early retardment

Jeg kjenner jeg godt kunne tenkt meg å være pensjonist.
Stelle litt i hagen, dra på hagesenteret og kjøpe nye blomster, ha penger på bok og ingen forpliktelser, kunne reise hvor jeg vil når jeg vil.
Jeg kunne godt ha hatt litt vondt i et kne eller noe, så ingen kom og maste om at jeg må trene eller noe.
Og det skulle alltid vært fint vær og de dagene det regnet skulle jeg ha lyst til å være inne.
Og ingen skulle mase og ingen eksamener skulle ruve over meg.

åh

nå er jeg så møkke lei av å ha eksamen.
jeg vil sitte hjemme og kike ut på regnet og lese billbrysonbøker og spille wii.

oi!

Jeg vil si tusen tusen takk til alle dere kirkemesere for presenten! (nå høres det ut som om kirkenes kommune har gitt meg gave, men så berømt er jeg ikke)
ÅÅÅÅ det var fint! Særlig takk til Niklas Gjørmefot som jeg tror har en særlig fot med i organiseringen.

Solveig er her, nå er hun sendt hjem med kart, til meg. Jeg hadde tegnet inn veiene og narkomanparken som hun må gå igjennom, komplett med narkomane, for at hun lett skulle finne fram, og gitt beskjed om å ringe hvis hun ble usikker.
Hun ringte, de narkomane hadde flyttet seg for det var veiarbeid i parken, så kartet stemte ikke lengre og hun måtte ha litt tilleggsopplysninger. Men nå tror jeg hun er vel hjemme.

hu je

Nå sitter jeg her og rendrer i vei på en skolemaskin, det viser seg at den innerst i hjørnet er det nesten aldri noen som bruker så her er det plass til å rendre i vei. Men det tar tid, så da må man vente og surfe på nettet mens man venter på at maskinen skal gjøre kjedelige grå plantegninger om til freshe fotos.
Solebanet, pappa si pia og mamma sin lille fia, kommer i morgen og hjelper til med å lage bursdag. Nå høres det ut som jeg skal ha kjempekalas. Men det kommer bare noen stykker, det er bare det at jeg har så dårlig tid med eksamen og alt at bare det å lage kake virker litt uoverkommelig. Heldigvis skal Solveig være helt og bake. Jeg skal nå likevel prøve å komme meg tidlig hjem fra skolen, helst ikke noe senere enn fire, så det ikke blir som den gangen jeg hadde vært i Levajokk eller hvor det var og mamma hadde bursdagsselskap uten meg, gjestene dro da jeg kom hjem.

innen 4 mai:

1: gjøre ferdig stolen:
sparkle&pusse stålunderstell
herunder klare å blande fram sparkel som herder
overtale verksmester til å lage avstandsknotter uten min innblanding
lime vinger på rygg
male sete og rygg
male understell
montere
få samme lengde på bena

2:gjøre ferdig plantegning
gjøre alle rettinger som veileder sa (det er ikke så mange)
lage fin svart ramme
lage tekstboks
(hm! dette er overkommelig!)
finne en lur måte å printe uhyret ut på
og, lysplan.

3:føre inn skjemategninger
puff
lampe
evt lampe i alternativ størrelse

4:lage arbeidstagning stol MED RETTINGER PÅ HØYDEN!
(bør ikke ta mer enn en dag)

5: underbygge konspept
lage miljøskisser m vingestol
lage miljøskisser reirstol
få fram konseptet i rendringer og skissing
(dette er veldig veldig viktig)

6: skriftlig rapport
nesten ferdig med den, men hvilken av datamaskinene på datalabben var det jeg lagret den på da? Fanes!


bør også, men må ikke, men bør absolutt:


7:pedagogiske hjelpemidler
montere oppnedboks
lage fænsi greier med horisontlinjer

8:plantegning av stolen reir, om tid. Nei skjemategning, herregud.

8:materialprøver. 9, skulle det være.



Det kan jo se ut som om jeg skal klare det, men alt som har med verkstedene å gjøre tar alltid mye lengre tid enn planlagt. Iallefall nå som man begynner å bli sliten og ikke kan tenke to tanker i strekk selv. I dag for eksempel har jeg gjort ferdig vingene og malt oversiden et strøk. Fra 9-18.
Så har jeg gjort en hel masse ting som bare ble tull. Heriblant sølt med sparkel, lynol, pusset, plagdes med plotteren og likevel ikke rukket å spise lunsj før tre.
Og sparkeltøvet kommer kanskje til å gi meg en hel masse ekstraarbeid i morgen.

Tirsdag i dag. Nesten onsdag. Halvveis i uka. Nesten helg, svarte!
(Hvorfor fungerer det aldri andre veien? Det er aldri nesten helg på en tirsdag når man kjeder seg!)

og så handle inn til julebursdagen må jeg å rekke før fredag. Torsdag.
Jeg tror nok det verktøyet jeg liker aller minst er vinkelsliperen. Jeg tror nok også at vinkelsliperen er det verktøyet som sparer meg for mest kjedelig arbeid, men det er likevel noe med den som gjør at jeg kan styre min begeistring. Jeg tror det er det at den er så jævla voldsom. Og håndholdt. Og så er den laget for digre mannehender og veldig vanskelig å holde lenge av gangen med små damehender, og så må du passe på så du ikke plutselig dirigerer gnitspruten rett i ansiktet eller tar fyr.
I den andre enden av skalaen har vi nok bandsaga.
Man må jo så klart passe fingrene her og, men jeg liker at du kan lage nesten hva som helst av flate ting på den. Sirkelsaga er og grei, men jeg blir enda litt stri i hårfestet når jeg bruker den, etter den gangen vronika skar av seg fingeravtrykkene med den.
Og pussemaskinen. Pussemaskinen er en ener.
med båndsag, sirkelsag og pussemaskin kan jeg lage hva det skal være. Og litt lim selvsagt.
Og sveiseapparatet. Når det bare er gass. Og avretteren. Og dimensjonshøvelen.
Å, jeg kommer til å savne verkstedet.

Fortsatt pølsefingre, lynol er visst ikke helt sunt som såpeerstatter.

Ooops.

Jeg har vasket fingrene i Lynol jeg. Det skal man visst ikke gjøre.
Det begynte da jeg ikke ville kjøpe whitespirit hos Grønner, men så var det ei i klassen som hadde ei flaske lynol stående og bakpå der sto det at den kunne brukes til penselrens. Så jeg vasket ikke akkurat hendene, men jeg renset rullen og penselen med lynol for hånd. Det som skjer da er at fingrene hovner opp. Og blir røde. Og klør.
Da alt dette skjedde, leste jeg bakpå flasken, for jeg ble litt forbauset, jeg hadde ikke sett noen varseletikett. Det var nok fordi alle advarslene ikke hadde fått plass i etikettform, skjønte jeg. Det er ikke måte på hvor farlig lynol er jeg er overrasket over at man overhodet får kjøpt det uten vandelsattest.
Fingrene er fortsatt litt pølsete, men nærmere normalen. Tok med hansker i dag jeg. Ansiktet er også litt hovent i kinnene, men det kan være solen.
Men det blir nok whitespirit fra nå.

for det er best sånn

I går informerte den hemmelighetsfulle fotografen meg telefonisk om at han hadde kjøpt en geburtsdagsgave til meg. Jeg tenkte på det hele veien hjem, og da jeg kom hjem syntes jeg det var best å foreta et lite snikangrep på meg selv og sa til ham at jeg trodde det var best om jeg ikke var alene hjemme noe mer før bursdagen min.
Mitt livs lys og hjertes ledestjerne så på meg og sa: Jeg har den selvfølgelig på kontoret.
Så da var det problemet ute av verden.

ja men for svarte helvette da!

I går var det virkelig ingenting som skulle fungere. Eller, det vil si, jeg fikk i løpet av formiddagen tegna to skjemategninger som jeg hadde beregnet ville ta to dager, så det var jo et pluss, men det var snart glemt, for det er sånn det fungerer når resten går Scheiss.
Jeg skulle sveise sammen stålrørsbena på stolen min, de er nesta i hop men må sveises ordentelig sammen, og tidligere på dagen hadde Willem i klassen kommet og skulle hatt hjelp for sveisen ble så funky, som han sa. Sveisen hans så ut som stratos og det tyder jo på at det ikke er så god tilgang på gass, men ventilen sto helt åpen og jeg glemte å sjekke målerne, jeg bare skrudde litt andre steder men til slutt gikk jeg bare og henta veksmesteren og sa det var tomt. Han kom og mannet med ventilen som til slutt gikk opp, altså viste seg å ha vært stengt, men jeg tror han også glemte å se på målerne, og jeg var opptatt med å være sur på willem som fikk meg til å virke som en idiot.
Så skulle jeg sveise selv senere på kvelden, da alle verksmestre var gått hjem, men sveisen ble porete og jeg hadde skrudd ventilen helt opp og verksmesteren hadde jo vært og sagt at det var gass og jeg kunne bare ikke skjønne hva som var galt og det var varmt inni sveiseklærne og sveisemaska gled ned hele tiden og verksmesteren hadde bestillt inn for liten dimensjon på godset i røret så det var ikke rom for masse feilsveis før man var igjennom det hele og det ble hull i røret og sveisen ble porete og gassen var åpen men så slo det meg at det var litt rart at ingen av manometrene rørte på seg når jeg åpnet og lukket ventilen men det hjalp jo ingen ting og sveisen ble stratos og jeg prøvde å ringe pappa sveiseren men ingen tok telfonen og ikke noe dekkgass ingen sveising og så mistet jeg et stag ned på gulvet og det ble helt borte og jeg måtte rope og brøle og så bestemte jeg meg for å male noen saker i stedet som jo uansett må tørke en stund og så viste det seg at jeg hadde glemt å kjøpe whitespirit og det hadde de ikke på klasolsen de sa at jeg skulle gå på grønner men han har jo vært hybelverten fra helmørtna så det kom ikke på tale og da fikk jeg ikke malt heller og hårt mitt var så jævla skittent og så ropte jeg og brølte jeg skikkelig høyt og så gikk jeg hjem.

sadjlkjsdep

kan ikke bare dere vikariere for meg en stund mens jeg holder på med eksamen?
men ikke "dere" som i dere som legger igjen kopmmentarer som nice blog please se HERE og Warning see HERE men dere andre værsågod. Kajsa foreksempel? Kirkeneserne?Hva driver dere med? Og hva skjer ved bord 1? Dere andre som snikleser? Sæsse? Er du her? Rullerompa? Somafito?

Kunsten å prioritere

Nå er det bare tre uker igjen av eksamen. Veilederen min synes at jeg skal gjøre en god del mer enn det som kreves i eksamensoppgaven. Det er allerede en ganske krevende oppgave så jeg har sagt at jeg skal lage en prioriteringsliste og så skal jeg jobbe med forslagene hennes på ekstramateriale om det blir tid. Etter hennes forslag, har jeg føyd til noen egne. Disse står altså helt helt nederst på prioriteringslista, eller kanskje heller egentlig etter prioriteringslista.
Da blir det sånn:
Prioriteringsliste:
det som kreves i oppgaveteksten
det som utfyller oppgaveteksten
ekstraarbeid som utfyller kandidatens besvarelse, foreslått av veileder
*ekstraekstraarbeid som muligens hever oppgaven men som bare gjøres om overskudd forefinnes, foreslått av en selv (kandidaten)

Og det burde ikke overraske noen, allerminst kandidaten selv, at det jeg jobber med nå, nå som det kun er tre uker igjen og det er ganske stress å få oppfyllt punkt ett på prioriteringslista, at det er punkt fire det jobbes mest med. Jeg er på skolen fra ni til åtte og helgene med, for å gjøre de tingene som altså er skrevet på baksiden av prioriteringslista.
Det er jo helt i tradisjonen det.

Men jeg gjør NOEN av de tingene jeg skal da.
Avogtil må man jo vente på at andre ting skal bli ferdig, når man foreksempel har et laminat i press, da må man gjøre andre ting, man kan ikke begynne å skjære til seteformen før limet er tørket og man kan ta tvingene av laminatpresset og se hvordan det har gått.
Men det er da man bør gjøre en av de andre tingene under punkt ett på listen, det er jo hele poenget med en PRIORITERINGSliste.
Så om tre uker kommer jeg nok til å stå der med en hel masse småmodeller og fikse saker som hever oppgaven, som i seg selv ikke finnes, annet enn i form av en liten haug med plankebiter, rålaminater, og halvbøyde stålrør, samt to kræsja lenovo t61 inneholdende plantegninger av fleslandflyplassen på sine mørke harddisker.
Sukk. Sånn gjør jeg det alltid.

Og hvor kommer du fra?

Jeg bare tror det var litt mer interresant å møte folk før, når du ikke måtte høre på selvrealiseringsprosjektene til folk hver gang du skulle finne ut hvem de var. (sier designkunstfolkemusikkteaterkvinnen).
En annen ting man spør om når man møter folk for første gang er hvor de kommer ifra.
Dette er veldig viktig for folks identitet, og det tror jeg det var før også. Selv blir jeg utilpass om jeg treffer folk og ikke får presisert at jeg er fra NORD-Norge, selv om personen jeg møter er fra Kowa Bunga og tror Skandinavia er hovedstaden i Berlin.
NORD-Norge. På den russiske grense.
Det er alltid så morsomt når man ser migrapolisaktige innslag om adopterte folk, kanskje de kjører drosje, eller er sykepleiere, eller studerer, og så snakker de en eller annen inntørket sognemålsdialekt, og så står de foran kamera og klager på at hver gang de treffer noen så spør vedkommende hvor de kommer fra.
Jamen det er jo det vi nordmann gjør! Utropstegn utropstegn!
"og da sier æ at æ e fra vadsø å da blir dem stille...og så sier dem at dæm har en kusine i vadsø eller nåt!"
For det er sånn det fungerer. Vi lurer på hvor folk er i fra når vi møter dem, særlig om de har litt samme dialekt som oss selv.
Hm. jeg er kanskje litt dårlig å konversere.

selvrealisering til folket

Jeg lurer på hva folk før i tiden sa til hverandre når de møtte folk de ikke hadde hilst på før og måtte slepe i gang en samtale?
Jeg mener altså tiden før alle unge bare selvrealiserte og selvrealiserte?
Nå er det sånn at når man treffer nye folk så spør man hva de gjør, og så er de kunstnere/designere/kulturvitere/filmvitere/skriver på en bok/spiller i band, men for en stund siden drev de med teater/hadde sybutikk/blogget/reiste i asia og så sier man "så spennende" osv.
Men før?
Hei, jeg heter Lest-Åke Hei jeg heter Møller-Peder Goddag Goddag Hva driver du med da Nei jeg er skomaker Å så spennende Ja jeg tenkte jeg skulle være skomaker resten av livet og så tenkte jeg at sønnene mine også skulle blir skomakere hva driver du med da Nei jeg er møllersvenn Så spennende Ja jeg tenkte jeg skulle bli møller og så skal jeg være det resten av livet Akkurat jajasannsann Hyggelig å treffe deg Samme

Jeg tror faktisk de hadde mer givende samtaler før.

ord/fraser, som, hvis brukt, fører til at jeg ikke klarer ta deg alvorlig (men litt avhengig av sammenheng selvsagt)

ydmyk -om du sier du er ydmyk i forhold til noe kommer jeg til å himle med det tredje øyet
vårens vakreste eventyr- blæærgh
proaktiv -beklager, tenker bare på kosmetikkindustrien
forhold/forhånd -folk som blander disse uttrykkene får jeg vondt i tungen av
ekspresso -ok, nå mobber jeg kanskje verbaldyslektikerne
sjempe -kj-lyden er ikke SÅ vanskelig

Nei har du sett

I alle de år har jeg trodd at mobilen min er svart og så viser det seg at den er blå.

frk. figenschou beretter om duker, sengesett, lysestaker og keramikkvaser.

Ok, der forlovet jeg meg, jeg eier ikke så mye av disse tingene,
(-Ikke forlovet som i gifteklar!!!! Jeg ser det kan være en kilde til misforståelse. Forlove som i å love mer enn man kan holde. Pust inn, mamma.)
Duker: Vi har en duk. Fått av onkel Kjell og tante Arnhild. Gjør huset vårt mer huslig. Sengesett: tre stk
Lysestaker: Ingen, men jeg hadde noen før. Keramikkvaser: ingen.
Og selv om jeg blir tredve om mindre enn tre uker føler jeg ikke at livet mitt er fattigere av den grunn.
Det er ikke det at jeg på noen måte har noe i mot noen av disse tingene, (jo, kanskje keramikkvaser) men når man lever et sted på midlertidig basis på tiende året på rad gidder man ikke ha så mye saker, man må bare drasse dem med seg videre i livet.
Jeg vet om veldig mange fine møbler jeg kunne tenkt meg å hatt, for eksempel, om jeg nå bare hadde trodd jeg skulle bli boende et sted.
Men det er vel miljøvennlig på denne måten, på sitt vis.
Det jeg derimot synes det er helt greit å slepe rundt på er papirremser og pappskrap og korker og gummistrikk og ting jeg har planer om å lage noe av når jeg bare får tid.

Jeg tenker endel på disse tingene nå fordi mange spør meg hva jeg ønsker meg i tredveårsgave, og jeg skjønner at jeg er vanskelig som bare svarer.......øh.......
(Mitt livs lys og hjertes ledesjerne har antydet at jeg jo kan ønske meg et par karhusko med m på i størrelse 43.)
Jeg bare synes alle er så snile og greie hele tiden så jeg synes liksom ikke det er helt rett å kreve noe MER heller.
Men jeg ønsker meg IKKE ipod. Og IKKE katt. Og IKKE vinsmakesett.
Men besøk, kanskje?

Innlegg nr 730: om kopper og kar.

Det vil si, kar har jeg ikke så mange av, men vi har endel kopper, og særlig etter at jeg gikk på skole oppå fabrikkutsalget til Arabia.
Yndlingskoppen min er kanskje den med mummimamma på. Den har er så lun liksom. Men jeg er også fryktleig begeistret for en kopp jeg fikk av mammaen til han-hvis-navn-ei må-nevnes, den er hvit og grønn. Jeg hadde sett på den mange ganger og tenkt å kjøpe den selv men tenkt at nå må jeg ikke være fargefundamentalist, det går ikke an at alt skal være grønt heller, men da vi kom hjem til sommeren hadde hun kjøpt akkurat den koppen i kanskje Rovaniemi, og så fikk jeg den. Og hvis man FÅR grønne ting, så er man ikke fargefundamentalist, det er jo helt tilfeldig, den kunne jo like gjerne vært blå. Fotografen-hvis-identitet-må-skjules har en mummipappakopp, og så har vi jo hufsakoppen, da, men det er så trist så trist med hufsa. Jeg føler likevel at jeg må bruke den innimellom så ikke hufsa skal bli helt forlatt inni skapet der.
Så hadde jeg en kjempefin russisk tekopp, før sto den på skjenken da vi bodde i ringveien 7., men jeg tror jeg fikk den i utstyrskista da jeg flytta hjemmefra. Den kom i skade for å bli knust her etter jul, av hm-hm-hm-hm-hm-hm, da han vasket kopper, så nå har jeg fargeblyanter i den.

Jeg minnes svakt noen sebra og giraffkopper kjøpt i nujårk, der hanken var giraffhalsen, de har kommet bort for meg. Men de var ikke så gode å holde i akkurat.

Skal vi se, jeg tror ikke jeg har så mye å si om kar...
Hva er kar egentlig? Kasserollene?

I morgen: frk figenschou beretter om duker, sengesett, lysestaker og keramikkvaser.

mer om frelsen min

Jeg lurer på om å være misjonerende kristen er litt som å være feltlege?
Her går du rundt i dress på torgalmææningen og deler ut brosjyrer, rundt deg vrimler det av mennesker som er dømt til evig pine, og du vet at du kan redde dem. Det er bare å jobbe på. Men så må du kanskje sove litt. Eller spise litt. Eller se litt på en kul svart skulderveske. Og hvert sekund du bruker på deg selv går en sjel til helvette, i verste fall. Så MÅ man jo spise og sove, for hvis ikke så er man ikke i stand til å misjonere. En veldig veldig vanskelig balansegang, som jeg som flinkis kjenner godt igjen. Senest i morrest bestemte jeg meg for at det nå var på tide å slappe litt av og ikke løpe på skolen og kinke med nakken og stresse med kroppen uten å få gjort noe, men hele tiden mens jeg var hjemme måtte jeg argumentere overfor meg selv om at dette faktisk VAR en god ide, og til slutt gikk jeg på skolen bare for å få fred.
Nå er et liv, en udødelig sjel og eksamensprosjekt på ingen måte like størrelser, og jeg synes nok det er feltlegen som har høyest stjerne av oss her, men om du virkelig tror på det du gjør og det forutsetter jeg da virkelig at du gjør som misjonær, så ser jeg stresspotensialet i det.
(Så jeg er fortsatt litt snurt over at sjelen min stilte bak svarte skuldervesker i køen.)

om frelsen min

Da jeg var på vei til rimitusen i dag for å sanke lunsjen, havnet jeg bak to frelsere. Jehovas vitner eller småførstefødte eller kanskje helst sånne eldre. Er det mormonere? Jeg tror det var av den typen som kommer hit fra USA og går rundt to og to unge menn og så heter de Eldste Jones og Eldste Jameson, og så har de lært seg norsk på tre måneder. Iallefall havnet jeg bak to vekledde unge menn med blader som skulle deles ut. Det føltes uansett trygt å gå bak dem i stedet for å måtte møte dem for da slapp jeg å unnlate å møte blikket deres og overse bladet de ville gi meg.
Men. Mens vi gikk der bortover gata, fikk de plutselig øye på et stativ med skuldervekser som sto utenfor en butikk. Og de helt over seg og rett bort til stativet og begynte å nevle på veskene og jeg bare hallo? Halloen, mener jeg?
Enten så får man frelse eller så får man la det være. De ER jo tross alt frelst så det er ikke så farlig for dem, men her går jeg rundt som en hedning og det tar de overhodet ikke noe ansvar for å rette opp i, de er mer opptatt av svarte skuldervesker på tilbud.
Veldig veldig ansvarsløst, synes jeg. Og veldig lite gjennomført opplegg. FY til de eldste. Svarte skuldervesker viktigere enn min udødelige sjel? Jeg er snurt.

skisseshop

I går satt veilederen min og så i skisseboken min, og så sier han at jeg er veldig flink til å skisse. Da måtte jeg se hva det var han satt og så på, og desverre opplyse om at han satt og så på fotografier.



Tegningen min har nemlig vært det lærerne mine har vært mest fortvilet over, (bortsett fra det at jeg har et så viltert forhold til hva design ER) så jeg skjønte hva han så på.
Jeg pleier bare å skisse med blyant til det stadiet der jeg har det sånn noenlunde klart i hodet hva det er jeg vil, og så lager jeg en modell av det jeg har i hodet. Ikke av det jeg har i hodet da, men av det jeg ser for meg. Så tar jeg et bilde av modellen, og så klipper og vrir og bøyer og bender jeg på det hele i photoshop. Så printer jeg det ut i sort hvitt, og så tegner jeg mer på det, klipper og limer kanskje litt til, og så limer jeg det inn i skisseboka.
På dette stadiet ser det kanskje litt ut som tegninger igjen.
Det er endel arbeid, men det funker fint for meg, og så liker jeg å lage modeller.

I går gikk brannalarmen mens jeg hold på, men nå er jeg jo blitt så dreven på backupping, så jeg rakk å ta en kvikk kopi over på flyttnøkkel før jeg gikk ut og stilte meg pent opp. Vanligvis kommer vaktmesteren løpende og ordner, men denne gangen kom det to ulende brannbiler i stedet, de vrengte seg over fortauet og opp foran kunsthøgskolen. Deretter gikk en av lærerne bort og sa at det ikke var noe fare egentlig, det var bare noe kjemi på tekstil som brant.
DA kom vaktmesteren, og så fikk vi gå inn.
Jeg var hele tiden bare fornøyd med å ha sikkerhetskopien i lomma og ikke så opptatt av det som foregikk rundt, selv om det jo var litt stas med brannbilene.

Gladkriser er også litt krise

Åkei. Åkei. Åkei. Jeg har jo vært så fornøyd med meg selv som har klart å fordele jobbene og utstillingene så pent utover dette året sånn at...