And repeat

Nå kan alle få lov å gjette på om den frakten som har vært avtalt hentet 23. mars i over et halvt år ble hentet 23. mars. For det ble den ikke. 

Neste avtale var da at den skule hentes 8.30 i morrest, og det ble litt stress, for det er skidag og man må få avgårde barn med riktige ski, solbriller og pølsetermos, oppmøte klokken ni, men vi er da to foreldrepersonligheter, så der var jeg i full framdrift på småføtterne, ett kvarter fra gamlesykehuset der jeg har studio, da de ringte og sa at de kommer klokken ti.  

 

Det er om åtte minutter og jeg har håp om å få avgårde frakten.  

 

I mellomtiden har jeg hatt et forholdsvis konstruktivt møte om noe helt annet, på skjerm, så formålsløs satt jeg ikke, men SUKK. Frakt. ALLTID. 

Alle mine bekymringer

I dag skal den der frakten som har stått her i et år hentes. Men når? Se det er det ingen som vet. Jeg vil ha orden og struktur.

Jeg har lagt ut mauseren på nytt på FINN, med riktige opplysninger denne gangen, jeg klarer ikke beskrive hvor bekymret det gjør meg å skulle selge et våpen til en annen kant av landet og skjemaer og folk og politiet og auksjonsregler og hva om jeg gjør noe FEIL. 

Min største frykt. Hva om jeg gjør noe feil. 

Fikk inkassovarsel på en regning av huseier nå, det gjaldt en regning som hadde betalingsfrist samme dag som den ble sendt ut. I tillegg er husleien igjen,  jeg vet ikke hvilken for gang på rad, konsumprisindeksregulert, denne gangen med krav om etterbetaling for et par måneder. Og det er ikke lov med KPI-ing uten å varsle det en måned i forveien, og det er heller ikke lov å KPI-e noen om det ikke står i kontrakten at man kan det, og det har vi ikke i kontrakten. Det er altså en ulovlig økning. For ørtende gang. Jeg er likevel mer opprørt over å ha fått inkassovarsel selv, hvor uriktig det enn er,  enn alt det huseier gjør FEIL, og som jeg bare godtar. 

Jeg er full av uro for framtiden. Tenk om folk blir sure på meg. Litt uvisst av hvilken grunn. Men tenk.

 

 

Alle mine tvillingnåler

Jeg syr kofte. En kopi at tante Sofie sin. (Hun het det på ordentlig.) (Men på ordentlig er hun ikke min tante, men mamma sin.) Og jeg syr jo vanligvis kofter med veldig enkel pynt, synes det er penest, men tante sin hadde ordentlige Matta-Varjat -speil. (obs ikke speil som i glassperler og eh kråkesølv, vi er ikke indianere heller, men som i kledepynten på ryggen). Med taggekant. Som tante hadde klipt til med saks, men det orket jeg ærlig talt ikke, så jeg har klipt kjapp-kjapp med taggesaks. Og pynten skal da sys med tvillingnål. Det hadde jeg liggende. Man er da same. To stk. Eller to par da. Men da må man ha to trådsneller i samme farge. Det hadde jeg ikke. Oppdaget jeg kvart på tre en lørdag. i en by der alt stenger tre. Men jeg har en svigerinne som jobber på husfliden, så hun tok med seg to rødfarger hjem fra jobb, som jeg da fikk på døra. Hurra! Syhelg! 

To timer senere hadde jeg knekt begge tvillingnålene. 

Kanskje ikke to timer engang. 

De er jo så tynne. Og når man syr speilene, og de er brettet ut på baksiden av ryggen, får man jo fort fem lag stoff som de der tynne tvillingnålene skal igjennom, og da drar liksom stoffet i dem og de treffer platen istedetfor hullet over undertråden. 

Takk til alle som har hengt med så langt. Jeg har egentlig sydd ferdig ryggen, men jeg har også forsøkt å legge ut kofta, siden jeg er mer av en liten tjukkas nå en da jeg fikk mønsteret, og det er jo ikke så lett, jeg forsøkte å regne på hvor mye sømningsmonn den forrige hadde, hvor stor jeg vil den skal bli, hva det nye sømningsmonnet skal være, og eh, jeg har bommet litt. Dette blir en stor kofte. Eller ryggen er stor, siden det er den eneste delen jeg er ferdig med, men jeg kan ikke ta det inn i sidestykkene, for der har jeg jo armhullene, og om jeg tar inn dem får jeg jo ikke armene ut. Må ha armer. 

Så det får jeg forsøke å finne ut av. Takk for meg. Takk for at dere hang med. 

Alle mine våpen

Når jeg nå bare har fått sogt denne helvettes mauseren er jeg egentlig ferdig med våpensalget. Da beholder jeg to våpen, har solgt en hagle, kondemntert én, gitt bort winchesteren og en hagle til, solgt en innad i familien til barnebarnet til opprinnelig eier aaaav...var det en rifle det da? og så er det denne mauseren som viser seg å ikke være en ordinær heimevernsrifle likevel. 

Jeg får litt makk av at denne rifla viser seg å være et samlerobjekt, jeg ble for eksempel veldig glad da jeg innså at det bare var å kondemnere pumphagla. Lettest i verden. 

Selge uten å bli lurt? Vanskeligere. 

Jeg fikk et råd i meldingsboksen på finn om å trekke annonsen og legge den ut som auksjon istedet. Det er nok et godt råd. Samtidig holder jeg litt igjen fordi jeg egentlig vil selge den lokalt. Jeg har en lokalt som gjerne tar den. For 2000. Og vet at den er verdt mer. Så sannelig om jeg vet. Blæh. Jeg prøver altså å komme i kontakt med de lokale våpensamlerne men vet ikke helt hvordan. 

Mamma fikk helt angst av at jeg hadde tenkt å bare gi opp og selge den for 2000. Mamma har økonomisk sans. Hun blir også helt svett av at jeg har tenkt å bare gå for skissehonoraret i den konkurransen jeg er med i, når premien er en halv million. Jeg skjønner henne. Samtidig vet jeg jo hvordan disse konkurransene fungerer og skjønner bedre enn henne at det egenlig ikke er to åttendedels sjanse til å vinne (to vinnere, åtte deltagere) og innser dermed hvor det er lurt å legge energien. 

Nå er spørsmålet om det er lurt å legge energien på en våpenauksjon på nett. 

 

I hele går var jeg helt fastlåst i alle konsekvensene av alt jeg holdt på med og fikk ikke i gang hodet på noe. Null jobb. Bare sosing og vandring på atelier-rommene og en vag bekymring over å ha gjort noe galt. Det kan bli sånn innimellom.  

I dag har jeg lest og svart på mail og lest styredokumenter og -instrukser. Jeg vet også at det er noe mer datamaskinrelatert jeg må gjøre/lese men hva var det da? Det er jo alltids årsregnskapet, men jeg tror ikke det var det. 

Jeg er en fryd å arbeide sammen med.  

 

 

 

 

  

hands up- verktøy

Jeg prøver å bli kvitt alle våpnene mine. Det er et styr. det er ikke lov å selge våpen på fb, som om det skulle vært narkotika, men det er lov på finn, siden det ikke er narkotika, og jeg har våpenkort og alt må gjennom politiet uansett. 

Dette våpenet er ca antikt, det er enten antikt eller mangler kanskje et tiår, og ble inndratt av tyskerne under krigen og påstemplet en tysk ørn. Jeg la det ut på finn i går kveld og har allerede fem som vil ha det, alle er sånn JEG BETALER MED EN GANG SÅ RESERVERER DU DET TIL MEG OK? hvilket får meg til å ane at jeg har lagt det ut litt lavt. Jeg vil helst selge det lokalt, for da slipper jeg alt styret med å sende i to pakker osv, men jeg får jo ikke lov å legge det ut på den lokale facebookgruppen. Jeg prøvde likevel, skrev skytepang til salgs, her er finnkoden, og nå er jeg utestengt fra gruppen. Litt upraktisk ettersom det er der man selger barneklær. 

Lurer på om det er en livslang utestengelse. 

Sannsynligvis. 

 

Nå fikk jeg et bud og en hel masse opplysninger på finn, burde startet på 5000 minst, sier budgiver. Aaaarh. Jaja. Det er bare penger. 

 

Trenger ikke penger, jeg. Gårsåbraså. 

Altså jeg tenker at om en som byr, sier den er vedt minst 5000...så er den verdt mer. Den som byr vil jo også gjøre et kupp.  

 

Jaja. I morgen er det fredag og vafler i kantina! 

🌟

Her om dagen gikk jeg gjennom familiens forbruk og pengerpåbok, og fant ut at se der, vi bruker en god del mindre penger enn den gjennomsnittlige trepersonsfamilien. Hah! Det gjør vi ja! Altså jeg ble så usedvanlig stolt. Jeg kjente med en gang at jeg hadde behov for et sted der jeg kunne offentliggjøre eller dele det, altså ikke skryte på sosiale medier, ikke heihei FB, se på meg, ikke sånn, grøss, herregud, men mer liksom en plass der man kan sende det inn og få en gullknapp eller noe i internettbanken. En designert plass der man kan melde det inn. Se så flinke vi er! Hva skal man med denne innsikten om det ikke finnes et sted der noen skryter av deg? Gir deg en slags premie?

Etter en liten stund innså jeg at, javel, ja, det er ikke så rart egentlig at vi bruker langt mindre enn gjennomsnittsfamilien, vi er to kunstnere og tjener langt mindre enn gjennomsnittsfamilien. Det hadde vært veldig rart om vi brukte like mye som folk flest, det ville isåfall betydd uvettig bruk av kredittkort og fritt forhold til forbrukslån. 

Jeg har riktignok en sparekonto jeg kunne vært uvettig med, men nå har jeg altså drevet å akkodert med meg selv i over ett år om hvorvidt det er innafor å kjøpe ny tekanne, uten at det har blitt noe ny tekanne, så det er vel ganske åpenbart at uvettig forbruk ikke ligger for meg. (Derimot har jeg bestilt nye peonknoller til langt over prisen for en skarve tekanne!) (Men jeg HAR jo ikke peoner fra før. Eller, de døde.) (Og så fant the Stig fram en tekanne jeg ikke visste vi hadde, en sånn institusjonskanne i metall, og den er akkurat perfekt i størrelsen om den nå ikke akkurat lyser opp frokostbordet ikke).

 

Og jeg kan jo være glad for at jeg selv kom inn i denne innsikten om at inntekt=forbruk før jeg la det inn på Bankenes Forbruksfortjenestemedaljesøknadsside, og fikk avslag og ble kjempeflau, men litt flinke er vi nå da. Eller, uvettige er vi i alle fall ikke. Men det finnes ikke noe side for dét. 

Lys rosa, nesten mot hvitt

I går kveld (jobber mye etter at jeg har lagt meg, i grunnen) kom jeg på at jeg kunne tegne med tjukke fettstifter i hvitt og lys rosa på en av de grønne trykkene. Krote litt liksom. Veldig fornøyd med den idéen. 

Da jeg kom på jobb, der virkeligheten befinner seg, måtte jeg innse at hvitt og lys rosa? Det har jeg ikke. Når man jobber som kunstner kjøper man forholdsvis sjelden ferdige sett. Man kjøper ikke en pakke med tusjer, et sett med fettstifter, ingen ting sånt, man kan tilogmed kjøpe maleskrin med løse farger og bestemme selv (og fylle på!). Akkurat den fargen man vil ha. Sennelier oil pastel N132541.19, pigment dy 35. Den vil jeg ha. Så det har jo jeg gjort da. Gjennom livet. Og jeg har omtrent bare grønt. Lys rosa har aldri falt meg inn så hvordan skulle den kommet i hus? Hva gjør man da? Tusler ned på en velutstyrt bokhandel eller tilogmed den lokale hobbybutikken og ser hva de har som kan passe sånn høvelig? Ja, lykke til med det. I Kirkenes. 

Man skriver etter det man vil ha. Én fargestift, kommer om en uke eller to, til 49 ekstra i frakt. Så, nei det gjør man ikke, man finner på noe annet og håper at man kommer på det der med rosa og kanskje et bittlitt større fargeutvalg neste gang man er i Oslo og minner seg selv på at lyse idéer må planlegges nøye. 

 

 

Pakket og klart.

Nå er jeg ferdig med å pakke det verket jeg har grudd meg til å pakke i... nesten ett år?

Det tok en formiddag. 

Nå har jeg ikke utsatt å pakke det utelukkende på fri og selvstendig basis, jeg måtte bli enig med bestiller hvordan det skulle pakkes, ett eller flere kolli, spesialbygd kasse, osv, og pallekarmene kom jo ikke før mandag, i overigår altså, og nå er det klart. 

Jeg har pakket det med utgangspunkt i at 1) det ER kunst, 2) men det er IKKE keramikk, og 3) det skal ikke fraktes gjennom et vulkanutbrudd så litt må man kunne forvente av den som transporterer. 

Dette er tredje verket jeg pakker på kort tid, som betyr at jeg har blitt kvitt veldig mye av den skrap-bobleplasten jeg har hatt liggende fordi jeg tar vare på sånt i akkurat dette øyemed ( ØYEMED? Norsk altså!) og nå er den brukt og deilig var det. 

 

Hva nå da? Årsregnskap. Juhu. Og så har jeg rotet meg bort i en konkurranse igjen og må tenke ut et forslag. Men det er 28 grader på atliéret, tidlig i mars, så jeg må kanskje tenke det ut en annen plass. 

Temperatur altså. Min nemesis. Må bli enig med utleier om noe tror jeg. Ganske bestemt.   

Årsmøte, årsmøte, Reidar, de som leverer og de som ikke leverer.

En vinterferie er over. Barnet har vært sykt gjennom hele ferien, jeg har småhanglet meg gjennom. Det var årsmøte og medlemsmøte for fagforeningen/ våre nærmeste kollegers fagforening/ det regionale kunstsenteret, her i Kirkenes, og jeg har fått med meg det meste, så så syk var jeg heller ikke, men det sosiale batteriet, ikke lades det lengre av alkohol, ikke. 

(Ikke at vi drakk oss gjennom møtene. Selv om vi er kunstnere. Jeg tenker på kveldene.)

Fredagen var vi faktisk på jobben min, eller i kantina og auditoriet her, det funka kjempefint. 

Lørdagen var vi på Thon hotell, der de andre bodde, og Thon klarte verken å ha maten klar til pausene (da blir møtet forsinket, ingen blir glade av det, ) ha styr på teknikken (Mikrofonene virket såvidt, det var en slags tuting i bakgrunnen hele tiden, det var et problem å ha de hjemmeværende medlemmene på teams, enda det hadde de lovt var null problem, man kunne ikke bruke mac, og prosjektorbildet skalv så vi ble sjøsyke, migrenebefengte og epileptiske. Hvertfall klarte vi ikke å følge med.) (lang parantes.) Middagen var ikke noe særlig og servitørene spurte alle om de skulle ha kjøtt eller fisk. Etterpå viste det seg at det bare var de vegetarinerne som hadde forhåndsbestilt fisk som skulle ha fisk, så vegetarianerne forble uten mat. Sånne ting. Null imponerende. 

Møtet i seg selv foregikk i år uten videre dramatikk, i motsetning til i forfjor og fjor. Vi har engasjerte medlemmer. det var noen som sa at på årsmøtet til billedkunstnerne i Oslo hadde det kommet seks stykker, og da er de adskillig flere enn og og kan ta trikk. Vi var ca 60 og kom med båt, bil, buss og fly. Det er viktig med fagpolitikk i nord. Så er det et markant skille mellom de eldre og yngre i foreningen, og det fleste i foreningen er over 60, så der kan det bli litt diskusjoner. De eldre vil ha tilbake et kunstnerisk råd i kunstnersenteret vi opprettet på syttitallet. De omtaler kuratorer i foraktfulle ordelag. " Holde seg med kurator." " Sjefskuratorer." "Kunsthistorikere". Ja. De vil at kunstnere skal bestemme hvem som skal stille ut på senteret. Og hvem vil jobbe der da? spør de yngre, som ikke har noe prinsipielt imot yrkesgruppen, men tvert imot ser en verdi i fagligheten til noe som har utstillingsarbeid som jobb. Vi har jo kunstnere i alle de faglige utvalgene, samt styret, det de ansatterepresenterende ikke har stemmerett engang. Vi ser ikke problemet og frykter ikke utviklingen.

Og så har vi en møteplager. Hvilken forening har ikke det? Problemet med vår møteplager er at 40% av det hun sier er jævlig fornuftig. Resten er flisespikkeri og tar bare tid og energi. Hun hadde sendt inn åtte saker til årsmøtet, som måtte behandles i plenum da. For eksempel at årsberetningen bruker kulepunkter og ikke tallnummereing i et av avsnittene. 

Da tar det tid. 

Og når man er en halv time på overtid, så kan man jo si: Denne saken gjelden viktigheten av tallnummerering! ikke: Denne saken begynte jeg jo å jobbe med da januar var på det aller mørkeste og min gode venninne Lena, som snart er nittito...osv. 

Da vi endelig var ferig med den åttende innsendte saken, hadde jeg ikke så god tid mellom møteavslutning og hjemfart og ny utfart til kveldens middag som jeg hadde tenkt å ha, pga kulepunkter og diverse, så jeg sparket hurtig hjem. På hjemveien fant jeg nok en gang en full mann og hvorfor er det ALLTID meg som får ansvar for kommunens overstadig berusede?

Først vet man jo ikke at de er fulle, der de ligger rett ut i et mørkt gatekryss. Så skjønner man det, (foreksempel når de sier Æ hete Reidar, æ e bare foill) men det er lavt HMS-nivå å la en mann ligge sovende i et veikryss uten refleksvest på vinteren i Finnmark, så man må jo likevel ta noe ansvar. Har han skadet seg i tillegg til å være kanakkas? Osv. Ikke er det varseltrekant på sparken heller. Så da må man nok en gang ringe politiet, men denne gangen i trygg avstand fra den berusede, ettersom akkurat det gikk så galt sist, og politiet har ingen bil og synes kanskje man kan la han ligge og så ta de ham når de har tid. Men jeg synes ikke det. Mangel på gatelys osv. 

Heldigvis stoppet det denne gangen en god del biler og andre folk kom til, til forskjell fra sist (men den første bilen kjørte rett forbi!) og nå er vi er et helt gjeng som kan hanskes med foille Reidar som ikke klarer å komme seg opp fra bakken der han ligger og dessuten ikke har LYST og nå synes det blir litt mye mas.

Det var veldig betryggende! Menneskeheten! Til slutt fikk jeg til og med lov å forlate åstedet, de andre tok over og ringte opp politiet for å klage på beslutningen om å la mannen ligge, og jeg sparket i full fart hjem der mitt veldig forkjølede barn hadde blødd neseblod over store deler av interiøret uten at noen hadde tatt tak i det, aller minst ham selv, egentlig. 

Gulv og vegger vaskes i full fart, møtereferat avleveres til mann (som også vasker vegger og gulv) klær skiftes ikke og jeg hiver meg på sparken igjen, heldigvis ligger ikke Reidar der lengre, og så er det middag i fagforeningen, der jeg nylig er valgt inn i styret hurra. (Hva HAR jeg gjort.)

Nå sitter jeg på jobb enda mannen har mer behov for å være her, men noen må være hjemme med barnet, og jeg venter på en frakt som skulle komme i dag men som de ringte om på fredag allerede. Da kunne jeg ikke ta imot pga årsmøte, og de bare, ja vil du HA frakten din, og som min kompis i Kiruna sier, man blir så less på sjargongen. Ja, jeg vi ha pakken, på mandag, som avtalt.

Og nå er den her! Kom tidlig og alt! Jeg har bestilt pallekarmer. For å pakke en annen frakt. Som skal ut. Pallekarmer er så praktiske at, de kan flatpakkes for både transport og lagring. Så observer min forbauselse da et helt lite tårn rulles ut av lastebilen. Her har man ikke flatpakket ikke. Man har stablet. Jeg lurte på hvorfor frakten var så dyr nemlig, og sjåføren på sin side hadde lurt på hvorfor den var så lett, hva hadde jeg bestilt? Nei, pallekarmene! Han trodde såklart den egentlig forsendelsen var inni. Og laget av fjær. 

Men nå er nå dette i hus da og en ting kan hukes av stresslisten. Uken er i gang!

ja eller viktigere nyheter da

Det var helt problemfritt å bytte skoene. Fikk dem ikke i samme farge, men orket ikke teste servicenivået på akkurat det og tok de brune.  

nei vent

Nei, hva skjedde nå? Her sitter jeg og føler meg skral. Det var jeg i helgen også. I dag klokken 15.10 starter vinterferien. 

Sånn her kan jeg jo ikke holde på.