Dagens andre blogginnlegg. NÅ er det fredag

Jeg prøver altså å få sendt noe kunst med vår lokale monopol-fraktselskap, men ikke svarer de på telefonen og ikke svarer de på mail og dagene går og kunsten står. Jeg ringer og ringer. 

Til slutt må jeg jo bare gå ned på kaia, tildels for å få sendt kunsten, tildels for å sjekke at de ikke ligger stille og døde under pultene sine. 

Neida, de er i live de, de har bare skiftet navn. Og telefonnummer og epostadresse. Men ikke på internett. Og ikke avsluttet gamle numre eller eposter, de bare får(leser) dem ikke lengre. 

Her tenker jeg at det er ikke så dumt å oppdatere internett med sånt. Man kunne tilogmed sendt ut en mail til den eksisterende kundelisten? Neida. Både google, gulesider og facebooksiden får stå som før. 

Men jeg får det nye nummeret og den nye epostadressen på en gul lapp. Så nå kan vi kommunisere igjen.

-Det må jo være ganske stille og deilig på kontoret da, sier jeg? -Nei, det er faktsik noen som har fått tak i det nye nummeret!

Hvordan de nå har klart det, men det spurte jeg ikke om, jeg gikk tilbake på jobb med den lille gule lappen i lomma, og så sendte jeg en ny mail, og så fikk jeg til svar at den som skulle få kunsten ikke står på kundelista deres, så de kunne ikke sende/fakturere, og det er jo ikke så rart når ingen vet at det nye firmaet eksisterer, men det har jeg tenkt å ordne opp i helt sjøl. 

En pre-ferie-fredag

Jeg må bare si, angående forrige innlegg, at jeg er ikke imot å bli bedre i knærne, jobbe for det, eller imot å ta imot råd fra profesjonelle innen helsevesenet, jeg mistror heller ikke kunnskapen bak rådene. Det er bare det at en sykemelding er mer tilpasset mennesker i ansettelsesforhold. Jeg har ingenting imot at andre er sykemeldte, jeg har heller ikke fordommer mot folk som er sykemeldte (føler jeg må presisere holdningen min her etter at jeg fikk dette oppfølgningspørsmålet om mennesker med adhd da jeg for tredje eller det var vel fjerde gang hadde forklart div helserbeidere at jo, takk for omtanken, men jeg har ikke adhd) og jeg er for sykemelding som verktøy, men igjen, enkeltpersonforetak. Mye å gjøre. Vinglete økonomi. Ingen vikar, dobbelt så mye å gjøre når du er tilbake. Konkuransepreget bransje, man må stort sett si ja til ting. 

Hadde det eksistert en avløserordning for kunstnere i tiltakssonen, ville jeg vært den første til å hoppe på tilbudet. Medsøstre, sykemeld eder!

Bare ikke sykemeld meg! For da går jeg konkurs.

 

Nå står alt pakket og klart i gangen, klart til å henges opp i regjeringskvartalet, NorLines må bare svare på alle mine forsøk på kontakt. Sukk. Da var vi her igjen. Sist gang måtte jeg dra ned og banke på vinduet. Det er mulig det ender der nå også.  

Mne jeg er ganske fornøyd med å ha pakket OG å ha bestilt pallekarmer (for det kan man ikke kjøpe lokalt) og det betyr at når de kommer kan jeg begynne å pakke neste verk, og jeg vet allerede når det hentes og skal dermed i teorien ha god tid. Til å pakke. Og så skal jeg reise etter verket, noen uker senere, og pakke det opp, så skjer det noe i transporten kan jeg fikse og improvisere. Mye mindre stress sånn.  

 

Og så er det helg! Helt jobbefri helg, neste helg er det årsmøte i fagforeningen der jeg i et tilfelle av ekte vanvidd og fornektelse har sagt ja til å sitte i styret, HVORFOR, og det årsmøtet ligger midt i vinterferien og det var jo teit. Men vi har en onsdag og en torsdag til å spille spill og gå på ski. Og bare et par helger etter det er det påskeferie. 

Kjenner jeg er veldig ferieorientert nå. Og det er jo bra. Siden det er fredag. 

fiftififti

Da jeg var på rehaben var det mye snakk om å forsøke å være sykemeldt en periode. Tildels for knærne, sånn at man får tid og konsentrasjon til å gjøre alt rett og trene og og og alt, og tildels fordi AltHengerSammenMedAlt og det å være mye stresset kan være en medvirkende faktor til at det bare aldri blir bra. Hjernen er høyt i turtall og tror det er farlig, og forsterker smertesignaler osv. Det hørtes forsåvidt lurt ut alt det der, men i praksis? Som selvstendig næringsdrivende? Komplisert forhold til NAV og ingen vikar? I praksis går det ikke. Det blir jo bare mer stress å skulle være sykemeldt, for når jeg kommer tilbake på jobb må jeg jobbe dobbelt så mye. Men jeg lovte å forsøke å prøve å roe ned selv, å tenke at jeg skulle jobbe femti prosent. Som jo ikke er det man gjør når man setter opp en utstilling til festival, jobber under festivalen, har formidling i utstilling etter festivalen, og må sende rundt verk rett etter festivalen. 

Og jeg merker det jo litt, at det blir litt mye. Eller, det jeg merker er at all energi går til jobb og er det nå det jeg vil.  

Nei. 

Men når jeg ikke bruker all energi til jobb får jeg så dårlig samvittighet. Hvem er jeg som går her og slenger?

 

Nå går jeg ikke her og slenger, jeg må få avgårde disse verkene sørover, og i dag har jeg en plan. I går var jeg forvirret for jeg hadde kommunsert endel med dem og tilbakemeldingen var sånn DET MÅ VÆRE A, OG B! Og da jeg prøvde både A og B og det var en litt dårlig løsning, var svaret, ja det kan jo ikke vi si svare på herfra.  

Nei. Og verken priser eller titler eller datoer har liksom stemt fra deres side, så nå prøver jeg å roe litt ned fra min side også. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med mine udokumentere trelister, skal jeg sende dem? 

Det er mulig jeg får svar på det i dag.  

 

 

Ulmebrann

Jeg er på kontoret! Det er ikke så effektivt som jeg hadde håpet på. 

Jeg føler, har følt, føler fortsatt, at det har oppstått en slags ulmebrann på jobb mens jeg har jobbet alle andre steder, ting som skal sendes, kontrakter som skal skrives, avtaler som skal avklares, ting som må inn i kalenderen for å ikke kræsje med andre ting, ting jeg ikke helt har oversikt over.

Jeg har jo solgt endel verk til et statlig organ, og de har vært litt sånn, kan du sende det nå, har vi det her i neste uke kanskje, og jeg har vært veldig klar på at jeg holder på med utenom-ateliéraktige aktiviterter  helt til 24 feb og får ikke gjort noe før da. Da tenker de at eg kan sende det 24 feb (feil) ogat det isåfall betyr at det er fremme denne uken (også feil, uansett om det blir sendt 24de eller ikke, for denne kunstneren bor jo ikke på det sentrale østlandet.) Selv om jeg har vært den som har vært klarest i kommunikasjonen her blir jeg også mest stresset. I dag sitter jeg på atelieret og forsøker å fylle ut alle skjemaene de har sendt meg og HVORDAN skal jeg klare å dokumentere at treverket i den listen som holder det ene bildet på plass er bærekraftig utvunnet? Jeg har ikke skutt treet selv. Jeg har heller ikke saksnummer, plassering i bygg eller utvalgsmedlem (hæ?) klart for meg. Jeg har sendt diverse mail og venter på svar. 

Jeg sendte heller ikke verket i går, som stresser meg enda jeg jo aldri egentlig har lovt det, og det er avslørt av dagens mailkorrenpondanse: jeg vil ikke bruke den kassen de vil at jeg skal bruke og har mailet om det, venter på svar.  

Når dette verket er sendt må et nytt sendes, de som skal ha det sa de ville fikse emballasje og pallekarmer til pallene selv, men har aldri komemt tilbake til meg om det, nå har jeg purret og skal dermed fikse dette selv, og det kan jeg jo bare gjøre, men da må jeg gjøre det.

Snart er det årsmøte i fagforeningen, jeg har sagt ja til å sitte i styret. 

Og ha ateliéromvisning samme dag som årsmøtet som er samtidig som barnets vinterferie.

Og noen flybiletter må fikses.  

Og noen kontrakter må underskrives.

Og noen fakturaer må sendes. 

Og. 

 

Men først: bærekraftig treverk og transportkasser. Én ting av gangen, det er det eneste som hjelper. 

Nei, først, bestille pallekarmer så de kommer i tide. Mens jeg venter på svar på alle mailene mine.

OG huske å ringe barnet og minne ham på at han må trekke ut limpistolen av kontakten, for han får vanligvis ikke lov å limpistoliliere når han er alene hjemme. 

Jeg har alarm på mobilen til dette.  

Resten har jeg bare alarm i hodet til.  

slomo og fomo

Resten av uka bare raste avgårde. Litt for fort og jeg følte at jeg hang litt for langt bakpå hele tiden. Nå er festivalen så godt som over, det har gått bra, alt har vært fint, jeg har drukket mye mindre øl en planlagt og gått og lagt meg mye tidligere enn tenkt. Sånn ble det. For mye jobb, tror jeg. 

I går da jeg la meg var jeg både veldig fornøyd med å komme meg tidlig i seng og skuffet over meg selv som ikke klarer å holde ut og være ut og treffe folk og være generelt småfull med kolleger og kjentfolk denne ene dagen i året da Kirkenes fylles med sånt som er faglig relevant. Sånn er det. 

 

Jeg har vært litt stresset over ting som må gjøres etter at festivalen er over, fordi de generelt og spesielt burde gjøres under festivalen og før festivalen begynte, dette skyldes i større grad urealistiske krav og lite informasjon fra andre enn dårlig planlegging fra min side. Men litt bakpå altså. Følelsen. Dere vet. 

I dag våknet jeg altfor tidlig, jeg er trøtt og smal i øynene, men det er jo helt som det skal være på festivalens siste dag. Vanligvis skyldes dette alkohol og sene nattetimer, men det kommer jo en ny festival til neste år.

En helt strålende mandags morgen

I dag startet vi med en klassisk Anne Cath. Vestly, livets første for min del. 

Jeg kunne altså ikke finne brillene, og både jeg og the Stig leita og leita, på kjøkkenet, på stua, på badet, i gangen, opp og ned trappene, og til slutt dro jeg hendene gjennom håret og innså da at jeg hadde skjøvet dem opp i pannen.  

 

Ja, nå er vi altså der, sa the Stig.  

 

The Twig er på mange områder svimmelheten selv. Du kan gjenta en beskjed ti ganger for at halve skal komme fram. I morrest hadde han slengt den rena t-skjorta rett i skittentøyskurven og fortsatt å ha på seg den gamle. Jeg vet ikke hvor mange gymbagger som ligger igjen på skolen, og jeg vet heller ærlig talt ikke om de ligger der fordi han ikke orker å dra dem med seg hjem eller fordi han glemmer dem. I dag sa jeg at kommer det ikke hjem minst en gymbag, så blir det ikke spilletid. Tror aldri den ungen har vært så sur på meg noen gang. 

Det som er problemet med å leve med to som i forskjellig grad lever livet inne i en slags dis (den ene i veldig mye større grad enn den andre så det er sagt) er at jeg blir en slags huskeboks. Jeg må gå og huske ting for de andre to og det har jeg faktisk ikke særlig lyst å bruke energi på. Det føles faktisk litt urettferdig å måtte være den som husker ting de andre ikke gidder å holde i hodet. 

Og nå er jeg litt urettferdig. Men sånn føles det fra tid til annen. 

 

Jeg sitter hjemme og blogger, det er egentlig ikke noe vits å dra i gang sirkus Figenschou før jeg hører hurtigruta tute ute i fjorden, for ombord på den er de nyinnrammede bildene mine (som skulle ha vært her i forrige uke.) Så skal de losses og lastes på bil, og så skal de kjøres ut, og så skal de riktignok akklimatiseres i et døgn eller så før jeg åpner kassene, men når hurtigruta, eller Havila, jeg vet ikke hvem som har ruta i dag, tuter, da kan jeg i alle fall dra ned i galleriet. Nå innser jeg at selv om hurtigruta burde tute om et kvarter eller så, vet jeg faktisk ikke om Havila holder samme rute. En løst skissert dag, med andre ord. The Stig holder øye med gradestokken, i helga var det minus tredve, da starter ikke bilen, den trenger vi i dag, nå er det oppe i 21 grader. Det er ikke helt i den trygge sonen for bilstart, vi håper det stiger litt til.  

 

I helga var jeg ikke helt frisk. Til min forskrekkelse og enorme skuffelse, for da er jeg jo alltid syk en ti dagers tid, men søndagen følte jeg meg allerede bedre. Lørdags morgen hadde jeg skyntet meg å sy ferdig leporelloene, siden jeg følte meg så dårlig, jeg regnet med det var siste sjanse til å få dem fullført. Men det hadde jeg jo helt fint klart i dag. Jaja, fint med alt som er gjort. 

Jeg og the Twig gikk løs på fryseboksens enorme beholdning av frosne bær i helga, og lagde smoothie etter smoothie, på søndagen tror jeg at jeg fikk i meg en liter bær, så kanskje det er derfor jeg er frisk. 

Eller kanskje jeg aldri egentlig var syk.

 

På torsdag er det åpning av lokal kunstfestival, jeg har en utstilling jeg må gjøre ferdig og noen produkter som skal gjøres ferdig til salg, og vi får gjester i kjelleren og har en del rengjøringsarbeid i husets alle etasjer å gjøre, vi må også innom mamma og hilse på henne og hennes gjester (som hun oppbevarer på loftet, sånn kan man også gjøre det) så nå gr det vel slag i slag her. 

 

Men først må hurtigruta tute ute i fjorden.  

 

 

OG DENNE DAGEN DA?

Egentlig skulle ikke overskriften være med caps lock. Men så ble den det. Og da ble overskriften så herlig aggressiv istedet for med sånn trist pioanomusikk i bakgrunnen. 

Og denne dagen da...?   Pling ploink ploink

OG DENNE DAGEN DA?!

I går var jeg hjemme for å sy leporelloer, men jeg kom aldri lengre enn til printing. Det tar ca en halv time å printe ut ett sett, forutsatt at ingenting går galt underveis. Da kan man satse på at ingenting går galt underveis og forlate rommet og gjøre andre viktige ting, og så komme tilbake etter en halvtime og se at ark nr to har krøllet seg i printeren og man fortsatt har 90% av settet igjen. Eller så kan man sitte og se på at maling tørker. Omtrent så spennende er det. 

I dag skulle jeg altså sy, men nå er problemet maling som tørker, og om jeg evt skal sitte og se på det. Jeg printer jo et ferdigdesignet sett, men jeg har også gått over og malt litt på enkelte av sidene, sånn i ettertid, sent i går kveld er altså ettertid her, og det er ikke helt tørt. Man kan jo ikke sy i våte ark. 

Jeg kan jo sy i de få som er tørre. Men hvor skal de våte tørke da? 

Og så er det også behagelig å vente på varmen i rommet, kjellerstua får ikke varme om natten. 

 

Nå ble det sykt vanskelig å skrive, jeg har akkurat sett rett på sola. Det skal man jo ikke men det er noe alle nordinger gjør når den kommer tilbake. I dag, trettende februar, er første gangen sola skinner rett inn i huset. Etter mørketidens slutt. Da må man skynde seg og springe og stille seg i sollyset og se rett på sola. 

 

Og så skulle jeg plante georginrota som har ligget i matkjelleren siden høsten, jeg hadde så fine georginer i fjor, men der har det nok vært kuldegrader for de var blitt myke og råtne. Det har vært veldig kaldt og lite snø i år. (=minimalt med isolasjon rundt husveggene)

Jaja. Da får jeg kjøpe nye ferdiggrodde georginer som kan stå i et bed og blomstre, det går vel fint det også. Jeg må tenke litt på bedene mine i år. Jeg elsker å ha hage, det er alltid noe man har gjort litt feil og så får man gjøre det på nytt. Man blir aldri fri for arbeid. 

 

Nå skal jeg snart gå ned og sy. Og mens jeg syr, skal jeg printe. Det er en bra og effektiv kombinasjon.  

Og så er det fredag. I hele dag. Juhu.  

 

min far mine innkjøp min jobb mitt folk

I går oppdaget jeg plutselig at det var niende februar. Jeg skvatt litt til. Niende februar er dagen pappa døde og den har liksom aldri kommet snikende inn på meg på den måten før. I dag er det tiende, i dag finner jeg ham. Tiden går. Det er annerledes å ha hatt en død pappa i ni år enn å ha hatt en død pappa i ett år. Det er det ihvertfall. 

 

I går jobbet jeg planmessig og fremoverrettet hjemme, det vil si, jeg sydde om min egen ládjogahpir og nesten ferdig den til stesøstra mi, og det gjorde jeg fordi da kan jeg rydde sammen syrommet og gjøre det om til printerom, for det er det jeg trenger nå. Egentlig kan jeg printe på jobb, men når alt er printet må jeg sy det sammen til en leporello, og symaskinen står jo så fint her hjemme. Printeren er allerede på plass i kjelleren siden forrige testprintrunde. 

Jeg shoppet også på internett. Et smykke fra Etsy. Åtte bøker jeg egentlig har fra før og ikke finner og savner og vil ha nå og som ikke er veldig lett å få tak i på biblioteket siden de er på engelsk og som var på salg og som jeg ville ha, ha, ha stående bestandig. Og to peonknoller. For sone H7. Vi er jo egentlig to soner opp igjen, forbi H8 og over i den forskrekkelige fjellsonen, der ingenting gror, men folk har nå peoner i sørvendte vegger her også da. Jeg er litt spent på forsendelsen, de begynner å sende i uke 11, da kan det fint være tyvetalls minus her. Jeg bestilte ikke rosebusken for H8 jeg også hadde lyst på, for å si det sånn. 

Men den har jeg også lyst på.

Og så ble jeg invitert på jubileum for folkehøyskolen jeg gikk på! 28-års jubileum og det er ikke så dumt for på 30-årsjubileet driver alle og fyller femti i forskjellige størrelser på festene sine og opptar kalendrene til folk. 28, altså. God plan.

Jeg gikk ikke på en veldig varm og inkluderende folkehøyskole. Eller skolen min kanskje var det ellers, men kullet mitt var veldig sånn Den Kule Gjengen Ruler. Jeg trodde vi var ferdige med det etter gymnaset men der kom det rullende inn en gjeng og ville gjerne ha det med seg videre. Og i den aldreren, eller, i det segmentet som er veldig opptatt av å markere at man er kul, så er det enkleste å markere det ved å markere avstand til de som ikke er kul. Så sånn ble det. Og jeg er og blir jo en raring (på norsk) og takk og pris for det.

Men denne invitasjonen da. Det er et arrangement på facebook. Opprettet fra to av Oss, Den Kule Gjengen. Et bilde (av dem selv) er lagt ut, en tekst, en forslag til dato. Folk fra 97-kullet har kommentert glede over forslaget og lagt til om det passer for dem eller ikke. 

Og. Arrangementskommiteen. De har konsekvent bare laika kommentarer fra de andre kule. 

 

Nå er vi nesten femti. 

 

Nei, gi meg alle raringer. Det er mitt folk. 

 

Bling bling knæsj!

Jeg har vært i sekstiårsdag. I går. Jeg er uproposjonalt bakis. Jeg tror jeg drakk tre eller fire alkoholenheter på seks timer? Jeg tror faktisk det er for lite. Man må ha fuel på fest. Ellers går det ikke. Jeg var hjemme før midnatt men det føles som jeg har vært på rai til soloppgang.

Men det var en nydelig fest, en sånn fest der folk hele tiden gikk opp på scena for å si pene ting til hverandre. Veldig fint å få være med på. 

Jeg har på en måte for mange penklær. På en måte for få. Jeg har veldig mange pene overdeler men bare en penbukse. Jeg trenger en penbukse som ikke er svart, innser jeg. Det må være mulig å skaffe. Og ikke er det hastverk heller siden jeg ikke pynter meg ofte. Det er derfor jeg sier jeg har for mange penklær, jeg går jo enten i arbeidsklær eller pysjamas. Men når man nå skal pynte seg. Osv. I går løste jeg penbukseproblematikken med en  nikkers jeg kjøpte i Bodø i fjor, den har ganske ok form som piratbukse. Nikkers er ikke akkurat et plagg for korte mennesker, men det glemte jeg da jeg kjøpte den uprøvd. Når man er kort i nikkers og klarer og få den til å henge på plass over tjukkleggen der, får man så mye stoff hengende i bulkete poser at man kunne hatt en kaffekjel ved det ene kneet og to vedkubber i det andre. (Beklager, vet ikke hva nikkers er på svensk, orker ikke goooooble.) Men funka overraskende bra som blå penbukse når den fikk henge rett ned.

Men dere. Smykker. Jeg tror ikke jeg har kjøpt smykker siden jeg jobbet på Samovarteateret før årtusenskiftet. Jeg tror også jeg har bare glemt at smykker også følger motebildet og dermed blir umoderne. Jeg har bare umoderne strass og store brune ting. Klipsøredobber. Og ting jeg har laget selv. Jeg vil ha smykker! Og for en fin ting å ville kjøpe! Og heller ikke noe stress, ikke noe jeg må ha. Jeg vil ha store fargerike greier som gjør hele antrekket. Fra uavhengige håndtverkere. Når jeg en gang finner det. Og greia med signatursmykker er at man må ha minst to. Tre helst. Eller så blir man hun som alltid kommer på fest i for stor nikkers, hvit skjorte og det der jævla enorme armbåndet sitt hver gang. Nei, man må variere. Det må man. Og nå har jeg akkurat innsett at grunnen til at jeg har så lite penger på konto er at strømregningene har gått fra min privatkonto istedetfor felleskontoen i lang tid, så nå har jeg ikke uforsvarlig lite penger som jeg har kastet bort på ting jeg ikke husker eller kan forklare heller, så da kan jeg kjøpe smykker. Eller ett. Hvis jeg finner et jeg vil ha. Det gleder jeg meg til.

Šiõǥǥ Saa'mi meersažpeei´v!

Ja men jeg sovnet på den sofaen i går. Da jeg skjønte at jeg ikke klarte å bekjempe meg selv, tenkte jeg jaok men sønnen er på vei hjem, han kommer hvert øyeblikk, da våkner jeg...

En time senere bråvåknet jeg av at jeg hadde sovet altfor lenge, det kjente jeg i hodet, og hvor var sønnen? Ikke kommet hjem i hvertfall! Og så blir jeg urolig og nervøs når han forsvinner, men heldigvis dukket han opp ti minutter senere. 

Og i gårkveld sovnet jeg greit i ellevetiden og sov som en stein hele natta, så hva som gjelds og ikke gjelds, det er det vanskelig å svare på. 

I dag er det Samefolkets dag, jeg er ikke ute og spankulerer i kofta, jeg bare gidder ikke. Og ikke skal jeg på feiring på Samfunnshuset heller, for det er ikke så gøy. Jeg skal skru opp noe (flaske, ikke hylle) med søskenbarnet til kvelden. Sønnen gadd heller ikke koftestyret, jeg forsøkte å presse litt på, men det er litt uhemslig når man skal ut og leke og ha boblebukser over og alt, så det forstår jeg. Han fikk med en luhkka i sekken. 

Jeg er i kjelleren og syr ládjogáhpir til stesøstra, synes det er bra bruk av dagen. Hadde egentlig tenkt å begynne på ny kofte til meg selv, men det er ganske trangt på syrommet med alle fosterplanetene vi har stående for Mannen med Innestemmen, som er au pair i Frankrike i vinter, luesøm ble mer overkommelig. 

Men jeg har lyst å starte på den kofta snart. Som jeg liksom finner færre og færre anledninger til å bruke...

Litt senere skal jeg møte sønnen for den halvårlige klippen, det blir alltid katastrofe, og da er det OGSÅ greit at han ikke går i kofte, så alt i alt ble det lite feiring her hos oss. Men det blir bare med en lugglengde man kan se ut under. 

Lihkku beivviin alle!

40hp

I dag har jeg vært flink, ti poeng, eller sikkert førti faktisk, vært på jobb, dratt hjem, ikke jobbet videre på macen mens jeg spiser lunsj, men spist lunsj og så jobbet videre, sydd litt ladjogahpir. Sykt helvettes masse pauser derimellom. Heia meg. 

Nå holder jeg på å sovne her jeg sitter men det er pga så mange netter med lite søvn, ikke pga turbofigenschou.  

Må ikke sovne

Hvordan sovner man ikke?

Hvordan sovner man om kvelden når man skal sove? 

Livet er fullt av mysterier.