Jeg satt på verandaen til mamma her i Oslo en kveld og hørte på trikk og folk og hunder og prat og trafikklys og tuting og innså hvordan jeg hadde savnet storbyglam. Ikke glææm, men glam. Som er en av de ordene man bare bruker sammensatt. Artig ordklasse som sikkert ikke er en ordklasse en gang. Og i dag var jeg i et møte med Kunstplass Der Jeg Skal Stille Ut og småltåka litt om hvordan det er å bo i gokk. Og hvordan man kan lengte litt bort når det bare var meninga at gokk skulle bli en slags base i et videre liv og ikke en plass man ble isolert på og hvordan storbysprengen kan trenge på når man begynner å gå fri for både oljepastell og krøllebalsam.
Og nå kjenner jeg hvor deilig det strengt tatt er å bo i gokk og ha basen sitt i et hus blant gokknaboer for nå er det fest to etasjer under, og de spiller så høyt at det henger folk ut av vinduene i naboblokkene og filmer.
Blir det mitt ansvar å gå og be dem være stille? Skal det alltid være det? Jeg bor jo ikke her engang.
Gokk4ever <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar