Computer says no

Jeg er ikke samme person i Norge og i Sverige. 

I Sverige var jeg storstadsmenneske og kollektivbruker, i Norge er jeg småbymenneske langt mot nord og kjører dieselbil. 

I Sverige er jeg én cm høyere og heter Fornavn Etternavn Etternavn, I Norge er jeg bare 160 på identitetsbeviset mitt og heter Fornavn Fornavn Etternavn. Det midterste navnet (Figenschou) er et mellomnavn, og slike regnes som fornavn i Norge, men et etternavn i Sverige- for det er jo et etternavn. Det vil si at jeg befinner meg ett sted i registeret (F) og et annet sted i registeret (T) i det ene og det andre landet. 

Dette lager trøbbel når det bestilles flybilletter. Det er viktig at det står akkurat som i passet. Og det gjør det- men svensker plasserer alltid mellomnavnet mitt som et etternavn og så har vi det gående, ingenting passer med apper og flybilletter osv. 

Sånn som i dag- jeg får ikke lagt til eurobonusnummeret mitt til den bestilte billetten. For navnet er ikke det samme, selv om det er prikk likt. Og det er kanskje ikke så viktig med de der poengene, bortsett fra at det ER det, når du må legge inn tre arbeidsdager for å nå et totimers møte og du er den eneste i rommet som ikke får betalt når dere har møtet. Og hotellet de har bestilt til deg er en bunkers (Underground, No Windows, og uten frokost.) Gi meg da for fanken alle bekvemmelighetene som kommer med diverse medlemskaper i diverse reiseselskaper. 

 

Jeg har kontaktet sas og bedt om hjelp, ropt til ai-roboten i ti minutter, den var fanget i en uendelig loop og ba meg logge inn når jeg allerede var det, og endelig fikk jeg snakke med et menneske som brukte ti minutter på hvert svar, og hun sa at jeg må oppdatere eurobonusprofilen med mellomnavn. Jeg har gjort det, men tviler på at det nytter all den tid jeg har reist som Fornavn Fornavn Etternavn OG fått lagt inn eurobonuspoeng siden 1993. Jeg tror problemet er at fornavnet er lagt inn som etternavn av den svensken i Sverige som bestilte biletten. Det tror jeg nemlig. Men nå får vi se da. Det hadde vært greit om det bare ordnet seg. 

 

 

  

Jaså, gnien?

Hvor mye er det greit å betale for å få lov å gå på jobb?

Målet er så klart å tjene penger. Det gjør jeg. Det er bedriftstøkonomi. Men som ENK er alle utlegg som kontorlokaler, kontorstoler, reiser, dopapir og datamaskin mine egne. Og så må jeg sørge for å ha råd til dette, med de pengene jeg tjener. Det er for eksempel derfor det er høyere timessats for freelanceoppdrag enn for fast ansatte. Dopapiret, og sykepengene man må legg av til selv. Pensjonen! Alt det der.

 

I det siste har jeg vært bort i to tilfeller der jeg forventes å gå inn med noe selv. Og når jeg reagerer på det vet jeg ikke helt om jeg muligens er litt for vrang. 

Det ene er et oppdrag på en veldig stor festivalaktig greie, som får myyyye penger på statsbudsjettet, men som selv bruker lite av de pengene på kunstnere. men de vil ha kunstnere. Kurateringen setter de alltid bort til noen andre, sånn at det er en tredjepart (vent....andrepart? Jeg er vel tredjeparten) som må sitte å forsvare de latterlig små beløpene man har satt av de til som utøver kunsten. Og her kunne jeg vel bare vært grei? Og sagt ja, jeg fyller andre etasjen på galleriet med kunst for et honorar på 10.000 kr. Saken er at jeg har jo ingen direkte utgifter på det. Det er bare det at timelønna blir så lav. Men kanskje får jeg testet ut noen greier i et ganske fint rom, og jeg får reise og vært med på dette store eventet. Kanskje er det ok. Men jeg gjorde oppmerksom på at det var mye å be om for en lav sum. -Men har du ikke arbeidsstipend? var svaret.

Jo, jeg har jo det, men jeg har egentlig aldri tenkt at arbeidsstipendet skal betale lønna for de oppdragene jeg tar. At mitt arbeidsstipend skal gå til Festspillene i Nordnorge. Da blir det jo helt umulig å tjene over tretten kroner timen. De som hadde kuratoroppdraget og dermed var de som spurte var fra et naboland og kanskje er det annerledes der- jeg bare synes at den som ber om mye ikke skal lene seg på at noen andre finansierer det. Jeg kommer nok til å si ja. Men den der Men har du ikke arbeidsstipend fikk meg til å skvette litt. Skal man være litt ekstra grei om man har stipend? Jeg vet ikke. Kanskje?

 

Den andre situasjonen er et oppdrag der det er lite penger i prosjektet, og de andre kunstnerne befinner seg enten der prosjektet utføres eller en liten busstur unna. Jeg bor i gokk, og må reise lengre. Vi har blitt bedt om å dekke reisen selv, bortsett fra meg, som får dekket reisen til Oslo, og så må jeg betale derfra selv. Det synes jeg er fint at de har tenkt på. Bare at den summen jeg får ikke dekker reisen, og jeg enda må ut med en ekstra tusenlapp selv. Pluss to arbeidsdager i reise. Burde jeg ikke bare vært litt grei? En tusenlapp mer enn de andre må ut med, og et par arbeidsdager på reisefot, og ordne meg opphold og mat i Oslo klarer jeg jo. Jeg skrev likevel og sa at de andre kan jo bare møtes uten meg (enda en gang, det gjorde de forrige gang også), og så kan de bruke de pengene som da ikke går til min flybillett på å dekke deler av reisen videre fordelt på alle. 

Jeg er kanskje litt vrang?

Jeg er kanskje også akkurat nå litt sliten og på underskudd etter akkurat å ha kommet hjem fra en kjeller i Tromsø, jeg burde kanskje svart i morgen, men tror kanskje jeg ville landet på det samme. 

 

Spørsmålet er om jeg er der i karrieren at jeg burde gi litt mer. Akkkurat som når man er helt fersk og ingen betaler deg for noe. Er jeg der igjen? Burde jeg jobbet litt mer frivillig?

Sukk, jeg vet ikke. Det å si nei når kunstneren er den eneste i rommet som ikke får betalt, sitter litt i ryggmargen, kanskje litt for hardt fast noen ganger. 

Jaså, ferdig?

Nå er kunstverket ferdig. Det dekker en hel vegg og består av tusen små deler. Jeg kan dermed egentlig dra hjem i kveld (må bare innom der og rydde, sparkle og male veggene der vi har ombestemt opphengingsplasseringen, og pakke returtransporten) men i går da jeg funderte på å ombooke biletten kostet en retur 1700, så gikk jeg i en middag, og da jeg kom hjem kostet returbilletten 5700 og selv om jeg har fullpris må man jo betale mellomlegget. Nå koster den 1200. Men nå hadde jeg liksom bestemt meg. 

Fordelen med å bli her er at det er litt husmorferie (vet ikke om det er en fordel, det er jo også litt kjedelig) og at her er det ikke kokevarsel. Og jeg slipper å sitte i telefonkø hos Widerøe. Ulempen er at det skal stort sett regne hele lørdag og søndag, om jeg skal vase rundt i byen blir jeg våt. Meh. Vanskelig å bestemme seg, men kanskje jeg bare blir. Det var jo den opprinnelige planen. 

I natt var det fest på huset, folk som sprang i tappene, hadde drikkeleker (ikke i trappene) og ringte på hos meg. Det er ikke sikkert de visste det var hos meg, det henger tre ringeklokker ute, den de trykket på ringte kjempehøyt ned hos meg midt på natten. Jeg håper de er bakfulle og tar det rolig i natt, men det skjer vel neppe. Vi får se. Jeg vil jo helst sove om jeg ikke selv er på fest. 

Fri!

Nå regner det. Det er litt upraktisk for i dag er det fridagen min og jeg skulle gå rundt og se på ting og kjøpe julegaver og kose meg med sånt. Det er ikke like koselig om man er våt på anklene. For jeg har jo regnjakke og tursko, men anklene blir alltid våte. 

Man må alltid ha en fridag i et prosjekt. En dag der all kunsten har blitt satt opp og har fått en plass, der man ikke ser på den. Så, når man kommer tilbake, har man et litt friskere blikk og gjør lure endringer. Jeg er ikke alltid like begeistret for fridagen, men jeg har ikke vært mye i Tromsø og har lyst å både se kunst og folk og butikker og kafeer- når det slutter å regne. Det gjør det vel. Eller så får jeg bare være våt på anklene. Jeg kan jo ikke sitte i en kjeller hele dagen. 

Jeg tror kanskje jeg blir ferdig på fredag, og jeg har ikke retur før søndag. Jeg har fullprisbillett og kan endre, hvis det er ledig plass, men jeg har jo søkt noen residensier her og der og kom på at kanskje jeg skal øve meg på det. Være en annen plass uten ruteiner, der man må skape dagene selv. Jeg kjenner nå at jeg kanskje ikke har så lyst til å dra på de der residenciene. Én ekstra fridag i Tromsø, hva gjøøøøør jeg med den?

På denne mer planlgate fridagen har jeg forsøkt å få orden på søppelsituasjonen. Jeg har gjort feil. Men det var så mørkt da jeg ankom, jeg så ikke hva det sto på plakaten på innsiden av skapdøra. Jeg skjønte at søppelet skulle sorteres i fire forskjellige typer, men samtidig står det bare to søppeldunker i skapet, og ettersom jeg ingenting kunne se i mørket (den manglende lyspæren) gikk jeg feilaktig ut fra at den største, runde søppeldunken var til vanlig avfall og at den andre, lille firkantige var til...noe annet. Jeg har i ren latskap dermed bare kastet alt i den større. 

Men det var feil, for den var til matsøppel. Den firkantige er til papp. Plast, og annet, vanlig avfall må man dermed finne en måte å kaste på selv. Jeg løste dette ved å putte matsøppelposen full av samfengt fra den større søppeldunken i en plastpose fra butikken, og kaste den i en søppeldunk utfor huset, som kan ha, eller ikke, tilhørt huset jeg bor i. Så satte jeg en ny plastpose fra butikken (ettersom jeg har glemt det fra Kirkenes medbragte nettet hver gang jeg har handlet) i den største søpla, og der kommer jeg til å kaste alt. Bortsett fra plast, som jeg har samlet i en liten plastpose, og papp, som jo har en egen dunk. 

Og milliardærene fortsetter å fly privatfly. 

 

Nei, nå går jeg ut og blir våt på anklene, det får bare være.  

Åkei, åkei!

Jeg har fått påpakning fordi bloggfrekvensen er for dårlig. Er jeg fortsatt i Tromsø? Er jeg i Kirkenes og sparer på vannet? Hvem vet?

Jeg er i Tromsø, og der hjemme får de ikke lengre bruke vann, for da går det tomt, og sykehuset og eldresentrene må få det vannet som er igjen. Skoler barnehager, biblioteker og kafeer stengt. Barnet hadde hjemmeskole på PCen sin. Mannen hentet vann i Førstevann så vi hadde til å skylle ned med, men vi har da beredskapslager så vi har til drikkevann. De blir ganske tydelig hvordan man har oppført seg når vannene nærmest fabrikken til gruva ikke lengre kan drikkes og man må langt utav byen for å hente vann. 

Her i Tromsø kan vi dusje og vaske opp av hjertens lyst, og i morgen skal jeg ha fridag. I går var jeg invitert på en hyggelig middag men da hadde jeg brukt arbeidsdagen på å jobbe meg i hjel så jeg var ikke i stand til hyggeligheter. Jeg var i stand til middag fra varmedisken på Eurospar. Også denne gangen bomma jeg og kjøpte det styggeste de hadde. Det begynner å ane meg at dette sier noe om kvaliteten på middagene i varmedisken. 

 

I morgen skal jeg ha en fridag! For man må ha en pause der man ikke ser på kunsten sin, og jeg og Trygve Tekniker har fått opp det meste i dag, i morgen fri, i overimorgen se over på nytt og endre, fredag kanskje allerede ferdigstille og pakke returfrakten. Lørdag kan jeg strengt tatt dra hjem, men jeg har billett på søndag så jeg kanskje bare forholder meg til det...i hvertfall hvis de skal fortsette å ikke ha vann der hjemme.  

Lett å komme på reisegave i alle fall.  

 

Det er mange turister i denne byen. Det er sant som de sier. De har hvite boblejakker. I dag traff jeg på intet mindre enn tre kirkenesere på min ferd gjennom gatene, så det er også mange kirkenesere i denne byen. Jeg har også vært hjemme hos en tidligere finnmarking som har foret meg med gumpus, tunge og kokakjøtt, så jeg har lidet ingen nød. Jeg fikk tilogmed med med noen skjeer vaskepulver hjem for å vaske klær i vaskemaskinen min oppgraderte leilighet kom med, så nå er jeg også mindre flekkete. 

Det er ikke noe tørkestativ i tilknytnig til vaskemaskinen, så jeg har hatt klær hengende over det hele. Det tørka forbausende fort. I løpet av et døgn. 

 

Nå leser jeg at kommunen har fått tak i deler til ledningsnettet sitt, så nå skal det visst være vann i rørene igjen snart. Der røyk den reisegaven. Jaja. Det er vel sikkert kokevarsel en stund til, så kanskje 0,5 liter Farris fra flyplassen blir tatt godt i mot. 

Vi får se, jeg skal jo være her noen dager til. 

Reisebrev fra kjelleren

Nå er jeg også på hotellet. Jeg skulle vært på jobb. Men den brikken jeg har fått for å jobbe slipper meg ikke inn. Jeg sende en mld til hun som er ansvarlig for gjennomføringen av prosjektet, som også er min assistent på plass, hun skulle komme om en time og se på det. Jeg kjente at jeg hadde veldig lite lyst å gå tilbake til kjelleren min nå som jeg hadde vært ute i friskluft, men jeg vurderte også hvor hensiktsmessig det var å gå en tur på en time før jeg gikk på jobb, der jeg står hele dagen. Jeg har vurdert å be om en stol, men ikke kommet så langt. 

Jeg bor i en kjeller. En stor kjeller. En ganske fin kjeller. Men kjeller. I går var jeg innom resepsjonen for å få ny vannkoker siden den som var på rommet var full av mugg og ting som luktet, og be dem skifte lyspæren som sto og blinket, for å øke trivselsfaktoren noe. Jeg måtte bare innom resepsjonen to ganger for å få det til, men andre gangen ble det ordnet. 

Som det luksusdyret jeg er, merker jeg også mangelen på et helfigurspeil, iallefall et speil som er større enn øverste del av ansiktet mitt. Jeg synes det er bra når man er på hotell, å se hvordan man kler seg til storbylivet. 

En annen ting, som jeg har fundert på, er at det er sånn såpekoppholder i dusjen. Man kan ikke stille sjampoflasker og sånn der, den er rund i bunnen og til et såpestykke. Hvem reiser med såpestykker? Det er så utrolig gammeldags. Evt moderne. Jeg følger ikke med. 

 

I går tok min kurator/assistent meg ut for en øl på byen, jeg kom først til det stedet hun hadde valgt, og følte meg så utherooolig gammel. Det var liksom bare gymnasieelever der. Eller hva det heter nåtildags. Jeg prøvde å sitte med hendene sånn at de tilfeldigvis dekket hengekinnene.  Heldigvis syntes min kurator/assistent også at alle var så unge. Da var de nok det. Og ikek bare jeg som var gammel. Etter at dette var fastslått kom det inn et par med en diger schäfer. Som luktet ekstremt hund. Og jeg er jo mer en litt allergisk, (hundelukt eller ikke, det var mer bare påtrengende) og gjorde dem oppmerksom på det. De spurte om det var greit at de da flyttet seg en halvmeter bort, jeg sa at det hjelper ikke, så da gjorde de det, og jeg var den som måtte gå. Veldig rart i grunnen, siden jeg satt der allerede med en øl. Jaja. 

 

Oppgradering eller ikke, kjeller er ikke min greie. Nå skal jeg gå opp i lyset igjen til assistenten som er min oppdragsgiver dukker opp. 

Reisebrev

Nå er jeg i Tromsø. På hotellet. Eller i leiligheten da. Jeg kom litt før jeg fikk lov å sjekke inn, tok et glass vann fra en beholder i resepsjonen, satte det fra meg på et lavt bord og rausa det ned på gulvet med jakkeslaget, og lagde generelt så mye kaos i en liten resepsjon at jeg ble oppgradert til en større leilighet. 

Ikke visste jeg at det var metoden. 

Nå er det tredje gangen på rad jeg bor på hotell uten heis. Det er aldri noe jeg forsikrer meg om (eller ber den som booker om å forsikre seg om) at hotellet har. Jeg tror alle hotell har heis. Mange hoteller har ikke det, bare mange trapper der du må slepe kofferten din opp og ned med dine knesvake knær. 

Mitt oppgraderte rom, eller leilighet, ligger i en kjeller. Litt usikker på hvor oppgradert akkurat det føles faktisk, men jeg prøver å fryde meg. Jeg later som jeg har flyttet til New York og dette er det jeg har råd til, alt er nytt og spennende. Det er to soverom og god plass. Vaskemaskin, tilogmed, om jeg får skitne klær og gidder å kjøpe en alt for stor pakke med vaskepulver til en enkelt klesvask. 

Gardinstangen over det største vinduet i kjøkkenstua har ramlet ned, så alle går forbi og ser rett inn hele tiden, men jeg har prøvd å få til en oprdning der en av de to enorme gardinene som henger over det bittelille vinduet i kjøkken/stua også dekker det største, ved hjelp at litt hyssing, som jeg hadde i toalettmappa.

I går var det iskaldt og jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med tøfler, men i dag er det godt og varmt. Jeg har trykket masse på alle termostater og varmeovner. 

En av de tingene jeg alltid synes er litt vanskelig på reise, er Liten Tekopp. Jeg vil ha stor. Jeg vil ting skal være vanlig. Alt blir feil med liten tekopp til frokost.Te generelt ble litt vanskelig et sekund, for jeg var lur og sjekket tilstanden på vannkokeren, som var full av mugg og fastsvidd grums, så jeg skal gå i resepsjonen og velte et glass vann og be om en ny. Tror kanskje noen har kokt suppe i den. Og lyspærer i lampene skal jeg også be om, så det ikke er så dunkelt. Må kanskje velt to glass vann.

Jeg fikk fyllt min lille kopp på gammeldags måte ved å koke vann på ovnen og drikker nå te av alt for liten kopp.

 

Etter å ha fått sjekket inn og slept kofferten ned alle trappene, fant jeg en matbutikk, og ju og hu, for en luksus. Det var som å bo i utlandet. Jeg plukket med meg mange små gode mater og to eksotiske øl, og gikk fornøyd, eller litt oppglødd faktisk, hjem. Varmretten jeg hadde plukket med meg, etter nøye utvelgelse, var skivebom, nok det styggeste de hadde (her datt dialekten inn ser jeg, men min sønn sier ikke stygg om mat, så jeg må) men ellers var utvalget i bæreposen artig og eksotisk og sikkert helt vanlig for den som bor i en større by, men jeg var fornøyd i alle fall og spiste både det ene og det andre mens jeg gikk fra rom til rom i leiligheta.

I dag har jeg kanskje energien til å gå ut å spise. Jeg har null problem med å gå på restaurant alene, men det krever litt mer energi å finne sted, finne stedet der stedet ligger, få bord og hele prosessen rundt det å vente på folk som skal la deg bestille osv, enn å raske med seg en stygg nudelwok fra Eurospar. 

Vi får se. I dag skal jeg jo også jobbe litt, det er derfor jeg er her. Fokus på det.  

Boah!

Det er kokevarsel. Igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor det så ofte er det, det er vanligvis ikke fordi det er en hovedvannledning som har sprunget lekk uten at man helt vet hvor, men denne gangen er det det. Det kom sms i natt, ikke bruk vann i det hele tatt, vi har ikke vann, og en ny sms i morrest, ok, det er lov å dusje og vaske klær, men ikke bruk vannet til drikkevann eller tannpuss eller osv. Flere skoler og barnehager er stengt, sykehuset i rød beredskap, pasienter sendes bort, alt er  i ulage på grunn av dette vannet. 

Så nå koker vi det. Og jeg skal reise bort! Det er andre gangen jeg kan komme på at jeg er bortreist under et kokevarsel, Maks uttelling, hah, jeg hater kokevarsel.  

 

Jeg lurer på hvordan hotellene varsler gjestene sine. De kan jo ikke like godt gå rundt om natten og banke på alle dørerne. Ikke stå opp og begynn å pusse tenner eller drikk vann! Men de må jo få gitt beskjed. Stenger de bare av vannet? Ikke så lurt det heller egentlig. Har de et eget sms-varslingssystem?

Dette lurer jeg på. 

En gang vi var på ett av hotellene og spiste middag under et annet kokevarsel, smakte vannet så rart. Og stygt. Av kaffe. Det viste seg at de som jobbet der hadde fått den geniale ideen å kjøre alt drikkevannet i restauranten gjennom kaffemakinen. Genialt. Ikke ble det kokt, ikke ble det godt, ikke ble det trygt.

 

Jeg har en engelsk brevvenninne. Vi er begge kunstnere. Jeg har vist henne det jeg tenker på til oppdraget i Tromsø, hun er fryktelig begeistret. Og det er det man trenger. Noen som heier og sier wow. Alt blir så mye lettere da. Eller BOAH som duolongo sier man sier på tysk. (eller...boha?) Det virker så mye mindre begeistret. Mer sånn...forskrekket. Jeg håper ingen blir forskrekket.  

Jeg tror det blir bra, jeg gleder meg, det er jo ikke kokevarsel i Tromsø.  

 

Over til noe annet

 I morgen drar jeg til Tromsø, Nordens Paris vet dere, og som vanlig når fremtidsplanene er noe ut av lage (fremtiden: møte opp og ta fly, ikke dra på jobb og spise lunsj og dra hjem) skyter stressnivået i været. ÅNEI! DET PLINGER INN EN MAIL I INNBOKSEN! TENK OM DET ER DE SOM SKULLE BESTILLE FLYBILLETTER! Fulgt av intenst ubehag. Jeg får mail hver dag. Flere ganger om dagen. Ikke noe spesielt med det. Ikke noe spesielt med flybillettene heller egentlig, de er ikke til Tromsø, dem fikk jeg for lenge siden, de er til en annen reise. Og jeg er ikke spesialt stressa over å skulle verken dra herfra, eller fly. Det bare...hører sammen. Utløser noe. Jeg vet ikke. Jeg må bare forholde meg til det. 

Jeg vet hvordan man lager kunst. Til en viss grad. Jeg vet iallefall hvordan jeg lager min kunst. Når jeg nå skal til Tromsø for å lage min kunst, til noen, er det nye elementet at jeg gjør det inne i et kontorlokale der folk er på jobb. Jeg jobber altså med publikum. Det absolutt verste jeg vet. Verre enn å få flybilletter i innboksen. Men jeg må jo bare prøve å glede meg til det, for dette er jo egentlig den artige delen av jobben. Minus publikum. Og litt av problemet med publikum, minus det med å bli observert, er det å eh bli observert. Eller å tro at man blir det. Plutselig føler jeg at jeg må jobbe åtte timer i strekk, med 30 minutters lunsjpause på midten. Men det er ikke sånn jeg jobber. Og det er ikke sånn kunsten blir best. Men det er sånn jeg reagerer. Så det må jeg jobbe med. Jeg må jobbe med å ha det best mulig. I situasjonen. Og lage kunst. Uten å føle at noen dømmer meg fordi jeg jobber korte dager. Jeg jobber min jobb, så får de jobbe sin. 

(hjølp)

Neidadetgårnokbra. Skal bare dra på et firetimers beltekurs med sønnen istdetet for å pakke, så er jeg klar.  

Gjemt inn blant alt det andre

Jeg gikk en tur med the Stig på søndag. To hvite ryper gikk et stykke foran oss, helt uredde. Helt hvite i høstlyngen. Jeg tror aldri jeg har vært så nært et levende rypepar før. Jeg vet ikke om de kanskje bare stolte på kamuflasjen? Som var den eneste grunnen til at jeg fikk øye på dem, kritthvite i alt det brune. 

Dagene er kortere, men snøen lar vente på seg. 

Da jeg traff W her om dagen, kom vi naturlig nok inn på en del tidligere klassekamerater, og kanskje like så naturlig hadde vi glemt navnet på en del av dem. Det er jo tyve år siden. "Åh, mener du henne, hun der, hun som kledde seg som en flyvertinne?"Hvilket ledde alt ut på villspor før vi konkluderte med at det gjorde de egentlig alle sammen. W mente det ikke var så rart at man ikke lengre klarte å skille på "ti prikklike jenter". De hadde sin egen form for kamuflasje.   

På torsdag reiser jeg til Tromsø på jobb, og det blir et litt hardere jobbopplegg enn jeg har lagt opp til for meg selv i det siste, hehe, men fortsatt ganske tilrettelagt mitt nye og svake jeg. SoftSilje. Så i dag er jeg ikke på jobb. Det er en ny greie jeg har begynt med. Å hente meg inn i forkant, ikke i etterkant. Jeg mener, vi går jo inn i forkjølelsessesongen og alt, jeg vet jo hvordan jeg har det med den. SmartSoftSilje.

Jeg skal kamuflere meg ut av den ved å ikke overjobbe. 

 

På lørdag prøvde vi en ny type kanel. Overraskende nok. Kanel er kanel, sant, med mindre man får tak i sånn ceylonkanel eller hva det heter, men det er for spesialister og ikke noe man får tak i i Kirkenes, så det er sagt. Likevel. En helt annen kanelopplevelse. Hvem hadde trodd det skulle være en del av et liv? Jeg hadde kjøpt kanel på Normal, lurt tenkte jeg, krydder i store poser. Jeg helte den over i det nesten tomme kanelglasset og satte fram til lørdagsgrøten. Det bare... jeg vet ikke, var det konsistensen? Malegraden? Vi hadde gjest på besøk og hun måtte gå på toalettet og hoste seg i hjel. Det er vanskelig å beskrive hvordan en ny type kanel, som smaker kanel, rett og slett ikke er god. Nå lurer jeg på om jeg kan bruke den  i julebaksten eller om det ikkekanelete ved den vil trenge igjennom også der. Jeg var ikke klar over at det fantes dårlige kanelprodusenter. 

 

 

A blast from the past

I morrest fikk jeg en melding på instagram fra en klassekompis fra studietiden i Bergen. Et studie jeg ikke trivdes noe særlig på, med en klasse jeg ikke trivdes i. Men W var grei. Han skal være et døgn i Kirkenes på jobb, helt forvirrende, siden jeg trodde han var møbeldesigner. Dette kommer jeg til å få oppklart for vi skal treffes når han kommer fra befaringen i gruva. Også forvirrende. Det blir fint. Herregud det er lenge siden og herregud så mye bedre livet har blitt siden den gang. 

Her tenkte jeg at jeg skulle legge inn en link til det innlegget jeg skrev da bloggen fylte tyve år, en sånn kavalkade over hva de forskjellige årene i mitt bloggskrivende liv har innehold, som referanse. Det kan se ut til at jeg aldri skrev det innlegget. Høh. 

Jeg har også brukt morgenen på å skrive noen ord til noen slektninger, som skal begrave moren sin. Jeg var leieboer hos henne iiiii....iii...98? På Hamar. Jeg hadde praksisplass på teateret der. Hun behandlet meg som mye mer enn en leieboer, jeg fikk være med på søndagsbesøk til familien og hjelpe til å rette franskprøver. Jeg snakker forsåvidt ikke fransk. Jeg passet hundene hennes og hadde ofte hele huset for meg selv. Men også herregud, så mye bedre livet mitt har blitt siden den gang.  

Veldig lenge syntes jeg framtiden var så stor og usikker og skremmende. Nå har jeg jo fått det til. Mye lettere det.