Avsteeeeed, sted, fremtid, fortid, søm.

Mamma&dem prøver fortsatt å komme seg til Oslo. Det nye forsøket i går kveld ble avlyst fordi tåka plutselig seig innover igjen. The Stig dro og hentet dem på flyplassen enda en gang. Han sa at jaja det er vel fortsatt rester av dagens middag, vi får ta den i morgen og da, men mamma sa at nå VILLE hun ha Oslomat. De skal egentlig med et fly nå i formiddag men det er fortsatt tåke, og nå er det streik i tillegg. 

Det er egentlig ikke noe problem å dra når det er tåke, men det lander ingen fly, så hva skal de dra med? I går kveld satt vi alle og så på Flight Radar og så Osloflyet sirkle og sirkle over byen, før det for tilbake mot Finland. I dag er det streik på Gardermoen. 

 

Jeg liker som før nevnt å lese min egen gammelblogging for å se hva jeg gjorde på denne tiden for et år siden. Bloggens funksjon er jo også at den er en dagbok. Men den ligger åpent ute på nettet, så så dagboksaktig kan den ikke være, så jeg snakker litt sånn uklart om enkelte ting. Sånn at andre og annet ikke kan identifiseres. Det er jeg kjempegod til! Jeg skjønner jo ingenting! Hvem hadde jeg et møte med i fjor? Hvem ga meg fire dager på å svare på om jeg ville være med på et toårig prosjekt? Hvilket toårig prosjekt? Er jeg med på det nå? Jesus gud. 

 

I dag skal jeg dra å spise lunsj med Tanakofta og Soppero-Sovellus. Etterpå blir det litt ládjogahpir-prøving. Jeg skal ikke gå tur, heihei 2027-Silje, for du fikk beskjed om å gå fire turer i uka av fysioteraputen, men du klarte ikke begrense deg, og hver dag på kvelden har det vært verk i knærne, så denne dagen gikk du ikke tur for å se om det begrenser problemet. Dette kan du ta med deg i 2027-planen for knær. Men jeg hadde planlagt, rukket, og lyst til å gå tur før lunsjen... 

Åh! Nå hører jeg et fly sirkle over byen og forsøke å lande. 

Nå skrev jeg meg bort.  

Den siste ládjogahpiren jeg sydde ble litt skjev, for bæreren har sånn implantat bak øret, og det dro hornet med alle veier. men den ble veldig, veldig fin, så jeg spekulerer på om jeg skal bruke den ládjogahpiren på Vuonnamarkanat i år. Gå den litt inn for hun som skal ha den og som har forlatt landsdelen for årestiden uansett. For den er så fin. Bare at jeg har jo ikke implantat så på meg blir den skjev. Den er implantatforskjøvet, bare rett på H sitt hode. Nå har jeg sydd fem ládjogahpirer ferdig, holder på med den sjette, og snart har jeg sydd flere luer enn kofter, og for hver og en lærer jeg noe nytt. Den Tanakofta skal ha er dermed den fineste hittils. Det har jeg lyst å skrive masse om, men jeg skjønner at det kanskje ikke er så veldig interresant for lesergruppen at jeg har meninger om kledestripen under hornet er klippet eller revet. Kanskje for Silje 2027, men kanskje ikke for henne heller. Hun har jo kommet seg videre og lært enda mer. 

 

På flyplassen sine nettsider står det at Vadsøflyet har klart å lande, det var vel det jeg hørte, men det er et mindre fly så det behøver ikke å bety at Osloflyet kommer seg ned. Vardøflyet er kansellert men det kan være været i Vardø også dét. Det er ganske tåkete, jeg ser ikke byen helt klart. Fremtidssilje kommer til å vite hvordan dette gikk for mamma&dem. 

Den umiddelbare fremtidssilje skal rydde litt på stua.  

 

 

Sakte planlegging inn i uken

Jeg har bestemt meg for å ta to dager fri før jeg begynner å møte opp på verdens letteste jobb. Nå har jeg jo den muligheten så da gjør jeg det. Hodet har begynt litt på jobb, men kroppen kan få være hjemme helt alene i to dager, uten å måtte ta hensyn til andres følelser og handlinger. Mmmmm.

I dag kommer mamma og stefar (eller mamma&dem, som det jo heter) på middag, så jeg må ta hensyn til en glutenfri middag. De skulle reist til Oslo i går, men flyet ble kansellert, og ettersom de skulle reise, har de tømt kjøleskapet. Vi har all maten deres. Så da må de jo komme hit og spise. Fortrinnsvis må jeg også sette disse delene sammen til en rett. Det tror jeg skal være innefor mine evner. 

I morgen kommer Tanakofta innom for å prøve ládjogahpir og også planlegge oppholdet til...til...eh...denne personen sitt alias husker jeg ikke. Litt usikker på hvor kofta hennes kommer fra også, Kiruna? Kirunakofta? Nei, litt lengre sør tror jeg vel. Det kan umulig være det hun har hatt som alias. Hm. Åkei, Kiruna (som ikke egentlig har noen tilknytning til selve Kiruna) og sønn kommer. De skal bo i kjelleren min til vi reiser på Vuonnamarkanat for å absolutt ikke handle noe, og besøke Tanakofta. Det blir fint. Jeg gleder meg. 

Koftesyersken! Det kanskje var aliaset. Ikke for at vi ikke alle syr kofter, men hun er best. Hvilket minner meg på at jeg kanskje tilfeldigvis skal henge den siste kofta jeg har sydd inn i kjellerstua der hun skal sove, så kan vi helt tilfeldig komme i snakk om hvordan jeg burde løst kragen. 

  

men takk for at du sa ifra

Fysioterapeuten min har sendt meg en link til en RESSURS om kronisk utmattelse. 

Eeeeehhhhhhh jeg er vel ikke akkurat kronisk utmattet, sier jeg. 

Nei, vet dere hva definisjonen er? Sliten i tre måneder. Der vil jeg si terskelen ligger utrolig lavt. Nå tror jeg ikke jeg kjenner et menneske som ikke er kronisk utmattet. 

Jeg leser, men det er litt vanskelig å ta meg selv alvorlig som leser det. 

En av de heller få hjelpemidlene man har for å underholde seg selv når man har rundet spillet ARTROSE I KNÆRNE 4000 er å ikke høre så mye etter på alle de smertesignalene hjernen komme med. Man har ikke bruk for dem, men det vet jo ikke hjernen, den blir stressa over at man ikke hører etter når den har noe å fortelle og roper høyere. Så nå prøver jeg å huske på å si sånn, åja, neida hjernen, det er bare for jeg ikke har brusk i knærne, det vet jeg. Takk for at du sa ifra. Åja, neida, det er bare ankelen jeg vrikket i fjor, det husker jeg, men takk for at du sa ifra. 

Den gjør jo sitt beste.

For det sto det i det der ressursheftet. Ikke at man skulle prate til hjernen sin, men at man ikke skulle høre etter. Og at man skulle være snill med seg selv. Jeg regner med det er jeg som er hjernen min, så jeg snakker vennlig. 

 

I morgen starter skoleåret, der prøver vi også med vennlig prat, skolebarnet vil ikke starte på skolen igjen for hva er vel kjedeligere enn det. Kjenner meg igjen, prøver å peppe, men enkelte i husholdningen er bedre på å klage enn å ta seg sammen. (=alle, men heldigvis ikke alltid samtidig.) Men det gjør ingenting med litt rutiner. Jeg har et par prosjekter å ta opp igjen på jobb, og så kom det inn en forespørsel fra... fra en etnisk folkegruppe jeg selv tilhører og som har en kunstsamling som jeg har solgt verk til, og har jeg noe opplysninger om de verkene kanskje? Og jeg kjenner hvor utrolig lite overrasket jeg er over at det er akkurat de som har rotet bort alt, og hvor utrolig lite lyst jeg har til å sette meg ned å bruke tid på å finne opplysninger og skrive instrukser for verkene enda en gang. Det blir rett og slett ikke første pri. Jeg er litt fornøyd med meg selv som ikke tar ansvar for å redde denne situasjonen. Hjelper gjerne, når jeg får tid. Og lyst. 

 

Jeg tror også jeg skal drive litt vennlig prat til meg selv som starter på jobben igjen, rart det der, laget jobben selv og alt, sin egen sjef, tøyse med farger og pinner, men enda er det litt motstand etter ferien. Det er nok en naturlov. Ja, neida hjernen, det går bra, denne jobben har du laget selv, så den liker du, men takk for at du sa ifra.  

Jeg siterer min niese Unni til den: tante Silje vet dere, hun er kunstner, hun har verdens LETTESTE jobb! 

Nemlig.  

 

 

Neivel da.

Det var ingen verken i min nærmeste eller litt fjernere omgangskrets (3 stk) som var i næreheten av å være like over seg som meg over at jeg ikke har brusk i knærne lengre.

Tildels var enkelte kanskje litt halvskremt over tilstanden, men jeg visste jo fra før akkurat hvor vondt jeg hadde i knærne, så for meg er jo tilstanden den samme. Kunnskapen om mitt indre er ny!

Kunnskapen om mitt indre imponerte ingen! Ved nærmere ettertanke kommer jeg vel ikke til å lage meg en plakat til å gå rundt i byen med da.  

 

I dag har vi tømt tilhengeren for kvistene av de trærne vi tok i mai engang. Det er egentlig litt tvilsomt om vi trenger henger. Vi bruker den en gang i året for å kjøre kvist opp til komposten. Vi kunne egentlig like godt hatt en handkjerre. Den er ikke i så god form, den hengeren, så noe særlig lengre enn ned til Øfas og opp til komposten er den ikke brukende til. Stor plass tar den og. 

Nå er den tom, og jeg ser hagen til naboen fra verandaen. 

Verandaen bruker jeg på å sy ládjogahpir til Tanakofta, som selvsagt har tenkt lenge og vel på hvordan hun skal klare å sette sammen den mest arbeidskrevende ládjogahpiren i Tanavassdragets historie. Trekanter skal hun ha. Forskjellige farger i pynten skal hun ha. Blonder fra Stockholm skal hun ha. Krøller på øreklaffene skal hun ha! Jesus gud. Jeg har ikke kommet lengre enn til å sy kledet klart, som ikke er så kort som man skulle tro, ettersom det betyr at hornet er sydd og limt og mye av håndsømmen er gjort. Eller. Mye er å ta i. Haha. Noe, i hvertfall. Nå må jeg forske litt videre på hvordan kledestrimlen under hornet skal formes. 

Viktig å få det med i bloggen i tilfelle en av de kanskje ti andre i Sápmi som syr ládjogahpor leser dette og vil komme med innspill. 

 

I morgen er det en slags prestart på jobb, jobbtilvenning kan man kalle det, jeg har et møte som handler om en utstilling. Torsdag begynner sønnebarn på skole, og da har jeg faktisk tenkt å ha fri to dager her hjemme før jeg begynner mandagen etter der på jobb. Det føles som jeg ryddet kontoret til ferien i overigår, men det var det ikke. Jeg tror jeg skal begynne året med noen lure tanker om hvordan arbeidsverdagen skal utformes heretter. Den friheten har jeg jo. 

 

 

Fantastiske meg

I går var jeg hos fysioTERAPEUTen, han som helst vil jobbe med min manglende evne til å slappe av, og litt mindre med hodepinen, eller, for ham er det samme sak da. Nå vil han også jobbe med knærne, og jeg er litt sånn, njah, ørgh, åkei da. Ikke at jeg ikke vil bli bra i knærne men jeg er tilbakeholden optimist. Jeg har jobba så jævla mye med de knærne og bedre blir det jo ikke. Men det er jo ingen grunn til å gi opp.

Så nå hadde han fått tilsendt diverse rapporter om knær via fastlegen, og de siste mr-bildene, de som jeg vet viser økt slitasje sammenlignet med de forrige bildene.  

Jeg er fysisk ute av stand til å huske navnte på diagnosen til knærne. Tildels tror jeg det het noe annet før og  har skiftet til noe nytt for noen år siden, tildels er jo alt på latin så det er ingenting i ordene som gjør at jeg husker det. Jeg har liksom to knær med møhnimøhniblamblamcholehapp. Og ett kne med en slags senebetennelse.

Fysioterapeuten gjentok navnet på møhnimøhniblamblamcholehapp, jeg glemte det i samme sekund, han sa vi kan jo bare si at det er en av formene for artrose da, og det er grad fire. 

Dette virket som en viktig opplysning, men jeg klarte ikke helt å finne noen faktiske opplysninger i det? Starter det på 1 eller går det til 1? Det starter på én, sa min tålmodige fysioterapeut. 1 er lite slitasje. Hvor langt går skalaen? Den går til fire. Da er det absolutt ingen brusk igjen. Og ingen mulighet til å trene den tilbake. 

Jaha! Det er jo en opplysning man kan bli litt betuttet av kanskje, men jeg ble mer sånn...fyllt av undring. Wow! Ingen brusk i knærne! Det er jo ikke veldig rart at det gjør vondt da. Noe fysioterapeuten sa seg enig i. Nå er det lårbein mot leggbein inni der. 

JØSS.  

JØSS!

Jeg kjenner at jeg har lyst å lage meg en plakat det det står JEG HAR IKKE BRUSK I KNÆRNE og gå rundt med den i byen.  

Dette er helt nye opplysninger for meg og jeg føler meg også som et slags medisinsk vidunder, selv om jeg skjønner at det at det overhodet finnes en skala som går til fire betyr at det er forholdsvis vanlig. Men ikke for meg! 

JØSS! 

 

Så nå er ståa sånn at på en måte så kan ikke knærne bli bedre. Samtidig så kan de det. For smerteopplevelsen for de som har møhnimøhniblamblamcholehapp er ikke alltid i synk med skadene. Så jeg kan begynne å føle meg bedre, uten at skaden er borte. Jeg må jo nesten bare satse på det.  

På en måte er det også en lettelse. Jeg har jo trent og trent og trent og likvel har det, mot alle odds og medisinske råd, blitt verre. Nå er det ikke så mye mer jeg kan gjøre og det står ikke på meg. Det sto nok aldri på meg. Det sto muligens på det at jeg har hypermobile ledd. Eller noe annet. Hvem vet. Nå står det på mirakler! Og det føles mer sannsynlig at det skal slå til. I alle fall målt opp mot min erfaring med trening og rehab. 

JØSS. 

Fremad, min tapre gnager!

Jeg tenker at man merker på bloggefrekvensen at jeg fortsatt har ferie?

I natt drømte jeg at jeg kjøpte en dunkåpe. Ganske billig, men dunet hadde klumpet seg rundt armene. Jeg tenkte jeg kanskje kunne prøve å tromle den. Den var brun. Jeg kler ikke brunt. Da jeg våknet var jeg ganske glad over at jeg jo har en dunjakke, og så kom jeg på at jeg kjøpte jo en fantastisk dunkåpe i fjor, faktisk fin på ordentlig. 

Jeg har jo gruet meg til vinteren siden våren kom, nå er det enkelte gule blader på trærne og temperaturen har sunket. Det betyr jo egentlig bare at vi bor i Nord-Norge, men kroppen sier høst. Kaldt. Høst. The Stig sier at det er enda to måneder til snøen kommer, det har han jo rett i. Men, kaldt. Høst. 

 

Jeg bruker min lille kontortid (ferie, ikke sant) til å prøve å kontakte sas. Det er fryktelig fryketlig vanskelig, men det er uhuhuhuuurettferdig at de skal oppføre seg som de har gjort osv. Jeg får mindre angst&beven når jeg kontakter SAS enn når jeg kontakter NAV. Kanskje fordi det er en mindre viktig del av livet. Men begge gjør det så vanskelig å komme i kontakt med dem at det blir galt på kundesiden, og dette er for å spare penger.

Jeg tror at det med NAV er litt sånn at jeg faktisk føler at jeg har gjort noe galt. Kanskje jeg ER frilanser? Kanskje jeg har krysset av feil en plass? Kanskje jeg har gjort noe ulovlig? Det er jo helt grusomt!

Jeg tror faktisk på alvor at jeg uforvarende har gjort noe som strider mot loven, når jeg gjør NAV oppmerksom på virkeligheten i min økonomiske situasjon. Det nytter ikke å fortelle meg selv at det også kan være at jeg har helt rett. 

Sukk. Jeg kan være litt vanskelig å ha med å gjøre. For meg selv. 

Alle andre synes så klart jeg er en vårbris, så har vi det notert. 

 

Nå har jeg kommet i kontakt med en agent på SAS. Min tredje i dag. Jeg vil ha eurobonuspoengene for den turen som SAS kansellerte, og der jeg ikke kommer til å få pengene tilbake. For da får jeg sølvkort. Og det er praktisk. Jeg ser ikke for meg at det kan blir noe annet enn computer says NO. Men jeg klarer ikke å la være å prøve. For jeg har jo betalt for turen. Jeg tror ikke egentlig dette er mot loven. Jeg har bare litt hjertebank. Puls 80, mot normalt 60. Dette klarer jeg. Eller, jeg må liksom, når ting ikke er rett.

 

Tenk om det kunne vært sånn at man kunne lånt en ny kropp med en annen hjerne når man blir litt lei av seg selv, bare for en uke eller to innimellom?

Det kunne vært litt deilig.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Håper ikke dette blir en føljetong.

Jeg klarer ikke å huske om jeg skrev noe om det, men jeg ble jo sykemeldt i en periode. Det var så mye hodepine og bivirkninger av hodepinepiller. I mai. Nå har jeg fått et vedtaksbrev fra NAV, at jeg har rett til å være sykemeldt. Juhu. Jeg skal få penger og alt. Men problemet som oppsto helt med en eneste gang, er at de regner meg som frilanser, og at da regnes sykepengegrunnlaget som differansen mellom inntekten de siste tre år og de siste tre måneder, der de siste tre måneder blir omregnet til årsinntekt, medmindre differansen er større en 25%. Eller var det mindre. Ikke sånn kjempelett å forstå, men det var med konkrete tall. Problemet er jo bare at ettersom jeg er selvstendig næringsdrivende, og ikke frilanser, så er det jo bare jeg som vet hva jeg har tjent de siste tre månedene. Jeg leverer jo ikke regnskapet for dette før i mai. Neste år. Så tallene var feil. Helt riv ruskende feil, mindre enn halvparten av den faktiske inntekten regnet som grunnlag. Såklart. Og jeg kjente bare...orker jeg egentlig? Er det ikke like greit å friskmelde seg og å aldri mer bli sykemeldt? Er dette en lur ting å bruke energien sin på?

Det er ikke en lur ting å bruke energien sin på. Så derfor har jeg sendt en klage med vedlegg der jeg viser til hva som har kommet inn på konto av inntekter. Hvis dette er feil måte å gjøre det på, så regner jeg med, sånn som jeg kjenner NAV, at ingen kommer til å fortelle meg hva som er rett måte å gjøre det på, men bare avslå klagen. Nå kjenner jeg ikke NAV så veldig godt, for jeg er stort sett frisk, men da jeg skulle ha foreldrepenger så var det helt sånn. DU HAR IKKE SENDT INN VEDLEGG. Og jeg, helt forvirret, jeg ser dem jo her? og sendte en gang til, samme svar, samme store bokstaver, tre ganger tror jeg, til jeg fikk snakke med en veileder som sa at vi kan ikke åpne vedlegg som ligger på nett, vi har ikke lov. Jeg tror jeg var bedt om å dokumentere at jeg var yrkesaktiv kunstner og hadde sendt link til noen anmeldelser og gallerier. Men det var jo ikke det de hadde sagt tre ganger, de sa DU HAR IKKE SENDT INN. Dette var det veldig mye av. Kunstnere betaler ikke skatt for eksempel, hvem det nå var som hadde drømt det ihop om natten. Men jeg måtte ordne opp.

Jeg regner med mer av det samme egentlig. Nå er jeg sånn helt motsatt av bakfull, jeg er fremtrist. 

 

Iallefall fikk jeg åpnet den største macen, kontorhesten, for der ligger alle fakturaer, (som jo ikke viser om noen penger FAKTISK har kommet inn) så da fikk jeg startet det gjentagende eventyret, Sikkerhetskopier på disk jeg ikke vet om er den rette. Det er ikke et veldig bra system. Jeg tror nemlig riktig disk ligger på jobb, i tillfelle brann, men jeg vil gjerne gjøre en sikkerhetskopi nå. Macen har begynt å forberede kopien, jeg regner med at jeg får beskjed om en halvtimes tid at det ikke kan gjennomføres. Hva skal jeg med alle disse gamle diskene jeg ikke kan sikkerhetskopiere noe på lengre! Dårlig system!

 

I dag er en dag ganske uten planer. Det er deilig med en sånn. Et søskenbarn fra Amerika har vært i kommunen, vi er en såpass liten slekt at jeg og en firemenning, firemenning mest, har vært ansvarlige. Firemenning helt klart mest, men jeg har også vært tilstedeværende og deltagende. Hyggelig og også drenerende, jeg kjenner ikke den slekta så godt, hvem er seksmenning til hvilken femmenning, og søskebarnet har jeg ikke truffet på tyve år, familien hennes aldri, så det ble litt tomt i hodet etterhvert. 

I dag er det ikke superbra vær, og da kan jeg med god samvittighet trekke ned i kjelleren og sy. Ingen forpliktelser. Ingen planer.  Funderer også på å gå ned på bokloppemarkedet til biblioteket. Bøker har vi jo liksom ikke nok av. 

 

 

 

 

Løselig, notatbasert innlegg

Ja altså, hva skjer? Familien har kommet hjem. De roter og har følelser jeg må forholde meg til, det var litt en overgang. 

Snart er det Kirkenesdagene, jeg har et søskenbarn som kommer fra USA for å besøke familien, medbringende sin egen, og hun har timet det sånn at de er her da. Jeg skjønner det litt, så virker ikke Kirkenes helt øde og forlatt i gokk, men det er også veldig slitsomt med så mye MAS i byen så jeg skjønner ikke helt at det er noe man vil oppsøke. Hun vil gå ut på kvelden, her skjønner jeg ikke hvor vi skal få plass. Jaja. Hun er ikke mitt hovedansvar, det er det en firemenning som har tatt på seg. Vi er ikke så mange i denne slekten, firemenninger må trå til. 

 

Nå skal jeg liksom skrive hva jeg har gjort, samtidig driver jeg å passer på at jeg ikke hele tiden gjør opp status på hvor mye jeg egentlig har fått gjort, for å slutte å styre sånn, så her kræsjer det i hodet mitt. Eh. Jeg har vært på multebærtur med mamma på den plassen hun ikke ville jeg skulle ta med en kompis. Jeg har sydd en bukse, den ble veldig fin, nå lurer jeg på om jeg kanskje ikke er der at jeg skal kjøpe ny symaskin. Min er veldig manuell. Den kan ikke sy knapphull engang. Og man må siksakke veldig langsomt for at den ikke skal glemme hva det er vi gjør og begynne å vise frem sitt lille utvalg av dekorsømmer. Så jeg googler litt på det. Symaskin. Jeg liker jo å sy. 

 

I går kveld gikk vi en tur med den nye metalldetektoren til sønnen. Jeg hadde investert mens han var på ferie for han er alltid så knust når den er over. Vi gikk opp til bunkersbyen, krigen er jo alltid nærværende her og splinter og våpendeler ligger strødd, over og under jorden. Jeg har vært litt i tvil om jeg vil sende ham ut på gravings alene, for det er også mye eksplosviver, men akkurat bunkersbyen vil jeg tro er ganske trygg, og metalldetektoren leter først og fremst i det øverste jordlaget. I går var vi med for sikkerhet skyld, vi og ti tusen mygg som også ville se hva vi fant. Vi fant ting fra krigen. Sønnen var fornøyd. Det må han nesten, for det er lite rester fra både middelalder og nutidige strandfunn som nøkler og mynt. (for vi har ikke strand.) (Eller vi har en men det er nok ikke så mye å finne der for det er såpass langt dit at få drar dit for å miste penger og verdisaker.) (middelalder har vi liksom ikke hatt, samisk steinalder hoppet over noen ledd fram til den industrielle revolusjonen.) Han er jo et barn av spillalderen, så det er litt skuffende at ting man finner ikke bare hopper opp av jorden. Det kommer seg. 

 

I dag regner det, men Tanakofta kommer innom på sin snartur innom mer sentrale strøk, så det er opptur. Bortsett fra det er dagens hovedoppgave å lokalisere en redningsvest, av den gamle, isoporbaserte typen, en som pappa arvet av naboens eldste sønn. Hvor i himmelens navn er den? Det vet ingen. 

Teller ikke

I går var jeg på puben med mor, tante, stefar og to søskenbarn. Følte meg helt britisk. Vi hadde bestemt oss for å gå ut tidlig for å slippe så mye sjorr og fest, men problemet med å gå ut og ta en øl klokken fem er at da er det bare alkoholikerne og det evige festgjenget som er ute, og de er jo helt grenseløse. Vi fikk litt besøk ved bordet, men alle klarte seg ganske bra, både de edru og de fulle. Og de ekstremt tunghørte på nærmere nitti. 

Familien min er veldig, veldig glad i å flire. Vi har liksom bare et gir, og det er latterkrampe. 

 

Jeg har, som et bidrag til fysioterapeuten min sin evige masing om energiiiiibalansen, bestemt meg for å slutt å telle hva jeg har fått gjort i løpet av en dag, så hva jeg egentlig har fått gjort her i min gressenketilstand er dermed litt tåkete, men i går sydde jeg et par bukser. Falsk gylf, så jeg slapp å knote med glidelås. De ble kjempefine! Nå vil jeg sy en jakke men jeg har foreløpig bare mønsteret på pdf og jeg synes det er så knotete med sånne utskriftsmønstre. Det har vært regn de siste dagene, da er det fint å bare bli i kjelleren hele dagen. Jeg har også en ládjogáhpir å sy ferdig, den har vist seg å bli en utfordring for hun som skal ha den har sånn magnetisk høreapparat operert inn, så det må være plass, men da ble liksom hornet så skjevt. Funderer veldig på dette. 

 

Siste finværsdagen gikk jeg og min venn K til hytta mi på Harefoss. Jeg har ikke gått dit før og har vært litt usikker på om det overhodet skulle gå, men jeg gikk med stokk så det gikk helt fint. Enste er at det var ganske vått ikke bare i terrenget, men også på stien. Jeg mener, det vokste vannliljer på den. Stokken er sånn sammenleggbar med strikk inni, så innimellom ble den nederste biten bare igjen i et myrhull mens jeg og de øverste bitene gikk videre, med en lang og stadig lengre strikk imellom oss. Det hadde kanksje vært bedre med en vanlig stokk. K fant veien, hun hadde med kart og var proff, skulle jeg gått alene hadde det bare blitt surr. Vi må gå forbi militærhytta på veien, og de hilste pent og lurte på hvor vi skulle. Det er liksom noe nytt, de har fått beskjed om å være hyggelige. Funker veldig bra for meg ihvertfall. 

Jeg kjente meg som sånn erketypisk bilde på en finnmarking da vi hilste. Går med stokk, men på tur skal de faenmeg!

Det er ca to timer hver vei, litt tungt terreng når det er så vått og vanskelig å navigere hele tiden for å holde seg sånn noenlunde tørr, men det gikk helt fint. Når vi kom frem fisket vi, jeg fikk tre harr og min kompis K fikk den største abboren jeg har sett der. Hun har ikke fisket så mye med makk og dupp før, så jeg mått rope at hun måtte dra til når duppen forsvant, og da fikk hun altså det lille elvemonsteret sitt. 

Neste dag inviterte jeg mamma på kokt harr, som er noe av det beste hun vet. K hadde spist abboren, men mente jeg hadde hypet abborfilét litt opp, det var ikke det aller aller aller beste hun hadde smakt iallefall. 

Hun er så fin å være på tur med. Vet hvor hun skal og så bra energi på alt. 

 

I dag skal jeg sose mer rundt, en tur ned til byen for å se om de har lange strømper, og så kanskje printe ut det mønsteret? Være litt i hagen, jeg og the Stig er enige om å beskjære, men helt uenige om hvordan. Jeg vil ta toppene, han vil ta stammene. Jeg mene at det er flathogst, ikke beskjæring. Om jeg beskjærer før han kommer hjem, får jeg bestemme. Men også jeg i mitt ungdommelige overmot skjønner at jeg med mine ledd&balanse kanskje ikke skal klatre i trær når jeg er alene hjemme. Litt ansvar får man utvise. Og snart kommer de mine hjem og det blir fint, ikke bare fordi jeg kan klatre i trær, men fordi jeg har jo en veldig fin liten flokk. 

 

 

 

 

Lakka hullu (multebærgalskapen)

I går var jeg på multebærtur. Dagen før traff jeg en kompis på butikken i det hun mistet telefonen i bakken, hvilket er så typisk kompis, som jeg ikke har sett på en stund, at jeg ble fryktelig glad. Vi gikk fra Hva med å drikke vin på veranaen? til Eller skal vi dra å plukke bær heller kanskje? på kun kort tid. Det er jo bærtida. Veldig tidlig lakka hullu i år da. Eller vi er ikke hullut, vi er sunne.

Dagen før hadde jeg vært på middag hos mamma og hun hadde sagt at hun og onkelen min (som også er gudfaren min) skulle plukke multer på Reinøya. Åh, kan jeg være med? spurte jeg, for jeg er litt begrenset til bynære områder alene. Mamma ble helt sjokkert. Helt sjokkert faktisk, over spørsmålet, og fikk stotret fram at hun kunne jo ikke spørre onkel om om om om... ANDRE folk kunne være med. Jeg ble litt perpleks, jeg er jo ikke helt ANDRE, jeg er veldig nært i slekt, men mamma ble enda mer sjokkert over at jeg protesterte. Jeg måtte bare la det fare.

Dette skal egentlig bare handle om lakka hullu, men jeg må få inn at jeg senere på den kvelden ble invitert opp til naboen for å drikke vin på nordsiden av huset, og selv om den uttalte kompassretningen i invitasjonen forvirret meg litt i starten så er det liksom rett under vinduene til leieboerne, men det er der man får utsikt til midnattsola, og leieboerne var bortreist den kvelden. Det var en fantastisk kveld og her følger billedbevis. Jeg ville legge ut dette bildet. Derav avvik fra tema. Og at naboen var hjertens enig i at det var en rar reaksjon såklart. Det var egentlig det jeg ville ha med. Og bildet.

(Her skal det sies at hun ringte senere for å spørre om jeg kanskje ville være med likevel, men jeg innså at det var fordi jeg jo har båt i sundet...) 

 

Her ser vi midnattsolen. Og den kirka som Kirkenes strengt tatt ikke er oppkalt etter, for tyskerne kunne jo ikke la noe stå ifred. 

 

Jeg og kompis akkoderte litt om hvor vi skulle dra og plukke, og jeg som har litt dårlige knær liker at det ikke er for mye myr-myr, jeg klarer liksom ikke hoppe fra tue til tue så jeg foreslå et sted over huset til en slekting, avkommet til min tante Ruth. Men da måtte jeg spørre mamma om hun kunne spørre slektning, for det er liksom hennes område, og hun bor mest i Oslo, og om hun kommer hjem (og hun er gammel og skal få ha husnære myrer i fred) og noen har vært og plukket der, er det dårlig multekotyme. En annen slektning, som ikke er vokst opp her, men eeeelsker å være her, plukker helt uten å forhøre seg der, og det reagerer alle på. Det er ikke rett fremgangsmåte. 

Mamma sa hun skulle ringe slektning, og sendte sms etterpå om at slektning ikke skal plukke bær i år, men før to sekunder er gått kommer det ny sms om at kanskje jeg og hun skal dra å plukke der i morgen? Kanskje hun kan kjøre vår bil, hennes er lånt bort til svigersønn. Eh ja. Den bilen som mamma har nektet å kjøre under total fraktekrise og nær på mistet fly, den skal hun nå hive seg i, for å dra på multebærtur med ANDRE folk. Hm. Tro om det er fordi hun ikke vil at kompis skal få vite om myrene der. TRO det. 

Da pappa fortsatt var i live skulle vi dra og plukke bær en dag, og han sa at vi drar kl ni, og jeg svarte at fint, da er vi klare da, og han sa eh hvem VI, og jeg sa jeg og the Stig såklart, men da ble det sannelig hmet og ahet der og er det nå greit å dr med folk man ikke er gift med på slektas bærmyrer? Totalt i ignoranse over at han skulle ha med sin egen kjærest, som han heller ikke var gift med. Her var nok problemet ikke så mye giftemålet, som det at the Stig sin slekt sine myrer er veldig nært mamma sin slekt sine myrer, og multebærreglene, de ekstremt uskrevne, sier at man kan ikke gå på fraskilte ektemakers myrer. Eller i næreheten. The Stig hadde dermed ikke noe å bytte med. 

Og når jeg skriver "sine myrer" så er det altså ikke privat eiendomsrett, for det har vi ikke, det er mer snakk om bruken i mannaminnet. Men hun som redda meg på flyplssen da vi kom hjem, H, fortalte om en annen i bagasjekøen, at hun og mannen hennes hadde kommet springende og forsøkt å jage H og mor hennes bort fra ei myr en gang. Tusseladdoppførsel.

Noen setter opp skilt og skriver PRIVAT MYR, men det er bare tull. Og det er bær nok til alle. Som jo også betyr at man kan la tussehuene som setter opp sånne skilt være i fred og plukke en annen plass. 

 

Jeg og kompis bestemte oss for å la mammas multebærland være, mest fordi vi ikke trodde det var modent enda, for å finne modne bær måtte man nok til Pasvik, så vi kjørte til Skrøytnes. Vel der kom vi oss ikke så lett over den vannfylte grøfta mellom veien og myra, og surra litt rundt ved bilen en stund. En mann som kom kjørende rullet ned vinduet og spurte om vi fant noe, vi sa vi lette etter en måte å komme oss over grøfta på-  (Da søstra mi og familien hennes hadde vært der for noen dager siden hadde de forsøkt å kaste den ene ungen over men hun hadde landet midt i istedet).  

Mannen i bilen tipset oss om en stikkvei vi hadde kjørt forbi og et sandtak og bra bærmyrer der.

Vi takket for tipset, men, utypisk adferd! som kompisen min sa. Vi var rett og slett litt usikre på om vi skulle følge det. Det viste seg tvert imot all tvil at mannen overhodet ikke led av lakka hullu og det var sandtak på slutten av stikkveien og et bra bærterreng. Det kan jo være at han hadde gitt oss fienden sin si hemmeligmyr. Man vet aldri med folk og bær. 

Men så saaaaatans med mygg. Herre jedorias. Vi dro ned til myra ved veien igjen etterhvert, der var det mer bris. 

Ca to tredjedeler av bærene var fortsatt kart, men det ble da nok til bøtta, og da vi var ferdige sa pulsklokka mi at restitusjonstiden var 37 timer. Det er slitsomt å gå i myr.

Den er nå litt morsom også, den multebæra, den vokser på det våteste stedet, men bare der det er tørt. Og hva er en myr egentlig? Det er jo bare vann med bittelitt fastere konsistens. El-stolpene i myra sto på flåter, det er langt til fast grunn. Helt lett å navigere er det ikke.

 

Etterpå kjørte vi til 96-høyda og spiste vafler, det har jeg ikke gjort siden farmor var i live tror jeg, så det var en opplevelse. Og vi rakk akkurat å komme oss inn døra før det begynte å regne. 

 

 

 

 

 Pause i myra

 

 

Hjeeeemmmmeee åh endelig

Hå håhåhå hååååå. Nå er jeg hjemme. Jeg er veldig glad jeg betalte meg bort fra den ellevetimers turen med tre stopp, for jeg er helt knust. Det er SÅ deilig å være hjemme. 

Jeg hadde ett lite, forutsett problem med hjemturen og det var den siste strekka, fra flyplassen og hjem. Her blir jeg vanligvis henta, men the Stig er jo i et annet fylke, og mamma hadde lånt bort bilen til svigersønnen sin som hadde tatt den med til Vardø. Jeg funderte litt på å spørre naboen som sikkert hadde sagt ja men det er noe med det å drive å mase på folk...og det går jo buss. Det er bare det at den går så seint, og jeg hadde mye bagasje og det der med slitne ledd og drasse på kofferter gjennom byen osv. 

Idet jeg satt der og vrei hjernen kom det inn en sms fra stesøstra, om når vi skal sy, for jeg skal lære henne å sy kofte i sommer, og skulle jo egentlig vært hjemkommen nå, (men har godt og grundig informert om alle mine strabaser,) så jeg kjente et øyeblikk at jippi, kanskje er dette løst!, og spurte om hun kunne hente, for hun har bil, men hun skulle bade og drikke kaffe. Like langt. 

Man får vel bare se etter kjentfolk på flyet, det gamle trikset der. 

 

Neste morgen klarte jeg å våkne klokken fire, litt tidlig når man kan sove til fem og ikke hadde sovnet før halv to, men det betydde jo at det ble uplanlagt god tid til frokost. OG jeg husket osten jeg hadde i kjøleskapet i resepsjonen, som var reisegaven til naboen som hadde vannet. 

Vel framme på gate-en var det ikke et stykke kjentfolk i sikte, til jeg plutselig så en slektning, veldig tilfeldig faktisk, for han satt ved den eneste ledige plassen. Jeg sa jeg så etter skyss og ikke kunne se noen kjentfolk, og han sa at nei det er rart man ser jo ingen kjente når man flyr nordover lengre, men han hadde ordnet seg skyss han da. Null napp der altså. Sukk. Min kompis københavn-düsseldorf-ulanbator-kirkenes var booket om på et litt raskere fly og skulle lande bare en time etter meg og sa at de kunne kjøre meg, men jeg vet at de ville hjem og det ville blitt litt en omvei. Men jeg hadde det i mente. 

Og så! da jeg sto og ventet på bagasjen i Kirkenes, dukket det opp et kjent fjes. Og hun hadde skyss med eksen sin. Men bare halvveis. Men! Der skulle hun hente bilen sin som hadde vært på eu-kontroll og da kunne vi laste om der og jeg kunne blie kjørt helt hjem med bagasjen. Her hadde vi et lite, uplanlagt stopp i omastningen fordi det var noen klager på eu-kontrollen ettersom det rant vann ut av bakluka (selve døra liksom) da vi åpnet den, og bremselyset ikke var skiftet, men etter en del akkodering var vi på veien igjen, og jeg bla anbragt min endeholdeplass, verandaen min. 

Der sto naboen og hadde akkurat vannet plantene, og sa at DU SKULLE JO BARE SPURT OSS, og det var deilig, så fikk jeg se på de nylig beskjærte bjørketrærne deres, gitt dem osten, og så dro de på hytta.  

 

Jeg tok et overblikk over hagesituasjonen, veldig mye av det som ikke hadde spirt før jeg dro har fortsatt ikke spirt, så hmpf, mye må lukes, en del kjempebjørnekjeks har anlagt seg i plenen- det er nok å ta tak i altså. Og det liker jeg jo. Her ca kom familien vandrende opp for å hente ting jeg hadde med og se om jeg var i live, og gi meg ting de ville jeg skulle reparere med min fantastiske Bernina matic, så ble jeg invitert på middag og det passet bra, for orke dra og handle liksom, og etter at jeg hadde fått mat dro jeg hjem og uvanlig nok sovnet jeg ganske fort. Nå er jeg våken og knust i kroppen, og har et skjemmøte klokken tre, jeg burde egentlig tatt det fra atelieret så jeg kunne vist&fortalt, men det blir herfa. Orke&ikkeorke, lizm.

 

Juhu! Hjemme!