mytti lyys

Jeg har fått sånn hodelykt. Den har en knapp som går både til høyre og venstre. Til venstre blir det lys, men til høyre blir det Night Vision.
Det høres jo litt High Tech ut.
Men hvor mange er det som bruker hodelykta på høylys dag? Det er jo stort sett for å kunne se i mørtna at man tar den på. For night vision.
Så med den ene knappen ser man i mørtna, mens med den andre knappen ser man I MØRTNA!
Ærlig talt.
Nei nå ble jeg åtti igjen.

Alle barn i alle land ligger nå og sover

Jeg har tenkt mer på dette med a-menneske/b-menneske. Som det a-mennesket jeg tror jeg er, går jeg og legger meg ganske tidlig. Men jeg får aldri sove. Kroppen skjønner overhodet ikke konseptet.
Den bare, Hallo!! Hva nå da?! Jeg holdt jo på med noe!
Jeg prøver å få bestemt at nå skal det ligges helt i ro og gjøres ingenting. Men det er som om jeg aldri husker hvordan det er man gjør når man sovner. Jeg må liksom finne opp kruttet hver kveld.
Og når man ikke får sove, så synes ikke jeg det er lov å stå opp. Jeg spør meg selv, i hvilken posisjon er det mest sannsynlig at jeg sovner? Sittende oppreist ved et bord mens jeg leser, eller liggende i senga med øynene igjen? Siste.
Så jeg prøver så godt jeg kan å kjede kroppen i søvn, men det tar tid og den blir sur og rastløs, før den plutselig har sovnet. Den er som et lite barn.


Det er mulig jeg skal begynne å legge meg når jeg er trøtt, istedetfor når jeg tror jeg bør. Jeg skal pøve det.
Nå som vi har flyttet monstermonteren til der den skal stå, har hele stålkadaveret vridd seg sånn at ingen av bunnmalene jeg tegnet da den sto oppå sponplater passer. Jeg og Tore har lirket og lurt, men det gjelder å ikke smi for mye av bunnene, for egentlig egentlig passer de jo, det er jo et mirakel om monteren har forandret flateinnhold ved å flyttes ti meter, sånn at vi tror at om vi bare presser bunnene nedi så må monteren forme seg etter den, men prøv å si det til en stålmonter på trehundre kilo uten særlig velutviklet lyttesans. Det er et mareritt. Og samtidig som den ikke vil forme seg tilbake til originalformelen, holder det å dytte litt borti med tåa i den ene enden, så åpner det seg en to cm stor glipe mellom bunn og kant i den andre enden. Tenk å ta trehundre kilo på lilletåa da du, kjempegreier egentlig.
Men det retter seg nok når vi får skrudd bunnene fast i monteren.
Når man lager monter til å ha gamle museumsgjenstander i, må man lukke alle giper og sprekker og gjøre alt lufttett, sånn at man ikke pluteslig har stilt ut skinnsekk, pipe og gammel bibel, hundre mark og seksti småbiller, men KUN skinnsekk, pipe og gammel bibel. Ettersom gulvet på museet er såpass ujevnt har vi litt problem der, det blir sprekk under monteren, altså mellom monteren og gulvet. Ikke bare bittelitt, men som Tore sa det, så store at vi ikke bare trenger frykte biller men også jerven.
Det er jo mange måter å fuge på, så det skal vi vel klare, jeg må bare rydde opp i logistikken i hodet mitt, skal man skru eller borre eller spakle eller male eller lage maler eller ringe å purre glassmesteren først? Eller få på plass lyset? kan man få på plss lyset før man har laget bunn, og kan man male bunnen før man har lagt den på plas, og hver gang man legger en bunn i kammerset sitt i monteren skrapes all malingen av. Det er helt fullt i hodet nå, og dessuten er det sagflis overalt. På utsiden mener jeg, ikke i hodet. Det er det ulmebrann.

Ingen er så trygg i fare

nå skal jeg skrive litt om allergoier, selv om jeg egentlig føler at jeg bryter min egen bloggerkodeks ved å skrive om noe som nesten er sykdom. Men ærlig talt. Fra østfinnmark og har allergi, det sier seg jo selv.
Man skulle kanskj etro at når man bor hjemme hos sin egen mor så trenger man ikke å være så forsiktig og føre var når man skal spise, da er maten trygg.
Nå nei du.
For det første har verken min mor eller min far noengang godtatt at jeg ikke tåler egg. De har bare rett og slett overprøvd akkurat det, anser det for en forfengelighet, og serverer eggerøre over en lav sko. Eggerøre er lett gjenkjennlig og forholdsvis enkelt å styre unna.
Det er verre når mamma blander eple inn i råkostsalaten. Eple som utsettes for luft og gulrot blir brunt, og ikke så lett å få øye på. Der har jeg gått på en smell én gang, men andre gangen var jeg forberedt.
Eple i kjøttpuddingen. Hvem ville forutsett det?
Nøttesjokolade til "meg" og Morten.
Nå som mamma hadde vært i Athen, hadde jeg fått taxfreesjokolade, nesten sånn som man leser om i tegneserier, mange små forseggjorte biter. Mmmm. "Og det er ikke nøtter i, for det husket jeg på denne gangen og det har jeg sjekka" sa mamma da jeg fant frem en kniv for å dele itene i to for å sjekke hvilke jeg kunne spise.
Noe mamma mente var unødvendig ettersom det ikke fantes nøtter i disse sjokoladene.
Jeg sjekka innholdsfotegnelsen.
Hasselnøtter, valnøtter, mandler og pistasjenøtter.

!

Jeg har jo tidligere på dette nettstedet utøst mine ankepunkter mot ungdom og butikkservice, og også uttrykt min bekymring over at dette kanskje bringer min mentale alder nærmere åti enn tredve.
Nåh nei. I dag har jeg overhørt en samtale melom seks eldre mennesker, og jeg er bare for en skarve sekstiåring å regne.
Jeg kan jo viderebringe til folket sammendraget av punktet som gjorde gjengen mest oppildnet og høyrøstet: ungdommer som jobber i butikk må SLUTTE å spørre om folk skal ha kvitteringen! og ! en gang til! Man skal legge kvitteringen på disken og så kan folk selv velge om de skal ta den eler gå ifra den.
!, ! og !

Noen som vet hva flæ er forresten?

nå nei du

Mannen bak kameraet fnyser av a-mennseke/b-menneske -teorien min. Han mener jeg aldri har vært i nærheten av noe a-menneskeoppførsel. Men spør de i klassen min, om DE tror jeg er a- eller b-menneske, jeg var jo stort sett først på skolen hver eneste dag i tre år. Men jeg kan være enig i at det er Luther igjen altså.

mannelimanning, plingeliplinging.

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive et innlegg om forskjellen mellom å være a-menneske av natur og a-menneske av overbevisning. Jeg tror kanskje jeg er det siste nemlig. Et a-menneske fanget i et b-menneskes kropp. Jeg synes jo det er moralsk forkastelig å sove lenge og å like best å jobbe om natten, men jeg har en snikende og gryende mistnke om at det at jeg er så trøtt om morgenen men hamsteraktig etter syv muligens er b-menneskesymptomer.
Istedet vil jeg skrive litt om noe helt annet.
Nå har vi flyttet den store monstermonteren jeg har laget fra sveise- og maleplassen og over til utstilingsplassen. Den er trehundre kilo og lang og vinglete så vi måtte være ti mann, sånn at den skulle få støtte overalt. Vi er jo ikke ti mann, men vi ringte rundt på bygda og fikk tromla sammen en bæregjeng. Menn selvsagt. Man ringer ikke damer når noe skal bæres. Da vi hadde bært, det gikk fort, spurte de Tore hvor vi hadde fått laget den. Tore pekte på meg og sa at hun har laget den.
Og så hadde de endel oppfølgingsspørsmål. Litt sånne for å manne litt med hverandre. De kjente på materialet og spurte om det var stål. En annen spurte om det var to millimeter. Sånne ting. Litt sånn jeg-er-en-kjenner-av-temaet-vi-diskuterer. Og alt spurte de Tore om, selv om jeg sto tredve cm unna.
Sukk. Men jaja. Det spiller jo strengt tatt ingen rolle. Det ER jo jeg som har laget den.

kom, så maler vi en sang

Hver gang jeg maler begynner plutselig hodet mitt å synge denne sangen:
"ingenting min sorg fördriver"
Jeg har ikke skjønt hvorfor før overbevisstheten min også husket at en pensel heter en fordriver.

Joda

Mamma er og har jebbursdagsgave i Athen. Jeg er hjemme og passer huset.
Det er ikke så mye å passe på, jeg må låse når jeg ikke er hjemme, ikke slippe inn katter, og passe på at det blå lyset på tv-en er på. Tv-en er nemlig tv med pc, og den står og tar opp programmer hele tiden. Vi ser på tv gjennom pc-en inni den. Kjempefænsi.
Ca en halv dag etter at mamma dro på bursdagsgave, slutta pcen å fungere. Den er umulig å få kontakt med. Man må se på tv gjennom tven. Hele tiden faktisk, for skjermen låste seg og ville ikke skrus av. (men jeg vet hvor kontakten er så jeg lot meg ikke vippe.) Ikke noe problem noenting egentlig, bortsett fra at dét jeg skal passe på det blå lyset.
Nå som det er noe tøv med pcen, skrur det blå lyset seg av hele tiden. Så når det er noe jeg VET at de vil se, må jeg sitte å se på det og passe på at det blå lyset ikke slukner.
Og ellers må jeg springe ned hele tiden og sjekke at det ikke har skrudd seg av og det har det og så må jeg skru på.

Radio, sier jeg. My ber.

nei, vi har bare stor og medium

Det gjelder jo å ikke hisse seg opp over småting.
Så det gjør jeg ved enhver anledning, virker det som.

I dag skulle vi kjøre til Njaudam og hente hjem kjøtt, og da skulle jeg få sjokoladeboller, hurra! Og sjåføren også måtte få. Kjokoladeboller er kjempegodt og ikke lov å spise hver dag så jeg skrudde opp forventningen på hurra.
Så på vei ut på tur stoppa vi på Norol på Hesseng for der var det skilt med tre sjokoladeboller 25! Å glede!
Da jeg kom inn var alle bollene pakket i sekspakninger, og i skapet lå en enslig bolle og vansmekta i vei, så jeg gikk i kassen og sa at jeg ville ha tre til 25. Nei, sa hun, da måtte jeg plukke selv. Men det er bare en igjen sa jeg, jeg kan ikke pakke den til tre, kunne vi ikke bare dele en av posene som var det var pakket seks i? Nei, det gikk ialefall overhodet ikke an å gjøre, man måtte plukke selv, ikke åpne posene som var pakket klar med seks bolelr i hver.
Da sank blodsukkeret mitt til -273,15°C. Klokken var ti en søndags formiddag, allerede var det bare en bolle igjen til å pakke i trepakning selv, men ca tyve poser med seks i hver og det aller aller verste var at dette var en fillesak som jeg overhodet ikke kunne forsvare å bli så vanvittig irritert over. Men jeg hadde gleda meg siden kvelden før. Og siden jeg er som jeg er var det umulig for meg å kjøpe en sånn sekspakning når statoil allerede hadde vært så urimelig.
Men altså. Fillesak. Ikke lov å bli irritert Ikke lov å bli helvettes dritirritert.

Som museumdesigner er det min oppgave å lage utstillinger til opplysning av almuen

Hvorfor er alle håndtverkere jeg trenger rasistiske FRP-ere?
(ikke ALLE-alle, men mange.) (og ikke alle frp-erne er rasister) (eller utrivelige) (sukk, hvorfor skal det være så vanskelig å bare slenge ut en påstand?)
Problemet med verdenssynet til enkelte håndtverkere er at jeg må være enig for å få dem til å gjøre det jeg vil. For jeg ber jo om ganske spesielle ting, få rette vinkler og endel hodebry. På knappest mulig tid.
Og de vil alltid diskutere kultur og historie, for det er jo det jeg holder på med. Og jeg kan liksom ikke fyre meg opp eller himle med øynene heller. For jeg trenger noen som kan gjøre det jeg ikke kan. (Jeg skal lære meg ALT!)
Så selv når det klages over hvordan nordlendinger fremstilles, som fulle og dumme, og jeg påpeker at sånn fremstilles samer på nordnorske revycener, og får til svar at men de ER jo sånn, må jeg bare smile og le og prøve å få svar på når ting kan leveres.

Og jeg lager jo en utstilling som skal prøve å være balansert og opplysende, rettet mot alle, om alle og for ale, og jeg må jo nevne det samiske, som alle håndtverkere jo også nevner, men på en litt annen måte...jeg føler meg litt som en slags akp-mler.

Hva er galt med ghettoer egentlig? Så kan alle som ikke synes som meg bo i sin egen bydel og styre seg selv, og så kan de komme ut og gjøre det jeg betaler dem for når jeg trenger det, og så kan jeg få kunst og velferdsstat og så kan de få fulle samer og ren kapitalisme.

feelgood jaha ja

Det hviler en bebannelse over meg og mitt livs lede og hjertens lysestjerne.
Det er helt umulig for oss å se, si, en romantiske komedie. Uansett hva vi ser viser det seg å være en FORFERDELIG FORFERDELIG FORFERDELIG film. Ikke en dårlig film. Men en grusom film. Og vi tror alltid at denne gangen går det bra. For vi blir lurt. For det står alltid på filmen ROMANTISK KOMEDIE. BURLESK KOMEDIE. SORGMUNTER KOMEDIE.
Jeg er ferdig med capslock nå, slapp av.
Poenget er at komedie er det nå slett ikke.
Det begynte den dagen bestefar døde. Jeg var i Bergen og helt på feil plass men hadde fått flybilletter hjem neste dag, og fotografen sa at nå skal vi gå og se en hyggelig film og tenke på noe annet. Jeg var helt for den. Vi gikk og så Ukjent Kode.
Ikke se den om du er litt uttafor.
En annen gang, på BIFF, gikk vi og så Skilpadder kan ikke fly.
Den var merket med burlesk komedie. Den handler om et det man tror er tre søsken på ett og ti og tolv ca, i en flyktningeleir, uten foreldre, en mangler armer og en er blind og han uten armer leter etter miner med tennene for fn og så viser det seg at han yngste er ungen til hun på ti og hun prøver å drepe ham og han eldste prøver å stoppe henne og det eneste som er burleskt komedisk med det er at en av birollene har litt rare briller.
Man blir helt ødengelagt.
Og dette er ikke untakene, dette er regelen.
Jeg bare orker ikke referere til flere, det blir så trasig til meg.

jeg døper deg med salt og vann til lars johan

..og det trodde jeg lenge var teksten til presten. Mamma selvsagt. Som hadde lurt i meg den.
Jeg har vært i dåp i dag, og jeg lurer i den anledning på om døping og døpping har samme opprinnelse.

Moren til døppsbarnet hadde egentlig spurt Mannen og meg om vi ville være faddere, men vi står jo ikke i staskirken lengre, så det er jo ikke aktuelt. Så jeg kommer ikke til å være den som lærer idafia om Gud, men jeg kan godt være den som følger henne opp på underlige sangtekster, tubaspilling og fortreffeligheter ved bjørk samt ulemper ved bøk.
Det lover jeg.

Kiiiir....keneser

I dag da jeg gikk fra jobb gikk det opp for meg at nå, endelig, er det Kirkenes som er virkeligheten min og her som er blitt hjemme. Og jeg og mannenhvisnavneimåbenevnes skulle ut og spise. Siden vi bor på hvert vårt barnerom og hjemme hos hver vår mor og det føles jo ikke noe pussig og møtes sånn innimellom når man egentlig er huskjærester.
I Kirkenes er det ikke så mange steder å gå ut og spise egentlig. Men sånn er det jo, jeg hadde ikke flytta snarere hjem hvis det var fire kaffebarer i gågata. Nåh.
Først skulle jeg møte han hvis navn ei får nevnes, herregud, på Fritz. Men på vei dit traff jeg Ørjan og Æskhil Brekkan. Og de skulle også spise. Så da ble vi alle kjempeglade. Men først skulle de bare inn i den oransje butikken og kike på ting. Elektrobutikk. De er så mye sammens at de benytter enhver anledning til å bevise at de ikke er ...feminine.
Så sprang alle litt rundt og samlet tropper, og akkurat den samlingen endte med at vi befant oss Dar alle møtes istedet for på Fritz. På Dar alle møtes tok det ca fryktelig lang tid å få bestilt. Æskhild begynte å få lavt blodsukker allerede her. Bedre ble det ikke av at det viste seg at grunnen til at ingen kom for å ta bestilling var at det uansett ville ta tre kvarter å få mat. En litt spesiell innstilling synes jeg. For ikke å snakke om hva Lektor Brækkan synes. Vi rusla tilbake til Fritz.
Der var det show. Dan Børge Akerø holdt leven med en servitør som ikke hverken ante om torsDan hadde bestilt eller hadde fått eller skulle betale. Lektor Brækkan syntes dette var et dårlig tegn. Og der burde også vi andre tatt tegninga men neida, vi kjørte freidig på og lurte på om det ville ta lang tid å få bestille.
Neeeida, det skulle gå så fort så. Jeg tolket lydene fra Lektor Brækkan dithen at han ikke hadde noe tiltro til dette, men dum som jeg var valgte jeg å overhøre det. Jeg forsøkte å få bestilt. Mens servitøren forsvant ut på bakrommet med en øl. Og så kom han ut igjen med den. Og så ga han den til Dan Børge. Hm.
Etter ti minutter fikk vi lagt inn en bestiling. (Æskhil vil nok, og har allerede, protestert på dette estimatet) Og så startet den VIRKELIGE ventingen. Etter en halv time måtte jeg finne frem en halv hvetebolle til Æskhil.
Og en ting er jo ventingen. Men vi var jo ikke de eneste som ventet. Det var noe med...stemningen. Uansett hvor du snudde deg så du et rasende ansikt. Og dette var FØR brannalarmen gikk. Eller hva det var slags alarm. Men tenk deg at du har ventet i førti minutter. Og så begynner YYYY YYYY YYYY YYYY YYYY YYYY og det er tydelige at de på jobb ikke aner hvordan man skrur av YYYY YYYY YYYY YYYY. Og så kommer pizzaen. Og den er litt brent. Og du har drukket opp brusen for en halv time siden. Og uansett hvor du snur deg ser du et rasende ansikt. Og det uler YYY YYY YYY.

Kjempetrivelig.

Æskhil pekte på at egentlig var det han som var best rustet til å takle denne situasjonen, for han hadde bedt om vann da vi ba om brus, og et glass med lunkent rørvann varer mye lengre enn en iskald solo.

issa mæææns wårld

Jeg har jo tidligere skrevet om det å være frk kvinne når man må en tur inn i hr manns verden, eller det hr mann oppfatter som sin verden da. Når jeg skulle kjøpe verktøyskrin altså, og ingen av mannene i mannebutikkene der jeg skulle kjøpe denne åpenbare mannetingen kunne skjønne hva jeg skulle med et verktøyskrin, men der hjernekoblingene begynte å koke og samtlige konkluderte i sitt stille, men døvetolksignaliserende sinn, med at jeg nok skulle begynne å samle på verktøy. Rosa hamrer med blomster på og søte små tomstokker. (Jeg er fullstendig klar over at jeg kamskjærer her i like stor grad som de gjorde, men hvis jeg skal drive å være veloverveid og fornuftig her, er det ikke morsomt å blogge)
(Jeg har forresten en venninne som HAR en rosa hammer med blomster på, den er veldig fin.)
Jeg jobber jo mye med ting som skal mannes med, på, rundt og på plass, hamres og sages og sveises og brytes og faktisk også lirkes, så jeg må stadig snakke med diverse håndtverkere om prosjekter. De er alltid menn, forsåvidt. En ting som var veldig bra med skolen min, var at jeg kunne bruke såpass mye tid på verkstedene. Jeg ser nå som jeg er ute i arbeidslivet, at det jeg har mest igjen for er at jeg klarer meg fint på et verksted, at jeg kan sveise, at jeg vet endel om hva som går og ikke går, og at jeg kan føre en fornuftig samtale med en håndtverker. (ikke rørleggere tror jeg forresten, det har jeg ikke prøvd.)

Jeg tror mange håndtverkere også synes det er greit at vi snakker samme språk.
Men jeg merker veldig godt, at om jeg har snakket med dem og orga og bestilt og planlagt, så er det alltid Tore de snakker med om Tore er i rommet. Tore er museets egen håndtverker. Avogtil er det greit å ha ham med når jeg snakker med folk utenifra, for Tore er en lur fyr og har vært lenge på museet. Men det er altså ham de andre mennene helst vil snakke med om det er ham og meg som er tilstede. Selv om det er jeg som egentlig har ført an til da, og det er mine tegninger vi diskurterer. Det er nå greit det. Jeg kan jo ikke snu verden sånn der på entotre. Men jeg kan lære meg å sirkesage og avrette, og jeg kan være streng på at jeg ikke vil ha en sånn myk liten søt bag med et hendig lite verktøysett inni, når jeg vitterligen har spurt etter et verktøyskrin.




Og så kan jeg også fortsette å være litt forbannet over at det ikke går an å få tak i en vinkelsliper som det er mulig å holde verken komfortabelt eller trygt med mine små damehender. Det må jo være lov.

plankebrille

Jeg fatter og begriper ikke hvordan folk klarer å havne her når de søker på ord som briller og planker. Med google! Da må de være bra grundige i gjennomgangen av søkeresultatene.
En annen ting jeg lurer på er hva folk egentlig mener når de sier så stort som et knappenålshode. Er det sånn knappenål med lite hode eller sånn knappenål med stort hode?

Har forresten lagt ut noen bilder fra utstillingen jeg jobber med på arbeidsbloggen. Jeg har jo organisert den bloggen litt tullete så man må skrålle ned forbi alle bildene, ned til postene. Skal omorganisere. Igjen.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...