Tilbake i de arbeidenes rekker

Som absolutt alle andre som starter på jobb etter ferien har jeg problemer med det tekniske. Ingen av mine tilgjengelige nettverk er tilgjengelige. Jeg sender en mail til han som har sørget for at jeg har nett og spør om jeg kan få nett, og han sier at det skal noen se på. Nå er det snart lunsj og jeg har nett, men det er fordi telefonen og datamaskinen endelig har blitt enige om at jeg kan få dele telefonens nett. Det har de vært uenige om i hele dag. De vil ikke fortelle meg hvorfor. 

Etter en stund ville jeg logge meg på blogger, men siden jeg ikke har brukt denne datamaskinen på veldig lenge, får jeg ikke lov, ikke uten å bruke passnøkkelen min. Det viser seg at det er fingeravtrykket mitt. Smart, Silje, når kun én av fire enheter jeg bruker til å logge på har fingeravtrykksleser. Jeg har sannsynligvis blitt spurt om jeg vil bruke fingeravtrykket til å logge på, og ikke skjønt at nå gjelder det for alt jeg har av maskineri. 

 

Bortsett fra det kjører jeg alle nystartstriks jeg kan komme på. Nytt, fint underlag under datmaskinen. Ny karaffel for å ha vann i. Det er altså ikke kaldt vann i kranene her i andre etasje, så jeg henter vann i en tank nede, karaffel gjør det enklere. Og penere. Jeg har bestemt meg for å ta den fine plastorganisatoren jeg fikk av søstra mi til jul, til jobben. Jeg har syntes den er for fin, men det er den ikke. Eller, jobben er ikke for stygg. Nye oppslag på bordkalenderen, alle nye innføringer med min peneste skrift. 

 

Jeg har svart på en mail, litt kort, fordi jeg måtte bruke mobilen da maskinen ikke ville låne mobilnettet akkurat da. Jeg sjekket hva jeg egentlig har sendt til de som tilhører samme etniske gruppe som meg og som ville ha opplysninger om det de kjøpte for noen år siden. Jeg ser at jeg har sendt alle opplysninger TO ganger. En gang fordi de hadde kjøpt ting og da er det veldig logisk å sende med info. En gang til fordi han som hadde fått det hadde hatt datakræsj. Og nå vil de ha det en tredje gang fordi...ja fordi de har rota det bort. Så da skrev jeg at det har de fått to ganger og andre ganger skrev han som mottokk det at han skulle legge det på serveren, sjekk der? Jeg er litt uvillig her fordi det er veldig kjedelig arbeid, (VELDIG) og de som mottar det får betalt hver gang de skriver en mail eller legger eller ikke legger det på serveren, mens jeg ikke får betalt. 

Ikke at det nødvendigvis stjeler uhorvelig mye tid fra et mye artigere, mye bedre betalt arbeid, men det er jeg som sitter og jobber gratis, det gjør ikke de som har rota alt bort. 

Til syvende og sist går det også utover meg om alle opplysninger forblir forsvunnet, men jeg vil altså at de leter litt SELV først. 

 

Og så har jeg tegnet litt. Og ryddet litt. Og skrevet litt. Ikke så verst jobb, dette.  

 

 

 

 

start bråstopp

Mamma&dem kom seg avgårde med flyet. Det er fortsatt tåkete, eller, det viser seg, at det fortsatt er høy luftforurensning. Det brenner en plass i laaaangt inne i Russland, her er det lavtrykk, og Østfinnmark er tåkelagt. Det lukter brent. 

Det er ikke første gang, men det er første gang myndighetene har gått ut med rødt farevarsel for luftforurenisng og alle er litt forvirret. 

 

Men nå må jeg gi opp bloggingen for noen la seg nettopp ved siden av meg på sofaen for å se på ettellerannet masete helgeprogram på mobilen sin og da ble konsentrasjonen borte. 

Jeg kommer vel sterkere tilbake.  

Avsteeeeed, sted, fremtid, fortid, søm.

Mamma&dem prøver fortsatt å komme seg til Oslo. Det nye forsøket i går kveld ble avlyst fordi tåka plutselig seig innover igjen. The Stig dro og hentet dem på flyplassen enda en gang. Han sa at jaja det er vel fortsatt rester av dagens middag, vi får ta den i morgen og da, men mamma sa at nå VILLE hun ha Oslomat. De skal egentlig med et fly nå i formiddag men det er fortsatt tåke, og nå er det streik i tillegg. 

Det er egentlig ikke noe problem å dra når det er tåke, men det lander ingen fly, så hva skal de dra med? I går kveld satt vi alle og så på Flight Radar og så Osloflyet sirkle og sirkle over byen, før det for tilbake mot Finland. I dag er det streik på Gardermoen. 

 

Jeg liker som før nevnt å lese min egen gammelblogging for å se hva jeg gjorde på denne tiden for et år siden. Bloggens funksjon er jo også at den er en dagbok. Men den ligger åpent ute på nettet, så så dagboksaktig kan den ikke være, så jeg snakker litt sånn uklart om enkelte ting. Sånn at andre og annet ikke kan identifiseres. Det er jeg kjempegod til! Jeg skjønner jo ingenting! Hvem hadde jeg et møte med i fjor? Hvem ga meg fire dager på å svare på om jeg ville være med på et toårig prosjekt? Hvilket toårig prosjekt? Er jeg med på det nå? Jesus gud. 

 

I dag skal jeg dra å spise lunsj med Tanakofta og Soppero-Sovellus. Etterpå blir det litt ládjogahpir-prøving. Jeg skal ikke gå tur, heihei 2027-Silje, for du fikk beskjed om å gå fire turer i uka av fysioteraputen, men du klarte ikke begrense deg, og hver dag på kvelden har det vært verk i knærne, så denne dagen gikk du ikke tur for å se om det begrenser problemet. Dette kan du ta med deg i 2027-planen for knær. Men jeg hadde planlagt, rukket, og lyst til å gå tur før lunsjen... 

Åh! Nå hører jeg et fly sirkle over byen og forsøke å lande. 

Nå skrev jeg meg bort.  

Den siste ládjogahpiren jeg sydde ble litt skjev, for bæreren har sånn implantat bak øret, og det dro hornet med alle veier. men den ble veldig, veldig fin, så jeg spekulerer på om jeg skal bruke den ládjogahpiren på Vuonnamarkanat i år. Gå den litt inn for hun som skal ha den og som har forlatt landsdelen for årestiden uansett. For den er så fin. Bare at jeg har jo ikke implantat så på meg blir den skjev. Den er implantatforskjøvet, bare rett på H sitt hode. Nå har jeg sydd fem ládjogahpirer ferdig, holder på med den sjette, og snart har jeg sydd flere luer enn kofter, og for hver og en lærer jeg noe nytt. Den Tanakofta skal ha er dermed den fineste hittils. Det har jeg lyst å skrive masse om, men jeg skjønner at det kanskje ikke er så veldig interresant for lesergruppen at jeg har meninger om kledestripen under hornet er klippet eller revet. Kanskje for Silje 2027, men kanskje ikke for henne heller. Hun har jo kommet seg videre og lært enda mer. 

 

På flyplassen sine nettsider står det at Vadsøflyet har klart å lande, det var vel det jeg hørte, men det er et mindre fly så det behøver ikke å bety at Osloflyet kommer seg ned. Vardøflyet er kansellert men det kan være været i Vardø også dét. Det er ganske tåkete, jeg ser ikke byen helt klart. Fremtidssilje kommer til å vite hvordan dette gikk for mamma&dem. 

Den umiddelbare fremtidssilje skal rydde litt på stua.  

 

 

Sakte planlegging inn i uken

Jeg har bestemt meg for å ta to dager fri før jeg begynner å møte opp på verdens letteste jobb. Nå har jeg jo den muligheten så da gjør jeg det. Hodet har begynt litt på jobb, men kroppen kan få være hjemme helt alene i to dager, uten å måtte ta hensyn til andres følelser og handlinger. Mmmmm.

I dag kommer mamma og stefar (eller mamma&dem, som det jo heter) på middag, så jeg må ta hensyn til en glutenfri middag. De skulle reist til Oslo i går, men flyet ble kansellert, og ettersom de skulle reise, har de tømt kjøleskapet. Vi har all maten deres. Så da må de jo komme hit og spise. Fortrinnsvis må jeg også sette disse delene sammen til en rett. Det tror jeg skal være innefor mine evner. 

I morgen kommer Tanakofta innom for å prøve ládjogahpir og også planlegge oppholdet til...til...eh...denne personen sitt alias husker jeg ikke. Litt usikker på hvor kofta hennes kommer fra også, Kiruna? Kirunakofta? Nei, litt lengre sør tror jeg vel. Det kan umulig være det hun har hatt som alias. Hm. Åkei, Kiruna (som ikke egentlig har noen tilknytning til selve Kiruna) og sønn kommer. De skal bo i kjelleren min til vi reiser på Vuonnamarkanat for å absolutt ikke handle noe, og besøke Tanakofta. Det blir fint. Jeg gleder meg. 

Koftesyersken! Det kanskje var aliaset. Ikke for at vi ikke alle syr kofter, men hun er best. Hvilket minner meg på at jeg kanskje tilfeldigvis skal henge den siste kofta jeg har sydd inn i kjellerstua der hun skal sove, så kan vi helt tilfeldig komme i snakk om hvordan jeg burde løst kragen. 

  

men takk for at du sa ifra

Fysioterapeuten min har sendt meg en link til en RESSURS om kronisk utmattelse. 

Eeeeehhhhhhh jeg er vel ikke akkurat kronisk utmattet, sier jeg. 

Nei, vet dere hva definisjonen er? Sliten i tre måneder. Der vil jeg si terskelen ligger utrolig lavt. Nå tror jeg ikke jeg kjenner et menneske som ikke er kronisk utmattet. 

Jeg leser, men det er litt vanskelig å ta meg selv alvorlig som leser det. 

En av de heller få hjelpemidlene man har for å underholde seg selv når man har rundet spillet ARTROSE I KNÆRNE 4000 er å ikke høre så mye etter på alle de smertesignalene hjernen komme med. Man har ikke bruk for dem, men det vet jo ikke hjernen, den blir stressa over at man ikke hører etter når den har noe å fortelle og roper høyere. Så nå prøver jeg å huske på å si sånn, åja, neida hjernen, det er bare for jeg ikke har brusk i knærne, det vet jeg. Takk for at du sa ifra. Åja, neida, det er bare ankelen jeg vrikket i fjor, det husker jeg, men takk for at du sa ifra. 

Den gjør jo sitt beste.

For det sto det i det der ressursheftet. Ikke at man skulle prate til hjernen sin, men at man ikke skulle høre etter. Og at man skulle være snill med seg selv. Jeg regner med det er jeg som er hjernen min, så jeg snakker vennlig. 

 

I morgen starter skoleåret, der prøver vi også med vennlig prat, skolebarnet vil ikke starte på skolen igjen for hva er vel kjedeligere enn det. Kjenner meg igjen, prøver å peppe, men enkelte i husholdningen er bedre på å klage enn å ta seg sammen. (=alle, men heldigvis ikke alltid samtidig.) Men det gjør ingenting med litt rutiner. Jeg har et par prosjekter å ta opp igjen på jobb, og så kom det inn en forespørsel fra... fra en etnisk folkegruppe jeg selv tilhører og som har en kunstsamling som jeg har solgt verk til, og har jeg noe opplysninger om de verkene kanskje? Og jeg kjenner hvor utrolig lite overrasket jeg er over at det er akkurat de som har rotet bort alt, og hvor utrolig lite lyst jeg har til å sette meg ned å bruke tid på å finne opplysninger og skrive instrukser for verkene enda en gang. Det blir rett og slett ikke første pri. Jeg er litt fornøyd med meg selv som ikke tar ansvar for å redde denne situasjonen. Hjelper gjerne, når jeg får tid. Og lyst. 

 

Jeg tror også jeg skal drive litt vennlig prat til meg selv som starter på jobben igjen, rart det der, laget jobben selv og alt, sin egen sjef, tøyse med farger og pinner, men enda er det litt motstand etter ferien. Det er nok en naturlov. Ja, neida hjernen, det går bra, denne jobben har du laget selv, så den liker du, men takk for at du sa ifra.  

Jeg siterer min niese Unni til den: tante Silje vet dere, hun er kunstner, hun har verdens LETTESTE jobb! 

Nemlig.  

 

 

Neivel da.

Det var ingen verken i min nærmeste eller litt fjernere omgangskrets (3 stk) som var i næreheten av å være like over seg som meg over at jeg ikke har brusk i knærne lengre.

Tildels var enkelte kanskje litt halvskremt over tilstanden, men jeg visste jo fra før akkurat hvor vondt jeg hadde i knærne, så for meg er jo tilstanden den samme. Kunnskapen om mitt indre er ny!

Kunnskapen om mitt indre imponerte ingen! Ved nærmere ettertanke kommer jeg vel ikke til å lage meg en plakat til å gå rundt i byen med da.  

 

I dag har vi tømt tilhengeren for kvistene av de trærne vi tok i mai engang. Det er egentlig litt tvilsomt om vi trenger henger. Vi bruker den en gang i året for å kjøre kvist opp til komposten. Vi kunne egentlig like godt hatt en handkjerre. Den er ikke i så god form, den hengeren, så noe særlig lengre enn ned til Øfas og opp til komposten er den ikke brukende til. Stor plass tar den og. 

Nå er den tom, og jeg ser hagen til naboen fra verandaen. 

Verandaen bruker jeg på å sy ládjogahpir til Tanakofta, som selvsagt har tenkt lenge og vel på hvordan hun skal klare å sette sammen den mest arbeidskrevende ládjogahpiren i Tanavassdragets historie. Trekanter skal hun ha. Forskjellige farger i pynten skal hun ha. Blonder fra Stockholm skal hun ha. Krøller på øreklaffene skal hun ha! Jesus gud. Jeg har ikke kommet lengre enn til å sy kledet klart, som ikke er så kort som man skulle tro, ettersom det betyr at hornet er sydd og limt og mye av håndsømmen er gjort. Eller. Mye er å ta i. Haha. Noe, i hvertfall. Nå må jeg forske litt videre på hvordan kledestrimlen under hornet skal formes. 

Viktig å få det med i bloggen i tilfelle en av de kanskje ti andre i Sápmi som syr ládjogahpor leser dette og vil komme med innspill. 

 

I morgen er det en slags prestart på jobb, jobbtilvenning kan man kalle det, jeg har et møte som handler om en utstilling. Torsdag begynner sønnebarn på skole, og da har jeg faktisk tenkt å ha fri to dager her hjemme før jeg begynner mandagen etter der på jobb. Det føles som jeg ryddet kontoret til ferien i overigår, men det var det ikke. Jeg tror jeg skal begynne året med noen lure tanker om hvordan arbeidsverdagen skal utformes heretter. Den friheten har jeg jo. 

 

 

Fantastiske meg

I går var jeg hos fysioTERAPEUTen, han som helst vil jobbe med min manglende evne til å slappe av, og litt mindre med hodepinen, eller, for ham er det samme sak da. Nå vil han også jobbe med knærne, og jeg er litt sånn, njah, ørgh, åkei da. Ikke at jeg ikke vil bli bra i knærne men jeg er tilbakeholden optimist. Jeg har jobba så jævla mye med de knærne og bedre blir det jo ikke. Men det er jo ingen grunn til å gi opp.

Så nå hadde han fått tilsendt diverse rapporter om knær via fastlegen, og de siste mr-bildene, de som jeg vet viser økt slitasje sammenlignet med de forrige bildene.  

Jeg er fysisk ute av stand til å huske navnte på diagnosen til knærne. Tildels tror jeg det het noe annet før og  har skiftet til noe nytt for noen år siden, tildels er jo alt på latin så det er ingenting i ordene som gjør at jeg husker det. Jeg har liksom to knær med møhnimøhniblamblamcholehapp. Og ett kne med en slags senebetennelse.

Fysioterapeuten gjentok navnet på møhnimøhniblamblamcholehapp, jeg glemte det i samme sekund, han sa vi kan jo bare si at det er en av formene for artrose da, og det er grad fire. 

Dette virket som en viktig opplysning, men jeg klarte ikke helt å finne noen faktiske opplysninger i det? Starter det på 1 eller går det til 1? Det starter på én, sa min tålmodige fysioterapeut. 1 er lite slitasje. Hvor langt går skalaen? Den går til fire. Da er det absolutt ingen brusk igjen. Og ingen mulighet til å trene den tilbake. 

Jaha! Det er jo en opplysning man kan bli litt betuttet av kanskje, men jeg ble mer sånn...fyllt av undring. Wow! Ingen brusk i knærne! Det er jo ikke veldig rart at det gjør vondt da. Noe fysioterapeuten sa seg enig i. Nå er det lårbein mot leggbein inni der. 

JØSS.  

JØSS!

Jeg kjenner at jeg har lyst å lage meg en plakat det det står JEG HAR IKKE BRUSK I KNÆRNE og gå rundt med den i byen.  

Dette er helt nye opplysninger for meg og jeg føler meg også som et slags medisinsk vidunder, selv om jeg skjønner at det at det overhodet finnes en skala som går til fire betyr at det er forholdsvis vanlig. Men ikke for meg! 

JØSS! 

 

Så nå er ståa sånn at på en måte så kan ikke knærne bli bedre. Samtidig så kan de det. For smerteopplevelsen for de som har møhnimøhniblamblamcholehapp er ikke alltid i synk med skadene. Så jeg kan begynne å føle meg bedre, uten at skaden er borte. Jeg må jo nesten bare satse på det.  

På en måte er det også en lettelse. Jeg har jo trent og trent og trent og likvel har det, mot alle odds og medisinske råd, blitt verre. Nå er det ikke så mye mer jeg kan gjøre og det står ikke på meg. Det sto nok aldri på meg. Det sto muligens på det at jeg har hypermobile ledd. Eller noe annet. Hvem vet. Nå står det på mirakler! Og det føles mer sannsynlig at det skal slå til. I alle fall målt opp mot min erfaring med trening og rehab. 

JØSS. 

Fremad, min tapre gnager!

Jeg tenker at man merker på bloggefrekvensen at jeg fortsatt har ferie?

I natt drømte jeg at jeg kjøpte en dunkåpe. Ganske billig, men dunet hadde klumpet seg rundt armene. Jeg tenkte jeg kanskje kunne prøve å tromle den. Den var brun. Jeg kler ikke brunt. Da jeg våknet var jeg ganske glad over at jeg jo har en dunjakke, og så kom jeg på at jeg kjøpte jo en fantastisk dunkåpe i fjor, faktisk fin på ordentlig. 

Jeg har jo gruet meg til vinteren siden våren kom, nå er det enkelte gule blader på trærne og temperaturen har sunket. Det betyr jo egentlig bare at vi bor i Nord-Norge, men kroppen sier høst. Kaldt. Høst. The Stig sier at det er enda to måneder til snøen kommer, det har han jo rett i. Men, kaldt. Høst. 

 

Jeg bruker min lille kontortid (ferie, ikke sant) til å prøve å kontakte sas. Det er fryktelig fryketlig vanskelig, men det er uhuhuhuuurettferdig at de skal oppføre seg som de har gjort osv. Jeg får mindre angst&beven når jeg kontakter SAS enn når jeg kontakter NAV. Kanskje fordi det er en mindre viktig del av livet. Men begge gjør det så vanskelig å komme i kontakt med dem at det blir galt på kundesiden, og dette er for å spare penger.

Jeg tror at det med NAV er litt sånn at jeg faktisk føler at jeg har gjort noe galt. Kanskje jeg ER frilanser? Kanskje jeg har krysset av feil en plass? Kanskje jeg har gjort noe ulovlig? Det er jo helt grusomt!

Jeg tror faktisk på alvor at jeg uforvarende har gjort noe som strider mot loven, når jeg gjør NAV oppmerksom på virkeligheten i min økonomiske situasjon. Det nytter ikke å fortelle meg selv at det også kan være at jeg har helt rett. 

Sukk. Jeg kan være litt vanskelig å ha med å gjøre. For meg selv. 

Alle andre synes så klart jeg er en vårbris, så har vi det notert. 

 

Nå har jeg kommet i kontakt med en agent på SAS. Min tredje i dag. Jeg vil ha eurobonuspoengene for den turen som SAS kansellerte, og der jeg ikke kommer til å få pengene tilbake. For da får jeg sølvkort. Og det er praktisk. Jeg ser ikke for meg at det kan blir noe annet enn computer says NO. Men jeg klarer ikke å la være å prøve. For jeg har jo betalt for turen. Jeg tror ikke egentlig dette er mot loven. Jeg har bare litt hjertebank. Puls 80, mot normalt 60. Dette klarer jeg. Eller, jeg må liksom, når ting ikke er rett.

 

Tenk om det kunne vært sånn at man kunne lånt en ny kropp med en annen hjerne når man blir litt lei av seg selv, bare for en uke eller to innimellom?

Det kunne vært litt deilig.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Håper ikke dette blir en føljetong.

Jeg klarer ikke å huske om jeg skrev noe om det, men jeg ble jo sykemeldt i en periode. Det var så mye hodepine og bivirkninger av hodepinepiller. I mai. Nå har jeg fått et vedtaksbrev fra NAV, at jeg har rett til å være sykemeldt. Juhu. Jeg skal få penger og alt. Men problemet som oppsto helt med en eneste gang, er at de regner meg som frilanser, og at da regnes sykepengegrunnlaget som differansen mellom inntekten de siste tre år og de siste tre måneder, der de siste tre måneder blir omregnet til årsinntekt, medmindre differansen er større en 25%. Eller var det mindre. Ikke sånn kjempelett å forstå, men det var med konkrete tall. Problemet er jo bare at ettersom jeg er selvstendig næringsdrivende, og ikke frilanser, så er det jo bare jeg som vet hva jeg har tjent de siste tre månedene. Jeg leverer jo ikke regnskapet for dette før i mai. Neste år. Så tallene var feil. Helt riv ruskende feil, mindre enn halvparten av den faktiske inntekten regnet som grunnlag. Såklart. Og jeg kjente bare...orker jeg egentlig? Er det ikke like greit å friskmelde seg og å aldri mer bli sykemeldt? Er dette en lur ting å bruke energien sin på?

Det er ikke en lur ting å bruke energien sin på. Så derfor har jeg sendt en klage med vedlegg der jeg viser til hva som har kommet inn på konto av inntekter. Hvis dette er feil måte å gjøre det på, så regner jeg med, sånn som jeg kjenner NAV, at ingen kommer til å fortelle meg hva som er rett måte å gjøre det på, men bare avslå klagen. Nå kjenner jeg ikke NAV så veldig godt, for jeg er stort sett frisk, men da jeg skulle ha foreldrepenger så var det helt sånn. DU HAR IKKE SENDT INN VEDLEGG. Og jeg, helt forvirret, jeg ser dem jo her? og sendte en gang til, samme svar, samme store bokstaver, tre ganger tror jeg, til jeg fikk snakke med en veileder som sa at vi kan ikke åpne vedlegg som ligger på nett, vi har ikke lov. Jeg tror jeg var bedt om å dokumentere at jeg var yrkesaktiv kunstner og hadde sendt link til noen anmeldelser og gallerier. Men det var jo ikke det de hadde sagt tre ganger, de sa DU HAR IKKE SENDT INN. Dette var det veldig mye av. Kunstnere betaler ikke skatt for eksempel, hvem det nå var som hadde drømt det ihop om natten. Men jeg måtte ordne opp.

Jeg regner med mer av det samme egentlig. Nå er jeg sånn helt motsatt av bakfull, jeg er fremtrist. 

 

Iallefall fikk jeg åpnet den største macen, kontorhesten, for der ligger alle fakturaer, (som jo ikke viser om noen penger FAKTISK har kommet inn) så da fikk jeg startet det gjentagende eventyret, Sikkerhetskopier på disk jeg ikke vet om er den rette. Det er ikke et veldig bra system. Jeg tror nemlig riktig disk ligger på jobb, i tillfelle brann, men jeg vil gjerne gjøre en sikkerhetskopi nå. Macen har begynt å forberede kopien, jeg regner med at jeg får beskjed om en halvtimes tid at det ikke kan gjennomføres. Hva skal jeg med alle disse gamle diskene jeg ikke kan sikkerhetskopiere noe på lengre! Dårlig system!

 

I dag er en dag ganske uten planer. Det er deilig med en sånn. Et søskenbarn fra Amerika har vært i kommunen, vi er en såpass liten slekt at jeg og en firemenning, firemenning mest, har vært ansvarlige. Firemenning helt klart mest, men jeg har også vært tilstedeværende og deltagende. Hyggelig og også drenerende, jeg kjenner ikke den slekta så godt, hvem er seksmenning til hvilken femmenning, og søskebarnet har jeg ikke truffet på tyve år, familien hennes aldri, så det ble litt tomt i hodet etterhvert. 

I dag er det ikke superbra vær, og da kan jeg med god samvittighet trekke ned i kjelleren og sy. Ingen forpliktelser. Ingen planer.  Funderer også på å gå ned på bokloppemarkedet til biblioteket. Bøker har vi jo liksom ikke nok av. 

 

 

 

 

Løselig, notatbasert innlegg

Ja altså, hva skjer? Familien har kommet hjem. De roter og har følelser jeg må forholde meg til, det var litt en overgang. 

Snart er det Kirkenesdagene, jeg har et søskenbarn som kommer fra USA for å besøke familien, medbringende sin egen, og hun har timet det sånn at de er her da. Jeg skjønner det litt, så virker ikke Kirkenes helt øde og forlatt i gokk, men det er også veldig slitsomt med så mye MAS i byen så jeg skjønner ikke helt at det er noe man vil oppsøke. Hun vil gå ut på kvelden, her skjønner jeg ikke hvor vi skal få plass. Jaja. Hun er ikke mitt hovedansvar, det er det en firemenning som har tatt på seg. Vi er ikke så mange i denne slekten, firemenninger må trå til. 

 

Nå skal jeg liksom skrive hva jeg har gjort, samtidig driver jeg å passer på at jeg ikke hele tiden gjør opp status på hvor mye jeg egentlig har fått gjort, for å slutte å styre sånn, så her kræsjer det i hodet mitt. Eh. Jeg har vært på multebærtur med mamma på den plassen hun ikke ville jeg skulle ta med en kompis. Jeg har sydd en bukse, den ble veldig fin, nå lurer jeg på om jeg kanskje ikke er der at jeg skal kjøpe ny symaskin. Min er veldig manuell. Den kan ikke sy knapphull engang. Og man må siksakke veldig langsomt for at den ikke skal glemme hva det er vi gjør og begynne å vise frem sitt lille utvalg av dekorsømmer. Så jeg googler litt på det. Symaskin. Jeg liker jo å sy. 

 

I går kveld gikk vi en tur med den nye metalldetektoren til sønnen. Jeg hadde investert mens han var på ferie for han er alltid så knust når den er over. Vi gikk opp til bunkersbyen, krigen er jo alltid nærværende her og splinter og våpendeler ligger strødd, over og under jorden. Jeg har vært litt i tvil om jeg vil sende ham ut på gravings alene, for det er også mye eksplosviver, men akkurat bunkersbyen vil jeg tro er ganske trygg, og metalldetektoren leter først og fremst i det øverste jordlaget. I går var vi med for sikkerhet skyld, vi og ti tusen mygg som også ville se hva vi fant. Vi fant ting fra krigen. Sønnen var fornøyd. Det må han nesten, for det er lite rester fra både middelalder og nutidige strandfunn som nøkler og mynt. (for vi har ikke strand.) (Eller vi har en men det er nok ikke så mye å finne der for det er såpass langt dit at få drar dit for å miste penger og verdisaker.) (middelalder har vi liksom ikke hatt, samisk steinalder hoppet over noen ledd fram til den industrielle revolusjonen.) Han er jo et barn av spillalderen, så det er litt skuffende at ting man finner ikke bare hopper opp av jorden. Det kommer seg. 

 

I dag regner det, men Tanakofta kommer innom på sin snartur innom mer sentrale strøk, så det er opptur. Bortsett fra det er dagens hovedoppgave å lokalisere en redningsvest, av den gamle, isoporbaserte typen, en som pappa arvet av naboens eldste sønn. Hvor i himmelens navn er den? Det vet ingen. 

Teller ikke

I går var jeg på puben med mor, tante, stefar og to søskenbarn. Følte meg helt britisk. Vi hadde bestemt oss for å gå ut tidlig for å slippe så mye sjorr og fest, men problemet med å gå ut og ta en øl klokken fem er at da er det bare alkoholikerne og det evige festgjenget som er ute, og de er jo helt grenseløse. Vi fikk litt besøk ved bordet, men alle klarte seg ganske bra, både de edru og de fulle. Og de ekstremt tunghørte på nærmere nitti. 

Familien min er veldig, veldig glad i å flire. Vi har liksom bare et gir, og det er latterkrampe. 

 

Jeg har, som et bidrag til fysioterapeuten min sin evige masing om energiiiiibalansen, bestemt meg for å slutt å telle hva jeg har fått gjort i løpet av en dag, så hva jeg egentlig har fått gjort her i min gressenketilstand er dermed litt tåkete, men i går sydde jeg et par bukser. Falsk gylf, så jeg slapp å knote med glidelås. De ble kjempefine! Nå vil jeg sy en jakke men jeg har foreløpig bare mønsteret på pdf og jeg synes det er så knotete med sånne utskriftsmønstre. Det har vært regn de siste dagene, da er det fint å bare bli i kjelleren hele dagen. Jeg har også en ládjogáhpir å sy ferdig, den har vist seg å bli en utfordring for hun som skal ha den har sånn magnetisk høreapparat operert inn, så det må være plass, men da ble liksom hornet så skjevt. Funderer veldig på dette. 

 

Siste finværsdagen gikk jeg og min venn K til hytta mi på Harefoss. Jeg har ikke gått dit før og har vært litt usikker på om det overhodet skulle gå, men jeg gikk med stokk så det gikk helt fint. Enste er at det var ganske vått ikke bare i terrenget, men også på stien. Jeg mener, det vokste vannliljer på den. Stokken er sånn sammenleggbar med strikk inni, så innimellom ble den nederste biten bare igjen i et myrhull mens jeg og de øverste bitene gikk videre, med en lang og stadig lengre strikk imellom oss. Det hadde kanksje vært bedre med en vanlig stokk. K fant veien, hun hadde med kart og var proff, skulle jeg gått alene hadde det bare blitt surr. Vi må gå forbi militærhytta på veien, og de hilste pent og lurte på hvor vi skulle. Det er liksom noe nytt, de har fått beskjed om å være hyggelige. Funker veldig bra for meg ihvertfall. 

Jeg kjente meg som sånn erketypisk bilde på en finnmarking da vi hilste. Går med stokk, men på tur skal de faenmeg!

Det er ca to timer hver vei, litt tungt terreng når det er så vått og vanskelig å navigere hele tiden for å holde seg sånn noenlunde tørr, men det gikk helt fint. Når vi kom frem fisket vi, jeg fikk tre harr og min kompis K fikk den største abboren jeg har sett der. Hun har ikke fisket så mye med makk og dupp før, så jeg mått rope at hun måtte dra til når duppen forsvant, og da fikk hun altså det lille elvemonsteret sitt. 

Neste dag inviterte jeg mamma på kokt harr, som er noe av det beste hun vet. K hadde spist abboren, men mente jeg hadde hypet abborfilét litt opp, det var ikke det aller aller aller beste hun hadde smakt iallefall. 

Hun er så fin å være på tur med. Vet hvor hun skal og så bra energi på alt. 

 

I dag skal jeg sose mer rundt, en tur ned til byen for å se om de har lange strømper, og så kanskje printe ut det mønsteret? Være litt i hagen, jeg og the Stig er enige om å beskjære, men helt uenige om hvordan. Jeg vil ta toppene, han vil ta stammene. Jeg mene at det er flathogst, ikke beskjæring. Om jeg beskjærer før han kommer hjem, får jeg bestemme. Men også jeg i mitt ungdommelige overmot skjønner at jeg med mine ledd&balanse kanskje ikke skal klatre i trær når jeg er alene hjemme. Litt ansvar får man utvise. Og snart kommer de mine hjem og det blir fint, ikke bare fordi jeg kan klatre i trær, men fordi jeg har jo en veldig fin liten flokk.