Godt eller ganning

Nå er jeg hjemme igjen. Akkurat i tide til Halloween. Hurra. Hurra. 
Jendor vil gå i år, det har han aldri villet før så da må man hive seg rundt. Men han tør ikke helt heller så jeg har avtalt med naboene at vi kommer dit, da. Han skal være pterodaktyl, og kompisen skal være spiderman/batman/sjørøver. Og hva skal jeg være? Jeg hadde en idé med ei sveisemaske som jeg har lett etter overalt, OVERALT, og den dukket til slutt opp i våpenskapet. Nå synes jeg ikke den ideen er så god lengre, kanskje. Jeg har også en eldre sveisemaske som kanskje er litt kulere men den har jo ikke autoglass så da blir det peise mørkt inni der og da kommer jeg til å ramle og brekke lårhalsen. 
Jeg fant en hvit lue, så alternativ b er kanskje smurf. 
Jeg er jo egentlig veldig glad i å finne på ting og være artig og kle meg ut, men jeg kom litt bakpå her og rekker vel ikke helt å sette noe bra ut i livet.
Jeg kunne tenkt meg å være
forkjørsvei
kommentarfeltet på internett
zoom-møte
men the Stig mener jeg overvurderer mitt publikum og han har vel rett. 

Da er jeg tilbake på sveisemaske menneh...jeg vet liksom ikke helt hvor det bærer hen. Jeg føler man blir mer sånn generell påskekjerring enn egentlig utkledd til NOE som jo var den opprinnelige planen. 

The Stig skal ha en redningsvest på hodet så der føler jeg virkelig at lista er lagt tilstrekkelig lavt. 

Men Jendor er fornøyd så alt annet er egentlig uviktig.

Kunsteli kunst hei hei hei

Jeg er fortsatt i Oslo og bygger utstilling, det er ganske slitsomt. Det er mye som skal gjøres på kort tid, men jeg ser at vi rekker det. Jeg har gjort min del i løpet av noen ekstremt arbeidssomme dager, og nå har jeg fått to teknikere på laget som tar seg av opphengingen. Dream Team. Min jobb er å se over og justere og tenke og helt fysisk ligge på gulvet og rette opp i det som har blitt skjevt.

Jeg er kjempesliten når teknikerne går for dagen halv fem. Helt utstlitt. Da drar jeg hjem til mamma og spiser og ligger på sofaen og legger meg tidlig for så å ligge våken i timesvis og tenke på utstilling. Flere dager har jeg hatt med lunsjen hjem igjen, jeg har vært for stressa og sliten til å spise den. Men de siste dagene har det vært litt roligere. 
Og folk kommer bort til meg og sier at det blir så fint, at herregud det blir så fint, at det blir så fantastisk, og det er bra, for selv ser jeg på dette tidspunktet bare pinner som henger i tau, ofte litt skjevt, og blått tau som ser svart ut og egentlig ikke noe bra kunst noen steder i det hele tatt. Man blir så sykt lei av sine egne prosjekter.

Planen var å dra hjem på fredag, i morgen altså, den muligheten bare kansellerte vi forrige fredag da jeg skulle få jobbe på en metersbred stripe langs den ene veggen, men nå er vi kommet tilbake på sporet, jeg jobbet i hele salen en hel helg og et par dager til og fikk opp det som skulle stables opp, så nå drar jeg og det blir deilig. Det er endel elastisitet i de tauene jeg har brukt så det er lurt å la de henge seg ut og komme tilbake noen dager før åpning og justere igjen. 
Og da skal det være litt roligere. Og da skal jeg sitte på kafe og knipse med tærne. Og da skal jeg kjøpe fine ting som man ikke selger i Gokk og ta dem med hjem og vise dem til dem der.

Typisk eksempel på noen som ikke jobber på en meter langs den ene veggen. Etterpå ble alt dette bært over i den andre salen og nå driver vi og knyter dem fast i taket. Heia Dream Team og takk takk.

Sagorias, jedorias, og herregud.

Dette er skikkelig kaotisk. Det er ikke JEG som er prototypen på kunstnerisk forvirring.

Jeg skulle altså møte teknikere på et visningssted i dag morrest for å få nøkler og forhåpentligvis begynne å arbeide, men iallefall egne nøkler til salen sånn at jeg kunne arbeide i helgen.
Og jeg møter opp, etter å ha flydd fra Kirkenes til Oslo dagen før, for det må man jo når man ikke bor i området og bare kan ta trikken.
Ja, nei, jeg kunne ikke få nøkler, men kuratorene for utstillingen (egentlig et annet visningssted) kunne få nøkler og så måtte jeg få av dem. Etter klokken ett, for da skulle tekniker på visningssted én ha møte med kuratorer fra visningssted to. Og om jeg kunne flytte meg så de fikk pusset litt sparkel på veggen bak meg.
Men når kunne jeg begynne å jobbe? lurte jeg på, for det så ikke så klart ut. Jo i helgen gikk greit, om jeg holdt meg til innlangsmed veggene for på midten av salen skulle stillaset rulle frem og tilbake. Jo, men der ligger det jo masse greier. Ja, de kunne flytte det til den ene siden så kunne jeg jobbe på den andre.
Men det kunne jeg jo ikke, man kan ikke installere et verk på størrelse med en sal langsmed en vegg. 
Men tirsdag, da var det vel klart.
Så jeg snakket litt med visningssted to, som jo er de som er arrangører, og vi lurte litt på om jeg bare skulle dra til Kirkenes igjen. Fram til det var klart. Men det tar jo en arbeidsdag bare det, forflytningen én vei og den hadde jeg jo allerede foretatt meg og nå var jeg strengt tatt litt sur.
Så hadde visningssted en og to et møte der jeg trappet opp, eh, ganske bokstavelig, for det var hundre trapper, og så gikk det an å finne en løsning likevel, og jeg fikk det nøkkelkortet jeg ikke kunne få, men jeg kunne ikke få noen opplæring i bruk og det måtte man ha pga alarm. Det kunne de andre få senere og jeg kunne få opplysninger av dem. 
Så da dro jeg til visningssted to sine lokaler og lette etter pinner i kjelleren hos dem fram til de hadde fått opplysninger og sendte dem på mail til meg. Bare at de opplysningene hadde egentlig ikke noe med meg å gjøre så da dro jeg tilbake til visningssted én og fikk opplysningene selv, og det var bra, for det viste seg at nøkkelen jeg hadde fått ikke passet i døra. Og pinnene sto i feil sal. Da fikk jeg riktige nøkler, og en jekketralle sånn at jeg selv kunne flytte pinnene til rett sal. Jeg gadd ikke påpeke at det ikke kom til å bli plass til å få jekketrallen forbi stillaset som sto foran døren. Jeg tenkte at det der fikser jeg bare selv, nå er det nok, jeg skjønner vel at dette er et sted for berømte kunstnere og at jeg er på b-laget, men ærlig talt.
I det minste får jeg jobbet i morgen. ALENE. Med pinnene i feil sal.
 
Innimellom alt dette har jeg også trodd at jeg har mistet telefonen, gått meg bort, og vært innom visningssted tre for å levere noen verk, som var en helt udramatisk affære. Og kjøpt ullkjole. 
 
Nå sitter jeg i et håndkle etter en høyst nødvendig dusj og drikker kjøleskapskald vin i mammas leilighet og prøver å komme til hektene. Og så skal jeg til søstra mi og spise middag.
Håper de har alkohol der. 

Ut å fart!

Rett før pandemien gikk i gang, kjøpte jeg ny koffert, og en hendig liten reisedatamaskin, og en litt for fancy årsplanlegger som jeg hadde ønsket meg lenge men tenkt at jeg ikke trengte før jeg plutselig slo til likevel. 
Hoi hoi. 
Årsplanleggeren er kastet etter helt minimal bruk, men nå, NÅ dere! skal kofferten fylles og reisedatamasinen puttes i ryggsekken og jeg skal reise til Oslobyen og henge kunst under et glasstak. 
Jeg kjenner litt at jeg ikke helt vet hvordan man gjør det. Lengre. Jeg har en følelse av at jeg kommer til å komme på det med kunsten altså, men hvordan reiser man? Jeg fikk en mail fra SAS om at når jeg hadde lastet opp mine reisedokumnter og fått dem elektronisk godkjent var jeg good to go. Hæ? Elektronisk godkjent? Hæ? Er dette nytt? Laste opp? Er dette gammelt? Hvordan gjør man det?
Hva må man ha med? Når må man møte opp? Jeg har ingen rutiner lengre.

Jeg er ganske fornøyd og kanskje litt lettet over at jeg har kommet på at jeg må pakke arbeidshansker. Ett par. Tar man med to roter man bort begge, har man bare ett passer man veldig godt på dem og er berget. Pengbok er kanskje viktigst for det kan løse mange forglemmelser, men det er ikke så lett å få tak i arbeidshansker i min størrelse uansett, faktisk på grensen til ganske vanskelig.
Arbeidssko. Arbeidsklær. Kofte. Med tilbehør. Til åpningen altså. Arbeidsklær til arbeidet.
Eh, flybillett (elektronisk oppladet og godkjent) og mobil og diverse ladere? Nøklene til der jeg skal bo!
Jeg kom på at jeg må jo vaske klær så jeg kan ha på meg rent&pent, men så er det jo det om det tørker da, siden vi ikke har varme i huset. Det blir spennende. Hvis ikke må jeg gå i våte klær i tre uker. For de kommer jo ikke til å tørke i Oslo. Det skjønner alle.
Jeg føler meg helt vaklevoren i dette.
Men jeg gleder meg altså. Veldig. Minus det å forlate mann og barn i et iskaldt hus. Og det er nå uansett noe med det å forlate et delvis velfungerende team og overlate til den andre å ta ALT i tre uker. 
Jeg skal se an arbeidsmengden og så kommer jeg muligens hjem en tur der på midten. Jeg har ordnet med billetter i så fall, faktisk. 

I all kommunikasjon med SAS sier de munnbind, husk munnbind, alle må ha munnbind, men jeg mener da at det var slutt på det forrige mandag? Det blir jo spennende. 
Nå må jeg pakke. Det kan bli nervepirrende.
Arbeidshansker. 
Muligens burde det være flere ting på listen.

jedoriassåpositivt

Det kan visst ta to uker før den delen som er gåen på fyringsanlegget, kommer. 

Da sparer vi MASSE strøm.

på den ene siden på den andre siden

Det som er fint med at fyringsanlegget har gått gaiken er at man sparer endel strøm. Nå som strømprisene er så høye osv. 

Men kaldt er det.

Sneen laver neeeeed/spruter oooooopp

Det har snødd. Sånn litt og forsiktig, et tynt lag, det har allerede blitt til sørpe som bilene kan sprute opp på deg når de freser forbi. Én bil saknet farten da jeg og Jendor gikk til skolen. Ingen av de andre. Man kan bli litt sur av sånt, men jeg er egentlig glad, det er kanskje noe med endringer, se her, nå er vi her ja. Det snør og skal bli vinter og det er noe helt annet enn i går.
Men jeg må si at noe av det verste med å ha så dårlige knær er at man ikke kan trampe av seg snøen. Jeg blir gående med to store kladder rundt skoene som sakte siger inn og gjør sokkene til polhavsakvarium. 
Jeg får begynne å ha med kost.
 
Da jeg leverte Jendor på skolen og bøyde meg ned for å gi ham en klem, sto det ei jente til der nede, og hun så så lur ut, så jeg sa Kan æ få en klem av deg og?, og det fikk jeg! Haha! Man burde begynne hver dag med å få en klem av en fremmed lur og glad unge. 

Og så kom jeg på jobb og her lukter det tusen sure gymsko. For jeg la tre trykk til tørk før jeg gikk i går, og det er noe med myrull, fi fan det lukter. Ingen av trykkene hadde blitt som jeg ville heller, men jeg lærte da noe nytt. Hver gang. Jeg liker så godt å jobbe med trykk, ha på forkle og gummihansker og GJØRE, det har vært så mye administrasjon og forsendelse og pinnepakking i det siste. Det eneste som er dumt er at det går ganske fort. Jeg tar på forkle, finner fram hansker, henter trykkfargen i kjøleskapet, finner en hullmatte, legger den på ark, heller utover trykkfarge, ordner litt på matta. Sånn. Det som tar tid er jo å samle og koke og sile og presse myrullen, og den tiden er jo allerede brukt når jeg står der i gummiforkle og fornøyd heller utover og føler meg som en ordentlig kunstner. 
Og så må jeg vente minst et døgn. Kanskje opp til tre. Og ikke aner jeg hvor jeg skal med dette prosjektet heller, jeg synes bare det er gøy.

Det er ingenting galt med å bare ha det gøy. Det blir administrasjon og prosjekt utav det fort nok.

Men nå da! Frakt og forsendelse!

Da gikk den! Rart at jeg nå føler det som om jobben er ferdig. Det er den jo ikke. 

OG jeg har sendt en stipendsøknad. Nå skal jeg sende ut en faktura eller to hit og dit. Og hjelpe en kompis med hans stipendsøknad. Og lete etter naturfaget tau på internett. Og, siden jeg sitter hjemme, veve litt. 
Problemet med å drive med sånne nisjeaktiviteter som, for det første, duodji, og det andre, hovlevev på grindvev, rødlistet variant, er at man har ikke det der helt store internettfellesskapet. Og overhodet ikke et fysisk fellesskap. Jeg vet EN til som kan denne teknikken (rødlistet, ikke sant) og hun bor i Karasjok. Eh, og er ikke på facebook. Det der håndtverksfellesskapet savner jeg litt. 
 
Siden jeg uansett ikke har tenkt å holde meg til overskriften, ser det ut til: Jeg har tatt opp georginen. Knollene altså, nå skal den ligge i kjelleren og så skal jeg forkultivere fra sånn ca mars. Jeg har aldri prøvd det før. Og...kommunen har en hel masse georginer...i blomsterkasser rundt omkring. Og de tar jo ikke akkurat inn knollene, de kaster bare alt og kjøper nytt neste år. Jeg har så veldig, veldig lyst og redde de der knollene. Men det betyr jo å bryte opp georginer fra kommunale blomsterbed og det føles vel ikke helt innafor. Etter mørkets frembrudd, kanskje? 

Kanskje.

I den evigvarende sagaen Huset, kan jeg nå melde at vi har et vedvarende problem med fyringsanlegget, som hver kveld skrur seg på ca 90 grader. Det er veldig rart. Vi har gammeldagse radiatorer på el-kasett.  
Det er veldig vanskelig å bli klok på radiatorer. Det er så mange steder det kan være en feil, vi vet jo ikke engang om vi skal tilkalle elektriker eller rørlegger. Man kan lufte og justere trykk og sjekke shunt-ventilen og reparere pumpa og stille termostat både på radiator og anlegg og springe rundt som en annen forvirret humle. 
Jeg føler at fellesskapet for oss som driver med radiatorstreving heller ikke er så stort. Min forhenværende stesøster har sendt meg en bunke med Bonytt fra 70tallet der folk har mye problemer med radiatorene sine. Jeg har ikke funnet noe om vårt spesifikk problem (ca alt) enda. 

Og så har jeg brettet sammen en enorm presenning. I sterk vind. Alene. Mens noen andre sto på kjøkkenet med kaffe og så på og sa sånne ting som "nu blås det en søppelsekk avgårde bak dæ der!"
Takk til den.


Verken frakt eller forsendelse

Ja så det som skjedde i går var at NorLines ikke dukket opp. Det er jo egentlig ikke en katastrofe, såfremt de dukker opp i dag. Før halv ett, som jeg har gitt beskjed om, og som jeg regner med de har glemt.
Akkurat nå innser jeg at jeg må ringe og mase.

Ok, ja det hadde de glemt. De hadde tenkt å komme ett. Da kommer de i morgen istedet.
 
Det som er ca tre prosent teit er at jeg sitter hjemme og venter på dem.
Som jeg gjorde i går. 
Føler at jeg må skylde meg selv litt der, jeg kjenner jo punklighetsgraden deres, og de pleier å ringe når de er på vei, problemet er at de ringer og er på vei dit jeg ikke er og da rekker jeg ikke frem før de er fremme. Jeg føler at det problemet bør jeg kunne lempe over på dem. Som ny fremgangsmåte.


frakt&forsendelse

Neimen jamen neimen.
Jeg sitter hjemme og venter på at transportselskapet skal dukke opp og ta med seg pinnene. Underlig at en stabel pinner i hagen blir sånt et stressmoment for meg. 
Veldig stor stabel da. 
Men det ska bli deilig når den har dratt, da er det ikke så mye som er mitt ansvar å få andre til å gjøre mer, da må jeg liksom bare møte opp og lage kunst som neste steg. På et senere tidspunkt. Det er kanskje også litt stress men da står alt på meg. Jeg blir mest stressa av å ha andre mennesker involvert. Man vet aldri hva de kan finne på. 

Visningsstedet vet at forsendelsen går i dag. De lurte på om den kom fram i dag eller i morgen.
Hallo, sa jeg, den sendes med båt til Trondhjem og der lastes den om og så kjøres den med bil og det tar vel en ukes tid bare det.
Visningssteder i hovedstaden har åpenbart godt av å jobbe med kunstnere i gokk. De burde åpenbart gjøre mer av det. Åpenbart.

Men enkelte kunstnere, som sendte sin kunst i IKEABAG til et annet visningssted, det vil si, til selveste Nasjonalmuseet, burde kanskje gjøre litt for å heve inntrykket av profesjonalitet blant kunstnere i Gokk. Takk til DHL FineArt som ikke lo av ikeabagen min. Bare bemerket at det var første gang. 

Nå skal jeg ta tak i endel sånne ting som jeg har våknet om natten av at jeg kommer på at jeg ikke har kommet på før. Det passer bra mens man venter på pinnelastegjengen.
 
 
 
 

 Et foto som illustrerer nivået på profesjonalitet blant kunstere i vår nordligste landsdel.


Pinner

I dag har jeg buntet og plastet inn 524 pinner. Jeg er helt lemster. Og så venter jeg på svar fra fraktselskapet om hva de vil ha for å frakte herligheten Oslossa. De pleier å ignorere meg, men nå har jeg lært meg at løsningen på det er å mase. 

Og så har jeg akkodert litt med visningsstedet, det ble mye, MYE dyrere enn først antatt å få til et ok oppheng i taket der. Vi løser det vel. Jeg er faktisk litt spent på hvordan det blir. For nå blir det som det blir. Og så må jeg følge dem opp på pinneinnsamling, det er meningen de skal matche mine 520. 
 
Og så har jeg sydd oterkostyme og pterodaktylkostyme til mitt ikke overvettes takknemlige barn, men det er artig å sy noe som ikke er ei kofte (FOR DET GÅR SÅ MYE FORTERE) så det har vært fint. Og så vil han gå i oterjumperen på skolen og bare være oter hele tiden og det gjør meg glad. Vi har justert litt på pterodaktylkostymet for pterodaktylen hadde problemer med å få vingene inn i kjeledressen.

Og så kom jeg på den ene tingen jeg hadde glemt da jeg skrev stresslisten, og det er en begravelse. For det første er det en begravelse jeg overhodet ikke har lyst å gå i, jeg vil ikke gå i en eneste begravelse mer og heller ikke i denne (og hvor mange mennesker som har dødd av hjernesvulst er det egentlig naturlig å kjenne?) og for det andre blir nå arbeidsuken på to dager (for minus Jendor sin høstferie og minus Jorunn sin begravelse) og det var litt mindre enn planlagt men i det minste er man i live. I det minste skal man ikke arrangere begravelse. Så da er det bare å være litt effektiv og klarhjernet i morgen sånn at det som ikke ble gjort denne uken ikke forvinner i glemselens tåke når neste uke tar over. I morgen kveld skal jeg nok være samisk kofteutlåningssentral til andre som skal i samme begravelse på fredag. 
 
 
Pinner, buntet, innplastet og stablet. Og fotografert. Nå også lagt under presenning i påvente av storm.

 
Og så blir det vel helg.

Stryk på stressmestringen

For et par uker siden var jeg på konferanse og der skulle det være et menneske til som jeg kjente men så havnet hun på sykehus, til siste dagen, da dukket hun opp. Etter konferansen, etter avrunding&kommentarer satt vi alle oppe i loungeområdet, ved små kafébord, og plutselig går hun i bakken bak meg. Og jeg bare konkluderer med at hun dør. Det gjør hun ikke, det var faktisk stolen hun satt på som knakk, men det visste ikke jeg, jeg bare styrtet fram, eller bak kanskje, dette hendte jo bak meg, uten panikk, og visste at hun var død. Helt kaldt, stor visshet. Så lå hun jo på gulvet og lo forskrekket da, men det hjalp liksom ikke. 
Jeg ble enormt uvel og helt satt ut, det ble rett og slett litt mye til meg. Og det er jo selvsagt fordi jeg har funnet pappa død på gulvet at personer som går i gulvet dør for meg, men den vissheten hjelper ikke, hjernen vil bare begynne å gråte. Jeg klarte meg fint altså, jeg gråt ikke. Men hver gang det ble litt stille resten av den dagen gikk hun i gulvet bak meg igjen. 
Jeg har det også på samme måte om jeg ser folk som ligger døde på gulvet i blodpøler på tv. Det slipper ikke. Så jeg unngår krim. 
 
Noen sier at det der med å finne pappa død var et traume for meg. Men det vil jeg egentlig ikke si meg enig i. Et traume er når belastningen blir større enn det du makter (=arm knekker, bokstavelig talt) og selv om det er veldig veldig veldig mye å finne pappaen sin død på gulvet så var det noe jeg kunne klare. 
Men det påvirker meg. Og noen ganger er jeg litt treg på å koble akkurat det. Da Jendor var liten var det sånn førstehjelpskurs i barnehagen hans, og det syntes jeg var kjempelurt, det er lurt å kunne førstehjelp og særlig med små barn i huset, så jeg meldte meg på. I infoen fra arrangørene var det en sånn melding at om det er noe arrangøren burde vite så må man kontakte dem på det og det nummeret. Hva kan det være, sa jeg til the Stig, er det om folk sitter i rullestol?
The Stig sa at nei det var sånne som meg. Og da klikka tannhjulet på plass i hodet mitt. JEG hadde vel overhodet ikke lyst å være på FØRSTEHJELPSKURS og late som man skulle gjenopplive døde mennesker som lå på gulvet, med en masse fremmede mennesker i rommet! Herregud! Neineinei!
 
Det endte med at the Stig gikk istedet. 

I hverdagen merker jeg at jeg er enormt lite stresstålig. Jeg tror stressmestringsnivået mitt er på fem. Av tusen. 
Det skal veldig lite til før det bare blir for mye og ikke klarer å lese en kalenderen engang, herregud, er det NESTE uke som er neste uke? Og alt rakner og jeg føler at jeg ikke har styr på noe.
Men sånn har jeg kanskje vært bestandig? Eller jeg har kanskje alltid fryktet å være sånn. Og nå er jeg der, nesten konstant. Jeg klarer ikke holde i alle trådene samtidig lengre, eller, det gjør jeg kanskje. Men jeg klarer ikke slippe dem når de er vel knytt fast i sine enkelte dager og hendelser. Jeg føler at jeg må tenke på ALT, alltid, ellers går det galt. Og det tror jeg faktisk det gjør.
Som nå som jeg venter på at noen skal gjøre ferdig et takoppheng og jeg skal sende 520 pinner som er på tre forskjellige lokasjoner og jeg hadde glemt å sende tekst om verket til arrangøren, vennlig påminnelse, og jeg har et møte om Malmklang samtidig som fysio og jeg skal reise til Oslo og jeg må male huset men burde vært på hytta i Harefoss og burde også kommunisert om dette til andre mennesker, og skrevet en stipendsøknad, samtidig som det plutselig ble høstferie på skolen med barn hjemme, og jeg må dra i en begravelse, og jeg må også bestille strammebånd og også en ting til som jeg burde kommet på men som jeg har glemt, 
da er det som det liksom begynner å svømme bak bihulene. Litt rart, for det er ikke SÅ mye. Det er egentlig ikke to ting på en dag engang. Det er hodet som roter og det har med én død mann å gjøre. 
DET synes jeg er litt rart. Men jeg tar det til etteretning.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...