Debatter

Jeg hater mediakonstruerte debatter.
Ikke at temaet i seg selv er mediakonstruert, men formen og stemningen.
Det er altfor lett og stille "skarpe" og "kritiske" spørsmål, ofte egentlig litt uinteressante, men skikkelig fort og med streng stemme og der du formelig hører det kritiske blikket rulle rundt i skallen på journalisten.
Og så skal man avbryte hverandre hele tiden. Gjør voksne mennesker det? Bør man ikke passe på å oppføre seg litt mer fattet enn man ellers ville gjort når man kommer på tv eller radio? Nei, tvert i mot. Her skal det ropes og avbrytes.
Særlig hater jeg det når hvalfangere, vardøværinger eller rovdyrmotstandere havner i studio.
Hvalfangere kan forresten lage en enmannsdebatt bare de blir intervjuet.
Iallefall gjenskape stemningen.
Samfunnet går i hundene.

Jeg gruer meg til jeg blir gammel. Jeg mener, jeg misliker alt moderne og ungdommer NÅ, når jeg blir åtti er absolutt alle andre ungdommer.
Huff.

Såh da. Atte.

Nu bærer det snert avsted på felegnikkefestival. Laget mitt har meldt meg opp i lagdans med Polsdans fra Bø i Vesterålen.
Kjempegreier. Jaja. De aner ikke hva de gjør.

Før jeg drar må jeg klare å spore opp kvitteringen min på at jeg har betalt kontigenten min til Landslaget for spelemenn, finne flybillettene mine, en togbillett, orge til meg noen allergitabletter fra Bernt siden mine egne er borte og resepten i Bergen, og pakke litt. Helt overkommelig.
Jeg ordner bissniss, så er det biff.



Morten går og banner over posten. Trillebår, sier jeg.

hepp

Nå skal jeg ha to uker ferie. Det er jammenmeg stas.
Og så skal jeg jobbe igjen, og så skal jeg ha nesten to uker til med ferie.
Jeg gleder meg til jeg blir pensjonist, eller i det minste ikke er student mer, da skal jeg ha
1) en plass å bo
og
2) minst tre uker sammenhengende ferie i løpet av en sommer.
Som jeg skal reise bort på. Litt. Håhåhåhå.
I år skal jeg på landskappleiken, og det er jo slettes ikke hvert år jeg har tid og råd til det, det blir superstas. Det er jo litt som en slags klassetreff. Og så skal jeg snike meg til en natt på gulvet til Solveig, som hun skal vaske i anledning.
Jeg vet ikke helt om jeg skal håpe på dårlig eller stygt vær. Om det blir stygt vær, får jeg hørt mer musikk med udelt samvittighet iallefall.
Men jeg har jo alle instrumentene mine i Bergen. Vel. Jeg har jo el-fela mi her da, men det er ikke helt skikken. Og så har jeg ei fløyte, bedre enn ingenting, men ganske fislete.

Og så begynner det å bli sommer her. De siste to dagene har jeg måttet ta av meg ullegenseren på vei til jobb, for det blei for varmt.

I dag har jeg dessuten guidet litt, og det er hyggelig. Jeg liker å guide, iallefall om det ikke er så mye annet å gjøre.
Men jeg blander alltid russere og tyskere. Ikke sånn at jeg tror at alle tyskere som er her er russere og føyser dem DAWAI DAWAI inn i utstillingen, men når jeg forteller folk om andre verdenskrig og Festung Kirkenes og Litzafronten og det der, sier jeg tyskerne når jeg mener russerne, og russerne når jeg mener tyskerne, og det blir et salig rot og forvirring, og hvem angriper hvem og hvem er stasjonert hvor og hvem er alliert og hvorfor var russerne egentlig østerrikere? og når jeg da sier at russerne bomber kirkenes går bare alle utifra at jeg mente tyskerne for de er jo Fienden, men det VAR jo tyskerne, herregud, nå mente jeg russerne, og jeg klarer bare ikke holde tungen rett i munnen.
Men folk virker stort sett veldig veldig fornøyde og avogtil får jeg hemmelige femtilapper stukket i neven etterpå.
Men jeg tror kanskje at folk tror jeg er 17 og er veldig imponert over engelsk- og historiekunnskapene til syttenåringen. Jeg er redd dette faktisk kan være tilfelle.
Jeg pleier jo å presentere meg før jeg begynner runden min, men det føles litt pussig å skulle ta med alderen.
Nåja, så lenge folk er fornøyd.

Oi, nå kom det innen mann i bare trusa, trodde jeg, men det er nok en sykkelshorts.
Da er det kanskje blitt enda mere sommer. Shorts og ullgenser. Sånn halvveis sommer da.

Fra vår egen kvalitetskanal, NRK finnmark:

Per dags dato er det så mange russere i Sør-Varanger til enhver tid at det tilsvarer ei norsk befolkning på rundt 4-5.000 mennesker.

http://nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.2751912

Jøss. Mitt første spørsmål er da hvilken målestokk vi opererer med?
1:1?
Hvor mange russere skal det til før de tilsvarer ei norsk befolkning på 4-5000 mennesker?
Og om vi opererer med 1:1, og ikke for eksempel 1:10, hvor i all verden er disse russerne? I øvre Pasvik? Lanabukt?
Annenhver person jeg ser i Kirkenes er definitivt ikke russer, så enten har de gjemt seg, eller også er russerne mer verdt enn nordmenn.



ELLER så får vi alle skrapjournalistene som enten er på arbeidsmarkedstiltak eller ikke har utdannelse men ikke egentlig synes journalistikk er noe man trenger å studere, eller ikke fikk seg jobb en annen plass.
Og det er vel ikke første gang jeg har tenkt den tanken.

språklige oppdagelser

Ettersom jeg ikke er i utlendighet lengre, måtte jeg redigere litt på teksten oppe under overskrift. Pappa minner meg jo stadig på at jeg er ikke bare tamsame, jeg er også av Beddarislekt, og dermed finlender selv. Så skulle jeg prøve å få kven inn i overskrifta da, men nå føler jeg meg jo ikke som en sånn superkven, så jeg prøvde å skrive at jeg var en kosekven. Men i genitivsform ble det en kosekvens. Og det ser jo ut som jeg mener konsekvens og ikke er helt stødig i fremmedord. Som overforsvømmelse. Dessuten vil jeg ikke ha på meg at jeg er en konsekvens, for da er jeg jo liksom ferdig. Uten potensiale. Da er det bedre å være en slags ovehengende fare.
Jeg er en overhengende fare. Hehe.
Okei, jeg kan ikke helt leve opp til den heller.
(Men hvem har hørt om tamkven? Det er jo helt selvimotsigende. Som villsau.)

Opplevelser fra et museum

En gammel dame kommer til skranken. Hun snakker meget pent oslomål. Eller søring som det heter her da. Og hun sier:
"Du, jeg kjøpte et bilde i Bodø for femti år siden, av en som het Sundberg, det var noen samer og noe sånt på det, har det blitt noe verdt nå?"


Sikkert tusen millioner, samer har jo blitt så populært i det siste.

ok, lenge siden sist

Eller så lenge siden er det jo strengt tatt heller ikke.

Det er fint å være i Kirkenes igjen. Kirkenes er så trivelig når det ikke er 25 minus her.
På fredag var vi ute og hos Lill Harriet og Poden til både sent og tidlig, noe som førte til at vi sov både til sent og tidlig.
Men så dro vi på hytta. Ååå det er fint på hytta nå. Myggen er ikke kommen og det er så absolutt levelig. Superlevelig.
Og måsen er supertravel ute i sundet, men om man tar ut jolla og dorger bittelitt, får man ingenting, så det er nok bare småsild. Og trosten og gjøken holder på, stakkars kråka, den får kjørt seg, og tjelden har nok en gang lagt egg under flomålet, det var jo ikke så smart men ikke akkurat noen bombe det da.
Og så så vi en spekkhogger som dreiv og prusta ute i sundet, men heldigvis ikke mer veps på do.
Og ea.

Og så så vi at det regna over Kirkenes mens vi selv satt i solveggen, det var jo litt deilig.

fugler igjen

Jeg har et YRENDE fugleliv utenfor soveromsvinduet.
De skjønner jo ikke at det er natt og at man skal sove, solen skinner jo.
En ting er at jeg kom i tanke om at det fuglene sier når du sitter der og synger og kvitrer faktisk er: "STIKK avSTIKK av STIKK av", og "hær e MIN plass hær e MIN plass" "fan skal du ha dæ en på tryne yppe du eller, fan skal du ha dæ en på tryne yppe du eller, fan skal du ha dæ en på tryne yppe du eller, fan skal du ha dæ en på tryne yppe du eller" , "æe tøff æ e tøff æ e tøff", og da blir det jo ikke så trivelig å høre på lengre.
En annen ting er at den fuglen som har standplass rett utenfor vinduet mitt ikke kan synge. Eller plystre. Den kan ingen melodier, den kan bare si
hut! hut! hut! hut! hut! hut!hut! hut! hut! hut! hut! hut!hut! hut! hut! hut! hut! hut!hut! hut! hut! hut! hut! hut!
på samme tone, til man blir gal.
Og man vet at den kommer aldri til å gi seg. Det er bare å klemme puta rundt hodet og holde ut.

Nå skjønner jeg

Nå skjønner jeg hvorfor Solebanet er så treg med blogginga si. Jeg står jo på en måte i butikk selv for tiden. Det hender ikke så mye.
Det mest dramatiske som har hendt er at kortleseren har slutta å fungere. Jeg dro ut noen ledninger i går for å få telefonen til å være stille, men kortautomaten går visst på en av de ledningene. Og i dag kom det en fyr å skulle fikse kortleseren, jeg ble litt overrasket over hvor fort han dukket opp, men så viste det seg at han skulle bytte kortleser, noe vi hadde avtalt for lenge siden, og ikke hadde noe med reperasjonen å gjøre men siden linjene ikke fungerte, (hvilket jo kanskje er min skyld) ble det ikke noe bytte, selv om han prøvde i timesvis.
Men i morgen kommer den som egentlig skulle komme, for å fikse linjene her.

Og så var det noen svensker som syntes jeg var så flink til å selge dem ting at de inviterte meg til å stikke innom dem i Sverige.

Stille

Når det ikke er en eneste besøkende på museet er det lov å blogge på jobb.
Ikke at det er så mye å blogge hjem om.

Mobilen min har, o over raskel se, slått seg vrang igjen. Det virker som om den helt stille og for seg selv, har valgt å gjøre om på innstillingene sine, men til en instilling ikke synlig for mennesker. Jeg begynner å bli litt lei av den. To ganger har den vært reparert allerede.
Nå er innstillingen sånn at all merket tekst er usynlig. Vanvittig praktisk. Om jeg blar meg nedover til Ingrid sitt telefonnummer blir Ingrid sitt telefonnummer usynlig når jeg kommer fram. Og all tekst jeg skriver er usynlig. Kjempegreier.

Nå vil jeg ha ny.
Rrrrgh.
Dette har hendt:
(sammendrag)

Vår heltinne, altså meg, har hjemmkommet fra Finland, begynt i jobb på sitt, nei mitt, kjære museum, der alle guidenotater, kontrakter og timelister fra de seks siste år har blitt kastet i mitt fravær. Kastet, i søppeldunken.
Vår heltinne har også vært som snarest innom hytta der tjelden har surret rundt i fjærsteinene, gjøken har galet, noen har ommøbelert i bekken, men badstuen har blitt oppfyret til glede og dampsløret fryd.
Til heltinnens (det er meg, det er meg, det er meg, meg, meg, ) grøssende forskrekkelse har vepsen laget bol på do, og dette til heltinnens forskrekkelse, enda hun hadde en anelse om muligheten for dette, likevel, i det hun hadde sjekket på de vanlivigste plassene, og i innlullet trugget snudde seg rundt, stirret hun rett inn i vepsens nye boplass. Et utedo er ikke stort.
Heldigvis er helten ikke tapt bak en bekk, og flyttet vepsens hus fra utedoet til inne i en plastpose og under en sten, der det lå en plastpose inneholdende fjorårets vepsebol.
Vepsen liker dopapir.
Etter denne rystende hendelse kjørte helten heltinnen på jobb, der heltinnen skulle guide en gruppe offiserer i grense-og krigshistorie, etter å ha forhandlet seg fram til riktig betaling for oppdraget. I tillegg ble en pin i nesten gull lagt til betalingen.



Jeg har sett våren i revers

Reversj? Nei.

Nå er jeg i Kirkenes.
Opp klokken tre på natten, taxi, fly, Rovaniemi, Sodankylä, Ivalo, Inari, Nædamø, Kirkenes, legge seg, i dag har jeg vært på jobb på museet. Det var hyggelig, men litt brå overgang fra Helsinkistudent til sommerjobber kanskje. Hvor er det plass til hodet mitt?

28 grader i Helsinki, 1o grader her, fjorden står kvit.
Men begynner å bli grønt på trærne iallefall.

En liten medley over sanger og rim mamma pleide å synge til meg da jeg var liten:

Kjeeenner du min skatt Olaaava
Ambresambrosambresambros der under hviler den
som hengte seeeg av kjæærlighet til Olaava
Ambresambrosambresambrosi
Her en dag i mai
lå jeg ved en kai
og loset whisky og konjakk
Kjenne du han Gunnar
kjempekjekk kar
æ gikk i lag me han på skoln
se på bilde som æ har
han står attme lærinna
svart å stritt hår
æå han i massevis av masse mange vis av år
Kjæra syster hei svara inte nei svara ja s blir vi glaaada
Ole Bull
hadde svull
i sitt lille rompehull
Å kem i hælvette kasta stein på ei flaska brennvin tjo hei


Jeg og Morten har funnet ut at om vi noen gang får unger får ikke mamma passe dem uten tilsyn.

Siden vi er i det hjørnet

og siden det er såpass trasig å skulle flytte at jeg ikke orker å boble over av blogging, kommer her enda fler ting folk har søkt på og havnet hos meg:
fiskesko
å komme seg opp på luftmadrassen
bobler etter at man er solbrent
snøhvit syv dvergene hei hå (ok, det var etter at jeg ubevisst sang dvergesangen til hun dvergen i dusjen på sentralbadet)
bilder før etter støpe negler
blomkålører
gammel brusmaskin
bjørnebæsj

Herregud, hva slags blogg er egentlig dette?

søkeord

Av saker og ting søker på for så å havne på bloggen min, er Anton Sjåbakken, Søppelbill og luseblomst stadige gjengangere. Frk Figenschou også, og det er jo litt fint.
En overraskelse er derimot
Lill Harriet liker

Der hadde jeg ikke så mange opplysninger å komme med til den stakkars søkeren.
Har du bursdag snart, Lill Harriet?

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...