hva kan man gjøre?

-så jeg sendte ny mail til de der innstallasjonogoppvaskmaskin-folka.
Det finnes jo andre man kan kjøpe oppvaskmaskin av i Stockholm. Men dette var liksom så enkelt og greit innenfor borettslagsforeningen.
Nuvel.
Man venter på svar.

Janei kanskje jeg heller ville hatt føljetong da

for det at ingen svarer på verken mail eller telefon er jo heller ikke så effektivt.
Blir nok ikke ny oppvaskmaskin med det første.

eller tredje eller andre men i fjerde!

Jo, men i fjerde etasje bor de som booker tolvtimerspass i tvättstugan. Overhodet ikke irriterende. Iallefall ikke nå som nabooppgangen sin tvättstuga renoveres og vi er dobbelt så mange som skal vaske. Det er noe med sånne folk, sånne som det ikke kan falle inn en måneskinnsnatt å ta hensyn til andre, som irriterer meg grenseløst. Irritation sans frontiers! Men jeg har tenkt at det er mye man ikke vet, kanskje har de lekke stomiposer hele gjengen og behøver tolvtimerspass tre ganger i uka og man skal ikke dømme.
Men gjett hvem som ikke plukker opp hundebæsj etter seg heller! På en måte må jeg tilgi det også litt siden de er veldig gamle. Sikkert tungt å bøye seg. Men arrgh.
Og foran døra til oppgangen vår ligger det alltid svære, opptygde grener som mannskithunden deres har dratt med seg hjem når de er ute og går tur. Den får ikke ta dem med seg opp i fjerde men det er helt greit at de ligger og slenger i fellesområdene.
Jeg har tenkt at i den familien tar man rett og slett ikke hensyn.
De har en datter som kommer og hjelper dem innimellom og hun er likedan. (Tenker jeg og overser bevisst at hun faktisk er her ganske ofte for å hjelpe sine foreldre og hvor hensynsløst er det? Driter jeg i! Det er en hensynsløs familie!) Det er nemlig hun som lar det ligge en favn med halvråtne og opptygde hundepinner fordelt utover dørstokken.
Men man konfronterer jo ikke folk med sånt. Jeg skriver ikke sinte lapper i fellesvaskeriet, jeg brøler ikke ØI! JEG SER DEG! fra balkongen når de overser at hunden akkurat har lagt en kauring på gangstien, og jeg samler ikke slevjepinner og ringer på og leverer dem i fjerde.
Man gjør ikke sånt. Man irriterer seg i hemmelighet. Det er sånn det fungerer.
Og her om dagen skulle jeg ned med fire kofferter på en gang, så jeg måtte ta heisen. Og når jeg kommer ned er det noen som skal inn, og det er dattera. Hun inn og jeg ut. Hun ser ikke at det er noen i heisen så hun er på vei inn før jeg og koffertene kommer oss ut. Og jeg vet ikke hva jeg tenker, jeg tenker vel at det er vanlig høflighet selv om det absolutt ikke er obligatorisk, å holde opp døra når noen skal ut med fire kofferter, dessuten var hun liksom litt treg med døra når hun skulle inn så jeg trodde faktisk det var det hun gjorde, så jeg sa åh, takk, men neida, der slapp hun heisdøra rett i meg og mine fire kofferter. Vi tumlet og skranglet og snublet i dørklem.
Å forlåt, sa hun, litt forvirret, hun hadde nok aldri vært i en lignende situasjon før, der noen takket henne for hennes hjelpsomhet, uansett hvor ufortjent, men jeg sa "neinei, ingen fare", kom meg ut, og så gikk heisen og dattera mens jeg... TENKTE MITT.
Det gjorde jeg nemlig.

Kanskje litt føljetong

Vel, telefonnummeret til servicesenteret hos de som orger med el og vann og installasjoner var såklart ikke i drift. Så jeg sendte en mail for noen dager siden men den har ingen svart på.
Og man må ha personnummer for å få kjøpe oppvaskmaskin.
Så akkurat nå ser det jo ikke sånn umiddelbart klart og enkelt ut, men jeg har jo bare så vidt kommet igang.
Det er litt vanskelig å komme igang når man ikke får tak i dem man skal stille sine spørsmål til, men man får ha litt tålmodighet og ellers være lur som en rev.


Sørhøst

Nå holdt jeg på å skrive
Hei!
for jeg kom på en mail jeg måtte skrive idet jeg åpna blogger.

I overigår var det sommer, i dag er det senhøstes. Her er det åpenbart noe skokkolmerne ikke helt har grepet på, men det er jo ikke så mye man kan gjøre med det. Om et par uker drar jeg nordover igjen, men da er det jo vinter der.
Jeg kunne med andre ord fint klart litt mer høst. Her er det senhøst med bare grønne blader på trærne. Bare rot. Men man kan liksom ikke drive å lære andre opp i vær&årstider.

I går ble vi fanget av styrtregn, lyn og torden, eller mest styrtregnet da, tordenværet var et stykke unna, men styrtregnet var overalt mellom himmel og jord, og vi sto utfor Ica, under overtaket og ventet på at det skulle gi seg såpass at vi kunne springe over gata til under overtaket til biblioteket uten å drukne. Kjempelenge. Det var vann overalt. det kom ovenifra og nedenifra og ut av veggen og det tordna og lynte. Vi skulle jo bare hjem, og da er det jo ikke farlig å bli våt, men det er liksom forskjell på våt og våt og vi hadde det jo egentlig ikke travelt.
Eller, det er vel ikke forskjell på våt og våt, men det er forskjell på å bli regna på og på å bli skutt av regnet. Så vi venta. Og så på alle andre som hadde det litt mer travelt og bare måtte springe uti det.
Tilslutt roa det seg såpass at vi kunne springe fra le til ly, hjemover, og da vi kom hjem satte det igang igjen. Vi satt opp verandadøra og satt og hørte på regnet.
Steinaldermenneskets favorittsyssel.

Og i dag er jeg glad for at jeg rydda alt som var avgått ved døden der ute på verandaen mens det enda var sommer (i går morrest altså) for i dag er det bare sørpe og jordskred overalt. Eller, det ville jo vært det. I mye større grad.
Inneblomstene står og ser selvgode og hoverende ut på de få overlevende uteplantene der utfor vinduet.
Who's laughing now...?
(Ingen, for det er jo potteplanter.)
(Dessuten skal uteplantene få flytte inn snart så inneplantene kan bare tørke av seg fliret, men det vet de jo ikke enda.)

Hjertlig hilsen.

diskma chiiin

Det er vel bare å innse at oppvaskmaskinen har gått gaiken.
Sånn i det stille og for seg selv. Først sluttet alle andre programmer enn Eco å fungere, og nå vil Eco bare vaske uten oppvaskmiddel. Sikkert veldig Eco, men så veldig rent blir det ikke. (og visste dere forresten at oppvaskmaskin er mer Eco enn oppvask for hånd? Visstnok!)
Og så er spørsmålet: reparasjon eller ny?
Det er nok mest Eco å forsøke seg med en reparasjon, men hun som bodde her før visste ikke hvor gamle noen av hvitevarene var, så den kan fort være gammel. Og så skal man ha noen inn for å se på den, som sier, det er pumpa, best å kjøpe ny, det blir 800 kr takk.
Det enkleste er å kjøpe ny. Man skal være veldig eti for å gå får Eco.

Den har litt spesielt opplegg, den oppvaskmaskinen. Ledningen må plugges i lysskinna over vasken hver gang den skal brukes. Når den ikke brukes ligger ledninga under kjøkkenbenken og man må passe på at den ikke havner i søppelbøtta i eninga. Det hadde i grunnen vært veldig deilig å fått en årnings på det. Jeg har et ark med installasjonskostnader fra de som har driften på borettslaget, men jeg vet ikke om "fikse fra idiotisk el-opplegg over til konvensjonelt el-opplegg" er inkludert i Installation Diskmaskin.
Me lyt sjå.

Jeg blir VELDIG GLAD hvis dette ikke blir en føljetong, men bare enkelt og greit lar seg fikse.
Jeg har tenkt at det fort kan bli en føljetog fordi jeg ikke snakker særlig bra svensk, og det dermed kan bli misforståelser i alle ledd, men om jeg ser tilbake på tidligere føljetonger har problemet faktisk aldri vært språket. (bortsett fra den gangen i Allingsåsvägen, men det var ikke en føljetong, det var en enkelthendelse.) Det har heller vært en opphopning av tilfeldigheter i min ufavør. (Ufavør? Hva heter det da?)
Nå håper jeg bare ikke jeg må ha svensk personnummer for å få kjøpt diskmaskin, det kan nemlig fort være tilfelle.


Jeg vil bruke siste setninga av dette innlegget til å gjøre narr av Finn.no. For nå har jeg selv gått over og rettet reperasjon til reparasjon  her og da føler jeg meg berettiget til å hånflire av en mail der noe beskrives som grassalt moro. Det heter grassat. Lær dere å stave.

Ikke at det hadde noe med saken å gjøre. Men anledningen bød seg.

Superforbrukeren, del 29189789712 (stort tall iallefall)

Jeg liker at det går an å chatte med banken og forsikringsselskapet og sånt! Veldig praktisk!
Iallefall om du bare har ett spørsmål. Man har jo avogtil flere, og da pleier jeg å skrive sånn:
"Hei! Jeg har TO ting jeg lurer på! Her kommer den første:"

Og likevel legger kundekonsulenten konsekvent på mens jeg så skriver det andre spørsmålet, glad og fornøyd med at han/hun har svart på det første.
Man kan jo bare lukke chatten og starte en ny, men jeg blir litt småirritert, for sånn er jeg.
Og så tenker jeg at det kanskje finnes en annen bank som kan hjelpe meg med spørsmål to.
Men det blir med tanken, for vi vet jo at de alle er like ille.

Reiste hjem /hjemmefra

Du vet at du har vært lenge borte når du låser opp ytterdøra og tenker, Oj, her var det lite på veggene gitt! For et sterilt hjem! Og når du har fått lempet inn koffertene med skittentøy, elgkjøtt og bær og må lete etter lysbryterne. Og når du åpner skapdøren til det kjøkkenskapet der koppene er og forundret konstaterer at noen har stablet inn fat der. Og må åpne alle de andre skapdørene for å finne koppene.
Og når balkonghagen ikke akkurat jubler over å se deg, fordi den er død. Fordi du ikke gadd å begynne å orge med noen som kommer og vanner. Men ugresset har hatt det storveis. Og en enslig tomat henger faktisk på en død tomatplante.

Men særlig når du sover i din egen seng. Da kjenner du hvor lenge du har vært borte og at du har kommet hjem.

Over fjorden

I dag har jeg vært i Vadsø.
I Kirkenes kalles denne byen for "byen bak de lukkede gardiner."
Noe som er litt artig fordi lukkede gardiner? kirkenesere og deres språkkunnskaper altså, komma, og fordi jeg tror ikke akkurat Kirkenes selv vinner prisen for Liv&Røre i Bybildet Etter Klokken Fem, Nei, La Oss Si Fire.
Og da tenkte jeg, fanes at man ikke er fra Vadsø.
Ikke at jeg har særlig lyst å bo der. Slett ikke. Men Kirkenes og Vadsø er egentlig veldig like. Halvstygge og bastante. På hver sin side av Varangerfjorden. Men Vadsø har en kvadratmeterpris på 15.000 og Kirkenes ligger vel og slenger på en 25.000-27.000. Det er veldig upraktisk når man absolutt vil til Kirkenes.
Og hadde jeg vært fra Vadsø var det jo der jeg ville ha bodd. Og da hadde jeg jo vært flytta hjem for lenge siden.
Men nå kan jeg jo ikke bo der. Herrefred. Ikke har jeg familie der, ikke har jeg hytter der, ikke har de hovedflyplass og det stinker hav der. Og de er bak lukkede gardiner. Og det tar to og en halv time til Kirkenes.

Men det hadde vært praktisk å hatt Vadsø som mål for hjemlengselen. Skjønt skal man sitte sånn og ønske og fantasere kan jeg jo like gjerne ønske meg at jeg kom fra Karlebotn eller Kariel, og at det lå en hovedflyplass der. Med privatflyet mitt. Og ei hytte på Vagge. Og en annen leilighet i Berlin. Og ei i Stockholm.
Sånn sett er det vel mindre komplisert å ønske seg at det var litt vennligere og mer forutsigbare huspriser i Kirkenes.
Og så drar jeg en tur til Stockholm og ønsker meg det derfra.
Snart.

Høsthyllestharang

Det er altså ingen årstid som høsten.
Ok, det er ingen årstid som sommeren, vinteren, høstvinteren, senvinteren, våren osv. heller, det er jo bare en av hver, men kan jeg ikke bare få lov å si
det er altså ingen årstid som høsten.
Mange synes det er litt trasig med høsten for da kommer jo vinteren, men hvis man tenker seg litt om så kommer jo vinteren også selv om det for øyeblikket er sommer.
Det der er litt som når finnmarkinger begynner å gnåle om at ja nå snur sola og det blir bare mørkere, midt på sommeren, selv om vi tross alt har midnattsol i enda en måned til. Man må være et måleapparat for å oppfatte at det blir mørkere! Men det er liksom noe med at noen har lært deg at sånn skal man si. (Så kan alle få tenke litt på hvem noen er. Og hvor lurt det er å ukritisk adoptere sånne sannheter fra andre kanter av virkeligheten.)
Noe av det jeg liker best med høsten er at da blir det kaldere. Jeg liker ikke at det er kaldt om sommeren, man blir liksom litt panisk av det, hva?! blir det ikke sommer i år??? men høsten skal være kald og man har uansett gitt opp å gå og vente på den der sommeren og det er kjekt å få gå med jakke igjen. Om sommeren derimot, blir man deprimert av lue og votter.
Og så lukter det godt, med mindre man havner i et felt av blaut sopp, for da lukter det litt piss. Men overalt ellers lukter det godt. Og det store multebærhysteriet er over. Man kan puste ut. Hvis man vil kan man plukke tyttebær, det er det jo ikke hvert år man gjør men tyttebær er lett å plukke. Og etterfulgt av befriende lite bærtaktikkeri.

Jeg blir glad av høsten, sånn som jeg kan bli opprømt over gråværsdager av den rette typen. For det kreves så lite av meg. Ikke må jeg sole meg, ikke må jeg passe på å kaste meg ut av døra i det sola titter fram, enda jeg kanskje hadde mest lyst å være inne akkurat da men det går ikke for om sola er der må man jo ut, og ikke er tiden foran deg fyllt med ting man må rekke for å fylle den der helvetes sommeren med ting man må rekke å gjøre i år for det fikk vi ikke gjort i fjor. Bryllup og turer og fisking og ferier og besøk og bading og maling og utepils og middager på verandaen og bærturer og festing hele natta under midnattsolen og helst noen uker fri fra jobb og alt sånt som blir litt stress å få gjennomført for sommeren er tross alt litt for kort for rollen som hovedårstid.
Der er det en logisk brist som alle nekter å ta til etterretning.

Men høsten. Like fin som sommeren men uten implisitt program.
Kanskje fordi den er enda kortere.
Høsten krever minst, lukter best, og gir mindre dårlig samvittighet. I love.

Jaha! Jaha! Den årlige bloggkavalkaden!

Skal vi se da.
Ok.

September 2013:
Jeg avslutter stipendperioden min på IASPIS. Med sånt åpent hus. Grand Finale. Som jeg kombinerer med en ordentlig forkjølelse, bøtwattehekk. Og så blir det utpakk og IASPIS var fantastisk og folkene der og det blir jo bare å sette igang å savne dem da.
Litt styr med flytten så vidt jeg husker.
Og! Jeg styrer mye med å få bestilt ferie. Ferie! Det var virkelig nødvendig husker jeg.

Oktober:
Vi drar på ferie! Jeg elsker jo Berlin.
Vi hadde mange fine dager der, men en av de siste dagene døde Hans Magnus. Og hver gang jeg tenker på den ferien tenker jeg på dét.
Og så ble det begravelse. Og det var fryktelig trasig.

November:
Jeg leter nok etter et nytt atelje. Og jobber hjemme. Noe som ikke fungerer for meg men det er jo midlertidig. Og så lar jeg meg opprøre av diverse samesaker, og kunstnerdebatten, og noe mer må jo ha skjedd, men det husker jeg ikke noe av.

Desember:
Blærgh. Ikke så glad i desember. Men jeg fant et nytt atelier! Og jeg pyntet til jul! Og vevde og trakk om en krakk og vel, nei, ikke så mange livsomstyrtende opplevelser, men det syntes jeg var helt greit.
Husker at jeg avsluttet året med å be om mer av det samme. (men litt mindre død)

Januar 2014:
Jeg lager koftehekter, syr luhhka, begynner på kofta til søstersen, begynner Føljetongen "å styre med å skifte blandebatteri", drar til Tromsø og roper til folk (for jeg hadde sånne dotter i ørene) og tar opp igjen kampen med Bredbandsbolaget. Jøssenamn så produktiv jeg er da! Go januar!

Februar:
Jeg drar til Jokkmokks marknad! Og har det fint og holder vevekurs. Staselig er det! Skulle til Paris men ikke alle oppfører seg ordentlig, og jeg drar ikke. Og slutter å jobbe med vedkommende. Virkelig på tide og det er en stor glede i livet å slippe noe som har vært som en mørk sky i årevis. Wihi! Syr mer kofte, og starter en helt ny, særegen føljetong med If forsikring som mamma etterhvert tar over. Ikke det at de tar feil på noe vis, men de forskjellige kundekonsulentene gir meg forskjellige svar og ingen vet hva som gjelds. Eh, så noen tar jo feil. Men det er veldig vanskelig å finne ut av hvem det er, da.
Men! Jeg har fungerende blandebatteri!

Mars:
Jeg og pappa "diskuterer" om sneklokker er liljekonvaller. Jesus kristus.
Jeg drar på ferie til GranCanaria og er syk hele ferien i strekk.

April:
Jeg klipper, farger, og vasker håret!

Mai:
Denne måneden blogger jeg veldig mye fra jobben min. Det er litt sånn "blir med på jobben min-dag" hele måneden.

Juni:
Altså, hvor ble det av den der da det ordna seg med bredbåndsbolaget? For det gjorde jo det, de bare, fanes, greit, dere har rett, du skal få internett, og jeg og borettslaget mitt bare: "takker."
Men juni da, åpning på Liljevalchs, besøk av familie, sånne små ubetydeligheter.

Juli:
Jeg drar hjem igjen etter en vanvittig lang arbeidsperiode. Og det er liksom nå selv om det var da så er du slutt på kavalkeringen.
Øh...men ja.

Dette høres jo ut som et grusomt kjedelig år. Men det har det da ikke vært.
Netse bloggkavalkade skal jeg beskrive hver måned som en fest!



 

På gjengrodde stier. (Hjernen sin feil, det)

Jeg har forsøkt å trø litt rundt i mitt gamle nabolag i Ståkkålm. På gugalmaps. I ren hjemlengsel.
Ettersom den nå plutselig er dit jeg lengter.
(Man kan ikke vinne)
Det var særdeles lite tilfredsstillende. Skarpnäck er jo tross alt en arkitekts lek med tegnebrett, egne tanker om egen storhet, og modeller. Alt er helt peise likt. Da vi flyttet dit, og det brant i en bygård, tok det ganske lang tid før vi kunne slå fast at det ikke var vår gård som brant. Og ja, det lå bilder ute hos diverse aviser.
Jeg begynte altså med å plassere ut han der gule mannen, men ante ikke hvor jeg befant meg. Jeg trodde jeg hadde plassert han utfor inngangsdøra mi men han er litt vanskelig å slippe på riktig gate så jeg hadde kanskje havna litt bortfor. På vei til butikken? Eh, nei, for om jeg snudde meg skulle det jo da vært ei gate der, men...eller vent litt. Bak parken?
Etterlitt orging innså jeg at han hadde havna akkurat der jeg ville. Utenfor inngangsdøra mi. Jeg bare kjente den ikke igjen. Skiltet med gateadressen burde muligens gitt et lite hint, men ettersom jeg ikke fikk det til å stemme overså hjernen den detaljen litt sånn høymælt.
Det kunne kanskje blitt en artig selskapslek. "Hvor i Skarpnäck er vi nå?". Bortsett fra at jeg ikke kjenner noen andre som bor eller har bodd der. Det er ikke som Kirkenes. Her bor alle jeg kjenner her.

Nå skal jeg gå og spise middag hos min mor. Hun bor i et hus som ikke ser ut som det jeg befinner meg i nå.

Makkpost om kompost.

Jeg har vært hos pappa og gravd makk. Vi skal på tur i morgen og det er greit å ha gjort det dagen før så man kommer seg avgårde litt sånn halvtidlig.
Da jeg var liten og vi bodde i Kirkenes, hadde vi en makkfarm i kjelleren. Eller, farm. Det var vel et trau av noe slag. Vi fora dem med mel og tørrmelk gjennom vinteren. Særlig når gulvet skulle vaskes. Da gikk vi ned og så til makken. (Eller, hvis pappa ikke var hjemme, fikk jeg på meg gummistøvler og var i veien.) Ifølge pappa fiska vi med makk vinterstid også dengang, siden vi hadde tilgang, men jeg kan bare huske maggot. Og dem drev vi heldigvis IKKE og alte opp.
Da vi flytta til Hesseng pleide vi å grave på det jordet der Portvinsbekken rant ut. Der hadde det vært fjøs nemlig. Men der var det så mange om makken så det bler mer orden på det da vi gikk tilbake til selvberginga. Utendørs, denne gangen.
Pappa har nemlig en slags kompost. Jeg vet ikke helt hva som skal til for å kalle noe en kompost, men det er nå der hageavfallet går da. Bortsett fra at pappa ikke klipper plenen så det blir liksom ikke så mye hageavfall der. Alt mulig annet derimot. I dag har jeg gravd meg gjennom denne jordhaugen på baksiden av huset der pappa optimistisk komposterer gaffatape, vanlig tape, julegavebånd, og ståltråd. Og såklart det løvet som lander der av seg selv.
Men det er veldig mye makk der.
Sist gang vi var der hadde vi MED hageavfall fra the Stigers som vi grov ned. Sammen med noe ertestuing og kålerabistappe fra 1997 som pappa bidro med. Ingen kan leve på gavebånd alene.
Nå skal det sies at det tilkommer jo noe bananskall, skalker og mugne mandariner fra julen, men han står jo på verandaen og sikter på komposteringshaugen der borte, og nede, så de blir ikke akkurat nedgravd. Men etter makkmengden å bedømme må de jo likevel bidra med noe.

Jeg ga meg på 96. Pappa mente 60 burde vært nok, som forvirret meg, for før fikk man aldri gi seg før 100.
Men da fiska vi mer nede i Bodibekken og der er det så mange småpinner som er altfor små til å gape over kroken, de bare spiser makken minitygge for minitygge. Så der man må regne med litt svinn.
Men nå blir det nok mest fisking i Løpet. Og jeg håper ikke jeg får gjedde, nå som den åpenbart har begynt å gå etter makk, for det liker jeg ikke. Gjedde altså.
Men en harr eller tolv hadde vært fint.

Hmf.

Jeg kjenner at jeg er litt irritert på denne dagen. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg finner nok ut av det.

vanvittig treffende overskrift

I dag var det så stille på fjorden at tilogmed jeg kunne lagt utpå. Og dette er jo kun i teorien, så det er en enkel påstand. Men jeg står for den.
Og jeg har stemt den stakkars fela mi, det er over et år siden sist. Stakkars stakkars fela.
Det tok noen timer. Og det krevde endel banning. Det hadde nok gått litt greiere om jeg hadde innsett at stemmefløyta var gåen litt før.
Sukk. Det ble liksom ikke rett uansett, og det var jo ikke rett uansett. For det var jo feil. Aaaargh.
Man må stole på øret. Men jeg stoler jo ikke på øret.

Nå skal jeg stemme den en gang til. Jeg har jo a-en.

Jeg og Solebanet og Tysse har vært hos pappa og spist middag og snakket om norske mynter.
For det er vi jo alle så interessert i. Men sånn blir det jo. Og hatt høytlesning fra den store norske hundeboka. Som egentlig er den store britiske hundeboka med norsk tilpasning, hvilket gir en litt underlig vinkling, men den boka hører nå engang til enhver familiesammenkomst. (i dag: airdaleterrier og dunker.)

Jeg prøver å komme på en passende avslutning her men noen har skrudd på tv-en og det er reklame på. Norsk reklame er intens.

Høh.

Noe plukker renere enn andre. Andre bruker like lang tid på å renske bæra ved kjøkkenbenken som de brukte på å få plukket bæra.
Løv og rusk og lyng er greit. Åmer er greit nok. Grisebær er fy. Edderkopper er litt overraskende, og det samme er fiskesnøre. Men her er den nye rekorden:

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...