What to do next...

Altså det var skuffende få forskrekkede utrop etter forrige innlegg.

Jeg strever litt med håret, det blir så fort stort og brusete og da blir det veldig Tante Petunia med en gang. Når jeg bare har styr på det er det ganske ok, men det er jo luesesong. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. 

I dag har jeg vært i Jendor sin klasse og snakket om østsamer og nordsamer og hornluer og kofter. Det gikk overraskende fint. Jeg er ikke så nervøs for min egen fremføringsevne, men det er jo en urolig klasse. De satt helt stille og fulgte med. Så det var jo bra. Og overraskende, Jeg kjenner også at jeg må friske litt opp på minnet før jeg skal presentere mitt eget prosjet på kommende festival, det handler om østsamer og som nordsame er det ikke barnelærdom.

Nå skal jeg enten bli her og slappe AV (50%) eller så går jeg ned på galleriet og jobber litt. Jeg har jo absolutt energi til å jobbe mer, selv om jeg ikke fikk sove i går heller. Men poenget med å redusere alt til femti prosent energibruk og energiforbruk (i en periode altså) er å finne en måte å spare opp energi på. Istedet for å kjøre til det er tomt, som er min foretrukne metode. Jeg er ikke fryktelig flink til denne reduksjonen. 

Jeg må tenke litt over hva jeg skal, kjenner jeg. 

Overraskelse!

Jeg sov fryktelig dårlig i natt og i går natt også. Nå er det om å gjøre å ikke sovne her jeg sitter. Men om jeg sover bare kanskje fem minutter blir alt så mye lettere etterpå... og å være fryktlig FRYKTELIG trøtt er ingen garanti for å sovne til kvelden. 

Det eneste jeg må få gjort i dag er å pakke en bag eller to med kofter og vever og ladjogahpirer i forskjellige former for ferdig, for i morgen skal jeg bli med barnet på skolen og snakke litt om trrrrradisjoner. Det er jo straks sjette februar.  

Kanskje jeg må tenke bittelitt på hva jeg skal si også.

I går klipte jeg meg! Jeg er ikke egentlig misførnøyd, men jeg viste vitterligen frisøren tre forskjellige bilder av langhårede kvinner, med hår ca til midt på brystbeinet, og nå sitter jeg her med en lengde som ikke når meg til kjevebeinet en gang. Jo, håret i nakken gjør det. En slags husmor-hockey. Egentlig tror jeg at hun bare ga meg den sveisen hun har selv. Jeg har forsøkt å ordne det litt så det blir litt mindre som hennes hår. Det er som det er. Det vokser ut. 

 

 

Såeh eh. Nå kommer jeg iallefall til å huske hvorfor jeg har så lyst å bytte frisør, og gjøre det, så noe godt kom det ut av det. Egentlig tror jeg kanskje hun ikke ville innrømme at hun ikke klarte å se noe på telefonen min uten lesebriller. Hun er jo også ganske lengdeblind og klarer ikke kalkulere seg fram til at krøller krøller seg oppover, (enda jeg har påpekt det,) så om man trekker i håret mitt, når det jo nesten til skuldra.

Meeeen langt er det ikke lengre.   

Men det blir jo lengre!

Alt man gjør, (alt man gjør feil,) alt man har.

Nå har jeg vært hjemme en uke. Det vil si, forrige mandag var jeg enda på rehab, men dette var siste dagen. Jeg vi si at suksessraten på alt som skal gjennomføres og implementeres (halvere alle aktiviteter, trene, gå på jobb, bruke timeplaner og tankekart, gå tur, slappe av, sove bedre) er på ca 1%. 

Ergoterapeuten ga meg masse verktøy for å klare å gjennomføre en arbeidsdag bedre, og streng beskjed om å begynne å bruke og utarbeide timeplaner med én gang, ikke vente en uke, men det har jeg ikke gjort, eller det har jeg gjort, det er det jeg har gjort, jeg har ventet en uke, for eh jeg har ikke vært på jobb. Jeg har vært totalt utslitt. Jeg har kræsja på sofaen og sovnet som jeg sitter hver eneste dag. Så å være mer effektiv og jobbe bedre har jeg ikke gjennomført. Jeg har vel heller ikke jobbet med søvn for man skal ikke sove på dagen- men noen sier det er bedre å sove på dagen så lenge man ikke sover lenge, og det har jeg ikke gjort. Men jeg sover ikke så bra om natten heller. Men hvordan jobber man med søvn?

Jeg har trent én gang. 

Jeg har halvert én aktivitet én gang. (gikk én kortere tur) 

Jeg har muligens slappet av, for jeg har ikke foretatt så mange aktiviteter som kan halveres (jeg har veldig lyst å stave det halvvere, som i halvveis) men jeg slapper ikke så godt av på sofaen og jeg har vel mer kræsja enn bestemt meg for å slappe av. 

Jeg har heller ikke sydd ferdig ládjogahpiren til stesøstra mi som skal være ferdig før 20. feb. 

Så det er den, og å få ferdig utstillingen, som haster litt, så da har jeg istedet lovt å komme på sønnens skole og snakke om duodji på onsdag.  

Strålende går det. 

Man kan også si at jeg har litt å jobbe med og god tid til å jobbe med det, og det er en mer positiv innstilling. 

 

I dag skal jeg jobbe med å gå ned der utstillingen skal være. Grunnen til at jeg ikke har gjort det er at jeg venter både på plakatene som er trykket i Oslo og har vært i posten uten oppdateringer på appen i en uke, og bildene som er hos rammemakeren og sendes fra Bodø denne uken. Jeg er ikke så sykt stressa over det, det er klart at en utstilling man har jobbet med i to uker ser annerledes ut enn en man har jobbet med i én, men begge deler kommer til å fungere og det er ikke så mye jeg kan gjøre fra eller til, det er bare å jobbe med ting som de blir. Så det gjør jeg. Jeg skal gå ned i kunsthallen og se på bordene de har laget til meg i dag, men det blir mest å se på tomme bord og begynne å tenke litt. 

Og så skal jeg til frisøren! Det er mer spennende. Eller hva man skal si, jeg har jo pådratt meg en litt gammel frisør som prater ekstremt mye og også gjerne om politikk der jeg sitter og ikke kommer meg unna, og helt oppdatert på krøllefronten er hun heller ikke, men når man har fått en frisør utdelt av salongen (fordi hun har krøller selv) så kan man ikke bytte uten å bytte salong og det er ikke sånn at denne byen flommer over av frisører som kan klippe krøllete hår og denne salongen er ganske billig. 

Så da blir det oss. Nå vil jeg ha det jeg trodde het en shag rag, men det har jeg innsett er en hårete gulvmatte, og det er ikke idealet, men mer noe litt rufsete og oppklipt. Jeg innser at det kanskje er det jeg HAR, når jeg ser meg i speilet, bare at shag (rag?) ikke er helt ideelt for krøllete hår og det istedet for litt sånn rufsete og oppklipt ser mer ut som en trapp. Så dette blir spennende. Jeg er villig til å bare la det stå til. For har jeg noe valg? Nå blir det som det blir. 

 

I helgen fant vi en tidsmaskin (jeg har lest at om du skal bli en vellykket blogger skal du holde deg til ett tema pr innlegg, her kommer tredje, nei fjerde! tema) i en eske til et brettspill. 

Da jeg og the Stig bodde i Tyskland for ca 25 år siden, begynte vi som alle andre å spille Settlers, eller Siedler som det het for oss, og jeg kjøpte et der og har drasset det med meg litt rundt omkring etter det, men ikke spilt så mye, for jeg og the Stig er jo bare to osv. Det vil si, da jeg studerte musikk på Rauland, hadde jeg det med dit og vi var noen kompiser som spilte enormt mye. Jeg tror vi tilogmed hadde det med oss på en fest en gang og fant oss en krok på et kjøkken. Så ble det pakket ned i en flytt og i helgen pakket vi det opp for nå har vi en tiåring som kanskje ville synes det var artig (og det gjorde han). 

I esken lå ikke Settlers (dét lå ved siden av i en svart tøypose.) I esken lå et gullskjerf, en minijack-til-stereo-kabel, et veikart over Europa med en hilsen fra en eller annen Maria med litt russisk handskrift jeg først ikke ante hvem var, men som jeg nå er ganske sikker på er hun som bodde i etasjen under da jeg bodde i Storgata, hun som tok to mastergrader på en gang, en spilledåse jeg husker jeg kjøpte i Berlin som spilte Michelle (Beatles, you know them?) en utgave av Woyzek (jeg hater jo Woyzek! Hvorfor har jeg den?) og verdens absolutt styggeste og mest anno 2000 telysholder verden noen gang har sett. Lillarosa med plupper. Vi har ledd mye av den. Jeg har sannsynligvis pakket dette da jeg flyttet fra Rauland og så ikke tenkt på eller savnet noen av objektene en eneste gang etter det. 

Alt man har.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hjemme og fyker opp og ned trappene

Det var tretti minus i morrest så det var ikke så vanskelig å overtale seg selv til (om? hva er riktig preposisjon?) hjemmekontor. Det ble desto vanskeligere for sønnebarn å legge avgårde til skolen når begge foreldrene skulle bli igjen hjemme (én skulle til optiker om straks), det brant i ovnen, teen sto på bordet, og her måtte man avgårde gjennom kulden til nok en dag på skolen. Gympose måtte man også slepe med seg.

Selv går jeg enda og absoberer hele rehaboppholdet og har mer gått rundt og tenkt på ting heller enn effektiv jobbing. Jeg tenker at de andre var jo både sykemeldt under oppholdet og også ut den uken her, jeg er rett i jobb, så jeg må få lov å ta det litt rolig. 

Den tankegangen der irriterer meg og er noe jeg skal prøve å slutte med. Det der at jeg må hente en slags bekreftelse i noe annet. Hvorfor kan jeg ikke bare slå fast: jeg er sliten, jeg må tenke, det er ingenting som haster på jobb og det kommer til å bli travelt ganske snart, så nå er jeg hjemme. Men istedet strarter jeg med remsa: de andre var sykemeldt, jeg burde også vært det, derfor kan jeg være hjemme nå. Hva skal jeg med den tankegangen?  

Hva?

 

Jeg har fått stokk! Til å gå i trapp med! Altså, det er en helt vanlig stokk, etter bestefar, som heldigvis var en lav mann så den passer meg som er en lav kvinne, jeg trenger den kun til å gå i trapp med mener jeg. Det er ikke en spesialdesignet trappestokk fra hjelpemiddelsentralen. Jeg klarer ikke helt å se for meg hvordan en sånn skulle sett ut. 

Men: Her re GUHD så mye lettere det ble å gå i trapp da! Jesus og Maria og hvertfall ti av dispilene! 

Jeg må øve meg litt på nedover, for stokken må bli igjen et trinn over der jeg tenker hele tiden, men jeg har god tid til øving, for å si det sånn.  

Jeg husker en stokk med et slags løvehode også, men den fant mamma ikke. Skikkelig standsmessig. Kanskje den dukker opp.  

Det hadde vært gøy. 

 

 

Neeeeeei, vær så snill, ikke nye tak.

Jeg er hjemme. Jeg er fryktelig trøtt. 

Det var ikke så verst flytur i går, vi var litt forsinket, og småfly over Finnmark på vinteren er vel aldri gøy, men det gikk fint og jeg var veldig veldig lettet da vi landet. Ferdig, ferdig. 

Familien hadde lagt seg, men våknet til da jeg kom hjem så vi fikk sagt, hei, åh, er du her. Jeg la meg i Jendors seng, siden han sov i min, så gikk jeg inn og la meg i min, for jeg vil jo sove med de andre når jeg endelig er kommet hjem, og etter en stund gikk jeg og la meg i Jenodors seng igjen, for jeg vil jo sove når jeg endelig er kommet hjem. Det gjorde jeg ikke, jeg lå våken kjempelenge. 

Så nå er jeg ganske trøtt, men jeg prøver å komme i gang. Jeg venter på at rammemakeren skal ringe og på at Postnord skal levere en pakke, for etter det kan jeg ta en dusj som jeg egentlig ikke orker å ta. Jeg har skrevet en liste over alt jeg må gjøre, for noe av det jeg lærte på rehaben var at jeg må AKTIVITETSREGULERE så jeg ikke blir så drit sliten hele tiden. Aktivitetsregulere. Stoppe. Trykke inn bremsen. Derfor skal jeg skrive en liste over gjøremål, og så skal jeg gjøre halvparten. Eller aktiviteten i halvparten så lang tid. Det går sånn passe, da jeg hadde skrevet lista innså jeg at jeg kommer aldri til å klare å gjøre halvparten, så jeg skrev på noen punkter jeg egentlig ikke hadde tenkt å gjøre, så freste jeg i gang og gjorde alt jeg ikke skulle gjøre på den måten jeg ikke skal gjøre ting (alt på lista pluss tusen ting på vei til til og fra de forskjellige gjøremålene,) og nå er jeg drit sliten. 

Juhu. Men jeg skylder ærlig talt på at jeg først var så flystresset og etterpå ikke sov så mye i natt. Da blir man jo sliten. 

Jeg har tatt frem alle arkene jeg skal bruke til å hjelpe meg i hverdagen, det er timeplaner og tankekart og konkretiseringer, det vil si, jeg åpnet permen halvveis og så smalt jeg den igjen. 

Gi meg bare en dag fri. Så skal jeg prøve. I dag er jeg for trøtt.

Og så var de der tre ukene jeg hadde grudd meg til, over.

Nå sitter jeg på en sofa på rommet mitt og venter på at det skal bli på tide å ta flyet. Det går om fem timer. Om to timer er det kvelds...frem til da er det ingenting...og så kommer jeg sikkert til å dra litt før jeg må til flyplassen, bare for å bli ferdig med første ledd av reisingen. Jeg har akkurat kranglet litt med meg selv, jeg har jo pakket, men jeg trenger negleklipperen. Er det verdt å ta den opp av kofferten, som ligger åpen på sengen med toalettmappa øverst, når det bare er fire timer til jeg skal dra?

Jeg fant ut at det fikk gå. 

Jeg har også vært en tur på senterert her der de selger pokemonkort stykkevis og delt, og kjøpt kort til sønnen, med en litt omtrentlig forklaring på hva han ville sett etter selv, og likevel ikke helt skjønt hva det var jeg skulle se etter, så nå har jeg kjøpt tredve pokemonkort som sikkert er helt feil.  

 

I går etter at jeg både hadde sagt i fra om at VI SKAL VÆRE PÅ ROMMET NÅR VI ER SYKE og øvd meg litt på hvordan jeg skulle forholde meg til den syke som ikke ville være på rommet, når hun dukket opp i gruppeundervisningene i dag (gårsdagens "i morgen") hørte jeg plutselig en trillekoffert i gangen og så fikk hele gruppa en snap om at hun dro hjem. Jeg både syntes det var helt rett og fikk litt dårlig samvittighet siden det åpenbart ikke var det hun opprinnelig hadde planlagt med forkjølelsen sin. Og jeg har en anelse om at hun er et sånt menneske som tar seg litt nær av ting. (Det er jo jeg også.)

Men alt i alt den beste løsningen, helt klart.  

 

Og så er rehaben ferdig. 

Jeg har ikke blitt bra i knærne. Jeg har heller ikke blitt bedre, men jeg har ikke noe panikk over det, jeg tenker at det er et langvarig arbeid som jeg nå har begynt på. De sier også at det ikke er sikkert at jeg blir bra i knærne. Nå har jeg hatt dårlige knær så lenge at det er allerede litt sånn det er. Men jeg har noen nye øvelser og noen nye innsikter om hvordan ting henger sammen, og noen ting jeg må følge opp der hjemme, og så har jeg møtt masse fine folk. Noen kommer jeg til å møte igjen...siden de bor i Øst-Finnmark og sogner til mitt sykehus. Jeg er ofte glad for at folk ikke er frisk, da treffer jeg dem igjen.  

Men alle er med meg videre.  

 

Knærne også dessverre. Og et litt rotete hode med hjernen i brann, som jeg heller ikke kan legge igjen her. Det må bli med meg hjem. Jeg får leve med det. 

Og så litt streng og vanskelig

 I dag sov jeg til ni! Vi var tre stykker som gikk ut og drakk en øl i går. Det vil si, en øl og så en liten øl på det. Veldig innafor, hjemme før ti. Vi visste ikke helt hvor man går, jeg googlet "drikke øl alta", det var ikke den beste søkefrasen. Vi havnet på Puskas, som er litt som puben hjemme men uten de veldig dritingse jakobsnesværeingene som kommer krypende opp etter ribbeina på deg, og med større ølkunnskap. Det var én veldig full mann der, jeg hørte han snakke om Pasvik, så det var jo typisk. (til mine svenske lesere: Pasvik ligger i min hjemkommune). 

I dag våknet jeg med hodepine og det har fulgt meg hele dagen. Jeg gikk en tur mens det var lyst, det har snødd en stund så det er mildt, men det er ikke brøytet så jeg kavet rundt i snø fra jeg gikk ut til jeg kom hjem. Bra treningstur tenker jeg, som nettopp har fått beskjed om å halvere treningsturene. Dette var mer en dobling. 

Og så har jeg vært streng og vanskelig. Om vi blir syke, får vi ikke være i fellesarealene. Jeg, som aldri har vært frisk en hel vintermåned før, hadde grudd litt for den, men jeg har klart meg fint. En i gruppa ble syk forrige helg, hun dro hjem og kom tilbake når hun ble bra. Nå var det en annen som var syk, tett, snørrete, åpenbart forkjølet. Hun sa at man er jo smittsom før man blir forkjølet også og da må man ikke isoleres, så hun har kommet både til frokost, lunsj og middag og snakket om hvilke deler av undervisningen hun skulle klare å være med på i morgen. Jeg blir så stresset. For jeg blir jo så syk, sant. Det vet jeg jo. Jeg ORKER ikke to uker i en seng når jeg kommer hjem, jeg har alt for mye å gjøre. 

Så jeg sa det til henne, man skal være på rommet når man er syk. Det var hun jo ikke helt enig i fornuften i da, og, klart, jeg kan jo havne ved siden av noen på flyet hjem med både covid og influensa, og bli syk uansett, men jeg må forsøke å minimere sjansene der jeg kan. Jeg vil at hun skal holde seg unna, som reglene sier. Hvis hun møter på gruppene og undervisningen i morgen så må jeg jo sannsynligvis gå. Og nå må jeg forberede meg på hvordan jeg skal si tydelig ifra om hvorfor. For det blir jo ikke så gøy. 

Men altså. Jeg orker ikke to uker til sengs.  

Gruppevis og delt

Det er kommet en ny gruppe. Noen grupper er her i en uke, de fleste to, noen i tre, så man rekker å se noen utskiftninger. Vi på skjelett og muskel er her i tre, sansegruppa (vet ikke hva de sanser men tror de er svimle og har migrene) i to, så er det en kreftgruppe jeg ikke vet hvem er, og så rullet det inn en helvettes masse rullatorer her på tirsdag og lager kø i kantina, jeg tror de fleste er på opptrening etter operasjoner. Dette kunne jeg jo sjekket på hjemmesiden til rehaben men så mye arbeid gidder jeg ikke nedlegge i en bloggpost. Så sitter man med sin gruppe i matsalen, ved eget bord. 

Vi liker ikke den nye sansegruppa som kom på tirsdag. Sansegruppa sitter inne i sånne avlukkende sofaer for å skjermes litt fra de andre. 

Den nye gruppa bruker parfyme! De bruker ikke badehette i svømmebassenget! De snakker høyt om plagene sine hele tiden i matsalen! I går spilte de musikk høyt til hverandre på mobilene sine!

Herregud. Herregud. 

Vi andre blir jo helt satt ut. Dette klarer vi ikke. 

Men på tirsdag er det vi som drar, så vi kommer ikke til å være tilstedet når Kreft og Opptrening får nok og stormer Sanse-sofaen og hiver dem ut. 

 

I helgene er det brunsj fra 9-12, ikke en egen frokost og en egen lunsj, for meg er dette tidsrommet litt knafft. Jeg vil ikke spise så sent som ni og når jeg kommer fra bassenget som jeg går til rett etter frokost (10-11) må jeg hive meg i etinga igjen. Så er det middag klokken tre, og kvelds klokken syv. Jeg spiser vanligvis ikke kvelds hjemme men kveldene kan bli litt lange uten, og ofte er det sånn kjøttpudding og KOKT (!) kveite og lapskaus til middag, da spiser man kanskje litt mindre og trenger kveldsen sin. I helgene er det laks til pålegg, da blir jeg glad, enda jeg er motstander mot oppdrettslaks. Fredager får vi vafler til lunsj, siste spiste jeg to. 

 

Jepp. Men da går jeg vel og spiser jeg da.  

Hallo?

Det er litt vanskelig å blogge fordi for det første går det jo veldig mye i det samme, eller så går det i ting jeg ikke vil skrive om (men jeg er glad jeg skrev om stokk for det hadde jeg glemt), eller så går det jo mye i de elleve andre skrale muskesvake og dem kan jeg jo ikke skrive om. Det er ganske åpent og lett mellom oss, det er fint. 

Jeg gleder meg til å komme hjem men det blir nok også et sjokk. Ikke bare tenke på meg selv hele dagen og få fire måltider om dagen servert? Hjelpes. Titusen ting å ta igjen på jobb? Delta i familielivet og handle inn og planlegge uka? Juhu. Men det blir deilig å få bruke en ordentlig balsam for krøller og ikke den parfymefrie fra coop. Jeg skal KASTE den når jeg reiser hjem. Den og den heslige fuktighetskremen. Jeg jukser litt med dusjsåpe for den lukter ikke så sterkt og dessuten er ikke såpa i såpedispenserne i svømmehallen parfymefri heller.  

Ja, der ser dere. Der var det tomt for ting å skrive om.  Kanskje jeg skulle fått chatgpt til å skrive dette innlegget. 

Overskrift som ikke inneholder ordet rehab

Jeg har ikke fått noen nye diagnoser siden sist. Det er deilig. Derimot mener fysioterapeuten min at jeg burde vurdere å gå med stokk i trapper. Eh. Stokk. Når ble jeg 83?

 

Den ene fysioterapeuten er fra Nepal. Han er veldig flink og engasjert. God å forklare. Norsk er ikke hans morsmål og selv om jeg skjønner alt han sier, er det ikke alltid jeg rekker å oversette det han sier til det han mener når jeg noterer. Jeg skjønner hva han ville sagt om han var norsk, men det tar for lang tid å skulle skrive ned de riktige ordene. Derfor står det for eksempe: i en nøttesituasjon, de må besitte

De må beskyttes i en nødsituasjon. Stedet der ryggmargen starter og slutter.  

Dette er notater som neppe kan brukes om et halvt år, for å si det sånn. Ferskvarenotater.  

 

Og ellers så skjer det jo ting når det ikke skjer ting. Jeg skjønner litt mer om hvor sammensatt ting er. Jeg skjønner at jeg ikke skjønner endel andre ting, og lurer på om jeg må få til å skjønne det...det er veldig mye sånt det går i her, og ikke noe jeg tror jeg kommer til å skrive om. DA blir det sykdomsblogg. Eller som alle de der ADHD-reelsene på instagram fra folk som nettopp har fått ADHD-diagnose og kjenner at dette må verden få ta del i, det har verden godt av og lyst til (tilfeldig valgt eksempel ettersom det ikke er adhd jeg ikke kommer til å skrive om siden jeg ikke har adhd, om det ikke har kommet tydelig frem.) Jeg innser at det er kanskje på tiktok de er de der videoene, men ettersom jeg er en middelaldrende dame med stokk gjør jeg det eneste riktige og venter til de kommer på insta. 

 

I dag kommer Kajseksa fra Kauto, hun skal være her over helgen, så får vi se på hva vi finner på. Spise, drikke en øl, gå på åpning, shoppe, tror jeg. Mmmmm. Rehabferie. 

Og nå også ADHD

I dag, kjære lesere, var dagen da jeg nesten klarte å pådra meg en ADHD-diagnose. 

Jeg var satt opp på en samtale med sosionom, som jeg egentlig ikke visste helt hva hadde slags arbeidsområde, men det viste seg at vi skulle snakke mest om hvordan jeg har det. Det kan jeg jo godt. 

Og så er jeg et sånt menneske som kan sette stresset litt i kroppen, på den måten at det kommer litt ut i uro. Hoppende bein og armer. OG jeg er kanskje ikke alltid den mest konsentrerte. Vanlige ting kanskje for en med ADHD, men også veldig vanlige ting om man ikke har ADHD. 

Så under samtalen hadde jeg litt hoppefot, jeg prøvde å forklare noe om hvordan det kan være litt vanskelig for meg å slappe av, eller, hvordan jeg slapper mest av hvis jeg gjør noe, og så hadde sosionomen en lampe over hodet der lyspæra var i ferd med å gå, og i TILLEGG var det en til lampe til høyre for meg som også blinket, ujevnt. Og da hendte det jo at jeg så på dem. Der oppe i taket. Det var veldig vanskelig å la være. For de blinket sånn, sant. 

TRE ganger spurte hun meg om jeg hadde ADHD. 

Tre.  

Men så kom det fram under samtalen at jeg har høyere utdanning, og da la hun det fra seg (kanskje også fordi jeg hadde bedt om det) for folk med ADHD klarer ikke ta høyere utdanning. Ifølge legen på huset. 

Her hadde jeg lyst å protestere, for jeg kjenner flere som har både ADHD og en mastergrad bak seg, men jeg kunne jo ikke si noe i frykt for å få plutselig ADHD. Jeg holdt kjeft og dermed var jeg (og flere med meg, egentlig) ferdig utredet. Pjuh. 

Jeg skulle rett videre fra den samtalen til gruppeundervisning i Oppmerksomhetstrening, som handlet om hvordan man holder oppmerksomheten på de riktige tingene, kanskje. Og kom litt fort sveivende inn døra pga tidligere samtale, satt ikke helt i ro heller, for jeg satt på sånn stokke-stol der man har knærne på puter (Varier Variable for den som vil google) og så skulle vi få se en video, og oppgaven var å telle hvor mange ganger man så samme menneske dukke opp i videoen. Og så satt jeg der og gynget som et tre i storm, og glemte oppgaven, eller, jeg glemte å telle og da kunne jeg liksom ikke hoppe på igjen når jeg kom på det, for da hadde jeg allerede mistet tellingen, og da vi skulle rekke opp hånden og si hvor mange ganger vi hadde sett henne, sa de fleste andre nitten og jeg sa to. Men jeg hadde fått med meg alt som hadde hendt i bakgrunnen. Bilder som skiftet på veggen og skrift på skilt osv. 

Åååååh.

Jeg innser at jeg kanskje strøyk litt der. Og det var jo litt typisk at jeg skulle komme rett fra å FORNEKTE min åpenbare ADHD og til det. Nå håper jeg bare at ingen i teamet mitt snakker sammen, for det tror jeg ikke de gjør, for her var det mange faktorer som jobbet mot meg, litt tilfeldig. 

Jeg rakk også opp hånden for å si noe men glemte det jeg skulle si, i rent stress over å fremstå som om ADHD er mitt fremste personlighetstrekk.  

Men jeg har fortsatt trumfkortet: Mastergraden min.