Ja ok da dette er vel egentlig bare mer rapport

Nå har jeg vært i Seljord, Nissedal, Nutheim, Flatdal, Drangedal, Merkebekk, og flere steder jeg har null oversikt over. Bø. Jeg har også vært i Bø. Jeg har sett på dagsturhytter. Og snakket med folk som også har sett på dagsturhytter. Om å lage kunst til dagsturhutter. Jeg har også spiste en femretters middag!

Derefter har jeg vært i Oslo med mitt barn. Og klippet meg! Hos en annen frisør enn min hjemlige som ikke har på briller. Min blåhårige Oslofrisør spurte forsiktig om jeg hadde ønsket en skjev klipp i lengden på bakhodet? Det hadde jeg ikke. Da retter jeg det opp, sa hun. Og klipper av denne...halen her. Og så fikk jeg en sveis. Og ikke en dæsj.

 

I morgen skal jeg i barnebursdag, og også egentlig på reuinion for folkehøgskolen jeg gikk på, men det kanskje ikke blir noe av. Fordi ORK. Og på søndag skal jeg hjem og det blir sannelig ikke helt rolig da heller. For tirsdag er det styremøte og sakspapirer må leses og jeg er sekretær så referatmal må forberedes, så er det avtaler og avtaler og avtaler, og også et konkurranseforslag som må gjøres ferdig til frist.

Noen skal ha bilder til Some. Noen skal ha fakturaer. Noen må følges opp angående jobb som skal gjøres og jobb som er gjort. Noen vil ha sommerferie, men det er meg. Og det blir det jo. Før eller siden. 

 

Alt til sin tid, men tiden den er nå.  

Rapport

Nå har jeg vært i Stavanger, på Randøy, og også Bryne, Egersund, Moi, Storekvina, Snortermo eller hva det heter, alle de stoppene på togturen mellom Stavanger og Oslo, men ingenting etter Arendal, for toget gikk i stykker ca ved Kristiansand, bytte tog til Arendal, der kom det på ei ekstremt bæsjatrengt og høymælt dame som lagde mye holoi, altfor mange mennesker som involverte seg i dette, jeg tror hun både var psyk og syk og sannsynligvis også rusa, men til slutt kom det en ambulanse og en legevaktbil og vi fikk en buss som etter en stund fikk motorstopp men kom i gang, men ikke kunne kjøre fortere enn tredve i oppoverbakke, og så kjørte vi feil vei ut av Porsgrunn, og ut av Asker og, men til slutt kom vi fram. 

Og det høres sikkert slitsomt ut, det var det forsåvidt og, men absolutt veldig verdt det. For jeg hadde jo vært i femtiårsdag hos selveste den andre Silje. Og hennes man den forhenværende bloggeren fra øst. Og det var sånn gjennomgående koselig og ustressende bursdag, med litt felespill og noe hardingfelespill og også litt trekkspill, og så gikk man litt ut og snakket med folk og så litt man gikk inn og snakket med folk, og neste dag gjorde man det samme, og ofte fikk man mat. Og Terje var der og Thomas og Mari og selveste den andre Silje, og den gang da, som nå er så lenge siden at vi er eldre enn lærerne våre var den gang, den gang da gikk vi på skole sammen, og det var så naturlig at vi var sammen igjen. Og jeg har jo tenkt og ikke tenkt så mye på det der at jeg ikke har venner i noen særlig grad i Kirkenes, men nå kjente jeg at jeg har jo savnet det, å ha en flokk. Og det kunne jo vært trist, men det var så fint å ha dem litt igjen, selv om det var for kort tid. 

 

I dag har jeg tilbrakt tiden i en park som jeg måtte ta noen bilder av, og derefter hos min søster som også ga meg mat. I morgen skal jeg nok handle litt sammen med mitt barn. Tenker at mormor blir drasset med.

Så er det videre til Telemark. Pjuh. Blir deilig å få avkrysset den boksen. Ikke fordi jeg ikke gleder meg, men fordi det har blitt litt hektisk i det siste, sånn der med Tromsø Kirkenes Inari Ivalo Saariselkä Kirkenes TromsøbodøSvolvær svolværbodøKirkenes Stavanger Oslo Telemark. Blir bra å få avsluttet dette. Nei avrundet. Ikke bli ferdig som i ferdig, men at det ikke er noe mer i alle fall. Det blir bra.

Dette ble feil

Åkei. Nå er jeg i Kirkenes igjen. I morgen drar jeg til Stavanger. Det går helt fint, jeg har ikke akkurat begynt å pakke, men jeg burde. Det går helt fint om jeg tar en ting av gangen, som er Stavanger, Oslo, Telemark (fest, familie, jobb i fjellheimen) og som krever litt forskjellig pakking. Jeg kan tenke på alt jeg har å gjøre når jeg kommer hjem neste mandag. Og så kan jeg gjøre det. Men ikke nå. For da blir det fullt i hodet. 

Jeg tok med et knivskjell hjem til familien fra Kabelvåg, jeg har aldri sett et i virkeligheten før men visste med en gang hva det var jeg hadde funnet. Det er jo sikkert knivskjell her og? En plass? Vi har jo foreksempel Knivskjellodden. Men man vet aldri med stedsnavn, heter det Havhestmyra fordi noen så en havhest der EN gang, eller fordi det kryr av havhester der? (Fuglen, ikke...fiskedyret. Hva slags familie hører havhester til? Er det en fisk når det ikke er en fugl? Eller en...svømmesnegle? Alt man ikke vet.) I alle fall, alle ble glade. I morgen tar jeg dessuten the Twig med meg, setter han riktignok av i Oslo for jeg tror ikke han hadde kost seg så veldig på en femtiårsfest med masse tidligere folkemusikkstudenter, men det blir nok kosebonanza med mormor og frislepp på pengebruken i Oslo både når de har hjemmealenefest og når jeg kommer og sammenstiller meg med resten av slekta og fest og glede og Oslo er den beste byen ifølge the Twig. 

I Telemark blir det en sånn typisk situasjon der kunstnerne er de eneste i rommet som ikke får betalt for å være der, men sånn er det, jeg skal ha det koselig likevel. 

 

Dette var ikke det jeg skulle skrive om. Jeg mener at det skulle være noe vagt interessant, men nå har jeg glemt det. Jaja. jeg får gå og pakke.  

Låfåttentåtten, siste dag.

Nå sitter jeg med skoene på og er egentlig klar til å forlate rorbua mi og sjekke ut, men det blir en veldig veldig lang dag så det gjelder å hvile mens man kan. Det er lurt. Men ikke hvile for mye, for jeg er ikke ferdig med verket og flyet går klokken seks. Men ettersom jeg må sjekke ut blir det ikke flere sjanser til hviling. Og vi har ikke lunsj før ett. Så hvil, Silje, hvil. (og så bekymrer jeg meg for hva andre synes om all denne hvilingen, men de vet jo ikke at det er lurt å hvile.)

Alltid når jeg kommer en plass så er jeg sånn Åh! Hvorfor skal jeg ikke være her i flere uker! men når dag to kommer er jeg egentlig klar for å dra hjem. Det gjør det jo veldig fint både å komme og å dra. 

Det er dramatisk vakkert i Lofoten. Det er jo det. Og jeg bor i en (nybygd) rorbu med vann utfor døra. Turistene sitter bare på brygga og ser. Det er det de gjør. På den bittelille vågen rorbuene ligger ved. (se bilde i forrige post. De står opp og så setter de seg ut og ser. Det er veldig fint. Å se at andre har en opplevelse, mener jeg. 

Selv blir jeg litt sånn at alt er sånn på avstand. Jeg skjønner at det er sånn både utsikt og opplevelse av landskap fungerer. Det er fantastiske utsikter hvorenn du snur deg. Men, skal vi ikke ta en båt og DRA dit? Ta på fjellet? Skal vi bare sitte her og se? Det må jeg liksom venne meg til. At vi skal. 

 

Det som har fungert bra er å være her og bare her. Ikke tenke og planlegge neste prosjekter. Jeg har sendt noen få mailer som svar på mailer, men egentlig ikke tenkt så mye på neste del av reisa. Det artige er at den andre kunstneren som er her samtidig med meg, for å instellere sitt verk, skal faktisk være med på det som da blir min tredje del av reisa, i Telemark. For et sammentreff. Så da har vi jo såklart snakket om det, men jeg har ikke, skal vi si, brukt natten på å lage pakkelister i hodet. Og så gleder jeg meg litt mer til Telemarksdelen nå som jeg kjenner Randi og vet at hun er strålende hyggelig. 

 

Åkei. Nei, man får vel slutte med hvilingen og gå og jobbe.  

Låfåtten

Nå er jeg i Svolvær. Nei vent, jeg er jo i Kabelvåg. De har vår her. Jeg har brygge. Det er SYKT vanskelig å gå og legge seg.

 

 

Turturtur

Etter at jeg kom fra Tromsø bestemte vi oss plutselig for å kjøre til Finland. Kjøpe litt samestæsj på Sajos, se hva Siida har oppe. Kjøre FORBI Näätamö, det gir den ultimate feriefølelsen. Dere aner ikke. Om dere ikke er herfra da. 

Da vi kom til Inari bestemte vi oss for å dra til Ivalo, i Ivalo spiste vi og så bestemte vi oss for å overnatte, men se, Kultahovi var stengt, jøssenamn, så da kjørte vi til Saariselkä mens jeg booket et rom på en bookingside. Ingen innsjekk før seks, men det var da greit, og da vi kom fram skjønte vi hvorfor, resepsjonen var stengt fra seks. Bra forretningskonsept, man selger et rom, men gjør det utilgjengelig. Etter hundre år i telefonkø til seks kroner minuttet, hundre år til mens man ventet på at det skulle ordnes opp i, og to hundre mail, fikk vi en nøkkel i en boks, og kom oss inn på rommet. Her skulle det satanmeg rommes! Vi tok badstu, så på tv, satt ute på glassverandaen og spilte spill, dusjet, og sov litt på alle rom. Det eneste vi ikke gjorde var å grille eller piske krem, men det kunne vi gjort, for det var grill på verandaen og kjøttbanker og miksmaster på kjøkkenet. 

Vel hjemme var det jo 17.mai neste dag, ingen viktig greie i vår familie, men vi har jo barn i skolelader, så kofter ble funnet frem, belter justert, stesøstra kom innom for å få justert ládjogáhpiren sin, og aldri gjør man det der et sekund før 16. mai, enda man har et år på seg. I ALLE fall har man fra sjette februar. 

Vi gikk med klassen til ungen i toget, de er jo såpass små at det er greit med voksne med, når læreren har fri. Bakerst i toget gikk hurtigruta med egen fane! Jeg ble nesten litt rørt. De var så glade. Men etterpå kom det en fransk dame og pillet på meg, hun knakket på hornet på hornlua, det var jo langt over grensen. 

Det var mens vi satt i kafeen på skolen. Hun var liksom i en dyrehage. Da de begynte å ta bilder av oss måtte vi be dem gå.

 

Og så gikk jeg hjem og jobbet litt! Beste søtnemai ever. Og nå må jeg pakke! For i morgen er det Tromsø-Bodø-Svolvær, så er det hjem på onsdag, så er det Stavanger, så er det Oslo, så er det Telemark i det vide og brede, så er det Oslo, og så er det hjem. Jeg klarer egentlig ikke tenke lengre enn Svolvær, resten må jeg ta når jeg kommer hjem igjen. Så må jeg prøve å konsentrere meg om en deadline. Så er det ferie...men vi får se når de andre deadlinene sniker seg inn da. Jeg har et par-tre påbegynte prosjekter jeg gjerne vil la hvile over sommeren, og jeg håper det lar seg gjøre. Jeg vil at det skal la seg gjøre.

turretur

Så da dro jeg til Tromsø da. Jeg liker jo ikke så godt å fly, men det er et stressmoment mindre når du bare skal være borte over dagen. Det er ikke så mye man kan glemme igjen hjemme. Herlig lite turbulens på vei bort, kom meg av flyet, hoppet i en taxi, tok heisen til syvende etasje i et bygg jeg faktisk har vært inne i før, men fra en annen inngang og en annen etasje. Så på en vegg, kjedelig og blå, en annen vegg, beige, den blå veggen skal jeg altså lage et kunstverk til. Tok noen mål, stilte noen spørsmål, innså at dett var dett, ikke mer å gjøre her, sendte sms til en venn og møttes for kaffe. Sykt hyggelig kaffe (sykt hyggelig venn), trasket litt rundt i sentrale strøk av Tromsø, prøvde å finne en sammenleggbar stokk men alle var utsolgt, møtte opp den ene kuratoren fra bygget med den blå veggen, spiste middag og snakket om kofter, samiske barnehager og generell fjas (sykt hyggelig kurator), kjøpte reisegaver, lette opp en taxiholdplass, kjørte ut til flyplassen, tok flyet hjem. Ikke så mye turbulens, men vi var sykt lenge inne i skylaget under landing, mer skal det ikke til før jeg blir nervøs.

Ble hentet på flyplassen, avleverte reisegaver etter en reise som ikke var særlig lengre enn en arbeidsdag, så en episode the Bear (helvete som de krangler), gikk og la meg.

Livet som bissnisskunstner altså, it's something. 

Javel

Gjett hvem som skal ta et fly om en time. Så sånn ble det. Første gang jeg reiser uten bagasje. Altså, jeg har reist uten innsjekket bagasje mange ganger, men aldri uten bagasje. Jeg har bare det jeg har i lommene. 

I morgen, i morrest, i dag

I morgen skal jeg kanskje fly til Tromsø. Hvem vet? Jeg sa til oppdragsgiveren at jeg måtte få vite det så snart de visste noe, så kanskje de heller ikke vet om de skal til Tromsø i morgen. Jeg mailet med en kompis om dette (og veldig mange andre ting: jeg har en brevvenn!) og sa Er det ikke litt arrogant å kaste ut noe sånt og så ikke svare på en hel uke? og hun svarte It's not arrogant! It's ABUSIVE! Haha! Jeg skjønner hva hun mener. 

I kunstverdnen er ingenting en samtale mellom to like parter.

I morrest var jeg nede i fjæra her på øya der atelieret mitt ligger, satan så mye plast og drit, men jeg hadde sett meg ut en trebit, et stort kne, i høstes allerede tror jeg, eller før, og vært nede og lagt det til tørk på to steiner. Nå var det lett og fint og jeg dro med meg noen andre fine pinner jeg fant også. Jeg er ikke så overvettes begeistret for drivved, men kanskje jeg kan gjøre noe. Med dem. En gang i fremtiden.

Jeg vet at det jeg må gjøre i dag er å redigere bildene jeg tok på søndag. Jeg er litt mindre sikker på hvordan jeg skal få overtalt meg selv til å gjøre det. Det kommer vel. I morgen er jeg jo kanskje i Tromsø. Kanskje. Jesus.

Turistene

Jeg kom meg gjennom helga uten å måtte ringe giftinformasjonen flere ganger. Win. 

 

Søndagen var jeg en tur på jobb for å få jobbe litt i fred, dro fram det Ordentlige VoksenKameraet mitt og stativ og alt, og hrgd som jeg må tenke nå. Før gikk det litt mer automatisk, nå må jeg lete etter blender og lukker og hvitbalansen og alt. Jeg tok også de samme bildene med Ippånen, de er sikkert omtrent like bra til formålet. Men det er bra å tvinge seg til å tenke selv innimellom. 

 

I morrest hadde jeg en avtale i byen før arbeidstid, og ettersom fysioterapeuten min (nå exfysio, ettersom vi har hatt siste post-rehab møte) vil at jeg skal gå saktere og bruke mer tid på ting, gikk jeg saktere til jobben. Hrguhd igjen, så vanskelig da. Man vil jo gå fort til jobb. Man vil komme seg til jobben sin. Man vil ikke gå og slentre rundt på Haganes og tenke at dette er egentlig den bydelen man liker best, og oppdage et eternitthus man ikke hadde på lista, og se der, de har sannelig fått fram tulipaner allerede, på nordsia og alt. Eller jo, det vil man jo. Det er jo dritkoselig. Samtidig vil man gå kjempefort og komme seg på jobb. Det er et slit det der. Det er det virkelig. 

Ettersom jeg gikk seinere OG saktere OG en annen rute en vanlig, traff jeg på masse turister som kom opp fra Hurtigruta, som jeg bare gjør når jeg kommer sent på jobb. Jeg blir så fyllt av misunnelse. Jeg vil også være reisende og komme til en liten stygg kystby, på slutten av alle reiseled, slutten av verden, avsidesliggende, stygg, men noe er det da med denne plassen? Tenk at vi har kommet oss helt hit. Og være på ferie og gå sakte fordi man ikke skal noe viktig, og ha sånn stygg hatt man bare kan ha når man er turist, og se nye ting og nye hus og sette seg ned en plass og kansje ta et lite glass hvitt? (Bare at det siste der avslører hvor uvirkelig scenarioet står for meg, jeg hater å drikke på formiddagen. Nei, jeg elsker det, men 20 minutter senere hater jeg det, for da blir jeg trøtt.) 

Men kanskje turistene er misunnelig på meg. Se, der går det en person i vårjakke, med rødt skjerf i hånden, hun bor her, hun bor her på verdens ende, har et liv, en historie, her på dette stygge men underlig interessante stedet, en tilhørighet ikke så mange andre har, hun slipper å reise på ferie for å oppleve denne typen steder. 

Jeg vil at de skal stoppe og snakke til meg, så kan jeg si åja, dette er Haganes, veldig fin bydel, hvor kommer dere fra? Jeg? Jeg er herfra, jeg er kunstner. Jeg jobber i det hvite bygget over på øya der.  

 

Det skjer ikke. Istedet kommer jeg for ørtende gang på at jeg skal sakke farten, sakker farten, kjenner misunnelsen brenne i brystet, går forbi Uffe som står med et gjeng turister som han skal ha med på ATV-utflukt, står og forklarer dem ting, jeg lurer på hvordan det er, å hver dag stå og dra den samme regla du har dradd en million gang før, men for en ny gjeng, og jeg har jo jobbet som guide så jeg vet jo det, det er fordi jeg vet svaret at jeg overhodet lurer på det, og det slipper jeg, sakte går jeg opp til jobb og plutselig kjenner jeg havslukten, det er ikke så ofte, enda vi bor ved havet, det holder seg liksom til sin del av en eller annen grunn og jeg blir glad for at jeg kjenner at jeg bor ved havet. 

 

 

Ooops

I tillegg til skoddepillene har jeg noen tabletter jeg tar når jeg får vondt i hodet. Én av den, to av dem. Håpe på det beste. 

I går hadde jeg altså siste økt med rehaben, først var det en felles trening på skjerm, ikke noe tungt, det er jo SYKE folk de fleste, men hele kroppen skal med. Det er finfint. Og jeg kan jo ikke få hendene til å møtes over hodet. Det er ikke så farlig, jeg er sjelden på sånn rockekonsert der man står og klapper rytmisk over hodet, som er omtrent den eneste gangen den funksjonen trengs, men nå skulle vi det. Jeg kommer bare til armene rett opp, der er det stopp. Men jeg prøvde. Så resten av dagen hadde jeg vondt i hodet, det hjalp ikke med én av den, to av dem, på kvelden gjentok jeg, vondt i hodet hele natten, og så sto jeg opp i morrest for å ta enda en av den, to av dem. Her innså jeg at to av dem var mistenkelig enkle å få ned, det er ellers litt strev. Og sannelig min hatt, det var jo helt feil piller. Én av dem, to av noe helt annet veldig lettsvelgt. Øu nøu. 

Jeg fikk litt panikk for de to helt andre skal man bare ta en av. Så jeg gjorde som ethvert annet ansvarlig menneske, ringte giftinformasjonsentralen og følte meg teit. 

Neida, det går bra, drikk litt vann for nyrene sin del, og du får kanskje litt vondt i magen, sa den hyggelige personen som svarte. Og om han kunne spørre hvor jeg hadde funnet fram til giftinformasjonsentralen, var det KI, eller, de gjorde en liten undersøkelse for tiden. (Her regner jeg med at de som har kommet i skade for å spise en fluesopp og skylde den ned med salmiakk ikke får samme spørsmål, så det gjorde at jeg var enda tryggere på at dette gikk bra). Eh sa, jeg, nei jeg visste om dere fra før, for jeg er eh jeg har vært småbarnsmor, da vet man jo sånt. Hvilket var løgn, for sannheten som jeg ikke syntes passet seg å dra der og da er: da jeg var yngre, i mine verste gjøglerpunkerår, drev jeg endel med flammeblåsing. Vi brukte lampeparafin til formålet (smaker ikke så verst faktisk) og så hadde vi hørt en plass at man kunne få kjemisk lungebetennelse av det, og for å finne ut av dette (veldig ansvarlige gjøglepunkere) ringte vi giftinformasjonssentralen. Dermed vet jeg at de finnes. Men her sto jeg i bare trusa på badet og ringte giftinformasjonsentralen veldig tidlig en lørdags morgen, fordi jeg svelger unna piller uten å lese på forpakningen, jeg ville liksom ikke stille meg i et dårligere lys enn nødvendig, enda gjøglepunkerperioden var for tredve år siden. Og jeg faktisk var en ganske flink flammeblåser. Og det jo ikke er noe i veien med å være gjøglepunker. Men liksom.

Hvem vet, kanskje han hadde syntes det var en artig slutt på nattevakta. Men man skal liksom ikke kaste bort tiden til helsevesenet med unødvendige anekdoter fra sin ungdom heller. Tenkte vel jeg. 

Pappa brukte å dra frem den perioden der, han brukte å si noe sånt som at det var en telefon han aldri hadde ventet å få, vet du hva dattera di står på veien her og gjør? Vi øvde utfor huset til en kompis. Jeg syntes vel ikke det var SÅ spesielt. (Men jeg var jo gjøglepunker).

Åkei, men nå har jeg faktisk ikke veldig vondt i hodet, bare litt. Jeg måtte sjekke hvor langt sammen jeg fikk hendene over hodet da jeg skrev teksten, da kom det litt tilbake, men nå skal jeg ikke gjøre det mer. Ikke skal jeg ta flere piller heller. Med vanlighet gjennom dagen, det er mitt nye motto.