DUNK

I går fikk jeg en stein i hodet! Veldig dårlig HMS-nivå på jobb. HMS-ansvarlig ble jo borte for fem år siden, siden har det vært lite fokus på det ansvarsområdet og i går løfta jeg en skulptur det viste seg jeg brukte til å lagre en stein oppå (den er høyere en meg så det så jeg ikke og DUNK. Egentlig var det ikke en stein da, det var en sånn baderomsflis, bare ikke for et baderom men for en svømmehall, og for et hjørne i svømmehallen, så en keramisk flis på størrelse med en knyttneve.) Og satan det gjorde vondt og selv om hodet forble helt så sa Jendor han kunne se kula da jeg kom hjem og da er jeg et menneske med en langt over gjennomsnittlig hårmanke. 
Og resten av dagen var jeg faktisk litt sliten. I tillegg til en lett og flytende hodepine såklart. Og det er jo litt pussig for jeg var jo ikke egentlig skadet, men jeg tror bare kroppen ble litt sur og oppgitt av at det gjorde så vondt og ble litt sjokkert over hendelsen og så bare ble litt lei.

I dag er jeg også litt sliten men det er fordi noen snorker og noen skjærer tenner og begge deler er jeg nødt til å våkne og få en slutt på flere ganger i løpet av en natt. Og akkurat da sover jeg ikke og da blir jeg trøtt. Og så har jeg vært hjemme med sykt barn og da må man jo være litt på. Særlig når det syke barnet ikke egentlig evner å være sykt. Så det stiller krav til ens evne som aktivitør. 

Men i morgen skal nok barnet få gå på skole og jeg skal jobbe med andre ting enn bollebakst og perlestryking. Og jeg skal passe meg for fallende objekter.

Da mamma var liten gutt

(Altså det har jeg jo aldri vært men pappa sa det hele tiden. Da pappa var liten gutt. Så det sitter liksom i språket.)
 
I dag var det på med sommervottene. Jeg har ikke brukt dem i hele sommer. Jeg prøvde å forklare for Jendor at sånt her vær var det hele sommeren da jeg var liten men han skjønte det ikke helt. My sweet summer child. For han er det helt naturlig å gå i t-skjorte og shorts, men jeg husker faktisk ikke om jeg engang hadde shorts. Det må jeg jo ha hatt. Jeg mener, vi dro faktisk og badet i Sandnesdalen en gang. Nei, to ganger faktisk. Ikke samme år tror jeg. Det var vel de to gangene i løpet av en hel barndom, jeg vet ikke om man skaffer shorts for det.

The Stig kunne heller ikke bekrefte at det var riktig så ille før, ettersom han er trekkfugl og har tilbrakt alle sine barndoms somre i en annen landsdel.
Men jeg husker. Jeg har det i kroppen.


Ekvatorialarktis og livet der.

Jeg har litt oppstartsproblemer. Og det er jeg som er problemet, la ikke det være stukket under en stol. Jeg vil mye heller være hjemme og ta stiklinger og male veranda og gjøre sånt som man gjør når man ikke er på jobb. Jeg vil ikke gjøre sånt som man gjør når man er på jobb som er å pakke kunst og lage kunst som kan pakkes. 
 
Jeg kunne skyldt på temperaturen på atelieret, som er på 17 grader vad ankomst, og det er jo litt kaldt, men det kommer til å bli varmere fort, for problemet har vært motsatt hele sommeren, jeg har jobbet i shorts og singlet, altså, jeg har skiftet til shorts og singlet når jeg har kommet på jobb for min innetemperatur har ligget på 28-29 grader og da betaler jeg enda for å få lov til å være her. Hvordan skal man får ned temperaturen? Vinduene har stått åpne siden juni. For å få det varmere er det bare å åpne døren ut til korridoren, så fyker varmen inn. Og, vinterstid, tape igjen vinduene. 
Jeg har altså et atelierproblem og det er i grunnen at jeg har to atelierer. Dette, på det gamle sykehuset og det andre, på Brunosten. Jeg vil egentlig gjerne samlokalisere dem men jeg vet ikke helt om jeg vil flytte fra et marginalt bedre temperert sted (brunosten) til at avsindig dårlig temperert sted med omtrent egen arktiskekvatoriell klimasone (sykehuset) for å svette og fryse meg gjennom årstidene. 
Og da jeg var innom brunosten forrige uke for å lete etter noen bilder som skal til Luleå så var jeg en tur innom kjøleskapet og heisan peisann der var det noen som hadde kastet all trykkfagren min. Jeg lager den selv. Jeg plukker hver myrull og rensker den og sanker frøene og koker masse og siler og hadde et års produksjon stående i fire-fem flasker i kjøleskapet. Borte. Kastet Og jeg mistenker egentlig at det er huseier som står bak. For det er jo ingen som bruker lunsjrommet mer.
Hm. What to d o.  With the ateliersituasjon!

I dag er sommeren over og det er i dag sommeren er over. For det har de sagt på nyhetene. For fra nå av og fremover skal det bare være ti grader og kaldere og da er det høst. Det litt artige med det er at vi godt kan ha ti grader hele sommeren og likevel er det sommer. Jeg husker en spesielt minnverdig sommer der vi lå på mellom to og fire grader hele sommeren og da er det deilig når høsten kommer og du slipper og gå og håpe på at det skal bli sommer. 
Men denne sommeren har det faktisk vært sommer hele sommeren, hver dag, og det er helt uvanlig. Jeg kan ikke huske å ha opplevd det før. Ikke har det vært noe særlig med mygg heller. Det er helt uvanlig. Det har faktisk vært riktig så trivelig her. Det er helt uvanlig uvanlig. 
Desto større overgang til høst/vanlige sommertemperaturer. Jeg ser litt forvirret på mine sommerblomster og lurer på om jeg skal grave opp georginene, tømme blomsterpotter og bare pakke ned for vinteren. Men...det kan vel vente? De er jo så fine der de står. Er det sant at dette er høsten? 
Det er bare det at om man venter til høstvinteren må man stå ute i null grader og blåst og gjøre alt sånt med iskalde småfingre. 

Den ene georginen jeg satte ut i vår, som jeg hadde hatt inne i potte siden mars, har ikke blomstret. Jeg kanskje må unne dem et plantelys neste år. Hva vet jeg. Svært lite om det meste, men jeg holder nå på, uavhengig av temperatur. 

I går visste jeg ingenting om været, jeg trodde jeg visste det som sto på værmeldingen, så jeg benyttet meg av den siste sommerdagen og gjorde ferdig oljegrunningen av verandaen, og så høljet det ned. Ikke yret. Det plasket og haglet og styrtet. Takk til Yr og deres "manglende datagrunnlag for de nordligste områdene". 
En annen som benyttet seg av anledningen var til min overaskelse syvåringen, som er alt for stor til sånt, men han hadde tatt penselen som sto i bøtta med oljegrunning på bakkeplan og gjort en liten piece på vår nyanlagte grunnmur. I stenoplater, så ikke kan det males og ikke kan det fjernes og løsningen blir å ta av sparebøsse til  misgjerningsmannen og kjøpe noen busker på hagesenteret og sette foran. Ærlig talt. 

Men vi fikk tatt noen trær siden vi plutselig kom på at bjørka skal tas om høsten, og ingenting visste vi om rogna men den ble også tatt, så nå har vi enda mer ved, og det er jo en glede. Og etterhvert har vi kanskje litt tettere skog ut mot nabo og vei og det er også en glede, sånn etterhvert.
Om nå naboen på andre sida kan ta sine så får vi sol på veranden kveldstid, og da blir det enda mer en glede, men det er ikke noe vi har mast med for det vanlige i Kirkenes er IKKE å kunne sitte på verandaen kveldstid hele sommeren så hvorfor ta trærne. 
Men kommer det til å bli vanlig igjen? Det vet man jo ikke. 
Aldri? Det er så rart med de der klimaendringene. Det er vanskelig å ikke glede seg over en sommer der man har sommer hver dag og lite mygg. Men. Hver sommer? Hva med min akkumelerte kunnskap om å bo i arktis? 

Nå skal jeg gå og sjekke temperaturen på jobben min. Jeg har sittet i en fancy designstol ute i det veltempererte fellesområdet og prokastinert. Så må jeg finne en måte å pakke noen greiner med skjøre kvister på, og det må være sånn at Kalle fra Kallefrakt ikke klarer å ødelegge det på sin ferd mot Luleå. For Kalle er sikkert hyggelig, men jeg mistenker at kunsttransport ikke er hans spesiale. Da ville han jo ikke operert i nord, for å si det sånn.






Nå, da, fremtiden.

Jeg er jo egentlig mer av en bloggleser enn en bloggskriver. Jeg elsker fremmedfolks tilstedeværelse på internett. Hei fremmedfolk, fortell meg om livet ditt som er så annerledes enn mitt! 
Nåfortiden leser jeg mest svenske blogger, kanskje fordi jeg lengter tilbake, kanskje fordi av noen annen grunn, kanskje fordi de fleste norske og engelske og samiske jeg leste har sluttet å skrive. Jeg har jo snart både lest og skrevet i 20 år, det er klart det endres her og der. 
De mest interessante bloggene er kanskje de mest personlige, de som skriver om sine forhold og liv og barn, og selv er jeg ikke helt komfortabel med det. Tildels har jeg jo et forhold som er eldre enn bloggen, og jeg vet hvor heldig jeg er (ikke med lengden, det er bare å la være å gjøre det slutt, jeg tenkte mer på kvaliteten) og tildels er jeg for privat og lite anonym til å si noe høyt på internett om sånt. 
Andre blogger jeg liker er sånne med mye bilder av folk, og der stiller jeg heller ikke så skarpt. 
Jeg skrev jo en ganske personlig blogg om sorg&død i noen år her, men jeg er glad jeg er ferdig med det for det er så slitsomt med sorg&død. Jeg hadde også den der Klærne ut av skapet! -serien, da var det bilder, den er jeg VELDIG glad for at jeg er ferdig med. 
Og så leser jeg en sykt artig blogg der hester ofte er med, men jeg er sinnessjukelig allergisk mot hester så det får også være.
Jeg har med andre ord ikke så mye å bidra med på den måten jeg selv liker å lese.
For livet er passelig kjedelig akkurat nå, og på en bra måte. Takk til livet. Kjedelig er bra.

Og så har jeg noe å glede meg til, og det er ganske lenge siden sist. Det har jo hendt bra ting, men dels har de vært ekstremt arbeissomme, litt sånn skremmende sådan i øyeblikket, dels har det handlet om egne prestasjoner og det er alltid litt slitsomt med denne veiingen og målingen i kunstbransjen.
Men nå! Nå skal jeg tulluttan meg til Stockholm og stille ut. Og vi har satt en lang produksjonsperiode så jeg skal være der i tre uker neste vår. Og når det er over så skal jeg fader ader ullan meg på ferie. Rett på ferie! Med hele familien, mor og søster og stefar og svogersviger og mann og barn og niese. Og ETTER det kommer sommerferien. Og da skal jeg ha fri. 
Det er litt uvirkelig å tenke på. 

På mandag begynte Jendor Jedi på skolen, og internettet mitt er fullt av folk som sukker over hvor tungt det er å begynne påan igjen. Det tenkte jeg skulle være den ene fordelen med å ha jobbet hele sommeren, at det blir ihvertfall ikke tungt å starte på. Der forregnet jeg meg dugitt. Det har vært så TUHUNGT denne uken. Voi hearran loid. Og da hadde jeg jo enda bare hatt en litt lang helg. (Og det er bare onsdag)
Men neste vår. Da. Det blir fint! Og da gjør det jo ikke så mye at det er så tungt nå, for jeg vet hvor jeg skal. 
 
 

Sånn, da har jeg både klaget og frydet meg på internett, da skal jeg finne fram noen bilder jeg skal sende til Luleå, og så skal jeg selv reise etter på et tidspunkt, men først finne&pakke og muligens snekre transportkasser. OG huske og sende to fakturaer, en søknad og en bekreftelse på at tidligere utført askespredning ble gjort etter forskrifter. 
Men først må jeg lade en drill for man kan ikke leite etter bilder uten drill, det vet alle.

Og så kom vi oss ut

Jeg hadde jo bestemt meg for at jeg skulle kjøre båten selv denne gangen. Så det spurte jeg om og da vi satt oss i båten sa jeg plutselig neineinei og ombestemte meg. Men jeg ville virkelig ikke. Og jeg var kjempeirritert på meg selv men jeg ville altså virkelig IKKE. Og fem minutter senere var jeg glad for det, for da fikk vi motorstopp rett over Holmfossen og selv om den er demmet opp og under vann så drar den godt enda, så da var det å hive seg på årene og komme seg ut av strømmen så man ikke dundret flatsides inn i Russland.
Da virket det plutselig ganske vanskelig å skulle komme seg til Harefoss. 
Uten motor. Over to fosser. Og hjem på søndag.
Jendor tok det pent men han var mer en bittelitt skuffet. Jeg var mer litt forvirret og opptatt av å komme meg unna fossen der og da.
Men så kjenner man jo mer enn ett menneske med båt. Og den som kjørte båten kjente også folk. Og etter litt orging og telefonering til noen som sto og fisket og andre som rensket bær og litt frem og tilbake fikk vi lånt en båt som både fikk fraktet oss ned til neste foss, og skysskaren hjem igjen før mørkets frembrudd, og som OGSÅ fikk slept båt nr 1 hjem. Bare at den siste etappen var ikke vi involvert i, for da var vi på Harefoss. Og eieren av båt nr to lovte å komme og hente oss på søndag i båt nr tre. (For ordens skyld er det egentlig jeg som eier båt nr en, men ikke motoren i den.)
 
Og så var vi på Harefoss. Og Jendor sa, igjen og igjen, "TÆNK kor heldig vi e". Og været var fint og myggen summet knapt og fisken beit og vi stekte harr på bål og hadde smør og juice i kjølebag i gangen og leste gamle donaldblader og rasjonerte på sjokoladen og gikk tur over hytta og så ned og litt, bittelitt, så jeg på alt som må gjøres før hytta er ferdig men aller mest bare fisket vi. Jeg plukket litt blåbær. 
Men aller mest sto vi ved løpet og fisket med makk, sluk, spinner, flue og anlegg.
Og Jendor klarer seg egentlig ganske bra selv. Men han får hjelp. Kanskje så mye hjelp at det egentlig kunne vært artigere for foreldrene med litt mindre hjelp, men han er bare syv. Han klarer seg fint på makk og dupp men anlegg blir for mye styr, han har jo en tendens til å drive litt oppvisningsfiske og da blir det krøll der det kan bli krøll. Man kunne kanskje tvunget ham til å klare seg mer selv. 
Neste gang. Og han kan jo både riste og sløye harr selv (ikke abbor, det kan ikke jeg heller.) 
 
Og jeg kjente at jeg vil være mer på Harefoss men jeg kan jo ikke fortsette å engasjere halve Pasvikdalens befolkning hver gang jeg skal på hytta. Så jeg må lære meg med den båten, og med strømmen. Og så må jeg få gjort noe med taket på hytta. Det må jeg faktisk. 
 
 
 
I dag kommer mamma og Knutstefar på middag og jeg og mamma skal prøve å gjenskape farmors oppskrifte med kokt harr med laubær og sursildkrydder.  

Nå kommer bildene. 



 
 
Litt fin på Harefoss. LITT fint. 
 
Melk og blåbær, da vi fortsatt hadde melk, så ca på dag to.
Der nede er hytta mi. Resten er Russland.
 
Litt fint på Harefoss, men litt fin mann også.
 
Hytte? Jeg har tilogmed to!

 
Han dreper fisken selv. Og kaster ut og sveiver inn, men får også krøll og styr helt selv.



 


Åkei hade Kirkenes nu fær æ

Nå tar jeg ut ferien! Langhelg på Harefoss, jeg pakker

grovsalt, vann, brannslukningsapparat, lommelykt, solcellelamper, kaffe, batterier, powerbank, oppvaskkost, fjøl, makk, fiskestenger, sluker, flytewoblere, fluer, tørre klær, varme klær, brød, kjøleelementer, ullteppe, 

og mer, 

og har oppmøte på Holmfoss kl 18.00 sånn at skysskaren skal komme seg hjem igjen før mørket faller på. 
Om jeg er veldig modig ber jeg om å få kjøre båten sånn at jeg får øvd og vi blir uavhengig av skysskar en gang i fremtiden. Grenseelv, litt skummelt å manøvrere på. Jeg er ikke så redd for å havne i Russland, men jeg liker ikke å møte de svære rib-ene til militæret. Eller, jo, jeg synes det er skummelt å skulle havne i Russland også. Men sånn er det å ha hytte der elva er smalest. 
Det er ikke så langt til Russland.

Åkei Oslo nu fær æ

Ja nå sitter jeg her og knipser med tærne, jeg venter egentlig mest på at flyet skal gå. Jeg hadde helt rett da jeg ikke tok en til dag i Oslo, det er egentlig ikke så mye jeg skulle ha gjort her. Jeg har kjøpt klær til Jendor som skal passe, det kommer han ikke til å bli så veldig glad for såklart, men som mor gir det meg en helt egen tilfredstillelse at barnet har klær.
Jeg kunne besøkt niesen min en gang til da. Og, kom jeg på, faktisk gått og sett mitt eget verk på Nasjonalmuseet. Siden jeg nå en gang henger der. Men uuurk. Jeg har jo sett det før og det er litt ubekvemt og gå og se på sine egne ting. Og da blir det ubekvemt å se resten av utstillingen også. 

Snart skal jeg skifte til langbukser og dra til flyplassen. Jeg hadde foredraget på minnepinne, dropbox, datamaskin, i mail og icloud, men bare et par bukser og de sølte sidemannen på flyet kaffe utover. Han sa ikke unnskyld en gang, men sannsynligvs fordi han ikke så det. Jeg dro poresentasjonen i shorts, syntes det var mer innafor enn flekkete bukser.

Mye man kunne, nå drar jeg hjem til de mine istedet, det blir best.

fer DIG!

Ferdig! Nå har jeg hatt min siste presentasjon i dette gigantprosjektet og som vanlig er det jeg noier mest over teknikken og om jeg finner fram i tide, og det blir jeg faktisk kjempestresa over, men nå er jeg ferdig, jeg har møtt juryen, jeg fant dem, i tide, på rett adresse, jeg har presentert, og dett var dett! Det gikk ganske bra, de hadde mange interessante spørsmål, jeg lurer litt på hvorfor jeg svarte at en sånn form for permanent utstilling som dette som er prosjektert å vare i 300 år er, er å ta livet av verkene mine, men nå sa jeg nå det da.
Nå har jeg lyst å kjøpe alle ølene i butikken og drikke en slurk av hver. 

I morgen drar jeg nordover igjen, og the Stig har spurt hvorfor jeg ikke slo til med en dag til Oslossa når jeg først er her, men jeg følte liksom ikke jeg trengte det, jeg trengte å komme hjem til familien. Men nå som min ene overskuddshalvdag er den dagen det er meldt 86 mm regn så angrer jeg litt. Men men. Hva skal jeg nå her etter. 
Det blir nesten litt rart å skulle reise hjem for IKKE å jobbe mer med regjeringsbygget. 
Men nå skal jeg det. I morgen.
Først skal jeg møte Mari og feire at hun for en god stund siden var så flink til å fylle 40.
Og da kanskje jeg skal lure meg til en liten feiringsøl. 

pil opp pil bort pil ned

Og målfoto kom og gikk og alt var vel og det er det fortsatt.

Nå vil jeg helst legge meg litt ned og slappe av men det bli ca 7. februar. Jeg kjenner mer og mer at jeg begynner å nå en viss alder og at et såpass stramt program leder til daglige protester.
På den annen side, tross alt, det virker som om sjansen til å bli syk er mindre om man ikke tar fri. Det er da noe. Og uansett blir det fint å bli ferdig med DETTE prosjektet, alt som er gjort er vel og bra og ikke lengre et stressmoment.

En ting jeg skulle gjøre i sommer og som ikke har blitt gjort er å male verandagelendret. Jeg skulle egentlig ha gjort det i fjor men det kom opp litt sent. Og det er ikke det at jeg ikke har hatt tid, eller ork, for jeg liker å male, men det har regnet hver kveld. Det har vært sommer hele sommeren men det har regnet hver dag. Hei hei, jeg kommer fra nordeuropas tredje tørreste sted. Heihei, klimaendringer, nå gjør jeg ikke det mer. 
Heihei, verden min, jeg kjenner deg ikke helt igjen lengre. 
Alle folk har til alle tider trodd at de levde i de siste dager. Men nå gjør vi kanskje det.  

Dette snudde fort. Fra litt tvangsglad på det personlige plan til generell dommedag. Beklager.


Og derrrr var den passert (nå venter vi bare på målfoto)

Det var jo ingen som svarte hos dem jeg sendte spørrende mail til, så til slutt ringte jeg noen der som ikke egentlig var direkte ansvarlig men som jeg i det minste har telefonnummeret til, og hun kom på en løsning og nå har jeg fulgt løsningen og sendt inn. 

Jeg har sendt inn!

Jeg ba i mails form svar på om alternativ løsning funket, det har jeg ikke fått, men jeg regner for det første med at det funker og for det andre er det nå deres ansvar. Å si ifra mener jeg. 
Så jeg ikledte meg kjole og gikk ned til byen og kjøpte to dyre flasker vin.
Det hadde egentlig ikke noe med saken å gjøre, det er en stund siden jeg bestilte dem og jeg fikk hentemelding her om dagen, men feiring er feiring, tilsiktet eller ikke. 

Nå sitter jeg her i kjolen min og skal begynne på presentasjonen. Jeg er ikke så nervøs for presentajoner, så det går greit, men det må jo faktisk gjøres, uansett hvor komfortabel man er i situasjonen. Jeg er godt i gang, jeg har opprettet en mappe som heter Presentasjon. Bra start. Det er noen timer siden, da.
Nuh: ta seg sammen.


en slags målstrek (målstreken er for øyeblikket stengt, men jeg passerer når den åpner igjen)

Ja men dah! Da er jeg klar til å levere! Og da regner jeg med at alle skjønner at det er forslaget til utsmykning av nytt regjeringskvartal som jeg har brukt sommeren på, jeg snakker om. Jeg regner videre med alle sitter og klapper og heier i sine respektive hjem. 

Klar som i klar, men ikke som i utført. Jeg får nemlig ikke til å sende det, for i tillegg til obligatorisk materiale har jeg også to korte filmer og en GIF (="eventuelt relevant tilleggsmateriale") og det gjør forsendelsen for stor til å sende over mail. Så nå har jeg sendt en mail og spurt om hvordan den skal sendes. Og får jeg bare svar, så sender jeg. Jeg er ikke stresset altså, for jeg er to dager før fristen.

Når alt er sendt, er det bare å jogge videre, og sette i gang med å lage en presentasjon som skal legges fram for jury neste mandag, og så viselig er hjernen innrettet, at jeg kan jo ikke begynne på den før jeg faktisk har fått SENDT materialet som nå ligger i mappen x_klar_innsendelse_sft, det må jeg gjøre først, og så kan jeg jobbe videre. Så jeg håper jeg får svar snart, for det er bare å komme igang, tia og veien, vet dere.

Jeg ser hvor det bærer hen

 
I går var the Stig en tur på konsert, i Ritzteltet, jeg var på samme konsert men jeg hadde gått og lagt meg. Det er en kilometer ned til byen men vinden dro lyden inn og ut av vinduet sammen med gardinene. Jeg la etter en stund merke til at jeg hadde glemt å tekke ned rullegardinen, det var mørkt utenfor vinduet så jeg hadde ikke kommet på det. Jeg lå midt mellom konsert og mitt eget soverom og midt mellom sommeren og sommerens slutt.
 
Min digitale omverden fylles med små og store sukk fra folk som må tilbake til jobb. Den følelsen slipper jeg ihvertfall. Jendor sukker over at han snart skal begynne på skolen, det gjør meg litt trist, han skal begynne i andre og er allerede lei. Jeg tror ikke det er noe jeg kan gjøre med det.
Og høsten kommer, høsten som egentlig er min yndlingsårstid, alle tre av dem, men likevel, sommeren i arktis er så helt ubarmhjertig kort. Jeg kommer nok aldri til å forlike meg med det. Og da har vi enda, i år, faktisk hatt sommer hele sommeren. 
Jendor pekte på et gult blad i bjørka utfor verandaen i går, men det egentlig tegnet på at høsten er her, om man har lagt merke til det eller ikke, er at det er mørkt om natten. 
Det kjennes litt eksotisk og koselig ut, men det gjør meg også forskrekket; allerede?

Juli er den eneste måneden som har sommer i begge ender. Juni har snø og august har mørket og planter som har gitt opp for i år. 
Men fortsatt ER det sommer! Og når sommeren er over kommer høsten og den er jo fin. Og november kommer ikke før november. Og før den tid er det tusen ting jeg skulle ha gjort.


Må vel ta meg litt i det.

Jeg går jo rundt her og innbiller meg at jeg, stakkars, aaaaldri har ferie. Samtidig lurer underbevisstheten litt bråkete på om det egentlig er sant. Har jeg aaaaaldri ferie? Hadde jeg ikke ferie i fjor?
Og ser man det, man har jo blogg, så det kan man sjekke!
Det viser seg at jeg hadde ferie i fjor. Men jeg var syk hele ferien. Så da er det litt usikkert om det gjelds, samtidig, det var ikke sånn at jeg jobbet hele sommeren. Og som selvstendig næringsdrivende er det egentlig ikke så halvdumt å legge sykdom til ferien, der den har minst økonomisk konsekvens. Man er kanskje stresset over peonen som blomstrer alene der ute i bedet uten at man får oppleve det, men man tapte ikke tredve tusen. Så da. 
I forfjor ser det også ut til at jeg var syk store deler av ferien, men ikke hele. 
Og i forriforrifjor hadde jeg to uker fri, pluss en uke litt senere.  
Men jeg kjenner at jeg, nå, på dette stadiet i livet, lengter skikkelig, SKIKKELIG, med store bokstaver, etter for eksempel syv og en halv ukes ferie. I strekk. Det hadde vært noe. 
Er det lov? Egentlig? Hele sommeren liksom? Hva ville Luther sagt?

Men man tar jo det man får i år. I går foreksempel hadde jeg ferie. Og når man bare kan ta ut enkeltdager her og der så blir man veldig glad for de der enkeltdagene. Vi var både på kirkegården og hagesenteret og en sportsbutikk der vi har gavekort. Og spiste pizza til middag. Og drakk øl på verandaen om kvelden. Så det var kvalitativt. Men jeg vet jo at noe av poenget med ferie er det kvant..tative. Kvantitative? Mengden hvertfall, å glemme hvilken dag det er osv. Og det er noen år siden sist. Men til NESTE ÅR. DA. Syv og en halv? Jeg sikter mot syv og en halv. Kanskje tilogmed åtte.

Et punkt avkrysset som om det var noe helt hverdagslig

Nå har vi hatt askespredningen og når jeg orker så skriver jeg vel om det og. Men det er nok den fineste begravelsen jeg har vært i.
Egentlig den eneste fine begravelsen jeg har vært i. Man sier jo ofte at "det var en fin begravelse" men det er det jo aldri. Det er alltid egentlig ganske grusomt. 

Nå er det ti dager til jeg skal levere på deadline, det blir sykt deilig å bli ferdig med dette prosjektet. Og så skal jeg dra til Oslo og presentere og så er det videre, videre, nye prosjekter, mer jobb. Men altså til neste år, da SKAL jeg ha ferie. HereGUHD.

I morgen skal jeg ha mine slektninger fra USA på middag, de som kom med asken vi spredde, og så kom det noen inn med en sklitakling i begravelsen og inviterte dem til å ta kaffen hos dem (de bor i nærheten da) og det er faktisk ikke fordi jeg tror at de ikke får mat når de er her at jeg inviterer dem på middag, det er fordi jeg ser dem hvert tyvende år og vil være sammen med dem, men vi ble så forfjamset alle at slektningene takket ja og jeg lovte å følge dem til rett hus, og invitasjonen kom jo såklart fra et godt hjerte, men likevel, jeg er skikkelig sur. Jeg ville ha en kveld med vin og fotoalbum i flertall, ikke hive i dem middagen og desserten i hånda på vei opp til noen andre.
Men man får vel, også her, ta det man får. 
Men snart håper jeg at det jeg får er litt mer tid både alene og med dem jeg er glad i og litt mindre tid med jobb.
 
(LITT mindre tid med jobb, ikke helt uten jobb, jeg ser på deg, Troll-i-ord.)

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...