Først: en oppklaring:

 

 

 

https://digitaltmuseum.no/011012837992/pasvikdalforet-statsskoger-lappegnag-i-ovre-pasvik/media?slide=0 

Dette er altså et lappegnag, og bildet tilhører HIT. Man tok ut bark for å bruke i maten, ikke fordi det var så skrekkelig lite mat, det var helt vanlig. Det er en veldig bra tekst under bildet i HIT-linken. 

Den nåværende danske, forhenværende våpenhandler, kom på tilkalling i går, han ringte og lurte på om vi kanskje kunne ta det NU?, og jeg ringte/gikk ned til onkel igjen, som sa bare gå inn, jeg er ikke hjemme, du har jo fått nøkkel. Så jeg kom meg avgårde ned til Haganes igjen for å låse oss inn, og da jeg nærmet meg onkel sitt hus så jeg at min danske venn dreiv og kjørte inn og ut av garasjen til onkel? Nei? Var det det han gjorde, ser jeg feil? Og da jeg kom nærmere så jeg at det var da vittelerlig det han gjorde, men hvorfor? Er det vanlig i Danmark å parkere i garasjene til folk når man komme på besøk? Repetativt? Er det fordi han er så jovial og hyggelig? Ånei, måtte jeg forklare hvordan vi gjør det i Norge? 

Da jeg kom fram kom han ryggende ut igjen, og onkel, som ikke skulle være hjemme, var hjemme, og i garasjen, og dansken kommer smilende ut av bilen sin. Det viser seg at han kjører AKKURAT sånn bil som onkel har tenkt på å kjøpe seg. Det var jo perfekt anledning for onkel å finne ut om den passet i garasjen. Det gjorde den, både om man kom fra havnesida og om man kom fra bysiden. På tvers og på langs og alle måter.

Vel inne og  med rifla nok en gang låst ut av våpenskapet, gjør dansken bare sånn smett-tjopp så er sluttstykket løst. IKKE SETT DET INN IGJEN roper jeg, (for jeg ble en gang innelåst igjen av min bestefar bak en dør som hadde vært i vranglås hele dagen, men som han fikk opp på første forsøk (men ikke andre, tredje, fjerde-tohundrede)) og det viser seg at det som ser ut som en liten skrue, er hengselen til en hendel som er felt inn langs mekanismen, dermed usynlig. Men den HAR en liten knast øverst som man kan dra i, og da kommer sluttstykket ut. Vi ble liksom litt flaue, min onkel og jeg, men the Danish Guy sa et dette var overhodet ikke intuitivt og hadde ikke rifla vært i så god stand og sluttstykket kilt seg, så hadde han ikke hatt noen plan b. Så han var ganske lettet. Og vi.

Nå venter jeg på svar fra politiet på mitt Computer Says No-problem. For da kan jeg sende dette eventyret fra meg. 

I dag har jeg for første gang på jeg vet ikke hvor lenge vært litt på verksted-verkstedet, og ikke tegnesalen. Jeg tror løsningen kan være å jobbe med det jeg har lyst til, og ikke det jeg synes jeg burde jobbe med. Får se hvor lenge det holder seg. 

Det er vafler i kantina, bárdi har fødselsdag i morgen, alt er bare velstand i grunnen.

Mye mer fengende overskrift

Mitt forrige innlegg er mitt minst leste innlegg noen sinne. Nesten ingen mennesker har klikket seg inn på bloggen, eller innlegget, etter at det kom opp. Det er åpenbart et helt avskrekkende innlegg. Avskyelig.

I dag har jeg tilbrakt dagen i kjelleren til min onkel, vi forsøker å få solgt den der satans mauseren. For det første virker ikke varslingssystemet i det digitale våpenregisteret som det skal, så man må drive å kontakte hverandre for å logge inn og ut, selgeren må be om kjøpstillatelsen til kjøperen osv, for det andre stemmer ikke våpenkortet på rifla sånn at kjøpstillatelsen ikke blir gyldig satt opp mot salgsforslaget, og for det tredje får vi ikke ut sluttstykket. Heldigvis har politiet sitt våpenkontor åpent torsdager, så jeg fikk ringt dem, men de ville heller ha mail om våpenkort og salgsproblemer, og youtube er fullt av filmer der folk enten får ut sluttstykket med bare et lite smett, eller der de ender med å hive rifla i søpla.  

Man må ha ut sluttstykket for å sende våpenet i posten. Det skal sendes separat.  

Jeg endte med å gå hjem, for så å få innskytelsen å ringe den forhenværende danske våpenforhandleren som jeg kjenner. Han er forsatt dansk da, men han selger ikke lengre våpen. Om noen jeg har lett tilgjengelig skal få det ut så må det vel være ham. Bank i bord, vegger og staur. Og stokk. Skal møte ham senere hos onkel. 

Hva om dette bare hadde løst seg? Hadde ikke det vært herlig? Pakke, sende, ferdig. 

 

Og så burde jeg jo gått på jobb, ikke hjem, det ble jo helt feil vei. Heldigvis er det noen andre som jobber, en av de andre deltagerne i konkurransen jeg er med i har sendt inn en hel masse spørsmål som jeg ikke hadde tenkt på en gang. Bra. Jeg har jo ikke tenkt å vinne, bare få deltagerpremien, så jeg har liksom ikke tenkt på prosjektet som reelt- men det må man jo for å lage et forslag. Jeg bør vel i grunn og bunn begynne å legge litt mer energi i det prosjektet, men jeg venter på svar fra gruveselskapet om jeg kan få noen skovler de har liggende i det jeg tror er en samling søppel.  

Det er vanskelig å ta seg sammen med så mange løse tråder flagrende overalt.

How to move on, liksom. Når man soon må move back. Kanskje. Og venter på mail. Og sånn.  

 

 

Identitetsoppdatering

Åkei, husker dere at jeg fikk panikk og fnatt i kombinasjon da jeg fant ut at chatgpt omtalte bloggen min som en sykdomsblogg? Jeg har spurt igjen. Det har jo gått litt tid. Jeg har vært mindre syk, jeg har skrevet om andre ting, hanskje shætgepete bare analyserte siste side? Knskje det ikke er en sykdomsblogg?

Nei, kanskje det rett og slett er en STRIKKEBLOGG? 

Bloggen Lappegnag er en norsk blogg som hovedsakelig handler om strikking, håndarbeid og kreativt arbeid med garn. Navnet spiller litt humoristisk på “lapp” (som i lapper/strikkede biter) og “gnag” (noe som irriterer eller opptar deg), altså en slags lidenskap for små strikkeprosjekter.

Typisk innhold på bloggen inkluderer:

• Strikkeoppskrifter (ofte egne design)
• Prosjektoppdateringer og ferdige plagg
• Garnanmeldelser og tips
• Refleksjoner rundt håndarbeid og kreativitet
• Noen personlige innslag fra hverdagen

Den er spesielt populær blant folk som liker moderne, ofte litt minimalistisk strikkedesign og som vil følge en mer personlig strikkereise.

Vil du at jeg skal forklare stilen på oppskriftene der (f.eks. om de er nybegynnervennlige)?

Se der ja! Jeg måtte be om en link til bloggen, tenkte kanskje noen hadde valgt samme navn. For et sammentreff liksom. Det var en link til min blogg. Strikkebloggen min. Et lappegnag er forøvrig et merke i et tre, ofte funnet i samiske områder, der noen har tatt ut bark hele veien inn til stammen.  

Følge en mer personlig strikkereise. Der har vi dere. 

Der har vi meg. 

Gjenoppstått og ikke død

Vi dro på hytta, vi fisket krabber, vi hadde et uhell med en fryseboks som gjorde at store deler av fangsten gikk tapt, vi skjøt på blink, vi hugget ved, vi bakte ingenting, jeg sydde litt, vi leste litt, ingen større hendelser å melde om sånn her når påsken er over.

Nå skal det jobbes igjen, og til å hjelpe meg i den prosessen har jeg fått noen nye forebyggende medisiner mot hodepine. Listen over vanlige bivirkninger (1 av 10 eller fler) er lang som et essay på videregående, og inkluderer selvmordstanker, som jeg tenker at det skal jeg vel klare, treg og uklar tale, som jo er litt nedtur, og vektoppgang, og der går altså grensa. Vektoppgang? Det blir ikke aktuelt! Selvmord og ralling er en ting, men å bli ENDA tjukkere? Et sted går grensen. Død, ok, men ikke tjukk. Ere. 

Når jeg finleste pakningsvedlegget en gang til sto ikke selvmordstanker blant vanlige bivirkninger, men i et eget lite essay. Så vanligheten kan diskuteres men ikke muligheten. Jeg har imidlertid ikke merket noe til det. Eller noe annet. For jeg tar så bitteliten dose. Derimot har jeg vært litt zombieaktig, men ærlig talt, påsken i en døs, er ikke det litt deilig? 

Nå er arbeidsdagen i gang og døs er borte, heldigvis. Arbeidslysten har imidlertid ikke innfunnet seg men sånn er det vel for de fleste. Dessverre for meg består arbeidsdagen min i å finne på arbeidsoppgaver til meg selv, og den er litt ugrei når man er arbeidsvegrer. 

Jeg må ta meg sammen. Jeg har glemt hvordan man gjør det. 

Og sånn har vel mange det når de starter opp igjen.  

Men vondt i hodet, det har jeg ikke.  

Påskerapport, kort

Påsken har startet. Vi holder skoleferien hellig og tar fri når barnet har fri. Man skal ta imot de gaver livet gir. 

Vi har satt en krabbeteine, jeg har sydd videre på kofta og har to remser på holbien, og armene, de fryktede armene, igjen. Aldri stresset så lite med ei kofte før. Sønnen har funnet luftgeværet eid av de to generasjoner før ham og gått i full hillbillymodus. Han treffer stort sett blink. Men det har vært litt et eventyr å få geværet til å funke, og vi er ikke helt i mål. 

 

Nå vet vi ikke helt om vi skal dra ut på hytta sånn at skytebanen kan utvides noe og blomsterbedet mitt ikke blir heeelt fullt av blykuler (for sent egentlig), bake scones, sy kofte, eller bygge kulebane,  så det er vel en bra påskeferieting og helt som det skal være. Jeg innser at jeg har glemt å ta opp påskepynten, som er alle eggene vi har malt opp igjennom årene. Vi kan også male nye. Sysselløse skal vi ikke være. 

ånei hjelpe meg

Så fløy den uka avgårde. Tirsdag ble fraken omsider hentet, hele onsdagen gikk med til et styremøte i fagforeningen, i går var jeg hjemme og sydde hele dagen men deltok i en demokratifemmende prosess på ettermiddagen, i dag er det fredag, jeg har et møte på kontoret klokken tolv og så begynner påskeferien. Som jeg har lengtet. 

Jeg vil jo ikke si at jeg jobber meg ihjel for tiden. (se: hjemme og sydde hele torsdagen.) Jeg har gjennomlevd adskillig mer energikrevende perioder. Det er mer det at jeg er så snefnuggelig lettstresset for tiden. Åh, nei, en mail med referat fra styremøtet. Så ubehagelig. Å nei, jeg har fått et bud på rifla, snart må jeg forholde meg til papirarbeidet med salget. Å nei, en mail fra den konkurransen jeg har sagt ja til å være med på, med absolutt ingen svar på det jeg har spurt om, jeg må sende ny mail, så fælt. 

Hva er nå dette for noe. Jeg er en voksen person med både erfaring og verktøy, ikke en tiåring som må late som hun er voksen men ikke helt vet hvordan. Jeg føler meg ikke som den tiåringen altså. Jeg bare tror en sånn tiåring ville følt på samme stressnivå i møte med samme oppgaver. Jeg føler for påskeferie. 

Og å skjerpe meg litt kanskje. 

 

 

And repeat

Nå kan alle få lov å gjette på om den frakten som har vært avtalt hentet 23. mars i over et halvt år ble hentet 23. mars. For det ble den ikke. 

Neste avtale var da at den skule hentes 8.30 i morrest, og det ble litt stress, for det er skidag og man må få avgårde barn med riktige ski, solbriller og pølsetermos, oppmøte klokken ni, men vi er da to foreldrepersonligheter, så der var jeg i full framdrift på småføtterne, ett kvarter fra gamlesykehuset der jeg har studio, da de ringte og sa at de kommer klokken ti.  

 

Det er om åtte minutter og jeg har håp om å få avgårde frakten.  

 

I mellomtiden har jeg hatt et forholdsvis konstruktivt møte om noe helt annet, på skjerm, så formålsløs satt jeg ikke, men SUKK. Frakt. ALLTID. 

Alle mine bekymringer

I dag skal den der frakten som har stått her i et år hentes. Men når? Se det er det ingen som vet. Jeg vil ha orden og struktur.

Jeg har lagt ut mauseren på nytt på FINN, med riktige opplysninger denne gangen, jeg klarer ikke beskrive hvor bekymret det gjør meg å skulle selge et våpen til en annen kant av landet og skjemaer og folk og politiet og auksjonsregler og hva om jeg gjør noe FEIL. 

Min største frykt. Hva om jeg gjør noe feil. 

Fikk inkassovarsel på en regning av huseier nå, det gjaldt en regning som hadde betalingsfrist samme dag som den ble sendt ut. I tillegg er husleien igjen,  jeg vet ikke hvilken for gang på rad, konsumprisindeksregulert, denne gangen med krav om etterbetaling for et par måneder. Og det er ikke lov med KPI-ing uten å varsle det en måned i forveien, og det er heller ikke lov å KPI-e noen om det ikke står i kontrakten at man kan det, og det har vi ikke i kontrakten. Det er altså en ulovlig økning. For ørtende gang. Jeg er likevel mer opprørt over å ha fått inkassovarsel selv, hvor uriktig det enn er,  enn alt det huseier gjør FEIL, og som jeg bare godtar. 

Jeg er full av uro for framtiden. Tenk om folk blir sure på meg. Litt uvisst av hvilken grunn. Men tenk.

 

 

Alle mine tvillingnåler

Jeg syr kofte. En kopi at tante Sofie sin. (Hun het det på ordentlig.) (Men på ordentlig er hun ikke min tante, men mamma sin.) Og jeg syr jo vanligvis kofter med veldig enkel pynt, synes det er penest, men tante sin hadde ordentlige Matta-Varjat -speil. (obs ikke speil som i glassperler og eh kråkesølv, vi er ikke indianere heller, men som i kledepynten på ryggen). Med taggekant. Som tante hadde klipt til med saks, men det orket jeg ærlig talt ikke, så jeg har klipt kjapp-kjapp med taggesaks. Og pynten skal da sys med tvillingnål. Det hadde jeg liggende. Man er da same. To stk. Eller to par da. Men da må man ha to trådsneller i samme farge. Det hadde jeg ikke. Oppdaget jeg kvart på tre en lørdag. i en by der alt stenger tre. Men jeg har en svigerinne som jobber på husfliden, så hun tok med seg to rødfarger hjem fra jobb, som jeg da fikk på døra. Hurra! Syhelg! 

To timer senere hadde jeg knekt begge tvillingnålene. 

Kanskje ikke to timer engang. 

De er jo så tynne. Og når man syr speilene, og de er brettet ut på baksiden av ryggen, får man jo fort fem lag stoff som de der tynne tvillingnålene skal igjennom, og da drar liksom stoffet i dem og de treffer platen istedetfor hullet over undertråden. 

Takk til alle som har hengt med så langt. Jeg har egentlig sydd ferdig ryggen, men jeg har også forsøkt å legge ut kofta, siden jeg er mer av en liten tjukkas nå en da jeg fikk mønsteret, og det er jo ikke så lett, jeg forsøkte å regne på hvor mye sømningsmonn den forrige hadde, hvor stor jeg vil den skal bli, hva det nye sømningsmonnet skal være, og eh, jeg har bommet litt. Dette blir en stor kofte. Eller ryggen er stor, siden det er den eneste delen jeg er ferdig med, men jeg kan ikke ta det inn i sidestykkene, for der har jeg jo armhullene, og om jeg tar inn dem får jeg jo ikke armene ut. Må ha armer. 

Så det får jeg forsøke å finne ut av. Takk for meg. Takk for at dere hang med. 

Alle mine våpen

Når jeg nå bare har fått sogt denne helvettes mauseren er jeg egentlig ferdig med våpensalget. Da beholder jeg to våpen, har solgt en hagle, kondemntert én, gitt bort winchesteren og en hagle til, solgt en innad i familien til barnebarnet til opprinnelig eier aaaav...var det en rifle det da? og så er det denne mauseren som viser seg å ikke være en ordinær heimevernsrifle likevel. 

Jeg får litt makk av at denne rifla viser seg å være et samlerobjekt, jeg ble for eksempel veldig glad da jeg innså at det bare var å kondemnere pumphagla. Lettest i verden. 

Selge uten å bli lurt? Vanskeligere. 

Jeg fikk et råd i meldingsboksen på finn om å trekke annonsen og legge den ut som auksjon istedet. Det er nok et godt råd. Samtidig holder jeg litt igjen fordi jeg egentlig vil selge den lokalt. Jeg har en lokalt som gjerne tar den. For 2000. Og vet at den er verdt mer. Så sannelig om jeg vet. Blæh. Jeg prøver altså å komme i kontakt med de lokale våpensamlerne men vet ikke helt hvordan. 

Mamma fikk helt angst av at jeg hadde tenkt å bare gi opp og selge den for 2000. Mamma har økonomisk sans. Hun blir også helt svett av at jeg har tenkt å bare gå for skissehonoraret i den konkurransen jeg er med i, når premien er en halv million. Jeg skjønner henne. Samtidig vet jeg jo hvordan disse konkurransene fungerer og skjønner bedre enn henne at det egenlig ikke er to åttendedels sjanse til å vinne (to vinnere, åtte deltagere) og innser dermed hvor det er lurt å legge energien. 

Nå er spørsmålet om det er lurt å legge energien på en våpenauksjon på nett. 

 

I hele går var jeg helt fastlåst i alle konsekvensene av alt jeg holdt på med og fikk ikke i gang hodet på noe. Null jobb. Bare sosing og vandring på atelier-rommene og en vag bekymring over å ha gjort noe galt. Det kan bli sånn innimellom.  

I dag har jeg lest og svart på mail og lest styredokumenter og -instrukser. Jeg vet også at det er noe mer datamaskinrelatert jeg må gjøre/lese men hva var det da? Det er jo alltids årsregnskapet, men jeg tror ikke det var det. 

Jeg er en fryd å arbeide sammen med.  

 

 

 

 

  

hands up- verktøy

Jeg prøver å bli kvitt alle våpnene mine. Det er et styr. det er ikke lov å selge våpen på fb, som om det skulle vært narkotika, men det er lov på finn, siden det ikke er narkotika, og jeg har våpenkort og alt må gjennom politiet uansett. 

Dette våpenet er ca antikt, det er enten antikt eller mangler kanskje et tiår, og ble inndratt av tyskerne under krigen og påstemplet en tysk ørn. Jeg la det ut på finn i går kveld og har allerede fem som vil ha det, alle er sånn JEG BETALER MED EN GANG SÅ RESERVERER DU DET TIL MEG OK? hvilket får meg til å ane at jeg har lagt det ut litt lavt. Jeg vil helst selge det lokalt, for da slipper jeg alt styret med å sende i to pakker osv, men jeg får jo ikke lov å legge det ut på den lokale facebookgruppen. Jeg prøvde likevel, skrev skytepang til salgs, her er finnkoden, og nå er jeg utestengt fra gruppen. Litt upraktisk ettersom det er der man selger barneklær. 

Lurer på om det er en livslang utestengelse. 

Sannsynligvis. 

 

Nå fikk jeg et bud og en hel masse opplysninger på finn, burde startet på 5000 minst, sier budgiver. Aaaarh. Jaja. Det er bare penger. 

 

Trenger ikke penger, jeg. Gårsåbraså. 

Altså jeg tenker at om en som byr, sier den er vedt minst 5000...så er den verdt mer. Den som byr vil jo også gjøre et kupp.  

 

Jaja. I morgen er det fredag og vafler i kantina!