Gamle sanger omigjen

Jo men jeg drev jo og akkoderte med meg selv i over et år før jeg klarte å overbevise meg selv om at jeg kunne få lov å kjøpe ny tekanne. Det var ikke lett å lande på den konklusjonen for å si det sånn. For nå har vi tre tekanner vi ikke bruker. En av dem hadde vi forsåvidt funnet på et forlatt lager. Men likevel. For et sløseri. De står bare der.   

Og i dag hadde jeg et møte på skjerm med en stor institusjon i utlandet, da vil man liksom fremstå som sånn nogenlunde med, men ingen av datamaskinene mine klarte å koble seg på teams. Versjonen jeg bruker, den som mine aldrende maskiner fungerer med, finnes ikke lengre. Og så fikk jeg bruke nettversjonen, foreslo teams, men da måtte jeg koble meg på via en autetiseringskode, for egentlig skulle man bruke fingeravtrykk men ingen av maskinene jeg hadde på jobb da har fingeravtrykksleser. Jeg måtte sende mail til Stor Institusjon om at jeg hadde bare biiitelitt teknisk trøbbel, kommer straks. Nå jeg fikk koblet meg på via autentiseringskode sendt til min mail, kom jeg til en chat jeg hadde på Skype for ca åtte år siden med min kompis Terje. Ingen muligheter for å finne noe møte. Når jeg trykket på møtelinken etter å ha logget inn, for å komme til møtet, måtte jeg logge inn på nytt. Til slutt kom jeg meg på med telefonen, men der er det så liten skjerm så jeg måtte ta av meg brillene og legge meg inn i skjermen og myse når de viste meg plantegninger og lignende. 

Jeg tror det snart er på tide å unne seg en ny maskin.  

Men jeg haaaaaar jo maskin. 

Sukk. Og der er jeg igang igjen. 

For jeg har maskin. Den er ti år gammel og batteriet er kaputt, den kan bare brukes om den står koblet til et strømuttak. Men jeg har jo ofte et strømuttak. 

Den er treg. Men hvor travelt kan man ha det?

Og jeg har to maskiner til. En til, liten, gammel, som jeg brukte som reisedatamaskin for å spare den store dyre, men reisedatamaskinen kan heller ikke lengre leve uten å være koblet på life support via en ledning i veggen og da er dem ikke så veldig reisbar. Men jeg kan bruke den som en slags skrivemaskin på jobb. Den kan helt fint surfe og sende mail! Bare ikke vedlegg, for alt viktig ligger jo på arbeidshesten. 

Og så har jeg en ny, liten, fin, som er min nye reisedatamaskin, og den kan egentlig alt de to andre ikke kan, men den har liten skjerm og begrenset med lagringsplass og alt av viktige vedlegg ligger fortsatt på den store arbeidshesten som har fyllt ti år.

Ti år er jo dog en ganske akseptabel alder for en datamaskin. 

Det er bare det at...om jeg kjøper en ny, brukbar maskin som fjerner alle problemer jeg har og gjør arbeidsverdagen lettere og de på Stor Institusjon slipper å nærstudere rynkene mine når jeg legger meg inn i skjermen på mobiltelefonen...da har jeg fire datamaskiner som alle egentlig fungerer. For et sløseri. Hvor skal jeg ha alle sammen? 

 

Dette er ingen ny tanke. Jeg har vurdert ny maskin i over to år, tror jeg.   

Et argument for å bare skjære igjennom er at det er ca ti ukers leveringsfrist for å få ny maskin. Det er lenge å gå uten, om arbeidshesten skulle gå gaiken. Som den jo kan finne på, aldrende som den er. 

 

I morgen skal jeg ha møte med Enda Større Institusjon, da skal jeg koble meg på med min aller nyeste datamaskin. Først må jeg bare passe på å kopiere over alle filer jeg kan komme til å få bruk for.  

Så det løser seg jo. Det er bare det at alt kunne være en god del lettere. 

 

Synes du liksom du har lest dette før? Det har du! Og jeg lover, du kommer til å lese det igjen for jeg kommer jo ikke til å klare å ta en avgjørelse. For det løser seg jo uten. Men Behoooovet. Men Sløøøøøseriiiet. 

Suuuukk. 

Jeg vil liksom at noen skal si NÅ KJØPER DU DEG NY MASKIN og så gjør jeg bare det, men sjansen for at jeg ikke hører etter, men finner et motargument i mitt indre, er stor. Kanskje hvis noen sier NÅ KJØPER DU DEG NY MASKIN ÆRLIG TALT!  ? 

Nei. Skulle ønske datamaskiner var laget av brød, sånn at miljøavtrykket ikke var så stort. 

 

Jeg tror jeg kunne skrevet mer eller mindre identisk innlegg om sentralstøvsugeren min, og om symaskinen. Det slapp du ihvertfall. 

 

NÅ KJØPER DU DEG NY MASKIN ÆRLIG TALT! 

Femtiden er over, nå er klokken 08.38.

Tanakofta sa at jeg får boller neste gang. Innser at neste gang er et veldig ubestemt tidspunkt, nå gjør jeg lua ferdig og sender den vestover i østfylket med Samiska Posten. Det blir neppe boller av det.

Helgen har blitt brukt på å sy, mest, og et par små turer på fjellet. Vi hadde en fast tur vi pleide å gå på det ene bynære fjellet her- altså bynært fjell, aner dere hvor øde det er her? Det er mer en fjellnær by. Og fjellene er jo ikke fjell som ikke norske fjell og daler, det er sånn lave nedskurte finnmarksfjell. I alle fall. Vi hadde en runde. Men nå har noen bygd et boligfelt i den runden, så jeg har mest gått på et annet fjell. Men på søndag gikk vi nesten samme runde igjen, minus den delen som går over plenen til Benedikte og dem, og det er så lenge siden jeg har gått der, men jeg kjenner igjen og vet hva som kommer, steiner og sprekker og myr og jeg synes egentlig dette fjellet er sååååå mye finere enn det andre. (det er bare to, for der det tredje da teoretisk kunne vært er havet.) Egentlig er jeg vel bare lei av det andre, og så driver jeg og detter når jeg går der og forskjellige ting fjellet egentlig ikke kan lastes for. De er egentlig likeverdige, vil jeg si. Fin tur! Omenn litt kort. Og langsom på grunn av en mann som bare ville lete etter granatsplint.

Om kveldene ser vi på serier alle vil se, avogtil er det lett å finne noe, avogtil vanskelig. Den yngste vil egentlig ikke se ting han ikke umiddelbart faller for traileren til, så her må det lirkes og lures når man vet at man egentlig sitter på en innertier. Vi har sett alle starwars-filmene, nå ser vi andre starwars-univers-serier. For tiden er det the Mandalorian, som jeg har sett før, men det gjør ingenting. Det eneste problemet er at barnet har utholdenhet til å se jeg vet ikke hvor mange episoder i strekk, mens moderen knapt klarer å sitte i ro gjennom én, så her kræsjer det litt. Her redder leggetiden meg. Og rasjonering på antall filmkvelder.

I dag er det en mandagelig mandag. This is the week, som the Mondaylorian ville sagt.

Dette er fremtiden (ikke femtiden som jeg skrev først, den kommer senere)

Jeg skal gjøre en utsmykning i en annen landsdel, det blir gøy, og de som organiserer det hele er i en helt annen landsdel, men man skulle tro de var på Mars. Ikke fordi de er marsboere som ikke forstår noe som helst, tvert i mot, de er innsatte i arbeidssett og prosess, men de som har ansvaret for å drive dette fremover jobber i lave stillinger og er ikke på kontoret hver dag. Det vil si at om jeg sender en mail, tar det en uke å få svar. Det er syv dagers forsinkelse på all kommunikasjon. 

Åkei, jeg vet ikke om det er syv dagers forinkelse på all kommunikasjon til Mars, men et sted ute i solsystemet befinner de seg. Jeg glemmer dette litt, og kan svare en mail med Dette skal jeg finne ut av,  du får beskjed så snart jeg vet! Som er lenge før neste gang de åpner mail. Da har jeg sendt to nye mail med oppdateringer. Jeg må også begynne å jobbe med innlagt forsinkelse så det ikke blir mailstorm der ute på Mars.

I ekte romfartsånd sitter jeg også å ser på Tanakofta kjøre gjennom landskapet. Hun skal komme og prøve ládjogáhpir (og komme med nye og urimelige krav) og har delt posisjonen sin med meg, og jeg ser at hun har stoppet på Krikkel KÅ på Hesseng for å enten kjøpe boller til meg (lite sannsynlig) eller fylle bensin. Etter det skal hun hente meg på jobb og så skal vi dra hjem til meg for å ordenlig mollkose oss med noe vi begge elsker, nemlig Sápmi Fashion. Det betyr at jeg for andre fredag på jobb går glipp av vafler på jobb!, men det er det vel verdt. Litt. Jeg elsker vafler. Men jeg elsker vel Tanakofta bittelitt mer, da. Og faderullan, neste fredag blir det også jobb borte fra jobb, da får jeg jo heller ikke vafler!

Øh. Jeg har vaffeljern selv. Det er bare ikke helt det samme, av en eller annen grunn, som når noen fikser alt for deg og fredagen har kommet. Likevel, mye kan tyde på vafler i helgen. Vaffelbonanza, satser på det. 

Eh...hei.

Jeg skulle skrive noe. Her. Jeg hadde allerede skrevet det i hodet. Jeg åpnet internett og havnet på villspor med en gang. Jeg hadde hele tiden følelsen av at jeg skulle noe annet. Men jeg visste ikke hva. Jeg kom på at jeg ville blogge. Jeg åpnet blogger. Hodet er helt blankt, jeg vet vel ikke hva jeg skulle skrive om.

Noe med...noe? 

Mens jeg sitter og er blank i hodet piper det inn en melding fra SAS. Jeg har fått noen bonuspoeng for noe. Rart, det pleier man jo ikke å få melding om? Eller, vent, kan det være de der poengene jeg har bedt om å få for den flyturen som ble kansellert? I juli? Aldri i verden om det kan være det. Jeg åpner appen, og sannelig min hatt. Hah! Da blir neste steg å kontakte SAS sine roboter, slåss seg fram til et menneske, og påpeke at da skal jeg sannelig ha sølvkort. Men! Det er allerede registrert! Juhu! Jeg hadde aldri trodd at det skulle ordne seg. Jøssenamn og herre min hatt alzå.

Akkurat så lite er livet mitt nå at dette var en stor hendelse. Eller så er livet så stort og fullt av utfordringer at en sånn liten ting ble stort. Her kan man velge hvor pendelen skal lande. 

Vi som blogger blogger jo av ren egoisme og skriveglede. Hurra for oss. Det betyr, for min del, at det er en slags åpen dagbok der jeg selv kan gå tilbake og sjekke hvordan tilstanden var på et gitt tidspunkt. (Eller hvor artig og slagferdig og strålende flink til å skrive jeg er.) Og alle bloggere kjenner seg igjen i at alt i livet ikke er like ombloggbart. Da pleier jeg å antyde. Sånn at jeg selv skal kunne skjønne det om noen år, når jeg går tilbake. MEN JEG SKJØNNER ALDRI HVA JEG HAR MENT. Hva betyr dette, møte med en stor institusjon som ikke vil bruke pengene sine? Hæ? Hvem hadde jeg møte med? Triste ting i andre sitt liv som ikke jeg kan utlevere her? HVEM DA? Kunne jeg ikke bare utlevert bittelitt? 

Og jeg hater jo å lese sånne ting selv. Kjære lesere, nå er livet fullt av sånne ting som jeg ikke kan skrive om, beklager, jeg vet hvor mye jeg betyr for dere, (love ya!!!) men dette kan eg ikke dele. Jeg kan bare si... vi elsker alle de flotte menneskene på nærsykehuset. <3 <3 <3 . Eller jo sånne er greie, da skjønner man jo hva som foregår. Kjære lesere, det foregår så mye i livet mitt nå som jeg ikke kan dele. <3 <3 <3 JA MEN SÅ IKKE GJØR DET DA.  

 

 

 

 

 

Her er problemet også at jeg ikke husker det jeg skulle dele.  

<3 <3 <3 til alle. 

 

 

 

Tre sider av samme sak

I går gikk jeg en tur på fjellet. Jeg har veldig lenge bare gått tur på det andre fjellet, men der har jeg fulgt skiløypa, som oppfører seg som gangsti om sommeren, opp. Og så har jeg snudd og gått ned igjen uten å gå videre, for det har fysioterapeuten sagt. Nå har jo fysioterapeuten pensjonert meg, og jeg står mer ansvarlig selv for alle sånne valg, og vil gjerne ha litt mer myr og trær og natur, men jeg skjønner og husker formaningene om å ta det litt mer med ro.

Bare at. 

Jeg har litt problemer med utførelsen. 

I går skulle jeg altså gå en tur på det fjellet som fysioterapeuten mener blir en for lang tur, men jeg tror ikke helt han vet hvor jeg bor for det er i kilometer faktisk en kortere tur. Men ikke på gangsti så en litt tyngere tur. Jeg prøvde å bestemme meg for å ta den korte runden, og her er det ofte det går galt med en gang, for jeg vil helst ta den lange turen. Og det går galt fordi en del av meg anser det som at trening for kroppen er lik viktigst, er lik lang tur, og en annen del, veldig mye mindre og med stemme lånt fra fysio og diverse helsepersonell, sier at vi skal gå en kort tur fordi en lang tur ofte blir for mye og det er bra å øve seg på å ta det med ro og kroppen trenger kanskje en kort tur, men den første delen som heier på trening vinner, og sier TULL om kort tur. 

Men jeg prøvde å gå en litt kortere tur i går. FAKTISK. Men så var jeg litt redd for å gå meg fast på den korte turen, for den har på to steder et ganske bratt stykke å komme seg ned, og der er det vanskelig for meg, mens den litt lengre turen ikke har det (som jeg husket det) og da slo jeg inn på den lengre runden med mål om å komme meg over ei myr for å ende opp med en halvlang tur. Men her ble det vanskelig å komme seg ned flere bratte stykker, og jeg måtte gå frem og tilbake flere steder og plutselig var det blitt en laaaaang tur, og jeg kjente det i knærne, og det er liksom det eneste tegnet jeg godtar på at det har blitt for langt. 

Bare at.

Jeg har litt problemer med tokningen.  

Når man som meg har vondt en plass, og det mer er normalen enn unntaket at det gjør vondt, så er det veldig vanskelig å vite hvordan man skal tolke disse signalene som kroppen kommer med. For kroppen lager smertesignaler for å få deg til å slutte med noe. FARE, sier den. Men når smerten er kronisk, kan man ikke høre på FARE hele tiden, og det forstår ikke kroppen. Tar ikke innspill. Vanskelig å kommunisere med. Den roper høyere. Og høyere og høyere, det vil si at det gjør mer og mer vondt, uten at skaden trenger å ha blitt verre. Så man må...man må lære seg å ikke høre på kroppen, men kroppen må også lære seg å slutte å rope så mye. Den må lære seg å bruke innestemmen. Og dette er vanskelig.  

Så på den ene siden må man forsøke å unngå smertesignalene, for man har rett og slett ikke bruke for dem og de er selvforsterkende, og på den andre siden må man lære seg å ikke høre på dem når de kommer. 

Bare at. 

På den tredje siden må man også bruke kroppens signaler til å skjønne når det er en for lang tur. Og hva man ikke klarer lengre.

Og dette får jeg rett og slett ikke til. Høre etter/ignorere/høre etter? Jeg klarer det jo? Hvis man bare skal høre etter orker man jo aldri gå en tur noe som helst sted. For plutselig er den så sliiiiiten og syk. Så man må overkjøre og komme seg ut. Eller? Når skal man ikke det? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke og skulle så fryktelig gjerne ønske det var installert en måler en eller annen plass som man kunne lese av og ta en avgjørelse etter.  

Skal man være pirkete er det vel også umulig å skape et objekt med tre sider, der alle sidene er rette og greie, og det illustrerer vel problemet jeg står i.  

 

Nei altså jeg aner virkelig ikke. 

Det enkleste hadde vært om jeg bare kunne leid ut kroppen til noen som hadde litt mer peiling, og så kunne de gått ut med den på kort eller lang tur og gjort eller ikke gjort alle rehab-øvelsene som skal eller ikke skal gjøres, mens jeg var på Kreta.  

Der har du en forretningsidé.  

Og nå vil jeg til Kreta.  

   

 

 

 

 

 

Motstanden i materien

Jeg er jo så viselig skapt at jeg får ikke gjort det jeg skal før jeg har noe annet å gjøre som jeg har enda mindre lyst å gjøre. Så i dag har jeg endelig fått sendt inn en søknad på noe jeg er sånn halvmotivert for å gjennomføre, for egentlig må jeg planlegge noe jeg ikke vet helt hvordan jeg skal planlegge- dette er et helt annet prosjekt men viktigere å få gjort.

Nå som søknaden til det som egentlig bare var en innskytelse er sendt, kan jeg starte på prosjektet jeg skal gjøre, men det har jeg ikke lyst til. Så da må jeg kanskje finne noe jeg har enda mindre lyst å gjøre, men det må være virkelig, type selvangivelse, for da får jeg begynt på prosjektet. 

Det at jeg egentlig vet hvordan jeg skal lure meg selv, gjør meg ikke til noe lettere å ha med å gjøre, spør du meg. 

 

Et prosjekt som har skapt begeistring er muligheten for å dra til Stockholm i høstferien, vi fant et billig hotell og alt, men billige flybilletter er det verre med når man bor i Gokk og lørdagsflyet har sluttet å gå og ettermiddagsfly bare går på torsdager, så etter å ha vært kollektivt overbegeistrt ble vi kollektivt skuffet. Man kan ikke bruke 17000 på flybilletter for et firedagers opphold. Vi får finne på noe annet. Som vel betyr hytta. Ikke helt det samme. 

 

Åkei. Nei men da får jeg vel jobbe litt da. 

Back together!

I går henta vi tubaen min på kulturskolen. Jeg sier min, for det er den jeg alltid har hatt. Den hadde fått bag istedetfor koffert, som er mye mer praktisk, for da kan du ha den som ryggsekk og da blir befraktingen lettere. En jævla svær ryggsekk som banker deg i bakhodethvis du tar for utstrekte skritt.

En korpsansvarlig mamma vi kjenner og slo av en prat med da vi hentet, sa at nå får ungene en tuba hjemme og en på kulturskolen. Veldig bra. Veldig logisk. Skulle ønske det var sånn da jeg spilte, men bra at de har innsett at sånn må det nesten være om man skal beholde små, små, små tubaister. 

 

Min elskede gamle eb-tuba har fått en god del flere bulker iløpet av disse nesten tredve årene, på både logiske og ulogiske plasser, og er lengre unna toppnivå en noen sinne før, men det er jo jeg også. Jeg trenger ikke bli god. Tubaen trenger ikke være god. Den er litt sur på D og F#, og har kanskje alltid vært det men muligens var vi så samspilte den gangen at min egen intonasjon ble litt automatisert. Jeg lot den stå i kjelleren til i dag når alle var ut av huset (har en litt tidlig avtale i sentrum og begynner hjemme) og så startet jeg med sakte skalaer, opp og ned. Jeg har ikke spilt på over tyve år. Opp og ned, opp og ned. Jobbet med å få D-en renere, F# også, og pusten. Holde tonene. Lav G var vanskelig å holde. Jeg husket ikke grepet for lav F#, men startet øverst i skalaen og lot bare fingrene spille seg nedover. De husket. Jeg klarer å holde skalaen så lenge jeg ikke går for langt opp eller ned i registeret. Så da begynner jeg der. 

Spille litt, ikke mye. Uten noter for øyeblikket. De aner jeg faktisk ikke hvor er. Eller jeg aner, men jeg er ikke sikker. Anelser sender meg stort sett ut på de lengste leterundene. 

Det er rart og fint å være tilbake. Veldig lenge ville jeg ikke begynne å spille igjen for jeg orket ikke være en dårlig tubaist, etter å ha vært så flink, men nå orker jeg. Samme oktav opp og ned, det er alt. Tenke litt på tonene, pusten, å begynne uten å skulle videre. Gjøre noe jeg ikke skal noe med! Når gjorde jeg det sist? Nå gjør jeg det!

 

Heihei, lille eb-tuba, velkommen tilbake.  

 

 

 

 

 

Stormende inn i uka

I går på gate-en på Gardermoen (måtte om Oslo for å komme meg hjem til Kirkenes fra Bodø) satt hun som er ansvarlig for utleie av kulturskolens instrumenter, så nå skal jeg få leie tuba. Tilogmed min gamle! Noen år slitnere enn den var da jeg strevde med den sist, men det er jeg og, og på langt nær like flink, så det blir bra. Juhu juhu juhu. Juhu!

Mens jeg var i styremøte i et annet fylke, ramlet det inn mail på mail jeg måtte forholde meg til, om mitt eget arbeidsliv, men ikke før arbeidsuka startet, tenkte jeg bestemt. og det er nå. Nå har jeg gått igjennom det meste og også begynt med en slags tidslinje for neste prosjekt. Jeg skulle hatt en kalender der jeg bare hadde ett prosjekt. Det blir så rotete med tidlinjer for alle prosjekter i samme kalender og også foreldremøter og beinmargsprøver i samme. Er det en vanlig funksjon i en eller annen kalender? Jeg vet jeg kan klikke bort ting men jeg vil egentlig ha en egen kalender for hvert prosjekt. Jeg vil BARE se prosjektet. Kanskje jeg bare bruker applekalenderen til det. Eller protonmail, tror jeg har en kalender der og. Jeg er kanskje ikke så god på teknologi som jeg fnysende tror hver gang noen ikke kan lage en pdf. 

Nå har jeg egentlig bare ett, men ganske stort, men bare ett, prosjekt å jobbe med. Det er litt uvanlig (altså jeg har halve avtaler og ting til neste år, men ingenting parallellt) og ganske deilig. Usedvanlig overkommelig. Sånn skal jeg gjøre det flere ganger. 

BD ØH!

Jeg er i Bodø. Jeg skal reise fra Bodø i dag. Jeg kom til Bodø på torsdag for å nå et styremøte på fredag og så går det ingen fly til Kirkenes på lørdag så jeg er fortsatt i Bodø.

Jeg har aldri før landet i Bodø i finvær, jeg har faktisk aldri før landet i Bodø når det ikke er storm, så dettte var en ny og postitiv opplevelse. Det har vært finvær hele tiden og alt er vakkert og Bodø kjennes nesten som en plass man kan bo- bortsett fra at BODØ nok er det styggeste stedsnavnet jeg vet om. Bare lukkede kononanter og så føles det som man ikke kommer helt i havn heller. ØH...hva da?

 

Styremøtet gikk greit, det gjør stort sett det, og så dro vi på sightseeing for å se på litt medlemsutstillinger og medlemsinitiativer og atelierfelleskaper på lørdagen. Vi for til Kjerringøy, der har jeg aldri vært før, fryktelig vakkert som alt i denne landsdelen. 

Senere samme kveld mistet jeg capsen min, og det var sånn at da jeg pakket for å dra lurte jeg på om jeg skulle ta capsen, for jeg kom jo helt sikkert til å miste den. Det gjorde jeg. Jeg har mistet denne capsen siden jeg kjøpte den for litt for mange penger på litt for dårlig kurs på Kastrup i oktober. Jeg har lett og lett etter denne capsen. Nå skal jeg ikke lete mer. Men synd, for det var min fineste caps. Jeg har googlet merket og typen og den er ute av produksjon, såklart.

 

Jeg kom med Widerøe via Tromsø, men skal dra med Sas vi Oslo. Det er ikke lett å ferdes i nord. Hvertfall ikke når man kommer lengst nordfra.  

Men det er fint å komme seg litt ut, det er det. 

 

Tu ba or not...

I dag jobber jeg hjemmefra. Med den stoooore datamaskinen. Den som kan alt. Om den får ta det i sitt eget tempo.  

Det er så stort generasjonsskille mellom datamaskinene nå at de ikke lengre kan dele utstyr. Jeg tenker stadig på å bytte ut den eldste. Men den virker jo. Osv. 

I natt fant jeg ut at jeg vil ha en tuba. Det hadde vært fint. 

Da sønnen begynte å spille trombone, fikk jeg tilbudet om å låne en, og så kunne vi spille sammen her hjemme, og spørsmålet kom også om jeg ikke ville begynne å spille tuba igjen og støtte skolekorpset litt. Jeg sa nei ganske fort, for jeg kjenner meg selv, jeg hadde bare begynt å øve seks timer om dagen. 

Men i natt innså jeg at, nei, nå som den der tubaspillingen ikke kan bli til noe lengre, kanskje jeg kunne bare spilt for min egen del, og hatt det fint med det? Ikke seks timer om dagen, for hvorfor skulle jeg øve så mye? Tubaistkarrieren er et tog som har forlatt perrongen, og stasjonen er for den del også nedlagt, så kanskje nå, kunne jeg hatt det som en ting jeg gjorde bare for min egen del? En sånn der... hobby? Spilt litt i kjelleren?

Jeg har forsåvidt huset fullt av instrumenter som jeg allerede HAR, det er bare å ta frem, men tubaen er mitt hjerte nærmest. 

Jeg måtte jobbe litt for å ikke stå opp og se hva som lå ute av brukte ess-tubaer på finn. 

Da jeg var ung og lovende og bare hadde lånetuba fra kulturskolen, var den tubaen folk mente jeg burde ha en tuba til 64.000. Man kan sikkert legge på 100.000 i dag, men, nå er jeg jo ikke noe flink lengre. Jeg trenger ikke en bra tuba. Jeg trenger bare en tuba som ikke er dårlig. 

En av grunnene til at jeg ikke har tatt opp tubaen før, bortsett fra at jeg ikke har en tuba, er at jeg kjente at jeg vil ikke komme tilbake til tubaen og så måtte bruke masse tid på å få i gang de tingene og skalaene og tonesprangene som gikk helt automatisk før. Jeg ville ikke være dårlig, jeg orka ikke den nedturen. Men nå er jeg jo dårlig! Jeg kan godt være dårlig! Jeg trenger aldri å bli god igjen! Herregud for en lettelse!

Ved frokostbordet i dag sa the Stig at jeg kunne jo høre med kulturskolen om jeg fikk leie en tuba. Før jeg kjøpte noe som var dyrere enn en ny mac. Og det er jo sant. Sønnen fikk helt angstpåslag da han hørte hva jeg hadde tenkt å kaste bort penger på, han tror muligens vi har dårligere råd enn vi har. I dagslysets klare skinn tenker jeg kanskje også at jeg skal pakke opp noen av alle de andre instrumentene og bare spille litt, men det er tuba jeg vil ha.

Jeg vil ha en tuba.

Vuonnamárkanat!

Ang forrige tittel: ikke at vi har et manglende eller halvt hjem ellers. Det er bare det at det er så god plass til Koftesømmersken og Reaŋga.  

Men jeg, Koftesømmersken og Reaŋga dro likevel avgårde, og da fikk de hjemmeværende enda bedre plass, for vi skulle på Vuonnamárkanat. Vi dro fredag for å få en god parkeringsplass til de åpnet lørdag. Fordi det er kjedelig å sitte å glo ut i mørtna på en parkeringsplass, og fordi Tanakofta bor i nærheten (hun har relokalisert seg til sitt eget koftedistrikt) overnattet vi der, og etter å ha kjørt feil bare to ganger (litt kartleserens feil, men man vet egentlig ikke om det er riktig avkjørsel før man har kjørt forbi den når man følger google maps) kom vi frem til Tanakofta og Soppero-Sovellus sitt eiendomskompleks ved Tanaelvas bredd. 

Tanakofta, Koftesømmerksen og jeg var litt et trekløver da vi alle bodde i Stockholm. Det er lenge siden. Trekløverheten har hengt i metalt, men vi har ikke vært samlokalisert på mange år. 

På kvelden tok jeg et bilde der Koftesømmersken prøver å få en flaske velling i Reaŋga, som prøver ut hvor mange kroppslige posisjoner men kan drike velling i, med Tanakfofta i bakgrunnen som leser til sitt barn, som ikke er like ivrig på utprøvende posisjoner men som heller ikke egentlig vil sove. Mitt eget barn er så stort at han ble hjemme, og sånn sett burde jeg jo holdt opp et glass vin foran bildet for å virkelig markere husmorferie, men det kom jeg på litt sent. Ikke før nå faktisk. 

Det bildet viser er at livet har blitt annerledes. Dette funker og!

 

Sen kveld blir det ikke når man skal avgårde tidlig neste morgen for å få parkeringsplass, og tre damer, to barn og en mann skal i sine respektive kofter (her tok jeg med mannen og barna mest av høflighet, de skal også ha på kofter men det er damene som bruker tid.) Komagbånd, sjal, riskut, alt, alt på plass og mer enn en av oss ble overrasket over hvor trangt enkelte ting sitter for tiden. Frynser skal henge pent og folder skal flyttes til riktig plass bak beltet, men med aldrern og kveldene med høytlesning og velling kommer også et mer avslappet forhold til koftepolitiet. Jeg hadde ikke på SJAL engang.  

Etter å ha blitt fotografert i solskinn foran Tanaelva av Soppero-Sovellus kjørte vi avgårde for å få parkeingsplass. Jeg hadde ládjogahpir på og måtte sitte med hodet på skrå. Jeg fikk heller ikke igjen bildøra etter meg siden hodet satt fast i biltaket og armen dermed ikke nådde, så her fikk jeg hjelp. Jeg og Koftesømmersken kjørte bare i grøfta én gang på veien, så dette var suksess. Parkeringplass fikk vi også og slapp å styre med shuttlebuss og og og- eller bare shuttlebuss egentlig, men jeg føler at når man nevner en ubekvemmelighet skal det liksom være en liste. Det er ikke det. Vi slapp shuttlebussen. Og kunne stille oss i køen til markedet som åpnet om bare en liten halvtime og studere andre kofterygger, søm, mangel på søm, og rette og skjeve sjal.  

 

Vel inne forsvant Tanakofta i en støvsky av utålmodighet, vi andre luntet altfor sakte avgårde, man vil komme først og finne de bra tingene! Man kan ikke lunte! Der forsvant hun! og jeg hadde litt lyst å følge på men det var også taktisk å holde seg på lag med Koftesømmersken for hun hadde barnevogn og da kan man legge ting under og slipper å drasse. Soppero-Sovellus var klart den av oss med minst kjøpspreng og fikk holde på i sitt eget tempo eller kanskje mest i Tana-Soppero, 4 år, sitt tempo. 

 

Dette skulle jeg kjøpe:

roahkki til Bárdni

selskinnsvotter

 

Dette skulle jeg ikke kjøpe 

stoff til kofte

glitterklede 

sølv

 

Dette kjøpte jeg

roahkki

stoff til kofte

glitterklede 

sølv 

luhkkajumper

sennatråd

strykemerker

en veldig artig brus

taggelinjal 

 

Dette hadde jeg veldig lyst å kjøpe men kjøpte ikke:

Sisti til 3500 

 

Jeg fant selskinnvotter, og ble veldig glad, for om jeg skal ha noen som helst slags kritikk mot markedet er at ettersom det er om høsten, nesten sommer, så er det lite vintervarer, men det meste av året er faktisk vinter. Man har mest bruk for vintersaker.

Selskinnsvottene var for store, og litt harde,  jeg ville hatt samme gripeevne som en legomann. Greit. Da visste jeg det. Roahkki (koftehekter) til Bárdni var egentlig det første jeg fant, litt stiv pris, men garraduodji er alltid dyrere en det vi kvinnfolk produserer (skjønt der var også čázehat til 6000- og det skjønner man nesten når sisti plutselig koster 3500- men mye penger er det.) og en av de litt mindre hadde laks på så da kjøpte jeg disse selv om det var en rype på knappen på midten og det føltes litt overkill sånn dekormessig. Men nå er de kjøpt!

Koftestoff, sølv og glitterklede trenger vi ikke gå mer inn på.  

 

En veldig artig brus er kanskje litt overraskende på lista, men Tanakofta dukket etterhvert opp igjen og hadde frest fra seg. Jeg tror hun mest bare måtte få oversikten over hva som var sånn at hun visste at det ikke var noe alle andre fant og som hun gikk glipp av. Hun ville spise og det var veldig lurt, altså det å komme så tidlig at man blir sulten før alle andre er veldig lurt for matkøene blir syyyykt lange sånn i totiden. Her vil jeg, for den som kjenner at nei dæven dere, neste år må jeg altså ta turen til dette Varangermarkedet, anbefale thaimaten. God, billig, og man kan kjøpe sykt artig brus. All annen mat er ganske dyr. 

 

Og så gikk markedsdagen som markedsdager skal. Kjentfolk, handling, funderig på om man skal kjøpe den der sykt dyre sistien, mer kjentfolk, den forhenværende eks-stesøstra dukket opp, litt kaffe, en kake her og der. Mot markedsdagens slutt satt koftesømmersken, stesøstra, og en čuipi jeg ikke kjente og var...tjah, slitne, mette og glade kanskje? Koftesømmerksen hadde brukt to hele timer dagen før på å presse kofta mi så dette var første gang på hele dagen jeg turte sitte i hennes påsyn. Jeg prøvde å slå fra meg sistien, Koftesømmersken prøvde å slå fra seg et par bellingskinn, og bodene var i ferd med å stenge. 

Stesøstra slo følge med oss til parkeringsplassen (RETT VED MARKEDET, SANT) og så var det å kjøre tilbake til Kirkenes, og da vi kom hjem hadde the Stig kjøpt pizza til oss og vi satt ute den varme høstdagen og spiste pizza i bare longsen for koftene hadde vi vrengt av oss, og ble oppspist av knott og viste the Stig alt vi hadde kjøpt. 

 

Nå har Koftesømmersken og Reaŋga kjørt tilbake til Sverige. Her er litt tomt og stille. Men nå vet de veien og håpet er jo at dette skjer igjen.