Liste! Og....GNYTTER!

Vanligvis svarer jeg på disse listene helt etter hukommelsen, men den er jo ingenting verdt, ikke engang underholdningsverdi har den lengre, så jeg har ctrl+c

Gjorde du något i år som du aldrig gjort förut?
Jeg var i forliksrådet! Og jeg tok det på strak arm. Altså, jeg bestemte meg at denne konflikten var verdt det. Ellers unngår jeg konflikter og blir dårlig i magen av dem.
  
Höll du något av dina nyårslöften? 
Øh, aner ikke. Hadde jeg noen? Hvis det var å drikke mer sjampanje så var holdt jeg ikke det. Om det var å være nådeløs mot køsnikere så holdt jeg vel kanskje ikke det heller.

Kommer du ha några nya för nästa år?
Jeg skal forsøke å være hyggelig, redelig og ordentlig.
  

Blev någon av dina kompisar föräldrar i år?
Ja, Ako! Til en rødhåret liten japaner.
  

Dog någon som stod dig nära? 
Ja, hva skal jeg si. Tante Ruth døde, hun sto meg ikke forferdelig nær, men jeg var ganske ofte på besøk og hun var den siste i den eldste generasjonen.
  

Vilka länder besökte du?
Finland. Sverige. Bakvendtland.

Är det något du saknar 2018 som du vill ha 2019?
Arbeidsglede og arbeidslyst. Energi. Men jeg tror det kommer!
  
Vilket datum från 2018 kommer du alltid att minnas och varför?
Ingen. Jeg er ikke så god med datoer, jeg husker ikke lengre helt sikkert hvilken dag pappa døde. Men jeg fylte jo førti, det var 25te april. Det var en fin dag, egentlig.
  

Vilken var din största framgång 2018?
Det der at jeg kjente at jeg kunne ta en konflikt.
  

Vad är du mest nöjd med?
At jeg bygde om rommet til Jendor mens han og the Stig var på ferie. Og ordnet med forsikringene!
  
Största misstaget?
Jeg tror jeg skal forsøke å la være å dvele ved det.
  

Har du varit sjuk eller skadat dig?
Siden november har jeg vært forkjølet fire ganger. Ja fader så hadde jeg jo kreft.
  

Bästa köpet?
Ja ikke var det lesebriller ikke!
  

Vad spenderade du mest pengar på?
Lesebriller.
  

Gjorde något dig riktigt glad?
Jeg blir glad av han store og han lille jeg bor med. Altså men ikke sånn der euforisk på daglig basis. Heller ikke som enkelthendelse. Et sånt år har det ikke vært.

Vilka sånger/band kommer du komma ihåg från 2018?
Fun fact: jeg hører ikke på musikk

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år?

Jeg var vel marginalt gladere enn i 2017, men tristere enn alle andre år.

Vad önskar du att du hade gjort mer?

Er det selvkritikk? Genuine ønsker? Skjønner ikke spørsmålet. Jobbet. Og så skulle jeg jo selvsagt ønsket at jeg hadde blitt feiret og hyllet og besunget og premiert for mine menneskelige og faglige kvaliteter i større grad.

Mindre?

Jeg skulle ønske jeg kunne brukt året mer på vanlige ting som å lage kunst og mindre på å administrere jobbkatastrofer og å være trist.

Hur tillbringade du julen?

Med den store og den lille familien. Og så har jeg lest masse. Det var deilig.
  

Favoritprogram på teve?
eh øh eh. Har ikke TV
  

Bästa boken?
Barkskins, om jeg leste den i år? Eller var det i fjor?

Himmel og hav, dette ble jo ikke særlig interessant. Nå husker jeg hvorfor jeg pleide å ta sånne lister etter hukommelsen/basert på hva jeg skulle ønske sørsmålene heller hadde vært.

Godt nytt år, alle. Måtte dere alle få som fortjent.

Hei bloggen

Og hei dere som leser, bloggen er jo strengt tatt ikke en levendehet.
Det har vært veldig fint å ha bloggen disse siste to årene. Nei, det har vært veldig fint å ha bloggen disse siste fjorten årene, men de to siste har jeg vært mye mer personlig enn hva jeg ellers har vært. Det har vært nødvendig. Men nå føles det som jeg har vært på fest hele natta og prata og prata og prata om meg selv og fortalt sånt jeg ellers aldri ville fortalt fremmedfolk. Uvisst hvorfor egentlig, jeg har ikke gått over mine egne grenser en eneste gang i løpet av alle disse innleggene om sorg og død. Men det FØLES sånn. Og det betyr, har jeg merket, at jeg trenger litt avstand fra disse uhyrlige handlinger og litt avstand fra hele føleriet. Og bloggingen. Og det er jo greit! Plutselig må jeg snakke om følelser igjen kanskje, men akkurat nå føler jeg litt mer for å være en slags snømann. Det kommer nok et innlegg om søppelsortering evt potteplanter snart. Sånne ting. I lav publiseringsfrekvens, kanskje. Får se.

Dessuten er det ikke så lett å blogge i juleferien. Når treåringen også har juleferie, mener jeg. Nå er han, ganske motvillig, hos mormor som er her i juleferien, og jeg skal lese bok og drikke kaffe.
Fortsatt god romjul!

Sånn er det.

Her ligger farmor og farfar. Ikke langt unna ligger mormor og bestefar. Litt lengre opp ligger pappa.
Jeg er glad vi kom oss hit i dag.

GRAN!!!

I år var vi for sent ute med å kjøpe juletre. Når kjøper folk juletrærne sine? I november? Ikke ei furu igjen. Og heller ingen furukvister igjen til pappas grav, kan jo ikke være gran, kunne ikke være gran til farfar, kan ikke være gran til pappa. Jeg måtte ringe noen jeg kjenner i Pasvik som har skog. De skulle ta med noen furukvister når de skulle inn til byen for å gå på kirkegården her. Og neste år skal vi dra til dem og hogge vår egen furu. Så blir det orden på sakene.
For vi kjøpte gran og det er jo helt feil. Det er rart at jeg bryr meg så mye om det, for jeg har siden jeg var ganske liten syntes det har vært litt pussig å gå hen å ta livet av et fullt funksjonsfriskt tre og dra det inn i stua. Jeg prøvde å vri det litt og trøste meg at i det minste er det ei gran som dør, FOR VI KJØPTE GRAN, men det hjalp ikke. Skal man først ta livet av et tre så skal det være furu.


Jaja. I det minste spiller akkurat DET null rolle for Jendor. I morgen er det juleferie og det gleder vi oss alle sammen til. Da jeg hadde levert Jendor i barnehagen kom sasmaskinen flyvende inn over meg, og jeg synes det er så koselig med alle som kommer hjem til jul. Som om dette er det egentlige stedet, og man må hit for å bli virkelig, en gang i året. Kom hjem til oss. Alle som kommer hjem.

Nå skal jeg rydde litt på  kontoret, gå på polet, kjøpe en julegave, og dra hjem og vaske resten av huset. I morgen skal vekkerklokka ikke ringe. Det blir bra.

Snart jul

Egentlig vil jeg være en mummimamma som legger opp til koselig jul fra første desember (da sover mummimamma riktignok, men dere skjønner) og istedet er jeg en sånn mamma som ikke har julet i det hele tatt. Jo, vi lagde pepperkakehus. Det gjorde vi. Men julekalender, julelys, julestjerne, adventslys og kranser på døra? Syv sorter? Èn sort? Får det ikke til.
Jeg får ikke helt grep om jula. Ikke er jeg troende og ikke er jeg særlig forståelsesfull når det gjelder ritualer og denslags heller. Det gir ingen gjenklang i meg.
Men jeg vil jo at Jendor skal kose seg.
Men altså, pakkekalender? Trenger han flere små plastleker? Adventsstake? Han tror det er avdelingslederen i barnehagen som er svanger med Jesus. Julepynt? De må jeg jo ha tid. Eller energi, kanskje.
Jeg skal prøve å få hengt opp noen utelys.(jeg har prøvd faktisk men jeg må kjøpe noen som virker) Og lillejulaften pynter vi treet.
Som vi jo må kjøpe, kom jeg på nå.
Herregud.

Det er ikke det at jeg er aktiv motstander til jul, jeg vil gjerne at det skal være gjennomkoselig, men å gjennomføre denne koseligheten krever litt for mye av meg. Jeg synes jeg burde vært i stand til å gjennomføre dette på dette tidspunkt. Jeg er ikke det. Jeg blir lei meg. Jeg er likevel ikke istand til å fyre opp Julehus 2000 SuperMax.

Neste år. Neste år, da får Jendor møte julens magi.
Ho ho.

nå: litt hurra

I dag er jeg litt over meg. Jeg kan ikke helt nedlegge at han faktisk stilte med fabrikkerte bevis. Som var så åpenbart fabrikkerte. Bare...hæ?
Og argumentet om at jeg skulle betale fordi regningen var for rammer, og det at bildene var blitt ødelagte måtte sees separat. Jeg har levert bilder til innramming hos en rammemaker, jeg har ikke vært på en trelasthandel.

I går følte jeg egentlig at fornuften seiret. Det var så utrolig deilig da rådsmedlemmene satt og ropte ut mine egne argumenter før meg. Fordi det var så åpenbart hva som var logisk. Og jeg har på en måte følt meg litt ensom, og kanskje litt dum, i denne saken, for jeg har jo aldri fått noe svar, jeg bare, men hallo, ødelagt, og til det...stillhet. Stillhet, inkasso og innklaging til forliksråd.
Ja. Det var deilig. Uavhengig av hva som skjer framover var gårsdagen en seier fordi det som var logisk og rett ble sagt høyt av tre andre.


Frk. Figenschou tar med seg permen og møter i forliksrådet.

På torsdag fikk jeg mail av forliksrådet, om vi kunne utsette møtet? For de hadde så mye å gjøre på Bakklandet Rammeverksted så de hadde ikke tid.
Det er altså de som har klaget inn meg. Tirsdagen var siste frist for å melde inn dokumenter i saken, og etter det kommer de og vil ikke møte. Jeg sa nei. Jeg sa faktisk NEI DET BLIR IKKE AKTUELT.
For jeg hadde faktisk sett frem til å ikke ha dette hengende over meg i jula.
Så idag tok jeg med meg den permen jeg har med dokumenter jeg har meldt inn i saken og møtte i forliksrådet. med litt høy puls, men fornøyd med å ha oppnådd en slags kontakt etter å ha prøvd å få kontakt med rammemakeren i et og et halvt år.
Han fra Trondhjem møtte ikke selv, men sendte en møtefullmektig fra politikammeret.
Han gjorde sitt beste, men argumentet han var utstyrt med var "selv om bildene er ødelagt, er rammene levert."
Jeg har jo bestilt en innramming. Ikke blanke rammer. Så jeg mente at når bildene er ubrukelige, er produktet ikke levert. Ja, men RAMMENE var jo levert. Dette måtte sees på som to adskilte saker. Et av medlemmene i forliksrådet holdt opp et foto av et skadet bilde og bare "Har du sett bildene? Mener du at det skal være sånn her?! Er dette en godt utført jobb!?"
Og så fikk jeg, faktisk, framvist et pristilbud jeg skal ha fått tilsendt, for å få dette sammenlignet med fakturaen, som da beviselig skulle være rabattert. Bare at dette pristilbudet har jeg jo aldri fått. Og det var åpenbart ikke en del av en mail men printet ut fra en side på internett. Hun ene forliksrådsmedlemmet tok fram ipaden sin og goglet nettadressen og bare...dette er en side på internett der du kan bygge egne rammer?
Og dette skulle da vært sendt inne en uke før møtet, hvorfor var ikke det gjort? Hvordan skal vi forholde oss til at klager ikke har noen argumenter?
Selv ble jeg, tro det eller ei, overrasket over at Bakklandet stilte med fabrikerte bevis. ÅPENBART fabrikerte bevis, dessuten.
Møtefullmektig sa at han hadde masse  dokumenter, og argumenter, men forliksrådet sa at det skulle vært sendt inn for en uke siden, og når verken jeg eller de hadde fått dem, så gjaldt det faktisk ikke.
Så ble vi sendt på gangen.
Så fikk vi komme inn, og så sa forliksrådet at de avviste saken.
Det betyr at de ikke kommer til å komme med noen dom. Rammemakeren kan ta det opp igjen i forliksrådet når det har gått et år, eller ta det til tingretten. Så på en måte er det bra, for forliksrådet avviste klagers sak. På den annen side kan han ta det opp igjen en gang i året i all fremtid. Eller ta det til tingretten. Men i såfall tror jeg "rammene er levert!" er et argument som kanskje må skjerpes litt.

Søvnløs i Solheimslia/ host host host

Vi er tilbake. Jeg hoster så mann og barn våkner, så hunden til Paulsen to hus bort våkner og tror den må forsvare territoriet, jeg hoster så jeg brekker meg. Jeg hoster så jeg må stå opp selv om klokken er halv to og man skal sove.
Dere vet den tommelfingerregelen om at ingenting som skrives natterstid skal sendes før man har sett over det i dagslys? Jeg tror ikke det gjelder bloggposter. Jeg tar iallefall sjansen.

Vi hadde det veldig fint i Oslo. Jendor fikk gå på godteributikk, da var han veldig glad. Opprømt, men ikke i høygir. Det beste en treåring kan by på. Vi var på lekebutikk også, han fikk velge seg hva han ville, da ble det denne:


Han tok trikk og tog og buss og bane. Han grov i sand og måket snø. Han lekte med tanter og onkler og besteforeldre. Han spiste mat han aldri hadde spist før. Han ble forøkt påprakket ballonger av ukjente osloensere men sa bestemt nei. Like bestemt sa han nei til flvertinnen som skulle prakke på ham en leke på flyet. Den ble liggende igjen i stollommen, uåpnet i plasten. Han snakket ikke med fremmedfolk. Men han koste seg. Han fikk glaserte epler og doughnuts på julemarked. Og jeg koste meg også. Og hostet.

Alle jeg kjenner hoster! Det er hosten som går! Gikk den ikke i fjor også?
Jeg vil sove. Særlig i morgen tidlig kommer jeg til å ønske at jeg sov nå. Men det gjør jeg ikke.

Host host host.

Snrrrrk host host host

Ja, strålende går det ikke, men det holder hardt å skulle avlyse når vi nå endelig har klart å få børnet til å glede seg til dette.
Han har pakket koffert:

Det vil si, han har fått hjelp til å pakke koffert, elles hadde den vært fyllt av bestikk og pyntegjedder, men dette er vi altså enige om. Froks her er en del av gaven jeg skrev om i forrige innlegg, som plutselig kom i posten fra All Verdas. (Jeg klarer ikke beskrive hvor varm jeg ble i hjertet.) Froks er grusomt nervøs for å dra til Oslo, men Jendor har lovt å passe på, og forklarer villig vekk hvorfor det ikke er skummelt. Og holder ham litt ekstra hardt i armkroken mens han forklarer. Jeg tror det er en veldig god match. Med på bildet er også ca åttogførti usynlige løveunger. De har lovt å ikke spise Froks, men også gå over til døde fluer så lenge de deler losji. 


Og denne deler jeg ikke med Jendor, som gjerne ville ha den. For den skal jeg ha selv. På en fin plass. Jeg har bestemt at vi begynner med julepyntingen når vi kommer tilbake fra Oslo. Det får være måte på hva man skal presse seg til når fomen er innstilt på "langt fremskreden lungesott". Pakke koffert er helt i overkant på den skalaen denne helgen. Julepyntingen går ut. Selv om "julepynt" består av to julestjerner og dette hjertet, og en polsk nisse. Vi har nok samme mengde julepynt som alle andre, tror jeg. men hos oss ligger hovedvekten på juletrepynt. Som jo må ligge til lille julaften. Hm. Kanskje jeg skal omdefinere noe av det...

Nå håper jeg at jeg kommer meg såpass at Oslo blir kos.
Det blir det.
Det blir det!

Snnnrk

Jeg har prikket inn den tredje forkjølelsen på en måned og har tilbrakt stort sett hele dagen i sengen. Jeg har vært oppe og vaket et par ganger og rakk akkurat å få med meg a) en fantastisk presang i posten, som sikkert kom i går men ikke ble oppdaget før i dag pga forkjølelse, (og som ble satt pris på av liten og stor, mer om den siden), og b) at noen tisset på gulvmatta. (Ble iallfeall ikke satt pris på av stor. Ikke mer om det siden.)

Nå er det omågjøre å bli frisk så ikke osloturen går gaiken.

Fornøyelig med disse små

Jendor: Nån har putta en beibi i magen til ho Maria! (jobber i bhg)
Han hete Jesus. (lang pause) (litt irritert:) Æ vet ikke nåkka om koffer det her skjedde!!

Men det slår ikke søstersens spørsmål om hvorvidt Jesusbarnet var han som gikk til seters for å gjøre seg fet.

Vi planlegger

For en tid siden bestemte vi oss for å dra en tur og besøke mormor og bestefar og tante og onkel i Oslo. Når jeg sier det sånn så er det tydelig at vi er Jendor og jeg, for jeg har ikke noen mormor eller bestefar lengre. Vil du ta en tur til dem? sa jeg, JA! sa, Jendor, jeg bestilte biletter, og DERR skulle han absolutt ikke til Oslo lengre. Hver gang fly eller Oslo eller en annen by enn Kirkenes ble nevnt, sa han "Æ vil ikke til Oslo."
Så måtte der lirkes.
Og lirkes. Og lirkingen fungerte ei.
Bestikkelser har tidligere ikke fungert, men siden vi er sånne hippieforeldre som kun kan strekke seg til å gi barnet eplejus på lørdager (jeg aner ikke hvordan det ble sånn!) så har plutselig godter begynt å fungere som bestikkelse.
Vi skal kjøpe godter i Oslo, sa jeg. Og noe med en lekebutikk også og fritt valg på øverste hylle, men siden da har Jendor vært veldig fornøyd med at "vi skal til Oslo for å kjøpe godteri". Og generøs som han er, så inviterer han villig vekk andre med. Begge føttene hans får være med til Oslo, og begge hendene. Og mine føtter, og mine hender. Og i en bok vi leser på kvelden er ballongene, to gamle lenestoler og fem blyanter som skriver om urettferdighet invitert med for å kjøpe godteri i Oslo. To legobiler, en pyntegjedde, en bamse som heter Pang. Ca åttogførti usynlige løveunger som vi pleier å finne på vei til og fra barnehagen. "Knivan, vil dåkker være med til Oslo for å kjøpe godteri?", hørte jeg ved bestikkskuffen i morgest. Og en jumper med aper på, som han ikke liker, er invitert med, mest for å være grei med apene, for han har ikke tenkt å ha den på seg. Derimot har jeg fått beskjed om å ha orden på vaskingen før vi drar sånn at han kan ha på seg jumperen med traktorer, og jumperen med anleggsmaskiner mens vi er der.

Jeg både gleder meg og gruer meg til vi skal pakke den der kofferten.

Daglig setningsutveksling:
-Jendor, gleder du deg til å dra og besøke mormor i Oslo?
-Ja. Og han bestefar. (minner han meg på) Da skal vi kjøpe godteri.
Fordelen med å ha oppdratt barnet som hippie med eplejus og tørkede fruktremser er at det skal ikke så mye godteri til før han er overveldet av mengden. Og jeg gleder meg også til å gå inn i en butikk med bare godteri og kjøpe det han vil ha. Jeg tror det blir fint, jeg.
Og så tror jeg, eller håper da, at buss og tog og trikk også vil være stas. Og mormor. ("Og han bestefar!") Og onkel og tante også. Og å være på tur sammen.

Med en times mellomrom.


Jeg er hjemme og syk og ser ut av vinduet. I går var Jendor også  hjemme og var syk, men han blir jo ofte ikke syk når han er syk, så det var litt mer slitsomt enn i dag. I dag er det faktisk fint å være hjemme og være syk.
Innimellom disse to bildene var det en ti minutters tid med tåke i fjorden og sol på fjellene. Jeg er litt usikker på om jeg elsker å bo i dette huset, men jeg tror ikke at jeg etter å ha bodd her, kan bo uten utsikt.

Edit: Etter å ha sett ut av vinduet en stund, opprant tilløp til æksjn. Naboens besøkende satte seg fast på tvers av E6. De har utkjørsel på den måten. Dermed måtte alle som skulle oppover E6 stoppe, og langt om lenge fikk naboens besøkende dyttet ut bilen, som var litt vanskelig etter som det kom biler nedover E6 hele tiden, som ikke stoppet. Og når bilen deres var dyttet ut, måtte de igang med å dytte alle bilene som hadde måttet stoppe på sin ferd oppover E6, og som nå ikke kom igang igjen for det var så glatt. Én etter en gikk naboens besøkende nedover køen og dyttet dem igang. Hvilket var pent gjort for det var ingen som hadde kommet ut av bilene sine for å hjelpe dem å dytte. Jeg sto i vinduet og gledet meg til de skulle igang med bussen som var nr 4 i køen, men den kom dessverre  igang av seg selv.


Status, kort.

Jeg lever i en blanding av litt søvnløshet grunnet treåring, og gjentatte forkjølelser, så jeg er litt sliten og blogger ikke så mye. Men det går bra! I bunn og grunn går det ganske fint, og det har jeg kjent på en liten stund. Jippi. Opp og ned men jippi.

Snefreser i sneløst landskap

Ok, det ble ikke helt skarpt, for jeg syntes det var så pinlig å stå utfor søskenbarnet mitt sitt hus og ta bilder av oppkjørselen hennes, men SE! Det er så mange lag i dette bildet at jeg vet ikke hva jeg skal si!

Ovnsvakt

Hørtes det ikke herlig gammeldags ut?
Eller var det noen som leste ovnsbakt?

Jeg er hjemme og fyrer. Før hendte det at strømmen var borte i lengre tid, altså ikke her i huset, men her i forskjellige områder av kommunen, og da måtte man fyre så ikke vannet frøs osv. Være våken gjennmom natten og sånne greier. Det er lenge siden det var et vanlig problem. Vi snakker åttitallet!
Problemet mitt er at den nye oven vår lukter brent datamaskin når vi fyrer, og så sprer det seg en frisk duft av STINK, som Jendor sier, over hele huset. Vi har lest litt på forskjellige forum, for vi ble advart om at dette kunne hende første gang man fyrte opp, men det har aldri sluttet for vår del, og enkelte har hatt dette problemet i ett år.
Har funnet ut at det lureste er å fyre som inferno, og lufte.

Så det er min jobb i dag. Hive inn ved, med dører og vinduer åpne. Faktsik helt ok at november er kaputt og varm og snøløs. Siden jeg lufter som om det var juli.


Jaha?

Fikk automatisk svarmail fra forsikringsselskapet i dag, de skal behandle klagen i løpet av fire uker. Og jeg bare HÆ? Da jeg sendte inn det opprinnelige kravet brukte de over et halvt år, og det var adskillig kortere og med færre vedlegg enn dette. Jeg hadde belaget meg på at det skulle ta MINST et halvt år denne gangen også. At jeg nærmest skulle ha glemt det hele når jeg fikk avslaget! Men nå kommer jeg jo til å bli gående og VENTE!
Dette synes jeg ikke noe om. Har man lagt opp til at man skal ha ræva dårlig kundebehandlig og være sein som et skohorn, så får man fader ullan holde seg til det!

Gnrgh.

I dag har jeg dessuten sagt fra meg et visningsvederlag. Jeg skal stille ut en plass og fikk nyss om at ikke alle skulle få betalt. Det var ikke store vederlaget, så det kostet ikke så mye å være prinsippfast (det kostet 1500 NOK å være prinsippfast, for å være nøyaktig) og jeg går og lurer på om pappa hadde syntes jeg hadde gjort rett, eller om han hadde syntes det var teit å kaste bort penger sånn der.
Når noen er død er det lett å alltid tenke at de ville vært stolt av deg, og pappa var jo min største fan, men han hadde da sannelig sine egne meninger også.
Jaja. Han er død, han, så jeg får leve med mine egne beslutninger. Denne lever jeg godt med. Det blir vel ikke Luksusfellen med det aller første. (-men om jeg fortsetter slik, derimot...)


Forskuddsvis jubel.

Jeg har omsider, etter veldig mange arbeidsdager brukt på dette og ikun dette, fått sendt klagen på avslaget til forsikringsselskap.
I et par timer framover har jeg tenkt å jublende se for meg at jeg får medhold, og så har jeg tenkt å ta til fornuften og begynne å forberede meg på avslaget.
I det opprinnelige kravet peker jeg på at selv om rammeverkstedet er uenige med meg i hva som var avtalt at de skulle gjøre med bildene, så var avtalen IKKE at de skulle ødelegges. (Skriver det jo ikke så uelegant da vøtt, men.) Rammeverkstedet sier at JAMEN HUN VILLE HA BILDENE KLÆSJA MED LIM PÅ BAKLPLATEN! og jeg sier HÆH?!
Heri ligger det en viss uenighet, selv om jeg har lagt ved veldig mange eposter som peker på at jeg har rett når jeg forteller hva jeg har bestilt.
Og det er jo ikke det at bildene er feilmontert jeg klager på, men at de er vablete, flekkete og har fått fiberbrudd. Om rammeverkstedet sier at jeg ba om én type jobb, utførte denne jobben, og så ødela bildene i prosessen...jeg skjønner ikke hvorfor det skal være ok? Fordi de i ettertid innser at jeg ba om noe annet enn det de utførte? Og det har jeg skrevet. Og det har de avslått. Og jeg skjønner ikke hvorfor dette ikke er et gyldig argument, så jeg gjentar dette til den interne klagenemnda, så derfor er avslag også på klagen ganske sannsynlig, selv om jeg her dokumenterer enda flere ting enn jeg gjorde i det opprinnelige kravet. For eksmpel en mail der de sier øh, nei, vi tok veldig dårlige notater da du var her såh, og der jeg med henvisning til dette dokument sier til forsikringsselskapet Er det ikke en ørliten sjanse for at det er DE, og ikke JEG, som har husket feil når det gjelder hva den opprinnelige innrammingsavtalen var? Kanskje det er som JEG sier?
Og 36 lignende vedlegg. Blant annet på at det er på denne måten jeg tjener penger så og si at det økonomiske tapet er kr 0,- er litt useriøst. Tror jeg bruker det ordet faktisk.


Ok, ja der var jeg visst ferdig med jubelen på forskudd, nå skal jeg ta den opp igjen, se for meg at forsikringsselskap hører på FORNUFT, og SÅ skal jeg lande og være jordnær. Men først: jubel.


Wihi!

På eget ansvar

Kirkenes er ikke særlig unikt i Finnmark: det er bilene som har forkjørsrett, for å bruke det ordet. Det er ikke lagt opp til at man skal gå. Her for eksempel, er et fortau. Det er ikke så godt strødd. Det er ikke nødvendigvis sånn at kommunen tenker, nei, fortau, det kan folk strø selv, men her ser vi flere biler parkert. Og hengere. Og sånn er det mange steder i sentrum. Da kommer ikke strøbilen til. Og så blir det ikke strødd. Og heller ikke måket.  Og man gjør heller ikke noe med at det står biler sånn overalt.
Og så har man ikke fortau.
(For her går jeg ikke, så det er sagt.)

I morgen: fortjengeroverganger som ender i grøfta.

Når hjernen ikke konfererer med meg

Jeg våkna i morrest og lurte på hvor Garage var. Utestedet i Bergen altså.
Jeg forsøkte å huske hvordan det så ut der inne, og hvor det lå. Jeg lurer nå på om jeg aldri har vært på Garage, faktisk. Kan det være mulig? Jeg bodde jo seks år i Bergen.
Grunnen til at dette var så viktig å finne ut av, var denne:
For en tid siden satt jeg i et utvalg som bevilget. Da leser man folks CVer. En av søkerne, som jeg var positiv til, hadde Kunstgarasjen på CVen.
Hulen var det andre store utestedet i Bergen. Det var studentenes eget sted. Ja. Så da ble det logisk i hodet mitt at han stilte ut i etasjen over Hulen (Finnes ikke, det er e HULE,) og at det var et visningssted tilknyttet utestedet. At de i tillegg til å servere øl på kveldstid hadde bestemt seg for å vise kunst på dagtid. Spenstig, tenkte jeg, uten å tenke noe særlig mer på dette.
Hvorfor denne slutningen om utested= kompetent visningssted, dukket opp, og at det måtte være Hulen når stedet hadde garasje i navnet, ANER jeg ikke. Jeg er jo ellers ganske stødig i tenkingen.
Men jeg har holdt på denne oppfattelsen av virkeligheten i omtrent ett år, helt til jeg en gang mens jeg sov i natt, ante den logiske feilslutningen og våknet og tenkte...Garage?

Ja. Nei. Jeg har mange andre kvaliteter.

Ferden i verden

I dag var det planleggingsdag i barnehagen ("men det er også MANDAG") så jeg har tilbrakt dagen i selskap med Jendor. Vi har gått på kafé, og kjøpt perler til perlebrettet. Det var nemlig slutt på de grønne perlene, og da var det ikke så artig lengre. Vi skulle også kjøpe maleskrin, men det fantes ingen maleskrin med bare grønnfarger, så da kunne det være det samme.
Jeg elsket også grønt da jeg var liten. Der alle de andre barna hadde tapeter med hjerter og skyer og kaniner, hadde jeg en tapet med grønne striper. Hvem kunne ant at det var genetisk?

De har blitt varmegrader (Vinteren altså. Den er ikke som før) og å gå fra oss og ned til byen er, om ikke akkurat en risikosport så iallefall en ukomfortsport. Og da tenker jeg ikke på at det er så SATANS glatt men på at man blir spruta ned av biltrafikken som kjører på den der veien de har anlagt rett ved fortauet. I dag kjørte bilene pent, de sakket ned eller kjørte mot midten av veibanen når de skulle forbi oss. Helt til en kauring selfølgelig bare spruta oss rett ned. Så var vi våte.
Bare jeg ikke får bot nå, for å kalle politiet for kauring. For en politibil var det. Ikke var det utrykning eller noe. Og de tre påfølgende bilene spruta oss også ned. For nå var det jo åpenbart lov.
Kanskje det kan bli litt vanlig vinter igjen, med litt vanlig føre. Eller er den epoken over?
Jendor var på dette tidspunkt høylytt bekymret for om jeg kom til å finne veien tilbake til Kirkenes. Jeg forsøkte å forklare at "Kirkenes" ikke var huset vårt, men overalt vi gikk. Inget gehør for min påstand. Ingen tiltro til mine foreldreegenskaper i dette ugjestmilde miljø. Vi får holde oss inne fremover.


Nå er det fritt for perler igjen. De grønne altså. Så da må vi vel ut. Igjen. Om det bare fryser på.

Lørdagen

Nå har jeg vært hos optikeren. Jeg skal få noen briller jeg sannsynligvis ser skarpt med. For de jeg hadde fått var ikke sånne man så skarpt med. Det blir vel bra. Til slutt.

Jeg syntes liksom det var påtide å blogge litt. Legge ut noe nytt. Samle noen flere likes. (Bortsett fra at jeg ikke deler bloggen på facebook. Men i teorien da). Få noen flere hyggelige kommentarer. Ikke la det forrige innlegget som er nesten en uke gammelt stå der og lyse.
Men så kom jeg egentlig ikke på noe å blogge om.
Og hvis man ser på bloggens innhold de siste årene så er det sannelig min hatt et godt tegn.
God helg, alle!


Sjårr

Jeg sitter og hører på han borte i gangen. Man må jo spørre seg, hva faens slags land er det vi bor i? Hva satan er det vi holder på med?
Det er ikke jeg som spør. Det er han. Jeg ville ikke koblet inn nasjonen i min oppgitthet over det åpne kontorlandskapet. Jeg vet ikke foranledningen til at han spør, selv tenker jeg at jo ja, ikke alt er på topp, nestekjærligheten kunne vel vært større, men jeg ville kanskje ikke brukt så sterke ord og tviler på at det er det han sikter til. Jeg tror nesten, uten at vi har vekslet ett eneste ord om det, at han er imot nestekjærligheten som politisk ståsted. Om dere skjønner.

Fyrkjelen har vært gaikis her på jobb. Derav tretten grader innetemperatur, og syv lag forskjellige slag ull på jobb, men i går var den plutselig og uten forvarsel i gang, og hadde etter innetemperaturen å dømme vært igang et døgn eller så, for radiatorene hadde stått og jublet på GRILL hele natten og det må ha vært nærmere 50 grader inne. Og jeg hadde ullundertøy, ullstrømper, ullbukser, ullkjole.
Kondensen dryppet fra taket. Det kom svake jungellyder fra toalettet borti gangen.
Man må jo spørre seg, hva faens slags land er det vi bor i?

Jeg sitter rett ved inngangen med store vinduer så jeg kan liksom ikke sitte å jobbe i BHen heller. Eller jo det kan jeg, men da ser alle det, og kommer til å spørre seg, hva satan er det vi holder på med? og det blir så mye styr. Istedet dro jeg ut i verden og kjøpte plastkasser. For det er oppdaget skjeggkre i lokalene, så nå legger jeg alt jeg har på lageret i plastbokser med lokk. Tjoping, farvel mange tusen. Jeg trengte litt mer enn tre plastbokser, for å si det sånn. Men det var kjølig og fint på lageret. Så det passa bra.
Og jeg innser, skjeggkre, pratsom&høymælt motstander av nestekjærlighet, trangboddheten...jeg må få ut fingern og finne meg et nytt atelier. Synd. For egentlig er det fint her. Men jeg trenger noe annet.
Jeppjepp. Nå skal jeg gå og lukke en dør.

Hemmeligspråk

De fleste har vel snakket engelsk så ungene ikke skal forstå hva som blir sagt?
Samisk har ellers vært ganske vanlig som hemmeligspråk her nord, og når jeg sier det er det mange som kommenterer at jeg mener for mange generasjoner siden, men jeg har venner som både er eldre og yngre enn meg og som har foreldre som snakker samisk uten at de selv er samisktalende.
Jeg og the Stig er typisk ikke nok samisktalende til at det er effektivt som hemmeligspråk.
Derimot snakker vi engelsk tålelig bra, men her er problemet at det gjør Jendor også. Vi ha prøvd oss på tysk, men det snakker vi såpass dårlig begge to at vi stort sett bare husker de ordene som ligner på de norske og så skjønner Jendor hva vi snakker om.
Løsningen er sinnsykt komplisert engelsk.
When is the boy going to go to bed?
blir
at what....point of chronology is the prodidgy....going to...move the....mass of self...to....non-kånsjess-state of mind-...place in house?
Men hvis man må tenke for lenge på omskrivingen detter den andre av.
Blandingsspråk er også ganske effektivt, med tanke på at Jendor ikke skjønner, men også her er problemet at det er ikke alltid den andre heller gjør det.
wann.....bárdni....nuhkut-zimmer?
Røverspråket skjønner jeg faktisk ikke. Kråkespråket blir for unøyaktig. Fader at ungen skulle gå hen og lære seg engelsk.

Vi får kjøpe oss en sånn griffeltavle, kanskje.

jahaihei hei hei, jeg er her

Ja, det er det der å skrive kort, om en sak som har pågått i halvannet år og har flere involverte, og der påstand står mot påstand. Så godt som umulig. Gud så mange arbeidsdager som har gått med på denne saken.

På den lyse side har vi fått ovn, bare to måneder og firetusen telefonoppringninger til handtverkeren etter at vi rev ut den gamle. Fader det tok tid. I kveld skal jeg fyre i ovnen. Jeg skal ta bilde. Dere skal få se.

Og det snør. Barfrosten er avløst av snøfall. Så får vi se om den blir liggende da, det blir jo den første snøen aldri, å den annen side, den første snøen skal komme ca tiende oktober, ikke ca nesten november.
For min del kan den godt legge seg godt oppover veggene i full fart, for jeg har tretten grader på kontoret, Hvem kan jobbe i sånt et klima? Brrr.

Og så må jeg få tid til å veve litt. En dag.

men nå!

Nå har jeg fått innkalling til forliksråd! Jeg er bare så PEPP!
Jeg skriver tilsvar så tastene spruter!

Utdypende artikkel.

Ok, noen synes kanskje reisebrevet fra Svedala ble litt kort. Men jeg var jo ikke der så lenge.

Og det holdt jo på å bli avlyst, for jeg var så dunderforkjølt. Men jeg kjøpte loungebilett! og satt på loungen og snørra. Skulle vente i Oslo i syv timer så det var veldig lurt. Heia meg. Eller mamma da for det var hennes tips.

Og så var vi i Stockholm. Og jeg kjente at det er helt greit å ikke bo der mer.
Og så traff jeg kompiser. Og jeg kjente at oi, hvorfor flyttet jeg vekk fra flokken min? Det var ikke helt greit. Men sånn er det. Det var fint å treffe dem. Jeg ble glad.

Og så handlet jeg, sånne storbyluksusartikler som dusjforheng og kaffe.
Skulle tro jeg bodde i Pevek.

Og nå er jeg hjemme. Og er kontorist.
Har fortsatt ikke fått noe innkalling til forliksråd. Begynner å tro at mannen innser han har en dårlig sak. Føler meg litt snytt. På den annen side, jeg fikk jevnlige inkassovarsler (og -trusler) i et halvt år før jeg fikk noe inkassokrav jeg kunen forholde meg til.

KKN KKN

KKN er flyplasskoden til Kirkenes. For dere som ikke skjønte det.

Jeg er hjemme! Jeg skriver indignerte klagebrev til forsikringsselskap!

Jeg har hatt det veldig fint!

sthlm sthlm

I morgen drar jeg til Stockholm.
Jeg gleder meg så jeg drømmer om det om natten.
Jeg gleder meg faktisk veldig til å handle, beskjemmende (en avart av beklemt, beklemmende, sannsynligvis eget oppfinning) nok. Og så gleder jeg meg til å treffe flokken min. Og så gleder jeg meg til å reise dit med mamma. (Dette var ikke i prioritert rekkefølge altså)(Tror jeg)

Det holdt på å ikke bli noe av, for i det jeg leverte stipendsøknadene (minus samene som har trøbbel med serveren) ble jeg sylte forkjølet. Som i sengeliggende.
Men jeg tenker som så at toppen av en forkjølelse varer sjelden mer enn fire dager, i morgen er fjerde dagen, da skal jeg bare sitte på en flyplass, og så må jeg jo bli frisk. Så jeg drar.

For FADER ULLAN som jeg har fortjent denne turen. Ja, det ordet bruker jeg faktisk!

Frk. Figenschou leverer søknader over nett

Jeg er ferdig!
med å skrive.

Det kunne såklart vært en bedre søknad, men nå klarer ikke jeg å skrive noe bedre. Nå synes jeg alt bare er DRIT! Da er det på tide å levere. Enkel søknadslogikk. Jeg vet ikke hvordan andre fungerer, de kanskje skriver to dager til eller begynner helt på nytt på dette tidspunktet i prosessen, og får stipender utav det, men jeg får ikke til mer nå. Nå må jeg leve med høstene av mitt arbeid.

Legger inn alt jeg har skrevet og samtlige vedlegg og krysser av i bokser hui og her hos Kulturrådet. Via altinn. Tør ikke strykke "send", bare, det ble for skummelt. 

Samene har ikke svart på mailen om trøbbel med søknadsportalen. Jeg forsøker igjen i en annen nettleser og får:

Akkurat.
Jeg sender ny mail med ulønnlig håp om svar. Joda jada så neida du.

Prøver meg på NBK. Trodde de hadde problemer med nettsiden sin i hele går men det viste seg at det er jeg som har problemer med adressen til nettsiden deres siden de har skiftet adresse. I dag ble jeg plutselig litt mer intelligent og fant riktig nettside.
Blir bedt om å opprette ny bruker, siden de har ny nettside. Får ikke opprettet ny bruker siden epostadressen allerede er i bruk hos en bruker.
Det er vel meg, det da.
Ber om nytt passord i stedet, får link i epost, klikker link, lager nytt passord ("dette er et STERKT passord") får beskjed om at jeg har klikket på en ugyldig link for å få lage nytt passord, klikk på denne linken for å få nytt passord, jeg gjør det, prosedyren gjentar seg.
Sender mail til NBK.

Leverer søknad hos Finnmark fylkeskommune mens jeg venter på svar. Jeg må dokumentere syv begivenheter. Når jeg har lastet opp seks vedlegg og dermed dokumentert seks av syv begivenheter (Begivenhet? Hvor tok jeg det ordet fra? Jeg hadde en gang en telefon som kalte alle hendelser for "begivenhet". "du har 1 begivenhet!" uavhengig av om noen hadde ringt eller den ville oppdateres. Det må komme derfra.) får jeg beskjed om at jeg nå har lastet opp maks antall vedlegg.

Ringer NBK om mail jeg ikke har fått svar på, de har fått den, skjønner ingenting, men er på saken.
Mailer fylket om lite samsvar mellom det som kreves og det som er mulig å levere og de sier de skal se på utlysningsteksten til neste utlysning. Som er om tre år. Gjør fylket oppmerksom på at jeg skjønner utlysningsteksten og gir dem, og søknaden der, opp.
Funderer på å ringe samene men innser at sjansen for at de ikke kommer til å kunne svare er uhorvelig stor.

Samiske kunstnere og forfatteres vederlagsfond vil ha sin søknad sendt i posten.
Smart.

Får vel logge meg inn på altinn og trykke på den "send"-knappen. Så har jeg gjort noe i dag.



Det jeg sa

Husker dere (selvfølgelig husker dere! Dere leser ALT jeg skriver! Med forstørrelsesglass! Og tar notater! Og dette er den eneste bloggen dere leser!) at jeg hvert år klager litt på utformingen og prosessene rundt søknadene til diverse stipendkomiteer, men da i særdeleshet samiske kunstnerstipender?
Husker dere at jeg et år skrev "og samene, de må aldri få seg elektronisk søkerportal"? For noe så komplisert kunne jeg ikke i min villeste fantasi se for meg at de kunne takle, bare det med epost var jo i overkant for organisasjonen.

I år har de fått seg elektronisk søknadsportal!

Den virker ikke!

Prokastineringslogikk

Da jeg begynte å skrive søknader regnet jeg med at det ble lite blogging fremover.

Jeg kjenner meg selv dårlig.

Jeg har blogget som aldri før. Det er så KJEDELIG å skrive søknader, herrejedorias. Skrive, skrive, lese, skrive, og så ser jeg jo ikke skarpt med de nye brillene, hvilket vanskeliggjør det hele, skrive, se på bilder. Redigere bilder herreJEDORIAS så kjedelig det er å redigere bilder. Og ikke ser man skarpt. Fotografen sa jeg måtte skrive ut alle bilder jeg vurderte å ha med, jeg har strittet i mot, for sant, arbeid, men det er jo dette som er jobben min og som vanlig hadde han rett, det var lurt. Mye lettere å gjøre det sånn. Tar lengre tid. Blir bedre.

Men ikke visste jeg at paletten min var pastell?









Nå har jeg brukt like lang tid på å skrive dette innlegget, finne bildet, laste det opp, vende det 90 grader, og legge det ut, som jeg ville brukt på å lete frem en bedre versjon av det bildet jeg fant ut jeg trengte en bedre versjon av. Og det er omtrent samme type arbeid.
Gjør heller dette, jeg.




Meme me, me

Det har visst foregått en greie, en eller annen plass på internett, som jeg ikke har fått med meg men som andre refererer til, og det er noe sånt som: Hva skulle du ønske at andre visste om yrket ditt?
(Her er det veldig mange legevaktsleger som har MYE å si om ventetid.)
Og ettersom jeg ikke kjente bloggeren der jeg kom over det nå sist, men heller ikke klarer å kommentere på andres innlegg for tiden (pyton, unnskyld alle) så skrev jeg ingenting, bare leste, men tenkte jo såklart på hva jeg skulle ønske at andre visste om yrket mitt.
Jeg kom vel fram til at det egentlig ikke er så mye. Folk er ikke så opptatt av kunstnere og treffer ikke nok av oss til at det oppstår så mange myter. Bortsett fra den der om rødvin da, men tror alle skjønner at å drikke på jobb er uproduktivt.
Men noen få ting skulle jeg kanskje sett at folk visste.
Så.
1. (OI det var lenge siden jeg hadde drevet med lister på bloggen, når slutte jeg med det???)
1: Når du spør om det går rundt så spør du egentlig om personøkonomien min.
2: Et kunstverk skal ikke tolkes på én spesifikk måte. Det finnes ingen nøkkel, det er ikke en rebus, du skal ikke være smart nok til å skjønne akkurat hva jeg mente. Jeg vet heller ikke akkurat hva jeg mente, da kunne jeg jo bare sagt det i rene ord. Det skal oppleves heller enn tolkes.
3: De fleste kunstnere selger ikke kunsten sin i særlig grad, dette var det slutt med på femtitallet. Når investerte du sist i et originalt kunstverk fra et galleri? Det går mye i stipender for å få det til å gå rundt. Og de færreste billedkunstnere lever av statlige stipender. Istedet går det mye i solidariske stipender. Når jeg selger et verk, går en del av summen til et stipendfond som fagforeningen min forvalter. Herfra søkes det arbeidsstipender.

Ja. Dette er vel det jeg oftest må forklare. Men det kan jo være det er an hel HAUG med myter og misforståelser jeg ikke vet noe om fordi jeg ikke møter noen som presenterer dem for meg.
Jeg liker ganske godt å høre om hva andre driver med sjøl også. Men det er vanskelig å stille intelligente spørsmål når man vet veldig lite. Da kommer man kanskje fram med de mytene man har hørt.
Eller sausa i hop i egen hjerne, for den saks skyld. Jeg er jo kunstner, mener jeg, og i overkant kreativ.


Berlevåg!

Berlevåg, sier Jendor, når det skjer noe sånt der vi andre i huset sier "fanes!" eller tilogmed "satan!".
Nei, vi er desverre ikke et bannskapsfritt hus, vi har ikke kommet så langt. Så Jendor har tatt ansvar her sjøl, ser det ut til.
Men Berlevåg?

Den årlige årskavalkaden!

Før pleide jeg å ha sånn årskavalkade. En gang i året, på tilfeldig valgt dato. Så kjedelig å gjøre det i januar, sant. Men de siste årene har det ikke blitt, for hvem vil ha en oppsummering av død, sorg, salg av barndomshjem, kreft, problemer med helsevesenet, rammekatastrofer, inkassotrusler samt fuktskader? Og ikke minst, hvem har lyst å skrive noe sånt? Ikke jeg iallefall. Og så vil jeg bare si at å kalle det en kavalkade, det hadde blitt litt feil, du.

Men man velger jo helt selv hva man fokuserer på. Her er en kavalkade over ting som skjedde, selv om de i den store sammenhengen kanskje ikke betyr så mye. Men hvem vet!

2017, oktober:
Jeg leverte stipendsøknader, som jeg gjør hvert år i oktober (og som vel er grunnen til at jeg plutselig er så bloggemotivert at jeg slenger ut en hel kavalkade) og drømmer at jeg kommer opp i Humor for Interiørfaget på universitetet. Ikke sanndrømt.

November:
Jeg kjøper ny mobil til meg selv fordi jeg hadde lovt meg selv noe fint når jeg var ferdig med alt styret med pappas hus.

Desember:
Jeg drar med småfly til Svolvær. Og tilbake. Få lov å springe over rullebanen for å nå flyet til Kirkenes. Jeg kjøper julefuru og baker pepperkakehus.

Januar 2018:
Tror jeg sannelig vi må hoppe over for her var det ikke mye positivt å hente. Beklager.

Februar:
Barnet sover gjennom hele natten opptil flere ganger! Så mange ganger at vi trodde det skulle bli permanent! Veldig glad da!

Mars:
Jeg får besøk av Tankofta, spikrer reinskinn opp på veggen, senere i måneden setter jeg frø. Ja det minner meg på at jeg må kjøpe plantelys når jeg er ferdig å skrive her.

April:
Jeg fyller førti og ender med å dra til Oslobyen for å feire det og vi hadde barnevakt og det var stas.

Mai:
Jeg kjøper wasabigouda i Finland. Har den enda, faktisk. Ikke hele da. Men en skalk. Hm. Er den så gammel...

Juni:
Jeg får armband i posten fra All Verdas, og drar til Harstad for å være festivalkunstner.

Juli:
Jeg tar ferie. Og jeg er FLINK til det. Pusser opp Jendors rom.

August:
Jeg lærer å veve med hovler.

September:
Ja det er jo nesten nå. Eh...jeg forbereder meg på en russisk invasjon. Og drar på Varangermarkedet og kjøper meg veldig dyre ting fra pappa.

Oktober:
Ja, her var vi da. Som vanlig i oktober skriver jeg søknader. Når jeg ikke prokastinerer og skriver årskavalkader. Tror de ofte kommer i oktober, gitt.







...

...og alt det der som sto i forrige post, det har jeg så forferdelig lyst å ringe til pappa og si.

En uventet, men ikke plutselig, endring i personliget.

Jeg er et sånt menneske som synes det er uforholdmessig ubehagelig når folk ikke oppfører seg ordentlig. Drittsekker, smålige, luringer, arrogante, løgnere, i alle former, jeg får makk. Det får jo alle. Men jeg synes bare det er så enormt ubekvemt når de opptar plass i min sfære. Jeg klarer ikke å forholde meg til dem. Det bare kryper i meg. Det skyldes kanskje at jeg er konfliktsky og sånne mennesker tar så stor plass at det bare ryker konflikter og overgrep etter dem.
Og derfor har jeg syntes det er så ubehagelig med alle disse rammekatastrofene. For det de har gjort, er ikke RETT. Og særlig Bakklandet Ramme og Kunst har i ettertid av det som skjedde, ikke oppført seg rett. (Ikke Brodins heller, men...) Og da mener jeg ikke at de ikke er enige med meg. Det er selvfølgelig min versjon som er rett når det kommer til uenigheten, såklartsåklart, men de har like såklart rett til å være uenige. Men de svarer ikke på reklamasjon. Hvor mange purringer har jeg sendt? Fire? Fem? Etter et halvt år med reklamasjon fra meg og diverse inkassovarsler fra dem fikk jeg svar, og svaret var, vi avviser din reklamasjon på grunn av dine samtaler med en av rammeakerene. Det er bare svada, og umulig for meg å forstå.
Og jeg har syntes det er så utrolig ubehagelig å ha denne saken hengende over meg, for, ikke liker jeg konflikter, men særlig liker jeg ikke å måtte forholde meg til folk som ikke oppfører seg.
Og så har det jo eskalert, fra det første bildet var ødelagt der rammemakeren tok påseg all skyld og ansvar, til der han plutselig bare fnøs av at han skulle ha noe ansvar, til å ikke få svar på noen mail, til jeg fikk regning for arbeidet som jo var ødelagt av rammemakeren, til inkassovarsel (to? tre?) til inkasso, til nå, der forliksrådet er neste.
Og nå føles det bra.
For vet dere, jeg har jo rett. Og med det mener jeg at jeg har en sterk og klar tro inni meg på at jeg gjør det som er rett nå. Dette står jeg for. Jeg KAN ikke betale 35.000 når verk for 300.000 ble ødelagt av rammeverkstedet. Jeg MÅ ta dette helt til slutten. Jeg må faktisk få sitte i et rom og si, men du svarte ikke på mail, men du løy til forsikringsselskapet, du sa du skulle ta ansvar, du lovte, du trakk deg, du ødela et helt års produksjon, du svarte ikke, jeg har rett.
Jeg må si dette fordi jeg føler at det er rett.
Nå har konflikten eskalert til at en konfrontasjon er helt uungåelig, og det er det jeg har vært redd for, men nå er det bra. Faktisk. Heia meg.

Alderen tynger. Håret derimot, kunne ha tynget mer.

Jeg har fått lesebriller. Så nå holder jeg ut på jobb lengre enn til lunsj, det er bra. Ja til effektivitet.
Imidlertid ser jeg ikke skarpt med dem, men kjenner ingen andre med lesebriller, så vet ikke om det er sånn det skal være. Jeg må lene meg et stykke inn i datamaskina for å se. Det virker litt rart. Men jeg har ikke vondt i hodet. Så noe fungerer. Men jeg blir litt småkvalm og svimmel. Så noe er kanskje feil. Ah, livet med proteser, bare styr.
Jeg skulle gå innom optikeren og spørre, men har glemt brillene. Jeg tror det er et minimumskrav for å diskutere problemet, å ha dem med. Lurer også på om jeg må øve meg litt mer med dem først.

Og så har jeg klippet meg og min frisør har sluttet, så nå har jeg fått ny frisør, som nå er min frisør, men hun skjønner ikke helt hvordan det fungerer med krøller. Tips: de krøller seg. Jeg er ikke fornøyd med dette.


Derimot klarte jeg faktisk å ta dette bildet, hvilket jeg er fornøyd med, for telefonen min har begynt å kun ville ta ekstreme nærbilder, alt annet er uskarpt, og det er upraktisk. Må nok levere den inn. Men akkurat nå fungerte den. (Som jo er den verste feilen å komme slepende med når du vil klage: sånne som bare er der innimellom og uten noe fast mønster.)

Få se bilde, ja.

Jeg kan bli så forvirret av at dere trykker på den knappen. Jeg forteller om noe helt imaginært, hva vil dere se bilde av? Russerne som kommer inn fjorden?
Eller er det huset mitt? Plantene?
Jeg skjønner heller ikke helt hva jeg tenkte da jeg la inn den knappen, for, jeg ignorerer den stort sett.
Jeg tror jeg trengte en tredje knapp og ikke helt visste hva jeg ville.

Nu vel.

Her er bilder.
 Det er klart at innimellom tenker man at russerne bare kan ta skiten



Her er planten jeg i særdeleshet hadde tenkt å ta stikling fra, for den så sånn ut.


Og nå ser den sånn ut.
Pappas planter overlevde hvis de overlevde, liksom. Men de ble heller aldri kastet bare fordi de ikke så pene ut. Og det var ganske mange av dem. Denne paraplyplanten er imidlertid ikke så lett å ta stiklinger av, jeg hadde kanskje endt opp med å ta stiklinger av gullrankene istedet.
Eller begge deler. Om jeg hadde hatt tid. Det har blitt viktig for meg at de finnes.

Man ligger våken og hører på tyngre artilleri og store eksplosjoner.

For ikke så lenge siden hadde Russland en større øvelse, og "større" i betydningen "aldri sett på makan før". De flexet muskler mot øst og vest. Vel. Vest. NRK hadde en journalist på saken som hadde intervjuet noen i forsvaret som sa at det var sannsynlig med en invasjon av Norge.
Og om Russland skulle invadert er det nok ikke i Tinn og på Stord de merker det først, så akkurat den uttalelsen var litt ubehagelig å lese når man kommer fra Kirkenes. Alle i husholdningen sjekket, uavhengig av hverandre, alderen på journalisten, som var Ungdommelig, og senere ble artikkelen endret med en uthevet notis under om at den var endret fordi innholdet ikke var riktig.
Men det endrer jo ikke på det faktum at det er Russland på andre siden. Vet dere hvordan det er? Det ser ut akkurat som her, det er et par meter dit, det er ikke lov å gå de par metrene, og det er aldri en sjel å se der.

Kort tid etter det, kanskje på fredag? bestemte Forsvaret seg for at da måtte de også ha en øvelse, type Større, og den skulle være på natten og uvarslet, for størst mulig effekt.
Ja det skal jeg sannelig si. Her har vi nettopp lest i avisen at det er å forvente at Sovjet invaderer og så våkner man av at huset rister og det knatrer fra alle himmelretninger.
Jeg trodde selvsagt aldri egentlig at det var en invasjon. Jeg er rasjonell. Jeg sto aldri opp og dro fra gardinene for å se at det ikke banka ei russisk flåte inn fjorden.
Men sove, i alt bråket, fikk jeg selvsagt ikke.

Om det hadde vært en invasjonsstyrke, hadde vi kastet oss i bilen og dratt?
Da jeg var liten var den røde faren en atomkatastrofe, en annektering av kommunen var ikke like langt fremme i tankene. Men det kunne smelle i et atomkraftverk eller i ei ubåhavn på andre siden. Og da var det å komme seg bort. Pappa sa at om de sa på radioen at nå måtte vi holde oss innendørs og skalke alle luker mot atomnedfall, det var da man skulle kaste seg i bilen. For det var sånt de sa for at pampene skulle ha fri vei. Og da ble jeg så nervøs. Hvordan skule jeg klare å få pappa til å gjøre sånn som de sa på radioen? Hjelpes. (Det har ikke alltid vært like lett for en lutheraner å vokse opp med en anarkosyndikalist til far.)

Men om nå russerne kom knallende inn fjorden. Hva skulle vi tatt med? Dette lurte jeg på der jeg lå våken i sengen. Jeg tror jeg ville sprunget ned i kjelleren og kastet noen varmedresser bak i bilen. Mat? Men hvor langt skal man flykte, de har jo samvirkelag i Nesseby. Datamaskinene, all jobb er jo der. Passene. Ellers kan det meste kjøpes for penger, men hva med det som ikke kan kjøpes? Alt jeg ikke klarte å kaste da pappa døde fordi det minnet meg om ham? Nå skulle vi jo flykte, så det måtte være noe praktisk. Utstoppa ørn går ut.
Jeg kom fram til at jeg ville tatt noen stiklinger av plantene hans. Mulig the Stig ville blitt litt irritert om det var full fluktmodus og jeg sto der og tok stiklinger i granatregnet, men der og da, i sengen, syntes jeg det var veldig lurt. Og den lille bjella etter farmor, som pappa hadde reparert.

Tro hva man angrer på at man ikke tok med seg om man havner i en sånn situasjon?

Nå kan det jo være at det ikke ville blitt en sånn hals-over-hode-flukt. Kanskje hadde russerne kommet, etablert seg som okkupasjonsmakt, og vi hadde vurdert frem og tilbake. Her har vi jo huset vårt. Men pengene står i en norsk bank. Det er jo her vi kommer fra. Men russerne har okkupert oss.
Kanskje var ikke grensene helt stengt, kanskje man bare kunne si på kontrollposten at man skulle besøke ei gammel tante i Nesseby, og såfremt man ikke hadde lasta bilen som en annen flyktning, slapp man igjennom. Hva skulle man da tatt med?
Stiklinger.
Harddisker gjemt i hanskerommet.
Og teknostylen, som jeg bruker til å tegne med. Hvordan skulle jeg få gjemt den?
Nesten ingenting annet, så det skulle se ut som man skulle tilbake.
Tro om den norske stat hadde erstattet huset mitt? De har jo ikke beskyttet meg mot fremmed makt.

Eller kanskje det hadde vært litt fint og annerledes å være okkupert? Det ville allefall vært noe nytt. Kanskje kameratskap og samhold og fokus på virkelige verdier ville oppstått. Eller så hadde folk bare klaga på at bensinen ble dyrere under russerne. Helst det, sikkert.

Javel, tenkte jeg og var litt irritert på meg selv der jeg lå i sengen. Her har jeg fyllt et helt hus med ting og det eneste som betyr noe for deg er en tegnemaskin og et par blomsterblader? Det skal jeg sannelig ha i mente neste gang jeg rydder.
Men det er forskjell på å flykte og å bo. Det er veldig praktisk å ha et skrallesett, selv om man ikke bruker det hver dag, og utstyr til frosttapping, og det er nå greit å ta vare på de gamle mursteinene bak garasjen, men det ville jo vært idiotisk å fylle bilen med verktøy og gardinstenger og middagsservice og utstoppa dyr om man skulle skyndte seg vekk for russerne kommer.
Det skjønner jo du og, sa jeg til meg selv.
Likevel. Jeg tror jeg skal rydde litt i huset snart.


Søknadsskriving

Nå for tiden virker det som det jeg jobber mest med er å finne synonymer til "interessant".
Må da være et oppkomme av måter å omtale det man jobber med på? Nei?

Istedet for å kjede enda fler enn meg selv med søknadsskriving, skal dere få se bilder av både regnbuen og månen. Kommer her.



Praktiske problemer. Menneh åeh! Hjelp

Jeg dokumenterer disse fantastiske arbeidene mine da, sånn at en søknadskomite kan se på dem og tenke se der ja! hun skal få masse penger.
Jeg tegner så stort som jeg aldri har gjort før. Tegningene skal ligge på bord. Det betyr at jeg må opp i høyden for å fotografere. Jeg har ikke fotolys akkurat i kjellerstudioet mitt. Det betyr fotografering med stativ. (Dokumenterer i grunnen alltid med stativ.)
Det betyr stativet oppad strekk på det høyeste smaleste med meg på krakk ved siden av.
Da er det så vidt linsen klarer å fange inn hele bordet.
Men da ser ikke jeg innstillingene på kameraet.
Jeg har holdt på å ramle ned med kamera og stativ og rett ned i tegningsbunken én gang allerede.

Det er derfor jeg sitter ved et skrivebord og skriver litt blogg istedet nå.





Ja dette ble jo fint og beint og skarpt og for et fantastisk utsnitt altså.
Skikkelig høykvalitetsfotodokumentasjon.



Må tenke.
Kanskje ringe han der fotografen.


Jøss.

Jeg er på vei inn i søknadsmodusboblen. Søknadsboblemodus.
Om en måned skal alt være levert. Og jeg tenker at fader da, at vi ikke kan levere i april som i Sverige, for mars er en dritmåned uansett, mens september/oktober er så fin, jeg skulle heller dratt på tur. Men nå skal jeg ikke det. Jeg skal sitte inne. Og si noe om hva jeg har gjort og hva jeg vil gjøre og BLA BLA BLA PINNER STREKER GI MEG PENGER PLIS OK HADEBRA.
Og så har jeg grudd litt, for hva skal jeg skrive om? Jeg har jo ikke gjort noe dette siste året. Jeg har vært sliten og lei og Strevd med Arbeidsmoralen.

I dag åpnet jeg omsider skuffene i tegnearkivet mitt for å få en oversikt og legge en plan over hvordan jeg skal få mitt skrinne utvalg til å framstå som noe med potensiale i det minste
og
fader da!
Så mye bra!
Når gjorde jeg dette?
Jeg kan i og for seg huske å ha tegnet hver tegning når jeg ser den. Men det er så mange? Og det er så mange middels-til-dårlige også, for et omfang? Høh! Jeg sier igjen: når gjorde jeg dette?

Jeg har satt opp to bord på atelieret som jeg hadde tenkt å legge tegningene utover, litt sånn to-og to og i andre konstellasjoner, men øh. Det er tyve gang for mange tegninger til at den planen skal fungere. Det blir bare stabler. Jeg må tenke litt om.
Det var en fin overraskelse







Ps.
Samene, derimot, overrasker ikke. Men det er greit.



Og også litt på skeiva.

I går våknet jeg med en satans kink i nakken. Ikke en tradisjonell sidelengs en, men en der jeg ikke klarte å rette ut ryggen helt. Jeg skylder på min sønn, som sannelig vet å forsyne seg av mer enn sin tilmålte plass, for ikke å si seng, natterstid.
Fryktelig vondt, men det verste var at ettersom jeg ikke klarte å strekke meg helt ut, måtte jeg gå med haka ned og en ekstremt ukledelig liten dobbelthake hele dagen. Jeg ble sur hver gang jeg gikk forbi et speil.
Nå er det sånn at pappa hadde jo også bøyd nakke. Thoresen-nakke, som det het i Bjørnevatn. Egentlig var dette en sykdom, hadde pappas lege funnet ut, men uvisst av hvilken grunn kalte denne legen dette for Unge Tyske Sjømenns Sykdom. Den hadde også et vitenskapelig navn, som vi hele tiden glemte, for, Unge Tyske Sjømenns Sykdom trumfer jo det meste.
Det er noe med at nakkehvirvlene er kileformet.
Uansett. Jeg skulle være litt morsom, for det er en av mine fremste kvaliteter, og fortelle dette til søstra mi, men av en eller annen grunn forvekslet jeg det vitenskapelige navnet med et annet og sa til søstra mi at jeg hadde fått Creutzfeldt Jacob.
Det er jo kugalskap.
Det har jeg ikke fått.
Bekymring i andre enden, men til slutt fikk vi redet opp i det, ved hjelp av the Stig, som husket at sykdommen het noe med Scheuer eller Schleuer. Da skjønte søstra mi hva jeg mente, men på grunn av at dette ikke lengre var en artig liten bisetning i en annen historie, men noe som måtte googles og redes ut i, trodde nå både søstra mi og the Stig at jeg trodde jeg hadde fått Unge Tyske Sjømenns Sykdom. På ordentlig. Thoresen-nakken hadde innhentet meg.
Bekymring.
Stor bekymring.

Altså. Jeg har sovet på meg kink i nakken.

Men en skikkelig jævlig en!

Som et artig lite ps i denne historien kan jeg fortelle om en gang jeg var hos nevrolog pga skadet hånd. Dette er veldig lenge siden. Det var i Tromsø, men legen var en Autoritær Søring blant samer og andre nordlendinger. Som en del av utredningen skulle jeg fylle i familiens samlede sykdommer, og pliktskyldig fylte jeg i Unge Tyske Sjømenns Sykdom, ettersom det til en viss grad er arvelig.
Ja. For å si det sånn, dette folkelige navnet er ikke vanlig bruk blant nevrologer. Han FNØS.

Som et avsluttende pps kan jeg også nevne at ingen noen ganger heller har funnet igjen dette navnet i litteraturen. Pappa sa navnet kom av at det var der sykdommen først var observert av en lege. Blant Unge Tyske Sjømenn, altså.

Innerst inne, ytterst ute.

Jeg kjenner at jeg skjemmes litt over å være så sliten. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor.
Jeg har jo vært bori motgang før, og man takler motgangene som de kommer. Med styrke og svakhet alt ettersom hva man er utstyrt med for øyeblikket.
Som person er man jo også en blanding av sterk og svak uten at det skal være noe verken å skjemmes over eller å ta til inntekt for egen fortreffelighet.
Sånn er sånn, liksom.

For tiden må jeg rasjonere litt, men jeg liker ikke å prate om det. Om folk spør hvorfor jeg ikke blir med på noe eller ikke stiller opp, svarer jeg vanligvis ganske ærlig men det gjør meg veldig ubekvem.
Litt av grunnen til skammen er at ALLE er så slitne og utbrente og kjellerlokalisert og rasjonerer og hu og hei. Det gjør meg utilpass. HVA ER GREIA. Liksom. For å bruke samme ord for andre gang på to paragrafer.

Her om dagen var jeg på en ikke-faglig samling med mennesker jeg ikke kjenner så godt, voksne damer, alle tilfeldigvis slitne på sitt sett, som meg, og jeg husker ikke hvordan men jeg kom inn på det at Jendor ikke sover hele natten enda. Og da var det en av damene, som dro igang en historie om SITT barn da det var spedbarn for tyve år siden, og det var sannelig ingen fest og haha og åpenbart tusen ganger verre enn en tråring som fortsatt vekker deg gjennom natten. Og jeg kjenner at må det være en konkurranse? Er det det å være sliten noe man gjør seg fortjent til via en for meg hittil ukjent poengskala?

Kanskje vi alle skjemmes litt og forsøker å gjøre oss fortjent til vår egen slitenhet. Enkelte ved å dra ned andre, om man har det for vane også på andre punkter i livet. Andre ved å forsterke andres slitenhet for å gjøre det til noe mer normalt også for seg selv. Kanskje er det en dameting, kanskje er det derfor jeg skjemmes. Når jeg skriver at jeg ikke helt vet hvorfor så er det akkurat det jeg mener. Jeg skjønner ikke helt hvorfor ikke dette bare er helt ukomplisert.

Uansett tror jeg denne skammen har sin slektning i den dårlige samvittigheten, min eldste følgesvenn. På den måten at selvom man kommer til bunns i saken, man finner svaret på hvorfor, så går det ikke over. Man kan fortelle seg selv at man ikke har noen grunn til å ha dårlig samvittighet, men en spore av følelsen blir likevel igjen dypt inne i hjertet. Jeg kan fortelle meg selv at jeg har ingen grunn til å skjemmes over at det ble litt mye, men en liten spore av skammen sitter fortsatt igjen dypt der inne.
Kanskje leter vi etter de som gir slitenheten legitimitet, de som sier, KLART du er sliten, du har ærlig fortjent å være sliten! Kjempesliten! Stakkars deg så mye du har taklet! Ååå! Du er tøff du!
For det er vel de som tar bort skammen. Kanskje skjemmes vi litt over å lete.
Men jeg er ikke hundre prosent sikker på at de finnes. Eller, det finnes masse mennesker som kan si den setningen til deg, og som gjør det, men kanskje blir det aldri rett menneske og aldri nok.

Man skal være sterk! Som en mann. Det skal man.
Nå er jeg sterk. Som en sliten dame. Det burde vært bra nok.
Jeg holdt på å skrive et innlegg om at jeg ikke får sove, men jedorias, når ble dette min personlige helsedagbok?? Hvert og annenhvert innlegg jeg har starta på her har handla om hodepine og kjevemuskler og ramling i trappa og derfor har jeg ikke fått lagt ut innlegg på en stund. For jeg tenker plutselig Hæ??? Nei ærlig talt!!! og så skriver jeg ikke mer om det.
Det går jo ikke bare i hodepine. Det går også i vevekurs og finvær og Jendor. For eksempel.

Men jeg er litt trøtt. Og da er det ikke så lett å samle tankene til et fornuftig bloginnlegg. Jeg klarer ikke engang å komme på en overskrift til dette innlegget. Det kommer, det kommer!
Nei, ikke overskriften altså. Den bare driter jeg i. De der fornuftige artige ordentlige blogginnleggene. Uten skrivefeil. De kommer.

Varangermarkedet 2015 og 2018

I 2015 var jeg der med pappa. Han skulle kjøpe ulloliidni til meg, jeg ville ha hvit. Men vi kom litt sent, for jeg tror vi hadde kjørt fra Karasjok på grunn av en utstilling, og sikkert stoppet på Alko og greier. Så jeg fant ingen. Det var noe litt feil med alle, for mye lilla, feil hvitfarge...og pappa som hadde tatt ut penger og alt. Rett før vi skulle dra, fant vi noen fine koftevesker laget på russisk side, men dritdyre. (Altså verdt pengene, men mye mer penger enn jeg hadde tenkt å bruke på kofteveske). Pappa hadde så lyst å kjøpe en til meg istedet for ullsjalet, men jeg trengte den jo egentlig ikke. Selv om den var fryktlig fin. Jeg var så vant til å si til meg selv at nei, den der trenger du ikke, det går bra uten, det var blitt en ryggmargsrefleks. Pengene brant i pappas lomme, men jeg sa nei.
I går var jeg på Varangermarkedet igjen. Uten pappa. Jeg kjøpte meg hvitt koftesjal og to koftevesker. For penger jeg hadde fått for sånt jeg solgte fra pappas hus.
Så ble det rett.

Nå også med hovler

Jeg vever med hovler. Det er ikke kjempelett, men det vanskeligste er å komme igang, og få styr på hovlene og hovletrioene. En trio med hovler heter forresten et hovlepar. Det er bare jeg som prøver å være tydelig.
(Hvis det sitter en veldig kritisk duojar der og leser og fnyser i skjegget så jada, det er utvunnet garn. Jeg orker ikke ta den lange historien om hvorfor. Det finnes en derfor.)
Det er litt artig dette med hovler. Litt som å lære å veve på nytt. Merker at alt det som var forvirrende for åtte år siden plutselig er forvirrende igjen.
I morgen blir det en tur til Vuonnamarkanat. Roadtrip. Gleder meg.



Tyskarane kjem!

Jeg styrer med forsikringer. Det skal man, om man har overskudd.
Forsikringspriser er litt sånn "tenk på et tall". Da vi først skulle ordne forsikring endte vi opp med banken som har pengene våre, for de var flinkest til å tenke på et tall. Først tenkte de på ett tall, men det var for høyt, og noen andre tenkte på et lavere tall, og da tenkte de også på et lavere tall. Egentlig urovekkende lite sammenheng mellom pris og produkt. Men så ble det årsskifte og da tenkte de plutselig på et helt annet og høyere tall. Nå skal jeg kanskje be dem om å tenke på det første tallet igjen, for nå har jeg hentet inn diverse forsikringstilbud og forskjellen er på 7000 på tallet de forskjellige forsikringsselkapene tenker på.

Men det artigste var Codan forsikring, som sa at de kunne ikke tenke på et tall, eller, det kunne de om jeg insisterte, men det kom ikke til å bli et tall jeg likte, for de hadde dyre husforsikringer i Kirkenes "grunnet historisk skadebilde nordpå."
Historisk skadebilde nordpå. Mener de krigen? Andre verdenskrig?
Vil de ikke forsikre huset mitt i tilfelle tyskerene kommer tilbake?

Nå kjente jeg at jeg ble både veldig lattermild og også litt målløs.

MsFixIt

Skulle printe ut en god del bilder. Midt i side 17 ble plutselig alt blått.
Nå skal jeg spare dere for en lengre utlegning om bytte av program/bytte av utskriftsprogram/sjekk av fargeprofiler/sjekk av blekkpatroner/skru av og på/avinstallere og reinstallere drivere/ og et mindre magesår og etterhvert en kraftig irritasjon over all helvettes IT som aldri fungerer, men til slutt reparerte jeg den. Med ei saks. Som jeg skrapa hardt og sint nedi den gule blekkpatronen med.
Sånn.
Nå skriver den ut gult igjen.

Sagaen om det åpne kontorlandskapet.

Jeg betaler altså for to rom. Her er det bare jeg som sitter.
Lenger borti korridoren sitter det noen andre som betaler for ett rom. I utgangspunktet skulle ikke det ha noe med meg å gjøre, men de, eller, særlig sjefen der da, prater mye og ofte og høyt og energisk i telefonen, enten inne på kontoret sitt for åpen dør, eller vandrende i korridoren, eller, som ved ett tilfelle, lent til veggen rett utenfor mitt kontor. Dette gjør det vanskelig for meg å få arbeidsro.
Korridoren deles i to av en glassdør. De har dør til kontoret.
Jeg har bedt dem holde minst en av disse dørene stengt og slutte å prate i telefonen i korridoren. Jeg har forklart hvorfor jeg vil det. Jeg har ikke oppnådd noe med det.
Sånn, det var oppsummeringen.

I fortsettelsen sa jeg opp kontoret mitt, for når jeg betaler for å gå på jobb, vil jeg gjerne kunne jobbe her.
Da gikk utleier og snakket med dem, og nå snakker de stort sett i telefonen bak stengt dør.

Ja, jeg burde jo jublet, men jeg stoler ikke helt på at det varer, og så er det dette da, at når JEG kom og sa ifra at nå går det ikke an å jobbe inne hos meg, da var det mitt problem. Når en annen voksen mann går og snakker med dem, da går døren igjen. Litt provoserende det der. Men det er jo lenge siden jeg har skjønt hva slags mennesketype det er snakk om. Ti poeng til utleier da, for å ville ordne opp. Eller kanskje hundre. Hundre poeng, jo såpass raus kan jeg være.
Det er deilig å jobbe uten å bruke masse energi på å stenge ute andres telefonsamtaler.

Og! Nå pessregner det og jeg kom AKKURAT inn døra etter å ha kjøpt arbeidsbukse. Bra timing.


Fåsebilde! Hererbilder!


Ting jeg har tatt bilde av etter at jeg kom på jobb


Vi har visst en død fugl på kortlåsen. Stylish.

En veldig fin murstein jeg har liggene
 Den er glasert!
 Gulvet! Så får vi se om jeg jobber noe på det da, og ikke bare tar bilder av det.
 Bordet. Ja. Litt usikker på hvorfor jeg fotograferte det egentlig. Det er jo som før.

Der var gulvet, ja!

Jeg har så smått begynt å lete etter et nytt studio. Jeg kan ikke sitte i åpent kontorlandskap med en som roper i telefonen som han har på høytaler, og det må da være mulig å finne noe annet i slik en liten industriby? Kanskje tilogmed noe som er større? Det hadde vært kjekt.
I mellomtiden rydder jeg og pakker tegninger ned og pinner opp. Jeg har tegnet i to år og nå fikk jeg så lyst å bygge litt igjen. Så jeg rydder og stabler og sorterer. Koster gulv og ommøbelerer. Så lenge det er her jeg er, er det her jeg er. Kan ikke stoppe å jobbe bare fordi det egentlig ikke er plass!
Jeg har to rom. Nå blir det ene kontor og tegnerom, (og her må man gå i krabbegang) og det andre byggerom. Bare at det enorme møbelet som inneholder tegninger må jo stå der da, og ta opp mesteparten av plassen.
Uansett. Selv om jeg ikke kaster meg i byggingen idet jeg har fått ryddet gulvet, men heller går og surfer litt på nettet, ser jeg en slags fremdrift i dette.


(Se der! Et helt innlegg som ikke handlet om død og sorg og kreft og angst og beven! Det kommer fler!)

Presten

For et stykke tid siden, det kan ha vært i mars, ringte telefonen en morgen her jeg satt på ateliéret.
Jeg synes det er så enormt ubehagelig når den gjør det. Eller når det plinger inn en tekstmedling, eller macen sier jeg har fått mail. Jeg blir nervøs av postkassa, den får det til å knyte seg i magen. Jeg gleder meg til en fremtid når jeg ikke har det sånn. Og ikke lengre skvetter himmelhøyt inni meg men overhodet ikke utpå meg av at det ramler et papir i gulvet.
Iallefall. Jeg tar telefonen. Oslonummer.
"Hallo", sier en langsom, skarrende sørlandsstemme, "Mitt navn er og jeg er sykehusprest på Ullevål Sykehus. Er du pårørende til" og mens han langsomt lirer av seg alt dette har hele familien min dødd eller blitt hardt skadet, for hvorfor skulle ellers sykehuspresten ringe meg, og ikke noen av dem? men så kommer han med et helt fremmed navn, noen jeg overhodet ikke er pårørende til.
Nei, det er jeg ikke, sier jeg, helt rystet. Jeg tror jeg også sier at jeg ble veldig redd.
Presten blir også helt rystet. Han leser opp telefonnummeret mitt tre ganger, det er mitt, men det er ikke jeg som er pårørende til, han har fått feil nummer av noen.
Han skulle egentlig heller ikke komme med et dødsbudskap (gjør man det over telefon?) men planlegge en minnestund.
Jeg er fortsatt helt rystet der jeg sitter med telefonen mot øret. Helt, helt skaket og forskrekket inn i sjela. Jeg hører på ham at han synes det er ubehagelig, og når han har lagt på, tenker jeg litt på hvordan det er å være sykehusprest og gjøre en sånn feil. Presten bygger sin jobb på tro og tillit i ekstremt skjørbare situasjoner som handler om livsendringer og død. Tilogmed når folk skriker til ham er det fordi folk er trygge på at han er den man kan skrike til. Og å ringe noen og nesten ta livet av hele familien deres er en ganske stor feil. Det må være ganske rystende det også.
Men verst for meg, kommer jeg fram til.

Resten av dagen klarer jeg overhodet ikke jobbe. Jeg er helt satt ut av opplevelsen.
Jeg har hatt et par opplevelser nå der man kanskje burde kjent mer på lettelse enn noen annen følelse, men der opplevelsen likevel etterlater meg med noe helt annet.
Og det hender innimellom at jeg tenker på presten og hvordan resten av hans dag var.




*edit: skjørbar? er det et ord?

Et innlegg det ble litt vanskelig å finne en bra overskrift til fordi det handler om én ting men egentlig to ting.

Det har på en måte blitt vanskeligere å skrive om sorg. Ikke fordi det har blitt vanskeligere å dele, men fordi den har blitt så annerledes. Før handlet det mest om tilstedeværelsen av sorgen, som handlet mye om savn, men nå handler livet og sorgen mye mer om alt som er borte. Det er også savn, men på en annen måte. Det gir kanskje ikke mening... det ble vanskelig å forklare. Men det er vanskeligere å skrive om noe som ikke er der, enn noe som er der. Et dødsbo som må organiseres og bedrives og en forskrekket sorg i hele kroppen er en tilstedeværelse på en annen måte enn dette enorme hullet han etterlot seg, er.
Nå er det ingen å ringe om problemer med hus og bil og voksenting som må fikses, og ingen som grunner på problemet og ringer rundt til bekjente og plutselig har fikset det for deg, eller som bare vet svaret fordi han er håndtverker og typen til å ha kjelleren full av verktøy. Det er ingen å ringe fordi man har fått for mye penger igjen på skatten. Det ikke lengre noen som ringer med idiotsprøsmål angående EDB og data. Det kommer ingen lut rygg ut av en rød firehjulstrekker og møter deg for å gå en tur oppover lysløypa, og den lute ryggen kommer heller ikke ut av bilen for å besøke deg i huset ditt. Det mangler én å snakke om Jendor med, verdens stolteste bestefar er borte. Og det er ingen å dra på tur med lengre. Jeg har ikke vært på tur siden pappa døde. Det er som om jeg ikke vet hvordan man gjør det, jeg har vært på tur hele livet, men når pappa ble borte, kan jeg ikke lengre. Hvor drar man? Hvem kjører båten?
Det mangler en å kjefte på fordi han aldri kan si noe pent om noen. Det var ikke det at pappa mislikte alle, det var mange han likte og mange han syntes det var interessant å prate med, men han sa aldri noe fordelaktig om ett eneste menneske. Jedorias. Det var mye mer interessant å vinkle ting som problemer og konflikter. Jeg kunne bli så lei. Men jeg er litt sånn sjøl og.
Og det mangler en som skjønner alt jeg foretar meg.
Det bare mangler og mangler og mangler.

Da pappa hadde vært død i ca ett år, oppdaget jeg (det vil si legen min da) at jeg hadde kreft. Og faderullan, det er jeg glad pappa slapp å være med på, for han var en bekymrer av rang. Og her var det jo faktisk noe å bekymre seg for, for alle vet jo hva verst tenkelige utfall på den balletten er.
Nå kan jeg si at neida, det har visst gått bra, takk og pris. Og beklager at jeg lurer denne opplysningen inn i en bisetning i et innlegg som handler om noe annet, men dere vet, Personlig Helse er ikke noe jeg liker å skrive om. Jeg har mange ganger hatt lyst å si at om noen syntes det ble litt vel mye sutring og svartsyn her i Skriften i en periode, så, jah, nei, jah, nei, dere vet, Livet, det tok litt hardt i i en periode der, tilogmed med kreft. Men jeg synes jo det er litt i overkant å skrive om pollenallergi.
Og selv om vi ganske tidlig fikk beskjed om at dette egentlig ikke så så verst ut, så er det noe med å kunne snakke om ting i fortid, og ikke med en "tror" om fremtiden. Og nå tenker jeg ikke egentlig "snakke" som i "skrive blogg", men "forholde seg til". På det personlige plan.

En del av de avgjørelsene jeg har måttet ta om jobb og rammekatastrofer har handlet om at man kan bli ganske sliten av død+sorg+kreft+småbarnsmamma+arbeidskonflikter, og også her har det manglet. Han jeg pleide å ringe og som syntes jeg hadde gjort helt rett og som skjønte meg som jeg skjønte meg selv, bare bedre, fordi han aldri stilte spørsmål ved det jeg kom fram til, i motsetning til meg selv, han sluttet å ta telefonen, på et kjøkkengulv, for halvannet år siden.
Og selv om denne mangelen i livet er en tilstedeværelse, så er den så total at den er vanskelig å sette på prent.

Jeg tror likevel at om folk spør meg nå hvordan det går, så vil jeg si bra. Det er ikke helt sant, jeg mener, det er ikke bare sant, men før ville det ærlige svaret vært "forferdelig" og det er overholdet ikke riktig nå. Det er ikke forferdelig lengre. Det er slitsomt og fælt og det er omågjøre å ikke sette seg ned å grunne for mye på ting, men innimellom tenker jeg fremover. Og ofte ler jeg med magen.




10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...