Ja nei stryk den siste der

Først går det tregt. Ett møte hadde jeg på hele dagen, med noen som sørger for at offentlige bygg får den kunsten de fortjener. Det var et trivelig møte. Jeg klarte å ta meg ut av tåken for anledningen, akkurat det er jeg ganske bra på. 

I løpet av dette møtet ringte to kunsthaller, én venn, og jeg fikk en mail fra en kunsthall og to fra der jeg var på rehab. 

Det var jo ikke måte på i det hele tatt. Det plinget og ringte og mest vibrerte og notifikerte egentlig, siden jeg skrur av lyden på alt sånt før møter. 

Den ene kunsthallen lurte på hvordan noe skulle pakkes, vennen måtte jeg sende en sms, og den andre kunsthallen ville jeg skulle komme til Tromsø på torsdag omdetgårbra. Og så vil de at jeg skal gjøre et offentlig verk til et sted i Tromsø. Montering i midten av juni. Som betyr...at de vil at jeg skal gjøre ferdig et større offentlig verk i løpet av tre uker. Faktisk. Og når jeg ringer opp og svarer på mail, svarer de ikke. Jeg tenker at om de virkelig vil at jeg skal hive meg så til de grader rundt så må de faktisk ta litt tak på sin side også. I morgen er det jo arbeidernes frihetsdag, da jobber de ikke. 

Så jeg vet ikke noe mer enn at de vil jeg skal fly til Tromsø på torsdag, men da har jeg besøk av en venn fra Kiruna. Og penger vet jeg ingenting om. Og tre uker? Da må jeg ut av tåka, det er nå sikkert.  

Tåkelur

Alt er litt seigt og grått, samtidig som det egentlig går helt fint. Det er de der nye pillene mot hodepine, de med et essay med bivirkninger. Jeg er så trøtt. Og seig. Og grå. Og det gjør jo i seg selv ikke så mye, men det er vanskelig å få gjort noe inne i skodda. Det er helt fint her inne, men satan så lite effektivt. Jeg gjør ingenting. Jeg går på jobb men det skjer fint lite. For da må jeg jo reise meg og sånn. Tenke. Herrgud. Hjemme får jeg ingenting gjort, til tross for et drivhus som står klart og et brett med planter som trygler om å prikles. Jeg skulle hatt en personlig assistent. Nå hadde vedkommende kommet til nytte. 

Den store, store fordelen, er at jeg som er født søvnløs, sover. Jeg legger meg, og så går det maks en time, altså maks, kanskje oftere en halv, og så sover jeg. Og så sover jeg hele natta og klarer nesten ikke å stå opp neste morgen. Jeg tror kanskje ikke at jeg kommer til å fortsett med disse pillene, hodepine er egentlig å foretrekke fremfor et liv i Zombiestan, men det kommer til å bli vanskelig å gi fra seg den nyfunne sovingen. Altså, bivirkningene skal egentlig gi seg i løpet av noen uker eller måneder. Men da skal jeg øke dosen, siden hodepinen ikke helt er overbevist om at den er slått. Og da begynner vi på nytt.

 

Og hva skal jeg ellers skrive om? Naboen som har oppdaget at han har en sneksuter som ifølge manualen ikke tåler kaldere enn -15? At jeg fant en glemt pose kanelkaffe fra Mauritsius på atelierkjøkkenet og at den ikke er så verst? At mamma maler gangen og når man spør hvilken farge svarer hun "Future og Adventure!"? At den ene butikken på finsk side brant ned? Jeg gjør ingenting, så det blir ingenting å skrive om. Jeg er bare trøtt. Heldigvis har jeg ikke en arbeidsgiver som står og roper til meg fordi jeg ikke jobber ordentlig, for det gjør jeg ihvertfall ikke. Eller, det har jeg jo, men jeg er for trøtt til å høre ordenlig etter. 

 

Disse pillene er jo egentlig antidepressiva. Men da skal man ta mye høyere doser. Stakkars deprimerte, om dette hjelper vet jeg ikke om de får det med seg en gang. 

Ja. Det er alltid noen som har det verre. Det kan man jo...glede seg over.  

 

Ny uke, nye mesterverk!

Neida. Har ikke tenkt å lage noen mesterverk denne uken heller.  

 

I dag fikk jeg en sms av noen som har forsøkt å sende meg en mail via kontaktskjemaet på hjemmesiden min en stund. 

Det har vært litt stille derfra, og det er ikke så rart for det virker ikke. Og det vet man jo ikke, for om ikke den som forsøker å få kontakt med deg kjenner noen som kjenner deg og har telefonnummeret ditt, så har de jo ikke akkurat noen måte å fortelle deg at det ikke virker på. 

Nå har jeg fjernet skjemaet og lagt ut epostadressen min rett på internett, og på en måte er det aldri lurt, men samtidig så får jeg allerede så mye søppelpost, og det fanges opp av spamfilteret som jeg rødmende og med halvt bortvendt blikk sjekker og tømmer én gang i uka. Yuck. 

 

I helgen har jeg lært to nye ord av min sønn. Han vet ikke at det er nye ord, han tror han snakker standardmål. 

1: Selvbruningskiste. Det betyr solaruim. 

2: Fargebehandlig. Det betyr rasisme. 

 

I dag har samme språkbruker forestilling på teateret, vi har dugnad og kakebaking, så det er litt tett program. Det med dugnaden ble litt rart forresten. Da dugnadslistene ble lagt ut fikk jeg en melding på messenger fra en annen forelder, som jeg vet av men ikke kjenner, om vi kunne bytte, for de var borte mandagen, men kunne ta vår onsdag istedet, om vi tok deres mandag? Og det var jo ingen grunn til å være vrang på det, dugnad er dugnad. Men så ble onsdagsforestillingen flyttet til å bli skoleforestilling, og da var det ikke noen grunn til å ha dugnad på onsdag, så vi falt ut. Vi skulle levere en kake på mandag istedet. Og da fikk jeg en ny melding fra samme forelder: "ok, tar dere bare den?". Og da har vi jo allerede sagt ja. Og innstilt oss på dugnad på mandag istedet for onsdag. Så man kan jo ikke si nei. For utfallet er likt. Bare at nå tar vi liksom både var del (kake) og noen vi ikke kjenner sin del (dugnad). Det kan man jo heller ikke gjøre seg vrang for. Vi heier på ungene. Så vi tar bare den. Men litt rart ble det. Lizzm. Kanskje mer forventningen enn utfallet. Man får tenke på seg selv som hjelpsom, det liker man jo å være. 

 

 

 

 

Mest om gårsdagen

I dag er en litt grå og trøtt dag. I går var også tidvis en trøtt dag, men med mange høydepunkter. Jeg hadde for eksempel bursdag! Jeg har vel aldri vært en sånn som feirer, men jeg forventer likevel at familien husker den. Jeg mener, jeg vil ikke arrangere en fest. Men jeg vil være et litt sånn stille midtpunkt gjennom dagen, helt klart. Hehe. 

Jeg fikk bøker i presang av familien da jeg sto opp, og så dro the Twig på teateret for å øvertil mandagens forestilling, og the Stig dro på jobb. Jeg ruslet ned til byen, det var klesbyttedag, jeg fant et par fine/brukelig ting, men ettersom folk leverer inn klær hele dagen endte jeg med å gå på kafé for å vente på at flere klær skulle legges ut. Og for å drikke kaffe for å se om jeg kanskje kunne være litt mindre trøtt. Og jeg hadde jo bursdag. Så jeg startet med sjokoladekake og kaffe. Satt lenge med den. Og SÅ kjøpte jeg et horn og det er liksom toppen av dekadense for meg, å kjøpe to ting på kafé. Herregud, liksom. 

Jeg var en tur innom en butikk der jeg har gavekort, men fant liksom ikke noe. Eller, jeg fant en masse, men jeg er så vant til å si til meg selv at ærlig talt, trenger du den der, at det er litt vanskelig å frydshoppe. 

Søstra til mannen jobber der og vi snakket en stund om en helt fantastisk vannmugge som jeg liksom bare så for meg ville forandre livet mitt fullstendig, men trenger jeg egentlig en vannmugge? Vi har arvet to og kjøpt én. (før arv). Endte opp med like fullt gavekort og forlot butikken litt udefinert misfornøyd. Gikk tilbake til klesbyttedagen, fant jumper og skjørt og kjole med peterpan-krage og turbukse og svart kordfløyelsbluse og en lang slags innekåpe, sånn dramatisk flagrende svart, som omfavner min indre kulturtante og som jeg kanskje ikke kommer til å gå med på kulturtantevis. Men den er morsom og ærlig talt hadde jeg mest tenkt å sy den om til noe jeg kan ha under kofta. Men før jeg syr den om skal jeg gå rundt å være dramatisk en stund. 

På vei hjem tenkte jeg at nei faen, jeg skal ha pene ting, snudde, gikk tilbake til stedet jeg har gavekort på, kjøpte silkeskjerf og hårkliper og en fløyelspung og bare luksus og unødvendigheter. Silkebånd! Jess.

Seier. 

 

Vel hjemme ville jeg egentlig sove, men kom på at jeg skulle jo lage bursdagsmiddag til the Stig. Han hadde nemlig bursdag på tirsdag, og hadde ønsket seg hval, men det ble det av forskjellige grunner ikke tid til før i går. Etter middag ville jeg også sove, men da hadde jeg et arrangement, jeg skulle snakke sammen med to andre om kunst, samling, sopp og sjølaksefiske for et lite men interessert publikum, så da måtte jeg traske ned til byen igjen, eller måtte, jeg hadde gledet meg til dette altså, og det ble bra. Fikk snakket med en del kolleger om diverse etterpå, de var her i anlendning arrangement, så det var bra. En del av de andre gikk ut for å spise etterpå men jeg gikk hjem for å se på star wars og spise potetgull sammen med familien. Pri ett.

Midt i starwars kom søstra til mannen, hun som jobber på den butikken, og hun hadde med vannmugga jeg hadde sett på. Ikke fordi jeg hadde sett på den, men fordi hun allerede hadde kjøpt den til meg da jeg kom innom butikken første gang. Hoho. 

 

En super fødselsdag med andre ord, der jeg fikk gjøre alt jeg likte best: være sammen med familien, være alene, og jobbe. Og få presanger. Da jeg gikk og la meg lå jeg pg tenkte på vannkanna og den fine fløyelspungen helt til jeg sovna. 

 

I dag er en mer gråtrøtt dag, men ingen kan ha fødselsdag hver dag.  

Reisebrev fra kjelleren

Jeg sitter i kjelleren og fryser. Sønnen den enbårne ble fyllt av skuffelse da han kom hjem og jeg jobbet hjemme, han hadde gledet seg til å være alene. Og er det en følelse jeg forstår, så er det den. Selv om det ikke er superhyggelig å blir møtt med et Åh nei av den hjemkomne. 

Og så kom det en kompis, og da ble vi enige om at jeg kunne jobbe i kjelleren. Her er ingen varme etter at vi skrudde av sentralfyren rekordtidlig, i april. Ikke i juni. Jeg er ikke fyllt av trivsel.

Og så innser jeg etter en stund at de har jo gått opp på loftet, så hvorfor skulle jeg sitte i kjelleren?

De skal bare være her til teaterskolen starter, da får jeg oppføre meg vanlig i mitt eget hus igjen. Jeg kommer til å sørge for at de er ute av huset i god tid.

 

Jeg har fått en ny, muligens bedre, idé til skulpturkonkurranse i park i hovedstad. I dag fikk jeg derimot også vite at det forventes at man dekker reise til presentasjon selv. Det inngår i konkurransehonoraret.  Regner med dere har lagt opp til storskjem, svarte jeg, for et konkurransehonorar er stort sett ment til å dekke frikjøp av tid til å jobbe med konkurransen. Materialer til modell. Og kanskje hvis man må ha hjelp tilå lage en strålende digital modell? Der stiller man altså likt som deltager, alle. Men hvis de(n) deltagerne som ikke bor i Oslo, (halvparten, men de andre i tog-avstand) må bruke en femtedel, en fjerdedel, kanskje en tredjedel av konkurransehonoraret sitt på oppmøte, så blir konkurransen skjev. For man kan ikke bruke de samme pengene på frikjøp av tid som man bruker på å møte opp. 

Andre konkurranser jeg har deltatt i har dekt ikke bare reise til presentasjon, men også bare for å reise å se på stedet der skulpturen skal inn. Jeg tenker at når premien er en halv million og produksjonsbudsjettet er en million, og det er to vinnere som får dette, så har man råd til reise. 

De skylder på budsjettet. Det er jo bare det at alle skjønner at de har laget budsjettet.  

 

I dag har det snødd. Det er helt vanlig i april. derimot er det en forskrekkelse når det har blitt bart. Hva, skulle vi ikke få sånn vår som de har andre steder i landet likevel?

Det blir noen kaldere dager, men jeg funderer fortsatt på å sette varme ut i drivhuset og starte sesongen der. 

 

 

Fremover inn i uka

Her sitter jeg og er mandagstrøtt men tirsdag er det. Jeg jobbet hjemmefra i går, man blir en slags langtidsdøgnvill av det.

Om mindre enn to måneder skal jeg levere et konkurranseforslag, jeg har fortsatt ingen klarhet i om jeg kan få de oransje gummiskovlene som ligger og slenger utenfor gruva, som er den eneste idéen jeg har kommet på til skulptut, eller om jeg må begynne helt på nytt. Jeg var oppe og tok nye bilder av skovlene på søndag (også en arbeidsdag), men vet ikke helt om jeg orker å begynne å knø med det hele i et fotoredigeringsprogram når det er usikkert pm det løser seg. På den annen side, om jeg får dem, er det jo greit å være i gang. 

Jeg er ganske god å lage kunst. Jeg er på den annen side veldig dårlig på å skisse kunst. det er frodi alt jeg gjør er improvisasjoner på stedet, jeg jobber ikke med skisser. Når du deltar i konkurranser er det skissene som gjelds, så her ligger jeg alltid litt etter. Det er greit. Jeg får 50.000 for å levere skisser, noe skal jeg da få til. 

Jeg synes jeg har en ganske god idé, men den vil jo forandre seg når jeg begynner å jobbe. Som jeg sannsynligvis ikke kommer til å gjøre, fordi, hvem vil velge tre halvt nedgravde gummiskovler når man kan få et verk i mer tradisjonell stil? En lysende ball i betong? Eller hva nå de andre finner på. 

I dag har the Stig bursdag. Vi hadde gjemt gaver under senga. Alt spiselig, eller drikkelig, for han får fnatt av mer ting. Men jeg kjenner at jeg har lyst å gi ham noe, noe varig, hele tiden, hver dag, for han er jo så finn. Jaja. Han fikk salmiakki og cremant. Og sitrusmarmelade.

Nå skal jeg ha en alvorlig prat med kalenderen min om hva jeg skal bruke fremtiden på.

Helg i vårregn og vårsol

Det er nittende april og det er så fint vær at man ikke har råd å være inne. Det er som tidlig i juni. Nittende april. Mesta kjører rundt og soper inn grus og strøsand, folk bytter til sommerdekk. Jeg funderer på å sette inn en varmeovn i drivhuset, mot nattefrosten bare, så kan jeg begynne å så. Tenk det. Vi oppfører oss som vi skulle vært langt inne i juni.

Vi snakker med naboene om den gamle ora ved postkassestativet, den var lenge den høyeste i en klynge på fem, men nå står den ensom rank, de andre for med vinterstormene. Denne har en sprekk langt oppover stammen, og døde greiener hele veien opp, men også gåsunger og liv. Den virker utrygg og vi har snakket lenge om å ta den. Nå gjør vi det. Vi klatrer opp og fester et tau høyt oppe, og alle har motorsagene sine på hytta, så vi må sage med sag, det tar ikke hundre år, og så drar vi den mot oss og får den ned på veien og verken på postkassestativ eller lyktestolper. Den tredje naboen, som også har motorsaga si på hytta, har en slags minimotorsag, motorsagenes lommekniv, og hjelper oss i kutte opp stammen. Vi drar stokkene opp til ved. 

Enda kan vi ikke gå inn, det er så fint vær, vi finner på små ting som må gjøres. Jeg vasker drivhuset etter å ha tatt av vintertaket, mannnen spyler oppkjørselen. 

Etter middag kjører vi til Hesseng og kjøper softis, et vårrituale, og jeg forteller om den gangen pappa kom kjørende hjem fra byen en vårdag (vi bodde på Hesseng) med tre softis i henderne, den gangen var ikke softis i beger oppfunnet enda. Jendor kunne ikke huske at jeg hadde fortalt den historien før enda jeg forteller den jo hvert år. 

 

Fredagen var jeg ambulerende vevlærer og var hjemme hos en bekjent og oppfrisket vevkunnskapen, og mens jeg var der fikk jeg en melding fra en annen bekjent, som var med på Nytt på Nytt den kvelden, og jeg var en av vitsene. Eller i en av vitsene. Poenget ble på en måte at programlederen ikke visste hvem jeg var. Det var veldig gøy, tror sannelig karrieren min peaket der.  Jeg sa ingenting til the Twig og the Stig, men insisterte på at vi skulle se Nytt på Nytt og ikke siste del av Nuggets uten nåde, og da de kom til punktet der jeg ble nevnt, ble det litt oppstyr i sofaen, men ettersom jeg visste det fra før ble det liksom mindre oppstyr enn det kunne vært, og jeg innser at jeg liksom ikke spilte min rolle helt ut der. Jaja. Gøy var det. 

 

Nå sitter de to andre i sofaen igjen og ser the Pink Panther 2, ikke helt min greie, men jeg skulle ringe en venn som ligger på sykehus, etter avtale (at jeg skulle ringe da, men innleggelsen var forsåvidt etter avtale også) så jeg er unnskyldt. Venn på Sykehus tok ikke telefonen men jeg fikk nettopp et melding om at hun ringer snart. 

Ute skinner solen.  

Juhu

Ja, denne dagen da? I går hadde jeg et kjapt&artig kuratorbesøk, det kom tre stk, vi sto sammen og pekte på ting i en halvtime og det er faktisk morsommere enn å skulle dra en presentasjon.

I dag har jeg bestilt og avbestilt flybilletter, tenkt og planlagt litt, men den store garasjen utfor vinudet mitt skal males og pusses opp og handtverkerne hører på radio kjempehøyt, og det må de jo få lov til, men jeg er sånn rigget at jeg ikke kan ha radio og musikk som bakgrunnsstøy, det blir alltid forgrunnsstøy, så jeg skal gå hjem. Så slipper jeg hører flere norske faviritter og absolute 90s. 

Og der hjemme skal jeg plukke bly ut fra utrebedet. Noen må jo gjøre det også. Særlig når man har en sønn med luftgevær.  

Her holdt jeg på å lage en overskrift med ordet "bærekraft", men det er nok det kjedeligste ordet jeg vet.

Himmel og hav så trøtt. I går la jeg meg klokken åtte. Da hadde jeg begynt med Treg og Utydelig Tale, som listet opp i bivirkningene. Men det var fordi jeg var så trøtt. Det er kjekt med mindre vondt i hodet, og det er også kjekt å ha roen til å gjøre diverse regnskap, men det er ikke holdbart i lengden. I dag får jeg besøk av to kuratorer, og det er etter klokken Har Gått Hjem pga Trøtt, så vi får se hvordan det går. Det er mulig jeg må forklare. (Kjuuureiters. De skal se på kunst, ikke sjekke hvordan det går meg i livet. For mine svenske lesere).

Jeg tenkte på det der "så trøtt at man ikke ser smøret på veggen". Mormor brukte å si det. Og mamma. Og så jeg. Men jeg har ikke hørt det hos noen andre. Men, tenkte jeg, det må da finnes en gruppe på facebook for ord og uttrykk? Javisst gjorde det det. Såklart. Hva er facebook ellers til. 

Er det noen som kjenner til dette uttrykket, og skjønner det med smør, spør jeg friskt, i gruppen. Med troen på menneskeheten.

Svarene renner inn! Folk skriver: Så trøtt som en dupp! Å være så trøtt at man ikke ser skogen for bare trær! (eh) Så trøtt at man ikke ser land! Trøtt som et bybud! En mann, såklart, kommenterer: "Det kom vel på 30 tallet, lite arbeid og inntekt! ",hadde ikke til salt i grauten" ! Men så kom50-60 tallet med industri ,"stort skal det være om halve ræva heng utom" !" 

Takk for den helt irrelevante tokningen og fantasifulle tegnsettingen. Noen kommenterer da: "Stor ska de vær om så ræva e bær"

 

Sukk. Folk. Prate skal de.

Men to nordnorske damer har svart at de kjenner uttrykket fra sin barndom. Så selv om jeg ikke er noe nærmere å skjønne det med smør, så vet jeg i alle fall at mormor ikke hadde funnet på dette selv, og at det kanskje hører mer til i Nordnorge enn andre steder.  

 

Jeg har forsøkt å innrede min nye skuffeseksjon på hjul. Det er åpenbart at jeg ikke trenger den. Nå. Nå trenger jeg den ikke, men hvem vet om den kanskje ikke blir superpraktisk i fremtiden? Og sånn folkens, samler man på seg en masse ræl som ens barn må ta ansvaret for en gang langt der framme, og kanskje ikke klarer å kaste selv engang. Hilsen skrotnisse, barn av avdød skrotnisse, og, som det ser ut, forelder til skrotnisse. 

Jaja. Den er fin!

Jeg har lagt merke til at når jeg er ute og samler skrot, både ute i friluft og på industriområder, men særlig her inne på det gamle sykehuset, så tar jeg aldri ALT om jeg finner noe bra. Jeg lar en del være igjen. Jeg vet ikke helt hva slags beskjedenhet det liksom skal være. Se så høflig jeg er, jeg tar ikke alt søppelet. Eller om det faktisk er bygget inn i min finnmarkske sjel at populasjonen må få en anledning til å forøke seg. Man tar ikke alle bærene, all fisken, all myrullen, eller eh alle de gamle gummirestene fra skraphaugene oppe ved gruva. Så nå kan isoporkassene i kjelleren få lov å formere seg ufortyrret i sitt eget habitat, jeg lot endel være igjen.

 

Begge øynene åpne, samtidig, gjennom hele dagen

Levert selvangivelse, levert prosjektraport, og sendt våpen og våpendeler med posten til mottaker. Juhu! 

Jeg har tilogmed begynt med et nytt prosjekt på verkstedet! Juhu igjen! Herregud for en usannsynlig fremdrift!

Samtidig er jeg så trøtt at jeg ikke ser smøret på veggen. De der hodepillene mot sengevæting hos barn som forårsaker selvmordstanker og sløv og utydelig tale? De gjør meg jo så vanvittig trøtt. Jeg klarer liksom ikke sitte helt oppreist. Og likevel, selvangivelse, rapportregnskap, verksted, og å trenge gjennom politiets Computer Says No? Jeg tror det har en sammenheng faktisk. Jeg har jo en sånn hjerne som gjerne springer videre fra det jeg holder på med. Hva om vi gjør ti ting til, nå? På en gang? NEI, sier jeg, men det er jo ingen som hører på meg. Jeg tror den hjernen er litt bedøvd. Av trøtthet. Så jeg får gjort regnskaper og rapporter, og jeg klarer å stå på verkstedet uten å gå derifra. Så det er jo liksom bra. Samtidig ikke helt behagelig. Jeg skulle gjerne vært litt kvikkere i kroppen. Hodet kan jo bare ha det så godt, det funker, dette.

Bare eeeeen skuffeseksjon på hjul til!

Nå sitter jeg egentlig bare og venter på å gå hjem. Eller kjøre hjem. Gå hjem kan jeg jo bare gjøre når jeg vil. Kjøre betyr ukjent venting på tilkårede. Har ikke bestemt meg helt. 

I dag har jeg for første gang i mitt liv levert en selvangivelse (DET HETER SKATTEMELDING) uten å ringe min mor. Alle tall stemte med alle tall, årsregnskap og skattemelding var vel forlikte, jeg husket å gå gjennom bankkontoen for første kvartal en gang ekstra for å sjekke om noen av de fakturaene som ble sendt i 2024 kom inn i 2025, og ikke mer frykt og beven med det, så trykte jeg på send inn. 

Ikke at jeg begynte i dag da. Det er noen uker siden. Men aldri har det vel gått så greit før. Jeg husker 2025 som et år uten aktivitet, men jeg har tross alt solgt noen verk og stilt opp her og der. Mye mindre enn vanlig, men ikke så aktivitetsløst som jeg husket det.  Mer lavtlønnet enn på mange år da. Men ikke fattig.

Ikke fattig ikke. 

Computer Says No to sale of guns ser også ut til å ha kommet et steg videre (tør jo aldri si ORDNET SEG) og jeg har fått en mail fra politiet som sier jeg kan prøve en gang til. Som betyr at onkel må prøve en gang til, men denne gangen uten at dansker skal kjøre inn og ut av garasjen, så det kanskje ikke er så komplisert. Hvem vet? Den som lever får se!

Hadde selvfølgelig litt trøbbel med printeren, for den ene blekkpatronen virker ikke. De er jo faktisk små elektriske komponenter (og skal kastes i elsøpla, husk det) og noe ville ikke med noe. Det er så irriterende, for de koster jo et par hundre pr stk, men hvordan klager man på en blekkpatron fra åpnet eske? Man må både huske hvor og når den er kjøpt og finne kvittering. 

Og så vil ikke printeren skrive ut i sorthvitt, for det er ikke mer magenta igjen. SUKK.

 

Jeg er jo en slags skrotnisse, og her jobber jeg på et gammelt bygg fullt av skrot. Særlig endel møbler har det vært vanskelig å gå forbi, jeg har jo et atelier som skal fylles. Til randen, har jeg nok tenkt, for nå er det for mye her, men det er jo så mye bra! 

Nå begynner det å tømmes. På huset. Det er jo liksom ikke en fornybar ressurs, om dere skjønner. Og noen har jobben med å tømme og kaste. I dag var jeg rundt og forsøkte å finne en trådkurv, men fant i stedet noen tynne permer (hurra! Perfekt til årsregnskap!) og en fantastisk liten skuffeseksjon på hjul med små, små rom som noen har brukt i en eller annen medisinsk sammenheng. Egentlig perfekt for en som tegner med pastellkritt! Bare, at den som tegner liker å ha kritt og fettstifter i vinduskarmen. I en egen plastinnsats til en helt annen skuffeseksjon ingen vet hvor er, men som passer perfekt i vinduskarmen. Ikke i en skuffeseksjon der man må åpne skuffer hele tiden. Lot jeg den stå? Nei, jeg trillet den inn på ateliéret. Det gjorde jeg. Nå står den her.

Begynner å blir fullt her. Det gjør jo det. 

Det blir det når man prøver å tømme et helt sykehus inn i ett rom inne i samme sykehus.