hele jula, og nå er den limt og reparert og fyllt med gaver og henger her og den er kjempefin. Jeg har også litt dårlig samvittighet for den kalenderen vi har hatt de siste fem årene, som jeg har laget, for nå kommer den aldri frem mer, det virker om sånt et sløseri, men den var i seg selv gjenbruk, og Jendor er helt fortryllet av denne detaljerte julenissekalenderen med pakker hengende overalt. I morrest da han sto opp trodde han at det "bare" skulle bli sjokoladekalenderen han hadde fått fra mormor, og så hardt hadde han forberedt seg på det at han bare gikk ut fra at nissekalendren var til meg da han så den.

Men nå er han glad. Fikk med meg i media at det er viktig å skuffe sine barn og ikke gi dem for mye julekalender, er ikke helt med på den, men nå har jeg både skuffet barnet OG gitt ham julekalender så jeg er i mål.

Pakkekalender er jo et styr, si'r døm, men vi har pleid å kjøpe et legosett og fordele det utover, bruksanvisning på julaften. Eneste styret er å fordele brikkene utover så det blir litt stigning og man kan prøve å gjette hva det blir til. Og så slenger jeg inn noen pokemonkort i enkelte pakker. Alle glade.

Neste mandag drar jeg til Båddådjå, jobber der en uke, og så har jeg tenkt å ta juleferie. Og kanskje skrive på en bok i ferien, men det er overkommelig. Mmmmm. Juleferie. Da tror jeg at jeg skal ta opp resten av pynten.

Vi som ikke elsker Schenker.

Men som jeg tidligere har sagt, jeg kunne ikke bodd her uten et fraktselskap, så jeg må elske dem litt også. Men de er sjelden en kilde til stor glede, så det er sagt. 

I dag var det tretten grader på jobb, og det er kaldt, men det passer også bra for jeg skal slepe rundt på store greier som Schenker har levert. De ringte i morrest og bare vi vet ikke, hvem er det fra? Har du betalt? Hvor mange kolli er det? og hadde altså mistet alt av papirer og ville derfor ikke levere ut, men så leverte de ut, og alt var stablet. Stablet i tårn. Når man setter en  hel palle med esker oppe en transportkasse, er ikke egentlig den transportassen beregnet å tåle en europalle med gods. Sist jeg sendte den tapet og stiftet jeg ting på lokket så de ikke skulle stable på den, men det tok de bare av. De hadde også kastet en kasse med bly, bly ja, en stor kasse med bly, som var sendt som et eget kolli, oppå pallen med småesker, smadra småesker da, får jeg vel legge til. Visningsstedet, som hadde bestilt transporten, ringte Schenker og de bare Det er sånn vi gjør det.

Og det er ikke bare-bare for meg å får disse tingene ned heller. Tyngst øverst. Kjempegreier.

Og ikke finner jeg pallejekken heller, det er to på huset men man vet aldri hvor, og den er nødvendig for å få ting videre i systemet. Som er bort fra inngangen og inn på atelieret altså. 

Nå skal jeg lete etter pallejekk og så skal jeg sannelig ta lunsj.

Videre, videre

Fikk en telefon fra fraktselskapet om de kan komme med frakten, så nå er min fantastiske utstilling på Astrup Fearnley over. For en fest. For et stort banner. Nå skal jeg synke tilbake ned i glemselen og ikke ha mastodont-utstilinger på en stund.

Derimot skal jeg prøve å kjøpe ny maskin, for jeg leverte den nye tilbake i går, og det er jo kjedelig både å snakke om og å høre om, men jeg har tre alternativer hvorav det billigste er å kjøpe en veldig bra maskin brukt, men tre år gammel, da blir jeg litt bekymret for batteriet. Jeg har egentlig tenkt å prøve å finne ut av det i løpet av dagen. Fordi jeg kommer jo ikke til å vite noe i morgen som jeg ikke vet i dag. Men i dag vet jeg ingenting som kan hjelpe meg å ta denne avgjørelsen, så jeg vet ikke hvordan det skal løses i dag heller. Juhu. 

Det er kaldt på jobb, men jeg går jo til jobb i ullundertøy så det er ingen umiddelbar krise. Beskjeden var at de reparerer ventilasjonsanlegget "så hvis det oppleves litt kjøligere i dag, skyldes det dette." På direkte forespørsel viser det seg at alle radiatorene også er avstengt på grunn av dette. Og "oppleves", det er 16 grader på atelieret, det er vel mer et faktum enn en opplevelse vil jeg si. Vi bor i arktis, det er vinter, det er ingen varmekilder tilgjengelige. Det kommer tilå bli verre om de ikke blir ferdige snart. I tillegg lukter det veldig rart, det lukter liksom litt asfalt eller eksos, men det er kanskje fordi ventilasjons anlegget er av? Gådd nåvs. 

Jeg må også skrive ferdig dikteposet så klart, men nå er det koblet trykkeri og designer på saken, da kommer flere parametre inn i bildet og det er best å ha dem avklart før jeg gjør noe ferdig. 

I går ble jeg dessuten så lei av all motvillighet i den huslige enheten mot å HJELPE TIL med alt julestyret, (for det er jo bare jeg i husholdningen som feirer jul?) at jeg hang opp resten av julebelysningen selv, og det er ikke lett å være både oppe på verandaen og nede ved kabeltrommelen samtidig, men jeg får til alt. Så nå er det lyslenker i både hvitt og rødt og fargeglade lyspærer oppe, og drivhuset er farget med ølpærene ingen liker. De er ikke ølformede, de er ølfargede. Klarer ikke tenke noe annet enn ølpærer når jeg ser dem. Jeg var også innom mamma og måket snøen hennes, og hun har en enorm gårdsplass men ingen steder å gjøre av snøen, samme problem hvert år hadde jeg nær sagt, man må rundt og ned og være lur og gå langt, og nå er jo onkel død så det går på en måte an å legge det over til ham, men det føles ikke rett, og det føltes ikke rett å ikke måkke hans del av gårdsplassen heller, så det gjorde jeg, mens jeg mumlet "men mannen er jo død" til meg selv men likevel gjennomførte. Jeg var helt utsvettet etterpå, gratis trim, det er bra. 

Snart kommer hun hjem og kan forholde seg til død manns gårdsplass selv.

Elg og tungtrafikk

Og jeg skjønner meg ikke på elg heller. I dag fikk vi en sms fra rektor om at det var elg i skolegården, sannsynligvis mer rundt skolegården når ungene begynte å komme, og vi har hatt elg i oppkjørselen og satan de er svære, raske, langbeinte og uforutsigbare, så vi fulgte Jendor ned til skolen. 

Skoleveien er, vel, den har forbedringspotensiale og noe er da også forbedret, men den begynner med et fortau som er én meter bredt og lavere enn veien, så man går i en grøft og er ikke beskyttet mot tungtrafikken av så mye som en forstauskant, og i høstes begynte de å grave opp dette, hurra, og satte sperrebånd og skilt ved fortauet. Og så sluttet de. 

Så nå er det ikke fortau der. Det er meningen at man skal gå rundt og bak det gamle turisthotellet, men det er mer enn litt omvei, og der er det ikke lys og det strøs heller ikke, vi prøvde i morrest og måtte gå som pingviner fordi det er blankis under snøen. Man må nå etter at snøen har kommet, også kravle over en brøytekant for å komme dit, og det gjør man ikke om man har lave sko, sykkel, spark, barnevogn eller er dårlig til beins. Da vandrer man heller rett ut på E6, i en sving, til tungtrafikken. Det er dette alle skoleungene gjør. 

Jeg skjønner meg ikke på trafikkplanlegging heller.

Jaja.

Jeg skjønner meg ikke på datamaskiner. Min nye maskin er ti år nyere, ti år lengre fremme i teknologien, har samme lagring og ram som den gamle, men klarer ikke utføre samme oppgaver. Her er det jo åpenbart noe jeg ikke forstår. Heldigvis har elkjøp femti dagers returrett så jeg skal gå tilbake med den og kjøpe en med litt større ram. Eller...ikke kjøpe ny? Trenger jeg egentlig maskin med batterikapasitet?

Når jeg starter affinity publisher på den nye, som har større lagringskapasitet fordi jeg har slettet femti GB med bilder, blir hele minnet fyllt opp av systemfiler, i den grad at jeg ikke engang kan lagre dokumentet jeg jobber på. Helt mystisk for meg som ikke forstår dette. 

Jaja. Ikke fikk vi kjøpt bilen vi ville ha på torsdag heller. Og dusjsåpne jeg liker (vanemenneske) er gått ut av produksjon. 

Men jeg har hengt opp julestjerner overalt og i går da vi satt oppe på hybelen (kan man kalle det tv-stue når det er et bittelite soverom?) og julestjerna hang i vinduet ble jeg helt glad i hele meg. 

I morgen skal vi henge ipp julelysene ute. Det er meldt stiv kuling men jeg hare et lite håp om at det er feil.

Dagen

I dag innså jeg at jeg hadde glemt strømmen til datamaskinen da vi var kommet ikke så veldig langt fta huset, men langt nok til at jeg uansett ikke hadde tid til å snu. Jeg tenkte at jaaaaa den er jo ny, den skal ha battarikapasitet, det er poenget med at den er ny, får teste da, og nå er klokken halvt to og den har fortsatt 78% batteri og i motsetning til den gamle skrur den seg heller ikke av helt uten varsel på 71%, så dette går jo bra. 

Jeg driver og redigrerer et tekst- og bildedokument, det vil si, en bok, og teksten skal ikke være helt sammenhengende men ha noe sammenheng, og får jeg bare si at det er faktisk helt sinnsykt vanskelig å jobbe med det. Man blir full. Og ikke er det snakk om noen lykkepromille heller. Alt er veldig forvirrende og jeg flyttet en bit av teksten til en annen plass i dokumentet, og det er mulig jeg glemte en side i prosessen, det er veldig vanskelig å finne ut av det og nå tror jeg at den bare får bli der den er, hvis den er der, den der enslige siden. Hvis det er det den er. 

 

Og vinteren er kommet. Hvis det er det den er, men snøen har lagt seg og jeg ser ikke flere plussgrader på yr. Siste sjansen til å se solen er i morgen. Neste gang det er klarvær er det mørketid. Det gjør ikke så mye faktisk. Den kommer jo tilbake, sola.

Inn, og ut.

Det er grått ute. Det har ikke kommet snø og bilene virvler opp veistøv med piggdekkene sine. Sola trenger ikke igjennom skyene og klokken to er det mørkt. Jeg sorterer gamle bilder og ser at sånn her har det vært de siste årene. Det virker helt uvanlig men det er sånn det er. 

Jeg sorterer gamle bilder fordi jeg har fått ny datamaskin og tok tilfellet i akt og bestemte meg for å gå igjennom alle de titusener av bilder jeg har og slette det jeg strengt tatt burde slette. Bilder av brødskiver. Brøytekanter. Fem filmer av isflak som driver forbi. Dokumentasjonsfoto av verk, åtte nesten identiske, velg ett og slett de sju andre. Hittils har jeg slettet fjorten gigabyte (inklusive noen programmer riktignok) og jeg har bare kommet bakover til 2022. 

Og bildene av de gamle brødskivene ligger på backupen til den gamle maskinen, om jeg skulle angstes for mye over denne oppryddingen. Men det ser jeg ingen grunn til. 

Jeg angstes litt over kjøpet av den nye, jeg HAR jo maskin, den virker jo, bare batteriet virker ikke. Men så lenge man har strøm går det jo bra! Man har nesten alltid strøm!

Jaja. Den er fin denne, men det bekymrer meg litt at den ikke klarer å regne ut volumene av lagringsplass, det burde den strengt tatt klare uten å gå i stå. Det hjelper å skru den av og på, men den er fem dager gammel, det var litt tidlig å begynne med sånt. 

Det virker som om nye briller er det neste på lista, farvel titusener, for jeg innser at jeg ofte bare later som jeg ser. Men det gjør det lettere å slette gamle bilder, det skal sies.

15W

Man kan ikke alltid være glad. Avogtil blir lyset dimmet litt ekstra, sånn er det bare. Man har mindre motstandskraft mot gråheten når man bare går rundt og er sliten. Sånn er det også bare. Da må man legge planer for å bli mindre sliten. Og så kan man bli litt ekstra nedslått når gulrotfyrsten vinner der borte i Sambandsstatane, og ikke fordi man må forholde seg til ham, men fordi en så stor del av menneskeheten sier at en sånn leder, ja det vil vi ha, led oss! 

Nå ble jeg helt grå på innsiden igjen, bare av å skrive det, enda jeg hadde vært ute og brukt ord som Sambandsstatane og alt og egentlig vært litt ovenpå. 

Men menneskeheten. Så skuffende. Det kommer ikke til å gå bra med oss. Vi har det rett og slett ikke i oss. 

Velvel. Man må bare jobbe videre. Gå på jobb, jobbe jobben, gå hjem, hjemme hjemmet. Snart er det jul og da kan man jule julen også. I slutten av februar (ca 23dje?) skal jeg ta ferie, det blir veldig bra. Jeg har også gått hen og produktivt kjøpt ny datamaskin, for den jeg har nå, som er åtte år, lader ut batteriet mens jeg jobber koblet på strøm. Jeg må ta pauser i arbeidet for å la den lade seg litt. For den slår seg plutselig av når batteriprosenten nærmer seg 55%. Jeg hadde en gang en mac der man kunne klipse ut batteriet og sette i et nytt. Så smart! For miljøet! For forbrukeren! og sånn kan man ikke ha det!

 

Jeg jobber med to ganske artige prosjekter, og det er egentlig mange ting å være glad for, men de virker liksom ikke helt. 

 

Gierddahatta, gierddahatta. De don birget. 

Sur som en vinterstorm

Hva bragte tirsdagen? Den bragte en bestemmelse om å ikke dra til Dresden, etter en ganske ufin mail fra en person det viser seg at jeg ikke går overens med. Jeg orker ikke være irritert i all fremtid. Jeg må luke bort sånt. Nå har jeg fått diverse telefoner og skal ha enda et møte så kanskje torsdagen bringer med seg en bestemmelse om å dra til Dresden, men herregud da. 

Jeg vil jo bare være mild som en vårbris.

Men jeg vil ikke bli overkjørt.

Dette er kanskje ikke to kompatible ønsker.

Bestemmelse

Hva bragte mandagen? Den bragte en bestemmelse om å dra til Dresden, og heldigvis hørte jeg ikke på den som ringte torsdag og sa 45 minutter foredrag, for i dag ringte en annen og sa 15 minutter, og jeg skal reise i fire dager for femten minutter, men også DEN PÅFØLGENDE DISKUSJONEN, så jeg håper den blir bra. 

Jeg har også bestemt meg for å nedskalere to prosjekter og å forsøke å finne livsgleden i dem, gjøre det bra, gjøre det gøy, og jeg vet ikke? Kan man bare bestemme seg for at noe skal være gøy? Hvorfor spør jeg i bloggen, jeg har da aldri i mine levedager fått svar her? Men nå har jeg bestemt meg, det må være gøy, ellers gidder jeg ikke, og jeg gidder ikke hver eneste natt drømme om ferger jeg ikke når, bagasje som er gjenglemt, fly jeg skal ta, korps jeg må dirigere uten noter, å bære babyer når jeg ikke har armer, nå må det roe seg og bli artig igjen. 

Så gjenstår det å se hvor mye sannhetsgehalt det er i utsagnet Det er ikke hvordan man har det, det er hvordan man tar det, for jeg har det stress, men det skal bli gøy. 

Ja, og, sønnen har innsett at jeg ikke kommer til å rekke å lage Praying Mantis/ Kneler-kostyme til halloween, det blir for komplisert, så nå skal han være en møll heldigvis, det er jo ikke komplisert i det hele tatt, så det er i boks. 

overogut

Nå

Nå sitter jeg her og venter på lyset. Det kan man jo gjøre. Det er på en måte bedre enn å vente på at diverse personer skal la høre fra seg. Skjønt det er ikke sikkert det kommer, det heller. Det lysner litt i øst, men over fjorden ligger skyene lave og mørke. 

Jeg skal ut og ta bilder, til en av prosjektene som fikk en bokstav i gårsdagens post, og i går var lyset perfekt men jeg hadde ikke tid, i dag er lyset ikke perfekt men selv om jeg ikke kan bruke bildene (eller gjennomføre prosjektet...) er det bra og gå ut og få prosessen i gang. Avgjørelser som Denne type bilde fra Dette stedet her. Sånt. 

Nå har jeg vært ute og tatt bilder. Det var ikke så fint lys. Det regnet på et tidspunkt. Jeg skulle opp og ta bilder av Russemonumentet men da møtte jeg masse folk som også var på vei opp dit og det var rart, men så kom jeg på at det er 25. oktober og 80 år siden krigen var over. Det kan man jo faktisk tenke litt på. Vi som aldri har opplevd krig. Jeg lurer noen ganger på om Jendor må forholde seg til en krig. Aktivt, mener jeg. Som person i stridsdyktig alder.

Nå har én av de tre jeg venter på å få kontakt med ringt, men hun var den jeg trengte minst å snakke med for hun har ikke egentlig noen opplysninger. Hun ville nok bare gi litt pepp. Jeg trenger info. 

Nå skal jeg ta helg og så får vi se hva mandagen bringer.

Men fremdriften, fremdriften, den står det dårlig til med.

I dag var en veldig uforløst dag. 

Den startet med et forkostmøte på kafé, det var jo veldig annerledes og urbant og det ble jeg glad av, og ikke var det noe i veien med møtet heller, jeg sa ganske tydelig ifra at jeg syntes det de ville betale meg ikke sto i stil med det de ville ha, og så snakket vi litt om hva de ville ha og muligheten for å unngå at jeg får magesår av prosessen. En ganske åpen og grei samtale. 

Men fremdriften er litt avhengig av at jeg får gjennomslag av endring av en annen utstilling, (utstilling B) og da må person K og jeg avtale et kjapt telefonmøte, og det svarer han ikke på. Om han sier eeeeeeeeh nei, så går hele egentlig det prosjektet (A) som var utgangspunktet for det urbane frokostmøtet ut. 

Imens dette møtet pågikk sendte person M en melding, om vi kunne ringes, og det tror jeg har med tyskerne å gjøre, prosjekt D, der jeg har spurt om vi kan ta min entimes presentasjon på zoom, for det er fire reisedager og det står ikke i stil med utbyttet. Det har person D også sagt hun skal ringe meg om, så hva M vil snakke om er jeg ikke sikker på, men jeg fikk også en mail fra person L om at hun trekker seg fra prosjektet, på grunn av arbeidsmengden som hun sier, men senere fikk jeg en privat mail som antyder at det er på grunn av Rot&Kaos og at hun har kranglet med D om det. Og det er jo rot og kaos, forumet skal basere seg på samtaler mellom forskere og kunstnere, men det har det ikke vært, jeg ser i programmet at mitt foredrag skal være i samarbeid med person eeeeeeehhhh M.A, og jeg vet ikke hvordan det er tenkt utformet, hva skal jeg presentere, er det tyve minutter, eller en time eller hva, kan noen svare, og kan noen sende meg en link til de bildene jeg skal bruke men som jeg ikke fikk ta selv fordi det var fotoforbud og derfor skulle jeg få tilgang til databasen og det har jeg etterlyst et par ganger. Hva vil de ha? Kan de svare på det? Nå som utgangspunketet ikke er et samarbeid mellom meg og en forsker? Skal vi improvisere det ut på stedet?

Vi hadde et skjermmøte mellom kunstnere og forskere, men den ene forskeren møtte ikke og den andre hadde ikke på lyden så det faglige utbyttet var ikke det største. Det var vel heller det minste. Dette er da utgangspunktet for forumet jeg skal snakke på. Og bruke fire arbeidsdager på å reise til. 

 

Og på jobb visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg hjalp en kjenning å veve, hun trengte litt hjelp å komme igang, og vevde på en av de andre rommene mine, og jeg skulle liksom jobbe for å unngå drukningsdøden med de andre prosjektene, men prosjekt B er det ikke noe vits å jobbe med før person K svarer, prosjekt A vet jeg ikke om jeg skal gjennomføre om ikke prosjekt B er avklart, prosjekt D vet jeg ingenting om før person M og D har ringt, hvilket de begge skulle gjøre i dag men aldri gjorde. 

Jeg sendte person O en mail om flybillettene jeg ville ha. Såfremt ikke samtalene med D og M tilsa noe annet, som jeg skrev. 

 

Hvis jeg nå bare får snakket med K og han sier greit, da kan jeg jobbe med prosjekt A, og så får jeg starte på prosjekt D når jeg bare vet om det er en time eller tyve minutter og jeg får tilgang på bildene,  OG har snakket med D og M (men jeg skulle gjerne lurt ut litt mer fra L også, men kjenner henne ikke så godt,)

så hvis folk nå bare kan ringe når de sier så kanskje jeg kommer videre.  

Det hadde ikke gjort meg noe.

Drukningsdøden

Jeg holder på å skrive et diktepos. 

Nå ble dere overrasket nå. Nei, men ja, men nei, altså, jeg har sagt ja til å skrive en slags alternativ byvandring for Kirkenes, til en lokal festival. I denne byvandringen inngår en slags (oppdiktet) reisebeskrivelse fra den (virkelige) arkeologen som var den som sa at vi må slutte å spørre når samene vandret inn i området, spørsmålet er når den samiske kulturen utviklet seg i området. Det er altså snakk om samisk steinalder osv. Han var nemlig her og grov masse. Han var jo arkeolog. Og dansk var han og. Og når man setter sammen helt tilfeldige setninger fra hans arkeologiske rapporter, blir det liksom så poetisk. Så der har jeg tatt av da, for jeg er jo kunstner og ikke akademiker. Nå overgår innslaget fra arkeolog den opprinnelige byvandringen, som jo var bestillingen, så det må jeg se litt på, men iallefall, dette dikteposet består bare av setninger som allerede er skrevet. Av den danske arkeologen. Dette er litt vanskelig. Og litt lett, for det er jo bare å sette sammen noe som allerede er skrevet, men det er veldig vanskelig å få noe ordentlig framdrift i dette eposet, for i materialet jeg henter teksten handler veldig mye om...det samme. 

Det er mye gress og lyng og sand. Og ting man finner i bakken. Vanskelig å mekke sammen en handling her. 

der har altså utvilsomt været folk på stedet
mens folk har ungået den barskere kyst mot nord
I tørvemyrerne og på anden fugtig grund holder isen i jorden sig pletvis
 

men dette kan aldrig blive mer end en hypotese
vi har spor av disse menneskers færden
randstenerne var meget ildskørnede

 

 

bag dette kommer fjeldene, som her er lave og rundslidt af isen

 

Og så? Hva kommer etter fjeldene? Veldig mye mer kyst og stein og retninger og hustufter. Jeg har ca 800 sider tekst jeg må gå igjennom, eller har gått igjennom, det gjenstår et par hundre sider, og nå har jeg litt mer, bare det å finne en setning der det stå JEG hjelper jo litt på, men tiden, tiden, nå må jeg til Tyskland, så må jeg til Bodø, der må jeg gjøre ting, disse ting må forberedes, nå er det for mye. Tyskerne synes ikke zoom går an, men aaaaaaah og jeg vil jo egentlig reise, men nå er det for mye. Jeg er helt stresset over at det ellerede er onsdag i denne uke.

Jeg tror egentlig fremdrift i dansk fiktivt diktepos må få hvile en stund sånn at alt annet som skal gjøres faktisk blir gjort.

Gud nå er jeg lei av å finne på passende overskrifter, bare hopp over den

Jeg klarte å si si ifra på en forholdsvis vennlig måte tror jeg, til tyzkerne, jeg sa Jeg synes bare vi bruker disse bildene av kunstner én i publikasjonene? Det fanger tross alt essensen av prosjektet. 

Jeg følte at jeg var frekk i hemmelighet. Men sa ifra samtidig. Win-win, man vil jo ikke alltid ha en konflikt. 

Men nå høres det ut som jeg bare fiser rundt og er frekk og sier ifra til høyre og venstre, sånn er det jo ikke. Jeg er også vanlig og høflig og sier ikke ifra til høyre og venstre. Og skriver glade og artige mailer. Men så er det litt sånn i min bransje at mye av det som er bra som skjer, det er hemmelig så lenge, og når det ikke er hemmelig lenge, så har man holdt på med det så lenge at det er ikke akkurat nye og spennende nyheter, så mye av det som er bra kommuniserer jeg ikke om. Bare om når jeg er frekk.  

Det er ni grader ute. Det er høst, nesten høstsommer, men egentlig skulle det jo vært høstvinter eller kanskje tilogmed vinter. Haren og rypene er hvite. Det er mørkt når man står opp og lysner liksom ikke helt i løpet av dagen. Jeg skriver på den der boken, det går ofte bra frem til lunsj og så er jeg utslitt. 

Og jeg må nok gå til optikeren for jeg vil bare ta av meg brillene hele tiden men det er så mye styr. Og jeg burde få sønnen til optikeren, det er egentlig bare å få gjort og ikke utsette mer. Og jeg burde gå til legen fordi jeg har jo så vondt i knærne og jeg halter, ikke hele tiden, men hver dag, og jeg er jo bare i førtiårene og hvordan skal dette gå da, men jeg orker ikke enda en gang i livet gå til en lege som sier det er egentlig ikke noe i veien her, så da gjør jeg ikke det. Noen andre burde gått til legen for meg, det hadde nok vært den beste løsningen. De kan få låne med seg kroppen min og alt. 

topz topz ikke topz

Det har vært helg. Den var veldig helgete. Barnet var hos forskjellige venner, forskjellige venner var hos oss. Vi hadde venner på middag. Voksne venner. Og vi hadde filmkveld. Ikke samme dag, ikke med voksne venner, bare vi tre. barnet foreslo riktignok at vi skulle spørre middagsgjestene om vi ikke heller skulle ha filmkveld, men jeg sa at det ikke var sikkert at de ville være med å se siste halvdel av en film de ikke hadde sett første halvdel av, fem stk i en treseters sofa, så de fikk fårikål istedet.  

Jeg fikk ikke begynt på kneler-kostymet barnet vil ha til halloween, nå blir det litt trangt med tiden IGJEN.

Vi måtte faktisk også ta en telefon til en forelder av en av barnets andre venner, fordi dette barnet driver en form for mobilterror (bare sykt mange meldinger, sykt mange oppringinger) og når barnet blir lei og ikke tar telefonen, sender hun medinger til the Stig istedet og ringer ham for å legge på når Jendor kommer i telefonen. 

Det var ubehagelig. Å ringe og sladre liksom. Selv om man er voksen. 

Og så gikk vi en fin tur på nærmsete fjell og kom over det som vel var en serbisk fangeleir under krigen. 

I går fikk jeg en mail fra tyskerten, som var sånn Hei kjære kunstner én og kunstner to, vi trenger bilder av da dere var her på besøk på museet og var i magasinene våre, til nettsiden og boken og folderen vil skal lage, men vi tok bare bilder av kunstner én da dere var her, så hva foreslår du at vi gjør kjære kunstner to?

Hohoho. Driter og drar? Nei, men om de bare har tatt bilder av kunstner én, så synes jeg jo de bare skal bruke bilder av kunstner én. Søskenbarnet mitt sier at det kommer jeg aldri til å klare å si på en vennlig måte. Vi får se. Jeg kommer ikke til å svare i dag. 

Jeg lå våken en stund i går og tenkte på alt jeg har å gjøre, og det betyr egentlig at hodet har hatt litt ferie, for jeg har ikke noe mer å gjøre nå enn jeg hadde forrige uke, det bare slo meg i går, så det er jo bra. At hodet har feriert mener jeg, det trengte det nok. Nå har jeg ingen møter i kalenderen de neste to ukene så det er topz. Men jeg har den satans tyskerten i starten av november, og en utstilling i Bodø i desember som jeg ikke engang har begynt på, og en bok som skal gis ut på en festival i februar. Alt dette er alt for korte produksjonsperioder. Det er ikke topz. Ikke i det hele tatt.

takk menneitakk

I går hadde jeg igjen to OCA-turister på atelièret.

I resten av Norge er det Office for Contemporary Art Norway, i Finnmark er det ofte Office for Contemporary Art Tourism. Eller det vet jeg jo faktisk ikke, jeg har aldri bodd i Sogn og Fjordane. Det kan være det er likt over hele landet: OCA sender rundt kuratorer, de tar med glede i mot muligheten til litt betalt norgesferie.

Eller så var de bare så utslitt av alle inntrykk fra Finnmark at de ikke hadde mer å gi da de kom til meg, jeg gikk fra dem i gangen to ganger på vei til ateliéret. Det var utrolig slapt hele møtet. Jeg prøvde å få i dem litt kaffe men de ville ikke ha.

Jeg visste faktisk ikke egentlig at det var OCA-turister, hun ene hadde skrevet en veldig hyggelig mail og introdusert seg, men da de kom og det var så vanvittig energiløst og de måtte dra for å dra på et museum, spurte the Stig, som fikk dem på sitt ateliér etter meg, rett ut: er dere sendt fra OCA? og da hadde de bekreftet det.  

Jeg må begynne å sile. Men jeg vet ikke helt hvordan. Det er jo ikke automatisk dårlig bare fordi det kommer fra OCA, men veldig ofte er det det. Jeg bruker mye tid på å forberede møter for så å oppdage at jeg egentlig er en slags unnskyldning eller putefyll.

Det er litt respektløst, jeg gir faktisk av min egen arbeidstid, men det er ikke så elegant å sile med: WILL YOU SHOW ME RESPECT AND AKNOWLEDGE THAT I RECEIVE YOU IN MY WORKING HOURS.

Hoho. 

Hei, hvorfor vil du komme til meg?

Takk for henvendelsen, hva er det i min praksis du vil snakke om?

Eller som en kompis av meg har begynt å si: Jeg tar desverre ikke imot flere kuratorer før jul.

Stillingsannonse

Nå vil jeg slutte i jobben min.

Det skjer fra tid til annen, oftest skjer det når det går veldig bra, da blir jeg lei. Jeg er jo mest vant til å jobbe i motstand. Når alle plutselig heier på meg, blir jeg forvirret og uten fotfeste. 

Men jeg er veldig lei av jobben min. Jeg vil ha en annen. 

Når dette skjer har jeg en remse jeg bare går igjennom. Først innser jeg at det går for bra, så innser jeg at jeg ikke har evner som gir meg en annen interessant jobb, så innser jeg at jeg ikke kommer til å bli glad av å jobbe i for eksempel butikk, selv om det som høres fristende ut med butikk er at der gjør du bare jobben din, helt greit, det er ingen forventninger om at den skal gjøres så bra at noen skriver om det i avisene etterpå, bokstavelig talt, herregud så deilig, og det høres forlokkende ut, så innser jeg at jeg tross alt har en ganske fri jobb og at det finnes muligheter innenfor den jobben jeg har til å gjøre endringer som passer til det jeg trenger for øyeblikket, og hva er egentlig det? Kan jeg gjøre jobben min om til den jobben jeg vil ha?

Der er jeg nå, og jeg har vel landet på at jeg har skutt meg selv i foten ved å ha så lite ferie de siste årene. I fjor hadde jeg fire uker, det var bra, men i år og året før hadde jeg null, og før der og før der hadde jeg to uker og da var jeg syk så jeg er litt usikker på om det tells. Eller, spør jeg kroppen så gjør det ikke det, men den er ikke helt objektiv. Den er et snøflak.

Og det blir ikke ferie nå, for nå er det den satans tyskerten, men der har jeg bestemt meg for å slutte å bli irritert og bare dilte med, og så er det Bodø, og der har jeg fått så få dager til opphenging at der må jeg krympe prosjektet, selv om jeg ikke tror de har skjønt det, og så er det lokal samtidskunstfestival, og der skriver jeg en bok, det har jeg ikke gjort før, så det prøver jeg å ta helt med ro. Da er vi et stykke uti februar, og det er lenge til.

Da har jeg to triks, det ene er å roe ambisjonene på det jeg skal gjøre, og der er jeg godt igang, og det andre er å finne noe å glede seg til. Hver uke, hadde jeg tenkt. På fredag skal vi dra på Europris og kjøpe Bundaberg. Det er en liten ting, men det er en ting. 

Alle disse innsiktene i remsen og i konklusjonen, hjelper ikke egentlig på. Eller jo de hjelper på, men de er ikke magiske. Jeg vil fortsatt helt intenst slutte i jobben min. Men jeg forsøker å hjelpe meg selv over kneika og så skal jeg aldri mer ikke ha sommerferie.

Og det er mandag, det er det ja

Jeg er litt sur i dag. Jeg startet sånn. Jeg sover så dårlig. Det er fordi sønnen, den enbårne, bytter seng i løpet av natten, og med tre stykker i sengen blir det ca 50 cm på hver. Det er som disse 50 centrimetrene også har krympet etter at vi fikk ny madrass, for det er som fjærmadreassen er lettere å trykke sammen på kantene, sånn at når man ligger helt ut på kanten føles det som man skal til å ramle utfor, og man må rakle seg litt innover igjen, og der er det jo ikke noe plass, og på den gamle madrassen kunne man ligge helt ut mot kanten.  

I tillegg sparker sønnen av seg dyna hele natta, og det er min dyne, så jeg våkner og må tviholde på den flere ganger hver natt. 

Dette er ikke perfekt. 

Nå driver jeg og styrer med flybiletter, men det er vanskelig å komme seg til Dresden uten å overnatte i Oslo, og så vet jeg jo at jeg skal være der den sjette, men nå flyr det masse mailer forbi om at på grunn av the schedual den syvende er det best for de andre å returnere den åttende, og jeg vet ikke noe om den syvende, det er ikke utenkelig at det rett og slett er en del jeg ikke skal være med på, men det er så teit å holde det unna meg. Vi er jo bare tre tilreisende deltagere. Kjenner at jeg gleder meg veldig til å være ferdig med dette. 

Sist gang holdt jeg også på å miste flyet hjem på grunn av Deutsche Bahn, så det føles best å ta et senere fly returdagen, sånn at jeg rekker å være halvannen time forsinket, men da må jeg overnatte i Oslo IGJEN. For da rekker jeg ikke kveldsflyet. 

Men kanskje det kan være fint. Førjulsshopping i Oslo. Det er ikke så lett å kjøpe julegaver i Kirkenes. 

 

I morgen har jeg kuratorbesøk. Jeg må finne frem kunst og kjøpe kjeks. Jeg har ikke tid til å sitte her og være sur, faktisk.

 

 

Nei, det må jeg trekke tilbake.

Jeg var på Puben i går. Det stedet jeg har innsett at jeg ikke liker. Og grunnen til at jeg nevnte puben i gårsdagens innlegg, var at jeg visste at jeg skulle dit med Tilreisende Kunstner, som hadde spurt etter et bra sted å gå ut i Kirkenes og jeg hadde måttet svare, det er ingen. Vi går på puben. 

Men i går! Plutselig! bare hyggelige folk ved alle bord! Bare kjentfolk! Bortsett fra ved de bordene der det satt ukjente, vagt interessant mennesker man ikke hadde hatt noe imot å måtte del bord med. Det satt et gjeng med amerikanere og menget seg med lokalbefolkningen ved et bord. Ved et annet bord satt det noen og spilte kort! Musikken var bra. Folk var ikke dritings, folk var hyggelige. For en forandring! Dette er jo den lille lokalpuben man vil ha på sitt lille sted! Jeg rakk akkurat å snu meg mot Guro og si alt dette, og Guro rakk akkurat å være undrende enig, hyggelige mennesker! Bra musikk! Ingen dritings mennesker fra Jakobsnes som skulle belemre deg med repetisjoner av en forhåndsinspilt setning! før hun kjente en arm krype opp etter ribbeina, og der lå det jaggumeg en mann i sofaen vår, høyt oppe i kommuneadministrasjonen som han presenterte seg selv som, og, på forsepørsel, bekreftet at joda han var fra Jakobsnes. 

Hvordan klarer de det? Det kan da ikke bo mer enn 30 mennesker på Jakobsnes, hvordan kan alle man må manøvrere seg unna på puben komme fra Jakobsnes?

Vel, det går jo ikke an å gjøre annet enn å le seg ihjel når det viser seg at folk kommer fra Jakobsnes, og bra var det egentlig også, jeg hadde jo blitt til det stengte, så hyggelig var det helt fram til da, og nå gikk jeg hjem før vi var kommet dithen og det er jeg glad for i dag. 

Guro skrelte ham av seg, til tross fra protester fra pubens mest åpne wing woman på andre siden av bordet. 

Han fra høyt oppe i kommunen holdt meg igjen i kåpebeltet da jeg skulle gå, og sa helvettes same da jeg gikk. Men det befestet bare følelsen av lokalpub. Man fikk alt. Men man fikk ikke bare det dårlige denne gangen, det dårlige ble en kontrast til alt som var helt fantastisk. 

 

Jeg kan ikke trekke tilbake det jeg sa om folk som ikke snakker norsk og ikke skjønner hva du vil når du spør etter primærsortimentet i butikken, (skjønt, om jeg hadde spurt etter en kardusfisjonsbolt, hadde grimase egentlig vært riktig reaksjon?) og jeg har litt dårlig samvittighet for at dette er et av mine krav til et velfungerende samfunn, men puben er tilbake på lista over ting som trekker opp.

Nå må jeg ikke gå dit på lenge, lenge, sånn at den holder seg på topp i minnet.

Ja, det irriterer meg litt. Faktisk.

En av de tingene jeg kan bli litt oppgitt over når det gjelder Kirkenes, er at det i så mange butikker jobber mennesker som ikke snakker særlig godt norsk. Og når jeg skriver dette, føler jeg meg som noen som akkurat har sagt Jeg er ikke rasist, men...

Det stedet det stresser meg mest, er apoteket. Den følelsen av at vi kanskje ikke har forstått hverandre nå, men at jeg likevel må stole på din avgjørelse, er frustrerende. I andre butikker er jo denne frustrasjonen uten større konsekvenser. Nei vent, og hos frisøren. Konsekvensene er jo ikke like alvorlige, men jeg har måttet leve med dem. 

I dag skulle jeg kjøpe en overtrekksbukse til Jendor, og gikk på den uteklærbutikken som også selger klær til barn. Den er stor så da spør jeg om hjelp med en gang og før jeg bruker opp all energien på å lete meg ihjel. "Har dere overtrekksbukser, spør jeg en dame i jegjobberher-klær. " Åver-...?!?!?!" sier hun. "Overtrekksbukser?" spør jeg igjen og nå gjør hun bare en irritert grimase til meg.  "Jeg går og leter selv!" sier jeg, vennlig, men oppgitt inni meg, for kombinasjonen av østeuropesisk servicekultur og nordnorsk servicemindedness, de to verste på kontinentet, går helt i overdrift i kombinasjonen østeuropeere i nordnorske bedrifter, og det er sjelden bedre hjelp å få enn dette. De skjønner ikke hva du sier og vil helst ikke hjelpe heller. Og du kan ikke tvinge noen som ikke forstår hva du sier til å hjelpe deg. 

Jeg fant ingen overttrekksbukser heller. 

En annen ting jeg har innsett  at jeg ikke liker, er Puben. Det tok meg sannelig lang nok tid. Det har liksom alltid vært det stedet vi går. De har byttet lokaler og eiere og navn, og vi har fulgt etter. Men hvorfor? Man må passe på å drikke boksøl fordi glassene ofte er skitne, det er dyrt men de vil ha tips når du betaler, og man bestiller i baren så skal man virkelig tipse for at de har strukket ut hånden for å gi deg den ølen du har betalt 126 kroner for? Og folk er så fulle. Det er mest det. Dritings, masete mennesker. Det er rett og slett ikke trivelig, har jeg innsett. Jeg vil gå på en voksenplass der folk ikke er kanakkas, og der det er hyggelig musikk og trivelig stemning. Det stedet finnes jo ikke i Kirkenes. Kan ikke gå dit da. Skal en tur på puben og treffe tilreisende kunstner i kveld.

Det er såklart ingen løsning på dette. Puben er puben, har alltid vært det, og det er viktig at folk integreses og at de jobber. 

Jeg får starte det der trivelige utestedet selv. Og selge overtrekksbukser fra under disk. 

Og jeg ER ikke rasist, men....

Wieder da

Nå er jeg på jobb igjen! Nå går det bedre!

Jeg driver og skriver på en liten bok som skal gis ut i forbindelse med den lokale samtidskunstfestivalen i februar. Det er en slags alternativ byvandring. For et sted som aldri ble, men som kunne blitt. Denne boka skal egentlig være ferdig til festivalen i februar, men på fredag sa han som bygger festivalbaren, som er bygget rundt konseptet boka lager, at den må være klar i midten av oktober. Det er neste uke. Jeg har skrevet to sider. 

Så det kommer jo ikke til å skje, men drømmene mine er fulle av fly jeg ikke når og konfirmasjoner jeg kommer for sent til og ting jeg bare må hente før jeg drar en annen plass.

For i tillegg til de to sidene jeg har skrevet, og alle bildene som skal inn i boka som jeg ikke har tatt, er det selvfølgelig en utstilling som må planlegges og gjøres og den der helvetes tyskerten.  

Som det ser ut nå har jeg ingenting å gjøre etter februar. Det hadde jo vært deilig om det forble sånn. En stund. Jeg blir kanskje nervøs da og. Det blir jeg nok. Men gjerne litt rom i kalenderen nå. Takk.

Helgen begynner på mandag

Nå er jeg helt frynsete i hele kroppen, jeg er så lei av å være hjemme, jeg har underholdt ungen i to uker, og nå er han syk og ser tilfreds for seg at han må være hjemme fra skolen, og mannen må jobbe og da må jeg være hjemme med Jendor enda litt til. 

Jeg blir sprø. 

Og jeg må jo faktisk også jobbe. Og det er umulig å jobbe når noen skal vise deg alle tankene sine og alt tankene lander på. 

Jendor har endel skjermbegrensninger, som rakner litt i helgene, og også når venner ringer og vil ha ham med på Pokemon Unite og sånne ting, men i utgangspunktet er det en time om dagen. Det betyr egentlig at jeg også bare kan være på skjerm en time om dagen, selv om jeg unnskylder meg med "jobb" oftere enn det er jobb, men problemet er at hva skal jeg ellers gjøre? Jeg leser jo gjerne, men det er lettere å bli avbrutt hvert tredje sekund når man sløvsurfer på mobilen enn når man for fjortende gang har måtte begynne på samme setning i en bok. Hvis jeg setter igang med et prosjekt, som å fikse eller veve vil Jendor gjøre det samme og det er egentlig ganske gøy, men avogtil vil man bare være litt alene i sitt eget hode og da blir det fort mobilen. 

Må slutte med det.

Jaja. Om ti år kommer jeg til å savne dette. 

Jeg så at en bekjent av meg hadde lagt ut på facebook at hos henne fikk ungene som kom på besøk legge igjen mobilen på kjøkkenet, og det høres jo bra ut, men Jendor har én venn, særlig en, og det er hans bestevenn, som ikke klarer å finne på noe som ikke er skjermbasert. Og sier jeg nei tror jeg hun bare slutter å komme. Jeg sa nei nå er det nok! her i helgen, nå kan dere finne på noe annet, og da var hun "so fucking bored" hele tiden. På et tidspunkt måtte jeg sjekke en oppskrift på internett, og da hørte hun lyden og sto pal hun bak meg i åtte minutter og så en video om å koke kraft på kveitehoder. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette. 

Naboen kom forbi! Om jeg ville ha et par kveitehoder! Jeg har aldri spist kveitehoder før så jeg ble med bort og fikk et par hoder fra en stamp han hadde på kjøkkenet. Jeg prøvde å få litt opplysninger om hvordan jeg skulle tilberede dem, men disse var såpass omtrentlige at jeg endte opp på youtube. Med skuldertitter.Da hadde jeg ringt søskenbarnet mitt, men de er så bortskjemte vet dere med lakseplass i Kobbholmen og stor båt og kaster kveitehauene.

Min opprinnelige plan var å ovnsbake dem, men det virket etterhvert som om det mest overkommelige var å koke suppe. Dette var også litt uoverkommelig, for det vet jeg heller ikke helt hvordan man gjør, hvordan gjør man opp et kveitehode? til jeg kom på å søke på engelsk, kveite er jo ikke en fisk begrenset til norske farvann, og Halibut Head Soup hadde betraktelig flere treff enn kveitehau koke steike. Det virker også som det er en hit på Filipinene?

Så da ble det kveitehodesuppe og en liter ekstra kraft som nå er i fryseren. 

Vi har også klargjort både hage og garasje til vinteren, og når jeg piller kveitehau og rydder garasjen og raker løv, da er jeg glad, men med en gang jeg setter meg ned blir jeg såh fruhstreeeert. 

Jeg må på jobb. Jeg har ting å gjøre. 

 

Men se! det går an å laste opp bilder igjen! Hurra!

Friksjon

Jeg hadde jo uttalt at jeg ønsket meg et friksjonsfritt møte. Det var det muligens, men det gikk ikke glatt. 

Det som fungerte: 

Opptaksfunksjonen på zoom!

Det som ikke fungerte:

Den ene (av to) forskere dukket ikke opp, uvisst av hvilken grunn.

Den andre forskeren hadde problemer med teknikken. Vi hørte nesten ikke hva hun sa. Hun sa hun hørte oss fint, men da jeg ble bedt av møteholder om å introdusere meg, sa hun And vaat vaas de question? I didn't get it? så det var jo åpenbart at hun heller ikke hørte oss. Det hadde muligens med at hun ikke hørte, kom det frem senere, hun ventet på nye høreapparater. Til tross for problemer med kommunikasjonen i dette som skulle være et dialogmøte, holdt hun et lengre foredrag. På et tidpunkt ble dette stoppet, fordi vi ikke hørte, og følgende ble prøvd: Hun ringte opp møteholder på telefonen og telefonen ble holdt opp mot høytaler. Det gikk ikke pga ekko.

Hun ringte opp møteholder og holdt foredraget sitt til henne istedet. Det funket ikke pga idiotisk. 

Hun ringte opp møteholder sånn at møteholder kunne gjenta det hun sa til oss, det funket ikke pga tungvint og pga at forsker ikke tok pauser i foredraget. Så store deler at møtet besto i at vi satt og så på et menneske som oppgitt satt og hørte på noen snakke i telefonen sin. Tilslutt avbrøt jeg og sa at nå må vi se på hva vi får ut av dette. Da var det gått langt over en halvtime og den andre kunstneren måtte snart gå. Kunsthallsjefen hadde kommet ti minutter sent til møtet så vi var allerede litt bakpå tidsmessig. 

Huhei som det går. 

Det var ingen som hadde tid til å møtes igjen, så nå skal vi forsøke å ta dette skriftlig, og det bekymrer meg litt, for jeg skal holde et innlegg i et forum basert på denne diskusjonen. 

Barnets liv er ikke helt friksjonsfritt, det er mye drama i venneflokken. Jeg kan ikke helt manøvrere det og det skal jeg jo heller ikke. Men avogtil må man være den voksne som tilbyr sitt oversiktsbilde av det som skjer. Jendor har mest jentevenner, og beklageligvis er det jo en typisk jenteting, det der med styring og posisjonering og å ikke være helt ærlig om hva som foregår. 

Og så er det jo det der med andres barn. Hva sier man når noen kommer bare fordi det er bakt brownies, går fordi de ikke er ferdige, kommer innom senere og spør om de kan få med seg en pose brownies hjem? Nei sier man såklart, men man forklarer jo ikke hvorfor dette er å være en dårlig venn. 

Fordi man ikke vil være en faktor som gjør at barnet blir upopulært. 

Det jeg kan gjøre er å snakke gjennom hva det er som skjer, med barnet, og finne ut av hva det egentlig er som foregår, og legge skylden der den er, hos de som ikke oppfører seg. Det er så lett, i alle aldre og situsjoner, å skamme seg over å bli behandlet dårlig. Men det er jo ingen skyld den som blir behandlet dårlig, har. Gjenta til store og små. Gjenta om fortid, nåtid og fremtid. Gjenta til seg selv. 

. 

Hjemme med ferierende barn

Det er høstferie, men vi skal ingenting, for the Stig kan ikke ta fri. Jeg er forsøker, igjen, fortsatt, å underholde mitt barn, som jeg gjorde forrige uke da the Stig tok fri for å kjøre hjem sin mors bil fra sydligere strøk. Men da gikk jo barnet på skole på dagtid, nå er det altså høstferie. Vi har ryddet bort lekebenken hans, som både er deilig, for, masse leker og rot i stua, og trist, for, aldri mer masse leker i stua. Jeg har ikke lengre et barn som helst bare vil leke hele tiden. 

Jeg ville ha en lenestol i det hjørnet, men vi har brukt dagene på å (rydde og) få opp en krok med madrasser og puter og tepper og lys sånn at the barninski skal begynne å gå hjem fra skolen selv. Da kan han gå hjem, skru på alle lysene i den kroken, og ha en plass der han føler seg trygg, til vi kommer hjem. Er planen. 

Sånn skandinavisk minimalisme. Dithen når vi aldri. Nå er det maksimalisme med kosekrok og lite ledig gulvflate. Jaja. Det er jo veldig koselig. OG TRANGT.

Men det er alle sitt hjem.

I dag steppet supertanten inn igjen, for jeg må ha et møte med tyskerten klokken tre, og jeg sa til the Twig at da MÅ jeg få være i fred, og han sa at det kan jo godt være at han må komme og klemme meg noen ganger fordet, så det lovet ikke godt, men nå er han på en høyere høydemeter og i et annet hus så nå blir det klemfri møtetid. Jeg håper også på friksjonsfri. Men vi får se. 

Nå skulle jeg legge til bilde av den kroken, som ikke er en minimalistisk lenestol, men blogger vil ikke lengre la meg laste opp bilder, så det blir med den som med den der ukeplanen på plexi. 

Sukk.

Synstolkning: Sammenbrettet madrass fra dobbeltseng i et hjørne, drapert med sengeteppe med grågrønne blader. Fra taket henger en lampe. På madrassen er det store og små puter. To sitrontrær skjermer kroken fra resten av stua. På gulvet står en rundt gulvlampe. En aviskurv står på gulvet med to donaldpocket liggende ved siden. På veggen er gamle skuffer skrudd opp som hyller. Kosefisk stikker opp av hyllene. 

Takk for meg.

Mvh, diva

Det jeg er reddest for i hele verden er å bli en diva. (Dette som et språklig uttrykk og dermed ikke helt sant) (det er bjørn jeg er reddest for). Nå som det går ganske bra mener jeg, må man ikke bli høy på seg selv og være vanskelig av prinsipp, man må ikke slutte å være imøtekommende bare fordi man har vind i seilene, karrieremessig. Men i dag var jeg kanskje diva, og det føltes helt rett. Og det er vel et kjennetegn på divinering. Det er nå det går galt. 

Væffal. Kolon:

I går skulle jeg møte en kurator (Kjuuureiter. En sånn man gir kjeks) på atelieret. Dette var organisert gjennom OCA som er Norge sitt Office for Contemporary Art. Litt som IASPIS. Som Iaspis. Som jeg også elsker. Og da forbereder jeg meg. Jeg gjør klart atelieret, bærer fram viktige ting, printer bilder og løfter trykk ut av skuffene. For det gjør man. Det liksom faglig solid å være klar. Og så, sent på kvelden dagen før møtet, fikk jeg en mail om vi kunne utsette for hun hadde fått et unikt tilbud om å dra og se på den russiske grensen. Den er jo rett borti her. Jeg så ikke den mailen før neste morgen, og da svarte jeg at ok, dra du og se på grensen men jeg kan ikke etter fire (forslaget hennes) og i morgen (forslag to) er jeg ikke på atelieret, men jeg kan prøve å finne plass i timeplanen til å møte deg på museet og ta en kopp kaffe. Og det passet henne bra, for hun skulle dit uansett. 

Og da er det ikke lengre en studio visit, så faglig blir det noe annet som viser at den som besøker deg ikke er så interessert. Så da skjønte jeg jo litt hvor landet lå når hun sa ja til det. 

Så da vi møttes, på museet, og hun unnskyldte seg for at det ikke ble studio visit, sa jeg bare Det er ikke noe problem, du er på ingen måte den første kuratoren som OCA har sendt som prioriterer sightseeing. 

Det var litt frekt sagt. 

Og også helt sant. 

 

Jeg følte det var en rettferdiggjort uttalelse, for om man vil ha av andre folks tid, må det være en grunn til det. Men grunnen til at jeg var frekk var jo at jeg ble litt fornærmet over å bli behandlet sånn. Ikke første pri. Jeg vil være nummer en.

 

Jaja. Jeg har fått opptil flere begesitrede tilrop for oppførselen ved ventilering til kollegaer. Det er jo et gjengs problem. Det interessante ved slike møter er ikke alltid (for meg ganske sjeldent) den mulige utstillingsplassen, men å ha en potensielt interessant faglig samtale. Jeg har jo tross alt mye annet jeg skulle ha gjort. Om jeg forbereder meg, må du også. Nå ble det ikke sånn og jeg...kanskje var jeg litt frekk. Og det føles bra. 

Prokastijobbe

I dag hadde jeg en litt vanskelig samtale på teams. Er det en samtale når det er mange involvert? Iallefall, jeg skal snakke som en del av en litt større greie, på et forum. Det er meg og en annen same som er med. I sin tekst, som skal inn i en publikasjon, og dermed i sitt framlegg, kommer den andre samen med en del påstander som er ganske kontroveriselle i det samiske samfunnet. Ettersom han er den eneste samen som snakker om det, på dette forumet, som er i utlandet, blir disse påstandene uimotsagte og dermed sanne. Jeg var nødt å påpeke at de er kontroversielle. At mange bent fram har kalt dem rasistiske. Jeg hadde ikke så lyst. Jeg hadde forberedt meg med å skrive noen av de viktigste argumentene på små post-it-lapper og hadde klistret dem på skjermen. Følte meg veldig lur da. Da kan jeg se i skjermen og lese nøye formulerte argumenter samtidig. Nå dukket ikke same nr 2 opp på møtet, uvisst av hvilken grunn, og jeg vet ikke helt om det gjorde det lettere eller vanskeligere, men nå har iallefall alle den informasjonen jeg synes de bør ha. 

Blæh. 

Jeg har også tusen ting jeg skulle ha gjort men synes ikke egentlig at jeg gjør dem. Jeg stresser når jeg har lagt meg, men når jeg kan ta tak i saken, da gjør jeg andre ting. For eksempel har jeg brukt endel tid på å lage den der ukeplanen til familien. En i plexi sånn at man kan skrive og viske ut. Fant plexi, det er en hylle fra en slags medisinsk skuffeseksjon. Hadde rød og svart sprittusj, liker rødt og svart og hvitt sammen (veggen på kjøkkenet er hvit) og gikk rett på uten planlegging med tusj og linjal og øyemål. På baksiden. Oppdaget at jeg klarer helt fint og uten å tenke å skrive speilvendt. Visste at jeg kunne det om jeg skrev med begge hender samtidig foråvidt, men at det bare er å legge ivei i speilvendtland på denne måten se det visste jeg ikke. 

Jeg glemte at jeg måtte ha plass til dato ved ukedag. Den som har lengst navn får ha flest aktiviteter. Øverste rad er ikke på linje med de neste. Jeg tok et bilde og sendte til søstersen, der ukeplanen sto på atelieret sammen med det virkelige arbeidet mitt og se! hvor tydelig det er her på dette fotografi at jeg kan prise meg lykkelig over at jeg forlot mitt kall som designer til fordel for kunsten. 

 

Ja, se og se. Her var jo helt umulig å laste opp bilder. Jeg skulle til å skrive at jaja her kommer de virkelige navnene til både the Twig og the Stig frem, men så lenge de ikke er søkbare så. Nå forblir de i internettmørket. Og det blir ukekalenderen min også. 

Det får jeg ta som et hint til å gå og jobbe litt.

 

 

Frisk på jobb uten barn, morgenen avsegstyrt

Jeg pakket både min og barnets sekk fulle av regnklær og fikk oss på jobb i dag, det regnet ikke da men regnat skal komme, han ville ha luhkka og det er greit, han er jo et samisk barn og må gjerne gå med samiske klær, han har bare aldri villet gå med den før så den er litt fravokst og det er på tide å sy ny. 

Og kofte. Jeg har jo hatt stoffet liggende i hundre år. Nå er det kanskje tid. 

 

Jeg våknet i morrest med verdens verste hodepine, og jeg hater når det skjer, dagen har ikke begynt engang og allerede er det noe som er galt. Nå VET jeg at man skal springe i galopp til legen om man driver og våkner med hodepine, men jeg vet også at det bare skjer enten når jeg legger meg med et lite frø av en hodepine om kvelden, eller når Jendor tilbringer natten med å eliminere millimeteren mellom ham og meg. Når han skal ligge helt helt helt inntil meg, må jeg jo spenne ifra for å ikke bli dyttet ut av sengen, og da våkner jeg stiv i hele kroppen, med glasskår i skuldrene, og dundrene hodepine. Ikke noen grunn til galopp altså. 

Heller ingen grunn til jubel, det er vanskelig å få den bort. 

Det er vanskelig å være mild og tålmodig og få ting gjort mens man koker vann og lager matpakker og planlegger regnklær mens man har en undulat inni øyet og svarer på spørsmål om fremtidige skjermtider. 

Vi snakker litt om juniorkorpset under frokosten, jeg er jo gammeltubaist og kan ikke se for meg en fremtid der barnet mitt ikke spiller i korps, barnet ser ikke for seg samme fremtid, de har fått ny dirigent som barnet mitt omtaler som "ikke særlig høflig", og det skal jo være gøy, altså, uavhengig av hvor høflig dirigenten er, men det skal i hovedsak være gøy og akkurat nå er de litt for få, litt for små, kjenner hverandre ikke så godt, og noen er ikke så høflig. Det er klart at man skal få slutte om man vil. Men det er også klart at det blir ikke før etter at mammen har tatt kontakt med korpset for å høre om de har noen strategier fremover. Korps er bra for folk. Kanskje ikke for de som hører på, men iallefall for de som deltar. 

 

Nå skal jeg google sånn ukeskalender som man kan tegne på, for vi har ikke kontroll på ting. Eller, det er bare så vidt vi har kontroll. Jeg har allerede googlet litt, de koster flere tusen, men det ser ut som de er laget i plexiglass. Da ser jeg for meg at jeg kan lage den selv. men først skal jeg teste om man kan tørke whiteboardtusj av plexi så det ikke blir som med fryseren. Da skrev jeg innholdet i fryseren rett på fryserdøra med whiteboardtusj men det lot sek ikke tørke vekk. Viste det seg.

Syk hjemme med barn

The Stig er på vift i sydligere strøk og jeg og the Twig er hjemme. Helt siden Jendor var bitteliten har jeg kjent på en liten panikk i møtet med å skulle være alene med ham en hel dag. Jeg er en helt adekvat forelder med tanke på å gi ungen vann, mat, og bekledning, men underholdningen da? Hvordan skal jeg klare å underholde dette vesenet en hel dag? Og nå er det en hel uke! Hvordan skal jeg klare å være nok tilstede?

Problemet, sett bort fra underholdningen, nå som han er et veldig stort barn, er litt det samme som da han var et litt mindre barn, og det er at vi er ikke-kompatible på et punkt: Jendor er en sånn som liker å prate hele tiden, og jeg er en sånn som ikke klarer at noen prater til meg hele tiden. Det begynner å knitre i hodet mitt. Og da forsvinner tilstedeværelsen min litt. For jeg får overload. Jeg har prøvd å tildels bruke dette som en læringssituasjon (for mitt barn, jeg skal ikke lære noe) og si sånn: Men du kan ikke spørre noen om akkurat det samme fire ganger. For det er kjedelig å svare på noe man allerede har svart på, og så lurer man på hvorfor du ikke gadd å ta inn svaret de første tre gangene. 

Og lignende. Kanskje synker det inn. Kanskje ikke. Men i det minste slipper jeg å svare for fjerde gang på om jeg syntes det var kult at han klarte å fange en King Salmon i Animal Crossing. 

 

Det har blitt mye Animal Crossing og endel Harry Potter i helgen, for jeg er syk, og det er så upraktisk, for det er jo et visst oppfølgingskrav også når barnet er tvunget til å underholde seg selv, for eksempel datt kjedet på sykkelen av, og jeg var rett og slett for gåen til å fikse det, han fikk det på, men sykkelen vil ikke gire så noe er galt, og jeg orker ikke, og så er det spikre som må finnes og skruer i riktig størrelse og så vil han besøke venner men kan ikke veien til akkurat den kompisen og jeg orker ikke følge. Og vann må kokes og kokes og kokes. På grunn av kokepåbudet. Det har bare vært ganske upraktisk og slitsomt. Så vi har sittet foran en skjerm, og det er jo der den dårlige samvittigheten tar livet av meg, men i det minste gjør vi det sammen, og jeg har prøvd å få ungen hektet på harrypotter, for han vil ikke lese bøker, bare tegneserier, og jeg har prøvd å lese den til ham men da var han for liten, så nå ser vi første film som han heller ikke ville se, men nå synes er helt fantastisk, og nå vil han iallefall ikke lese, han vil bare se filmene, men jeg kanskje skal slå en løgn og si at neste bare finnes som bok.

I dag føler jeg meg faktisk litt bedre, bank i bordet, det hadde vært fint om dette ble litt enklere. The Tante har lovt å kjøre og hente på korpset i dag, det hjelper veldig. Og så blir det vel litt mer Animal Crossing og endel Harry Potter.

Men så

Men i går kom frakten. Jeg ringte etter den og så at nå vil jeg ha den, jeg er på jobb i ferien bare for å ta den imot, enten fredag, mandag eller tirsdag, som jeg ble lovet på torsdag, personen som tok telefonen sa først at hun hadde "hørt litt andre historier", som hun ordla det, men jeg tror vi begge kjenner sjåføren og hennes evne til konsentrasjon, så jeg sa bare åkei, men nå vil jeg ikke være på jobb i ferien mer så kanskje jeg kan få den, og det fikk jeg med masse unnskyldninger og stor vennlighet. Det lokale fraktselskapet altså, det er både grunnlaget for min eksistens og årsaken til de fleste av mine bekymringer. 

Nå rydder jeg ut av kassene, jeg hadde en slags ide om at jeg skulle holde korridoren fri for transportesker, men hvor hadde jeg nå den idéen fra, hvor skal de da være? Egentlig skulle jeg vel ha litt fri idag, men det skal være loppemarked på huset og det ville jeg se. Det er en del av en slags...event? Hva det nå heter når man ordner faglige tilstelninger som konsulentfirma. I morrest lå det også ute en oppfordring på husets facebookgruppe om at det kom til å bli masse leven og om man vil jobbe ifred er det lurt å ha hjemmekontor i dag. Jeg kommenterte faktisk på det. Så artig og lykke til, sa jeg, men ikke alle her på huset er på facebook og beskjed om hjemmekontor vil man ha før samme dag. Ingen har laika eller kommentert, så jeg var muligens laaaaangt ute der. Men jeg synes ikke det. Det synes man vel sjelden selv. 

I morgen drar the Stig med Widerøe i stormen, stakkars, og jeg og the Twig skal holde fortet i en uke, det er alltid litt styr for jeg har ikke bil og tromboner skal fraktes hit og dit og barn skal besøke barn, og det er kokepåbud og jeg klarer ikke med min giktiske kropp bære hjem store mengder vann så det må faktisk kokes, i mengder, men det går. Såklart. 

Nå skal jeg tømme flere kasser. Det er helt på grensa til for varmt, selv i singlet, men man tar pauser. Og venter på loppemarked og så skal man dra i samlet flokk og kjøpe in noen middager og vann. Ikke jeg og loppemarkedet, the Stig mens han fortsatt er i landsdelen. Og i morgen skal jeg ta en liten feriedag!

Jeg tror at dette har blitt bedre. Det er andre tider nå.

Jeg var på foreldremøte her om dagen. Det er en affære som alltid fører til en del debriefing på verandaen etterpå blant de naboer som har barn i samme klasse, for det er så konfliktfylt. Det vil si det er en forelder som har en konflikt, og bruker uforholdsmessig mye tid på denne på ethvert foreldremøte. Dette var noe som skjedde i andre klasse og som hun ikke blir ferdig med. Så er det noen andre foreldre som bruker uforholdsmessig mye sinne i reaksjonene sine på dette for det gikk helt over stokk og staur i andreklasse. Tildels forståelig, men det fører virkelig ikke noe steds hen. Og så kobler skilsmissebarnet i meg seg på, og jeg forsøker å megle og roe konflikten. Dette er ikke noe gøy. 

Jeg er i utgangspunktet ekstremt utilpass i alle foreldremøter, det vokser pigger i meg, og det har nok med min egen skolegang å gjøre, så bare det å få opplest skolereglementet gjør at det vrir seg i hele kroppen. 

Bare en sånn sak at de har toukers timeplan. Helt flott! Kjempepraktisk og like greit som enukers. Men grunnen til at de har toukers, og dette ble det brukt tid på på foreldremøtet fra lærerens side, er at femteklassene har toukers timeplan. Så da har fjerdeklassen det for å venne seg til det. 

Altså hallo. Da må vel tredjeklassen også ha det? For å venne seg til det som skjer i fjerde? Og da må andreklassen? Og da må første? 

Det må jo være lov å tenke litt rundt det man gjør. 

Åkei. Men det slo meg også, at det virker som om Jendor har masse lærere som har lyst å være lærere og som bruker tid på å forberede seg til foreldremøter og stiller i fargekoordinerte klær og som ikke drikker. Særlig det siste slo meg da jeg satt på bakerste benk og skulte og var sur og hadde skolevegring. Det er kanskje en av hovedforskjellene fra da jeg gikk på skolen. 

Vi hadde L i matte, O i gym, B i engelsk, R-I som klasseforstander på ungdsomsskolen, og T som klassefortander på barneskolen men tror ikke han drakk da. Søstra mi hadde P, og så var det kona til O som jeg innimellom hadde i kristendom. Alle de drakk. Jeg vet ikke om man skal si de var alkoholikere for de klarte jo tildels å holde på jobben (iallefall i de årene, ikke senere) men hvor går grensen mellom å ha et alkoholproblem og å være alkoholikere, jeg vet ikke? De drakk. Noen av dem har drukket seg ihjel. Det var et par til som jeg ikke hadde selv. Og så var det noen som ble tatt for barneporno, to stk tror jeg, og en annen vi alle visste vi skulle holde oss unna. Jeg har skrevet det før, men jeg trodde helt ærlig at lærer var en jobb de ga deg hvis du ikke var egnet til noe annet. Dette var såklart litt preget av å vokse opp i en gruveby der alle fikk jobb på verket, uansett tilstand, noe kunne du alltid brukes til, selv om du lå bak ei brakke og sov det meste av dagen og hadde startet skiftet med å få utdelt antabus i porten.

Eller så kunne du få jobb på skolen. 

Sånn er det ikke lengre. Men tenk at det var sånn? Og at det liksom var greit? Eller greit var det kanskje ikke, men det var nå tingenes tilstand da. Ikke noe man hadde noe med, kunne gjøre noe med, kunne påpeke. Og det er ikke 120 år siden heller, jeg er jo i førtiårene.

 

Sånn har ikke Jendor det. Og hadde det vært sånn hadde man vel tatt tak i det. Påpekt med hele hånden.

For det er andre tider. Det virker derimot som det sosiale fortsatt er litt et problem, men nå har man jo lærere som har overskudd til å ta tak. Jeg sender ungen på en helt annen skole enn jeg selv gikk på.

Og så er jeg lettet og glad over at jeg fikk bli kunstner og ikke måtte nøye meg med den eneste kreative utdanningen som var tilgjengelig for folk fra Finnmark og arbeiderklassen, lærer med valgfag musikk og tegning, for der tror jeg årsaken til noe av alkoholismen, iallefall i to av tilfellene, lå. Eller hva vet jeg. Men jeg slipper jo også å vite, jeg må bare gå på et foreldremøte i året og sitte der bakerst med min nyfunne skolevegring, det er alt.

Takk og pris for det.

 

 

 

Arbeidsprinsessekjolen, hvor er den?

Så langt har det ikke kommet noen frakt i dag heller. Man kan jo leve i håpet.

Jeg har fått puslet på plass noen bord langs en vegg. Jeg har litt mindre benkeplass, men alle bordene har samme høyde. Hvis jeg får tegne- og maletulltak igjen og trenger all benkeplassen pluss litt til, kan jeg sette opp noen lause benkeplater på bukk, for så viselig har jeg innrettet meg. 

Og så burde jeg sende noen mål til Nasjonalmuseet, men det driver jeg og utsetter. Det er liksom den ene tingen jeg må gjøre så det gjør jeg ikke. Unnskyldningen min er at jeg er litt for varm. Jeg var kald i morrest, orket ikke ta på meg arbeidsklær, hadde rett og slett enorm motvilje til å gå i arbeidsklær, jeg ville gå i vanlige menneskeklær, og nå er jeg skitten fordi jeg har ligget på gulvet og skrudd på bordbein, og for varm til å lete gjennom alle mengdene med pinner etter akkurat rett pinner. 

I morgen blir det vel arbeidsklær da. Kanskje hvis man hadde hatt fine arbeidsklær. 

Det har man ikke. 

 

 

Brette opp ermene/armene

Det som var lurt med å ta arbeidsårets første mandag på en fredag, var jo at det var en fredag. Det som ikke var så lurt var at nå kom det to mandager veldig tett innpå hverandre her. 

Og alle kan jo få lov å gjette på om fraktselskapet dukket opp på fredag eller ikke, så nå blir det kanskje i dag, kanskje i morgen...det gjør vanligvis ikke så mye at de ikke har peiling på hva de driver med, så lenge de eksisterer, for de er jo grunnlaget for min Eksistens i Nord, men fredagen hadde jeg jo eeeeeegentlig tenkt å ha fri. Jaja! Jeg fikk mye gjort. 

Helgen var egentlig også ganske innholdsrik, jeg husker ikke lengre hva vi gjorde lørdag bortsett fra at jeg husker veldig godt at jeg ikke var overmannet av lørdagsfølelsen, som hos meg ikke er en god følelse. Jeg vet ikke hvor den kommer fra, men den er et faktum. Søndag dro vi opp på Toppenfjellet og lette gjennom skraphaugene til gruveselskapet. Jeg har jo funnet mye bra der til bruk i min yrkesutøvelse. Nå begynner det til min forbauselse å tømmes. Ikke skraphaugene. De er enorme. Men de bra tingene. Sånt som jeg liker. Det kan se ut som jeg har plukket med meg det meste og at dette ikke er en fornybar ressurs. Hvem hadde trodd osv. 

I dag begynte jeg dagen med å skru på alle radiatorene. Det blir spennende å se hvordan disse rommene holder på varmen. Jeg ser jo at det er veldig gamle vinduer. Det blir også spennende å se hvordan jeg tilpasser meg de nye rommene. Jeg liker tegnesalen veldig godt. (Så en episode av Peaky Blinders der en dame sa hun skulle ta telefonen in the drawing room, som ble oversatt med tegnerommet. Alle rom de hadde i disse gamle herskaphusene altså!) Og så liker jeg ikke atelieret så godt, fordi det er mindre og mørkere enn det forrige. Men mørkere har det jo vært fordi det har vært så varmt, så det har vært nedtrekte rullegardiner overalt. Nå er det lysere. Men fortsatt ikke så rommelig, og det skal to soloutstillinger inn der. Det gjør meg litt motløs. Det er jo plass. Men hvor skal jeg arbeide da?

Nå gjelder det å finne en løsning istedet for å bli i motløsheten.

Tilrettelegge og triveliggjøre. Dette kan jeg jo egentlig. 

I neste uke skal jeg ha det første kuratorbesøket i det nye atelieret, de kommer fra Chile så jeg tenker det gir meg litt frihet, kanskje alle norske kunstnere har det rotete og utrivelig. Eventuelt kan jeg bruke det som en slags deadline, det er kanskje lurere. 

Koselig og praktisk. Det er målet. 

Og rommelig.

Åhå håhå kei

Åååååååkei. Nå er jeg på jobb igjen! Jeg hadde gjerne hatt en måned fri nå, men saker må gjøres! Pinner må flyttes! Fakturaer sendes! Entusiasme oppstables! Utropstegn brukes!

Jeg har hatt to og en halv dag fri, for jeg hadde jo lovt meg selv at når bare alt dette maset med karrieren var over, da skulle jeg få bygge om salatkassen som snøen hadde tatt, og da jeg sto der onsdagen med kappsag og drill og spade tenkte jeg at HVORDAN lot jeg meg lure til å tro at dette er en premie?!?

Men så kom jeg forbi stadiet som bare er å rydde og spa og leite etter de skruene man trenger, og nå er salatkassen ombygd til et peonbed og tre plantekasser på hjul, så kan man trille dem rundt ettersom man lyster. Jeg tror sannelig det må komme et bilde her. Jeg må bare ta det først.

Nå kjenner jeg på en liten motstand mot jobben min, men bare bitteliten, og det er bare å ta tak. Det er nok samme motstand som alle føler når sommeren er over. Og jeg kunne hatt fri i dag også, men transportselskapet ringte og ba meg komme meg på jobb for å ta imot "mannskiten" min, enten i dag eller på tirsdag, så nå sitter jeg her og lurer på om det blir i dag eller tirsdag, for det var vanskelig å si. Og ser på kalenderen. Den sier at det er muligheter for å ta seg noen fridager i neste uke også. (kanskje ikke tirsdag). Da er ikke været like fint, men det er jo september, det er ikke meningen at været skal være fint. I går kveld gikk jeg en tur ned til mamma i høstmørtna. Sandaler og shorts, og et refleksarmband rett rundt armen. Det skal jo liksom være på en boblejakke. Ikke rett på huden. Rare greier. Nordlys i shorts. Hvem hadde trodd.

Faktura og rydding, det står nok øverst på planen i dag. Og etterhvert organsiere salget til Nasjonalmuseet. Pinnene må jo komme seg dit. De tar frakten altså, men jeg må sørge for at det er riktige pinner. 

Jaja. Fri hadde vært bedre, men dette er ikke så verst. Jeg visste jo at jeg ikke skulle ha fri nå. Og jeg har kaffe og hårstrikk og lypsyl. Det er greit. Jeg klarer meg.