såh!

men nå er det arbeid igjen!

må innrømme at jeg registrerer at det går litt på halv fart.
men jeg tror det er lov om sommeren.

Márkomeannu 2013


å se utover festivalcampen i kveldssol der det røyk fra lavvo bak lavvo. I år var det ikke ny verdensrekord i sur ved. Jeg tenkte på andre festivaler der man har brannvakter og det ikke er lov med kokeapparat engang. Her blir det kjørt ut ny ved lørdagsnatta når det begynner å gå tomt.



å sette opp sin egen lavvo og glede seg glede seg glede seg

å innse at det stedet i fjor der det liksom var litt tilbaketrukket, altså der man har satt opp lavvoen, i år er i det smørreste øye.

å se alle kofteryggene bevege seg opp fra campen mot festivalplassen og være rørt over at vi er så mange og fine

å oppdage at dårlig ansiktsgjenkjennelse er noe som hører til familien. Langesøstra gikk hele lørdagskvelden og var forvirret over han tanaværingen som sprang og skifta til jukkasjärvikofte hver gang han hadde et ledig sekund. jeg, med min skarpe observasjonsevne, visste at dette var to forskjellige mennesker

å se niko valkeapää med et sånt driv som jeg aldri har sett ham med, og han har alltid driv

festival. samefestival. å være majoritet



de der to unge ungdommene som måtte ta en pause for at han ene hadde danset av seg kommagbåndene og han andre måtte hjelpe


å bare drikke øl sammens med verdens fineste kompiser


å få låne lavvo av en annen av verdens fineste kompiser, som drasser den med seg til Gallogieddi og synes det er helt greit at man sender den til Jokkmokk med noen helt andre etterpå.

å treffe de der man bare treffer på festival

å ligge våken fra tre til åtte og høre på en nsr-er, en høyremann og en ap-er diskutere tana, borgerlige verdier, elkem tana, tana, der han jævla høyremannen har utestemme og de andre innestemme (jeg vet hvem du er!) med hendene for ørene og et stort ønske om å sove

å stå opp klokka sju fordi man likevel ikke får sove på grunn av de jævla tanaværingene.

de som får unnagjort litt prøvekofteprøving når man nå uansett møtes


å nesten forgå av varme der man i fjor regna bort
å bli forfulgt av en kortkunstner
å spise murikkacheeseburger midt på natta
han søringen som insisterte på at alle måtte snakke norsk, for faen!
å lukte bål
å snakke om Gállok
å snakke om at nå var det kanskje siste gangen denne festivalen ble arrangert.











Det kan nu vel aldri ha vorre siste gangen vi gikk ned bakken fra Gallogieddi?

sånn som man ser ut

Det er slutten av juli. Det begynner å bli litt årnings på den der balkonghagen. Iallefall har vi både blomster og salat. Blomkarsen har fortsatt gjømt seg og jeg har vel gitt den opp, egentlig. Ellers alt vel.
Bortsett fra at det ser ut som om vi har trøbbel med atomavfall her i området. Og det har vi vel meg bekjent ikke. Men blomstene ser...ja de ser rare ut. Alle sammen. De er forkrøplede og slappe og flekkete. Jeg aner ikke hva som foregår, de var jo så fornøyde i fjor. I år derimot. Hiroshima.
Det er meg et mysterium.

Men jeg skal vel ikke klage på andre. Jeg var jo som nevnt hos frisøren heromdagen og etter å ha forsøkt å selge meg vitaminer m/avslag på grått papir, klippet vi og styrte. Hun snakket om linjer og ansikt og hit og dit og jeg ahet og jaet og hmet, som man jo er oppdratt til. Hadde hun bare kuttet ut tåkepratet om linjer og føringer og sagt rett ut Og så kommer du til å se ut som en cocker spaniel, så hadde jeg ikke ahet og jahet men neihet og protestert.
Men det gjorde jeg ikke.

Man får skylde seg selv.

overraskels!

Når jeg og langesøstra drar på festival må jeg ha med en overraskelse. Hun har med alt det andre. (nesten.)

Akkurat nå kan det se ut til at overraskelsen blir at jeg blir syk og ikke kommer, for jeg er ganske sjaber.
Men jeg er også hjemme og til sengs og vanligvis kjører jeg på alt jeg kan sånn at jeg får gjort mest mulig før jeg blir klarerikkeståpåbenalengre-syk, hvilket muligens ikke er så smart, og dette er jo en forbedring og muligens en preventiv metode, og dessuten har jeg vært syk på Markomeannu før og det gikk jo bra.
Bare så helvetes irriterende at Kroppen alltid klarer å liste ut hva som er tilnærmet lik ferie, og inviterer på basillefest hver jævla gang. Ferieilstand=maroder.
Jeg sier som min mor: Ja e nu dét rætt?

Men vi krysser fingre for at det er forbigående. Vooosj der føyk det forbi.

Vooosj.

for hun er et mehe

Ja, den der energien som jeg har klaga på at var på null? Den er på null.
Var og klippet håret her om dagen og da lurte frisøren på om jeg hadde en vitaminbrist/-mangel for hun syntes jeg mista så mye hår. Hmmmmm, tenkte jeg men så forsøkte hun å selge meg løsningen på problemet. Og da ble jeg straks mindre innstilt på å ta det for god fisk. Dessuten tar jeg jo tran så hvordan kan jeg ha vitaminmangel?

Men jeg er sliten. Å hoppe inn i noen andres ferie var gøy, men også ekstremsportslig. Jeg følte at jeg trengte å roe litt ned i dag. Dessverre hadde jeg en avtale klokken ni i dag morrest og et annet forventet oppmøte klokken fire til halv åtte så det var duket for en lang dag på kontoret. Men i morgen. Da var planen å ta det med ro.
Dessverre er jeg ikke til å stole på for fem øre for tiden så møtet klokken ni i dag er egentlig klokken ni i morgen, hvilket vil si at jeg sitter her som et mehe nå og at jeg ikke kan ta det litt mer med ro i morgen.
Jeg prøver å kurere hodepinen med kaffe men det må kanskje sterkere lut til, (sprit?) og googler vitaminmangel+null energi+svimmel når man reiser seg+glemsom+mehe+plutselig slett hår+lyssensitiv, og det ser ut til at jeg nok kommer til å forlate dette jordeliv om høyst et par uker. Det gjør det jo alltid om man googler noe som har med kropp å gjøre så jeg har ikke egentlig panikk. Bare veldig lyst å sove litt.

andres ferie

Nå dro de.
På tre dager har vi sett Gamla Stan, Skjærgården, Artipelag, Vasamuseet, Skansen, Skansenakvariet og Södermalm featuring sojais, Mosebacke torg, Katarinahissen, Pelikanen og Östgötakjelleren. Og rundtur i Skarpnäck såklart. Og gått hit og dit og hit og dit og orget med bagasje og leiligheter og telefoner og nøkler og metro og t-bane og båt og tog.

Det har vært veldig trivelig men jeg begynner å bli litt usikker på om konseptet "ferie" er noe for meg. Iallefall tror jeg to uker er litt i overkant for mitt vedkommende, tre dager holder visst i massevis.

åjsann

Oppdaget i dag at jeg har en posthylle her på Iaspis.
Den har jeg ikke tømt på tre og en halv måned.

Ups.

welcome!

Jeg har slekt på besøk. Fra Ameeeerika.
De holdt på å miste flyet til Stockholm fordi flyet de mellomlandet med i Chicago var forsinket, plutselig hadde ingen fått sete ved siden av hverandre over Atlanteren, taxisjåføren som kjørte dem til Skarpnäck fant ikke veien og kjørte i ring i en time ekstra, de har mistet bagasjen og telefonnummeret de har fått i den forbindelse virker ikke.

Det er som om jeg skulle ha gjort det selv.

Fint med familie.

Sånn som man gjør det

Jeg er veldig dårlig på ansikter. Og på navn. Jeg for min del har aldri ledd av den dårlige forkledningen til Supermann/Clark Kent, for meg er et par briller en helt adekvat forkledning og jeg har da opplevd flere gang å ikke kjenne igjen folk når de har på briller/lue/ er i en uventet setting osv. Jeg er blir alltid enormt usikker når jeg skal møte folk jeg ikke kjenner veldig godt, jeg vet aldri om jeg kommer til å kjenne dem igjen eller hilse på feil utgave en to til fire ganger først. For du vet når man stirrer på folk? Da blir de usikre og stirrer tilbake. Og da tror man kanskje at de stirrer fordi de er den man skal treffe men som kanskje ikke kjenner deg igjen? Og så har man det gående.
Da det var vårutstilling på KF var jeg helt utslitt etterpå, jeg måtte bare dra derifra, jeg gikk på alerten hele tiden og lurte på om jeg burde hilse på folk. Sånn ÅdererJimmy!neideterjoikkehan.Jodeterdetjo!Hanharbarebliddlittkortere!ellerharhan?
Skaljeghilse?Hvagjørjegnå?
og i ettertid innser jeg at det er sjelden folk blir kortere, men i en sånn der litt stressa situasjon overstyrte den innbilte ansiktslikheten fornuften. Og nei, det var ikke Jimmy.  Da jeg traff Jimmy så han akkurat ut som før.

Men jeg husker det folk sier. Og jeg har prøvd å, ja, ikke akkurat gjøre et poeng ut av det, men det er jo voldsomt usjarmerende å verken huske hvordan folk ser ut eller hva de heter, så jeg prøver å vise at jeg vet hvem du er altså, sjøl om det kanskje ikke virket sånn da vi hilste.
Det viser seg at folk synes det er litt skummelt.
Her kommer den der korte nordmannen som du så vidt husker at du har truffet en gang før på fest og snakker om da du ønska deg folkedrakt da du var liten og var i Dalarna og så på at maistanga blei reist, og at mora di er prest, og om hamstrene du hadde som formerte seg og slapp laus i huset og mor di som blei sur, og den homofile smalsportogentusiastforeningen i hjembygda di, og far din som er halvkroat og en hel masse sære men korrekte detaljer som du kanskje ikke kan huske å ha snakka med NOEN om...urovekkende.

Og det var jo ikke sånn det var ment. Det er ment sånn at istedetfor: "jeg er totalt uinteressert i andre enn meg selv og husker ikke engang navnet" ditt skal det bli: "du vet jeg hvem er ja!"Men ikke som: "jeg er i etteretningen."
Sukk. Det blir liksom feil uansett. Det er så man vurderer å lyge på seg en liten autistdiagnose.

liten finnmarking

Vi har ikke bare begravet, det ble innimellom tid til andre ting også. "Andre ting" var stort sett å spille spill. Niese (4) var særlig begeistret for et spill med masse bilder på spillbrettet, og de samme bildene på kort som man trakk opp av en boks, og så var det om å gjøre å finne igjen bildet på spillbrettet først. Man bytta på å trekke og fortelle hva det var bilde av på kortet.
Og det sier jeg, det kan godt være at Niese bytter til trønderdialekt om somrene, men hun er sannelig finnmarking innerst inne:
Da hun trakk et par boksehansker ropte hun "vintervotta!".

Begravelse

Nå har jeg pakket kofferten full av svarte klær og drar til Trøndelag noen dager.
Vi høres.

Man blir så lei. Lappegnag.

I går var denne reportasjen mest delt hos aftenposten. Den handler om den sørsamiske skolen i Hattfjelldal. Jeg er egentlig ikke særlig opptatt av sørsamiske skoler, sånn der i utgangspunktet, men noe inni meg, en litt sliten og oppgitt del, blir enda litt mer oppgitt over å møtes med overskriften
"Skolen har ingen elever, men fikk 19,4 millioner av staten i fjor."
Bildet som viser reportasjen er av skolen, tatt fra inni et buskas, som om den er snikfotografert mot noens vilje og vitende, med en lavvo foran. Vi aner allerede før vi har lest saken at dette er snakk om samer som får penger av staten. Masse penger. Urettmessig mye penger.

Og reportasjen i seg selv, fakta og data som presenteres, er det egentlig ingenting i veien med. Både det ene og det andre er nevnt, om man leter etter det. Blant annet er det forsåvidt nevnt at heller ikke samiske foreldre har lyst å sende sine barn på internatskole lengre. For det er altså en internatskole. Norske foreldre har i all hovedsak sluttet å skilles fra sine barn ved seks års alder, samiske foreldre vil vel ha det på samme vis. Det stå også at skolen vel egentlig har elever, men man har gått over til kursvirksomhet. De små kommer i kortere perioder for å høre og snakke sydsamisk, et språk som så absolutt er utrydningstruet. En slags samisk treningsleir. Dette er slettes ikke uvanlig og man kan, iallefall i Sverige, få støtte til å sende sine barn til mer samiskspråklige områder i kortere perioder for at de skal få et bedre grep om språket.

Alt dette er nevnt. (Ja bortsett fra det med Sverige da, det var en typisk tilleggsopplysning herfra.) Men vinklingen heller hele tiden mot "vi sier det ikke rett ut, men nå græbber samene til seg penger...". På en veldig tilforlatelig og lavmælt måte altså.
Og det er ikke sikkert det er engang er journalistens vinkling. Men den som har satt overskrifter, ingress og deloverskrifter har iallefall denne vinklingen. For som sagt inneholder teksten alle opplysninger om at språket er truet og at tidene forandrer seg, men leser man saken i oppsummert i overskrift, ingress, og deloverskrifter har man dette bildet:

Skolen har ingen elever, men fikk 19,4 mill. av staten i fjor

Sørsamiske foreldre har sluttet å sende barna sine på internatskole. Likevel opprettholder norske myndigheter millionstøtten til skolen.
To år er gått siden siste elev gikk ut av Sameskolen i Hattfjelldal i Nordland. Likevel mottok skolen 19,4 millioner kroner i offentlig støtte i 2012

Stadig truet med nedlegging

Økende motstand

Opprettet språksamling

Dyr språklig førstehjelp

Søker om mer støtte

Snakker norsk

Alt som står imellom disse deloverskriftene er forsåvidt greit nok. Det står riktignok ingenting om hvorfor ingen snakker sørsamisk lengre, og at det skyldes selvsamme norske stat som nå pøser ut millioner på skoler uten elever,  det står at den norske stat har tatt på seg en krevende jobb.
Men det står også at dette er viktige arbeidsplasser for bygda og reportasjen er illustrert med bilder av glade sørsamiske barn. Så på en måte kan man kalle det en balansert artikkel. Hvis man absolutt vil.

Men det vil jeg ikke. For det er den ikke. Det er en artikkel skrevet over sedvanlige samesak-i-media-lesten. Og jeg er så lei. Jeg er så lei av at alt er så fette ubalansert. Jeg er lei av å være en minoritet, og dermed prisgitt andres vedtatte bilde av meg. Eller ikke meg, for jeg er jo grei, jeg er jo bare en helt vanlig sånnder, men gruppen, samene, den problematiske gruppen Norge tar ansvaret for. Jeg er lei av måten vi blir framstilt på, på denne tilforlaterlige og liksombalanserte måten.

Jeg har brukt gårsdagens mest delt hos Aftenposten som eksempel. Jeg kunne valgt en hvilkensomhelst annen avis. Eller radioprogram. Jeg kunne valgt Verdibørsen på NRK 1ste juni som eksempel. Like ille. Og det er vel det som er poenget.
Det er ikke et enkelttilfelle i det hele tatt, det er visstnok sånn vi er.
Og ikke vet jeg, men det er godt mulig at dere ikke ville lest saken på samme vis. For det er jo bare en helt vanlig samesak?

Men det betyr likevel ikke at det er jeg som har feil i denne saken. Tvert imot.

 

 

 

 

 


Hæ?

Altså, som en mye mer berømt blogger ville sagt det: Raelly?

Ikke ett eneste bloggtips? Dere altså. Dere slutter ikke å overraske.



Jeg slutter heller ikke å overraske. Meg selv. Men det er kanskje et tegn på denne berømmelige livsløgnen, altså, i vårt tilfelle at vi "endelig har blitt bofaste", når vi jublende oppdager ikke bare fem, men TI ubrukte fløtteesker i søppelrommer og redder dem med oss hjem.
Ikke for at vi har bruk for dem. For vi er jo boftaste. Men....
(hah.)

Videre har jeg brukt dagen på å bekymre meg litt over tomatplantene. Blir det tomat av hver eneste blomst? For jeg har ærlig talt ikke bruk for nitti tomater.
Men det kanskje løser seg av seg selv. For snart reiser vi bort i begravelse, og hvis jeg ikke finner noen som ikke har reist på ferie og kan vanne dem så blir det ikke tomater. Da blir det vissent gress. 
Vi får se.




et rop om hjelp

Ja for min samlede leserskare må da kunne alt?

Spørsmålet er: hva ER det med stokkrosene mine i år? I fjor klarte de seg helt fint på verandaen, i år får de gule prikker på bladene og visne, stygge blader og er generelt misfornøyde med tilværelsen. Det er samme frø som i fjor. Er de for gamle selv om de ikke er utgåt på dato? Trekker det for mye på denne verandaen? (men persillen som er hysterisk sur på trekk klarer seg jo fint.)
What is problem????? Why no grow?

Og det andre spørsmålet er:
kan ikke dere foreslå noen bra blogger. Helst ikke om kakabakst og hagearbeid. Ja, dere skjønner vel tegninga. Og ikke for mange skrivefeil heller, helst. Det er mine krav.
(Det kan forsåvidt være om hagearbeid om det er på en artig og interessant måte)
Jeg synes det er så lenge siden jeg har gjort noen nye bekjentskaper.
Plis?




Minus null

Ja, ikke skjønner jeg hvor den der energien har blitt av.
Kroppen insisterer på at den trenger en ferie, jeg minner den på at det ikke akkurat har vært fullkjør fram til stipendperioden som starta for bare tre måneder siden og foreslår at den evt kan tenke på den tiden som en lang ferie, Hodet påstår at det ikke gjelds fordi vi ikke hadde fri frivillig, og dessuten ikke hadde fri men bare ikke plass til å få gjort det vi ville, jeg tenker nå mitt om den saken og timene med mobilspilling i "arbeidstiden", Kroppen sier at den må få en langhelg i det minste, jeg lurer den ved å ta fri på fredag men gå på jobb på søndag igjen.

Jeg har prosjektrommet her på Jasspis og kan jobbe stort. Men det er bare en uke så det gjelder å utnytte tiden. Aller helst gjelder det å jobbe hele helgen også men ja nei det er vel åpenbart at det går ut.
The Stig sier at jeg er en eti jævel og må roe ned. Jeg sa meg vel litt halvenig i den påstanden siste gang den ble framsatt, iallefall hva gjelder helga, og the Stig sa at det var første gangen jeg ikke hadde protestert på påstanden om eti jævelskhet.
Men jeg vet ikke hvor eti man er når man har fått prosjektrommet i syv dager og bare jobber der i fem.
Nei, det vet jeg ikke.

Jeg tror jeg går tidlig hjem i dag. Eller, det var planen men jeg må rydde prosjektrommet ettersom jeg ikke kommer til å få lurt Kroppen hit på søndag en gang til, og heisen er ødelagt.
Så nå må jeg bære hundrååttogførti planker opp en trapp først.

Hurra.

og så den utførlige forklaringen (i bilder)





Og grunnen til at jeg ikke bare sendte bilde av kofta mi til henne jeg skule forklare kofta for, var at da var den ikke ferdig. Nå er den litt mer ferdig. Bare noen sånne kjedesømmer igjen på sømmingsmonnet i armene.

Ja. Jeg er sannelig ikke sikker på hvor fornøyd jeg er med den der kofta jeg.
Får vel sy ei til.

samtaler i hjemmet

The Stig: Koffer har du "blue-butterfly-wedding-cake.jpg" ligganes på skriverbordet på mac-en din?
The Fig: Å. Dét bildet. Æ skulle forklare nån kordan kofta mi så ut.



null

absolutt null energi

så null energi som mulig. nullnullnull

må ta tran.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...