Siste etappe

Nå er jeg på et hotell på Gardermoen. Hvis jeg skal si noe om de forrige fasilitetene, mammas kontor, så er det jo først og fremst den uslåelige prisen. Med mat inkludert og alt. Vin hender det man får, og! 
Sentralt og velkjent trekker også opp. Om noe skulle trekke ned så er det kanskje temperaturen. 24 grader er litt mye til meg. Og det at det alltid står minst en radio på, gjerne med TV-en på samtidig. Blir sprø. Delt bad hadde trukket mer ned om det hadde vært et konvensjonelt hotell. 
 
Nå er jeg på et konvensjonelt hotell. 
Det jeg vil si trekker opp her er vindu, søppelbøtte, stol, skrivebord, avrundet dosete, forståelige av- og påbrytere til lyset, og nærhet til flyplassen. Og, at det er tørkesnor på badet. Dette hotellet var jo en av de mest moderne hotellene man kunne bo på for bare få år siden, og likevel tenkte de, vent, vi må jo ha tørkesnor på badet i tilfelle folk vasker klær i badekaret! For både folk som skal ut og fly tidlig neste morgen og folk som er på hotellet på konferanser, som vel er de to eneste grunnene folk har til å velge akkurat dette hotellet, har jo en tendens til å gå overstyr med klesvask. 
Dette gjør meg glad. 
 
Nå har jeg lyst på potetgull, men jeg har ikke lyst å betale 50 kr for en miniboks Pringles, heller ikke lyst til å gå tilbake til Gardermoen med mitt nydusjete og våte hår, og det blir for dumt å begynne å spise av reisegavene når jeg nesten er hjemme, så det får vel gå uten, da. Jeg mener å huske det var ismaskin i gangen her før, men jeg mener også å huske at jeg til min store skuffelse oppdaget for kun få år siden at det ikke er det mer, så ikke en gang isbiter kommer kvelden til å by på. Jeg er likevel ganske fornøyd. Og i morgen skal jeg hjem. Mmmmm. Hjem. 

Tenk at

Nå er jeg ikke i Stockholm lengre, heller ikke på Hotel WITH Urban Deli (but WITHOUT other things), men på kontoret til mamma der jeg sover når jeg er i Oslo. Altså ikke kontoret der hun jobber jobben sin. Hun er pensjonist. På det rommet hun bruker som kontor. 
Jeg kunne også om Oslo ha sagt "tenk at jeg har BODD i denne byen" men jeg var såvidt fylt året da foreldrene mine flyttet hjem, så det har jeg null minner om. Av. Tenk at jeg har BODD i denne byen. Jeg husker ingenting.  
Mamma og søstra mi og jeg har hatt en heldag i byen, i morgen skal vi egentlig ha en slags ikke akkurat heldag, men utvidet halvdag, og så skal jeg vidre til et annet hotell og så skal jeg til Kirkenes og det blir bra. Det er jeg for.  

Supplerende

Jeg glemte noen punkter på gårsdagens liste:

Flere fordeler:
-Det er kjempestore håndduker på badet. Nesten telt.
-Det er heis. 
-Det er diffuser til hårføneren! Det har jeg ALDRI opplevd før. Alle med krøller skjønner gleden.
 
Noen fler ulemper:
-Diffuseren hører til en annen hårføner og passer ikke. For å ha noe nytte av den må man legge den oppå hørføneren, holde den i ro, og flytte håret/hodet over hårføneren. 
-Det er ikke noen stikkontakt på badet, eller ved noen speil, men når man uansett må stå opp ned og føne håret gjør ikke det så mye likevel. De som liker å style håret når de føner blir nok irriterte.
-Det er noe med lysbryterne som gjør det veldig vanskelig å slå på lyset. Jeg tror du må skru på bryterne i riktig sekvens for å oppnå noe. Jeg har ikke helt skjønt systemet, men jeg tror det er sånn at det er en hovedlysbryter, (hvilken?) sånn at hvis du skrur på lysbryter B, så skjer det ingenting om hovedlysbryteren er av, men om du skrur på hovedlysbryteren, og lysbryter B og C er av, så gjør ikke hovedlysbryteren noe heller. Sånn at man kan komme inn på hotellrommet, døren slår igjen bak deg, du skrur på alle lysbryterene gjentatte ganger men det forblir mørkt. Stupmørkt, vi er jo under jorden uten vinduer. En herlig følelse, særlig som kvinne kanskje. 
Nå lar jeg bare lyset være på når jeg går. Men jeg må skru det av om natten. Det er litt plunder om morgenen, men da har jeg jo fot-lyset som ikke vil skru seg av, det hjelper. 
-Frokosten er en bagel. 
 
I går var jeg hos en kompis og spiste middag, og hilste på hunden hans som nå er fjorten og et halvt og for første gang i vårt vennskap har villet hilse på meg, så det er fremdrift.  
I dag har jeg vært på møte på ArkDes og snakket om en utstilling jeg skal være med på, veldig trivelig, og sett utstillingene der og på resten av Moderna, men ved møteslutt var jeg så kokt i hodet at jeg gikk litt fort gjennom utstillingene. På vei hjem gikk jeg forbi en stoffbutikk som hadde salg så nå ringer de snart fra banken og sier kortet er stjålet. Kjempfine stoff. Og forsilke! Det synes jeg er så vanskelig å kjøpe på nett, det blir fort for tynt eller for lite glatt. 
I morgen skal jeg spise lunsj med en venn, og så skal jeg ta flyet til Oslo og hilse på mamma. Og kanskje en annen venn jeg har kjøpt julegaver til.  
Jobbferie, det er det jeg er på. 
 

Her bor jeg

Fordeler med hotellrommet:

Det ligger veldig sentralt
Det er rent
Det er en veldig bra hodepute og det er sjeldent 
Det er en hylle i dusjen istedetfor en liten såpekopp 
 
Ulemper med hotellrommet:
Det har ikke vindu
Det har ikke søppelbøtte, bare en bitte bitte liten på badet, så papiret fra baguetten jeg kjøpte på Gardermoen i går må ligge pent på gulvet sammen med andre ting jeg heller ikke vil spare på, for
Det er ingen bord
Det er en lyssensor under sengen så når man strekker ut hånden for å sjekke på mobilen hva klokken er skrur lyset seg på, men ikke av, og man leter på alle lysbrytere etter dette nye lyset, som viser seg å skru seg av selv, etter fem minutter, og så lang tid trenger ingen på å lokalisere rommets andre lysbrytere
Da jeg studerte møbeldesign var det en typisk studenttilnærming til det å lage en stol eller særlig stolsetet da, at man bare lagde skarpe, harde kanter, veldig designete, sant, men også veldig ubehagelig å sitte med lårene mot en kant som ikke er gradert, og samme tilnærming har den studenten som hadde ansvaret for å designe toalettet hatt til toalettsetet, det har ingen avrundede kanter, det er helt firkantig
Rommets andtrengelse for å være trivelig forsterker den postapokalyptiske stemningen, det blir litt sånn Her må menneskeheten bo resten av sine dager, hvilket forsterkes av
Alle de halvdøde plantene i gangen som aldri har sett lys  
 
 
 
Jeg vil også berømme min hjerne som virkelig anstrenger seg for å gi meg drømmer som kombinerer å bo med å reise, som jeg har påpekt er mine to eneste drømmemodus, for i natt drømte jeg at jeg ble evakuert sammen med hele det samfunnet jeg levde i, som jo var en reise, samtidig som jeg forble sammen med alle mine.  
 
Men jeg har det veldig fint i Stockholm.  
 

Tenk at jeg har BODD i denne byen, Stockholm edition

Jeg er i Stockholm. Her bodde jeg i mange år. Så flyttet jeg til en mye mindre by. Der er det ikke så mange folk. Ingen T-Centralen der føttene går rett dit de skal når de kommer av flytoget og skal til t-banen, for de husker rutinene hodet har glemt. Ingen som snakker svensk, ingen som fyller gatene. 

Men tenk at jeg har bodd her og gått rundt her som om det var det naturligste i verden. Snodd meg rundt folk på fortau og ventet på grønn mann og visst hvor jeg skulle og hoppet på rett bane og gått av på rett plass. Hele tiden. Med barnevogn tilogmed. Det er så jeg knapt husker det. 

Nå bor jeg på hotell, sentralt og dermed i en del av byen jeg ikke vanligvis oppholdt meg i, men ikke ukjent for meg heller. Jeg kjenner at Stockholm liksom består av en rekke punkter nå, som jeg ikke helt klarer å samle eller sortere eller trekke sammen. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå for å komme derfra til dit, om dette er i nærheten, om jeg skal til høyre eller venstre, men så går jeg en stund og så dukker det opp en kjent bygning og jeg vet hvor jeg er- men ikke hvor her er. 

Jeg bor på hotell. Jeg har rom i kjelleren, uten vindu, og de har gjort sitt beste, men uten vindu er uten vindu og det føles post-zombie-apokalyptisk. Jeg bor i denne bunkeren og har pyntet den etter beste evne for å late som alt er normalt, men der ute lurer zombiene. Hvis jeg skal væremed på dette prosjektet fremover tror jeg det blir et krav å få bo over jorden, med vinduer.  
Det har som tidligere nevnt også vært litt surr med bilettene og navnet mitt, og i dag ble det bare feil, men så gikk jeg til service-skranken på Gardermoen og forklarte problemet, at muligens er etternavn blitt fornavn eller motsatt, og i chatten på sas har de sagt til meg at de har fikset det men det er ikke fikset for jeg får ikke ha med bagasje, og en sur nordlending bekreftet at problemet ikke var løst, at problemet var etternavnet, men hun sa hun skulle være grei og hjelpe meg, og jeg ble så glad at hun ble en blid nordlending. Så nå får jeg reise hjem med to innsjekkede bagasjer, og jeg skal på Tygverket og bruke opp alle pengene mine. ALLE. 
Og kanskje har jeg laget en liste med butikker jeg skal på, men muligens skal jeg også møte så mange mennesker at det blir vanskelig å få lagt inn shoppingen, og dette bekymrer meg litt, og hvorfor flyttet jeg egentlig herfra?
Bortsett fra det med at det er så mange folk her da. Men bortsett fra det. 

Fredag den trettende

I dag har vært en litt trøblete dag, og jeg tror det kommer til å dra seg inn i helgen, men dette handler om et familiemedlem som har tatt noen dårlige avgjørelser på vegne av et annet familiemedlem, som igjen går utover et tredje familiemedlem, og fører til mye kommunikasjon med et ...eh, hvor langt var vi kommet, fjerde familiemedlem da. Jeg kan ikke skrive om det uten å bryte både personvernsloven, redaktørplakaten og menneskerettighetene, men jeg merker at hodet mitt hele tiden formulerer blogginnlegg om dette. Bloggen er jo min ventil. 

Nå sitter jeg og trommer med fingrene og venter på at klokken skal bli der at jeg kan ringe en femte instans, og så skal jeg ta med det andre familiemedlemmet til en avtale.  

Skrev jeg. Tidligere på dagen. Resten av dagen tilbragte jeg på legevakta, på selveste fredag den trettende, så det var litt interessant. Datasystemet lå nede så alt måtte skrives på papir som måtte skannes og deles ut og følge pasienten (historiens "annet familiemedlem") rundt omkring i systemet. Ingen av oss fikk spist noe på noe tidspunkt, så da jeg kom hjem var jeg rimelig kake, men også fornøyd med at sykehuset overtok og jeg slapp å overnatte hos noen for å se hvordan det egentlig sto til. Og at Jendor, som også forsåvidt er et familiemedlem men som ikke trenger å nummerføres i denne historien, lager middag til meg. (Stekt brødskive)

Skrev jeg. I går. Nå er det lørdag, jeg er helt utslitt etter en veldig lang gårsdag på sykehuset, og med ny, midlertidig status som nødkontakt. Legevakta på en fredag er kanskje aldri å anbefale, men en ny erfaring for meg, så jeg klager ikke. Jeg fikk ikke se noen med øks i hodet eller lignende, for å være ærlig så jeg ikke så mye annet enn sykepleiere og leger som sprang rundt med papir i hendene, men likevel. Ukjent territorie for meg. Da har jeg prøvd det liksom, og jeg slapp å være syk selv og alt. 

I gjenge

Vinteren er tilbake. Brått. Som om den aldri har vært borte, sommeren var bare noe vi drømte ihop sammen, dette er et vintersted, nå er vi tilbake her, her har vi alltid vært. 

Vinteren ligger også klar til oss i kjelleren og oppe i klesskapene, vintersko, vinterkåper, vinterjakker, vintervotter, alt er tilbake der det skal være, der joggeko, sommervotter og turklær et kort øyeblikk lånte plassen. Vi er tilbake i normaltilstand. Ved er hentet inn. Tunge fløyelsgardiner dekker døråpningene inne i huset. Drivhusene og sommerblomstene er dekket av rim, mørket kommer tidlig, men enda er solen her et par dager. Lyset før det forsvinner, som lyset når det akkurat kommer tilbake, er noe helt eget, litt bortenfor ord kanskje, veldig gjennkjennbart. Det er som om det konsentrerer seg om fjellene og byen på samme måte som vi konsentrerer oss om det. Snart er det mørkt hele døgnet, da henger vi opp lys, og så kommer jo solen tilbake, da blir det kaldt, da er det et nytt år, da er det fortsatt veldig lenge til sommeren, denne lille unntakstilstanden som tror den kan skyve unna vinteren. 
Men enda noen dager har vi lyset, ihvertfall.  

Kanskje pakke frakt, da

Jeg fikk kostet gulvet. Og ryddet. Det er bra man har besøk i blant så man får ryddet med et kritisk blikk.
Jeg får opp veldig mange sånne horarder homes i feeden på instagram. For å si det sånn. Jeg synes mange av dem tross alt er ganske flink å sortere. 
 
I dag skal jeg pakke de verkene jeg solgte, det var en overmåte trivelig kuratorsamtale, jeg var helt kokt i hodet etterpå. Det var skikkelig hyggelig. Vi snakket om veldig mange flere ting enn akkurat de verkene jeg solgte. På kvelden gikk jeg og the Stig ut på Puben med kuratoren, så vi fikk både øl, prat om samtidskunst, og endel lokalkoloritt da en av byens helter på dag to inn i ei tredagersfylle kom og satt seg ved bordet vårt og dominerte samtalen til vi gikk hjem. Man lærer jo litt da også. 
I dag skal jeg møte en kunstner jeg bare er venn med på instagram, som også dukket opp og dominerte samtalen da vi skulle gå hjem, men jeg tror det blir bedre en Jens Peder på fylla. Det er ikke sikkert jeg hadde sluppet ham inn på atelieret. 
 
I natt kom snøen, da vi gikk hjem fra puben. Strengt tatt kom den i går kveld, for så sent gikk vi heller ikke hjem, men i natt kom snøen høres mer poetisk ut. Og jeg som ikke har lagt taket på drivhuset. Enn at jeg aldri kom meg til det. Men nå må jeg få gjort det. 
Alt blir så mye lysere med litt snø. Og jeg har tatt den tjukke dunkåpa ut av skapet så da er vinteren i gang. Et halvt år med dette, det blir...langt. Fint. Eller det blir ikke fint, men det er nå sånn det er, det er ikke noe galt med vinteren. 

Koste gulvet, kanskje

Jeg er på atelieret! Jeg har ikke vært her siden før jeg dro til Tromsø pga diverse møter, avtaler og hjemmejobbing, men nå sitter jeg på en ekte kontorstol og er i de arbeidenes rekker. 
I morgen skal jeg ha besøk av en kurator (kjuuureiter), og jeg har glemt å kjøpe kjeks, for jeg hadde sånn fokus på å kjøpe vann. Man kan jo ikke tilby en tilreisende kurator kokt vann. Jeg kjøpte sprutevann på butikken. 
Nå som jeg ser ordet "sprutevann" i skrift innser jeg at det er feil. Boblevann? Sprudlevann? Vi sier sprutevann i heimen, det har krøpet inn i gåbort-språket mitt også. 
Uansett. Han får butikkvann. Han kommer innflydd av kjøperen han representerer for å kjøpe bilder, det er allerede avtalt, vi vet hvilken serie, han vet sannsynligvis hvor mye han har å handle for, det vet ikke jeg. Som kunstner er man stort sett villig til å senke prisene litt for å få solgt en god og sammenhengende serie, særlig om det er snakk om mye penger, samtidig må man som kunstner huske på at kunstnerens økonmiske situasjon ikke tilsier at man skal gi gaver til en med kjøperens økonomiske situasjon. (Statlig organ.)
 
Så nå skal jeg rydde litt og skru opp fraktkasser, sette fram bilder og legge fram forslag. Noe er rammet inn, men kjøperen (representert ved Kjureiter) er muligens interessert i andre bilder for å ramme inn selv. Vi får se. Jeg må i alle fall gjøre lokalet representativt. Eller, ikke representativt egentlig. Det må ikke se ut som en plass jeg jobber, det blir for kaotisk. Det må se ut som en plass et ryddig og konsentert menneske jobber. 
 
I natt sov jeg på den rareste måten. Hver gang jeg sovnet bråvåknet jeg i skrekk. Hva er det for noe da? Drømmene krøyp inn på soverommet, ikke egentlig sånn monster-skummelt, men sånn sovne, ÅH SATAN ET HYLLEBESLAG PÅ PUTA TIL MANNEN, våkne, og deretter i våken tilstand være like vettskremt, som om hjørnebeslag er noe av det skumleste jeg har opplevd. Verre en den gangen jeg drømte om en prest i refleksvest, liksom. Veldig slitsom natt. Men jeg drømte verken om å reise eller å bo, eller en kombinasjon (det gjorde jeg derimot i går, heihei sammeleggbare hus) men etterhvert, da jeg slutta å våkne skrekkslagen over å ha sovnet, at jeg var frivillig på eksamen til frisørelevene på videregående. 
 
Nå er jeg mindre skrekkslagen over tilværelsen, har håret i behold, og har en plan, så det er vel bare å sette i gang.  
 
 

eh hva

I natt sov jeg 11 timer. Jeg kan ikke huske sist jeg gjorde det. Jeg gjorde det sikkert stadig vekk i min ungdom men det er jo skremmende lenge siden jeg var ung. 
Som søvnløs person er det viktig at man står opp og legger seg til samme tid hver dag, om det er helg eller ikke, men jeg våkner uansett alltid før klokken åtte, så jeg har ikke klokka på ringing og unner meg den der ekstra forkortede timen. 
Da jeg våknet i morrest langt over klokken ni var jeg så forvirret at jeg var usikker på hvilket språk vi skulle snakke. Jeg hadde drømt masse om å bo på hotell, det virker som om hjernen tok utfordringen da jeg slo fast at jeg bare drømte om to ting, og slo dem sammen til én. Reise+bo=bo på hotell. Da blir det kanskje det framover. Mamma hadde ordnet, det kostet 300.000 pr pers, men jeg kom meg ikke ut av det, og de solgte Aage Gaup-vannflasker i resepsjonen. De så ut som en slags Aage Gaup-menn utformet av designeren bak Lillehammer -94. Kroppen av tre, hodet av plast, enorme. 
Jeg ble helt slapp og trøtt av denne oversovingen. I hele dag har jeg bare hatt lyst å sove mer.  
Jeg tror det må være sånn når man er på vei inn i dvale.  
 
I morgen håper jeg at jeg ikke er på vei inn i dvale lengre, og at det er sånn nogenlunde tørt i været, sånn at jeg får opp vintertakene på drivhusene, for jeg har ikke fått gjort de enda og jeg vil helst at det vanlige taket skal være tørt når jeg legger vintertaket på. 
Og så kan sneen komme snart, og så kan vi henge opp vinterlysene. Det som heter julelys steder med mere sol og kortere brukstid for dekorbelysning.  

Drømmer og lyden av blod (både presis og villedende overskrift)

Jeg var på en middag med noen mennesker jeg kjenner, har møtt før og aldri har møtt før, og én (aldri møtt før) sa at han var opptatt av drømmetydning før. Jeg har i grunnen aldri tadd i på det, det blir litt sånn krystaller og fullmåneseremonier for meg, men jeg har egentlig bare to drømmer, så muligens er det noe hodet baler med når jeg sover. Noe det må elte litt. Eller så har jeg bare veldig dårlig fantasi og det er de to temaene som står til rådighet.

Enten drømmer jeg at jeg skal reise en plass, og så er det alt styret med bagasje, toll, billetter, andre passasjerer, fremkomstmiddel, hvor man skal sitte, om nå det egentlig var så lurt å legge togskinnene over en frossen sjø, osv
eller så drømmer jeg at jeg oppdager at jeg har et ekstra rom i huset, eller hadde glemt at vi hadde en etasje til, her var den ja, kanskje har noen flyttet inn der og er nå det greit, og jeg har en hybel i Telemark jeg har glemt å si opp og her var det mange av mine gamle ting jeg må prøve å få med, og jeg har også ansvaret for farmor sin leilighet i Bjørnevatn som hun nekter å si opp enda hun er død så da må jeg innom der ganske ofte og sjekke at det ikke er noe galt med vannet eller lignende og farmor står bak døra i gangen og er død og venter på at jeg skal gå sånn at hun kan fortsette med å være død i fred, eller jeg har kanskje drept noen for å overta det veldig store huset deres som kanskje likevel er litt for stort, hva skal man med et så stort rom bare til planter, og jeg har et atelier på kaia eller i en gang i et kontorbygg og har eller har ikke helt tilgang på det. 
 
Å reise eller å bo, liksom. Jaja. Det meste er jo enten det ene eller det andre.  
 
Dere vet lyden av stillhet? Når det er helt helt stille og alt man kan høre er en veldig høyfekvent suselyd? Visstnok hjernen som tolker kroppens egne lyder sånn at man ikke skal få hetta av all stillheten. Hjernen jobber veldig hardt med den nå, vi skal være helt sikker på at jeg ikke blir overveldet av stillheten. Jeg prøver å få kommunsiert at stillhet ikke plager meg, men det suser i vei. Jeg gleder meg til det roer seg. 
Jeg gleder meg til det roer seg, og spiller tuba i mellomtiden. Jeg har spilt skalaer en stund, laget lyd, lett etter tonen, nå overrasker jeg meg selv med å spille melodier jeg kan. 
Da jeg spilte fløyter og sekkepiper, og tildels fele, kunne jeg plukke det meste av melodier uten noter. Altså at jeg hører melodien, og så spiller jeg den. Jeg kan faktisk ikke noter så godt for de instrumentene. Jeg tenker på tommel+tre+to fingre nede som E, men det stemmer nok verken for sjøfløyte, alt- eller sopraninoblokkfløyte, eller for sekkepipe. E-en som ikke er en E. Jeg har alltid trodd at jeg ikke kan plukke melodier på tuba på samme måte, det er for vanskelig, jeg har ikke skalen i fingrene på samme måte, men sannelig min hatt, det kan jeg jo. Det er litt vanskeligere, men fingrene finner ofte grepet når jeg tenker på en tone. Så må munnen samarbeide da, og spille den tonen fingrene ber om. 
Men siden første og andre ventil ned samtidig både kan være en a, en A, en E, og en ciss, så vet jeg faktisk ikke helt hva jeg spiller. Jeg kan ikke helt notene her heller. Det gjør null. Jeg har aldri vært bra på noter. Jeg er litt sånn rytmeblind på bladlesing. Notedyslektiker. Det gjør ingenting det heller. Jeg skal jo ikke bli flink. Jeg trenger ikke kunne det. Juhu!
Sagorias så deilig det er å få være dårlig til noe.  
 
Nå er det også sagorias deilig med helg. Mannen er kommet hjem og vi er atter samlokaliserte i samme landsdel. Alt vel.  

Siste etappe

Nå er jeg på et hotell på Gardermoen. Hvis jeg skal si noe om de forrige fasilitetene, mammas kontor, så er det jo først og fremst den uslåe...