juhu og hæla i taket

I dag hadde jeg planer for dagen på atelieret, det var lenge siden. De involverte ting jeg har kjøpt på biltema. Og maling. Og så følte jeg meg rett og slett ikke særlig pigg og ville verken ha frokost eller en kopp te i morrest, og ble hjemme istedet. Vi får se. Det kommer seg kanskje utover dagen. 

I overigår, mot arbeidsdagens slutt, fikk jeg en mail fra Elkjøp. Som svar på den mailen der jeg hadde skrevet Nå er det faderullan meg nok. Nå vil jeg ha en ny maskin. 

Endelig! Hurra! Og den var sånn, oioioi, unnskyld, sånn skal det ikke være, maskinen din er på Elkjøp i Kirkenes, jeg er sikker på dere finner en løsning du er fornøyd med. 

Og jeg ble så glad! En løsning jeg er fornøyd med! Når jeg har sagt i to mailer at jeg vil ha ny maskin! Endelig!

Den vante leser av tekst kjenner kanskje at denne oppbyggingen av glede er på vei mot noe, og ganske riktig, da jeg gikk innom butikken i Kirkenes (som skal legge ned om åtte dager) hadde de verken maskinen min eller var særlig innstilt på å finne en løsning jeg var fornøyd med. 

Og jeg vet ikke hvorfor jeg hadde trodd det. Bortsett fra at jeg hadde fått en mail der det sto det da. 

Men nå tror jeg ikke lengre dette kommer til å løse seg. 

Elkjøp drar alt ut i langdrag. Det tar opp til en uke å få svar på en mail, og da står det kanskje "det er lenge siden du sendte denne mailen, beklager at det har tatt lang tid å få svar, hva er ståa nå?" Og så må jeg svare på det. Og så får jeg svar om en ny uke. Og ingen jeg kommuniserer med kan egentlig hjelpe. Nå har jeg snakket med Sara, Marcus, Alvin, Ante og folk jeg ikke husker navnet på, alle sier, oioioi, sånn skal det ikke være, takk for at du deler dine erfaringer. Noen kommer til å ta kontakt!

Det hender at noen tar kontakt. Men ingen som kan løse problemet.  

Nå har jeg jo bedt om ny maskin. For den har jo vært til reparasjon den éne gangen forbrukerkjøpsloven sier selger kan prøve å reparere. Men Elkjøp sier, vi prøvde jo ikke å reparere den da. Vi avbrøt reparasjonen og sendte den tilbake, så det gjelds ikke. 

Jeg synes egentlig ikke Elkjøp skal drive med sånn flisespikking etter sine to svindelforsøk: først selge en maskin man vet er ødelagt, men merke den som ny (ok, detter er ikke et svindelforsøk, det lyktes jo, så det er svindel) og så, selv om man kjenner forbrukerkjøpsloven, holde tilbake opplysninger om hva jeg har krav på ved reklamasjon, og så avslutte saken når det viser seg at jeg også kan forbrukerkjøpsloven. 

Nå har jeg på grunn av den ene reparasjonen krav på ny maskin, men her flisespikker altså Elkjøp. Det som ikke kan flisespikkes på, er at det har tatt for lang tid å få den reparert, og det betyr også at jeg har krav på ny maskin, jeg skal finne meg i å vente ca tre uker, (ifølge loven), men nå har jeg ventet dobbelt så lenge. Men. Så lenge Elkjøp bruker en uke på å svare på mail, blir jo maskinen ferdig med både sitt andre og tredje reparasjonsforsøk i mellomtiden.

Og det er jo ikke så mye man kan gjøre. Bortsett fra å insistere. Ikke gi seg, men med minimel energi i potten. Det at jeg aldri kommer til å handle på Elkjøp igjen, betyr jo lite for en gigant som setter bortforhandling av lovverket i system.

 

Sukk. 

Jaja.   

Brev hjem

I dag skal vi ha sånn foreldresamtale på skolen, da pleier man få hjem elevkortet først, og det er jo så greit med det, vi har en unge som klarer seg fint og det er bare skryt over hele linja. Det håper jeg egentlig det er om man ikke klarer seg bra også. Men, perfekt unge altså. 

Det er bare en ting som er bemerket og som vi "trenger å øve på". Jendor, hvis bestevenn N er ukrainsk, må slutte å legge om aksent og gramatikk når han snakker med N.  

For det gjør han. Det har han alltid gjort. Jeg vet når det er N Jendor snakker med på telefonen, for da høres han plutselig sånn ut: Heeeeeij. Du kåme min huuus? Jaj ike kan kååme daaaj for min mother hon ike hjeme eterpå. 

Og vi har jo sagt det så mange ganger. Du kan snakke vanlig, har vi sagt. Du kan snakke vanlig norsk til N for hvis ikke lærer han seg det ikke. Du kan jo prøve å høres vanlig ut. Men Jendor avfeier dette, mamma,  N kan ikke norsk, det går jo ikke an å snakke norsk til ham da! Ærlig talt.

Og jeg vet ikke om jeg klarer å holde meg alvorlig når vi skal komme til dette punktet i elevsamtalen. 

Jeg synes dette er så ustyrtelig morsomt. At han prater sånn for å gjøre seg forstått og at vi har fått brev hjem om at han må slutte, for N klarer ikke lære seg norsk. Og det er sant. Han har vært her i tre år og det går ingen vei. Eller, det er bedre, men han har én norsk venn og han den veeeeenen han prater på sånne måten sin. 

I går under middagen fikk jeg sånn latterkrampe fordi jeg hadde tenkt på dette så lenge, at jeg lå utover bordet og gråt. Og jeg kunne jo ikke si hvorfor heller, til Jendor. Og jeg minner meg sånn om min egen mor. Herregud. 

Men vi må altså øve.

åpne øyne

De siste nettene har jeg ikke sovnet før rundt ett (legger meg til vanlig tid) og når man står opp 6.30 blir det litt lite søvn. Jeg sitter her ved pulten min og vet ikke helt hvordan jeg skal få avsegstyrt denne dagen. Jeg har vondt i pannen av søvnmangel. 

Det ble ikke noe tekanne heller. Såklart. Jaja. 

Nå må jeg prøve å skjønne hvordan jeg får gjort det beste ut av denne dagen.

47!

I dag har jeg gått til jobb. Utrolig deilig. Jeg har jo hatt noen forsøk med brodder i forskjellige utførelser, men summa summarum, det har vært for glatt på isen med vannet oppå. I dag var det bart store deler av veien. Juhu, juhu, juhu.

I dag har jeg også bursdag, i går kveld hadde vi en samtale i hjemmet som var sånn:

The Stig: Han Jendor vil ha kjøttkaker i mårn, det e vel greit?

Meg: Men æ trudde vi hadde bestemt at vi sku gå ut å spis på bursdagen min?

Skrekkslagne blikk fra de to i sofaen. Tre minutter senere var de på vei ut døra for å eh sykle. 

Ærlig talt, jeg har bursdag fjorten og fire dager etter de to andre. Det kommer ikke som en overraskende dag midt i september akkurat. Ærlig talt. 

Jeg blir 47. Det gir meg lett aldersangst faktisk, men jeg vet jo at alternativet er verre og har såklart sykt lite lyst på kreft igjen eller det som verre er, så hurra for 47. Snart setter roen og visdommen inn.

 

I går sende jeg en ny mail til Elkjøp, kontaktet dem på veggen deres på FB, la ut en lengre hjertesukk/pekefinger/oppkjefting på min egen side, og nå er det altså gått sånn ca to uker siden de skulle kontakte meg. Bra er det jo ikke. Men det er bare en datamaskin. Man må ikke få infarkt. Man er tross alt 47.

 

Nå skal jeg internettshoppe litt. Det er en tekanne jeg har så lyst på. 

Og da går det jo i stå for meg, vet dere. Kan jeg kjøpe tekanne? Jeg HAR jo tekanne! Jeg har til ogmed fler. To jeg har fått i foreæring av tidligere stemor, og en som mannen fikk i foræring av et visningssted da han stilte ut, som egentlig var gul men som ble byttet til blå fordi jeg var gravid og ble kvalm av gult. 

Jeg synes det er moralsk forkastelig å kjøpe nytt når man har. Bare for man er LEI, liksom. Og jeg er SÅ LEI av middagstallerknene våre. Jeg vil ha nye middagstallerkner. Vi har fire hvite sånne iittala-talerkner med høy kant. Vi er jo bare tre personer så hva skulle vi med fler, jeg har dessuten et pen-servise som jeg min mor har latt meg arve av min stefar og som han lett forvirret synes det er noe kjent med hver gang han spiser hos oss. Nå vil jeg ikke ha fire hvite tallerkner med høy kant mer, jeg vil ha noen andre, noen fine, fler, men er det LOOOOOV?

Jeg tror tildels denne refleksen kommer av å alltid ha hatt lite penger, ikke egentlig reell moralsk overlegenhet.

Og jeg blir jo ikke moralsk opprørt når jeg spiser hos folk og de ikke har rosa og lyseblå tallerkner fra åttitallet, selv om de sikkert kjøpte middagstallerkner på åttitallet også...men jeg synes det må bli et mål å være mer fornøyd med det man har. For alle. Hva skal man med nytt hvis man har? 

Jeg tror heller ikke miljøet ramler tvert sammen om jeg kjøper en tekanne. Jeg har et hus med stort sett bare brukte møbler, fått funnet kjøpt brukt, så der gjør jeg det brukbart, men hvis jeg kjøper en tekanne nå, så er det jo plutselig tre tekanner der jeg ikke kommer til å bruke. For et sløseri. Med ressursene.

Men jeg har jo bursdag. Jeg har litt lyst på en tekanne jeg har valgt selv. 

Det spørs om jeg klarer løse denne floken i løpet av dagen. 

Jeg gjetter på nei.

 

 

Per Spelmann han hamster en ørliten sangfugl (som han kjøpte billig på Biltema)

Det artigste Jendor vet, i absolutt hele verden, er når jeg synger og finner på en annen tekst mens jeg synger. Hvis jeg synger om en grevling i taket og den har solfaktor 38 på fingrene og mister taket, da ler han så han kitner av. I går sang jeg noe på Å var jeg en sangfugl, men skjønte halvveis inn i andre vers at jeg sang den på melodien til Per Spelman, hvilket hadde vanskeliggjort improvisasjonen noe, naturlig nok.

Men dette førte til at jeg begynte å fundere på etternavnet til Per Spelman. Var det Fredriksen? Var han i den der Fredriksen-tradisjonen? Dette førte igjen til avsløringen at mannen, husets eneste renrasede nordmann, ikke visste at per Spelmann var en virkelig person. Eller, at personen kom før sangen, ikke at personen oppsto med sangen. Heldigvis er han sammen med noen som har drevet med kulturell appropriasjon i sine formative år, og vet bedre nå. 

Men ingen hjelp å få der altså.

Jeg sendte en melding til Polly, som jeg gikk i klasse med da jeg studerte folkemusikk, og det er rart med det, nå er det riktignok lenge siden, men jeg husker ikke hva faget het, jeg husker læreren, men måtte google hva han het, jeg husker ikke hva vi lærte (Fredriksen-linja? Var det i Setesdal de bodde? Spilte med andre ord Per Spelmann hardingfele eller flatfele?) men jeg husker hvilke jenter han hadde et forhold til da vi var førsteårsstudenter og hvilke førsteårsstudenter han hadde forhold til da vi var andreårsstudenter. Og hvilke instrumenter de hadde som hovedinstrument. Og endel detaljer jeg skulle vært foruten. Og at han satte seg på pulten min i pausene og at jeg var tydelig med at jeg ikke liket det. Men det faglige inneholdet? Borte. Og det er ikke mer enn et knapt år siden jeg kastet notatene da jeg ryddet. Polly, viser det seg, har notatene på loftet, men hun mente at Per Spelman ikke var Fredriksen, men Kringelhaug, fra Lom såklart, og det er jo passe nasjonalistisk av henne siden det er den tradisjonen hun selv spiller i, men jeg skal passe meg litt der, for det at jeg tviholder på Fredriksen, betyr at Per Spelman var tater, og det passer jo meg som same bra. Minoriteter for minoriteter. 

Jeg skal til Oslo i mai og ha kollokviegruppe med Mari og notatene hennes. I think Fredriksen. Faktisk. 

I morrest startet jeg og min uopplyste, nå opplyste, mann dagen på Biltema, som skal legge ned. Sammen med resten av østfylkets befolkning. Vi samles i krisetider. De som måtte bo i litt mindre grisgrendte strøk synes kanskje dette er å gå i overdrift, men det er åtte timers kjøretid til neste Biltemabutikk, postgangen til gokk tar ca 7 dager, så nå må store og små prosjekter planlegges i mye større grad framover. Men først hamstrer vi. Det viste seg også at alt under 500 kroner var på 50%, så vi både hamstret og sparte. 

Nå kom jeg på at jeg glemte å kjøpe hjul i lausvekt. Må vel dra en tur til da. Sukk. Køen.

Men først: en arbeidsdag, nå sitter jeg på jobb og her var det 26 grader da jeg kom, radiatorene er med andre ord i gang igjen, men nå er det jo for varmt. Rart det der, ti små grader fra eller til og så er man helt satt ut. I begge ender av skalaen. Utrolig finstilt, naturen. 

Men trykkene har endelig tørket. 

HEI!

Makro, mikro, og luft i radiatorene

Det lukter etterbarberingsvann på kontoret. Særlig sterkt lukter det når jeg går forbi kontoret til håndtverkerne på kontoret vegg i vegg, men også inne hos meg lukter det mye. Og det er noen meter imellom oss. 

 

I går holdt jeg på å kjede meg tvert ihjel på jobb. Jeg blir så frustrert av å kjede meg. Og ikke at jeg ikke hadde noe å gjøre heller, jeg måtte pakke og dokumentere et verk, men ingenting er kjedeligere enn å pakke verk. Veldig vanskelig å komme i gang med det. Og så var det så kaldt, og da har jeg på ullundertøy, og da blir det så varmt med en gang jeg begynner å røre på meg, så jeg satt heller kald og kjedet meg frustrert, enn varm og frusterert i ullundertøyet. Det var tross alt et valg. 

I dag har jeg ikke ullundertøy, har pakket verket, og sender mail innpakket i ullteppe. Det fungerer bedre. 

Men jeg gjør bare det jeg må. Jeg driver ikke og utvikler nye ting. Hvordan kommer jeg dit? Det vil si, jeg trykker jo. Men det tar lang tid, særlig når det er så kaldt på tegnekontoret. 

Jeg får vurdere å tillate meg selv en liten nedeperiode. 

Stakkars Kirkenes har nedeperiode. Den ene etter den andre bedriften legger ned. Tildels er det russerne, som var en stor del av kundegrunnlaget til de fleste bedrifter, tildels er det...covid? At vi har vent oss til å handle på internett? Det er de store som legger ned, Elkjøp, Biltema, Skoringen, men det var nå praktisk å ha dem da. Kjedene. Og Fretex! Tilbake står faktisk de små lokale butikkene, og det er bra, for det de har overlevd på er vel service. At de overhodet har det faktisk, mener jeg. Men så er det jo endel høyere priser igjen. Jeg tror at det er bra med begge deler og det blir jo fryktelig upraktisk å måtte bestille fem ruller med rød tape på internett istedet for å rusle opp på Biltema. Tomme lokaler, en kommuneøkonomi i krise...og folk som pusser opp som gale. Eller gjør de ikke det lengre kanskje? Jeg kjenner strengt tatt bare til min egen økonomi og som kunstner er den alltid kriserammet. Å ikke ha Netflix og å måtte si opp Fabel er ikke et tegn på krise i min økonomi iallefall. (Men akkurat nå har vi faktisk Netflix!)

Nå kom det noen for å lufte radiatorene mine og jeg ble helt ukonsentrert i teksten. 

Summering: Det går dårlig for samfunnet men hvor dårlig går det egentlig for privatpersonene, de det er det vanskeligere å svare på. 

Hei! (Som betyr hadet på mange dialekter, blant annet min.)

(De lufter fortsatt radiatorer, derav denne dårlige avslutningen)

 

Jeg, gammelkommunisten, eurobonusmedlemmet, lutheraneren, inn i arbeidsuka

Påsken er over. Det er 16 grader på atelieret, trykkene har mugnet mens de tørket men i en ganske fin farge, for å være ærlig. Jeg er ikke helt klar for dette, kjenner jeg. Jeg har også innsett at den der sommerferien 2024, den kommer jeg ikke til å ta ut. Det skjer ikke. Hva skal jeg med den? Tutle rundt hjemme? Kjede meg og spille spill på mobilen? Blæh. Man må ha et prosjekt om man skal ha fri. For øyeblikket har jeg ikke helt det prosjektet. Jeg har ikke engang lyst på det. 

Men! Vi skal, som familie, reise til Oslo om en tre ukers tid. Mamma skal hit og oppdatere viltkameraet, vi skal låne leiligheten hennes der. Det blir en fin liten ferie. Ja, vi flyr. (Men jeg tror faktisk jeg ligger ganske nært syv klesplagg i året? Der gjør jeg det bra.) Ikke bare flyr vi, vi flyr tilogmed på bonuspoeng. Det er nå engang sånn man reiser når man bor her. Ikke at man har noe valg. Tre dager i buss med bytte midt på natten steder der de ikke har mer en maks et busskur, sannsynligvis ikke det engang, med en tiåring, det er i praksis ikke gjørbart.

I tillegg er jeg kommunist.

Det kan man ikke si uten at folk hører noe i linje med "og i tillegg er jeg nazist". Eller her i nord kan man det, men mine amerikanske venner osv. Jeg er klar over at det aldri har fungert. Og jeg er jo kommunist, ikke maoist eller stalinist. Gi etter evne, få etter behov. Det tror jeg på. Solidariteten i det. Eller hva sier jeg, jeg tror ikke på det, for jeg tror ikke på menneskeheten, men hadde ikke det vært fint? Jeg er oppvokst i en kommunistfamilie, tenker jeg uskyldig, og hører på ingen måte meg selv si "ja, jeg kommer jo fra en familie med gammelnazister jeg da smilefjes smilefjes smilefjes". 

Kanskje jeg ikke helt tror at noen ideologier som gir enkeltmennesker makt til å utnytte andre, kommer til å fungere i praksis. Og det er vel alle. Men det er klart familien min strakk seg etter det å gi etter evne, få etter behov. De ga jo allerede etter evne, fiskerne, veiarbeiderne, fjøspikene, sveiserne. Skulle de ikke få etter behov?

I tillegg er jeg litt bakfull, merkes det? Min venninne den forhendværende eks-stesøsteren var innom, the Stig hadde kjøpt øl til oss i anledningen. Jeg kan drikke tre øl. Det er maks. Etter det blir jeg full. Men det betyr jo ikke at tre øl er som null. Det er ikke som null. 

I tillegg venter jeg på at Elkjøp skal ringe og si DET OOOORDNER SEG! VI TAR ANSVAR! og ja, innerst i hjertet mitt tror jeg faktisk at det er det som kommer til å skje enda all erfaring tilsier at dette ikke kommer til å skje. Men jeg har jo rett? Så da ringer de nok snart og ordner opp. Nå må de gi etter evne, så jeg får etter behov.

Én til

Samiske samfunn har ganske høy selvmordsrate. Kirkenes er ikke, ikke utad iallefall, egentlig et samisk samfunn, men der skiller vi oss ikke ad. Selv om det slår hardest ut blant sørsamiske menn i reindrifta, mister vi også gutter.

Så når kirka plutselig annonser at de holder åpent, tror jeg aldri at det har hendt en ulykke. Jeg åpner lokalavisens nettsider, men som ventet står det ingenting. Da er det ikke en ulykke og selvmord skal det ikke skrives om. Litt etter begynner folks vegger å fylles med telefonnummere til mental helse, nødnumre, hjelpetelefoner, og da vet man. Men man vet jo ikke hvem enda.  

Så må man høre litt rundt, det er gjerne treff hos den første man spør med ungdommer i hus. 

Og så er det ny begravelse og enda en gravstein som fylles opp med fine steiner, ting, engler, fotballflagg, krakker, ski, minner, på og rundt gravsteinen, en ungdom man ikke klarer slippe og som man tenker ikke skulle sluppet taket. 

Ofte er det i fylla og jeg tror jeg er like redd for selvmord som for krig. 

Denne gangen var det ingen vi kjente, og man føler seg litt snokete som spør rundt, men det er greit å ikke plumpe uti med noe overfor noen som er involvert på noe vis. Det er faktisk greit å vite. 

Og så må man håpe at det ikke sprer seg, dette er det andre på ganske kort tid, da jeg gikk på gymnaset var det plutselig mange. Jeg har hørt at det med at det blir en selvmordsbølge er en myte, og nå er det lenge siden jeg gikk på gymnaset og det har ikke vært sånne klynger siden da, tror jeg. Men nå og da. Ved siden av pappas grav er det iallefall to som har kommet til siden den gang han døde. Som liksom er min måleenhet, andres graver. Tre, fire, fem, teller jeg videre inni meg, de gravene ved jeg ikke hvor er og den siste har ingen grav, han døde i går. 

Dette er ingen bloggpost man kan vikle seg elegant ut av. Og man kan ikke hjelpe dem når de er døde. 

Det er for trasig.

Liveoppdateringer fra stillstand

Alle kan få gjette tre ganger om Flesland har ringt. 

Altså, det er bare en datamaskin. Jeg har opplevd adskillig verre ting i livet. Men jeg blir jo så enormt stressa av å måtte krangle med folk, så jeg klarer ikke skru det av heller. 

Jeg sendte en (litt for lang) epost til Elkjøp, vi har jo etterhvert en ganske lang eposttråd på denne saken, og denne gangen var jeg sur. Skikkelig sur og kalte saken svindel. Jeg jobber jo elles hardt for å ikke lage dårlig stemning i hodet på den som er satt til å løse problemer de ikke har skapt, men det fører jo alltid og uten unntakt til at folk bare overkjører meg. 

Men det er bare en datamaskin. Som jeg har kjøpt. Og ikke lengre aner hvor er. 

I dag blir det reker til middag, det blir en fest, jeg liker reker bedre enn krabber (som vi hadde i overigår og i forrioverigår) og i morgen skal vi dra på hytta og prøve å spidde noen flere krabber, jeg og bárdni legger opp til spillkveld her og der, han vil helst være med venner og det er et sunnhetstegn, men også litt styr at det er tre i familien som driver og lager separate avtaler. 

For eksempel nå vil alle spise disse rekene, men bárdni er på rek og svarer ikke i telefonen og har muligens spist middag hos en kompis. 

 

men! fem adeniumer har tittet opp av jorden! 

Hvis jeg klarer å holde liv i dem kan jeg gi noen bort til de der som pleier å gi meg av sine planter. Det blir fint. 

Liveoppdatering fra telefonkø

Ja men ja. Elkjøp. Vet dere. Jeg kjøpte jo en macbook air. Den viste seg å være både betydelig slitt og dessuten ødelagt. Jeg måtte krangle meg til å få levert den til reperasjon. Den macen ja. 

Når man leverer noe til reparasjon, får man en sånn link der det står hvordan det går. Og jeg skjønte det ikke med en gang, jeg trodde bare postgangen var usedvanlig treg, men den linken fungerte ikke. Ifølge den linken er macen fortsatt på vei fra Kirkenes til Elverum eller Kongsvinger eller hvor den nå skal.

I virkeligheten har den vært der, blitt sendt tilbake til Kirkenes, og faktisk, blitt sendt avgårde igjen, fordi den ikke var reparert. Det fikk jeg akkurat vite, for jeg hadde snakket med elkjøp på chatten i forrige uke et par ganger og de sa den ER jo i Kirkenes, bare gå og hent den. Jeg syntes det var litt rart, men ikke uforklarlig, at jeg ikke hadde fått hentemelding, men det viste seg altså å være fordi den  fantastiske Kristina, Elkjøpe eneste ansatte med yrkesstolthet, hadde pakket den opp da den kom, FOR Å SJEKKE DEN, og den var jo ikke reparert. Og da hadde hun returnert den til verkstedet. 

Så nå sitter jeg her. I telefonkø. På nittende minuttet.

 

Nå tok Anna telefonen. Vi snakker svensk sammen. Det er ganske trivelig, jeg må ikke glemme at jeg er sur. Dette er jo faktisk helt latterlig. 

Anna setter meg på vent for å forsøke å løse problemet. det er lyseblå fløyter først, nå har vi byttet til et instrument jeg ikke klarer å plassere? Det er nok fordi synth-etterligningen ikke er så bra. Kanskje klarinett? Sopransax?

 

27 minutter med synth-musikk avbrutt av noen minutter med Anna. 

Nå er det gitar! Rocka rocka!

 

Litt pianokomp.  

Fløytene er tilbake, piano og gitar ligger i bakgrunnen. 

Anna sitter på jobben sin og forsøker forhåpentligvis å løse problemet? Jeg er så positivt innstilt til menneskene. Jeg tror de skal hjelpe meg. Det er kanskje derfor jeg blir lurt hele tiden. 

Jeg har 27% batterikapasitet. 

Obo! Det er nok en obo, ikke klarinett. Evt fagott. Det kan det jo være. 

Elgitar! Tror jeg. Den var ny i kompet. Inn med obofagotten. 

Jeg nyser ni ganger og er glad ikke Anna kom på linja akkurat da. 

Nå begynner jeg å bli lei av obofagotten. 

Nå kom Anna tilbake og sa at Elkjøp Flesland skal ta kontakt...

De som er så frekke og ufine og uhjelpsomme? Ja, de, sier hun. 

 

Jaha. Sånn går det når man tror på menneskeheten. Fortsettelse følger vel da. 

Inn i påsken (pessblaut) men med tilgang til kaffe og fjord

Jeg vil si det var en forholdsvis godt gjennomført barnebursdag. Ungene var ute, de lekte hele tiden, jeg hadde noen leker i bakhånd som man jo har i bursdager men det var ikke nødvendig, de lekte gruvedrift i en nærliggende snøhaug, kom innom for litt pizza og brus og noen marshmallows innimellom, dett var dett.

Vi hadde et lite tilfelle av kulturkræsj, som norske foreldre er man jo vant til at ungene kommer til bursdagen når den begynner, ikke tyve minutter før, men IHVERTFALL er man klar for at de blir hentet når bursdagen ENDELIG er over, ikke at barnet får en telefon om at det bare kan være der litt til. Haha! Jeg ville det skulle være over! Jeg ville ha vin! Gå hjem nå! Da vi var i bursdag til selvsamme barn, ble vi voksene invitert inn og fikk sushi og en blanding av sprit og cava og ikke noe gå hjem! der ikke, så helt klart forskjellige kultursfærer. Det viste seg også at dette barnet nå er sykt, et resultat av å være ute en hel bursdag. Vi driver og venner oss til hverandre.

Dagen etter var det liksom første påskedag, enda påsken ikke er begynt, men påskeferien i skoleverket er det, og jeg så søskenbarnet mitt kjøre avgårde med skuter på henger ganske tidlig, selv er vi så utrooooolig trege, det er alltid noe som skal gjøres ferdig, bare litt til, bare, bare. Ved lunsj var vi på veiene. Vi tilbrakte dagen ved fjorden, stakk et par krabber så vi hadde til middag, men det var egentlig for mye vind og vi ble fort litt for våte og måtte kle oss i det som hang igjen fra andre familiemedlemmer. Vi kastet aske over krabbeteina som har sunket ned i isen, men den er ikke akkurat tilgjengelig for fiske på en stund enda. Det som er fint med dette sinnsyke været, er at snøen er steinhard. Skara er som asfalt. Det er ikke fint for dyrene såklart. Det er helt grusomt. Men man kan gå overalt. Oppå snøen. Som om man hadde truger på. Det er litt magisk. 

Det som ikke er magisk er Elkjøp, det viser seg at maskinen min faktisk ligger her hos den lokale elkjøp, og de har sagt at joho de sender VISST ut hentemeldinger enda de har lagt ned serviceavdelingen, men det er nå mystisk at frakten skal ta fjorten dager, enda jeg bor i gokk, så jeg kontakta elkjøp sentralt og de sier at den ligger der og det har den gjort siden torsdag. Så med litt medvind får jeg vel henta den i morgen? Ulidelig spennende dette. 

Og i dag er i dag, solen skinner men det er litt sur vind, så mens Bárdni og en kompis som ikke har blitt syk av å være i bursdag var hjemme og tegnet på påskeegg og spiste siste rester av bursdagskake, gikk jeg og the Stig en tur, ikke der vi vanligvis går, på grunn av vind, og det første som skjer er at vi blir spruta rett ned av en bil som tar null hensyn til vann og snøsmelting. Jeg tuller ikke, jeg hadde vann i skoene. Paret bak oss prøvde å hoppe ut i grøfta, men hadde barnevogn, så lyktes ikke, og ble like våte. Men kjører man i en bil der det står TANA VIDEREGÅENDE SKOLE over hele fronten, da får Tana videregående en mail. Det er da det minste jeg kan by på. 

Jeg forventer vel at det har ca null virkning. 

Og nå har jeg påskeferie langt inni sjelen, og det trenger jeg. Væmeldingen får bestemme hva vi finner på, vi drar ikke til hytta ved elva med dette været, men hytta ved fjorden er lett å komme seg til. Så det kan jo skje. Og så har vi en fin veranda med leskjerm og masse veldig bra kaffe på spiskammerset.