Vuonnamárkanat!

Ang forrige tittel: ikke at vi har et manglende eller halvt hjem ellers. Det er bare det at det er så god plass til Koftesømmersken og Reaŋga.  

Men jeg, Koftesømmersken og Reaŋga dro likevel avgårde, og da fikk de hjemmeværende enda bedre plass, for vi skulle på Vuonnamárkanat. Vi dro fredag for å få en god parkeringsplass til de åpnet lørdag. Fordi det er kjedelig å sitte å glo ut i mørtna på en parkeringsplass, og fordi Tanakofta bor i nærheten (hun har relokalisert seg til sitt eget koftedistrikt) overnattet vi der, og etter å ha kjørt feil bare to ganger (litt kartleserens feil, men man vet egentlig ikke om det er riktig avkjørsel før man har kjørt forbi den når man følger google maps) kom vi frem til Tanakofta og Soppero-Sovellus sitt eiendomskompleks ved Tanaelvas bredd. 

Tanakofta, Koftesømmerksen og jeg var litt et trekløver da vi alle bodde i Stockholm. Det er lenge siden. Trekløverheten har hengt i metalt, men vi har ikke vært samlokalisert på mange år. 

På kvelden tok jeg et bilde der Koftesømmersken prøver å få en flaske velling i Reaŋga, som prøver ut hvor mange kroppslige posisjoner men kan drike velling i, med Tanakfofta i bakgrunnen som leser til sitt barn, som ikke er like ivrig på utprøvende posisjoner men som heller ikke egentlig vil sove. Mitt eget barn er så stort at han ble hjemme, og sånn sett burde jeg jo holdt opp et glass vin foran bildet for å virkelig markere husmorferie, men det kom jeg på litt sent. Ikke før nå faktisk. 

Det bildet viser er at livet har blitt annerledes. Dette funker og!

 

Sen kveld blir det ikke når man skal avgårde tidlig neste morgen for å få parkeringsplass, og tre damer, to barn og en mann skal i sine respektive kofter (her tok jeg med mannen og barna mest av høflighet, de skal også ha på kofter men det er damene som bruker tid.) Komagbånd, sjal, riskut, alt, alt på plass og mer enn en av oss ble overrasket over hvor trangt enkelte ting sitter for tiden. Frynser skal henge pent og folder skal flyttes til riktig plass bak beltet, men med aldrern og kveldene med høytlesning og velling kommer også et mer avslappet forhold til koftepolitiet. Jeg hadde ikke på SJAL engang.  

Etter å ha blitt fotografert i solskinn foran Tanaelva av Soppero-Sovellus kjørte vi avgårde for å få parkeingsplass. Jeg hadde ládjogahpir på og måtte sitte med hodet på skrå. Jeg fikk heller ikke igjen bildøra etter meg siden hodet satt fast i biltaket og armen dermed ikke nådde, så her fikk jeg hjelp. Jeg og Koftesømmersken kjørte bare i grøfta én gang på veien, så dette var suksess. Parkeringplass fikk vi også og slapp å styre med shuttlebuss og og og- eller bare shuttlebuss egentlig, men jeg føler at når man nevner en ubekvemmelighet skal det liksom være en liste. Det er ikke det. Vi slapp shuttlebussen. Og kunne stille oss i køen til markedet som åpnet om bare en liten halvtime og studere andre kofterygger, søm, mangel på søm, og rette og skjeve sjal.  

 

Vel inne forsvant Tanakofta i en støvsky av utålmodighet, vi andre luntet altfor sakte avgårde, man vil komme først og finne de bra tingene! Man kan ikke lunte! Der forsvant hun! og jeg hadde litt lyst å følge på men det var også taktisk å holde seg på lag med Koftesømmersken for hun hadde barnevogn og da kan man legge ting under og slipper å drasse. Soppero-Sovellus var klart den av oss med minst kjøpspreng og fikk holde på i sitt eget tempo eller kanskje mest i Tana-Soppero, 4 år, sitt tempo. 

 

Dette skulle jeg kjøpe:

roahkki til Bárdni

selskinnsvotter

 

Dette skulle jeg ikke kjøpe 

stoff til kofte

glitterklede 

sølv

 

Dette kjøpte jeg

roahkki

stoff til kofte

glitterklede 

sølv 

luhkkajumper

sennatråd

strykemerker

en veldig artig brus

taggelinjal 

 

Dette hadde jeg veldig lyst å kjøpe men kjøpte ikke:

Sisti til 3500 

 

Jeg fant selskinnvotter, og ble veldig glad, for om jeg skal ha noen som helst slags kritikk mot markedet er at ettersom det er om høsten, nesten sommer, så er det lite vintervarer, men det meste av året er faktisk vinter. Man har mest bruk for vintersaker.

Selskinnsvottene var for store, og litt harde,  jeg ville hatt samme gripeevne som en legomann. Greit. Da visste jeg det. Roahkki (koftehekter) til Bárdni var egentlig det første jeg fant, litt stiv pris, men garraduodji er alltid dyrere en det vi kvinnfolk produserer (skjønt der var også čázehat til 6000- og det skjønner man nesten når sisti plutselig koster 3500- men mye penger er det.) og en av de litt mindre hadde laks på så da kjøpte jeg disse selv om det var en rype på knappen på midten og det føltes litt overkill sånn dekormessig. Men nå er de kjøpt!

Koftestoff, sølv og glitterklede trenger vi ikke gå mer inn på.  

 

En veldig artig brus er kanskje litt overraskende på lista, men Tanakofta dukket etterhvert opp igjen og hadde frest fra seg. Jeg tror hun mest bare måtte få oversikten over hva som var sånn at hun visste at det ikke var noe alle andre fant og som hun gikk glipp av. Hun ville spise og det var veldig lurt, altså det å komme så tidlig at man blir sulten før alle andre er veldig lurt for matkøene blir syyyykt lange sånn i totiden. Her vil jeg, for den som kjenner at nei dæven dere, neste år må jeg altså ta turen til dette Varangermarkedet, anbefale thaimaten. God, billig, og man kan kjøpe sykt artig brus. All annen mat er ganske dyr. 

 

Og så gikk markedsdagen som markedsdager skal. Kjentfolk, handling, funderig på om man skal kjøpe den der sykt dyre sistien, mer kjentfolk, den forhenværende eks-stesøstra dukket opp, litt kaffe, en kake her og der. Mot markedsdagens slutt satt koftesømmersken, stesøstra, og en čuipi jeg ikke kjente og var...tjah, slitne, mette og glade kanskje? Koftesømmerksen hadde brukt to hele timer dagen før på å presse kofta mi så dette var første gang på hele dagen jeg turte sitte i hennes påsyn. Jeg prøvde å slå fra meg sistien, Koftesømmersken prøvde å slå fra seg et par bellingskinn, og bodene var i ferd med å stenge. 

Stesøstra slo følge med oss til parkeringsplassen (RETT VED MARKEDET, SANT) og så var det å kjøre tilbake til Kirkenes, og da vi kom hjem hadde the Stig kjøpt pizza til oss og vi satt ute den varme høstdagen og spiste pizza i bare longsen for koftene hadde vi vrengt av oss, og ble oppspist av knott og viste the Stig alt vi hadde kjøpt. 

 

Nå har Koftesømmersken og Reaŋga kjørt tilbake til Sverige. Her er litt tomt og stille. Men nå vet de veien og håpet er jo at dette skjer igjen. 

 

Sånn besøk som gjør hjemmet helt.

Jeg har besøk! Av Koftesyersken. Fra Kiruna. Det er lenge siden vi så hverandre sist, men det føles også som vi treffes hver eneste dag. Hun glir bare rett tilbake i livet mitt. Hun har med seg ungen, størrelse gående baby, og det er så fint å ha en sånn liten i huset, som ler av alt og fingrer på alt og kryper opp på alt. Han snakker babyspråk på samisk, og jeg prøver å ta meg sammen men alt som kommer ut kommer på finsk. Jeg aner ikke om jeg ikke skjønner hva han sier fordi det kommer på samisk eller fordi han snakker svensk til meg siden jeg er idiot, men så fryktlig utydelig, ettersom han er halvannet år. 

Det er også fint å ha Koftesyersken rundt i byen, jeg går på jobb og så går jeg hjem og så viser hun meg bilder av alt hun har sett og som hun synes er kjempespennende, og jeg som synes Kirkenes er sånn en kjedelig by, får se alt på nytt og javisst, sånn gjerde har de og se på den døren og det var fine blomster og for en nydelig veranda og dette er fint og sunt og nyttig for en som blir mindre og mindre entusiastisk over eget hjemsted. 

 

Nå er jeg på jobb, som ikke var planen, men koftesyersken vil komme hit og se hva jeg egentlig holder på med, men først skal hun bare på museet, og jeg har sykt barn hjemme men han er jo ikke halvannet så han klarer seg fint med litt oppbacking over telefon, og så hadde jeg en time hos fysio og det er jo rett ved siden av jobben så da gikk jeg bare hit, og så har jeg et møte kl tretten som jeg må ta med sykt barn og huset fullt av gjester tror jeg, men alt løser seg så fint. 

 

I morgen er planen å reise langsomt mot Tana, og så skal vi på Vuonnamarkanat lørdagen OG IKKE KJØPE NOE, (medmindre de har noe man må ha da.) Bra plan, er alle enige om. 

no-flow chart

Ja men lang sommerferie. Tekniske problemer. Både google og facebook og instagram sender meg meldinger om at de har oppdaget nye innlogginger. Ærlig talt, det er ikke så lenge siden jeg var på jobb. Litt lenge, men jeg har jo logget på regelmessig fra dette stedet, som facebook omtaler som et sted i nærheten av Bergen, et sted i nærheten av Oslo, et sted i nærheten av Varangerbotn, et sted i nærheten av Trondhjem, vekslende, uten noen ganger helt å treffe mål akkurat ettersom jeg logger på konto etter konto. 

Men jeg har nytt underlag under datamaskinen! jeg har ny karaffel! (-til dette bruk, den er egentlig gammel), jeg har ny fancy og dyr...eh slags verktøykasse til kontorting, grønnaktig, som jeg fikk av søstersen i julegave. Jeg har en slags nystart! Snart har jeg internett også, det vil si, Glen-som-kan-alt kom og fiksa så nå fant jeg nettverket og er logget på, men det er ikke noe internett i nettverket. Det er, imidlertid en fremdrift, og jeg tar det jeg får. 

Det jeg ikke kommer til å ta som jeg får, er hvis kongen dør. Ærlig talt, jeg har alt for mye som pågår i livet nå, jeg orker ikke at kongen dør. Det er ikke plass til det. Du må bare holde deg i live, konge. Her er jeg kanskje på mitt mest samiske, ikke royalist egentlig, ikke i det hele tatt, men Kongen, han har alltid vært også samenes konge. Han gikk foran på mange vis. Jeg orker ikke at han der søringen han har til sønn skal ta over. 

Viftesystemet har skrudd seg på. Det er litt deilig. Litt som hvit støy i bakgrunnen. Jeg slipper å tenke på kongen.

 

Åkei, nok løse og ikke-forbundne tanker ut på internett, her skal da arbeides også.  

 

Tilbake i de arbeidenes rekker

Som absolutt alle andre som starter på jobb etter ferien har jeg problemer med det tekniske. Ingen av mine tilgjengelige nettverk er tilgjengelige. Jeg sender en mail til han som har sørget for at jeg har nett og spør om jeg kan få nett, og han sier at det skal noen se på. Nå er det snart lunsj og jeg har nett, men det er fordi telefonen og datamaskinen endelig har blitt enige om at jeg kan få dele telefonens nett. Det har de vært uenige om i hele dag. De vil ikke fortelle meg hvorfor. 

Etter en stund ville jeg logge meg på blogger, men siden jeg ikke har brukt denne datamaskinen på veldig lenge, får jeg ikke lov, ikke uten å bruke passnøkkelen min. Det viser seg at det er fingeravtrykket mitt. Smart, Silje, når kun én av fire enheter jeg bruker til å logge på har fingeravtrykksleser. Jeg har sannsynligvis blitt spurt om jeg vil bruke fingeravtrykket til å logge på, og ikke skjønt at nå gjelder det for alt jeg har av maskineri. 

 

Bortsett fra det kjører jeg alle nystartstriks jeg kan komme på. Nytt, fint underlag under datmaskinen. Ny karaffel for å ha vann i. Det er altså ikke kaldt vann i kranene her i andre etasje, så jeg henter vann i en tank nede, karaffel gjør det enklere. Og penere. Jeg har bestemt meg for å ta den fine plastorganisatoren jeg fikk av søstra mi til jul, til jobben. Jeg har syntes den er for fin, men det er den ikke. Eller, jobben er ikke for stygg. Nye oppslag på bordkalenderen, alle nye innføringer med min peneste skrift. 

 

Jeg har svart på en mail, litt kort, fordi jeg måtte bruke mobilen da maskinen ikke ville låne mobilnettet akkurat da. Jeg sjekket hva jeg egentlig har sendt til de som tilhører samme etniske gruppe som meg og som ville ha opplysninger om det de kjøpte for noen år siden. Jeg ser at jeg har sendt alle opplysninger TO ganger. En gang fordi de hadde kjøpt ting og da er det veldig logisk å sende med info. En gang til fordi han som hadde fått det hadde hatt datakræsj. Og nå vil de ha det en tredje gang fordi...ja fordi de har rota det bort. Så da skrev jeg at det har de fått to ganger og andre ganger skrev han som mottokk det at han skulle legge det på serveren, sjekk der? Jeg er litt uvillig her fordi det er veldig kjedelig arbeid, (VELDIG) og de som mottar det får betalt hver gang de skriver en mail eller legger eller ikke legger det på serveren, mens jeg ikke får betalt. 

Ikke at det nødvendigvis stjeler uhorvelig mye tid fra et mye artigere, mye bedre betalt arbeid, men det er jeg som sitter og jobber gratis, det gjør ikke de som har rota alt bort. 

Til syvende og sist går det også utover meg om alle opplysninger forblir forsvunnet, men jeg vil altså at de leter litt SELV først. 

 

Og så har jeg tegnet litt. Og ryddet litt. Og skrevet litt. Ikke så verst jobb, dette.  

 

 

 

 

start bråstopp

Mamma&dem kom seg avgårde med flyet. Det er fortsatt tåkete, eller, det viser seg, at det fortsatt er høy luftforurensning. Det brenner en plass i laaaangt inne i Russland, her er det lavtrykk, og Østfinnmark er tåkelagt. Det lukter brent. 

Det er ikke første gang, men det er første gang myndighetene har gått ut med rødt farevarsel for luftforurenisng og alle er litt forvirret. 

 

Men nå må jeg gi opp bloggingen for noen la seg nettopp ved siden av meg på sofaen for å se på ettellerannet masete helgeprogram på mobilen sin og da ble konsentrasjonen borte. 

Jeg kommer vel sterkere tilbake.  

Avsteeeeed, sted, fremtid, fortid, søm.

Mamma&dem prøver fortsatt å komme seg til Oslo. Det nye forsøket i går kveld ble avlyst fordi tåka plutselig seig innover igjen. The Stig dro og hentet dem på flyplassen enda en gang. Han sa at jaja det er vel fortsatt rester av dagens middag, vi får ta den i morgen og da, men mamma sa at nå VILLE hun ha Oslomat. De skal egentlig med et fly nå i formiddag men det er fortsatt tåke, og nå er det streik i tillegg. 

Det er egentlig ikke noe problem å dra når det er tåke, men det lander ingen fly, så hva skal de dra med? I går kveld satt vi alle og så på Flight Radar og så Osloflyet sirkle og sirkle over byen, før det for tilbake mot Finland. I dag er det streik på Gardermoen. 

 

Jeg liker som før nevnt å lese min egen gammelblogging for å se hva jeg gjorde på denne tiden for et år siden. Bloggens funksjon er jo også at den er en dagbok. Men den ligger åpent ute på nettet, så så dagboksaktig kan den ikke være, så jeg snakker litt sånn uklart om enkelte ting. Sånn at andre og annet ikke kan identifiseres. Det er jeg kjempegod til! Jeg skjønner jo ingenting! Hvem hadde jeg et møte med i fjor? Hvem ga meg fire dager på å svare på om jeg ville være med på et toårig prosjekt? Hvilket toårig prosjekt? Er jeg med på det nå? Jesus gud. 

 

I dag skal jeg dra å spise lunsj med Tanakofta og Soppero-Sovellus. Etterpå blir det litt ládjogahpir-prøving. Jeg skal ikke gå tur, heihei 2027-Silje, for du fikk beskjed om å gå fire turer i uka av fysioteraputen, men du klarte ikke begrense deg, og hver dag på kvelden har det vært verk i knærne, så denne dagen gikk du ikke tur for å se om det begrenser problemet. Dette kan du ta med deg i 2027-planen for knær. Men jeg hadde planlagt, rukket, og lyst til å gå tur før lunsjen... 

Åh! Nå hører jeg et fly sirkle over byen og forsøke å lande. 

Nå skrev jeg meg bort.  

Den siste ládjogahpiren jeg sydde ble litt skjev, for bæreren har sånn implantat bak øret, og det dro hornet med alle veier. men den ble veldig, veldig fin, så jeg spekulerer på om jeg skal bruke den ládjogahpiren på Vuonnamarkanat i år. Gå den litt inn for hun som skal ha den og som har forlatt landsdelen for årestiden uansett. For den er så fin. Bare at jeg har jo ikke implantat så på meg blir den skjev. Den er implantatforskjøvet, bare rett på H sitt hode. Nå har jeg sydd fem ládjogahpirer ferdig, holder på med den sjette, og snart har jeg sydd flere luer enn kofter, og for hver og en lærer jeg noe nytt. Den Tanakofta skal ha er dermed den fineste hittils. Det har jeg lyst å skrive masse om, men jeg skjønner at det kanskje ikke er så veldig interresant for lesergruppen at jeg har meninger om kledestripen under hornet er klippet eller revet. Kanskje for Silje 2027, men kanskje ikke for henne heller. Hun har jo kommet seg videre og lært enda mer. 

 

På flyplassen sine nettsider står det at Vadsøflyet har klart å lande, det var vel det jeg hørte, men det er et mindre fly så det behøver ikke å bety at Osloflyet kommer seg ned. Vardøflyet er kansellert men det kan være været i Vardø også dét. Det er ganske tåkete, jeg ser ikke byen helt klart. Fremtidssilje kommer til å vite hvordan dette gikk for mamma&dem. 

Den umiddelbare fremtidssilje skal rydde litt på stua.  

 

 

Sakte planlegging inn i uken

Jeg har bestemt meg for å ta to dager fri før jeg begynner å møte opp på verdens letteste jobb. Nå har jeg jo den muligheten så da gjør jeg det. Hodet har begynt litt på jobb, men kroppen kan få være hjemme helt alene i to dager, uten å måtte ta hensyn til andres følelser og handlinger. Mmmmm.

I dag kommer mamma og stefar (eller mamma&dem, som det jo heter) på middag, så jeg må ta hensyn til en glutenfri middag. De skulle reist til Oslo i går, men flyet ble kansellert, og ettersom de skulle reise, har de tømt kjøleskapet. Vi har all maten deres. Så da må de jo komme hit og spise. Fortrinnsvis må jeg også sette disse delene sammen til en rett. Det tror jeg skal være innefor mine evner. 

I morgen kommer Tanakofta innom for å prøve ládjogahpir og også planlegge oppholdet til...til...eh...denne personen sitt alias husker jeg ikke. Litt usikker på hvor kofta hennes kommer fra også, Kiruna? Kirunakofta? Nei, litt lengre sør tror jeg vel. Det kan umulig være det hun har hatt som alias. Hm. Åkei, Kiruna (som ikke egentlig har noen tilknytning til selve Kiruna) og sønn kommer. De skal bo i kjelleren min til vi reiser på Vuonnamarkanat for å absolutt ikke handle noe, og besøke Tanakofta. Det blir fint. Jeg gleder meg. 

Koftesyersken! Det kanskje var aliaset. Ikke for at vi ikke alle syr kofter, men hun er best. Hvilket minner meg på at jeg kanskje tilfeldigvis skal henge den siste kofta jeg har sydd inn i kjellerstua der hun skal sove, så kan vi helt tilfeldig komme i snakk om hvordan jeg burde løst kragen. 

  

men takk for at du sa ifra

Fysioterapeuten min har sendt meg en link til en RESSURS om kronisk utmattelse. 

Eeeeehhhhhhh jeg er vel ikke akkurat kronisk utmattet, sier jeg. 

Nei, vet dere hva definisjonen er? Sliten i tre måneder. Der vil jeg si terskelen ligger utrolig lavt. Nå tror jeg ikke jeg kjenner et menneske som ikke er kronisk utmattet. 

Jeg leser, men det er litt vanskelig å ta meg selv alvorlig som leser det. 

En av de heller få hjelpemidlene man har for å underholde seg selv når man har rundet spillet ARTROSE I KNÆRNE 4000 er å ikke høre så mye etter på alle de smertesignalene hjernen komme med. Man har ikke bruk for dem, men det vet jo ikke hjernen, den blir stressa over at man ikke hører etter når den har noe å fortelle og roper høyere. Så nå prøver jeg å huske på å si sånn, åja, neida hjernen, det er bare for jeg ikke har brusk i knærne, det vet jeg. Takk for at du sa ifra. Åja, neida, det er bare ankelen jeg vrikket i fjor, det husker jeg, men takk for at du sa ifra. 

Den gjør jo sitt beste.

For det sto det i det der ressursheftet. Ikke at man skulle prate til hjernen sin, men at man ikke skulle høre etter. Og at man skulle være snill med seg selv. Jeg regner med det er jeg som er hjernen min, så jeg snakker vennlig. 

 

I morgen starter skoleåret, der prøver vi også med vennlig prat, skolebarnet vil ikke starte på skolen igjen for hva er vel kjedeligere enn det. Kjenner meg igjen, prøver å peppe, men enkelte i husholdningen er bedre på å klage enn å ta seg sammen. (=alle, men heldigvis ikke alltid samtidig.) Men det gjør ingenting med litt rutiner. Jeg har et par prosjekter å ta opp igjen på jobb, og så kom det inn en forespørsel fra... fra en etnisk folkegruppe jeg selv tilhører og som har en kunstsamling som jeg har solgt verk til, og har jeg noe opplysninger om de verkene kanskje? Og jeg kjenner hvor utrolig lite overrasket jeg er over at det er akkurat de som har rotet bort alt, og hvor utrolig lite lyst jeg har til å sette meg ned å bruke tid på å finne opplysninger og skrive instrukser for verkene enda en gang. Det blir rett og slett ikke første pri. Jeg er litt fornøyd med meg selv som ikke tar ansvar for å redde denne situasjonen. Hjelper gjerne, når jeg får tid. Og lyst. 

 

Jeg tror også jeg skal drive litt vennlig prat til meg selv som starter på jobben igjen, rart det der, laget jobben selv og alt, sin egen sjef, tøyse med farger og pinner, men enda er det litt motstand etter ferien. Det er nok en naturlov. Ja, neida hjernen, det går bra, denne jobben har du laget selv, så den liker du, men takk for at du sa ifra.  

Jeg siterer min niese Unni til den: tante Silje vet dere, hun er kunstner, hun har verdens LETTESTE jobb! 

Nemlig.  

 

 

Neivel da.

Det var ingen verken i min nærmeste eller litt fjernere omgangskrets (3 stk) som var i næreheten av å være like over seg som meg over at jeg ikke har brusk i knærne lengre.

Tildels var enkelte kanskje litt halvskremt over tilstanden, men jeg visste jo fra før akkurat hvor vondt jeg hadde i knærne, så for meg er jo tilstanden den samme. Kunnskapen om mitt indre er ny!

Kunnskapen om mitt indre imponerte ingen! Ved nærmere ettertanke kommer jeg vel ikke til å lage meg en plakat til å gå rundt i byen med da.  

 

I dag har vi tømt tilhengeren for kvistene av de trærne vi tok i mai engang. Det er egentlig litt tvilsomt om vi trenger henger. Vi bruker den en gang i året for å kjøre kvist opp til komposten. Vi kunne egentlig like godt hatt en handkjerre. Den er ikke i så god form, den hengeren, så noe særlig lengre enn ned til Øfas og opp til komposten er den ikke brukende til. Stor plass tar den og. 

Nå er den tom, og jeg ser hagen til naboen fra verandaen. 

Verandaen bruker jeg på å sy ládjogahpir til Tanakofta, som selvsagt har tenkt lenge og vel på hvordan hun skal klare å sette sammen den mest arbeidskrevende ládjogahpiren i Tanavassdragets historie. Trekanter skal hun ha. Forskjellige farger i pynten skal hun ha. Blonder fra Stockholm skal hun ha. Krøller på øreklaffene skal hun ha! Jesus gud. Jeg har ikke kommet lengre enn til å sy kledet klart, som ikke er så kort som man skulle tro, ettersom det betyr at hornet er sydd og limt og mye av håndsømmen er gjort. Eller. Mye er å ta i. Haha. Noe, i hvertfall. Nå må jeg forske litt videre på hvordan kledestrimlen under hornet skal formes. 

Viktig å få det med i bloggen i tilfelle en av de kanskje ti andre i Sápmi som syr ládjogahpor leser dette og vil komme med innspill. 

 

I morgen er det en slags prestart på jobb, jobbtilvenning kan man kalle det, jeg har et møte som handler om en utstilling. Torsdag begynner sønnebarn på skole, og da har jeg faktisk tenkt å ha fri to dager her hjemme før jeg begynner mandagen etter der på jobb. Det føles som jeg ryddet kontoret til ferien i overigår, men det var det ikke. Jeg tror jeg skal begynne året med noen lure tanker om hvordan arbeidsverdagen skal utformes heretter. Den friheten har jeg jo. 

 

 

Fantastiske meg

I går var jeg hos fysioTERAPEUTen, han som helst vil jobbe med min manglende evne til å slappe av, og litt mindre med hodepinen, eller, for ham er det samme sak da. Nå vil han også jobbe med knærne, og jeg er litt sånn, njah, ørgh, åkei da. Ikke at jeg ikke vil bli bra i knærne men jeg er tilbakeholden optimist. Jeg har jobba så jævla mye med de knærne og bedre blir det jo ikke. Men det er jo ingen grunn til å gi opp.

Så nå hadde han fått tilsendt diverse rapporter om knær via fastlegen, og de siste mr-bildene, de som jeg vet viser økt slitasje sammenlignet med de forrige bildene.  

Jeg er fysisk ute av stand til å huske navnte på diagnosen til knærne. Tildels tror jeg det het noe annet før og  har skiftet til noe nytt for noen år siden, tildels er jo alt på latin så det er ingenting i ordene som gjør at jeg husker det. Jeg har liksom to knær med møhnimøhniblamblamcholehapp. Og ett kne med en slags senebetennelse.

Fysioterapeuten gjentok navnet på møhnimøhniblamblamcholehapp, jeg glemte det i samme sekund, han sa vi kan jo bare si at det er en av formene for artrose da, og det er grad fire. 

Dette virket som en viktig opplysning, men jeg klarte ikke helt å finne noen faktiske opplysninger i det? Starter det på 1 eller går det til 1? Det starter på én, sa min tålmodige fysioterapeut. 1 er lite slitasje. Hvor langt går skalaen? Den går til fire. Da er det absolutt ingen brusk igjen. Og ingen mulighet til å trene den tilbake. 

Jaha! Det er jo en opplysning man kan bli litt betuttet av kanskje, men jeg ble mer sånn...fyllt av undring. Wow! Ingen brusk i knærne! Det er jo ikke veldig rart at det gjør vondt da. Noe fysioterapeuten sa seg enig i. Nå er det lårbein mot leggbein inni der. 

JØSS.  

JØSS!

Jeg kjenner at jeg har lyst å lage meg en plakat det det står JEG HAR IKKE BRUSK I KNÆRNE og gå rundt med den i byen.  

Dette er helt nye opplysninger for meg og jeg føler meg også som et slags medisinsk vidunder, selv om jeg skjønner at det at det overhodet finnes en skala som går til fire betyr at det er forholdsvis vanlig. Men ikke for meg! 

JØSS! 

 

Så nå er ståa sånn at på en måte så kan ikke knærne bli bedre. Samtidig så kan de det. For smerteopplevelsen for de som har møhnimøhniblamblamcholehapp er ikke alltid i synk med skadene. Så jeg kan begynne å føle meg bedre, uten at skaden er borte. Jeg må jo nesten bare satse på det.  

På en måte er det også en lettelse. Jeg har jo trent og trent og trent og likvel har det, mot alle odds og medisinske råd, blitt verre. Nå er det ikke så mye mer jeg kan gjøre og det står ikke på meg. Det sto nok aldri på meg. Det sto muligens på det at jeg har hypermobile ledd. Eller noe annet. Hvem vet. Nå står det på mirakler! Og det føles mer sannsynlig at det skal slå til. I alle fall målt opp mot min erfaring med trening og rehab. 

JØSS. 

Fremad, min tapre gnager!

Jeg tenker at man merker på bloggefrekvensen at jeg fortsatt har ferie?

I natt drømte jeg at jeg kjøpte en dunkåpe. Ganske billig, men dunet hadde klumpet seg rundt armene. Jeg tenkte jeg kanskje kunne prøve å tromle den. Den var brun. Jeg kler ikke brunt. Da jeg våknet var jeg ganske glad over at jeg jo har en dunjakke, og så kom jeg på at jeg kjøpte jo en fantastisk dunkåpe i fjor, faktisk fin på ordentlig. 

Jeg har jo gruet meg til vinteren siden våren kom, nå er det enkelte gule blader på trærne og temperaturen har sunket. Det betyr jo egentlig bare at vi bor i Nord-Norge, men kroppen sier høst. Kaldt. Høst. The Stig sier at det er enda to måneder til snøen kommer, det har han jo rett i. Men, kaldt. Høst. 

 

Jeg bruker min lille kontortid (ferie, ikke sant) til å prøve å kontakte sas. Det er fryktelig fryketlig vanskelig, men det er uhuhuhuuurettferdig at de skal oppføre seg som de har gjort osv. Jeg får mindre angst&beven når jeg kontakter SAS enn når jeg kontakter NAV. Kanskje fordi det er en mindre viktig del av livet. Men begge gjør det så vanskelig å komme i kontakt med dem at det blir galt på kundesiden, og dette er for å spare penger.

Jeg tror at det med NAV er litt sånn at jeg faktisk føler at jeg har gjort noe galt. Kanskje jeg ER frilanser? Kanskje jeg har krysset av feil en plass? Kanskje jeg har gjort noe ulovlig? Det er jo helt grusomt!

Jeg tror faktisk på alvor at jeg uforvarende har gjort noe som strider mot loven, når jeg gjør NAV oppmerksom på virkeligheten i min økonomiske situasjon. Det nytter ikke å fortelle meg selv at det også kan være at jeg har helt rett. 

Sukk. Jeg kan være litt vanskelig å ha med å gjøre. For meg selv. 

Alle andre synes så klart jeg er en vårbris, så har vi det notert. 

 

Nå har jeg kommet i kontakt med en agent på SAS. Min tredje i dag. Jeg vil ha eurobonuspoengene for den turen som SAS kansellerte, og der jeg ikke kommer til å få pengene tilbake. For da får jeg sølvkort. Og det er praktisk. Jeg ser ikke for meg at det kan blir noe annet enn computer says NO. Men jeg klarer ikke å la være å prøve. For jeg har jo betalt for turen. Jeg tror ikke egentlig dette er mot loven. Jeg har bare litt hjertebank. Puls 80, mot normalt 60. Dette klarer jeg. Eller, jeg må liksom, når ting ikke er rett.

 

Tenk om det kunne vært sånn at man kunne lånt en ny kropp med en annen hjerne når man blir litt lei av seg selv, bare for en uke eller to innimellom?

Det kunne vært litt deilig.