Jeg har begynt på ny kalender. Eller årsplanlegger kanskje, jeg følger fortsatt den gregorianske kalenderen.
Men jeg pleier å bruke en sånn bordkalender, jeg kjøper en sånn snasen liten sak som skal ligge på bordet og ser dermed for meg at da blir skrivebordet mitt ryddig og magasin-aktig og kanskje med en liten blomsterknast og en spesiell stein som jeg har funnet i fjæra som fyllepennen skal ligge på, og kontoret er luftig og det kommer ikke til å ligge notater og taubiter og oljepasteller overalt, det kommer til å bli litt sånn Monocleoppslag.
Når jeg starter å fylle i, skrive inn datoer og ukenummer og måned, er det en fin ting, forskjellige fargeblyanter på de forskjellige månedene, min peneste skrift og mine beste penner, men så begynner jeg på november og bare....november. Novembermørket. Novemberkulden. Mørkt når man går på jobb, mørk når man kommer hjem. Jeg skriver inn datoene for alle disse mørke dagene og vet at hit, hit skal jeg.
Jeg begynner å grue meg til høsten allerede når blåbærene blomstrer. Sånn er jeg. Og jeg liker jo høsten. Jeg bare liker mørkvinteren mindre og mindre.
Jeg er for gammel. Og jeg har bodd i lyset for lenge.
Jeg vet ikke om mørketiden kommer til å bli bedre eller verre når jeg har bodd hjemme litt lengre. Men jeg får lyst å flykte. Jeg hadde kanskje tilogmed likt november om jeg hadde visst at jeg ikke skal være her desember-januar-fabruar-mars. Èn sånn måned er nok.
Sier jeg. I august. Det er ikke engang blitt gult på trærne.
Neste bordkalender begynner jeg ikke på før det faktisk har blitt november.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar