Om å ha startet et prosjekt man er tildels ekstremt ubekvem med

Før vi går over på dagens antrekk skal vi snakke litt om det å være fotogen. Det vil si, det kan jeg ingenting om, så la oss snakke litt om det å ikke like å bli tatt bilde av.

På bildet her vet ikke dagens objekt at hun har glemt å skru på timeren og aner dermed ikke at hun blir tatt bilde av i samme sekund

 
 

Her derimot er dagens objekt ekstremt klar over at det er fem sekunder siden hun trykket på timeren og at hun blir tatt bilde av i samme sekund og der står hun og håper håper håper på det beste. Dette ser ut som et arrangert bilde. Det er det ikke.

Jepp. Og hvorfor blir det sånn? Jeg er ikke et menneske med overgjennomsnittlig dårlig selvtillit, jeg synes jeg ser helt grei ut, helt grei ut PLUSS, tilogmed, men jeg gjør meg ikke på bilder. Jeg har en søster som ler hjertelig hver gang hun ser et bilde av meg. Jeg er alltid så ekstremt selvbevisst.
Det verste er når man skal ha en utstilling og visningsstedet bare OK vi sender ut en fotograf for portrett, og man bare neeeeeeeeeei fotograaaaaaf stakkars menneskeeeee og sant nok hender det jo at de ser på kartet og bare OK nei vi sender ikke ut en fotograf til et portrett, kan du fikse selv, og i de tilfellene har jeg jo en kjærest som er fotograf, og det skulle man jo tro var praktisk, men jeg blir så ekstremt sjenert når han skal stå der og ta bilde av meg. Og så har the Stig en kvalitet som er veldig bra når man er kjæresten til noen, han synes jeg er fin uansett, UANSETT, men det er ingen bra kvalitet som portrettfotograf for fy fader for noen dårlige bilder jeg ender med å forkaste til the Stigs forbauselse.

Og nå har jeg hatt en blogg i femten år og hatt det som regel at jeg ikke legger ut bilder av meg selv på nettet, nettvett vettu, nettvett PLUSS tilogmed, og så bare plutselig nei nå skal jeg legge ut et bilde av meg selv hver eneste dag, og snakke om klær! Selfie time!

Nei, jeg aner ikke hva som skjedde der. Ensomheten i gokk, sannsynligvis.
 
 

Men klærne da:

Buksa er ei ullbukse jeg sikkert brukte sist i fjor vinter, verken jumperen eller buksa er de som henger lengst inne i skapet, og heldigvis har jeg ikke brukt ullbukse i sommer, såh, men den blir mindre og mindre brukt, og det er fordi jeg er redd for at den skal få knær og bli stygg. Så den ble kanskje brukt én eller to ganger i fjor. Det er litt bakvendt det der, at det er bedre å slutte å bruke en bukse for at den ikke skal bli ødelagt, enn fordi den ER ødelagt. Så nå tar jeg den fram.
Ullbukse er perfekt på kontoret!
Jumperen brukte jeg siiiiiist....eeeehhhh...ja det var vel i fjor det og. Egentlig synes jeg den er veldig fin. Men det er ettellerannet med den, jeg husker aldri hva, men kroppen husker at den er ubekvem hver gang jeg vurderer den. Tror den er litt tett? Veldig kunststoff? Eller hva var det? Sitter her på kontoret og er ikke nevneverdig plaget med noe som helst. Hm.
 
Bortsett fra skjeve briller, da.




2 kommentarer:

Lillesøsters dagbok sa...

Vet du, jeg synes faktisk det første bildet av deg ble det fineste! Alle er fine, naturligvis, men det første var liksom tatt "in action" på et vis. :)

Jeg pleier si at jeg mangler fotogenet. :D

frk. Figenschou sa...

Ja det er jo det som er poenget! Jeg blir utrolig anstrengt når jeg VET at nå tas bildet!

26te april

Jeg må skrive en tydelig mail. Det finnes tydelige mailer, strenge mailer, og sure mailer. Jeg har bare skrevet en sur mail en gang i hele m...