Det sutres og bæses og sytes

Ja men sagorias for en slitsom dag da. For det første, ikke helt pigg. For det andre, feil i en sluk og må ha inn rørlegger og kaste alle pengene vår på ham. (vi gjorde ikke det på den måten, det er ikke sosialt akseptert.) For det tredje, oppdage og innse at jeg som kunstner bare får bruke ca halvparten av det jeg har tjent som grunnlag for sykepenger. Du får bruke alt, men jeg, som av NAV regnes som både frilanser og selvstendig næringsdrivende på en gang, får bare bruke det jeg har tjent som frilanser. Jeg er jo ikke frilanser engang, men det får NAV definere selv og nå er vi der da. Alle regler er fulgt og som kunstner kommer man sykt dårlig ut. Jeg skjønner heller ikke hvilke gullkantede rettigheter det er jeg har som frilanser som fører til at denne avkortningen er logisk og rettferdig. Men sånn er det. Man kan ikke være sur på NAV heller, for de har fått reglene sine av noen andre. 

Jeg kan være bittelitt sur på NAV fordi dette gjelder en sykemelding fra mai, så fort har det ikke gått, og jeg var 50% sykemeldt, som tilsvarer selvstendignæringsdrivendeprosenten min, så hvorfor jeg skal være sykemeldt som frilanser er det lov å stille spørsmål ved- og det har jeg gjort. Tenker jeg får svar om en seks ukers tid. 

Enn så lenge er det bare å slå fast: hold deg frisk om du er kunstner, eller kanskje selvstendig næringsdrivende overhodet. Få deg fast ansettelse om du kjenner deg litt maroder. 

 

Blæh. 

 

Og fordi rørleggeren kommer i morgen for å bli kastet enda mer penger på, kan vi ikke dra på hytta som planlagt heller. Og syrommet er totalt omkalfatret fordi rørleggeren må inn i boden og da må bodens beholdning flyttes ut på syrommet- ja jeg er jo ikke fornøyd.  

Dere hører jo det, jeg er ikke fornøyd.  

 

Sur. Er ordet.  

Og nå: rapport fra en plutselig høstferie

Jeg er ikke hundre prosent pigg så jeg får ikke sydd så mye som jeg vil. Det er greiest å ha hodet med seg når man skal sy ny front på en jakke der man omtrent ikke har mer stoff igjen. Og så har jeg bestemt at jeg må bli ferdig med jakke før jeg begynner å sy flere bukser, for hvis ikke går det med jakka som med diverse andre prosjekter, den blir ferdig minus én knapp som aldri blir sydd på og så henger den der. 

HELT ferdig. SÅ videre. 

Jeg har fått to pakker med stoff og venter på en tredje, og så venter jeg på at butikken som sendte den første stoffpakken skal ta inn mer på lager, sånn at jeg kan bestille enda mer metervare derfra. Og et jakkemønster. Ja! Jeg kan jo si hva butikken heter siden jeg liker den! Indigo Indigo! Så blir det ikke bare sånn at jeg kjefter på Fæbrik og sømbeskrivelsene deres ved enhver anledning. Jeg er ikke bare en sur og vanskelig person som bruker internett til å klage. (men ærlig talt. Sømbeskrivelsene.) Jeg kan være en normaltrivelig person som sier pene ting også, som for eksempel at butikken tok kontakt da jeg hadde gjort en for dem åpenbar feil i bestillingen, burde vært like åpenbar for meg, og lurte på om jeg visste hva jeg drev med nå. Så fikk vi rettet opp i det og jeg slapp å sitte der med 20 cm kniplingskant. Jeg har bestilt derfra før, aner dere hvor vanskelig det er å få tak i kniplingskant til ládjogahpir? Indigo indigo, samenes venn. Hehe. 

Jeg har et frakkemønster jeg har litt lyst å gå igang med, men jeg klarer ikke se hvordan frakken blir av tegningen, og Pollyanna har samme mønster, så nå venter vi begge på at den andre skal sy først. Jeg har også tre horn til ládjogahpir stående, og et sykt fint stykke glitterklede jeg kjøpte på Vuonnamárkanat å sy gáhpir av, og der kjøpte jeg også stoff til ny sommerkofte, og jeg har et grønt et liggende og... så på et tidspunkt skal det syes to nye sommerkofter, men først hadde jeg bare lyst å få opp selvtillitten litt igjen på ikkesamiske klesplagg. Jeg har jo åttogførti kofter dessforuten, og har endt opp i en livssituasjon der jeg går i kofte to ganger i året, så kan jo roe ned litt der.  

Jeg går i grunnen oftere i bukse, jakke og jumper.  

 

I morgen drar vi på hytta og skyter litt tror jeg, fisker litt også men det er vel litt sent. Vi drar nok ut båten, men spørs om det blir noe. Blir det noe må vi bare dra inn igjen, siden frysen har gått gaiken. Krabbeteine kan vi ihvertfall sette! Russekrabber er det alltid i fjorden, selv om fisken er vrang. Og mindre av enn det en gang var. Økologiske katastrofer som russekrabben, dem kan man stole på. 

Vi skulle jo egentlig gå til den hytta som var lengst unna i løpet av høstferien, men nå er vi to stk i familien som er dårlig til beins, en som er meg og en annen som har ramla, så da tilsier det man har av logisk sans at det ble ikke i år. jeg kan liksom tvinge meg selv men spørs om det er Årets Mor å tvinge en haltende elleveåring å gå en halv dag gjennom myr. Blir liksom ikke verden triveligste hyttetur.

 

Sy, fiske, skyte. Får satse på det i år. 

  

Sysy sy!

Jeg syr videre. Sømbekrivelsen bytter navn på mønsterdelene midveis i setninger og henviser til markeringer som ikke finnes på mønsteret. Jeg ser på videoer og fundrer på hordan det skal overføres til virkeligheten. 

Jeg har funnet feilen jeg har gjort i utøkningen av mønsteret  som har ført til at jakka passer over rygg og skuldre, men som gjør at fronten blir liten, men med kjempebeslag. Den er på meg, ikke Fæbrik. Fæbrik kan ikke skive sømforklaringer, jeg kan ikke øke mønster. I det minste skjønner jeg hvor jeg har kokka på leggen, og tror at jeg har funnet en måte å fikse det på som blir enda finere enn originalen. 

I tillegg har en sybutikk jeg følger opphørssalg så nå har jeg kjøpt enda mer stoff jeg kan gjøre feil med. 

Jeg var innom byen i dag og bruktbutikken der og kjøpte to gardinfag jeg har brukt til forsilke, så nå slipper jeg dessuten vente til kommende uke før jeg fortsetter. Juhu! 

Viktigheten av et presist og forklarende språk

Jeg syr. Ikke kofte. Ikke ládjogahpir. Helt vanlig norske klær. Det er sånt jeg også finner på. Jeg liker best å sy etter mønster og ikke finne på selv, for da går det galt og jeg gir alltid opp. Selfmade har bra mønster synes jeg, og så hadde en venninne en jakke fra Fæbrik og da ville jeg også sy den. Jeg har kjøpt mønster derfra tidligere, en litt knotete prosess, og jeg liker ikke så godt pdf-mønstre som skal printes og tapes sammen, men man slipper å vente på posten da.  

Da jeg startet med dette mønsteret mintes jeg liksom vagt at det vaaaaar noe med mønstre fra Fæbrik. Svak ringling i bjeller eller alarm. Og da jeg satte i gang med denne fæbfrakken, som jakka heter, kom jeg på at javisst ja, der var det noe. Fæbrik har helt enestående dårlige sømbeskrivelser. Dét var det ja. I klassen "avsindig slappe menneskeskapte sømbeskrivelser der man glemmer hva man vi ha fram" kommer de på pallplass. 

"Legg mønsterdel x mot kant, klipp på kant". Litt knotete formulert, men regner med at x skal brettes ut etterpå, som bakstykket, som også skal "klippes på kant". Mønsterdel x skal klippes i 1 eksemplar. Got it. Senere står det "ta begge mønsterdelene x..." Vent begge? Av den jeg klippet én av? Ok, skulle jeg klippet langs brettekanten da? Hvorfor er det da brettekant? Skal den andre og klippes i bretten nå?

På alle mønsterdelene står det om de skal klippes i hovedstoff, forstoff eller vlieselin. Forstoffet skal klippes "langs den tjukkere streken", men begge streker er like tjukke. Jeg satser på den røde streken. Og i sømbeskrivelsen skal adskillig flere mønsterdeler enn de som er merket med vlies, klippes i vlies. For eksempel mønsterdel x som nå skal ha vlies. på en av delene. Som enten betyr halve, eller at jeg må klippe én til. Ok, dette får jeg til. Helt til jeg leser, "samt frontstykkene". Hæ? Skal hele fronten ha vlieselin? Hæ?

Heldigvis ligger det en video på instagram, og uten den hadde man vært ganske fortapt. Her ser man at det er klippet ut deler til frontstykkene, men ikke hele, som skal ha vlieselin. Aha. På siden av stoffet der ja. I videoen blir disse imidlertid aldri strøket på. Man kanskje alltid skal ha dem i vesken. 

 

Så kommer jeg til et kukstykke jeg tror jeg må ta æren for selv, ene og alene, raglanermene treffer ikke halsåpningen. Jeg har uttøket mønsteret noe, pga tjukk, og må ha bommet i beregningene. Jaja. Dette tror jeg at jeg skal klare å fikse. Vi får se hvor svett jeg blir når kragen skal på. 

 

Forstoffet kommer ikke før tidligst tirsdag, så jeg har litt tid å knote på. Og mandag får jeg dongeri fra Indigoindigo, og der har jeg et bra og fornuftig og godt beskrevet mønster på bukser fra Selfmade, som jeg har brukt før, som jeg er klar til å sette i gang med om Fæbrik blir for hodepine. Heldigvis har min venninnne Pollyanna sydd denne jakken før (det var jo hun som hadde den på og dermed startet dette prosjektet,) så hun har ramlet gjennom fallgrubene i beskrivelsen én etter én, og tilogmed vært på butikken der hun kjøpte mønsteret og fått dem til å forklare hva som muligens egentlig kunne vært ment istedet for det som står, så jeg tror nok jeg kommer i havn. Med ett eller annet. Gjerne noe brukbart, det hadde vært fint. 

Stotrende rundt her inne i fremtiden

I dag hade jeg møte med Enda Større Institusjon i Utlandet, og nå skulle det være på google links eller noe jeg ikke har brukt før, så jeg tok med meg min aller nyeste maskin, men også min aller eldste, i tillfelle fall jeg trengte å overføre noen filer vi skulle se på. Men har du tjollahopp tjolla hei tjolla sett, min aller nyeste maskin klarte ikke å koble til, jeg ble bare fanget i en evig loop av å tillate bruk av kamera og mikrofon. Så da måtte jeg dra opp steinalderverket og koble det på med kryssede fingre, og det gikk jo fint. Selv om batteriprosenten sakte falt, til tross for at den er koblet på strøm. Men jeg kom i mål med møte og presentasjon. 

Dette er som da bestefar hadde kommet inn i den tidsalder der man brukte påhengsmotor istedet for å ro. De var notorisk upålitelige. Det finnes en historie der han legger ut fra Jarfjord med tre påhengsmotorer i båten, og likevel måtte han ro det siste stykket inn til Kobbholmen. 

Jeg ser så levende for meg ansiktet hans da. For da vet jeg akkurat hvor sur han var. Ingen av oss har verdens letteste jobb med all denne nye teknologien.  

I går spilte jeg og barnet tuba. Det vil si at han spilte trombone og jeg spilte tuba. Han syntes det var kjempegøy. Problemet når jeg skal hjelpe ham å øve uten at jeg sitter bak en tuba, er at jeg blir for flink. Jeg vil ha rene toner og rett oktav og holde notene helt ut og slutt med de der bollekinnene, mens med tubaen, som jeg ikke har spilt på tyve år, er jeg like dårlig, dårligere, og vi bare tuller og spiller feil. Vi begynte med å spille til hverandre i hver vår etasje, men etterhvert kom Jendor ned i kjelleren til meg med et noteark. Han ville spille den melodien som kommer når de onde kommer på banen i Star Wars, Imperial March, og jeg kunne altså ikke for bare mitt liv finne grepet for lav F. F# kan jeg, det er alle tre ventilene nede, men hva er F? Når man bare har tre ventiler på tubaen (det vanligste er jo fire eller fem) så er det veldig begrenset hvilket grep det KAN være, og vi gikk gjennom alle uten å finne F. Mystisk. Da gjorde vi det sånn at Jendor spilte alle notene jeg ikke fikk til i the Imperial March. Han sa det var det artigste vi hadde gjort hele uken og kunne vi gjøre det i dag også? Jeg sa jasåklart og gikk opp for å google meg frem til riktig grep, men det var altså ikke til å finne. Treventilers eᵇ-tuba, ikke så vanlig, og heller ikke vanlig å ville ned under F#. Jeg glemte helt å si til Jendor at han skulle spørre trombonelæreren sin, SOM ER TUBAIST, og som han skal ha time med i dag. Jeg får gå og banke på hos naboen, han er min gamle ensemble-lærer. Det som er deilig med tuba er at man må aldri, aldri laste ned en app som likevel ikke er kompatilbel med operativsystemet for å fikse noe som helst.

 

 

Gamle sanger omigjen

Jo men jeg drev jo og akkoderte med meg selv i over et år før jeg klarte å overbevise meg selv om at jeg kunne få lov å kjøpe ny tekanne. Det var ikke lett å lande på den konklusjonen for å si det sånn. For nå har vi tre tekanner vi ikke bruker. En av dem hadde vi forsåvidt funnet på et forlatt lager. Men likevel. For et sløseri. De står bare der.   

Og i dag hadde jeg et møte på skjerm med en stor institusjon i utlandet, da vil man liksom fremstå som sånn nogenlunde med, men ingen av datamaskinene mine klarte å koble seg på teams. Versjonen jeg bruker, den som mine aldrende maskiner fungerer med, finnes ikke lengre. Og så fikk jeg bruke nettversjonen, foreslo teams, men da måtte jeg koble meg på via en autetiseringskode, for egentlig skulle man bruke fingeravtrykk men ingen av maskinene jeg hadde på jobb da har fingeravtrykksleser. Jeg måtte sende mail til Stor Institusjon om at jeg hadde bare biiitelitt teknisk trøbbel, kommer straks. Nå jeg fikk koblet meg på via autentiseringskode sendt til min mail, kom jeg til en chat jeg hadde på Skype for ca åtte år siden med min kompis Terje. Ingen muligheter for å finne noe møte. Når jeg trykket på møtelinken etter å ha logget inn, for å komme til møtet, måtte jeg logge inn på nytt. Til slutt kom jeg meg på med telefonen, men der er det så liten skjerm så jeg måtte ta av meg brillene og legge meg inn i skjermen og myse når de viste meg plantegninger og lignende. 

Jeg tror det snart er på tide å unne seg en ny maskin.  

Men jeg haaaaaar jo maskin. 

Sukk. Og der er jeg igang igjen. 

For jeg har maskin. Den er ti år gammel og batteriet er kaputt, den kan bare brukes om den står koblet til et strømuttak. Men jeg har jo ofte et strømuttak. 

Den er treg. Men hvor travelt kan man ha det?

Og jeg har to maskiner til. En til, liten, gammel, som jeg brukte som reisedatamaskin for å spare den store dyre, men reisedatamaskinen kan heller ikke lengre leve uten å være koblet på life support via en ledning i veggen og da er dem ikke så veldig reisbar. Men jeg kan bruke den som en slags skrivemaskin på jobb. Den kan helt fint surfe og sende mail! Bare ikke vedlegg, for alt viktig ligger jo på arbeidshesten. 

Og så har jeg en ny, liten, fin, som er min nye reisedatamaskin, og den kan egentlig alt de to andre ikke kan, men den har liten skjerm og begrenset med lagringsplass og alt av viktige vedlegg ligger fortsatt på den store arbeidshesten som har fyllt ti år.

Ti år er jo dog en ganske akseptabel alder for en datamaskin. 

Det er bare det at...om jeg kjøper en ny, brukbar maskin som fjerner alle problemer jeg har og gjør arbeidsverdagen lettere og de på Stor Institusjon slipper å nærstudere rynkene mine når jeg legger meg inn i skjermen på mobiltelefonen...da har jeg fire datamaskiner som alle egentlig fungerer. For et sløseri. Hvor skal jeg ha alle sammen? 

 

Dette er ingen ny tanke. Jeg har vurdert ny maskin i over to år, tror jeg.   

Et argument for å bare skjære igjennom er at det er ca ti ukers leveringsfrist for å få ny maskin. Det er lenge å gå uten, om arbeidshesten skulle gå gaiken. Som den jo kan finne på, aldrende som den er. 

 

I morgen skal jeg ha møte med Enda Større Institusjon, da skal jeg koble meg på med min aller nyeste datamaskin. Først må jeg bare passe på å kopiere over alle filer jeg kan komme til å få bruk for.  

Så det løser seg jo. Det er bare det at alt kunne være en god del lettere. 

 

Synes du liksom du har lest dette før? Det har du! Og jeg lover, du kommer til å lese det igjen for jeg kommer jo ikke til å klare å ta en avgjørelse. For det løser seg jo uten. Men Behoooovet. Men Sløøøøøseriiiet. 

Suuuukk. 

Jeg vil liksom at noen skal si NÅ KJØPER DU DEG NY MASKIN og så gjør jeg bare det, men sjansen for at jeg ikke hører etter, men finner et motargument i mitt indre, er stor. Kanskje hvis noen sier NÅ KJØPER DU DEG NY MASKIN ÆRLIG TALT!  ? 

Nei. Skulle ønske datamaskiner var laget av brød, sånn at miljøavtrykket ikke var så stort. 

 

Jeg tror jeg kunne skrevet mer eller mindre identisk innlegg om sentralstøvsugeren min, og om symaskinen. Det slapp du ihvertfall. 

 

NÅ KJØPER DU DEG NY MASKIN ÆRLIG TALT! 

Femtiden er over, nå er klokken 08.38.

Tanakofta sa at jeg får boller neste gang. Innser at neste gang er et veldig ubestemt tidspunkt, nå gjør jeg lua ferdig og sender den vestover i østfylket med Samiska Posten. Det blir neppe boller av det.

Helgen har blitt brukt på å sy, mest, og et par små turer på fjellet. Vi hadde en fast tur vi pleide å gå på det ene bynære fjellet her- altså bynært fjell, aner dere hvor øde det er her? Det er mer en fjellnær by. Og fjellene er jo ikke fjell som ikke norske fjell og daler, det er sånn lave nedskurte finnmarksfjell. I alle fall. Vi hadde en runde. Men nå har noen bygd et boligfelt i den runden, så jeg har mest gått på et annet fjell. Men på søndag gikk vi nesten samme runde igjen, minus den delen som går over plenen til Benedikte og dem, og det er så lenge siden jeg har gått der, men jeg kjenner igjen og vet hva som kommer, steiner og sprekker og myr og jeg synes egentlig dette fjellet er sååååå mye finere enn det andre. (det er bare to, for der det tredje da teoretisk kunne vært er havet.) Egentlig er jeg vel bare lei av det andre, og så driver jeg og detter når jeg går der og forskjellige ting fjellet egentlig ikke kan lastes for. De er egentlig likeverdige, vil jeg si. Fin tur! Omenn litt kort. Og langsom på grunn av en mann som bare ville lete etter granatsplint.

Om kveldene ser vi på serier alle vil se, avogtil er det lett å finne noe, avogtil vanskelig. Den yngste vil egentlig ikke se ting han ikke umiddelbart faller for traileren til, så her må det lirkes og lures når man vet at man egentlig sitter på en innertier. Vi har sett alle starwars-filmene, nå ser vi andre starwars-univers-serier. For tiden er det the Mandalorian, som jeg har sett før, men det gjør ingenting. Det eneste problemet er at barnet har utholdenhet til å se jeg vet ikke hvor mange episoder i strekk, mens moderen knapt klarer å sitte i ro gjennom én, så her kræsjer det litt. Her redder leggetiden meg. Og rasjonering på antall filmkvelder.

I dag er det en mandagelig mandag. This is the week, som the Mondaylorian ville sagt.

Dette er fremtiden (ikke femtiden som jeg skrev først, den kommer senere)

Jeg skal gjøre en utsmykning i en annen landsdel, det blir gøy, og de som organiserer det hele er i en helt annen landsdel, men man skulle tro de var på Mars. Ikke fordi de er marsboere som ikke forstår noe som helst, tvert i mot, de er innsatte i arbeidssett og prosess, men de som har ansvaret for å drive dette fremover jobber i lave stillinger og er ikke på kontoret hver dag. Det vil si at om jeg sender en mail, tar det en uke å få svar. Det er syv dagers forsinkelse på all kommunikasjon. 

Åkei, jeg vet ikke om det er syv dagers forinkelse på all kommunikasjon til Mars, men et sted ute i solsystemet befinner de seg. Jeg glemmer dette litt, og kan svare en mail med Dette skal jeg finne ut av,  du får beskjed så snart jeg vet! Som er lenge før neste gang de åpner mail. Da har jeg sendt to nye mail med oppdateringer. Jeg må også begynne å jobbe med innlagt forsinkelse så det ikke blir mailstorm der ute på Mars.

I ekte romfartsånd sitter jeg også å ser på Tanakofta kjøre gjennom landskapet. Hun skal komme og prøve ládjogáhpir (og komme med nye og urimelige krav) og har delt posisjonen sin med meg, og jeg ser at hun har stoppet på Krikkel KÅ på Hesseng for å enten kjøpe boller til meg (lite sannsynlig) eller fylle bensin. Etter det skal hun hente meg på jobb og så skal vi dra hjem til meg for å ordenlig mollkose oss med noe vi begge elsker, nemlig Sápmi Fashion. Det betyr at jeg for andre fredag på jobb går glipp av vafler på jobb!, men det er det vel verdt. Litt. Jeg elsker vafler. Men jeg elsker vel Tanakofta bittelitt mer, da. Og faderullan, neste fredag blir det også jobb borte fra jobb, da får jeg jo heller ikke vafler!

Øh. Jeg har vaffeljern selv. Det er bare ikke helt det samme, av en eller annen grunn, som når noen fikser alt for deg og fredagen har kommet. Likevel, mye kan tyde på vafler i helgen. Vaffelbonanza, satser på det. 

Eh...hei.

Jeg skulle skrive noe. Her. Jeg hadde allerede skrevet det i hodet. Jeg åpnet internett og havnet på villspor med en gang. Jeg hadde hele tiden følelsen av at jeg skulle noe annet. Men jeg visste ikke hva. Jeg kom på at jeg ville blogge. Jeg åpnet blogger. Hodet er helt blankt, jeg vet vel ikke hva jeg skulle skrive om.

Noe med...noe? 

Mens jeg sitter og er blank i hodet piper det inn en melding fra SAS. Jeg har fått noen bonuspoeng for noe. Rart, det pleier man jo ikke å få melding om? Eller, vent, kan det være de der poengene jeg har bedt om å få for den flyturen som ble kansellert? I juli? Aldri i verden om det kan være det. Jeg åpner appen, og sannelig min hatt. Hah! Da blir neste steg å kontakte SAS sine roboter, slåss seg fram til et menneske, og påpeke at da skal jeg sannelig ha sølvkort. Men! Det er allerede registrert! Juhu! Jeg hadde aldri trodd at det skulle ordne seg. Jøssenamn og herre min hatt alzå.

Akkurat så lite er livet mitt nå at dette var en stor hendelse. Eller så er livet så stort og fullt av utfordringer at en sånn liten ting ble stort. Her kan man velge hvor pendelen skal lande. 

Vi som blogger blogger jo av ren egoisme og skriveglede. Hurra for oss. Det betyr, for min del, at det er en slags åpen dagbok der jeg selv kan gå tilbake og sjekke hvordan tilstanden var på et gitt tidspunkt. (Eller hvor artig og slagferdig og strålende flink til å skrive jeg er.) Og alle bloggere kjenner seg igjen i at alt i livet ikke er like ombloggbart. Da pleier jeg å antyde. Sånn at jeg selv skal kunne skjønne det om noen år, når jeg går tilbake. MEN JEG SKJØNNER ALDRI HVA JEG HAR MENT. Hva betyr dette, møte med en stor institusjon som ikke vil bruke pengene sine? Hæ? Hvem hadde jeg møte med? Triste ting i andre sitt liv som ikke jeg kan utlevere her? HVEM DA? Kunne jeg ikke bare utlevert bittelitt? 

Og jeg hater jo å lese sånne ting selv. Kjære lesere, nå er livet fullt av sånne ting som jeg ikke kan skrive om, beklager, jeg vet hvor mye jeg betyr for dere, (love ya!!!) men dette kan eg ikke dele. Jeg kan bare si... vi elsker alle de flotte menneskene på nærsykehuset. <3 <3 <3 . Eller jo sånne er greie, da skjønner man jo hva som foregår. Kjære lesere, det foregår så mye i livet mitt nå som jeg ikke kan dele. <3 <3 <3 JA MEN SÅ IKKE GJØR DET DA.  

 

 

 

 

 

Her er problemet også at jeg ikke husker det jeg skulle dele.  

<3 <3 <3 til alle. 

 

 

 

Tre sider av samme sak

I går gikk jeg en tur på fjellet. Jeg har veldig lenge bare gått tur på det andre fjellet, men der har jeg fulgt skiløypa, som oppfører seg som gangsti om sommeren, opp. Og så har jeg snudd og gått ned igjen uten å gå videre, for det har fysioterapeuten sagt. Nå har jo fysioterapeuten pensjonert meg, og jeg står mer ansvarlig selv for alle sånne valg, og vil gjerne ha litt mer myr og trær og natur, men jeg skjønner og husker formaningene om å ta det litt mer med ro.

Bare at. 

Jeg har litt problemer med utførelsen. 

I går skulle jeg altså gå en tur på det fjellet som fysioterapeuten mener blir en for lang tur, men jeg tror ikke helt han vet hvor jeg bor for det er i kilometer faktisk en kortere tur. Men ikke på gangsti så en litt tyngere tur. Jeg prøvde å bestemme meg for å ta den korte runden, og her er det ofte det går galt med en gang, for jeg vil helst ta den lange turen. Og det går galt fordi en del av meg anser det som at trening for kroppen er lik viktigst, er lik lang tur, og en annen del, veldig mye mindre og med stemme lånt fra fysio og diverse helsepersonell, sier at vi skal gå en kort tur fordi en lang tur ofte blir for mye og det er bra å øve seg på å ta det med ro og kroppen trenger kanskje en kort tur, men den første delen som heier på trening vinner, og sier TULL om kort tur. 

Men jeg prøvde å gå en litt kortere tur i går. FAKTISK. Men så var jeg litt redd for å gå meg fast på den korte turen, for den har på to steder et ganske bratt stykke å komme seg ned, og der er det vanskelig for meg, mens den litt lengre turen ikke har det (som jeg husket det) og da slo jeg inn på den lengre runden med mål om å komme meg over ei myr for å ende opp med en halvlang tur. Men her ble det vanskelig å komme seg ned flere bratte stykker, og jeg måtte gå frem og tilbake flere steder og plutselig var det blitt en laaaaang tur, og jeg kjente det i knærne, og det er liksom det eneste tegnet jeg godtar på at det har blitt for langt. 

Bare at.

Jeg har litt problemer med tokningen.  

Når man som meg har vondt en plass, og det mer er normalen enn unntaket at det gjør vondt, så er det veldig vanskelig å vite hvordan man skal tolke disse signalene som kroppen kommer med. For kroppen lager smertesignaler for å få deg til å slutte med noe. FARE, sier den. Men når smerten er kronisk, kan man ikke høre på FARE hele tiden, og det forstår ikke kroppen. Tar ikke innspill. Vanskelig å kommunisere med. Den roper høyere. Og høyere og høyere, det vil si at det gjør mer og mer vondt, uten at skaden trenger å ha blitt verre. Så man må...man må lære seg å ikke høre på kroppen, men kroppen må også lære seg å slutte å rope så mye. Den må lære seg å bruke innestemmen. Og dette er vanskelig.  

Så på den ene siden må man forsøke å unngå smertesignalene, for man har rett og slett ikke bruke for dem og de er selvforsterkende, og på den andre siden må man lære seg å ikke høre på dem når de kommer. 

Bare at. 

På den tredje siden må man også bruke kroppens signaler til å skjønne når det er en for lang tur. Og hva man ikke klarer lengre.

Og dette får jeg rett og slett ikke til. Høre etter/ignorere/høre etter? Jeg klarer det jo? Hvis man bare skal høre etter orker man jo aldri gå en tur noe som helst sted. For plutselig er den så sliiiiiten og syk. Så man må overkjøre og komme seg ut. Eller? Når skal man ikke det? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke og skulle så fryktelig gjerne ønske det var installert en måler en eller annen plass som man kunne lese av og ta en avgjørelse etter.  

Skal man være pirkete er det vel også umulig å skape et objekt med tre sider, der alle sidene er rette og greie, og det illustrerer vel problemet jeg står i.  

 

Nei altså jeg aner virkelig ikke. 

Det enkleste hadde vært om jeg bare kunne leid ut kroppen til noen som hadde litt mer peiling, og så kunne de gått ut med den på kort eller lang tur og gjort eller ikke gjort alle rehab-øvelsene som skal eller ikke skal gjøres, mens jeg var på Kreta.  

Der har du en forretningsidé.  

Og nå vil jeg til Kreta.  

   

 

 

 

 

 

Motstanden i materien

Jeg er jo så viselig skapt at jeg får ikke gjort det jeg skal før jeg har noe annet å gjøre som jeg har enda mindre lyst å gjøre. Så i dag har jeg endelig fått sendt inn en søknad på noe jeg er sånn halvmotivert for å gjennomføre, for egentlig må jeg planlegge noe jeg ikke vet helt hvordan jeg skal planlegge- dette er et helt annet prosjekt men viktigere å få gjort.

Nå som søknaden til det som egentlig bare var en innskytelse er sendt, kan jeg starte på prosjektet jeg skal gjøre, men det har jeg ikke lyst til. Så da må jeg kanskje finne noe jeg har enda mindre lyst å gjøre, men det må være virkelig, type selvangivelse, for da får jeg begynt på prosjektet. 

Det at jeg egentlig vet hvordan jeg skal lure meg selv, gjør meg ikke til noe lettere å ha med å gjøre, spør du meg. 

 

Et prosjekt som har skapt begeistring er muligheten for å dra til Stockholm i høstferien, vi fant et billig hotell og alt, men billige flybilletter er det verre med når man bor i Gokk og lørdagsflyet har sluttet å gå og ettermiddagsfly bare går på torsdager, så etter å ha vært kollektivt overbegeistrt ble vi kollektivt skuffet. Man kan ikke bruke 17000 på flybilletter for et firedagers opphold. Vi får finne på noe annet. Som vel betyr hytta. Ikke helt det samme. 

 

Åkei. Nei men da får jeg vel jobbe litt da.