Boah!

Det er kokevarsel. Igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor det så ofte er det, det er vanligvis ikke fordi det er en hovedvannledning som har sprunget lekk uten at man helt vet hvor, men denne gangen er det det. Det kom sms i natt, ikke bruk vann i det hele tatt, vi har ikke vann, og en ny sms i morrest, ok, det er lov å dusje og vaske klær, men ikke bruk vannet til drikkevann eller tannpuss eller osv. Flere skoler og barnehager er stengt, sykehuset i rød beredskap, pasienter sendes bort, alt er  i ulage på grunn av dette vannet. 

Så nå koker vi det. Og jeg skal reise bort! Det er andre gangen jeg kan komme på at jeg er bortreist under et kokevarsel, Maks uttelling, hah, jeg hater kokevarsel.  

 

Jeg lurer på hvordan hotellene varsler gjestene sine. De kan jo ikke like godt gå rundt om natten og banke på alle dørerne. Ikke stå opp og begynn å pusse tenner eller drikk vann! Men de må jo få gitt beskjed. Stenger de bare av vannet? Ikke så lurt det heller egentlig. Har de et eget sms-varslingssystem?

Dette lurer jeg på. 

En gang vi var på ett av hotellene og spiste middag under et annet kokevarsel, smakte vannet så rart. Og stygt. Av kaffe. Det viste seg at de som jobbet der hadde fått den geniale ideen å kjøre alt drikkevannet i restauranten gjennom kaffemakinen. Genialt. Ikke ble det kokt, ikke ble det godt, ikke ble det trygt.

 

Jeg har en engelsk brevvenninne. Vi er begge kunstnere. Jeg har vist henne det jeg tenker på til oppdraget i Tromsø, hun er fryktelig begeistret. Og det er det man trenger. Noen som heier og sier wow. Alt blir så mye lettere da. Eller BOAH som duolongo sier man sier på tysk. (eller...boha?) Det virker så mye mindre begeistret. Mer sånn...forskrekket. Jeg håper ingen blir forskrekket.  

Jeg tror det blir bra, jeg gleder meg, det er jo ikke kokevarsel i Tromsø.  

 

Over til noe annet

 I morgen drar jeg til Tromsø, Nordens Paris vet dere, og som vanlig når fremtidsplanene er noe ut av lage (fremtiden: møte opp og ta fly, ikke dra på jobb og spise lunsj og dra hjem) skyter stressnivået i været. ÅNEI! DET PLINGER INN EN MAIL I INNBOKSEN! TENK OM DET ER DE SOM SKULLE BESTILLE FLYBILLETTER! Fulgt av intenst ubehag. Jeg får mail hver dag. Flere ganger om dagen. Ikke noe spesielt med det. Ikke noe spesielt med flybillettene heller egentlig, de er ikke til Tromsø, dem fikk jeg for lenge siden, de er til en annen reise. Og jeg er ikke spesialt stressa over å skulle verken dra herfra, eller fly. Det bare...hører sammen. Utløser noe. Jeg vet ikke. Jeg må bare forholde meg til det. 

Jeg vet hvordan man lager kunst. Til en viss grad. Jeg vet iallefall hvordan jeg lager min kunst. Når jeg nå skal til Tromsø for å lage min kunst, til noen, er det nye elementet at jeg gjør det inne i et kontorlokale der folk er på jobb. Jeg jobber altså med publikum. Det absolutt verste jeg vet. Verre enn å få flybilletter i innboksen. Men jeg må jo bare prøve å glede meg til det, for dette er jo egentlig den artige delen av jobben. Minus publikum. Og litt av problemet med publikum, minus det med å bli observert, er det å eh bli observert. Eller å tro at man blir det. Plutselig føler jeg at jeg må jobbe åtte timer i strekk, med 30 minutters lunsjpause på midten. Men det er ikke sånn jeg jobber. Og det er ikke sånn kunsten blir best. Men det er sånn jeg reagerer. Så det må jeg jobbe med. Jeg må jobbe med å ha det best mulig. I situasjonen. Og lage kunst. Uten å føle at noen dømmer meg fordi jeg jobber korte dager. Jeg jobber min jobb, så får de jobbe sin. 

(hjølp)

Neidadetgårnokbra. Skal bare dra på et firetimers beltekurs med sønnen istdetet for å pakke, så er jeg klar.  

Gjemt inn blant alt det andre

Jeg gikk en tur med the Stig på søndag. To hvite ryper gikk et stykke foran oss, helt uredde. Helt hvite i høstlyngen. Jeg tror aldri jeg har vært så nært et levende rypepar før. Jeg vet ikke om de kanskje bare stolte på kamuflasjen? Som var den eneste grunnen til at jeg fikk øye på dem, kritthvite i alt det brune. 

Dagene er kortere, men snøen lar vente på seg. 

Da jeg traff W her om dagen, kom vi naturlig nok inn på en del tidligere klassekamerater, og kanskje like så naturlig hadde vi glemt navnet på en del av dem. Det er jo tyve år siden. "Åh, mener du henne, hun der, hun som kledde seg som en flyvertinne?"Hvilket ledde alt ut på villspor før vi konkluderte med at det gjorde de egentlig alle sammen. W mente det ikke var så rart at man ikke lengre klarte å skille på "ti prikklike jenter". De hadde sin egen form for kamuflasje.   

På torsdag reiser jeg til Tromsø på jobb, og det blir et litt hardere jobbopplegg enn jeg har lagt opp til for meg selv i det siste, hehe, men fortsatt ganske tilrettelagt mitt nye og svake jeg. SoftSilje. Så i dag er jeg ikke på jobb. Det er en ny greie jeg har begynt med. Å hente meg inn i forkant, ikke i etterkant. Jeg mener, vi går jo inn i forkjølelsessesongen og alt, jeg vet jo hvordan jeg har det med den. SmartSoftSilje.

Jeg skal kamuflere meg ut av den ved å ikke overjobbe. 

 

På lørdag prøvde vi en ny type kanel. Overraskende nok. Kanel er kanel, sant, med mindre man får tak i sånn ceylonkanel eller hva det heter, men det er for spesialister og ikke noe man får tak i i Kirkenes, så det er sagt. Likevel. En helt annen kanelopplevelse. Hvem hadde trodd det skulle være en del av et liv? Jeg hadde kjøpt kanel på Normal, lurt tenkte jeg, krydder i store poser. Jeg helte den over i det nesten tomme kanelglasset og satte fram til lørdagsgrøten. Det bare... jeg vet ikke, var det konsistensen? Malegraden? Vi hadde gjest på besøk og hun måtte gå på toalettet og hoste seg i hjel. Det er vanskelig å beskrive hvordan en ny type kanel, som smaker kanel, rett og slett ikke er god. Nå lurer jeg på om jeg kan bruke den  i julebaksten eller om det ikkekanelete ved den vil trenge igjennom også der. Jeg var ikke klar over at det fantes dårlige kanelprodusenter. 

 

 

A blast from the past

I morrest fikk jeg en melding på instagram fra en klassekompis fra studietiden i Bergen. Et studie jeg ikke trivdes noe særlig på, med en klasse jeg ikke trivdes i. Men W var grei. Han skal være et døgn i Kirkenes på jobb, helt forvirrende, siden jeg trodde han var møbeldesigner. Dette kommer jeg til å få oppklart for vi skal treffes når han kommer fra befaringen i gruva. Også forvirrende. Det blir fint. Herregud det er lenge siden og herregud så mye bedre livet har blitt siden den gang. 

Her tenkte jeg at jeg skulle legge inn en link til det innlegget jeg skrev da bloggen fylte tyve år, en sånn kavalkade over hva de forskjellige årene i mitt bloggskrivende liv har innehold, som referanse. Det kan se ut til at jeg aldri skrev det innlegget. Høh. 

Jeg har også brukt morgenen på å skrive noen ord til noen slektninger, som skal begrave moren sin. Jeg var leieboer hos henne iiiii....iii...98? På Hamar. Jeg hadde praksisplass på teateret der. Hun behandlet meg som mye mer enn en leieboer, jeg fikk være med på søndagsbesøk til familien og hjelpe til å rette franskprøver. Jeg snakker forsåvidt ikke fransk. Jeg passet hundene hennes og hadde ofte hele huset for meg selv. Men også herregud, så mye bedre livet mitt har blitt siden den gang.  

Veldig lenge syntes jeg framtiden var så stor og usikker og skremmende. Nå har jeg jo fått det til. Mye lettere det.  

JA NEI

Jeg er for tiden under diverse utredninger hos helsevesenet. Det er bra. Det svinger jo mellom "Knærne? nei ingenting å gjøre med dem." og "Vi tar noen flere blodprøver og så innkaller vi deg til blablabla". Akkurat nå er pendelen på Vi tar noen flere prøver, og Forsøker å finne ut av sykdomshistorien til familien. Det har vært litt vanskelig ettersom de er døde, men jeg ringte en inngift og levende onkel og han bare Nei, de var jo så friske og sterke alle sammen! De bare døde så unge! Hehe. Vi måtte le litt begge to. 

I går fikk jeg også mer hjemmearbeid, et digitalt skjema jeg skulle fylle ut. Ikke så vanskelig, det er noen setninger eller påstander, og så skal du svare ja eller nei, man velger det som passer best selv om det ikke passer helt, er regelen. 

Dette skjemaet var fire sider med spørsmål som dette:   

"Jeg har ikke vondt når jeg sitter."        JA                    NEI 

Ja? Prøv å svar på det som et ja/nei-spørsmål. Ja, jeg har ikke vondt når jeg sitter. Nei, jeg har ikke vondt når jeg sitter. 

"Avogtil vet jeg ikke helt hva jeg skal svare"  -Ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal svare  -Nei, jeg vet ikke helt hva jeg skal svare.

Om man skal ha nytte av dette verktøyet i helsevesenet så tror jeg det er lurt at både den som stiller spørsmålene og den som svarer, er enige om hva svaret betyr. 

Det er kanskje åpenbart for den som skrev inn skjemaet, mye mindre åpenbart for meg. Dobbel nekting fungerer generelt dårlig på norsk og veldig, veldig dårlig i spørsmålsskjema spesielt. For NEI blir jo også egentlig NEI, det gjør ikke ikke vondt når jeg sitter. 

Jeg aner ikke hva jeg har svart. Muligens gjør det vondt når jeg sitter. Muligens er det kjempedeilig.  

Man kunne omformulert en god del spørsmål i denne testen, eller byttet ut JA og NEI med "dette stemmer for meg" og "dette stemmer ikke for meg". Jeg kjenner behov for å snakke med det mennesket som skal bruke denne testen til noe. Dette stemmer for meg.       JA 

 

Jeg har også en innkalling til en lege, der jeg har fått et innkallingsbrev der det står at man skal ha løse og ledige klær for det blir en del hopping og hinking. Ikke ha på glatte sokker! 

Her føler jeg også at sokkene, det blir det minste problemet. Hopping og hinking! derimot. Det har jeg ikke kunnet gjøre på flere år. Og så er man jo av en eller annen grunn litt redd for å si det, særlig ettersom jeg jo har sagt det, og det er derfor vi har pendelen på Vi tar noen flere prøver, og Forsøker å finne ut av sykdomshistorien til familien, for man vil jo virke motivert, sant. Det er veldig viktig å være motivert, sånn at folk skal skjønne at man ikke er lat og ikke gidder å gå, men man har helt ekte vondt i knærne. 

Men jeg vil ikke hoppe og hinke. For jeg vet hvor peise hakke fette DRIT vondt det plutselig kan gjøre. 

Så nå bekymrer jeg meg for om legen ikke vet at jeg har vondt i knærne, og om jeg skal si det. Kanskje det ikke er vits med en hoppetime om jeg er knesvak og lat.  

 

Jeg er egentlig veldig takknemlig for at pendelen er der den er nå som jeg har byttet fastlege. Men det har ført til en del nye bekymringer.  

Jeg er ikke bekymret for mine møter med helsevesenet.          JA                    NEI

Og jeg har forstatt leamus i øyet.  

 

 

Heia uken!

Det har vært helg. I og for seg har det også vært deler av en uke siden jeg blogget sist. 

Jeg har sydd et par nye bukser og forsøkt å legge opp det paret jeg sydde før der igjen. Uansett hvordan jeg gjør det blir venstrefoten bittelitt lengre. Alltid venstre. Jeg nåler sidesøm til sidesøm og ser til at det er helt likt, og det er det helt til jeg tar dem på. Svigermor sa at det kan være fordi det er mer stoff i den ene falden, den er kanskje bare litt tyngre.  

 

Mandagen da? Jeg har leamus i den ene øyekroken. Leamus er alltid irriterende, men synes i grunn øyet er verst. Ikke så lett å bare overse.

Når jeg forsøker å legge en timeavtale over i kalenderen på telefonen, en du for eksempel har fått i en app, finner jeg aldri avtalen i kalenderen etterpå. Borte. Ettersom jeg er så klok, har jeg innsett at den nok havner i en annen kalender, til tross for at jeg bare har en kalender. Og riktig rett, den havner i applekalenderen på iCloud, som jeg ikke har. Men alle avtalene mine med optiker ligger stablet oppå hverandre der når jeg laster ned denne kalenderen. Så over til det mystiske, som jeg driter i er mystisk, det er bare irriterende: På datamaskinen har jeg apple-kalender. På telefonen har jeg google-kalender. Disse er synkroniserte. Men applekalenderen på telefonen synker verken med applekalenderen på datamaskinen, eller googlekalenderen. Takk, Apple. Dette er jo både logisk og selvforklarende. 

Jeg må skrive inn alle avtaler manuelt. 

Og da gjør jeg jo det heller på bordkalenderen på kontoret, mye lettere. 

 

Det er mulig jeg skal bruke mandagen på noe litt mindre irriterende sånn at jeg får en god start på uken. 

Jeg tror jeg går og finner noe kaffe.  

 

 

Nei, det har vi ikke.

Innså i dag at jeg ikke vet hva som er fremsiden og hva som er baksiden på huset vårt. Jeg spurte the Stig hva han mente, dette kan jo være en viktig referanse i fremtiden. Det treet som står foran huset. Jeg satt snekuffa bak huset. 

The Stig mente at den langsiden som vender mot veien er fremsida. Jeg mente at det er jo rart at begge dørene, hele verandaen, inngangen generelt, og de fleste vinduene da er på baksiden, burde ikke dette være frem? Fremsiden er der man kommer inn? Møter huset? Men the Stig påpekte at man kommer jo fra E6, så den siden man møter først er jo baksiden, som blir fremsiden. 

Jeg tror at den siden jeg føler mest er baksiden er den ene kortsiden, der er det knapt vinduer, og det er den eneste siden som ikke vender mot en vei av noe slag. Men kan en kortside være baksiden når den andre kortsiden ikke er fremsiden? Den andre kortsiden var fremsiden før. Det kan man se på gamle bilder. Men den er ikke fremsiden nå, den er bare en side. Absolutt ikke baksiden, for denne siden er det første du ser om du kommer utenbys fra. 

Jeg tror ikke dette huset egentlig har en framside, men muligens to baksider. Og en side. 

For fremtidige referanser får vi bruke himmelretninger. Litt tøvete da at huset ikke helt står på en nord-sør akse. 

Jeg har satt snøskuffa på den sørsørvestlige siden av huset.  

Sterkt kritisk/sterkt mellomfornøyd

Mamma ringte i går og lurte på om jeg ville være med å se en danseforestilling. Jeg hadde sett den blafre forbi på internett, og hadde tenkt at den kunne man jo sett, og mamma har jeg overhodet ikke sett siden hun kom hjem (overdrivelse, men lite kontakt) så da dro vi. 

Jeg hadde for meg at den hadde fått så gode kritikker og hadde ganske høye forventninger. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg hadde det fra for det har den ikke.  

Og her er liksom forskjellen på meg og mamma som kulturkonsumenter: mamma blir sykt imponert når folk kan danse. Eller synge. Jeg har det som minstekrav. At folk kan det de skal. Jeg er overvettes vanskelig å imponere. Generelt i livet, kanskje. Jeg gir en jevn G/G- til det meste.

Det var ikke en dårlig forestilling! Men jeg tror ikke jeg vil dra det så langt som å si at den var bra. Det var noen fine bilder og scener, men den var fragmentert og litt sånn skole-oppsetning. Altså at noen som går på skole har laget den og bare lessa på med ting de ville ha med og så har de tenkt at publikum finner sikkert en sammenheng. 

Og så er det en ting som irriterer meg så grenseløst, og dette er personlig og ingen forestillinger kan egentlig få trekk i karakterern for dette, sånn hadde-jeg-vært-kritiker, og det er når folk har veldig mye ansiktsuttrykk. Haha. Men jeg blir forvirret! Er dette en danseforestilling eller er det sirkus? Er det Brecht? Dansere som kommer på scenen og har veldig kontaktssøkende ansiktsuttrykk mot publikum- la meg nå være i fred her i stolen min.  

Publikum var i stort ganske fornøyd tror jeg? De klappet ihvertfall. Det var en del kvener i salen, og de følte seg nok sett, siden dette var en kvensk danseforestilling. Jeg er også kven, men jeg var glad det var over, noe som også skyldes min innebygde, manglende evne til å sitte i ro lenge. Denne forestillingen tok akkurat en time, ikke fordi jeg så på klokka, men fordi, i det mørket senket seg over sluttscenen og alt skulle være litt mystisk og ettertenksomt, da gikk en digital klokke av med pipingen sin. Og den peip. Og den peip. Inn i mørtna og gjennom hele sluttscenen og til lyset kom på og danserne bukket.

Digitale armbåndsur! Dem hadde jeg glemt! Det var en stor greie da jeg gikk på skolen, tenk å ha en rosa Casio! Åpenbart på vei tilbake.  

 

Men altså. Jeg har gjennomlevd en lang kulturell periode der det samiske var på vei opp i lyset, på scener, i gallerier, på lerret, og mye av det har vært dårlig. For det var så nytt, sant. Vi måtte lære oss. Hva ER denne samiske kunsten, hva skal vi være? Og vi måtte heie på hverandre, vi måtte gå på alt som var dårlig og klappe masse mens vi vrei oss i stolene, (den samiske smerten, som en bekjent omtalte det som), for å heie og dytte hverandre fram, sånn at det en gang skulle kunne bli bra. Jeg vet ikke om jeg orker å gjøre dette en gang til med det kvenske. Jeg er 48. Noen yngre kvener kan ta jobben, jeg har gjort det der, jeg kommer tlbake når det har blitt bra. 

 

 

 

Ikke sånn rips

Jeg innså akkurat at det stoffet som jeg alltid har tenkt på som rips-topp, sannsynligvis egentlig heter rip-stop. Det er fryktelig mye mer logisk. Nå er det jo noe som heter ripsbinding, så det er ikke helt uvanlig å dra inn frukt og grønt i den tekstile verden, og det er vel derfor rips-topp har fallt meg som det naturligste valget. Derefter innså jeg at kanskje heller ikke ripsbinding har noe med bær å gjøre. Jeg måtte slå det opp. Niks, det er fra ordet rib. Og det stemmer jo, det blir riller eller ribber når man vever med ripsbinding. Ikke små sure bær. Høh. 

Jaja. Der ble verden bittelitt mer logisk, men også, vil jeg si, bittelitt fattigere.  

Helg? Nå?

Fagforeningen min sier at NAV er på bærtur. Men nå har jeg hatt to saksbehandlere skrive det samme, en pensjonert NAVansatt som sier det samme, og så ringte jeg NAV og fikk snakke med en som så på saken min og han sa det samme. Jeg ga det som tilbakemelding til fagforeningen min som svarte Men alt dette har jeg klippet rett ut fra NAV sin veileder på nett! Så noen tar feil, kanskje, men jeg har sendt en klage og skal følge den opp med nye opplysninger fra fagforeningen. Og så om fem måneder, får jeg kanskje sykepenger som tilsier at man kunne leve av dem for ti måneder siden. Det er liksom mest logisk at fagforeningen har rett. For hvis ikke står man i min yrkesgruppe med veldig reduserte rettigheter ved sykdom. 

At ting ikke bare kan være lett. Man må bare dure på. 

I dag er det fredag, men etter en uke med høstferie får man ikke den store fredagsfølelsen. Dette jobber vi med, og skal gå ut og spise pizza og kebabtallerken. Dette etter en torsdag med burger fra bensinstajon, så vi maxer høstferien, det kan man jo si. Tror tilogmed det blir øl og potetgull foran tv-en i kveld.  OG vi har vært på kafe og spist sukkerbolle og drukket individualkaffemelk. 

 

Nå skal jeg ligge og slenge litt på sofaen.  

En torsdag

Rørleggeren kunne ikke komme i dag, og kanskje ikke denne uka, for det var noe alvorlig galt med en stoppekran på Elvenes, så da dro vi på hytta. Og skaut på ting. 

Og jeg må rette opp i en grov feil jeg kom med i går. Det er ikke kun det du har tjent som frilanser som er sykepengegrunnlaget, det er differansen mellom det du har tjent som frilanser og selvstendig, medmindre noe med 25%, som ikke slo inn i mitt tilfelle selv om sykepengegrunnlaget mitt om hele min skattede inntekt hadde vært grunnlaget, ville vært hundre prosent høyere. Så den delen skjønner jeg ikke, men det betyr ikke at det ikke er sånn. Grunnen til at jeg kom med grove feilopplysninger i går var at i mitt tilfelel ble summen lik.

Fikk brev fra Nav om at de skal se på klagen om fem måneder. Da vil det være nærmere et år siden jeg ble sykemeldt. 

Vi skaut på ting. Skjell og et krabbeskall, vi trodde egentlig skjellene skulle eksplodere når de ble truffet, men det ble bare runde hull. På et tidspunkt velta jeg 450 luftgeværkuler ned i blåleira. Heldigvis fikk jeg hjelp til 450-plukk-opp av noen som faktisk klarer å bøye knærne.

 

På hjemveien stoppa vi på Krikkel KÅ for å  kjøpe burger til middag. Det skjer vel ca en gang i året. De hadde ikke pomfri, så the Stig og the Twig kjørte til Norges eneste Deli de Luca med maggot-salg for å se om de hadde pomfri. Mens de var der så jeg at det satt noen ved et bord på Krikkel Kå som virket kjente, at det var foreldrene til min ungdomsvenn J. Jeg traff dem sist gang i begravelsen hennes for fem år siden. De er så hyggelige og jeg satt der en stund og snakket med dem. Mammaen til J viste meg et bilde av J hun hadde fått dagen før, fra en annen felles venn, på dagen fem år siden J døde av hjernesvulst. Det var så fint å sitte ned litt og snakke med dem, og så kom StigTwig med påmmesen og vi dro hjem. Utenfor sto naboene og skulle flytte, og det var jo trist, men en varslet katastrofe. De leier hos nabo-naboene, ingen blir jo evig i en kjellerhybel. 

 

Nå er vi hjemme, the Twig forsøker å få til en avtrekker som får flinten til å slå, på en eh....winchester? på en eh rifle av noe slah han har bygget av pinner. Han er sykt flink å pusle sammen ting, men han vil gjerne at produktet skal ha et element av automatikk, det får han foreløpig ikke til.  

Han synes husholdningen er forholdsvis fattig på flate trepinner og aluminiumsrør, så det skal vi kanskje gjøre noe med.