kjære alle sammen

Det slår meg at jeg vet jo ikke helt hvem dere er. Bloggtelleren forteller at det er flere enn mor, far, svigermor som leser. Men et godt nytt år skal dere nå få. Jeg håper at året som venter dere blir like bra som det året som forlater meg nå. Jeg håper det samme for meg og atså, ikke noe utilsiktet, uheldig ganning her.
I fjor var det ikke lat som gikk helt som jeg hadde håpet, og da sa min venninne Ingebjo "da e det nåkka ajnna bra som skjer" og det fikk hun helt rett i. Jeg er glad for at det som gikk på tverke, tverket.

Jeg håper det tverker seg for dere og.
Nåttgyttår.

Kirkenes

i dag har jeg gått ned av fjell, og over på øya, så over haganesset, over myra, og opp på fjellet igjen, så ned av fjellet men over i lia som ligger over neset. Ja, nesset var jeg jo også på.

oppå alt dette ligger en by, og det er jo egentlig litt rart.

På aldersfoten

Den overskriften fant jeg bare på altså.
Men i går var jeg åtti, og det er jeg jo på mange måter. Jeg er opptatt av været og klager på ungdommen. Men jeg ser yngre ut enn jeg er. Jeg ser yngre ut en 31, mener jeg.
Men det kjennes som om det er noe man skal være forsiktig med å skrive. At man ser ung ut. Ung er nemlig definert som bra, så det blir som man skulle skrevet at man er vidunderlig vakker. (Og det er jeg jo også, bare så det er sagt.) I tillegg blander vi ofte ytre og indre verdier, så når man påberoper seg et helt ufortjent, eller snarere, ikkeopparbeidet ytre trekk, blir det litt som om man også påpeker en viss moralsk overlegenhet. Jeg er et vakkert menneske=jeg har mange fantastiske indre kvaliteter.

Men jeg ser ung ut. Og jeg har et litt ambivalent forholdt til det.
Det er nemlig ikke egentlig en fordel. Jeg mener, hvilken fordel skulle nå det vært? Ung er ikke lik pen, bare så det er sagt. Når jeg møter nye folk, blir jeg akutt klar over mitt ungdommelige utseende, og overkompenserer litt med prat. Vi trenger ikke snakke så mye om det, det er ikke så trivelig å utbrodere sine dårlige sider.
Men jeg vil altså gjerne at folk skal vite at jeg er 31, og ikke 25.
Da den nye formidleren begynte på museet der jeg jobbet før, inviterte jeg henne med ut på en øl. Hun var ny på stedet og kjente ingen, og jeg tenkte hun sikkert ville bli kjent med meg og mine. Da var hun kanskje en 3-4 år eldre enn meg, og jeg kommer jo fra et sted som er såpass lite at om man velger venner utfra interesser, har man venner både på nitten og på femti, så det hefta ikke, ikke på noen måte jeg så det.
Men formidleren dro veldig på det.
Senere viste det seg at hun hadde trodd jeg var atten, og ikke ville møte sitt nye sted med en attenåring ved hånden.
Men jeg skjønte jo grunnen jeg, så jeg lot det gå noen dager til hun selv var begynt å lure og spurte hvor gammel jeg egentlig var.

Mannen får spørsmålet om hvor gammel jeg er like ofte som meg. Oftere kanskje. Han er jo i utgangspunktet allerede syv år eldre enn meg, og det er kanskje nok, fjorten år begynner å bli litt i meste laget.
Jeg svarer alltid ærlig og stort sett straks på det spørsmålet, avogtil kan det være fristende å be folk gjette, men huff, og avogtil kan det være fristende å finne på en annen aldre, men hva skulle det vær godt for? Jeg rødmer dessuten så lett når jeg lyver.

Nei, hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? Innlegget er kanskje like forvirret som mitt forhold til min egen alder.
Før syntes jeg alltid det var så latterlig med folk som sa ALDER ER BARE ET NUMMER HAHAHA. Men nå skjønner jeg det egentlig litt bedre. Jeg føler meg nemlig ikke som 31. Men samtidig er jeg helt klar på at jeg ikke føler meg som 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29 eller 30 heller. Så jeg føler meg helt klart som 31, men 31 er litt i fri flyt og udefinert.
Og så leste jeg i avisen at folk som ser yngre ut enn det de faktisk er, lever lengre. De lurer rett og slett døden. Så jeg tenker at det sikkert er mange aldersbetingede hendelser jeg kan utsette.

Jeg er dermed begeistret for mine grå hår. Mitt ungdommelige utseende er strengt tatt ikke en personlig bragd. Det er vel fordi jeg er same, og dimensjonert for litt verre vær enn 21 graders temperert stueklima, og så ble det litt overkill, rett og slett.

Nei, hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? Det er vel litt som å be om å bli terget.

nå som jeg runder 80

Jeg er fryktelig opptatt av været.
Nå har det vært minus 20-25 en stund, det er stas. Da kan jeg gå i skaller, som er som å gå barbeint, bortsett fra at det kan være skikkelig glatt. Sålen på skallene skal være av skallen på for eksempel kalven, for da får du kvervet midt under foten, og så blir ikke skallene fremover- eller bakoverglatt, men sidelengsglatte blir det uansett.
Varme er de iallefall, så der vinner de, man må bare godta at det blir litt glatt akkurat der sneen er mest nedtråkket. Og at det er litt arbeid, man må banke dem skikkelig voldelig hardt når man kommer inn, om de blir våte mister de hårene nemlig. (tenk for et arbeid det er med en pesk!) Og så må de ikke stå varmt, jeg kjente noen som hadde dem i fryseren om sommeren, men så streng er ikke jeg. Jeg jukser litt og har dossoer istedetfor sennagress i dem, men jeg kjenner ingen som ikke jukser på akkurat den måten.
Nå er det bare minus ti, så da har jeg vanlige søringesko på meg, med såler under sånn at man kan gå ut og inn av butikker og kafeer uten å måtte hoppe rundt for å unngå vanndammene.
Minus ti er veldig deilig når det har vært minus 25, mildt og vennlig. og oppfordrer til litt større ekspedisjoner enn over til naboen. Men man kan ikke lengre blåse såpebobler som fryser til is idet man sender dem avgårde.

Minus 25 er bedre enn pluss 25, iallefall bedre enn for eksempel pluss 27, men minus ti er bedre enn minus 25 OG pluss 25 OG iallefall pluss ti, men kanskje ikke bedre enn pluss 19. Jeg tror nitten er min trivselstemperatur. Pluss syv, om sommeren, og i jula, er min sure- og grinetemperatur.
Skaller er mitt trivselsfottøy, nesnalabber også, kartanker blir litt stivt og rart, og jeg ønsker meg nye dossoer for det er hull i dem jeg har.
Sandaler er også kjekt.
Her om dagen bikka trefftelleren 20000 treff. Og det krever jo et lite jubileum, eller en feiring av noe slag. Men så kom jula og da feira vi den istedet.
Men altså, tyvetusen treff. Siden jeg installerte den i 2007. Midt på året en gang.

Såh, da kommer det nok et innlegg med oversikt over hva folk har søkt på for å komme hit.


4blomkåløre (Google)
2Nøkkeldilla sørensen (Google)
2anton sjåbakken (Google)
2kamelhårsfrakk (Google)
1alltid plass til en til rexona (Google)
1annet ord for "egg med sprekk" (Google)
1fikse ødelagt borrelås (Google)
1GOOGLE OVERSETTER (Ask Jeeves)
1bamser (Google)
1barnehager med tilbud til mongolide (Google)
1sarisälke (Google)
1mummipappakopp (Google)
1frk figenschous (Google)
1grønske engelsk (Google)
1fære gaiken (Google)
1stripsing blogg (Yahoo)
1silje figenschou (Google)
1lekekataloger (Google)
1Jule gaver til kaninen min (Google)
1christina figenschau blogg (Google)
1blomkåløre (Google)
1yrg (Google)
1silje briller linser (Google)
1seks23 (Google)
1"røverkjøring" (Google)
1foto Anton Sjåbakken (Google)
1 hjemmelaget strykestivelse (Google)
1den hemmelighetsfulle øya ingeniør (Google)
1brunbjørn (Google)
1rekeøyne (Google)
1mongolid flekker (Google)
1bøker om villsauhold (Google)
1"min pipa den er tom (Google)
1sjit helvetes kåken (Google)
1frøken figenschou@blogspot.com (Google)
1hysterisk morsom historie (Google)
1google oversetter (Google)
1barking av trær (Google)
1frøken figenschou (Google)
1flyndregarn (Google)
1neger planker (Google)
1stian carstensen (Google)
1kaldt (Ask Jeeves)
1frk figenschou (Google)
1duplikatmelding (Google)
1boblejakke (Google)
1"winner tip" (Google)
1maler, figenschou (Google)
1russetorget (Google)

så som dere ser kommer de fleste til bloggen min på leit etter noe helt annet, men heldigvis er det jo noen som kommer seg dit de hadde tenkt seg.

verktøy, og program, for den som lurer, men verktøy, først og fremst

Jeg begynner å bli litt sliten av denne julen nå.
Men så lenge man har oversikt, i det minste.

I går var jeg litt hos min mor og var visst ikke til særlig hjelp, så dro jeg til mannens familie og sydde sengeklær til dukkesengen jeg har snekret.
(Nå skulle jeg egentlig vært hjemme hos min mor og pyntet, men det gjør de selv, så da kan jeg være her hos kjæresten, her er det grøt klokken fire. Åtte er det pinnekjøtt hos min mor, så er jeg og søstersen der til julaften ettermiddag, da åpner vi pakker og så drar vi på kirkegården, det gleder jeg meg til, der har vi overlevering med min far, så blir vi med ham hjem og åpner gaver og spiser pinnekjøtt, (kaffe hos pappas venninde går ut) og sover der til første dagen, da er det brunsj hos min mor, og senere på dagen opplegg hos svigers, og jeg tror jeg sover der, for der er det pinnekjøtt andredagen. Fra tredjedagen roer det seg litt, men jeg tror jeg vet om iallefall to familiemiddager til som skal avsegstyres.)

Men sying altså. Mannens mor har en staselig symaskin. Jeg pleier vanligvis å sy på ødelagte symaskiner kjøpt fra søplesalget til sømlinja på den videregående skolen her.
Ordentlig verktøy er gode saker.
Men en ting slo meg. Plutselig skjønte jeg hvorfor menn har sånn en uvilje mot å sy. Både for hånd og på maskin.
Nå er det kjempelenge siden jeg har sydd, og før sydde jeg jo litt. Ikke at jeg var hverken særlig flink eller nøyaktig, men jeg holdt nå på. Og i det siste, de siste årene egentlig, har jeg holdt mest på med stål og tre.
Derfor var det litt med stål-og-tre-logikken min at jeg gikk igang med stoffstykkene mine. Stoff etter tre er en gledelig overgang, tenker man først, det er mykt og bøyelig og gir etter for en saks og nålen glir rett igjennom, og det som er til overs kan brettes vekk, det virker så utrolig føyelig. Tenker man fornøyd. Først.
Men man kan jo ikke drive å brette ting innunder og klippe i vei og sy over brettene, og tenke at Nei dette er undersiden, den er det ingen som ser (evt Her maler jeg bare over).
Stoff har sin egen helt ufrakommelige logikk, og man må forholde seg like strengt til stoff som til stål. Og det glemmer man litt i starten, i gleden over føyeligheten i materialet.
Så jeg plundret litt. Før jeg kom inn i det igjen.

I mellomtiden tenkte jeg på mange menn jeg kjenner og deres uvilje mot å sette igang med nål og tråd, som jeg har fnyst sånn over før.
Jeg har kanskje ikke helt innsett at all kunnskap er kunnskap.

gaveglede

I går da jeg skulle pakke inn julegavene for mamma, noe jeg pleier å gjøre, fant jeg en mistenkelig kjent rull blant rullene med julepapir. Julegaven jeg ga mamma i fjor. Tre bilder jeg hadde tatt, og forstørret opp. De hadde tydeligvis ikke gjort riktig så stor lykke som jeg fikk inntrykk av da hun pakket dem opp. Var det til bursdagen hennes i forfjor forresten? Tror det.
Da jeg konfronterte mamma med funnet ble hun kjempegrinete. -Det der kommer du til å blogge om! sa hun. -Og til å fortelle Morten! Men det du ikke forteller ham er hvordan du selv pakker opp ting du ikke liker og sier "du gjør iallefall ditt beste, mamma"!
Ja hva tror hun? Ting å blogge om kommer ikke trillende som fjøler på en snor inne i hodet mitt, man er jo avhengig av at det hender ett og annet på yttersiden også. Og når det angår reaksjoner på julegaver/gaver, så får man bare furugrønn toreadorjakke med filleryefront én gang om man sier ifra om at dette var skivebom.

Mamma sa at hun syntes det var kjempefine bilder. Jeg sa at min første tanke bare hadde vært å inndra dem så stille. -Har du noen du vil gi dem til? sa hun forhåpningsfullt.

I år får hun en mandarin.

Det kommer seg, det kommer seg.


Det begynner å komme seg, tyve minus og i år er ikke skallene mine hengt opp som pynt på hytta til mamma, altså litt mer tilgjengelig enn tidligere. Nå skal jeg bake krumkaker, har lånt kokeplate hos onkel Kafrek, hans kokeplate, mammas krumkakejern, da må det vel bli kakebakst.

Har vært og vaksinert meg, og det hadde jeg jo slett ikke tenkt å gjøre, men så spurte jeg Solemia om hun skulle, og det skulle hun ikke ettersom hun har et immunforsvar av stål. Da innså jeg brått at jeg har jo et sivilforsvar av musselin, toppen, så jeg gikk innom helsestasjonen og fikk vaksinen.

Jeg må også jobbe litt snart, på datamaskinen, lure ord til riktige folk.

her

det er fint. kaldt. og så litt mildere. og familie, og svigerfamilie, og en pose med julegaver, og venner, og puben, og varmt i alle rom.

omveisreist

Nå er jeg hjemme i virkeligheten med sne og vind og fly som nesten måtte lande i Lakselv, men heldigvis slapp vi det for jeg synes en sekstimers busstur når man egenltlig skulle vært hjemme er så demotiverende.
Jeg dro med syvtimerstog fra Bergen til Oslo, til yngste blad Figenschou, som er morsom og rar "Hm. Æ trur det e hær æ bor. E det hær æ bor? Æ trur det e hær æ bor? Ja! Nøkkeln passa! Det e hær æ bor!" og vi har kjøpt julegaver og laget kakao og stått opp grytidlig og tatt buss, og så har vi tatt fly, og Solveig fløy rundt helt ureglementert uten legitimasjon og feil billett og rar bagasjlapp og alt gikk strålende, og jeg røsket løs en del av flyet og det var ikke meningen, men flyvertinnen sa den tar vi bare og klasker på plass igjen og nå er det hjemme hjemme hjemme.

Kø. Mer kø.

I et innlegg for noen desimeter siden, kunne det kanskje oppfattes sånn at jeg ikke liker å stå i kø.
Vel, jeg liker ikke å stå i kø, men jeg aksepterer at det må til, så jeg blir ikke krakilsk av det.
Det jeg hater intenst, er folk som blir krakilske av å stå i kø. Hva hjelper det?

I dag sto jeg i kø på posten, for å sende det jeg gjetter på er de riktige papirene til Sverige, ettersom man åpenbart aldri kan vite sikkert.
Posten er inni en butikk. Hele greia er litt tullete løst, det er inni en krok, så postkøen krysser fotostatdørene til butikken. Det er satt opp et skilt, sånn, Ikke Passer Dette Punkt, sikkert for at folk skal få litt privatliv og ikke ha krakilske køståere i bakøret når de driver med postingen/bankingen sin, og også for at folk skal kunne bevege seg i den lille kroken, kjøpe konvolutter og poste ferdigfrankerte ting og komme seg ut igjen, ut og forbi køen.

Vel. Det var trøbbel med den ene datamaskinen, så det var en som ekspederte, og en som prøvde å fikse datamaskinen. Jeg kritiserer ingen for å rammes av ødelagte datamaskiner.
Foran meg i køen sto det en dame som oppførte seg som en pissatrengt couronnebrikke på speed. Hun pilte fram og tilbake i det lille rommet for å få bli ekspedert, maste på jenta med den trasige datamaskinen, dreit en lang marsj i skiltet Vent Bak Dette Skilt, hang over folk og peste.
Da det ble hennes tur " E det mjiiiiin tur no kanskjæ?" brukte hun lang tid på å klage over at hun hadde måttet stå i kø "folk likaar ikkje stjå i k-jøøø, vjeet du" ( vi andre var helt rolige, likevel talte hun på vegne av oss) og okket seg.
Da hun fikk oppgitt hva hun skulle betale for å sende pakken sin, ----
ja, har du sett. Da dro hun det fiffige lille trikset jeg glemte å skrive på lista over ting jeg hater i lørdagsposten.
Hun begynte å lete etter pengboka. Veldig køeffektivt. Du står i kø for å handle, og likevel kommer det som en overraskelse på deg at du faktisk må betale? Når du går hjemmefra, tenker du da, hm, jeg skal jo handle litt, så jeg tror jeg legger pengboka i en veske som jeg legger underst i sekken min, under alle disse bøkene her?
Da hun fikk dratt den frem, begynte hun selvsagt å telle opp småmynt.
Værsågod, sa hun.
Der mangler det tyve kroner, sa han.
Tyve kroner? sa hun,
ja, svarte han, det koster førti.
Jeg synes du sa tyve.
Nei, det koster førti.
Jaha, førti!
Så måtte hun lete fram kortet. Deretter var hun faktisk ferdig med nummeret sitt. Og så skulle det vel blitt noen andre sin tur. Om ikke hun hadde valgt å bruke litt tid på å spørre ut mannen om grunnen til at de ikke hadde stoler der. I den to kvadratmeter store kroken. Med køen som gikk forbi hovedinngangen.
"Man blir så slapp og lei av å stå, skjønnær du", sa hun, femtiåringen, og hufste litt i knærne for å vise akkurat hvor slap og lei hun ble, av å måtte stå i fem minutter.
Stått hadde hun jo heller ikke, hun hadde jo sprintet rundt.
Nuvel. Jenta med datamaskinen hadde fikset problemet sitt og ropte meg frem, speedslappfisken var dratt videre på sin tur for å smitte folk med frustrative følelser og dårlig humør, en ny dame ble ekspedert av speedslappfiskens tidligere ekspeditør.
Han smilte til sin nye kunde. "Høh, folk klager sånn i dag!" sa han.
"HÆ???" brølte denne.

Det var så vidt jeg ikke måtte legge meg framover disken for å ikke kitne av i knærne, og for kvele latteren, men jeg klarte meg, jeg klarte meg.

høh. Oppdatert.

Nå har jeg fått en mail fra det svenske samordna opptak, med den riktige adressen.
Det var ingen av adressene som sto i mailen de sendte meg aller først.

oppdatering:
Litt senere på dagen hadde jeg behov for å logge meg på Mina Sidor, for å dobbeltsjekke noe. Jeg skulle da bruke epostadressen min. Det sto i mailen min. Så det forsøkte jeg meg på. Da fikk jeg beskjed om at det ikke fantes noen konto for det brukernavnet, men jeg kunne trykke HER og skape en. Jeg gjør det og skriver inn epostadressen min. Og får melding om at den epostadressen kan jeg ikke bruke, for det finnes allerede en konto på det brukernavnet.

Gud hjelpe meg. Hva ER det de holder på med i Sverige?
Dette minner meg veldig om da jeg forsøkte å flytte til Finland.

å ha vært ute å handler en lørdags formifag i desember.

Eller faktisk ettermiddag, strengt tatt. Vanskelig det der.

Ting jeg hater:
Fok som sniker i køen. Hvis du sniker i køen, har du rett og slett en slett karakter. Folk som mener at regler gjelder for alle andre, men ikke for seg selv "for jeg er jo så varm/tissatrengt/lei/smart" skal skytes ved morgengry når jeg blir diktator.

Folk som, etter å ha stått i kø, og blitt ekspedert, deretter velger å stå på stedet hvil med den seks kilometer lange køen bak seg, for å rydde i veske/prate i mobil/dele ut bollene som nettopp ble innkjøpt til tre sure unger som ikke vil ha den, men den. Denne gruppen er ikke av slett karakter, men litt dårligere rustet der oppe enn vi andre er.

Folk som skubber deg ut av likevekt uten å gidde å si kan du være så snill å passe deg, eller, unnskyld.

Folk som sitter i trappene sånn at man ikke kan gå i dem. Disse skubber jeg, uten å be dem passe seg, eller å be om unnskyldning etterpå.

Småbarnsfamilier med barnevogner. I utgangpunktet burde dise ha like stor rett som oss andre til å være ute i det fri, og sannelig også ha rett til både å gå sakte og ha tvillingvogner med vrælende barn, men av en eller annen grunn stanser denne gruppen alltid rett foran utganger/ dører for å prate litt/rote i vognene/stå å glo/konferere, sånn at ingen andre får benyttet nevnte dør/utgang.
Etter å ha ferdigkonferert, går gruppen gjennom dører, for så å stanse der også.

Venninnegjenger, i alle aldre, som stopper rett etter at alle har kommet seg av rulletrappen for å virre og skravle og telle om alle er kommet seg av rulletrappen. Hva med oss som forsøker å komme oss av rulletrappen bak dere?

Unge blonde jenter, med for mye sminke, og for mye penger, som prater i mobiltelefonen mens de går i rulletrapper, og skubber absolutt alle, samt slår overende gamle damers stokker og krykker og vesker uten å ense det/be om unnskyldning/ plukke opp.

Butikkpersonale som ikekk klarer å holde orden på køen sin.
.
Jeg så nettopp gjennom bildene jeg tok da vi var i Berlin. Omtrent alle er tatt fra hotellrommet og viser The Generator. Tatt på forskjellige kvelder. Og morgener. Jeg forsøkte visst å få tatt et bilde som viser akkurat hvor kjipt The Generator er. Brukte mye tid og energi på det gitt.

Skadefryd er den største fryd

Ja gjør det nå for guds skyld ikke lett

Skolesøking, altså, driver jo itt med det for tiden. I Sverige. På sånne elektroniske sider der man skal trykke på knapper som ikke finnes osv, jeg har suret og grinet over det før.
Nå har jeg også fått en mail, der det står at jeg har trykket på riktig knapp (den dukket opp etter litt mailing) I denne mailen står det at jeg må sende inn papirer på alle studier jeg har gått på.
Til en adresse x. Så står det litt frister, hva jeg har søkt, at jeg ikke kan svare på mailen, hva jeg heter, hva registreringsnummeret mitt er, og at jeg må huske å sende inn papirer på alle studier jeg har gått på, til adressen y.
Y! Hvilken er rett? Mener de begge? Hvorfor da? Skal de blandes?
Det dukker uvergerlig opp en del spørsmål!
Som må stilles til noen, men mailen kan jo ikke svares på, telefonnummer har de ikke, men man kan sende et skjema gjennom nettsidene deres. Obligatoriske felt må fylles ut.
Deriblant feltet for mitt svenske personnummer. Og det var ikke der sist.

Jeg prøvde en stund å finne på personnumre, og til slutt så gikk det faktisk, det var mye nuller i det. Så nå har de fått en mail, men jeg er jo litt usikker på hvem de har fått den av.

joulaverksted


I går hadde vi juleverksted her på kontoret. Jeg innså ganske kjapt at jeg ikke er så god på konvensjonell julepynt. Jeg lagde en julekule av strips, og så en gul og brun julekurv, og ingen av dem ble noe særlig fine, før jeg kastet inn håndkleet. Jeg tror det er litt fordi jeg har jo juleverksted hele dagen, hele uken, så det er ikke en arena der jeg får sluppet løs mine innestengte kreative evner.
Jeg pusset litt på dukkesengen jeg lager til min niese. Ikke min niese da. Min inngiftede niese. Bortsett fra at det er jeg som er inngiftet og vi er ikke gift. Dessuten har Are på kontoret på snedig vis plantet et språklig virus, og når har jeg begynt å si nevøse om jeg ikke konsentrerer meg så tårene spretter.

Trygve fortalte om en kurder han går med i klassen, at de hadde snakket om barndommen. Og Trygve hadde konkludert med at en oppvekst i nordnorge og en oppvekst i Kurdistan ikke var så forskjellig, man leker med sprengstoff og har full koll på søskenbarn og tremenninger og all slekt. Are ville på dette tidspunktet ha forklart hva en tremenning var, hvilket var en fin forsterkning av Trygves poeng.

Og jeg fikk hjemlengsel.
Men nå skal jeg jo snart hjem. Dessuten har jeg hatt hjemlengsel siden 1993.

Sorte Berta

Nå er jeg ikke ferdig med julegavene likevel, det ble sått/sådt/sådd tvil om gleden de vil frambringe hos mottageren. Drit.

Ting er ofte best i hodet mitt, før møtet med den virkelige verden. Særlig det som står skrevet.
Jeg syntes lenge at Huun-Huur-Tus plate "60 horses in my head" var den beste platetittelen noensinne. Jeg kjente meg veldig igjen i hjemlengselen i tittelen - det må kanskje forklares at dette er en mongolsk gruppe, og mongoler er opptatt av hester, og Hun-Huur-Tu driver med mongolsk folkemusikk. Altså kan man forvente en slik mye-var-bedre-før-og-jeg-lengter-tilbake-til-dengang -tittel. Og jeg, som kanskje ikke synes ting var så mye bedre før, jeg kjente likevel igjen det der med å ha noe helt annet inni hodet enn det verden tilbyr, å ha en hjemmevirkelighet i seg som gjør bortevirkeligheten man lever i uklar.
Så innså jeg plutselig at tittelen var "60 horses in my herd". Drit.
Videre syntes jeg "Pizzabankeren" var et oppfinnsomt navn, det borger jo for en god bunn, men til slutt måtte jo også jeg innse at der riktige nok var Pizzabakeren. På langt nær så bra.
Elggrossisten, som jeg trodde distribuerte elgkjøtt til elgpølseselgerene man ser overalt i Bergen, viste seg å drive med elektrisitet.

Dagens skuffelse er pepperkaker. Hanhvisnavneimåneevnespåbloggen hadde kjøpt en boks med peperkaker til meg, riktignok rakk han å spise opp de fleste selv, men det var veldig gode pepperkaker, Sorte Bertas pepperkaker.
For et fantastisk navn, jeg så for meg Sorte Berta stå der i ...sjørøvergruvesluskbakeriet sitt, i halvlyset, og jobbe med deigen. Gretne Sorte Berta, men god på bunnen, som enkelte har fått erfare. Store, ensomme Sorte Berta, som ingen kjenner historien til.

Så gikk det opp for meg at det som sto på pepperkakeboksen, i snirklete løkkeskrift, var "Sætres Beste pepperkaker".

Drit!

Mannen sier jeg må slutte å lese ting to ganger. Det tror jeg er en veldig teoretisk løsning.
Det er kanskje ikke til å unngå at historiene går i stykker i møtet med virkeligheten, men jeg vil bare ha det protokollført, de er best i min versjon.

vil ha, vil ha, vil ikke ha, altså.

Jo, jeg måtte jo tenke litt til på det der med å ønske seg til jul.
Det er jo ikke som før. Før, når man satt hele oktober og desember med lekekataloger og lister og drømte og ønsket- nå blir jeg bare forvirret.
Kanskje fordi jeg med min lykkelige tilværeslse, med ulykkelige økonomi, lenge har jobbet med å få skrudd av den der Åh-den-var-fin-den-skulle-jeg-gjerne-hatt- knappen. Jeg er rett og slett litt ute av trening. Det er jo den selvsympatiske måten å se det på.
En annen grunn, til at dette med julegaver er vanskelig, er at man har jo absolutt alt man trenger, og det man ikke har som man trenger, det kjøper man. Det er litt pussig at noen andre plutselig skal drive å kjøpe det til meg.
Men det vrangeste, og som ikke har noe med å være et sympatisk menneske å gjøre, tvert derimot, er at om andre skal kjøpe det jeg trenger til meg, må jeg jo vente! Helt til julaften! Istedetfor å bare kjøpe det selv og få det med en gang.

En blandings av disse tre, er det som gjør julegaveønsking så vanskelig.
Men å gi gaver derimot, det er jo nesten det morsomste av alt!
I fjor tvang jeg pappa og Solveig til å åpne pakkene sine allerede klokken ett.
Så jeg er ikke imot, i det hele tatt, jeg er bare litt vanskelig å være på gruppe med.

Julegaver, og alt det der. Bamser. Og å benavne dem.

Jeg er ferdig med julegavene. Det er deilig. Og tidlig. Problemet nå er at alle spør hva jeg ønsker meg. Og jeg ønsker meg jo ingenting, for jeg har jo alt. (Kanskje en liten blokkhøvel ikke hadde vært så dumt forresten.) Jeg har altså gitt det svaret alle andre har gitt meg, jeg kjenner ingen som ønsker seg noe, vi har jo alt alle.
Da jeg var liten derimot. Håh.
Da satt jeg og søsteren min med lekekataloger og bladde og satt kryss og ønsket oss ting og forestilte oss livet med akkurat den leken. Den rosa tingen med glitter på, det keyboardet, den dukken. Adventstiden var ulidelig lang.

Begge hadde vi enorme mengder leker. Jeg hadde særlig mange bamser, (eller kosedyr, men på grunn av min nordnorske dialektbakgrunn het alt bamser, uansett hvilken form.)
De bodde under sengen min, og det var mange av dem. Kristina, for eksemel, en brun bjørn med armene i været, og hull under den ene, var oppkalt etter en jente i barnehagen. Hun var adoptert, og kineser eller koreaner eller noe annet i samme farge som Kristina. (Bamsen)
Jeg hadde så lyst å være adoptert selv, det var det peneste jeg visste. Så oppkallingen var både idealistisk og assosiasjonsbasert.
Så hadde jeg en grå hund, om het Sess, etter en hund som pappa hadde hatt da han var liten, og som jeg også beundret enormt og hadde lyst å være. Jeg pleide ofte å leke at jeg var Sess, eller Sessa. Men aldri at jeg var Kristina, forsåvidt. (De opprinnelige, ikke bamsene.)
Så hadde jeg en grå kanin, som het Rosa. Og en brun liten kanin, som het Rosa sin unge. Og en rosa kanin, som het Herr Kanin. Han lagde bjellelyder når du ristet på ham.
Videre hadde jeg en liten brun bamse. Han het Bamse.
Jeg hadde en brun liten hund også. Den het også Sess.
Jeg husker også at jeg hadde en sånn Colargolbamse, og det hadde venninnen min også , og en gang glemte hun den hos meg, og jeg syntes egentlig litt synd på dem som nå bare fikk være en halvdel, eller uunike, eller på noe måte mindre verdt enn det de hadde vært.
De het Colargol begge to.
Dukker var det ikke så mange av, jeg var ikke så begeistret for dukker, men jeg hadde én, som noen hadde kjøpt til meg i russland, den het Russedukka. Og en til, som jeg hadde fått av en som het Asta. Den het Astatdukka.
Russedukka måtte alltid, i alle leker, være slem. Russedukka fant på alt som var av faenskap og jævelskap, og fikk aldri ha på seg klær, for hun fortjente å fryse.
Til jeg etterhvert fikk så dårlig samvittighet over denne påtvungne ondskapen Russedukka måtte ta seg av, at jeg lå våken om natten med vondt i magen. Etter det fikk russedukka være snill i alle leker, og jeg ba henne om unnskyldning flere ganger om dagen og kledde på den kalde kroppen hennes og gredde håret hennes og ga henne hedersplassen under senga.

Ei jul fikk jeg en rød papegøye som hermet alt man sa. Det bør vel ikke overraske noen at jeg kalte den Polly.
Søstersen var strengt tatt ikke så mye bedre. Hun var ikke så opptatt av bamser riktignok, men av dukker. De het Solveig, samtlige. Det gjorde søsteren min og. Gjør forsåvidt. Men dukkene skiftet faktisk navn etterhvert. Det gjorde ikke bamsene mine, jeg hadde en sterk følelse av at om jeg skiftet navn på dem, så skiftet de personlighet også. Jeg hadde egentlig også en følelse av at jeg ikke hadde funnet på navn til dem, jeg hadde funnet fram til de riktige navnene deres.
Jeg hjalp min venninne med Colargoen å døpe en av hennes bamser, en gang hun fikk en ny.
Det var en hund, men Sess var jo mitt hundenavn, så dermed døpte vi ham, med salt og vann, til Lars Johan.

Ja, hvilke fler var det? En hund til. Den het Sess. En gul fugl. Den het Bustebartepinn. (og det var det farmor som hadde bestemt.) En vaskebjørn med vaskebjørnunge i armene. Fru Vaskebjørn og Vaskebjørnsungen.
Og så den viktigste av dem alle, Borskasess.
Borskasess fikk jeg av pappa en gang han hadde vært på kurs. Jeg bestemte straks at hun skulle hete Sess, men mamma mente at nå var det blitt litt trangt i akkurat det navnet, og sa at den burde hete Borska. Som var det styggeste navnet jeg noensinne i mine fem år hadde hørt, men om kreativitet ikke var min sterke side, så var diplomati noe jeg var ganske trenet i, og dermed ble det Borskasess.
Og Borskasess har jeg dradd med meg absolutt over alt, etter det. Et par ganger har hun nesten blitt mistet, og hun er lappet og delvis hårløs, men jeg har henne enda. Og ettersom hun har vært dratt med absolutt overalt og blitt presentert for veldig mange mennesker, har jeg også fått ufortjent mange komplimenter for mine kreativne navnebedøpningsevner.

Noe av det som har blitt borte, men som er der enda.

I går hadde mannen til min bestyrtelse kjøpt, KJØPT, fisk, til middag. Jeg er enda, etter så mange år, litt fremmed for å gå å kjøpe fisk uten å føle at jeg er uforsvarlig dekadent. Det hjalp litt at det var en fisk jeg ikke tror vi har selv, jeg strevde i hele går for å huske hva den het. Brul? Bryl? Lur? Det irriterte meg at det riktige navnet ikke dukket opp, jeg visste jo egentlig godt hva den het, jeg har tilogmed sett den bli fisket, på en øy jeg heller ikke klarte å komme på navnet på, da trodde jeg det var en slags gulltorsk.
Lyr. Vi hadde lyr til middag. Kjøpt i butikken, til min milde beskjemmelse.

Men hvem skulle fisket fisk til fryseren? Jeg er en dårlig fisker, bestefar er død for mange år siden, ingen i min familie ligger på fiske hele sommeren lengre.
Altså hadde vi kjøpefisk til middag. Verden alstå, som den har blitt.

Det hender jeg skriver litt om bestefar, sjølaksefisker og partisan, og litt om farmor, mormor har jeg kanskje så vidt nevnt, hun døde da jeg var to og det er ikke mye jeg husker, men vi hadde jo en til, som jeg aldri nevner, og hvorfor da egentlig? Og det er Torgunn. Eller var, for nå er hun som alle mine andre gamle døde, men lenge levde hun jo, og var der en bestemor ville vært.
Torgunn var venninnen til bestefar, hun bodde i et hus borte i svingen, og hun hadde rabarbra og et rart tre med erter på i hagen. Hun sa at om høsten slapp treet ertebelgene og da smalt det så hun hoppet i stolen, men jeg hørte det aldri. Først i voksen alder har det slått meg at Torgunn jo var fra nordsia, og kanskje litt mer på den nordnorske fortellertradisjonen enn jeg har vært klar over.

Hun hadde også sånn bombehale oversatt til blomsterpotte, i hagen, det var så vanlig før men nå har jeg ikke sett det på en stund.
Og så hadde hun bare en lunge. (Ikke i hagen) Jeg vet ikke helt hva som hadde skjedd med den andre, men hun hadde nå bare en igjen da, og så hadde hun astma, og var nok sikkert ganske skrøpelig, men når jeg var liten var jo alle gamle skrøpelige og gikk med små små skritt (bortsett fra bestefar, som var verdens sterkeste og som kunne knekke en pinne rett i to) så det med lungen var noe jeg fikk med meg, men ikke helt skjønte.
En gang, og det er en historie mamma elsker å fortelle, ba jeg Torgunn hente et eller annet «når hun først var på bena» og det gjør man visst ikke, ikke når folk bare har en lunge og astma i den andre.

Kanskje jeg ba henne hente sugerørskjea? Hun hadde en sånn rosa plastskje, og det er den fargen jeg ser for meg når noen sier sukkertøyrød, og den var både en skje, men også et sugerør. Jeg og søskenbarnet mitt elsket den. Den var det fineste vi visste.

Torgunn hadde ingen egne barn eller barnebarn, men hun hadde jo oss.
Vi var der mye, og hun passet oss ofte.
Jeg husker en gang jeg skulle bade hos henne, hun var så redd for at jeg skulle drukne. Så hun hadde bare bittelitt vann i bunnen av badekaret. Selv om jeg lå helt flatt på bunnen av karet var det mer enn halvparten av meg som stakk opp, og det var fryktelig kaldt på den halvparten, så jeg måtte snu meg rundt hele tiden for å få varmen i den delen som hadde vært i friluft.
Selv var hun adoptert. Det visste jeg fordi det hang et bilde av henne da hun var liten, og familien hennes, på veggen ved vinduet som vendte ned mot byen. Jeg syntes hun lignet sånn på moren sin, ikke den Torgunn som var på bildet, men den Torgunn som sto ved siden av meg, lignet på damen på bildet. «Det e jo adoptivmor mi» sa Torgunn, og jeg spurte hvorfor de lignet sånn på hverandre da? «Man blir jo å ligne på dæm man bor ilammi».
Det hang et annet bilde av Torgunn i stua også, da hun var ung. Men jeg klarte aldri å se at det kunne være samme person, enda jeg sto i sofaen og så på det bildet mange, mange ganger.

På hylla ved veggen ut mot hagen, sto det to sånne fugler som skiftet farge med været, og et glass som det sto «fjærasteiner» på. Jeg spurte henne en gang hvorfor hun hadde et glass med fjærasteiner i på hylla, jeg hadde akkurat lært å lese løkkeskrift og oppdaget stadig nye ting rundt meg.
Det var sukkertøy, sa hun. Hun hadde ikke oppdaget det før hun slapp et i suppa. Jeg syntes det var litt rart at noen skulle ha sukkertøy i suppa, nå synes jeg ikke det er så pussig, det hadde vært rarere om noen skulle hatt småstein i suppa, men logikken min strakk seg bare til et visst punkt den gangen. (og den nordnorske fortellertradisjonen hadde jeg ikke helt gjennomskuet.)
Suppe var forresten noe alle gamle drev mye med, frukt- og havresupper til dessert nesten alltid.
(Åh, jeg savner dem, alle de gamle.)

Torgunn fikk slag, et år rett før jul. Hun lå på sykhuset og kunne ikke kommunisere. Ikke ville hun spise heller, og ingen hadde ordentlig tid til å sitte å mate en gammel slagpasient som ikke ville ha mat. Bare bestefar hadde tid.
Det var samme året som foreldrene mine gikk fra hverandre, og jeg husker at jeg fortalte Torgunn det, på sykehuset, og jeg husker så godt hvor pluteslig bekymret hun da så ut, der nede i sengen.

Jeg husker faktisk ikke om jeg var flink å være med å besøke henne, og jeg husker ikke hvor lang tid det gikk før hun døde, men jeg husker at det sto Torgunn Kristola Iversen i dødsanonsen, og dette ukjente etternavnet, Kristola, forvirret meg, men det var jo mye kvener på nordsiden.
Dagen etter sto dødsannonsen en gang til, men nå Torgunn Kristofa Iversen, som rett var.
Jeg tror nok Torgunn ville vært ganske fornøyd med at jeg gikk rundt og var sånn der i halvtvil om dette «Kristola», hadde hun vært i live ville hun iallefall ikke vært den første til å rette opp i det, det er nå sikkert og visst.

Bedre

I hele går satt jeg og ropte til en nettside som sa sånn, Og når du har gjort det, trykker du på knappen. Bare at det var ikke noe knapp der. Så da måtte jeg sende en mail til Sverige å påpeke at det ikke gikk an å trykke på knappen.....grunnen til ropingen var forresten at siden med knappen var tyvende siden i en lang rekke med kompliserte sider, jeg driver med skolesøking for tiden.
I dag var knappen der, så nå er jeg ikke så sint.
Men nå er jeg litt sånn, æh, skole. Æh, master. Jeg har det jo så fint som jeg har det. Jeg har det jo virkelig så fint! Men så får jeg prøve å huske på da, at det er ingen penger inn, og master er lurt, kjempelurt, og selv om det var skikkelig skikkelg SKIKKELIG drit å gå på Khib, så var nok det mer et symptom på Khib enn på Skole.

Jeg var kanskje mer motivert for et år siden. Men jeg er kanskje mer motivert om et halvt år igjen. Ser ingen problemer i tunnellen. Tunellen. Tunnellen. Røret.
Denne synes jeg var ganske kjekk.
Men ikke naboene visstnok.
(fra Dale)

i går var det en sånn samfunnsdag, og vi er med.

Det er ikke sånn at fordi jeg og mannen kronisk bor på midlertidig basis forskjellige steder, at vi ikke tar samfunnsansvar og har julestjerne i julen. Det vil si, det hadde vi ikke i fjor på grunn av dét.

For når man bor midlertidig er det logisk at man leier, og da har man bare råd til trangt, og ting som bare skal brukes veldig veldig sjelden har ingen fast plass. Eller, fast plass får de jo, man flytter ikke på dem en gang i uken, men den faste plassen har ingen fast plass, så i fjor fant vi rett og slett ikke den. Verken den den faste plassen eller julestjerna. Men i sommer da jeg leita etter noe helt annet, fant jeg julestjerna i den grønne esken der jeg har saker og ting som har vært noe men som en gang i fremtiden kanskje kan bli noe annet. Det var kanskje bittelitt logisk at den var der, siden den er sammenbrettbar og kun brukes en gang i året, men den logikken klarte jeg ikke å få øye på en eneste gang i løpet av hele fjorårets desember, så da måtte vi klare oss uten. I år derimot, er vi på samfunnets side igjen og jeg har husket hvor julestjerna er i månedsvis, innbitt og litt nervøst.

Nå er den hengt opp, den lysende blomsterranken er tatt ned, julen er i huset, julegaver ligger i aviskurven, over der har vi hengt et grønt skjerf i trekant/granform, og jeg har en hel måned på å bestemme meg for hvor jeg skal lagre julestjerna i de andre månedene.

kaldt før og nå og her og der

I dag er det skikkelig kaldt du. Til Bergen å være. Eller egentlig til inne å være, må jeg innrømme.
Det er jo verken skuterturkaldt eller helsinkikaldt eller kuldeholla-hesseng -kaldt så jeg skal ikke klage, men jeg skal fryse litt, det er ikke til å unngå.
Da jeg var liten gikk vi i bobledress, eller hva het det? Tror det het bobledress, som boblejakke.
Det hadde både sine fordeler og sine baklemper. Den mest åpenbare lempen var nok at man holdt seg varm, og ikke ble mellombar eller fikk sne inn på magen. Ulempen var at når det ringte inn, var det et skikkelig herk å få den av seg. Det var en evig avveining, prøve å få den av med skoene på, og risikere å gå på hau i klassekamerater og luer og votter og sko og sne, og eller ta av skoene, noe som var slitsom og kjedelig og dessuten helt klart kunne bety å miste balansen når man sto der på et ben, og klaske den ubeskodde foten ned i en vanndam av smelta sne. Det endte derfor ofte med at vi bare dro ned glidelåsen, bretta ned overdelen og knytta armene rundt livet. Noe som alltid ble ulidelig varmt etter et kvarters tid. Dessuten sopte man med seg alt som lå på alle pulter man gikk forbi, med armerogoverkroppsboblestoffbobla si.

Jeg gikk i skuterdress lengre enn de fleste, fordi, jeg for det første ikke likte å fryse, og for det andre var langt under middels interessert i klær, til min mors frustrasjon. Min mor hadde dessuten en bestevennine hvis datter var veldig søt og interessert i klær. Denne datteren var lenge min bestevenninne, søt og med orden på krøllene og pen i tøyet. Jeg gikk altså i bobledress til sjette klasse. Bobledress og hals, når alle andre hadde gått over til jakke og skjerf. Jeg orket bare ikke bryet.
Til slutt kjøpte mamma en boblejakke til meg (akkurat da var det veldig populært med seilierjakker, i Finnmark, på vinteren, av alle steder. Ikke akkurat varmt og godt, og jentene i seilierjakker (deriblant før omtalte bestevenninne) kunne ikke bøye albuene når det ble kaldere enn ti grader. Ti minusgrader, det er stort sett minusgradene vi måler.)
Den var lilla, og helt ok. (Boblejakken)
En gang det ringte ut kunne jeg ikke finne den. Jeg måtte vente til alle andre hadde kledt på seg, og enda kunne jeg ikke finne den, den eneste jakken som hang igjen var en med en svær isbjørn på ryggen.
Til min overraskelse min jakke.
Jeg hadde hatt den i sikkert en måned uten å få med meg det kvadratmeterstore isbjørntrykket på ryggen. Jeg reagerte ikke spesielt negativt på det, jeg var bare glad for å ha funnet jakken min.

Det var ikke alltid vi var så glade for å gå ut. I friminuttene. Da vi gikk på barneskolen og holdt til på lillesia, bevegde vi oss mye og sprang rundt og lekte og ble svette, men når vi ble sånn i sjette-sjuende-åttende, var det ikke så mye lek igjen i oss, vi sto på storsia, vi var store, og det var stort sett bare kaldt å skulle være ute. Vi fikk være inne når det var kaldere enn 15 minus, men gjennom hele min barndom og ungdom i Finnmark, ble det aldri kaldere enn 14,9 på en skoledag, i motsetning til nå, som det støtt og stadig er kaldere, så den globale oppvarmingen av Arktis kan du bare ha for meg.

Nå går jeg ikke i skuterdress mer, Og jeg har lue og skjerf istedetfor heddåver, og ikke snowjoggere. Men litt henger det igjen, du treffer ikke meg på byen andre juledag i tynnlongs. jeg har tjukklongs, og bukse over.

at vent e

Om min søster klarer å krote ned et blogginnlegg hver fjerde dag blir det riverdance og kyss i taket. Om jeg selv havner på samme frekvens nages jeg av konstant dårlig samvittighet.
Noe som er litt underlig med tanke på at jeg også har dårlig samvittighet når jeg blogger for mye.

Siden vi prata sammen sist har jeg både fått handlet inn alle julegavene, og vært på julebord. Julen er dermed avsegstyrt for min del. Det vil si, de julegavene som skal lages er ikke helt ferdige. Men i morgen begynner jeg og mannen med åpningene, altså, vi feirer jo ikke jul sammen, så vi har julekalender istedet, fram til midten av desember da vi drar hjem til hvert vårt hjem, sytten år som vi er.

På julebordet spiste jeg pølser. Det gjør jeg ellers aldri, men disse be laget på julebordet, komplett med pølsehorn og vasket grisetarm. Veldig gode pølser, jeg spiste nesten to.

jekketijekk

I går laget jeg en hylle av tre plater, fire ben og seks pinner.
Platene var laget av plank jeg hadde funnet i kontainere og limt sammen på mine fantastiske nye limknekter, men ellers var det verken en skrue eller lim i hyllen, bare spikerbånd som var strammet med spennfisker. Jeg elsker spennfisker.
Og hylla ble så sterk at jeg kan sitte på den.
Jeg er litt usikker på hvor fin jeg egentlig syntes den ble, men solid uten lim, det ble den iallefall. Platene er fine, men bena er litt for...pene.

I dag har jeg laget et bord av trebiter, og fire planker, det vil si fire bordbein da, og ellers er hele bordplaten en mosaikk av treklumper, strammet sammen med strammebånd. Og det fungerer. Til min store overraskelse og glede.

Men nå må jeg snart få oppholdsvær, tørr asfalt og helst også helg sånn at det ikke står noen biler på den tørre asfalten, sånn at jeg kan få dokumentert arbeidene mine og dermed fått tatt dem fra hverandre igjen, sånn at jeg kan får brukt alle plankene på nytt, sånn at jeg kan få jobbet videre. Jeg har jo begrensede ressurser.

mrøh

i dag har jeg ingenting å blogge om.
og da bør man jo ikke blogge.

men når man blogger for å skrive litt hver dag, kan man ikke la seg stoppe av stoppekranen på inspirasjonen og kreativiteten.

nå er det veldig fint lys her. Sånn det-skal-regne-men-først-skal-det-være-nesten-sol type lys.

fra her jeg sitter kan jeg se tre datamaskiner, to monitorer, og min egen bærbare. En heksekost som er reparert med strips. en kaffekopp som det står uka i ås 1998 på. En fin pinne jeg fant i berlin, som er en kvist. Lårbeinet til en sau tror jeg. Alle tusjene mine. En oransj vegg. Matpapiret mitt uten maten for den har jeg spist. Tegnebrettet mitt. Tre klosser som kommer fra noe veldig fin eik jeg fant ved en konteiner. Noen bøker jeg har brukt.

senere i dag skal jeg ha skypemøte med to jeg jobber med. De driver og sender forslag på utforming av en side i fanzinen vi skal lage, det kan virke som om dette er noe vi har blitt enige om at alle skal gjøre, men jeg har ikke fått det med meg og iallefall ikke gjort det.

vi skal ha kylling til middag, nå har vi snart spist tom fryseren. Heldigvis skal vi snart hjem på juleferie.

jeg har laget ferdg en hylle i dag, terje var innom i går på vei hjem fra jobb, han hjalp meg å holde, det var stas. Jeg ble litt satt ut, jeg er vant til at alt er så tungvint, nå ble det så enkelt at jeg ble handlingslammet. Hyllen er helt uten skruer og lim, jeg har bare brukt spennfisker og spikerbånd, så den kan tas fra hverandre når man vil. Det vil si, når jeg trenger materialene til andre ting.

jeg må snart begynne å ta bilder av tingene mine og få dem inn i portifolioen, men jeg har ingen steder som kan være bakgrunn. jeg har lyst på en ordentlig bakgrunn, ikke hvit photosåpet bakgrunn. Det står alltid en bil foran den bakgrunnen jeg kunne tenkt meg å bruke.

jeg er litt slapp og tiltaksløs i dag. Dessuten har jeg julegaver som må kjøpes inn. Argh. Skulle ønske det var torsdag for det er øl-og-potetgulldagen.

jeg ønsker meg pinner i julegave. Og kanskje stål. Nei, pinner.

jeg jan ikke slore toucj.metode, men kajskje jeh sakl lære meh det? eller kanskje ikke, foe det er funt at man wekker å ranke f-r an skrober. av ph wil skriver jeg dpr hånd sånn at det skal ya liyy rid @ skribe. dayamaskin fpr liyy dor dot. jeh tror jeh nahe friter i rochc.

Været. Selvskryt med selvskyt.

Jeg forsøkte å formidle min undring over bergensvinteren til han jeg jobber med. Han er bergenser. Og han ble nesten litt irritert, du har jo bodd her før, sa han.
Altså, det er ikke meningen å disse bergensvinteren. Eller, jo, men det er ikke meningen å disse bergenserne. Eller jo, men ikke denne gangen. Ikke i sammenheng med vinteren. Trass i hva bergenserne tror, så lager de ikke været over byen sin selv, og kan derfor verken ta det til inntekt for personlig egnethet, eller bli holdt ansvarlig for det.

Problemet, tror jeg, er at noen har billet inn bergenserne at alle MÅ ha fire årstider. Sånn er det jo ikke. Et folkeslag jeg er nært beslektet med har åtte, og folkeslag jeg kun teoretisk er beslektet med har to. Bergenserne har også to, vår og høst. De kunne fått sommer, men de siste årene har de klaget sånn på sommeren (men hadde de månedsvis med mellom fire og syv grader?! Hæ?! Hadde de det??) at den har nok ramlet ut.
Han jeg jobber sammens med sier at det er vinter fordi det ikke er blader på trærne.
Det er litt i minste laget synes jeg.
Særlig siden veldig mange trær fortsatt har blader.
Jeg synes årstidsbestemmelse bør kunne suppleres med temperatur- og nedbørsforskjell, ikke bare unøyaktige ytre kjennetegn som ikke holder vann.

Nei, jeg synes bergenserne bør være glade for de to årstidene de har, og ikke skryte på seg flere.

potporrrri

I natt drømte jeg at jeg fant mamma, Knut og Solveig drept, og jeg fikk panikk, for hvordan skulle jeg klare å bevise for politiet at det ikke var jeg som hadde myrdet dem? Så jeg puttet dem i svarte plastsekker og la dem i kjelleren.
Men det gjorde jo bare saken mye verre.
(og verre ble det)

Jeg og mannen skulle gifte oss, men av en eller annen grunn hadde vi oppfattet det sånn at det var presten som skulle stå for ringer, og det var det altså ikke. Dessuten skulle Margrethe gifte seg dagen etterpå og vi regnet med at folk ikke gadd å komme i bryllupp to dager på rad, så det ville sannsynligvis ikke komme noen i vårt. Og jeg hadde glemt å invitere pappa.

Det var anlagt taubane fra norsk til russisk side, og den gikk rett over hytta vår i Harefoss. Folk drev og slengte ut søppel fra vognene (vognene? de der som henger. Boksene) og hele Løpet, som var en bukt, var fylt med søppel. Dessuten lå det armen til et skjelett i en skuff oppe på hemsen, som pappa ikke ville vite av og helst ikke jeg heller.

Hjemme!

I dag er jeg hjemme.
Og jeg er ikke syk, og ikke sur, og ikke er det så fryktelig kaldt på verkstedet heller.
Jeg er hjemme fordi det i går slo meg, ja, hva er poenget med å være din egen sjef og ha en jobb der du bestemmer alt selv, og der du ikke har timesbetalt, ja knappest betalt, når du likevel går på jobb hver dag og legger inn giret for å jobbe gjennomsnittlig 7,5 time pr dag? ("du" i dette tilfellet er altså meg)
Man må jo ta seg fri! Man må jo ha en dag der man bare er hjemme og koser seg, når man faktisk kan! Ellers er det jo knappest noen vits. Kose seg! Det er veldig viktig.

Veldig, veldig viktig.

prt prt og vrom vrom

I dag kjørte jeg en stavekontroll på et dokument jeg skriver på. Det gjør jeg nesten aldri, stavekontroller kan ikke stave. En gang fikk jeg rødstrek på bananbåt, word insisterte på at det riktige måtte være bananubåt. Det var word, nå kjører jeg OpenOffice, som har hakket verre stavekontroll, alle sammensatte ord blir delt opp eller foreslått med bindestrek der det bare rett og slett ikke skal ordnes noen ting.

Men det beste var der jeg hadde skrevet erterkjøttogflesk, som rett nok ikke skal skrives i ett ord, men nå var det et poeng i teksten da, at jeg hadde skrevet det sånn. Så veldig overrasket over rødstreken var jeg ikke, men litt overrasket over forslaget til korrekt stavemåte: snøskuterkjøringen.

Vannballong der oven

Det regner jo ikke.
Noe som er unormalt, og får han hvisnaveimnevs til å spå rene skybrudd, straks, snart. Som om himmelen var en vannballong som fylles, når det ikke regner her må det bety at himmelen fylles opp av det regnet som skulle vært.
Det viser seg at han har helt rett, iallefall ifølge værmeldingen. Det skal styrtregne i helgen, kommunen har ekstra beredskap, leser jeg i BT.
Som byr på andre interessante opplysninger.
"Vinteren kom tidlig i år", i samme artikkel.
Som i, kommet? Er det vinter nå? Er dette vinter? Heromdagen var det femten grader, som en rimelig passabel sommerdag i Kirkenes. Og ok, nå skal man kanskje ikke sammenligne med Kirkenes i ett og alt, men virkelig, vinter? Hvordan oppdager man det? Hva er tegnene?

Bergen har bare en årstid, ifølge meg, men mannen protesterer og sier at det er to, det er regntiden, og våren, og det må jeg gi ham rett i.
Inni regntiden er det visst en vinter, men du må være lokalfødt og utstyrt med det nyeste i moderne måleutstyr for å fange opp tegnene som forteller deg når det er, og ærlig talt, så er det en viten man ikke har særlig bruk for heller.

kånteinerrotte

Når man er pinnesamler må man ha litt oppsyn på hvor omegnens containere står. Når man er en liten pinnesamler hjelper det å ha en litt større kjæreste som ikke synes turgåing kombinert med konteinerroting er noe problem. Pinnene kan være tunge, men ofte er det mest det at det beste er mer underst, oppå igger det papp og datamaskiner og grus og og og. Hvorfor hiver folk de beste tingene først? Man skulle tro det var motsatt, først hiver man det som er mest kastbart, men så, når kontaineren ikke blir full, fyller man på med ting som ikke er så søplete, siden man nå er i gang med kastingen.
Men den gang ei.

I dag har vi funnet fire lange planker fra forskalingsarbeid, seks bananplater med lekter på (bittesmå), en rørstol, hurra!, en tung planke som vi måtte la stå og gå og hente i morgen, kanskje fire pinneklumper langs kanten av storelungeren, en småpinne, og hilst på tre sjurer og sett tre sjøstjerner og mange kråkeboller.

hegleflogg

Jeg elsker helg.
Det er litt rart kanskje, siden jeg også elsker jobben min. Og i helgen har jeg ofte lyst å gå en liten tur på jobb.
Men hver fredag sånn i femtiden, vet jeg at når jeg nå kommer hjem og får varmen i meg, skal jeg ikke fryse på to dager, og hver lørdag når jeg står opp, ser jeg på arbeidsklærne mine og tar heller på meg en av de fine kjolene mine.

Åh, jejeje.

veente på å hente det jeg seeente til en jeente som heter agliantina

Jaaa, her sitter jeg og venter på at limet skal tørke og lakken størkne og malingen skal bli overmalbar.
kje de LIG!
Jeg prøver å ha mange prosjekter på gang samtidig sånn at jeg kan gå over på noe annet mens det ene ligger i press, men innimellom er alle prosjektene på samme stadium, og det begrenses også av plassen både på verkstedet og i hodet hvor mange prosjekter man egentlig kan kjøre.

Så da blir det litt surfing. Det er dessuten fint å få varmen i seg igjen. Det er ikke varme på verkstedet, og på en måte blir litt av prosessen borte av den grunn, før sto jeg ofte og bare glodde på prosjektene, holdt to pinner mot hverandre og så langsomt mens jeg prøvde å finne ut hva jeg egentlig drev med, dukket det kanskje opp en god idé eller noe nytt. Nå klarer jeg ikke stå i ro der ute, så med en gang jeg ikke må bevege meg lengre, forsvinner jeg inn på kontoret. Og det til tross for at jeg har langarmet silkeullundertøy, ullsokker, underskjorte og jumper, to gensere, lue og arbeidshansker. Så lenge jeg beveger meg går det bra da.
Men lakk og lim bruker lang tid på å tørke.

Når det begynner å blåse i Bergen, blir jeg nødt til å få innstallert en varmeovn der. Enn så lenge holder jeg ut.

Pinne!

I morrest da jeg kom på jobb trødde jeg på en pinne som noen hadde lagt på døra mi.
Jeg ble kjempegad, pinne! Jeg lurte litt på hvem det kunne være som hadde lagt den der, jeg trodde egentlig ikke noen på huset visste at jeg drev på med pinner, men kjære vene, en pinne er en pinne! Og den var fin og rar og lakket på den ene siden. Bra start på dagen!

Det tok kjempelang tid før jeg skjønte at det var dørstokken jeg hadde dratt med meg inn.
Og saget opp og laget hylle av.

Når det kanskje fungerer for bra? Eller? Ikke?

Når jeg begynte her på verkstedet, altså, når jeg bestemte meg for at nå skal jeg bare jobbe med mine egne saker fremover, bestemte jeg meg for at nå skal jeg jobbe intuitivt. Det gjør jeg nemlig aldri. Jeg tenker ting nesten ihjel.
I begynnelsen gikk det litt tregt, men nå bare spruter det ut ting her.
Og jeg er bekymret.
Det virker som om det kanskje fungerer for bra, jeg mener, det bare spruter ut ting her, men det er jo ingen tanke bak. Ok, det er kanskje en grunntanke, det er helt klart en grunntanke i det, men jeg klarer ikke formulere den i to snertne setninger, og det føler jeg at jeg bør gjøre. Ikke snertne nødvendigvis, men iallefall kunne svare kjapt og greit om noen skulle finne på å spørre hva jeg jobber med.
Samtidig har jeg er snikende mistanke om at det kanskje også her er Luther som står bak. Det fungerer, det er morsomt, altså må det vel være galt .(samtidig har jeg aldri jobbet intuitivt før, hvordan skal jeg vite hvordan det bør føles)
Men skylder jeg på Luther av gale grunner? Kanskje er ikke mitt store problem å jobbe intuitivt, kanskje er det sån at jeg har lett for å jobbe intuitivt og at puteroggardiner-regimet på Khib tvang meg til å tenke nøye igjennom det jeg gjorde for at jeg overhodet skulle klare å skape noe mening i de enkelte prosjektene.

Mannenhvisnavneimånevnes sier at jeg kommer til å se at det er en sammenheng når jeg er ferdig. Jeg tror han har rett, jeg ser jo hvordan jeg jobber meg mer og mer videre ut i samme tankespor, for hvert produkt, men....Jeg vil gjerne vite hva det tankesporet er.
Skjønt da jobber jeg jo ikke intuitivt mer.

Jeg tror jeg må si, kjør på Siljefig, etter jul må du slutte å jobbe så inuitivt.
(det funket, tror jeg)(skjønt jeg tror nok jeg kommer til å ligge søvnløs og Formulere en tid fremover)(faen)

Når kommer dine armer små?

Bordbein altså. Faen.

Jeg driver å lager et bord av noe av kappet, og kapp er kapp så det blir umake bein, og noen av bordbeina er limt sammen av flere pinner, og det var altså de verste limpressene jeg noen gang har satt. Ikke hadde jeg nok tvinger, ikke hadde jeg lange nok tvinger, og ikke hadde jeg noen til å holde for meg, det er kanskje det verste med å jobbe alene, det er aldri noen som kan hjelpe til å holde. Og jeg vet at min far sier at det bare er dårlige håndtverkere som skylder på dårlig verktøy, men jeg står for det jeg sier, man kan ikke lage kommode med en stavmikser.

Nå er jo bordene av kapp og beina umake, men herregud, det må jo bli beint, ellers er det jo knappest noen vits. Og når bordbeina er laget av pinner og klosser og utformet sånn at de skal treffe bordplaten på tre sider, da holder det ikke med tvinger som kun presser på to sider. Og to armer.
Jeg må vel gå til innkjøp av et par tvinger til før jeg fester de to siste bordbeina.

Hovedutfordringen er likevel dette med at man skal ha en pinne her, en tvinge der, et strammebånd rundt, to pinner på andre siden med en kloss under, en kloss opp under på baksiden, og ingen til å hjelpe til. Ingen ekstra armer noensinne.

Jeg tror nok at det bordet muligens kommer til å bli alternativt på en helt annen måte enn hva jeg hadde tenkt. Aaargh.

Sjølaksefiskere, ufoen til presten og arylanter.

Denne går til Anne, som er den eneste jeg vet som liker å høre om andres drømmer:
I natt dømte jeg om presten som hadde religionsundervisning med oss da jeg gikk på gymnaset, en fryktlig hyggelig kar, som maktet å gjøre kristendomsundervisningen bred og interessant, men som hele tiden ble slått ned av fjeskene i klassen som besvarte hver interessant ekstraopplysning med "får vi det hær på eksamen" så konsekvent at han ga opp og begynte å lese av boka. Ung og homofil prest som ga opp hele prestegjerningen, såvidt jeg husker.
Han drømte jeg om.
Jeg skulle ha eksamen i kristendom, oppgaven var å tolke ett ord, på fire timer. Det skulle tolkes visuelt, men også bokstavelig talt tolkes, for det var omskrevet eller feilskrevet, og måtte forstås før det kunne visualiseres. Ordet på arket jeg fikk utdelt var "arylanter".
Jeg strevde fælt med det. Arylanter?
Da det var en halvtime igjen av eksamenstiden, som jeg fikk tilbringe akkurat hvor jeg ville, og tilbragte på rommet mitt på Hesseng, skjønte jeg at det skulle være "asylanter". Aha.
Nå var det bare ti minutter igjen av eksamenstiden, så jeg hadde tenkt å skrive asylanter med bittebittesmå bokstaver på et veldig stort ark, spredd utover hele arket, for å illustrere hvor ensomme de følte seg. (Yeah!) Men så fant jeg en tegning i tegneblokka mi, veldig oppdelt og kvadratisk, av den typen tegning jeg tegnet før, og så skrev jeg bokstavene inn i den tegningen, og leverte.
Presten var ikke så overordentlig imponert, merket jeg, men han var på ingen måte spydig, hvilket var en lettelse.
Jeg og hun andre som tok eksamen, ble deretter med i en slags studiegruppe som presten ledet. Det var skitspennende. Vi sammenlignet bibelen med hendelser i den europeiske kulturhstorien, for å finne sammenhengene i menneskeheten. Så dro vi ut i verdensrommet med ufoen vår for å sjekke sannheten i disse funnene. Pearl Harbour ble for eksempel til Bad Harbour, og jeg kjente at jeg virkelig hadde funnet min hylle i livet. Vi var litt på kant med myndighetene dessuten, og måtte vite hvor overvåkningsskipene deres var.
Myndighetene hadde akkurat sagt til sjølaksefiskerne at de skulle få tilbake sjølakserettighetene hvis de alltid brukte kofte når de fisket. Det ville ikke sjølaksefiskerne gå med på og vi var på full fart ut i verdensrommet for å finne løsningen på dette i bibelen, og jeg hadde det så fint, jeg var så fornøyd, og jeg var så glad for at jeg var kommet over dette FØR jeg begynte å studere musikk og design og alt det der, og jeg lurte på hva jeg måtte studere for å kunne fortsette med dette. Jeg håpet det ikke var teologi, for da ville pappa bli veldig betuttet.

når to stykker konsentrerer seg veldig for ikke å begynne å le

I dag da jeg og mannen satt på Spesial, satt det noen studenter ved siden av oss, der den ene refererte til arkimedes' lov, "altså når du senker et legeme i vann, det vil si et lik, ..."

dverg-og-gal-bane

Egentlig hadde jeg tenkt på og planlagt å skrive et innlegg om hvor fantastisk jeg har det, jeg skrev det inni hodet på vei til jobb, men da jeg var to meter fra verkstedet slo det meg at jeg nok hadde glemt nøklene på kroken sin på kjøleskapsdøra.
Jeg banket på i tilfelle Are var der, men ingen åpnet, og jeg ville ikke ringe i tilfelle han var syk og hjemme så da måtte jeg gå helt hjem igjen og hente nøklene og da hadde jeg slettes ikke lyst å skrive glade innlegg lengre. Og akk hvilken spydghet fra livets side, for da jeg gikk hjemmefra for alleførste gang i morgest, tenkte jeg på hvor fint man har det når man gleder seg til å gå på jobb, men også synes det nesten er litt trist å gå fra kjæresten, som sender med termos med kaffe og alt.

Da jeg kom hjem for å gå på jobb for andre gangen, en halvtime senere, var jeg bare sur og sekken var altfor tung med kaffetermos og alt.

I tillegg hadde jeg forsovet meg, men det var det som ansporet meg til å skulle skrive dette gladinnlegget, for det gjorde jo slettes ingenting. Jeg våknet av at jeg ikke hadde våknet av noe vekkerklokke, og skjønte at det var senere enn planlagt, og tenkte værsåsnillatklokkaikkeemerennkanskjeniplisplis, og så var den ti, men hva gjorde vel egentlig det?
Jeg hadde likevel tid til å finne fram alt jeg skulle ha med, drikke opp hele tekoppen, lese tegneserier mens jeg spiste frokost. Hele tiden mens jeg gledet meg til å gå bort på verkstedet.
(Jeg lever nok enda litt på null hull, to par sko og enorme bihuler.)
På vei bort til verkstedet skinte solen, jeg så småfisk under nygårdsbroen, jeg hadde kaffe i termosen..ja og så skar alt seg og humør på minus minus, dessuten viste det seg at Are var på verkstedet men ikke hører banking, men nå har det vel tatt seg litt opp igjen.
Jeg prøver å fokusere på de enorme bihulene mine.

Så fikk jeg en link fra en kompis, han med skoltedatabasen som jeg dreiv på med en stund. Det var altså en link til selve skoltedatabasen, og jeg ble så glad, det var som om jeg hadde savna språkskoltene litt. Det skar seg ganske fort da jeg begynte å bla i den, noe som forsåvidt var bra, da får man jo testet den, så jeg følte meg som den supertesteren etter som feil etter feil ramla inn, helt til jeg fikk beskjed om å teste internetthastigheten min, og ble tregtester istedet.
(Jeg forsøker å forkusere på mine enorme bihuler.)

Men det ER deilig å være på verkstedet, jeg har sloss litt med Verdens Verste Søyleborramaskin, og det er så kaldt at malingen ikke helt vil tørke, så jeg får la akkurat dét prosjektet hvile i helga, jeg har jo litt tekst som skal skrives, og er det sånn at tre fliser seg lettere når det er kaldt? men alt i alt, det hele er fantastisk. Eller, det er det jo strengt tatt ikke, ikke det hele, men det er fantastisk nok. Absolutt.

powerfigen!

Jeg har vært hos tannlegen i dag. Det var helt rutine, men det var også sånn at jeg trakk en visdommstann for en stund siden, og da sa han som var kirurg at jeg måtte ta en til oppe også, men ga meg ansvaret selv for å ringe å bestille ny time, og det er jo ingen ved sine fulle fem som VIL trekke visdomstenner i kahytt og gevær, så jeg ringte aldri og fikk ordnet med den timen, og svikefull som jeg er, slo jeg meg selv ned bakfra og fortalte tannlegen hva jeg hadde gjort/ikke gjort.
Min tannlege Øyvind tok da en titt på bildene fra i fjor, og utbrøt at jeg hadde virkelig enorme bihuler. Jeg måtte tilogmed komme ut av stolen og rundt for å se på bildene av mine kjempesvære bihuler. Ser du de går helt hit og hit og hit, og de var helt grassate, han var helt over seg, og jeg ble kjempestolt, som om det var en personlig bragd, som om det sa noe om min karakter og virketrang, og fire ganger gjentok han det om mine kjempesvære bihuler, og så spurte han om jeg var flink til å synge, og her ble jeg litt forvirret, men konklusjonen var at det var ingen god ide å trekke visdomstenner når man har så overraskende enorme bihuler.
Selv tenkte jeg i mitt aldri så veldig stille sinn, at det sikkert er derfor jeg alltid får så vondt i tennene når jeg er forkjølet.

Men jeg var ikke ferdig med å være flink. Nånei du.
Deretter spaserte jeg inn på en skobutikk, men der satt Wenche Foss og pratet om leggene sine som ikke var like tykke, så jeg gikk på en annen skobutikk, og kjøpte intet mindre en to par vintersko.
Mange vil kanskje ikke sette likhetstegn mellom kvinne/skokjøp/flink, men jeg hater å kjøpe sko, og syntes jeg hadde ordnet meg så fint i år som hadde to par sko å takle vinteren med, men så knakk jo de, både det ene og det andre paret, og så måtte jeg kjøpe nye da, og jeg har jo vært og tittet, men det blir for varmt og masete og alt har spenner og stiletthæler og dusker og drit, som fører til hjertesenkning hos meg, men i dag, bare spaserte jeg inn på en skobutikk med de enorme bihulene mine og kjøpte to par vintersko som var kjempefine og nå kan det bare komme vinter for jeg er klar igjen.

mangel på funne fakter

I dag er det nok en gang funfactsdag, og i helga kom jeg på en kjempemorsom funfact, men nå kommer jeg ikke på den mer.

Nå skulle jeg aller helst vært på jobb, men jeg er hjemme med syk kropp. Blæh. Det skyldes at han jeg jobber med synes det er kjedelig å være hjemme når han er sjuk, så nå er jeg også sjuk, og det enda jeg har kjempelyst å være på jobb, jeg skulle dremle litt i noen snirkler og løse fire limpress og se hva det hadde blitt utav det, og male et strøk, og pusse noen bein. Sukk.
Det ble det ikke noe av nå.

Jeg har i det minste ikke fått naziinfluensa, jeg har fått den der der det er som noen kaster en bøtte isvann over deg et par ganger i minuttet. Og så har jeg fått skoleboller, av kjæresten, hurra.

Nei!

I leiligheta der jeg bor, går det noe seiglivede rykter om at jeg er dårlig til å bruke verneutstyr når jeg jobber.
Det er bare tull, og jeg vet hvem som har satt dem ut.

Ryktet har sitt utspring i den gangen jeg drev mye med stålsparkel, som har mange ugne løsemidler i seg. Jeg reagerer veldig fort på stålsparkel, det holder at noen åpner en boks ved siden av der jeg står, så får jeg prikker på armene, særlig om det løseformidles mye rundt meg og generelt er en løsemiddelpreget periode. Sånn har det vært siden jeg kom i skade for å vaske hendene godt og grundig med Lynol, i en veldig stressende og dagognattarbeidspreget eksamensperiode. Jeg fikk kjempepølsefingre i dagesvis og etter det har jeg vært mer enn påkrevd forsiktig. Alle kan jo ha et uhell.
Så da jeg måtte begynne med stålsparkling igjen, var jeg veldig nøye på å bruke luftverksmaske, enda rommet var så stort at det nesten måtte regnes som utemiljø. Men jeg tar ingen sjanser.
Nå skal det sies at jeg opplevde en veldig sterk stålsparkellukt under hele spakklingsarbeidet, noe jeg syntes var underlig men konkluderte med måtte være innbildning, siden masken satt helt tett inntil ansiktet, jeg sjekket flere ganger.
Nå oppdaget jeg jo i etterkant da, at det lå en klump med stålspakkel OPPI masken, og det var et uhell, dermed har vi to uhell som begge tilskrives min ekstreme uforsiktighet, noe jeg mener er urettferdig.

Jeg bruker hørselvern når jeg dremler tre, kåm aan.
Jeg bruker ikke farlig verktøy om jeg er alene på verkstedet. Jeg har det forholdsvis ryddig rundt meg der jeg jobber, sånn at uhell ikke skal skje. Jeg bruker alltid vernebriller, aldri tørkle i halsen om jeg bruker noe som snurrer. Vernesko om jeg bærer tungt.
Det er helt og fullsendig utenfor sin plass at jeg, JEG, skal stemples som skjødesløs.

Fortsatt litt tomt.

Avogtil når jeg skal tenke ordentlig bli jeg akksom litt full i hodet. Enda jeg ofte ellers er flink til å tenke.

I dag har vi hatt rester av fårikål til middag, kålikål. Ikke verdens beste rett. Nå skal vi få pizza.

reserveoppdateringer

Jeg føler virkelig at en blogg må følges opp. Selv min. Og selv når jeg ikke har noe å skrive.
Så jeg legger ut bilder av ting jeg har laget i det siste. Siden jeg er så himla dårlig til å oppdatere hjemmesiden min.



knaggrekker over her, laget av kapp

og baderomshylle under her, laget av littavhvert

I pinnetåken

I dag har jeg vært og fått pinner av verdens greieste verksmester. Jeg lager jo ting mest av avkapp så når det begynner å bli lite avkapp blir det ogsp lite produksjon, så jeg sendte en mail og det var bare å stikke innom.
Så det gjorde jeg, men da hadde den andre verksmesteren, han på metall, vært og tømt kappkassa for han ville ha til brensel. Så den var tom. Det lå tre pinner der og dett var dett.
Det er her det med verdens greieste verksmester kommer inn i bildet, for da gikk den verksmesteren som hadde lovet meg kapp, inn på trelageret og hentet noen pinner som han sa han hadde spart på til et høvelig tilfelle og det virket som om det var nå.
Hurra!
Det var sånne lange tjukkspiler, og jeg fikk bruke sirkelsaga og alt og lage pinner.
Nå har jeg 74 pinner.
(og så lurte jeg meg til å få bruke båndpussemaskinen, jeg er så flink til å spørre pent, og fikk ordnet noe på fire minutter som jeg ikke eller visste helt hvordan jeg skulle fått til, og det er noe i det min far sier at det bare er dårlige håndtverkere som skylder på verktøyet, men det er også mye sant i det jeg sier, at man kan ikke lage kommode med stavmikser, nå skal jeg ikke lage kommode da, men likevel)

Og på vei hjem fra kunsthøgsklolen, eller ikke hjem, på vei bort til mitt eget verksted, så jeg en torsk, og da pekte jeg og sa SE! enda jeg var helt alene, så glad var jeg, jeg har ikke sett en torsk på dagesvis, og jeg hadde 74 pinner og en ganske ok limplate med meg, og et tips om et møbelsnekkeri som kanskje også hadde kapp.

Nå skal jeg spise et rundstykke med brie, og det skal faenmeg spises med andakt for det kostet 64 kroner, men baker bruun var det eneste stedet jeg kom inn med kjempebagen min med kapp.

Rutinte tant zink

Hver dag ser jeg etter torsk.
På vei til verkstedet.

For en uke siden så jeg sporen på en. Jeg tror den spiste kråkeboller rett under overflaten. Siden har jeg ikke sett snurten av en eneste torsk.

Og likevel er jeg kjempeglad altså!





Avogtil ser jeg en hegre, men den er meste en kveldsfuggel.

murgulvmøtekonsekvens

I dag er det jo onsdag og da er det strengt tatt funfactsdagen, men det er litt vanskelig, for jo mer jeg tenker på funfacts om meg og min familie, vel, jeg vil jo ikke henge ut noen. Familien min er strengt tatt et oppkomme av gode historier. Men det er ikke sikkert de vil like å se alt på trykk. Eller. Skjerm.

Så, fønfækt om eldste frk. Figenschou:
jeg slo en gang overtennene ut gjennom underleppa.
Det var vondt det.
Men etterpå slapp jeg å gå med plate noe mer, familieoverbittet hadde forsvunnet. Kjeveortopeden ville riktignok at jeg skulle gå med sånn plate som dyttet tennene utover igjen, men da syntes jeg det hadde vært nok styr med de der tennene for en stund, så nå har jeg littegranne inntrykte tenner. Det er kjempelett å lage draculalook, jeg kan liksom hekte hjørnetennene på utsiden og ha fremtennene inne i munnen.

Huff nå hørtes jeg ut som noe fra x-files, jeg er egentlig kjempepen, helt usedvanlig vakker. Men med litt inntrykt antydning, det må vel innrømmes.

plis not to pay

I går fikk jeg en faktura av lånekassen. Det er helt greit, jeg skylder dem jo en masse penger.

Men på den fakturaen hadde de skrevet at om jeg kunne være så snill å ikke betale. Altså la være. Om jeg vennligst kunne la være å betale.

Jeg synes det kan være svært vanskelig å forholde meg til verden innimellom.

og også en liten fest

Nå har jeg vært på workshop, og den var så bra at jeg nesten er blitt litt full, selv om jeg på et tidspunkt tenkte at dette fikk vi ikke til, gitt.

Det var mye prating, og det er bra når du jobber bare med deg selv, for da er det ikke så viktig å prate for jeg skjønner stort sett hva jeg egentlig mener selv om jeg tilogmed bruker feil ord, nå måtte jeg skjerpe meg.

Og så fikk jeg vært litt ute, og så fikk jeg vært litt utenfor skarreområdet og sett på hvordan dei leve der, og så var jeg på en fantastisk fest.

Den var sånn: Først spiste vi middag og det var ørret og laks og kontorutsyrshvitvin, som førte oss rett ut i saligheta. Middagen skulle vel følges opp av en screening, men i sofaen etter middagen, ved stemnigsloddingen, var det bare ¼ stemmning for å se film, og den fjerdedelen ville bare se film fordi det var det minst krevende hun kunne se for seg der og da. Så hvor festen kom fra er det ikke så lett å svare på men plutselig, ikke plutselig som i pang, men plutselig som i jeg vet ikke helt hvordan dette gikk til, var det fest. En firemannsfest høres kanskje ikke ut som en skikkelig fest, men det var ingen av oss som fikk med oss at det var en firemannsfest, det var en fest med frie proposjoner. Det var en fest som ikke sto tilbake for hverken en ti- eller fjortenmannsfest.
Festen var som en god fest skal være delt opp i områder og fraksjoner. Vi hadde en kjøkkenfraksjon, en verandafraksjon, et dansegulv med både frivillig og tvungen dans, diskusjoner-på-gulvet-foran-peisen-fraksjon, der det var tilløp til vennlig slåsskamp, det ble oppdaget nye og overraskende lager med alkohol, og det var mye bevegelser og oppløsninger og flux i fraksjonene.

På et tidspunkt dukket det opp en franskmann, som hadde fått uforskyldt skylden for mye rart i løpet av helgen, det meste egentlig, han ble tatt i mot og servert nattmat med mye poteter, men det underligste med franskmannen var at vi alle, alle vi andre som ikke var franske eller nyankomne til festen, opplevde det som om det plutselig var kommet ti stykker til.
Ikke var han spesielt veivete av seg heller. (Og vi så ikke dobbelt)

Det var bare sånn et fortetta fest.

avsted

Nei men i morgen skal jeg på en workshop som jeg og en annen har stelt i stand, og båten går åtte, og jeg må pakke, men så fikk jeg en mail fra dem som skulle sende stripsene at oisann den hadde visst falt ut av systemet, og nei det går ikke an å få dem frem til i tide nei, så jeg måtte gå på clasålsen og kjøpe tretusen strips, og nå finner jeg ikke ullgenseren min for den har jeg sikkert elta i Kirkenes, og før i dag var jeg og kjøpte ti kilo tau, og i Dale har de skog som vi sikkert skal stripse og bitte, og jeg gleder meg skikkeig, så jeg har funnet frem samekniven og arbeisdklær, så nå må jeg vel bare finne ullgenseren og så har forhåpentlgvis Joar styr på resten men det tror jeg ikke og det er fint det, tror det blir stas å få koblet inn urfolksgenet.

dremlaDREMLA

Nå har jeg dremlet så jeg er helt skjelven.
Av anstrengelsen.
Håper jeg.
Det er ikke så sikkert det er så lurt å drive å frese av femti år gammel lakk, gud vet hva det puttet i lakkene sine da, men jeg freser ut et mønster jeg har tegnet opp på lakkbordet og oppdaget at da går det ikke an å bruke støvmaske.
For når du hele tiden må blåse bort gammelt lakkstøv for å se tegningen.
Det oppdaget jeg ikke ved å legge to og to sammen, men ved å blåse hardt mot innsiden av støvmasken når tegningen ble tettet igjen.

Det er som når man dunker hodet inn i vinduet for å se bedre hva som skjer på gaten, man føler seg ikke kjempelur.

Så skaden har vel allerede skjedd.

Korpsliv

Jeg skrev om døden her for en stund siden, og Terje påpekte at det var rart å lese om sin egen begravelse, og det forstår jeg, ettersom det var en annen Terje som var død, som Terje aldri hadde truffet.
Og så kom jeg over en dødsannonse her om dagen, vi får avisen hjemmefra, og jeg ser at en av saksofonjentene fra korpset er død. Jeg hadde ikke tenkt på henne på mange år, men det støkk likevel litt i meg, som det gjør når noen som er yngre enn deg og som du har kjent, dør, selv om jeg ikke kan påberope meg å savne henne noe mer i dag enn for en uke siden.
Og ikke er hun heller den første fra korpset som har dødd, eller blitt borte, men jeg skal ikke nok engang skrive om den der døøden, jeg skal skrive om korpset.
Igjen.

Vi var ikke verdens beste korps, jeg skrev jo sist og puljesøttendemaier og det hele, men korpslivet er ikke bare syttendemai, vi hadde jo også vanlige øvelser og dessuten dro vi på stevner.
På stevner skal man vise hvor mye bedre man er enn de andre korpsene, noe vi ikke hadde grunnlag for, vi var ikke så gode å spille, vi bare kjørte på, for det var gøyest, og en gang, i Vestre Jakobselv tror jeg, skulle vi spille et nummer vi strengt tatt bare klarte på gode dager, og dirigenten var ganske nervøs for det var umulig å si om vi hadde en god dag eller ikke. Han fortalte publikum hva vi skulle spille, smilte, og snudde seg mot oss for å slå opp.
Hvilket må ha sett pussig ut fra publikums side, for i det han snur seg mot korpset faller vi sammen og holder på å kitne av, vi ler og ler.
Fordi dirigenten var så nervøs og tørr i munnen at da han snur seg mot oss og slutter og smile, henger overleppa seg opp, og ingen klarer å spille, før to fløyter klarer å komme igang. En av baritonene ler seg gjennom hele nummeret.

Og ikke så gode å marsjere heller.
Det var ikke bare vår feil, litt av problemet var at vi aldri klarte å få vokst frem en trommeslager som var stor nok til å spille stortromme. Eller, spille klarte de, så lenge vi spilte fra scenen, men å gå og spille var det verre med. Av samme grunn som at du ikke klarer å gå om du er bundet fast til en bokhylle, om beina dine aldri så mye når ned til bakken.
Og jeg, det høye norske barnet, hadde jo allereder tubaen, så vi pleide å hanke inn distriktslegen når det skulle marsjeres med stortromme.
Han var flink til å holde stortromma, men han var håpløs når det gjaldt å holde takten.
Stortromma høres sånn ut for en musikant: venstre! venstre! venstre! og betyr at du skal treffe asfalten med venstrefoten i det det slås.
Distriktslegen spilte mer en avslepen samba som i mange takter gikk over i jive, som resulterte i et småhoppende og forvirret korps som ikke skjønte hvorfor de ikke klarte å holde takten, for ingen hadde strengt tatt nok rytmesans til å avsløre distriktslegen. Bortsett fra dirigenten som visste at han måtte ta det han fikk.

Noe av det man gjør på stevner, er å defilere.
Da skal man vise de andre hvor flinke man er til å masjere, og å se bra ut når man gjør det. Alle innenfor samme korps skal møte i samme uniform, uniformene skal være korrekte og ikke være blandet ut med dongeribukser osv, og vi gjorde vel vårt beste, men alltid møtte noen som spilte dobbelt opp i Bjørnevatn sin uniform, eller, hvis det ble ungått, møtte Åse opp i knallrøde sko og kunne ikke egentlig gjemmes noensteder i rekkene.
Og rekkene.
Stakkars, stakkars dirigentene våre. Når de endelig hadde fått stilt oss opp, ingen ville gå foran trombonene, men vi visste jo at de ikke kunne gå fremst, i tilfelle de stakk av igjen, og ingen ville gå foran en aspirant som garantert ville trø av deg skoen rimelig raskt, og når alle endelig sto der de skulle stå, begynte garantert noen (gjerne Åse det også) febrilsk å øve solo på et vanskelig parti så ingen beskjeder kunne gis og alle begynte å rope og kaoset overtok og Kirkenes skolemusikkorps framsto som mindre profesjonellt, der vi sto, og heftet hele defileringen.

En gang, og dette tror jeg var i Alta, skulle vi defilere rundt i en sånn friidrettsbane, for Alta har jo som kjent ikke noe sentrum å defilere i. Vi hadde fått knødd oss fram til en oppstilling, Åse hadde blitt fratatt munstykket fram til avmarsj, og vi var sånn rimelig klare.
Lillebroren til hun som døde nå, var maskoten vår, han var fire år og hadde verdens minste uniform og gikk foran hele korpset med tamburstaven, som han ikke kunne løfte, så dermed uten, for han ville ikke ha drillstav.
Vi skulle jo bare gå rundt og rundt i denne banen, så vi hadde fått beskjed om å følge etter bittelille Lars. Det var jo ikke sånn at han måtte finne veien eller noe.
Lars selv hadde fått beskjed om å følge etter dirigenten vår, som skulle sette oss i gang, få oss inn på banen på riktig tidspunkt.
Når du er 140 cm og spiller tuba, får du ikke så mye med deg av det som foregår rundt deg, så jeg fikk alltid gå bak Tor-Egil som var stødig på marsjering, så lenge jeg holdt avstanden til ham gikk alt bra, og det var omtrent så mye som jeg kunne klare når det i tillegg skulle både bæres og spilles tuba.
Vi satte i gang, korpset spilte, Åse ropte etter munnstykket sitt, distriktslegen spilte samba, alt virket som om det...virket, jeg registrerte vagt at jeg plutselig hadde gress under føttene men hadde strengt tatt nok med mitt.
Så syntes jeg at gangmønsteret ikke stemte overens med formen på en bane, men jeg så ryggen til Tor-Egil foran meg og hørte korpset rundt meg og fikk ikke dette helt til å stemme.

Årsaken til gressgangen var at dirigenten, da han hadde satt oss i gang og fått oss ut på banen, skulle gå til siden, for å obserbvere og rette opp i rekkene. Som han pleide. Da han kommer ut av banen og skal snu seg, ser han til sin forferdelse at hele korpset følger etter ham, det vil si, vi følger etter Lars, helt ukritisk.
Dirigenten spretter forskrekket unna, uten at det hjelper, vi bare følger etter Lars, som tappert prøver å følge etter dirigenten.
Det så sikkert kjempebra ut, en liten sambalimborundtur inne på gressmatten, før vi kommer oss ut igjen og så vidt klarer å unngå å kræsje med Vardø.

Det ble ikke noe medalje på oss, men vi hadde iallefall noe å snakke opprømte og glade i munnen på hverandre om på den åtte timers bussturen hjemover.

Zombiehold -hvordan det ikke bør løses.

I natt drømte jeg at vi hadde en innhegning med menneskeetende halvzombier på gården vår.
Jeg aner ikke hvorfor vi hadde det, vi hadde overhodet ikke noe bruk for dem, og de var sikret med et halvhøyt nettinggjerde og beskjed om at de ikke fikk klatre over.
Nå virker kanskje ikke unødvendig halvzombiehold som verdens smarteste beslutning, men det blekner helt i forhold til det faktum at vi lot gårdens barn vokse opp i samme innhegning.

Et av barna, jeg tror det var Solveig i sånn femårsalderen, ba så tynt om å få komme ut av innhegningen, for hun syntes det var så forferdelig når monstermenneskene spiste hverandre.
Så jeg lot henne få klatre over gjerdet og løftet henne ned på min side. I det jeg gjorde det, slo det meg at dette kanskje ikke var så lurt, nå så jo halvzombiene at jeg lot noen klatre over gjerdet.
Jeg tenkte at nå fikk vi sannelig passe litt ekstra på.

Og har sannelig min hatt, sannelig, fra vinduet oppe i andre etasje på gården så jeg plutselig en av zombiemenneskene komme over tunet, huløyd og med sulten munn. Den styrte rett opp mot huset, selv om det var folk på tunet. Heldigvis hadde jeg haglepistolen min, så jeg fikk skutt den, etter å ha plundret litt med at jeg hele tiden traff metallknappene i jakken dens. Men den døde nå til slutt.

Jeg bekymret meg over hvordan man nå skulle klare å få passet på zombieinnhegningen mens man sov, for dette lovet jo ikke godt, samt hvordan jeg skulle få fjernet fingeravtrykkene fra haglepistolen, politiet kunne jo ikke vite at liket hadde vært et umenneske.

Her våknet jeg, i visshet om at jeg er bedre til å skape problemer enn å løse dem.

Misunnelse

Jeg skriver absolutt best når jeg skriver om andre og ikke om meg selv, og nå skal jeg skrive om meg selv.
Jeg driver ikke så mye med misunnelse. Jeg er ikke så opptatt av penger. Jeg er ganske fornøyd med meg selv, min mrtn, og livet mitt. Jeg har valgt bort penger for å kunne holde på med de tingene som føles riktigst for meg. Det tror jeg alle gjør, jeg mener, alle forsøker å gjøre det de har mest lyst til, men noen er litt heldigere og så sammenfaller det hele med en mulighet til å tjene penger. Tilfeldigheter.
Og jeg har jo helt klart så jeg klarer meg, herregud, jeg spiser ikke makaroni til middag og tørre knekkebrød til frokost, men det er her dette med misunnelse kommer inn.

Jeg er lei av å bo så jævla trangt. Jeg er lei av søndagsdagbladet der alle har god plass og fine ting som de har hatt anledning til å ta vare på, der de har saker og ting som de har sett i butikkene og som de da har kjøpt uten bekymring over hvor de skal ha det, og om det vil tåle flytting, og om det nå overhodet er noe vits å kjøpe noe man virkelig har lyst på når man sikkert skal flytte til et annet sted, der man skal bli, før eller siden, og jomere man har jo mere må man flytte på, så det er ikke noe vits å henge noe opp på veggene heller, eller satse på permanente løsninger.

Fordelen med å bo på dette viset, er at vi kan klare å pakke ned det hele på en dag. Alle de store tingene er lånt eller tilhører leiligheten. Veldig mange av de små tingene ligger allerede i esker. Det er fort gjort å vaske over.
Men jeg vet ikke hvor bra det er når et bosteds fremste fremlighet er at det er lett å flytte derifra.

Kanskje jeg bare begynner å bli gammel.

Gammel og misunnelig.

Å dremle eller ikke dremle

Jeg har fått dremmel!
Eller dremel som det egentlig heter.
Eller Dremel da, og det er vel strengt tatt et merke og ikke et verktøy, men herregud altså. Alle skjønner hva jeg mener.
Jeg har fått dremmel!
Av pappa. Han ble litt lurt inni det da, jeg har skjønt at jeg trenger en, men jeg har egentlig ikke råd, og så ringte jeg hjem for å snakke litt verktøyprat med pappa, det er bestandig så gøy, så vi snakket litt om dremling, og jeg sa jeg vurderte å kjøpe en, de hadde en til tohundre på Clas, men jeg tenkte det var bedre å kjøpe den til tusen, og det var pappa helt enig i, og da spurte jeg om han ikke kunne sponse den, og det er første gang i mitt enogtredveårige liv at jeg har ringt hjem og bedt om penger.

Nå har jeg en dremmel.
Jeg gleda meg sånn til å kjøpe den at jeg kvein hele veien til Clas. Mannen ble rett og slett litt satt ut, han var med som bærehjelp. Ikke at en dremmel er så stor da, men det er alltid stas å være to, uansett.
Så det ble innkjøpt dremmel uten tau, men med ekstrahoder og jeg laget en sang om dremmel på melodien til samisogalavlla, og jeg hadde lyst å gå bort på verkstedet med en gang men jeg ventet til neste dag som var i går og hui hei som den dremlet!
Superdremmel!
Det eneste jeg har å utsette er at jeg synes batterilevetiden på kun en time er latterlig lite. Jeg kjøpte dremmel uten tau for jeg hater når tauene kommer i veien og man må kjøre taichipiruetter for å komme til der man skal uten å bli surret fast i arbeidet sitt, men nå er det en time dremling og tre timer lading. Ikke fant jeg ekstrabatterier noen steder heller.

Men nå dremler jeg på høy hastighet, når jeg begynner med materialer eller hoder som an dremles litt saktere, så lever vel batteriet lengre og. Håper jeg.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...