In my heeeeaaad, in my hea-aaaad.

Jeg har jo tidligere uttalt at jeg ikke liker å skrive så mye om helse ut på internettet, men knærne er liksom unntatt da siden alle som har møtt meg i en trapp vet at her er det noe. Som egentlig er en litt teit presisering, siden det bare er knærne det er noe galt med? Jeg har ikke så mye helse ellers.

Og så har jeg jo vært på rehab og de var sånn It's all in your head. Og det kan jeg absolutt være med på, at systemet hode-kropp er stort og komplekst, og at kronisk smerte fører til sterkere smertesignaler osv. Det var ingen som sa Det er bare i hodet ditt, de sa Det er i hodet ditt nå. Hvis du skal bli frisk i knærne som har vært dårlige så lenge så må du ta tak i mange andre ting. Og så ble det satt i gang masse greier som har med søvn og stresshodepine og Takle Livet Liksom. Silje, hvorfor er du så ofte syk og forkjølet? Silje, hvor god er du egentlig til å slappe av? Og det er jo helt fint. Det kan være lurt å rydde litt. Også når man føler at det ikke er spesielt rotete. 

Men så var jo også en av mine grunner til å reise på rehab og ta tak i det med knærne atter en gang, at jeg vil egentlig vite litt om fremtiden. Blir jeg verre? Blir det sånn som det er nå? Blir det bedre? Og alt det har jo mye med jobb å gjøre, og å bo i et treetsjers hus.  

Og fordi jeg har stilt det spørsmålet til fastlegen, gjorde fastlegen det fastleger gjør, hun sendte meg videre for å ta mr-bilder av knærne. Enda en fysioterapeut på Helse i Arbeid, han som sendte meg på rehab, sa at det bare ville være å kaste pengene til skattebetalerne ut av vinduet å ta nye mr-bilder i dag. Vi kom ikke til å finne noe Men han sa jo noen andre rare ting også, så med bare 30% dårlig samvittighet fra min side (ok, 40% da) ble nye bilder tatt. 

Og bildene viser at slitasjeskadene i knærne har blitt større! Og jeg har fått noen nye skader også, i senene. Og da ble jeg så glad! For jeg har jo merket at jeg blir verre. Det er ikke like mange gode perioder som før. Jeg sa jo det! It's not all in my head!

Og så kan vi begynne å jobbe med knærne som de faktisk er, og ikke måtte regne rundt den ukjente faktoren "hvordan Silje haaaaar det". Hvorfor har de blitt verre når trening skal gjøre dem bedre? Hva kan vi gjøre nå? Må vi trene på en annen måte nå som vi vet at senene også har skader? Det virker så deilig mye mer konkret.

Og så har det jo blitt satt i gang en masse nye greier som er lurt og sunt, tror jeg. Visste dere at man blir sendt til psykolog når man har søvnproblemer? Det visste ikke jeg. Nå havner man jo langt nede på ventelista når man har sånne ikke akkurat store problemer, så der ligger jeg og dupper for tiden, men jeg har ikke tenkt å avbestille bare fordi det viser seg at skadene er reelle. Dette blir interessant, tenker jeg. Og jeg jobber med litt sånne tanker om energibalanse og å få dagen til å fungere litt bedre og sånt med fysio-TERAPEUTEN, og det er vel heller ikke bortkastet. Og hvis det er det, så har jeg nå prøvd.

 

Jeg hadde aldri orket å ta tak i alle disse tulletingene, og er de egentlig tulleting, om ikke noen hadde sagt til meg at jeg burde det. Men det er klart, det hadde vært veldig nyttig å ha disse opplysningene om knærne før jeg dro på rehab. Hundre prosent. Så det er dumt, men heller ikke noe å bruke energi på. 

Hurra, jeg er syk! Eller ihvertfall skadet. Eller jeg har en skade, da! Wihi! Og hva med min head? Det tar jeg også forbilledlig vare på nå!

 

 

Løsning.

Jeg har bestemt meg for at jeg samler på tekanner. Da bestilte jeg den jeg har ønsket meg i over ett år, ifølge bloggen, selv om jeg har flere fra før, og HVIS det skulle dukke opp en som lover meg at lovet blir perfekt, så kan jeg kjøpe den også. 

...tekanne...

Sukk hjerte og herre fred. Åeh. Jeg vet ikke om dere husker det, men for en tid siden dreiv jeg og gikk i sirkler rundt meg selv for å forsøke å la meg selv få lov å kjøpe ny tekanne. Selv om jeg har tekanner. Men hva med å kjøpe en tekanne jeg SELV har lyst på, ikke sånne som jeg har fått? Det går jo ikke. Når man har tekanne. Osv. Ble ingen løsning på det.  

Men nå har jeg gått igjennom en ganske hard periode på jobben, og har lovt meg selv tekanne. Ok, jeg kan få tekanne. Selv om det blir husets femte tekanne. Greit. Det blir tekanne. Og jeg har jo en sånn japansk støpejernskanne som jeg har ønsket meg i hundre år. Den skal jeg få.

Men nå! Nå begynner jeg å tenke at kanskje jeg vil ha en ANNEN tekanne? Kanskje det ikke er den fineste? Kanskje livet blir bedre (plutselig perfekt) om tekannen ser annerledes ut?

ÅERH! Jeg burde vært avskiltet og sendt inn til opphøgging og omsmelting. Jesus gud.  

FERIE NUH

Nå har jeg levert for publikum. Nå skal jeg bare logge meg på en gang til litt senere for da er det spørsmål fra publikum. Jeg ser ikke for meg at jeg får så mange spørsmål fra publikum. 

Jeg ble kastet av linken da jeg hadde presentert så jeg fikk ikke sett hva de andre gjorde. Veldig sent fikk jeg en link til en stream, med påstanden om at den hadde jeg fått i morrest, men det har jeg faktisk ikke, så nå har jeg STORMsett hva de andre har gjort, mye mye fint, marmor og glass og hele HUS og store buktende formasjoner og greier og så hadde jeg noen pinner stroppet fast i et tre. Hahaha. 

 

Nå logget jeg meg på. Masse folk som sprang rundt og ga hverndre klemmer og blomster. Veldig lite q&a. To forvirrede kunstnere på skjerm som etter en kort prat bestemte seg (oss) for å logge av.  

 

Og så er det sommerferie. Og den skal være så lang som lang kan være. 

En tirsdagstirsdag

Nå har jeg presentert forslaget mitt for parkstyret, det vil si, det var egentlig en jury med folk som kan kunst veldig godt. Så det var jo fint. Og to av åtte deltagere vinner en halv million hver, som gir oss 25% vinnersjanse, og får jeg bare si, jeg blir veldig, veldig overrasket om det blir meg. Jeg klarer liksom bare gjøre det jeg ser for meg hadde vært artig å gjøre. En halv million gir meg null motivasjon. Jeg er kanskje litt feilkonstruert der. Om ikke helt, helt rett konstruert og flere burde vært som meg. Væffal, så da er forslaget mitt lite monumentalt, ikke permanent, og heller ikke skulpturpark-aktig og ikke engang jeg selv ser for meg at det vinner. Og det er ærlig talt litt deilig. Det blir artigere å jobbe på den måten. Og så blir man ferdig når man er ferdig og tenker ikke mer på alle hvis, tenk om og uuuuurettferdig. 

Jeg sover jo ikke spesielt godt, som et faktum, ikke som en klagesang, og da jeg var på rehaben var det mye snakk om melatonin, som jeg først ikke syntes hadde noe effekt, så kjøpte jeg melatonin i Finland for det var så mye billigere, og så mye mer effektivt da, men det var fordi, innså jeg etter en stund, de var dobbelt så sterke. Jeg så ikke noe problem i det akkurat, de er jo kjøpt på vanlig matbutikk, og så sover jeg og alt er bra. I dag tenkte jeg at jeg skulle google om melatonin har noen bivirkninger, det er jo reseptfritt og virker ganske trygt, men sjekke kan man jo, og har du sett, det er reseptfritt men gir betydelig økt sjanse for hjerteinfarkt og død. Dobbel og trippel sjanse faktisk. 

Det vil man jo ikke. 

Sove ja, men kanskje ikke dø. 

Så nå får jeg se om jeg skal prøve litt uten igjen. Sukk. Det var så fint å sove. Jaja. 

 

I morgen skal jeg presentere samme tenkte verk for et publikum, vet ikke helt hvem det skal være faktisk, men det blir også skjermbasert så det er jo greit, og så er det ferie. Det vil si, jeg skal til fysioTERAPEUTEN dagen etterpå og så skal jeg rydde kontoret, og så blir det så lang ferie jeg bare klarer å ta.  

Bort?

Jeg er litt... ikke sliten akkurat, men litt... ikke lei heller, men litt... litt på utkikk etter en endring eller noe annet i arbeidshverdagen. Jeg har jo faktisk den fordelen at jeg lager jobben min selv. Noen år har ikke vært helt bærekraftige sånn arbeidsmessig, der bak i fortiden og jeg kjenner at jeg må være bedre på balansen der frem i fremtiden. Men jeg kan jo ikke lage en jobb som består av å ligge på sofaen og lese bøker heller. (Og det høres jo også veldig kjedelig ut). 

Så jeg har tenkt litt på det der å reise på residency. Som er sånn tilbud for kunstnere der man kommer til en ny plass og jobber litt der istedet. 

Det er et veldig bredt utvalg av hva dette kan være, fra der du betaler for å komme og må finne deg en plass å bo selv, til fullt ut betalt reise og opphold med bosted inkludert og også lønn i perioden. Det er jo den siste der man vil ha da. Helst uten arbeidskrav. Men de betalte er også veldig langvarige ofte, opp til et år, og jeg har jo en familie jeg vil være sammen med. Nå kan man jo relokalisere hele familien for ett år, men det høres bare ut som masse administrasjon og ikke det jeg vil ha.  

Jeg vil ha eh en eh varm og inkluderende plass med lite administrasjon og også helst der noen kommer og henter meg på flyplassen sånn at jeg slipper å finne ut av den delen selv.  

Nå høres det ut som jeg vil på sånn pakkereiseferie. Det er ikke det jeg vil for det høres kjedelig ut. Jeg vil jobbe, en annen plass, uten at det er så viktig hva det blir.

 

Og så vil jeg helst at noen ringer meg og spør om jeg vil komme (DET HAR FAKTISK HENDT) sånn at jeg slipper å gjøre masse research selv, og SØKE på ting, ettersom lista med krav allerede er helt urealistisk, men noe må jeg kanskje gjøre selv. 

Forestillingsevnen

For en tid siden ble jeg kontaktet av en dame som ville lære seg å veve komagbånd. Det hender en gang iblandt og om de kan veve litt fra før eller i det minste har prøvd selv så pleier jeg å tilby dem å komme innom atelieret med en ferdig tredd vev så kan jeg vise hvordan man plukker mønster. Hvis dette er langt over deres evner pleier jeg å vise til de kursene som holdes (og der jeg innimellom er lærer).

Men denne damen kunne ikke det for hun bodde en annen plass, og hun ville at jeg skulle komme til den byen hun bodde i og bo hos henne og lære henne å veve. Jeg pleier å tenke at man ikke skal spørre om sånt det er vanskelig å si nei til, og sånn sett var dette langt innafor, grenseløst innafor. Jeg foreslo at hun kunne gå på kurs i den byen hun bodde i men det måtte være noen fra samme sted som henne. Jeg sa at selv om mønstrene varierer er jo teknikken den samme, men nei, det måtte være noen fra samme område. Og det er jo liksom meg da. Og jeg var såklart ikke engang i nærheten av å svare ja- 

 

men hva om jeg var en sånn person som sa ja til sånt? Hva hadde jeg ikke fått oppleve? Ettersom jeg ikke er en sånn person som sier ja til sånt klarer jeg ikke egang å forestille meg hvordan det livet ville vært- jeg ser bare for meg en snarlig utbrenthet, ikke store opplevelser og vennskap kloden rundt. Jeg er så langt ifra en sånn person det er mulig å komme, så langt fra at forestillingsevnen ikke strekker til. 

Man sier jo ofte (eller ved anledning da) at "det kan man ikke forestille seg før man opplever det selv" og det tror jeg er helt feil. Man kan forestille seg nesten alt, og empatien når langt, (med mindre man er sånn amerikanske høyrevridd kristennasjonalist da), og så er det såklart noe helt annet å oppleve noe, men forestille seg, det kan vi alltid. Vi kan tildels forstå andre menneskers situasjoner.

Men å forestille meg at jeg bare drar avgårde til en annen by for å bo hjemme hos noen til de har lært seg å veve- der stopper det for meg. Det kan man ikke engang forestille seg før man har opplevd det. Og det er jeg ganske trygg på at jeg aldri kommer til å oppleve.

Men balansen

Akkurat nå er antallet tilgjengelige arbeidstimer mindre enn det tilsvarende arbeidet som skal gjøres. Da blir man helt utkjørt. På onsdag begynner ferien min, men dette er kun en fjern teori i mitt hode, ikke et målbilde jeg strekkes mot. Altså, ferien er konkret og ikke en teori, men jeg lever i nuet. Med arbeidet. Derimot vet jeg godt at når ferien starter, så kommer arbeidet som skal gjøres til høsten være veldig konkret, og farge ferien. HVORFOR er man sånn skapt. MIKSI. 

siksi

 

En annen ting er at nå tar jeg ferie samtidig med Jendor som er uteksaminert fra SFO. Og jeg som har lurt på hvorfor jeg alltid er sånn småirritert i helgene, har innsett svaret: det er fordi jeg aldri får være alene. Jeg elsker familien min, men å ha fri er egentlig å få surre med sitt, ikke bare surre med andre sitt. Ja jeg er et forferdelig menneske. Dyr knurrer eller gjemmer seg når jeg går forbi.  

Så å skulle gå hjemme med Jendor er ikke helt toppen av feriefølelse faktisk. Selv om jeg vet mye fint vi kan finne på.

Dette får jeg tenke litt på sånn at situasjonen optimaliseres. Faktisk...kan jeg la være å ta ferie og jobbe med høstens arbeid sånn at ferien blir mer ferie. 

 

Jeg har også lyst å skrive veldig detaljert om et problem jeg styrer med når jeg syr ládjogahpir, men der har jeg vel et interessert publikum på omtrent 0, så jeg avslutter her. Heippa. 

 

 

 

Arbeidernes foretrukne morgenmusikk

Jeg hører på... tekno? Og plystring. Da jeg kom på atelieret i morgest luktet det klasserom på kunsthøgskolen i Bergen, og det er ikke et minne som gir glede i kroppen, så jeg sitter med vinduet åpent og hører på arbeidernes foretrukne morgenmusikk. Man må jo beundre det, komme på jobb, skru på tekno på 11, og hamre og sage i vei mens man plystrer med. Jeg starter med å blogge, jeg. Lite plystring. 

 

Arbeidernes foretrukne morgenmusikk. Bra tittel på noe. Et manifest? En bok? Science fiction kanskje. Ikke en plate. En utstilling kanskje. En hemmelig klubb. Et svensk klesmerke med utsalg på Söder.

 

I helgen har jeg fulgt fysioterapeuten sin ordinering og RUSLET en tur på fjellet. Jesus og dispilene. Jeg er glad ingen filmet det, jeg så ut som en sur tenåring. Vet jeg, for jeg følte meg som en sur tenåring. Jeg skal altså rusle, i førti minutter. Det betyr at etter tyve minutter fjelltur må jeg snu. Da var jeg kommet dit jeg føler at turen vanligvis starter. Men da var det hjem igjen da. Og da jeg kom hjem hadde det ikke gått førti minutter men femti så ikke ble det rett heller. Jeg husker ærlig talt ikke helt opplegget jeg skal følge, for det var så masse onsdag tordag ikke søndag men mandag tirsdag noe. Så jeg følger etter beste evne. Som er sviktende. 

Jeg har også gravd opp et bed som bare var gress og mose, sommerblomstbedet, som jeg stort sett bruker til å sette ned ting fra drivhuset i, men det var umulig å holde orden på det, så jeg bestemte meg for å grave det opp og legge duk under. Da jeg hadde flyttet ut de få staudene som sto der, og fjernet jorda, fant jeg ut at her VAR det jo sannelig duk. Det blir bare fullt av gress og mose og villbringebær likevel. Jeg blandet sand og perlitt og potteskår inn i jorden og lagde en spiral av gamle murstein, nå blir det urtebed. 

Nå har jeg ingen steder å sette de blomstene jeg har i drivhuset lengre. Men det er det som er så fint med hage, det er alltid arbeid. (Ved gjennomlesning ser jeg at dette kan virke spydig, det er ikke sånn ment. Det er det jeg elsker mest med å ha hage.)

 

Nå tar det helt av med plystringen her. De jobber inne i en slags garasje så plystringen får virkelig et klangkammer å bre seg ut i.  

 

Denne uken må jeg gjøre ferdig konkurranseforslaget. Det er ikke umulig å få til, jeg må finne en struktur å jobbe med, og gjøre det beste ut av det jeg har å jobbe med. Enn at jeg sier ja til disse konkurransene. Det er godt nok betalt, men lite selvutviklende, tror jeg. 

 

Åh! Nå er tekno og plystring over. Jaja. Da får jeg vel starte uken jeg og.  

Helheten

I dag har jeg vært en ny runde hos fysiopsykologen. Det er ikke det at det han sier er dumt, eller feil, det er det at...helsevesenet er i oppløsning. Gå til fysioterapeuten for å snakke om energibalanse? Ikke trene?Himmel og hav. Men det har vi snakket om da. Helhetsperspektivet, liksom. OG SÅ FIKK JEG NOEN ØVELSER! Hurra! Som jeg skal gjøre hver dag. Det var mer likt seg. Og så skulle han sjekke hvordan det sto til med nakken og da sa han at nei men her ER det jo låst, når jeg ikke fikk armene over hodet. Og han ikke klarte å presse dem dit heller. Det var jo det jeg hadde sagt. Jeg har kanskje vondt i hodet fordi jeg er en stressa og søvnløs middelaldrende kvinne, men jeg FÅR faktisk ikke armene over hodet. Hah. 

Og nå har jeg vondt i hodet. Det er vanskelig å ta det som en seier. 

 

I dag er det ikke vafler i kantina. For en skuffelse. Men! jeg har på tredje forsøket klart å koble tegnebrettet til datamaskinen. Det er da noe. Jeg har dermed fått litt bedre oversikt over mulighetene for å jobbe med det billedmaterialet jeg har, og dermed en oversikt over hvor mye jobb som gjenstår. Og jeg skal jobbe kort dag. Og været er fantastisk. Og vi har planlagt pizza og champagne (fra et annet område en Frankrike) på verandaen. Det blir bra. Bedre enn vafler. 

Tekno tekno

Jeg var og tok nye MR-bilder av knærne, de råtne, i går kveld. De har sånne oppsamlingsheat på røntgen innimellom, vi som ikke lider spesielt mye eller er akutte og blodige får komme kveldstid, og så får de tatt unna litt. Jeg tenkte før jeg dro at jeg måtte skifte tskjorte siden jeg hadde sølt middag utover det hele, litt respekt for de som jobber ettermiddagsskift hos helsevesenet får man ha, dro en ut av skapet, ned over hodet og gikk. 

Men jeg satt på VENTESONE A2 NORD, (som er mot øst og dermedlitt vanskelig å finne) (A1 NORD er mot sør) innså jeg at jeg hadde dratt med meg en helt nyvasket tskjorte som jeg bruker når jeg maler hus. Helt full av malingsflekker. Men ren. På en måte. Men ser ikke akkurat ren ut, om dere skjønner. Heldigvis får man jo pysjamas når man skal inn i mr-maskinen, og jeg tok på meg jakken igjen og holdt den oppknappet helt opp til halsen til jeg ble hentet til omkledning. FIGENSCHOU!, kom teknikeren ut og ropte, og det er jo litt morsomt alltid, for det er ikke mitt egentlig etternavn, det er bare mellomnavnet. Men ettersom Figenschouene er en så stor klan i nord er det alltid sånn jeg blir identifisert. 

Sist jeg tok MR var det av hodet tror jeg, det er vanvittig mye deiligere når det bare er beina som skal inn i tunellen. Det er jo litt sånn utskytningspod-fra-ubåt-følelse over det kammerset. Sykt trangt og sykt mye lyder man ikke skjønner noe av. Sist jeg tok MR av knærne var jeg småbarnsmor og tenkte at det var vanvittig deilig at jeg skulle ligge helt i ro i en halv time. Tenk. En hel halv time. Det var helt ok nå også, det bråker jo sånn så man får ikke tenkt så mye, det er også deilig. Men man får radio i de der øretelefonene og jeg fikk Debatten, og å ligge helt helt i ro mens man hører voksne mennesker rope til hverandre bak tungt artilleri er lite rogivende. Så da teknikeren kom inn for å bytte kne (et av gangen liksom, de hadde tilogmed fått hver sin time hos helsevesenet, høyre og venstre kne) ba jeg om radio silence. Og da ble det mye bedre. Jeg liker den der bråkingen. Det blir helt stille i hodet. 

 

Nå sitter jeg på jobb, internett har vært borte i hele Kirkenes, vi skylder på russerne, nå er det tilbake. Jeg har med den lille datamskinen på jobb i dag, for jeg har kjøpt nytt tegnebrett, og i går fant jeg ut at den store arbeidshesten av en macbook pro er for gammel til at driverne er kompatible, men den lille nye maskinen skal også klare ett og annet. Bare at DEN spiser jo selvsagt ikke USBer. Så jeg klarer ikke koble dem sammen. Jeg har en overgang en plass. Men ikke med på jobb. Det får bli morgendagens plan. Tre dager på å få koblet til et tegnebrett og jobbet litt i fåttåsjåpp. I stedet har jeg revet i papir og laget kollasjer. Hvem trenger datamaskiner. Eller internett. 

 

Jeg trenger forsåvidt internett for jeg har et møte på skjerm klokken ett, med Stockholm, men nå har jeg jo fått nett. Fram til da skal jeg gå og rive mer i papir.  

 

Hejdå.