Dere trykker nå på fåsebildeknappen på de rareste tidspunkt
Her er til deg som ville ha bilde av macen som sier farvel
Jeg skjønner ikke helt hva den sier, men det er åpenbart ikke gode nyheter.
Litt usikker på hvordan jeg skal ta denne:
Og så får man igjen på skatten nesten nøyaktig det en ny mac koster.
så da sa jeg
jeg: nå krysser jeg fingrene for at det ikke dukker opp noen uventede utgifter.
macen: farvel!
macen: farvel!
Sameforbrukerfigenschou
Ja, eller forbruker, kanskje ikke. Men det har med ting å gjøre.
Nå og da dukker det opp produsenter som lar seg fritt og iherdig inspirere av det samiske.
Som regel blir vi samer sure, og som regel blir de som produserer støtt over at vi ikke blir beæret istedet.
Man kan jo prøve å se det fra produsenten sin side. Man oppdager et lite folk og alle de fantastisk vakre tingene de omgir seg med. Man vil ha det. (I går var jeg og bada. Det kom en and svømmende. Helt nært. Jeg så nebbet helt tydelig og tenkte Hadde du vært død kunne jeg gjort noe fint med nebbet ditt. Det er så vakkert.) Man vil også tjene penger på det, gjennom sin yrkesutøvelse. Man sier til seg selv at man ved dette løfter folket fram i lyset og hjelper til å holde tradisjoner i hevd.
Ser man det fra folket sin side så føler de at de har akkurat nok lys som det er og er helt fint i stand til å holde sine egne tradisjoner i hevd, tusen takk.
Dette skjer mange ganger. Gudrun Sjöden, som googlet seg fram til litt sameinspirasjon og litt slektskap og laget en kolleksjon. Teleselskapet Joika, som skrev et brev til sameforeningen som starta sånn Hej alle glade lappar! og senere sa at jamen de skulle jo bygge skoler til oss for deler av overskuddet, da vi ble sure for den samestereotypiske logoen.
Det finnes et italiensk teppefirma som har latt seg inspirere noe voldsomt og synes vi burde vært beæret av det. Fjellreven har en vederstyggelig stygg luhkka, og prøvde endatil å varemerkeregistrere bruken av ordet luhkka. BeChristensen i København produserer kopier av samiske tinntrådsarmband og har varemerkeregistrert bruken av ordet Samer. Altså same, da, for oss som snakker svensknorsk.
Selv sier de at de er med på å holde tradisjonen i hevd (tusen takk for det, den var jo helt døende) og det danske patentverket kan ikke svare på hva denne R'en bak ordet Samer egentlig gir dem rett til, medmindre jeg betaler 2500 DKr. Men en ganske gjengs tolkning vil jo være at ingen andre kan bruke det ordet i markedsføringen av et likt produkt. Jeg som same vil dermed få problemer med å markedsføre tradisjonelle samiske armbånd med at jeg som har laget dem faktisk er same, i motsetning til BeChristensen, som bruker Original Samer som betegnelse på armbåndene.
Så, hvorfor blir vi så sure? Vanlige nordmenn er jo ikke sure fordi Napapirji bruker norskeflagget som sitt varemerke? Det er jo også ganske respektløst?
Vel, hvordan skal jeg svare på det. Som nordmann føler jeg at noen har tjuvlånt noe fra min kulturarv når de gjør noe sånt. Som same føler jeg at de bare har kommet og tatt det. Vi er så få, og vi har så lite å beskytte oss med. FN peker på at urfolk har rett til særlig beskyttelse av sine kulturuttrykk. For hva skal vi gjøre? Vi protesterer, men både teleselskapet, teppefirmaet og smykkefirmaet holdet på som før. Vi er små men vi er mange!, pleier vi å si, men egentlig er vi små og vi er få, og egentlig, i den store sammenhengen, er vi ganske ressurssvake.
Vi blir sure fordi du tar noe fra oss uten å spørre. Du tar det fordi du kan. Og du gir ingenting tilbake. Du bare forsyner deg. Derfor blir vi sure istedet for å føle oss beæret. Det er som den anda. Den vil ha nebbet sitt selv.
Og hadde den anda vært staten Norge, så hadde den vært kjempesvær og vært istand til å både beholde nebbet og hadde den blitt fratatt det hadde den hatt midler, rutiner og metoder for å sloss og få det tilbake, og hadde den ikke fått det tilbake, så hadde den hatt flere nebb, men når den anda er Sápmi, så er den bare en and.
Nå og da dukker det opp produsenter som lar seg fritt og iherdig inspirere av det samiske.
Som regel blir vi samer sure, og som regel blir de som produserer støtt over at vi ikke blir beæret istedet.
Man kan jo prøve å se det fra produsenten sin side. Man oppdager et lite folk og alle de fantastisk vakre tingene de omgir seg med. Man vil ha det. (I går var jeg og bada. Det kom en and svømmende. Helt nært. Jeg så nebbet helt tydelig og tenkte Hadde du vært død kunne jeg gjort noe fint med nebbet ditt. Det er så vakkert.) Man vil også tjene penger på det, gjennom sin yrkesutøvelse. Man sier til seg selv at man ved dette løfter folket fram i lyset og hjelper til å holde tradisjoner i hevd.
Ser man det fra folket sin side så føler de at de har akkurat nok lys som det er og er helt fint i stand til å holde sine egne tradisjoner i hevd, tusen takk.
Dette skjer mange ganger. Gudrun Sjöden, som googlet seg fram til litt sameinspirasjon og litt slektskap og laget en kolleksjon. Teleselskapet Joika, som skrev et brev til sameforeningen som starta sånn Hej alle glade lappar! og senere sa at jamen de skulle jo bygge skoler til oss for deler av overskuddet, da vi ble sure for den samestereotypiske logoen.
Det finnes et italiensk teppefirma som har latt seg inspirere noe voldsomt og synes vi burde vært beæret av det. Fjellreven har en vederstyggelig stygg luhkka, og prøvde endatil å varemerkeregistrere bruken av ordet luhkka. BeChristensen i København produserer kopier av samiske tinntrådsarmband og har varemerkeregistrert bruken av ordet Samer. Altså same, da, for oss som snakker svensknorsk.
Selv sier de at de er med på å holde tradisjonen i hevd (tusen takk for det, den var jo helt døende) og det danske patentverket kan ikke svare på hva denne R'en bak ordet Samer egentlig gir dem rett til, medmindre jeg betaler 2500 DKr. Men en ganske gjengs tolkning vil jo være at ingen andre kan bruke det ordet i markedsføringen av et likt produkt. Jeg som same vil dermed få problemer med å markedsføre tradisjonelle samiske armbånd med at jeg som har laget dem faktisk er same, i motsetning til BeChristensen, som bruker Original Samer som betegnelse på armbåndene.
Så, hvorfor blir vi så sure? Vanlige nordmenn er jo ikke sure fordi Napapirji bruker norskeflagget som sitt varemerke? Det er jo også ganske respektløst?
Vel, hvordan skal jeg svare på det. Som nordmann føler jeg at noen har tjuvlånt noe fra min kulturarv når de gjør noe sånt. Som same føler jeg at de bare har kommet og tatt det. Vi er så få, og vi har så lite å beskytte oss med. FN peker på at urfolk har rett til særlig beskyttelse av sine kulturuttrykk. For hva skal vi gjøre? Vi protesterer, men både teleselskapet, teppefirmaet og smykkefirmaet holdet på som før. Vi er små men vi er mange!, pleier vi å si, men egentlig er vi små og vi er få, og egentlig, i den store sammenhengen, er vi ganske ressurssvake.
Vi blir sure fordi du tar noe fra oss uten å spørre. Du tar det fordi du kan. Og du gir ingenting tilbake. Du bare forsyner deg. Derfor blir vi sure istedet for å føle oss beæret. Det er som den anda. Den vil ha nebbet sitt selv.
Og hadde den anda vært staten Norge, så hadde den vært kjempesvær og vært istand til å både beholde nebbet og hadde den blitt fratatt det hadde den hatt midler, rutiner og metoder for å sloss og få det tilbake, og hadde den ikke fått det tilbake, så hadde den hatt flere nebb, men når den anda er Sápmi, så er den bare en and.
Forbrukerfigenschou
jeg: Hei Brämhults!
(etterfulgt av en lengre, høflig mail som kan oppsummeres omtrent slik:)
Skal Melonaden lukte skitfjæra?
Brämhults: Hei Silje!
(etterfulgt av en lengre, høflig mail som kan oppsummeres omtrent slik:)
Sukk ja, vi var ikke helt heldige med den.
(etterfulgt av en lengre, høflig mail som kan oppsummeres omtrent slik:)
Skal Melonaden lukte skitfjæra?
Brämhults: Hei Silje!
(etterfulgt av en lengre, høflig mail som kan oppsummeres omtrent slik:)
Sukk ja, vi var ikke helt heldige med den.
En kunstner møter sin slekt (her illustrerer jeg en rekke andre problemstillinger uten å henge ut min far)
Jeg følte for å presisere det med en gang. For som oftest når det handler om slekta er det jo min far og hans evig overraskende forhold til edb som går igjen. Men det er ikke ham det skal handle om, han har oppført seg eksemplarisk over lengre tid. Nei, det skal handle om meg.
Ferietid betyr ofte gjensyn med de du treffer igjen og igjen, men uten egentlig å bli bedre kjent, nemlig slekta. Kanskje den litt fjernere slekta enn foreksempel ens far, da. Men disse menneskene som har en viss interesse av livet ditt, mest av gammel vane, og fordi man er endel av den store evigvarende samtalen der slekta er bestanddelen.
Jeg elsker slekt altså, så er det sagt. De er en berikelse.
Men både når man gjentreffer slekt, og når man nytreffer fremmedfolk, så hender det at man snakker om det en fordriver og bedriver dagene med/i/valgfri litt uklar preposisjon. Og jeg er jo kunstner. Så det må jeg jo si/oppdatere folk på. I utgangspunktet synes folk det er litt spennende. For de fleste kjenner faktisk ingen, enda det jo er flust av oss, og så vil de gjerne at man skal fortelle litt om hva det egentlig er man holder på med.
Og det er jo hyggelig. Det er jo det.
Og egentlig ganske kjedelig.
La meg illustrere med et eksempel.
Jeg: (forklarer litt om skulpturer av restemateriale, samisk designtradisjon, kanskje litt om tegning, forsøker å forenkle men likevel være nøyaktig)
Tremenning: Hvis du noengang lager noe keramikk-kunst vil jeg gjerne kjøpe av deg, jeg elsker keramikk-kunst!
Hadde denne bloggen vært en nrk-produksjon hadde lyden av stift som ødelegger vinyl kommt nå. Skkkrvk!
Altså. Nei, jeg driver ikke med keramikk. Og hvordan vet du at du hadde likt det jeg hadde laget bare fordi materialet var keramikk? Og nei, du hadde ikke ville kjøpt av meg med mindre jeg plutselig fant ut at jeg skulle selge noe til sterkt redusert pris og dermed sponset deg, fast arbeidende kvinnemenneske, med en større sum penger.
Keramikk?
Andre synes det jeg holder å med er spennende og vil gjerne vite mer, og se bilder. Og det blir jeg såklart glad av, jeg viser gjerne bilder. Men det er likevel vanskelig.
La meg illustrere med et tilsynelatende ikkerelatert eksempel:
Jeg: hei gode venn svensklærer, kunne du sett over denne teksten???
Min gode venn svensklærer: Hvorfor skriver du så KOMPLISERT? Jeg elsker kunsten din men dette skjønner jeg ikke noe av! Og min andre kunstnervenn Leif skriver like uforståelig!
Ja. For nei, den henvender seg egentlig ikke til svensklærere, men til andre kunstnere. Det er nå engang sånn at de som er mest interessert i hva jeg gjør er folk i samme fagfelt. Og det er også de det er mest interessant å forholde seg til verbalt og tekstmessig.
Skal jeg snakke om kunsten min, som jeg egentlig helst vil unngå, så foretrekker jeg å snakke med folk jeg kan snakke med den om. Ikke folk jeg må forsøke å lage en forenkla versjon til. Det vil si, jeg kan godt komme med den forenkla versjonen! Og det gjør jeg da også! Men så har jeg ikke så mye mer å si. Hvertfall ikke om keramikk.
Min venninne Kajeksa er matematiker. Vi hater begge like mye å snakke om jobbene våre som smalltalk. Folk er fulle av fordommer, og ingen skjønner egentlig det vi prøver å fortelle uansett.
På puben kan man finne på et alternativt yrke for å komme forbi hele problemstillingen, men det fungerer dårlig med slekta. -Har dåkker hørt at ho Silje har bynt å jobbe i barnehage? -Hæ? Katti gjor ho det? -Ja det va det æ sa, de der kunstnergreian kan man ikke leve av. -Men ho kunne kanskje heller blidd formingslærer.
(Evt: Har dåkker hørt at ho Silje har blidd så frøktli fæl å lyg?)
Har alle det sånn? For når jeg treffer slekt som er bønder og prester og jordmødre, så er jeg veldig nyskjerrig på hva de egentlig bedriver. Jeg vil gjerne høre mer! Det har ikke falt meg inn at regnskapsføreren kanskje synes det er grusomt kjedelig å levere en forenklet rapport, familiemiddagtilpasset. Hvis hun gjør det da. Gjør hun det?
Eller er det forbeholdt matematikere og kunstnere? Hater alle å prate om jobbene sine?
For da kanskje vi kan finne på noe annet.
Ferietid betyr ofte gjensyn med de du treffer igjen og igjen, men uten egentlig å bli bedre kjent, nemlig slekta. Kanskje den litt fjernere slekta enn foreksempel ens far, da. Men disse menneskene som har en viss interesse av livet ditt, mest av gammel vane, og fordi man er endel av den store evigvarende samtalen der slekta er bestanddelen.
Jeg elsker slekt altså, så er det sagt. De er en berikelse.
Men både når man gjentreffer slekt, og når man nytreffer fremmedfolk, så hender det at man snakker om det en fordriver og bedriver dagene med/i/valgfri litt uklar preposisjon. Og jeg er jo kunstner. Så det må jeg jo si/oppdatere folk på. I utgangspunktet synes folk det er litt spennende. For de fleste kjenner faktisk ingen, enda det jo er flust av oss, og så vil de gjerne at man skal fortelle litt om hva det egentlig er man holder på med.
Og det er jo hyggelig. Det er jo det.
Og egentlig ganske kjedelig.
La meg illustrere med et eksempel.
Jeg: (forklarer litt om skulpturer av restemateriale, samisk designtradisjon, kanskje litt om tegning, forsøker å forenkle men likevel være nøyaktig)
Tremenning: Hvis du noengang lager noe keramikk-kunst vil jeg gjerne kjøpe av deg, jeg elsker keramikk-kunst!
Hadde denne bloggen vært en nrk-produksjon hadde lyden av stift som ødelegger vinyl kommt nå. Skkkrvk!
Altså. Nei, jeg driver ikke med keramikk. Og hvordan vet du at du hadde likt det jeg hadde laget bare fordi materialet var keramikk? Og nei, du hadde ikke ville kjøpt av meg med mindre jeg plutselig fant ut at jeg skulle selge noe til sterkt redusert pris og dermed sponset deg, fast arbeidende kvinnemenneske, med en større sum penger.
Keramikk?
Andre synes det jeg holder å med er spennende og vil gjerne vite mer, og se bilder. Og det blir jeg såklart glad av, jeg viser gjerne bilder. Men det er likevel vanskelig.
La meg illustrere med et tilsynelatende ikkerelatert eksempel:
Jeg: hei gode venn svensklærer, kunne du sett over denne teksten???
Min gode venn svensklærer: Hvorfor skriver du så KOMPLISERT? Jeg elsker kunsten din men dette skjønner jeg ikke noe av! Og min andre kunstnervenn Leif skriver like uforståelig!
Ja. For nei, den henvender seg egentlig ikke til svensklærere, men til andre kunstnere. Det er nå engang sånn at de som er mest interessert i hva jeg gjør er folk i samme fagfelt. Og det er også de det er mest interessant å forholde seg til verbalt og tekstmessig.
Skal jeg snakke om kunsten min, som jeg egentlig helst vil unngå, så foretrekker jeg å snakke med folk jeg kan snakke med den om. Ikke folk jeg må forsøke å lage en forenkla versjon til. Det vil si, jeg kan godt komme med den forenkla versjonen! Og det gjør jeg da også! Men så har jeg ikke så mye mer å si. Hvertfall ikke om keramikk.
Min venninne Kajeksa er matematiker. Vi hater begge like mye å snakke om jobbene våre som smalltalk. Folk er fulle av fordommer, og ingen skjønner egentlig det vi prøver å fortelle uansett.
På puben kan man finne på et alternativt yrke for å komme forbi hele problemstillingen, men det fungerer dårlig med slekta. -Har dåkker hørt at ho Silje har bynt å jobbe i barnehage? -Hæ? Katti gjor ho det? -Ja det va det æ sa, de der kunstnergreian kan man ikke leve av. -Men ho kunne kanskje heller blidd formingslærer.
(Evt: Har dåkker hørt at ho Silje har blidd så frøktli fæl å lyg?)
Har alle det sånn? For når jeg treffer slekt som er bønder og prester og jordmødre, så er jeg veldig nyskjerrig på hva de egentlig bedriver. Jeg vil gjerne høre mer! Det har ikke falt meg inn at regnskapsføreren kanskje synes det er grusomt kjedelig å levere en forenklet rapport, familiemiddagtilpasset. Hvis hun gjør det da. Gjør hun det?
Eller er det forbeholdt matematikere og kunstnere? Hater alle å prate om jobbene sine?
For da kanskje vi kan finne på noe annet.
The Twig
Det fine med at Jendor aldri husker hvor han har bodd før, er at man får muligheten til å justere litt vaner. Hvis man har drette på draget og vist ham hvordan man åpener en skapdør som burde vært stengt, så gjør man ikke det igjen. Nå husker han foreksempel ikke kjøkkenskuffene, og jeg har ikke tenkt å introdusere dem på nytt. Det er fantastisk å bøye seg ned etter en kopphåndduk og få tak i en kopphåndduk og ikke en ball, den lille larven aldrimett, ei utgrøta remse isterningsposer og en smokk. Dessverre har han også nå oppdaget akevittflaska som er for høy til å stå noe annet sted en nederst, for tung til å leke med, og for spennende til å la stå, og som jo aldri blir tømt, for du vet, Jendor.
En litt upraktisk greie er at han ikke vil spise mat jeg gir ham. Han vil heller se hva som skjer når han hiver den utover. Før har vi løst det sånn at the Stig gir the Twig mat, men nå er det the Fig som er hjemme, og ungen må jo ha mat, for sånn er det med unger, man skal mate dem.
Jeg skjærer en bit med leverpostei, legger den foran Jendor, han ser på meg, putter den i munnen mens han fortsatt ser på meg, så tar han den ut av munnen og slenger den veggimellom. Nei, sier jeg.
Så er det sagt, liksom. Jeg gidder ikke kjefte, hva skal man kjefte på en ettåring for, men jeg sier nei, særlig hvis det er noe farlig, da sier jeg det med farligstemmen, men for en brødbit...Det er ikke alltid jeg gidder å si nei engang. Den havner på gulvet likevel. Åja funker likebra.
Så nå blir det sånn at jeg skjærer en bit, gir ham den, går ut fra kjøkkenet, venter litt til han har spist den, går inn på kjøkkenet, skjærer en ny bit, legger den foran ham, går ut...
Og plutselig, om ordet plutselig kan brukes om en operasjon i åttogførti ledd som tar evigheter, har han spist hele brødskiva.
Vi strever litt med middagen. Det er så trasig og stå på gangen å spise mens the Stig og the Twig lager liv og leven på kjøkkenet. Jeg får kanskje snekre meg et skjermbrett.
En litt upraktisk greie er at han ikke vil spise mat jeg gir ham. Han vil heller se hva som skjer når han hiver den utover. Før har vi løst det sånn at the Stig gir the Twig mat, men nå er det the Fig som er hjemme, og ungen må jo ha mat, for sånn er det med unger, man skal mate dem.
Jeg skjærer en bit med leverpostei, legger den foran Jendor, han ser på meg, putter den i munnen mens han fortsatt ser på meg, så tar han den ut av munnen og slenger den veggimellom. Nei, sier jeg.
Så er det sagt, liksom. Jeg gidder ikke kjefte, hva skal man kjefte på en ettåring for, men jeg sier nei, særlig hvis det er noe farlig, da sier jeg det med farligstemmen, men for en brødbit...Det er ikke alltid jeg gidder å si nei engang. Den havner på gulvet likevel. Åja funker likebra.
Så nå blir det sånn at jeg skjærer en bit, gir ham den, går ut fra kjøkkenet, venter litt til han har spist den, går inn på kjøkkenet, skjærer en ny bit, legger den foran ham, går ut...
Og plutselig, om ordet plutselig kan brukes om en operasjon i åttogførti ledd som tar evigheter, har han spist hele brødskiva.
Vi strever litt med middagen. Det er så trasig og stå på gangen å spise mens the Stig og the Twig lager liv og leven på kjøkkenet. Jeg får kanskje snekre meg et skjermbrett.
Nygammalt
Altså, kall meg en krakk, men jeg hadde faktisk trodd at Jendor skulle ha begynt å kjenne seg igjen her og der nå. Jeg hadde helt konkret trodd at han skulle kjenne seg igjen hjemme hos oss i Stockholm når vi kom dit denne gangen. Men nei. For ham flytter vi inn i et helt nytt husvære, atter en gang. Han har aldri sett hverken kjøkken eller seng før- men du og du så artige leker de har her de som bor her! Har dere sett, en sjiraff som piper!
For oss som bor her er det der litt pussig. Jeg lurer på om Jendor synes det er slitsomt å flytte hver måned.
For oss som bor her er det der litt pussig. Jeg lurer på om Jendor synes det er slitsomt å flytte hver måned.
Snart ferdig med ferien
tomt
Jeg får nesten daglige klager på at bloggen har blitt albino.
Jeg skulle egntlig ordne og styre og gi den en løft og en makeover og design og stil, men så mistet jeg piffen akkurat idet jeg hadde sletta den gamle. Minulta on puhti poissa.
Og i morgen drar vi på hytta til svigers i ukesvis, og jeg vet ikke om det er nett der, så nå må dere leve med uutholdelig hvithet og bloggløshet til det har gått et godt stykke tid.
Jaja.
Jeg skulle egntlig ordne og styre og gi den en løft og en makeover og design og stil, men så mistet jeg piffen akkurat idet jeg hadde sletta den gamle. Minulta on puhti poissa.
Og i morgen drar vi på hytta til svigers i ukesvis, og jeg vet ikke om det er nett der, så nå må dere leve med uutholdelig hvithet og bloggløshet til det har gått et godt stykke tid.
Jaja.
Samlende og interessant tittel, kanskje litt villedende.
Når det er to grader hele sommeren sier vi "det en nu bra lite mygg ihvertfall."
De siste dagene har vi derimot hatt skikkelig søringsommer. Og endel mygg da. I dag var vi i Pasvik, fordi jeg har kunsten min der, under en presenning i selveste hovedmyggholet virka det som, mygg og klegg og knott og varmt, og henta ut noen verk som skal sendes til Sverige. Heldigvis var ingen av verkene i den kassen som har montert 55 kg glassplater på lokket, og faktisk lå de begge øverst i hver sin kasse, og faktisk hadde hun som hadde pakka dem ned tapa fast et bilde av verket på bobleplasten rundt verket, så det gikk så enormt mye lettere enn vi hadde trodd. Det var nesten så vi ble enige om å kjøpe flakslodd på veien hjem.
Mannen med innestemmen, som eier gården kunsten står på, var ute og kjørte på veden sin, men han hadde lagt fram drill og bits og brekkjern, og det var da enormt omtenksomt. Hadde med egen drill da, men brekkjern kom vi ikke på før vi hadde passert Norol. Heldigvis fikk vi ikke bruk for det. Jeg har kvidd meg for denne operasjonen i ukesvis. Og så bare tjopp-tjopp-tjopp.
Før mormor visste ordet av det hadde vi vært og henta Jendor igjen. Det gikk liksom ikke an å ta ham med på kunstutgraving, dessuten slektes han på sin mor og spyr av det meste av maskinell bevegelse.
Bæremeis derimot. Mmm. Han elsker bæremeis. Jeg også egentlig. Jeg mener, jeg hater ryggsekk. Jeg har alltid hata å gå tur med ryggsekk. Jeg fyller heller lommer og hetter og hatter til jeg ser ut som en masurbjørk. Bæremeis derimot, den er jo egentlig tyngre, men det er som en ryggsekk som synger og pludrer og klapper deg vennlig på armene. Mye bedre. Altså, det er jo fantastisk! Bortsett fra den gangen jeg hadde glemt hårstrikk og Jendor brukte hele turen på å prøve å dytte bort hodet mitt. Bort som i av. Han ville gjerne at vi skulle fortsette turen, men kanskje jeg kunne vurdere å legge igjen hodet en plass?
Babyer. Ingen virkelighetsforankring.
De siste dagene har vi derimot hatt skikkelig søringsommer. Og endel mygg da. I dag var vi i Pasvik, fordi jeg har kunsten min der, under en presenning i selveste hovedmyggholet virka det som, mygg og klegg og knott og varmt, og henta ut noen verk som skal sendes til Sverige. Heldigvis var ingen av verkene i den kassen som har montert 55 kg glassplater på lokket, og faktisk lå de begge øverst i hver sin kasse, og faktisk hadde hun som hadde pakka dem ned tapa fast et bilde av verket på bobleplasten rundt verket, så det gikk så enormt mye lettere enn vi hadde trodd. Det var nesten så vi ble enige om å kjøpe flakslodd på veien hjem.
Mannen med innestemmen, som eier gården kunsten står på, var ute og kjørte på veden sin, men han hadde lagt fram drill og bits og brekkjern, og det var da enormt omtenksomt. Hadde med egen drill da, men brekkjern kom vi ikke på før vi hadde passert Norol. Heldigvis fikk vi ikke bruk for det. Jeg har kvidd meg for denne operasjonen i ukesvis. Og så bare tjopp-tjopp-tjopp.
Før mormor visste ordet av det hadde vi vært og henta Jendor igjen. Det gikk liksom ikke an å ta ham med på kunstutgraving, dessuten slektes han på sin mor og spyr av det meste av maskinell bevegelse.
Bæremeis derimot. Mmm. Han elsker bæremeis. Jeg også egentlig. Jeg mener, jeg hater ryggsekk. Jeg har alltid hata å gå tur med ryggsekk. Jeg fyller heller lommer og hetter og hatter til jeg ser ut som en masurbjørk. Bæremeis derimot, den er jo egentlig tyngre, men det er som en ryggsekk som synger og pludrer og klapper deg vennlig på armene. Mye bedre. Altså, det er jo fantastisk! Bortsett fra den gangen jeg hadde glemt hårstrikk og Jendor brukte hele turen på å prøve å dytte bort hodet mitt. Bort som i av. Han ville gjerne at vi skulle fortsette turen, men kanskje jeg kunne vurdere å legge igjen hodet en plass?
Babyer. Ingen virkelighetsforankring.
Abonner på:
Innlegg (Atom)