1920

Snart er det ikke mer 2019 igjen.
Jeg har brukt å legge ut noen meninger om foregående år, og ønsker for neste, men ettersom jeg ikke tør annet enn å være overtroisk og forsiktig, så blir det ikke noe av det. Det viser seg at livet alltids kan fleske noe utav ermet om man påstår at nå går det bra.
Så. Forsiktighet på den fronten.

Jeg begynner å bli friskere, iallefall har jeg på meg vanlige klær i dag og har ryddet litt og nesten laget litt middag. Nå må jeg bare få igjen pusten.

Sånne lange blogginnlegg med mening og følelse? Det kommer. I 2020 eller før.



#såsyksombaremorkanbli #juletradisjon

Du vet når du skal si setningen "Du kan bare sette den der ved siden av den andre" men allerede på "kan" kjenner at dette var en dårlig idé, det var en altfor lang setning, hvordan i himmelens navn skal du komme deg gjennom hele?

Så syk.

I dag har jeg i all hemmelighet smådrukket av rabarbraspriten i kjøleskapet. Hele dagen.
Har ikke gjort noe fra eller til, vil jeg si.

tradisjonen tro

I fjor ble jeg ikke syk før andre juledag, og de to årene vi feira i Sverige var jeg ikke syk, ellers tror jeg faktisk jeg har vært syk mer eller mindre hvert eneste år. Det er mer slitsomt nå som vi har barn.
Jeg er oppe og vaker innimellom, men gjør ikke så mye på den der to-do-listen min.
Fameelien kommer om en drøy time, de skal få pepperkake og gløgg, og jeg har silt spriten. (for bær og krydder, takk.) Og så skal de pynte juletreet sammen med mitt barn, og da går jeg muligens og legger meg.
Jeg vil aller aller helst bare sitte her og smake litt mer på spriten (rabarbra&fiken, rips&vaniljestang, den siste var kanskje best, men gode begge) men jeg har jo barn så det går ut.

I år har vi furu, ihvertfall, det er av det gode.

snrrrrk

Ja, det er jo det der med  ha en egen juletradisjon, som er å bli syk i julen. Det betyr at jeg er bittelitt på etterskudd med julevasken. Jeg var heldigvis ferdig med julegavene i september.


oh the irony

Ok, jeg kom på det da jeg hadde lagt meg, og overskriften skulle vært "Mindfullness/tilstedeværelse."
Og det skulle handle om hvor glemsk jeg er, på den der helt fjerne måten.
I går bakte jeg skillingsboller med mitt barn, og oppskriften har jeg i en bok jeg fikk av mamma for noen år siden, der hun hadde samlet oppskrifter fra familien, scannet og limt inn, og funnet bilder av de forskjellige familiemedlemmene sånn at det sto ved siden av lappene og kortene med disse oppskriftene, med deres håndskrifter på. Det var en kjempefin gave.
Hvis jeg noengang får barn, skal ungen få denne boka av meg, tenkte jeg.
Der jeg sto og bakte med mitt barn.
Tro om man kan få en liten hjerneskade av sorg og stress?
Jeg vet jo at stress alltid har slått rett inn. Da jeg gikk på kunsthøgskolen i Bergen og var midt i eksamensperioden og hadde med vekkerklokka istedet for mobilen for eksempel. Og hadde undertøy under ytterjakka, det midterste laget hadde jeg glemt. Og måtte låne noens mobil for å ringe mamma, men ikke husket telefonnummeret, et nummer jeg har kunnet utenat i alle de år.
Men akkurat nå er det ikke så mye av den type stress, nå tror jeg mer det må være en ettervirkning av det hele, at jeg ikke husker hva selv de enkleste ting heter ("sætt dæ påååååå...den der den der den der eeeehhh...sett dæ der.") eller om jeg har rukket å anskaffe barn, for eksempel.
Jeg føler ikke at det egentlig er hukommelsen det er noe i veien med, det er mer tilstedeværelsen. Det er som jeg konstant tenker på noe annet som jeg heller ikke vet hva er.
Jaja. I det minste har jeg et yrke der dette er mer eller mindre forventet. Jeg får begynne å drikke litt på jobb og miste styring over budsjettene også, så innfrir jeg vel de flestes forventninger totalt.

Jeg har det på tunga

Jeg har hele blogginnlegget klart, overskrift og det hele, men sannelig om jeg husker hva det skulle handle om.
Jul? Blogging? Barn?
Jeg ser for meg at jeg våkner i natt og husker det. Og tenker VAR DET  BARE DET? DET ER JO IKKE ET HALVT INNLEGG ENGANG!

Mener det var noe med et bilde også....

Ja. Nei. Kommer ingen vei her.
Jeg får vel heller gå og vanne blomstene.

Dagens middag:

Elg, rein, and, hvitløksbaguetter, torsk, kotteletter og laks.

Noen (jeg tror meg) hadde glemt å lukke døra til fyseren.

Drenering, trenering og akkodering.

Innimellom leser jeg meg tilbake et par måneder. I bloggen altså. Hei hei nære fortid, deg hadde jeg nesten glemt.
Jeg kom over noen innlegg det jeg sier at, eller, jeg sier ikke at jeg ikke har hatt en glad dag siden jeg kom hjem, men jeg sier at jeg føler at jeg i fulleste alvor kan si at jeg ikke har hatt en glad dag siden jeg kom hjem. Og der er det jo en forskjell. I dag tror jeg ikke at jeg ville sagt at jeg i fulleste alvor føler at jeg har mine ord i behold om jeg sier at jeg ikke har hatt en glad dag siden jeg kom hjem.

Men så får jeg en mail fra forsikringsselskapet i dreneringssaken og da kjenner jeg at jeg er på vei dithen igjen. Og det er jo ikke liv eller død om vi får dekket dette på forsikringen. Det er bare rettferdig om vi får det, fordi vi ble lurt. Og det kan virke om om det har litt å si. Rettferdighet. For sjelslivet.
Motpartens forsikringsselskap sier som forventet at vi ikke har dokumentert at det ikke er drenert. Vi har bare tatt bilder av masse jord.
Og det er jo fordi det ikke er noe drenering der å dokumentere. Bare masse jord. Da blir liksom bildene sånn.
Videre mener de at 1) det er ikke bevist at vi er plaget av at det ikke er drenert, for vi har ikke vist til at det for eksempel er fukt i kjelleren og 2) at vi er for sent ute med kravet for vi burde "fremmet det da vi fant fukt i kjelleren i juni."
Basert på disse argumentene avviser de kravet, og legger dessuten til at man kan fint drenere med matjord. Det er helt vanlig. Og tørkepapir sikkert også.
Og man blir jo så lei av juss. Jeg HAR drenert, jeg har lagt matjord her og stukket to fyrstikker i jorden borte ved den bjørka der, med spissen ned.
Nei, du HAR ikke drenert, for det har ingen drenerende funksjon.
Neimen funkjson har ikke noe med saken å gjøre, såh.
Sukk.

Så blir det jo opp til vårt forsikringsselskap å kaste juss i hodet på det andre, men jeg vet ikke hvor store forhåpninger jeg har. Når du kjøper en eierskifteforsikring, er du i en situasjon der ditt forsikringsselskap ikke kommer til å tjene noe på å vinne saken. Du har jo allerede betalt dem.
De kommer muligens til å protestere på at matjord er drenering, men vi får vel bare vente og se. Og uansett hvor lavt man holder forventningene, så aner jeg en liten skuffelse der fremme i horisonten.

Klikk klikk ikke klikk

En ting er litt forvirrende. Jeg kan foreksempel ha fire likerklikk, jeg mener, fire humreknapper, på et innlegg. På denne internetts mest lest blogg. Ja. Og da blir jeg glad. Så går det et par dager. Så oppdager jeg at nå er det tre. Og et par dager senere er det to. Hva skjedde der? Sitter det noen kinesere en plass og hamrer løs på internetts alle humreknapper på måfå og så oppdager Blogger det og rydder opp? Eller var det noen som humret og som deretter tenkte godt og grundig gjennomm innlegget en søvnløs natt, Nei, vet du, sa du til deg selv der du stirret opp i mørket, SÅ morsomt var det ikke, og jeg liker jo egentlig ikke når man legger ut artige historier om ungene sine, åkeinei, det første jeg skal gjøre i morgen er å fjerne klikket mitt.
Eller var det noen som leste gjennom innlegget en gang til og ikke humret ved gjennomlesning, og derretter tenkte at det beste er nok å fjerne klikket da, for nå humret jeg jo ikke. Eller innså du at du egentlig bare hadde humret litt lett inni deg, men ettersom det ikke kom noe lyd ut blei det strengt tatt villedende å trykke "humre"?
Hva skjer? Hvorfor gjør dere dette mot meg?

Nå: slappe aaaaav

Jepp nå er det mandag og planlagt fri. Jeg skal: ta imot utstilling, skrive fakturaer, arkivere vedlegg til fakturaer, rydde plass til utstillingen jeg tar imot, møte handtverker som lager skilt, purre rammemaker for sum han skylder meg pga overbetaling, (vi er enige om at det er overbetaling,) leite etter transportbyrå, planlegge evt ny innramming, levere verk hos gallerist til lokal salgsutstilling, gjøre regnskap for lokal utstilling, planlegge osloutstilling nå som jeg har vært og sett på lokalene, det innebærer noe myrullkoking, og se på hvilke verk jeg eventuelt kan ramme inn selv, det innebærer å finne fram alt jeg har gjort,  så hva tenkte jeg på? Fri nå? Prøvde jeg å lure meg? Det ville i såfall ikke vært første gangen, men jeg går vanligvis ikke så fordekt til verks.

Vel, fri blir det ikke, men det hadde jeg jo før osloturen, så nå er jeg rask og kjekk og klar til å brette opp armene.
Og SÅ er jeg klar til å ta fri. Hvis jeg VIL. På et noe senere tidspunkt.

Men først må jeg finne ut hvor i all verden på mine 24 kvadrat fordelt på to rom skal gjøre av en kunstutstilling. Og hvor jeg skal gjøre av de tingene som allerede står der jeg har tenkt å innkvartere en kunstutstilling.
Dette har jeg tenkt å løse ved hjelp av magi.

Bake med barn/

Det er jo så koselig. I teorien. I praksis er det mest avverging av katastrofer, iallefall med Jendor. Det gjelder å være PÅ hvert sekund og skjønne at "kan æ helle melet i bolla?" betyr at nå kommer hele melposen dunsende utover bordet om et kvartsekund. Han spør jo pent, men han gir ingen særlig tid til å svare.
Jeg blir litt stressa, for det er vanskelig å både få bakt de pepperkakene, samtidig som man faktisk baker pepperkakene sammen med sitt barn. Det er de som sier at man må nedjustere ambisjonsnivået, holde seg på et nivå der barnet er fornøyd og ikke være så opptatt av resultatet, men isåfall skal vi her i huset bare klekke eggene rett i søppelkassa og helle melet utover gulvet, og da blir det helt meningsløst for meg. Og sløsing med gode matvarer.
Jeg er heller ikke av den tålmodigste typen. Det gjør meg ingenting om Jendor bruker tre kvarter på å kjevle ut sin del av deigen, men om jeg står med resten av melposen i hendene og gjerne vil sette den tilbake i kolonialskapet, og må vente på at kakaopakken skal gjøre seg ferdig med monologen sin og dessuten kommer over sin eksistensielle angst over å flytte over til en ny plass i skuffa sånn at melet får plass og jeg må si Jendor, FLØTT dæ nu, mer en tre ganger, så blir jeg enormt lei.

I år kjøpte vi ferdigpepperkakedeig så slapp vi dét angstmomentet, men det henger i. Jeg føler at jeg må benytte hvert katastrofefrie sekund til å bli ferdig med min del (pepperkakehuset) og det blir litt stress. Selv om det egentlig ikke er stress. Det er bare bittelitt stress å svare på tusen spørsmål og hjelpe til med deigen og kjevlingen og klisj på fingrene og mer mel på deigen mens man passer på at det som er satt i ovnen ikke brenner seg.
Så for å få balanse i det og vedlikeholdt katastrofekapasiteten lagde vi ei pannekakerøre sammen etterpå. Da ble alt som vanlig.




Hepp.

Før var blogging noe jeg ville, hele tiden. Nå er det noe jeg må tvinge meg til. Håper det snur.

Ok.

Jeg har jo sagt til meg selv at gå nå på jobb den uka her, men så, når du har hatt det møtet i Oslo, da kan du ta fri.
Hva tenkte jeg da egentlig? Når man nesten begynner å gråte fordi det er sånn luggeføre når man sparker mot jobb, og egentlig ikke har noe som er viktig å få gjort på den der jobben man ikke vil på, og man dessuten må på den der jobben og jobbe og pakke ned og ta imot utstilling den uka man har kommet fra Oslo sånn at man ikke egentlig kan ta helt fri, hvorfor ikke ta fri NÅ?
Neidetgårikke, fri er noe som kommer i fremtiden, når man har vært flink!
Helvettes Luther som forlanger at alt skal være jobbet inn og fortjent og helvettes meg som aldri klarer å frigjøre meg fra konvensjonene uten kamp og om og men.
Så jeg har tatt fri nå. Til slutt. Onsdag-fredag med sofasitting og julekalenderlaging og julestjerneopphenging.
Det skulle være noe baking der også men det ble nå ikke noe av det, da.


checkcheckcheck

Alle perioder kan ikke være like produktive
Det er tungt å være selvdreven
Å jobbe åtte timer er ingen naturlov


kjørpåkjørpåkjørpå

Det blogges ikke så mye. Men jeg har allerede blogget mer enn i mitt absolutte bunnår, 2018, så jeg er ikke på vei ned mot nye rekorder heller. Jeg er bare veldig veldig klar for julefri. Og ettersom jeg er selvstendig næringsdrivende, som akkurat har gjort en separatutstilling og landet tre nye utstillinger, så er det ikke så lett å motivere seg selv til å gå på jobb og lage NY kunst. Eller gjøre forefallende arbeid. Men Luther sier man ikke får hvile på laurbærene så da kan jeg ikke gjøre det heller. Jeg må gå på jobb. Og tvinge meg selv til å utrette ting.
Jeg er ikke hundre prosent sikker på hvorfor.

Annendag mandag i pinse

I dag er det tredje mandagen på rad.
Til alt hell driver dreneringsfirmaet og graver utfor døra, så jeg kommer meg ikke ut før de er ferdige. Så jeg surrer litt på internett, lager en pdf med bilder til den der fantastisk artige utstillingen jeg hintet til at jeg skulle være med på; det er i Kanada! og jeg hadde jo ikke lyst å fly så mye mer over Atlanteren men jeg gleder meg likevel, the Power Plant, det er en skikkelig fin og ikke minst svær institusjon, folk! plass! apparatet rundt! og det har vært så hyggelig å snakke med kuratorene der. En annen kurator vil ha meg med i Stockholm til våren, hun kan få samme pdf, Stockholm, det blir også bra, masse fine folk der, og før er det Oslo, jeg vet ikke, der har jeg litt blandede følelser faktisk, men det er de underligste ting som gir meg ubehag for tiden, jeg liker ikke å drive å involvere andre mennesker. Rammemakere, logistikkfirmaer, regninger for (godt) utførte tjenester...selv om de er hyggelige og snille så sitter det noe i meg der. Jeg blir stressa når de sender mailer. Gammelt ubehag fra årene som nettopp gikk. Oslo er mye logistikk og lite penger, lite apparat. Mye styr.

Og siden jeg faktisk har nett i dag skal jeg legge ut noen bilder fra utstillingen som står i på Terminal B i Kirkenes nå.
Det er Michael Miller som er fotograf. Heldigvis, kan man kanskje si. Man kan klikke på bildene og så blir de så store og fine at.











Bildet

Grunnen til at det ikke ser ut som den har noe førerhus, er at det står på tvers i veien.
Det var glatt, det var ikke strødd, det var ikke helt enkelt å være sjåfør av tungstransport.

Æksjn!

I dag hadde jeg bestemt meg for å ha fri og jaggumeg fikk jeg valuta for pengene.
En trailer mista kontrollen og saksa nedover før den satt seg fast i muren vår.
Og da ble det både militærpliti og politi og bergingsbil og turister i shorts og med proteser og media og generell gubb og gratis underholdning med en kaffekopp i vinduskarmen.
For et skikkelig godt valg av fridag!
Etterpå gikk jeg på fretex og kjøpte intet mindre enn fire klesplagg, i ren opptursrus.




Nå: å bo

Vi har hatt litt problemer med huset. Det er en av de der vindkastene med motstand som jeg ikke vet om jeg ville ha taklet bedre om ikke livet hadde bydd på så mye annet på motstandsfronten de siste årene.
Iallfall viser det seg at huset ikke er isolert, til tross for at "det er totalrenovert", og at det ikke er drenert heller, til tross for at det er "drenert i 1996". Og jeg ble så enormt motløs og lei og følte at livet bare ga oss motstand. Unnskyld, alle sultofre og samvittighetsfanger, jeg vet, jeg vet. Jeg vet.
Så har vi jo eierskifteforsikring, men når det ikke står spesifisert at "DETTE HUSET, BELIGGENDE I FINNMARK, ER FAKTISK ISOLERT!!!" i taksten, så kan man heller ikke forvente seg at det er isolert til tross for at det oppgis at det er lave fyringsutgifter. (Hvilket det såklart ikke er, ettersom huset ikke er isolert.) "Totalrenovert" betyr ingenting. Null og niks kan man forvente seg av en sånn påstand. Det man derimot kan forvente seg er ganske mange utgifter for å ordne opp i innetemperatur 15 grader.

Og ganske mange penger for å finne ut om det overhodet er drenert.
I morrest kom det en gravemaskin, og det tror jeg er det fineste Jendor noen gang har opplevd, og kjørte fram til veggen, kjørte litt rundt huset vårt, og begynte å grave. Den byttet grabber og holdt på. Rett utfor vinduet på VÅR eiendom. Vi måtte kle på ytterdress og lue stående i en lenestol mens ingenting gikk oss forbi.

Om det for eksempel viser seg at det er keramiske rør, er det mye som tyder på at det ikke er drenert i -96, som påstått, og det skal gravemaskinen finne ut av. Knotteplast langs murene er det ikke.
Men fun fact: ettersom det ikke er noe krav til at drenering utføres av fagfolk, er det heller ikke noe krav til hvordan en drenering utføres. Man kan gå ut en lille julaften og krafse litt under trappa med en gaffel, og er det da drenert? Se, det er advokatmat.
Man burde også straks og med det samme man ante noe til saltutslag i kjelleren ha innsett at det betyr at det ikke er drenert, det burde sagt PLING i hjernen, og man burde deretter tatt kontakt med forsikringsselskapet sitt. Ikke begynt å ane etterhvert, men innsett kontant! Nå blir det advokatmat!

Planen var å ta bilder av rørene når gravemaskinen fant dem, for å få stadfestet og dokumentert overfor forsikringsselskapene når de egenlig er fra. Det er bare det at nå er han ferdig med den ene siden av huset, og der er ingen rør. Da er det vanskeligere å tidsfeste. Men dreneringsrør er tross alt noe som forventes når man sier "drenert", så vi får se, finnes de ikke så taler det kanskje for at påstanden "drenert i -96" ikke var korrekt, selv om noen var ute med en gaffel under trappa. Man skal ikke ha for høye forhåpninger. Men det kan jo også bli vanskelig å bevise at man var ute den der lille julaften i -96 og krafset under trappa med en gaffel, om man overhodet ikke la igjen noen spor etter seg. Såh.

Jeg ser for meg at dette blir enda en av de der føljetongene der jeg ikke blir helt fornøyd med utfallet, men jeg setter pris på alle kryssede fingre, så det er sagt.


frost, elv, åpning

Det er kaldt, 24-25 minus, Pasvikelva har ikke frosset til enda så man kan se hvor elveleiet går, bak fjellene, for det står en vegg av frost opp der elven renner, til der den møter Varangerfjorden, der treffer den fjordens egen frostvegg, vi er innringet av høye murer. Gjennom murene kjører Hurtigruta, jeg tror iallefall det, den pleier å tute ved avgang, men nå har den tutet kanskje ti ganger, så jeg lurer på om den tåkelurer litt i tilfelle noen andre er ute i båt. Iallefall hører jeg tutingen svakere og svakere. Frostdisen står som en vegg der nede ved fjorden. Midt i utsikten blomstrer en tro novemberkaktus i vinduskarmen og bryr seg fint lite i det bisarre ved synet av rosa ørkenblomster rammet inn av rimdekte trær.

Elveveggen minner meg om en gang pappa og jeg hadde vært ute og fisket hele natten, ved et vann vi pleide å dra til, det var på høsten og jeg tror vi hadde tenkt å dra ned før mørket, man får ikke kjøre på elva i mørket, det er en grenseelv, og så rakk vi det ikke og ble til det lysnet, og da gikk vi ned til båten og dro hjemover. Langsetter hele elven sto det opp vegger av dis over bekkene som rant ned langs fjellene, ned til elven. Ellers ser man ikke bekkene i landskapet, om man ikke står ved dem, men nå så vi hver og en rulle nedover, der vi satt i båten på elva, markert av sit eget tjukke rep av tåkedis.

Jeg kan krysse av "Separatutstilling i Kirkenes: åpning" fra stress-skjemaet, det gikk fint, det kom tilogmed folk jeg ikke hadde sett før, ingenting ramlet ned, og jeg og the Stig hadde barnevakt og følte oss nesten litt ubalanserte og vaklevorne da vi gikk ned til byen uten the Twig, men det var fint, finfint, vi gikk på åpning, vi spiste middag, vi tok tilogmed en øl etter det, og gikk hjem. Neste morgen våknet vi som vanlig klokken syv da, men vi MÅTTE ikke. Vi bare gjorde det og det er noe annet.

Fremdrift=0

Jeg prøver å ringe kommunen, før jeg skal ned på galleriet og henge reste av utstillingen som åpner på fredag. Det er så fantastisk å stille ut hjemme. Ikke noe reising, ikke noe frakt, ikke bo på hotell, og fordi man må hente i barnehagen, normallange arbeidsdager. Og man kan ringe kommunen og si at man ikke vil betale andre menneskers kommunale avgifter før man sparker ned til galleriet.
Man kan prøve å ringe kommunen.
Det står at den åpner åtte. At servicekontoret åpner åtte. Men sentralbordet åpner ikke før ti. Ok, men jeg ringer bare rett til servicekontoret! Guglegugle treff! Ok, første treff på kontakt er på internsidene til kommunen, jeg må logge inn for å få nummeret. Neste treff er noe med at de har fått en Ipad, for de er så serviceinnstilt sikkert, neste treff er åpningstider igjen men ikke noe telefonnummer, samme med neste treff, og neste...jeg finner faktisk ikke noe nummer på servicekotoret. Bare til sentralbordet.
Og jeg som ville ha service.

Istedet drar jeg ned på galleriet og oppdager at den som vasker der, har ryddet kunstverkene mine for å komme bedre til med vaskingen sin. Ti poeng for grundighet, ti minus for forståelse av situasjonen. Det er oppstablede konstruksjoner, som holdes sammen av spenning og oppe av en lasso som er festet i taket, på samtlige verk har vaskeren kveilet sammen lassoene som lå utover gulvet, og hengt den over eller stappet den inn i verket.
Jeg vil ikke ha SÅ mye service. Mine finstilte kunstverk har ikke tålt behandlingen og nå må alt gjøres på nytt og jeg oooorker ikke.

Klokken ti ringer jeg sentralbordet og ber om å få snakke med både den ene og den andre på økonomi, men ingen er inne, men en skal ringe meg. Senere.
Jeg skulle til å si Men så skjedde ikke, men hvem er jeg til å bestemme hva senere betyr? Kanskje det er når sola blir en rød dverg? Det er også "senere".

Når jeg kommer hjem har the Stig kjøpt sjokolademelk til meg. Kjærlighert er telepati, folkens, det sier jeg bare.

I morgen skal jeg gjøre ting jeg har gjort i dag, en gang til.

Felles eiendom

For ikke så mange år siden arvet jeg og søstra mi tre hytter. Jeg tok en, hun tok de to andre, og solgte en av dem.
Jeg syntes det var en grei ordning- hun tok jobben med salget, hun fikk pengene.
Og siden det har jeg fått regning på eiendomsskatten på den hytta. Først syntes søstra mi det var helt greit, for jeg kunne jo bare gi kjøperen regningen i hånda, vi jobber i samme bygg, men jeg ville ikke ha noe med det å gjøre, og ba kjøper/selger ordne opp i det.
Problemet er at kartverket, kommunen og eeeeeeeeh... den tredje instansen....har forskjellige gårds- og bonummer på eiendommene, så det er et salig rot. En stund eide kjøperen søkenbarnet mitt si hytte. Søskenbarnet mitt eide en stein bak sløyebenken.
Men til slutt fikk de orden på det. Og det var til slutt, for det var utrolig mye fram og tilbake og overraskende regninger i overraskede mennesker postkasser.

Så kommer tvisten: jeg har sånn avtalegiro for de kommunale avgiftene. Kommunen trekker den summen de skal ha, rett av konto. Nå viser det seg at de også trekker de kommunale avgiftene for ALLE hyttene kjøperen av søstra mi si hytte eier. Fra min konto, altså.
Og det har de gjort siden februar.
Jeg har ikke oppdaget det, fordi jeg jo regner med at det bare er kommunale avgifter til eiendommer jeg eier, som trekkes derfra, og her ikke dobbeltsjekket dette, og kjøper har ikke oppdaget det- for hun betaler også de kommunale avgiftene på sine eiendommer.

Jepp.


Kjør på, kjør på, brems opp!

Jeg leste ikke et innlegg på ett eller annet nyhetsbasert nettsted, som handlet om at man ikke må si sliten. Det er IKKE lov. Ettersom jeg ikke leste det vet jeg ikke hvorfor, og har derfor tenkt å øse av mine oppfatninger om hvorfor. Kanskje fordi det er så lett å ty til? Ååååh, jeg er så sliten! Nei, men må heller gå til det underliggende problemet!
Jeg føler at mitt underliggende problem faktisk er at jeg er så jævla sliten! Det har vært så mye! Og det slutter aldri! Jeg er rett og slett sliten! Ta den, person som har skrevet innlegg jeg ikke har lest!

I desember skal jeg og Jendor til Oslo en tur, litt besøk og litt jobb, og etter det skal jeg ta juleferie. Det blir ganske tidlig. Det føles som luksus, lemfeldighet&latskap, men jeg tror det er nødvendig. Jeg tror det er lurt. Jeg får tenke på det som en investering i fremtiden.



hurr, hurr

Siden sist har jeg hatt et lite datakræsj.
Det er så upraktisk med sånne datakræsj. Alle bare: "håper du hadde backup!" og selvfølgelig har jeg backup, men jeg har altså ingen steder å laste opp den backupen på, for jeg har ikke datamaskin!
Men det jeg har oppdaget er at nå som jeg alltid må svare NEI det går ikke, når folk spør om jeg kan sende ditt, skrive datt, osv, så gjør de det bare selv. Så jeg lurer litt på om jeg skal la være å fortelle noen at maskinen er oppe og går igjen.
Jeg skal ikke fortelle i detalj om hvordan den gikk gaiken og deretter ble gjenopplivet, for er det noe som er kjedeligere enn å høre om andres drømmer så er det å høre om andres dataproblemer. Men Elkjøp var involvert i gjenopplivingen, så hurra for forbrukerkjøpsloven. Eh, og Elkjøp.





Den store bæslusdagen (personlig værvarsel)

Byen er sperret av og et helikopter ligger mer eller mindre permanent over oss.

I dag skal vi markere at det er 75 år siden krigen var over. Her. Kongen kommer, norske og russiske politikere kommer, statsministre, utenriksministre, det skal prates og minns og kranses og hedres.
Jeg har etter litt vingling fram og tilbake pakket kofta i sekken og kommer til å gå og se på, på torget. Søskenbarnet mitt hadde plutselig kastet seg rundt og sydd seg kofte, hun var innom i går kveld og lånte bånd og belte og veske og sjal, og jeg tenkte hva faen, jeg kan vel også bare delta?

Bæslusvarslet er reelt. Jeg kommer helt sikkert til å gråte, selv om jeg har en slags indre motvilje mot offentlige markeringer og seremonier. Jeg forstår dem ikke.
Men krigen er vanskelig, krigen og motstandshistorien handler fortsatt om dem sørpå, men ikke kommunistene, ikke oss, og krigen for hardt med slekta. Er du en helt om ingen anser deg for å være helt, før etter din død? Hjelper det å være helt om du lever livet med en kule i hodet?
Var du statsfiende eller motstandsmann? Var du en del av den norske historien overhodet?
All denne urettferdigheten kommer helt sikkert til å få meg til å gråte. På et eller annet offentlig tidspunkt. I løpet av dagen.

Krigsmødremonumentet.

Vi forbereder oss på frigjøringsjubileum. Det skal legges ned krans ved krigsmødremonumentet.
Og det er få statuer som provoserer meg som den.
Hvem er det hun står og venter på, alene med sine to små barn? Mannen? Hvor er han, krigsmorens mann? I.....krigen kanskje? Vel, i såfall var han en tysk soldat, for mennene her var ikke i krigen, og de mødrene fikk ikke noe statue reist i sin ære.
Jeg synes dette er på grensen til historieforfalskning. En mor, som speider ut i horisonten, etter sin mann. Som sannsynligvis var på jobb og kom hjem klokken tre, så få på deg skoene og få gjort unna fjøsstellet nå.
(Hvorfor har hun ikke sko på? Det er Finnmark! Det er kaldt!)

Jeg er helt for å hylle kvinnene. Men ikke som en flokk umælende mehe som sto og stirret mot horisonten, der det ikke var noen, siden mannen faktisk OGSÅ var hjemme.

Å ikke ha tape, tusj, tid, eller mulighet for personlig oppmøte, men å ha rett, og å få overheadark.

Jeg jobber på, det nærmer seg utstillingsåpning men så mangler det en tape som må bestilles fra Oslo og frakta er dyrere enn tapen, og så jobber jeg på, men så mangler det en flaske tusj som må bestilles fra Oslo og frakta er dyrere enn tusjen, og bildene er hos rammemaker i Bodø så der er det bare å vente og håpe og jeg skulle hatt noe børsta aluminium i passe biter men jeg gidder ikke prøve å finne det engang og det som er bestilt fra Oslo er nå merket "sendt", men det betyr jo ikke akkurat at det kommer i den nærmsete framtid. Det er ikke helt praktisk å bo i distriktet.
Jeg får en invitasjon til å sende verk til juleutstillinga på Kunstnerforbundet, jeg leser og leser og det står masse om når man skal komme med verkene og hvilke papirer man skal ha med seg da, men den delen som gjelder kunstnere som ikke bor i oslogryta, den har de glemt, osloklubben, og jeg blir sur for første gang er det ikke.
Jeg får avslag fra finansklagenemnda, de behandler ikke erstatningsklagen, den er for komplisert til at det skal være tidseffektivt, og, tjah, jeg blir ikke så grusomt sur, ikke så grusomt skuffet, det har jo vært sånn hele tiden. Motgang. Jeg har spesifikt bedt dem behandle de verkene som ikke er rammet av konflikten rundt liming mellom meg og Bakklandet Rammeverksted, jeg har bedt dem se på disse flekkete bildene som er tapet med dobbeltsidig tape, som forsikringsselskapet har avvist å erstatte på grunn av konflikten rundt liming, men de er ikke limt har jeg sagt til forsikringsselskapet, de svarer ikke på det punktet, ikke første gang, ikke andre gang, ikke fjerde gang. Finansklagenemnda behandler heller ikke det punktet fordi saken er for komplisert på grunn av alt det andre med liming.
Og vet dere- Jaja. Jeg tenker jaja.
Jeg vet jo at rammemakeren lyver. Og jeg vet jo at rammemakeren selv vet at han farer med løgn, for han har innrømmet, høyt, tydelig og i klartekst at de har gjort feil. Flere ganger. Til meg, og til kunsthallen. Og så, da han skjønte at dette ikke gikk på kunsthallens forsikring- da ble det tyst. I åtte måneder. Før jeg fikk regningen for jobben, og inkasso da jeg purret på reklamasjonen jeg hadde sendt.
Han var ikke rederlig nok til å ta konsekvensene for feilen han visste han hadde begått, og overlot konsekvensene til meg.
Og JAJA. For jeg har rett. Jeg har den moralske retten, og det at han lyver gjør at jeg ikke får den juridiske retten. Men den moralske retten, den har jeg. Og det er den som spiller en rolle for et menneske.
Og nå er det over, og det er så deilig. Nå er det ikke flere klageinstanser så nå må jeg la det fare.

Og så må jeg lage plakat til utstillingen jeg skal ha her, jeg skal male plakaten for hånd, det tar mye lengre tid enn jeg har, men det er gøy, og jeg finner ut at det enkleste for å få teksten på rett plass er å bruke overheadmaskin, dette nymotens apparat, som jeg har lånt av noen i samme bygg for lenge siden til et helt annet prosjekt, men hm, overheadark? Må man vel ha om man skal bruke maskinen på konvensjonelt vis? så jeg sender en mail oppover ietasjene om de kanskje har ekstrautstyr, og de finner noen ark i arkivet, kom og hent! og det er også litt deilig å bo i Gokk.

KOOOOM

Det er sjelden vi har det travelt. Nesten aldri skal vi nå noe. Vi skal jo i barnehagen, hjem fra barnehagen, på jobb, ned til byen, i bursdag, men konsekvensene av å somle er ikke særlig store. Likevel kjenner jeg en sånn enorm utålmodighet i meg. KOM nå da. Ok, men KOM.
Det spiller egentlig ingen rolle om vi bruker to minutter eller ti sekunder på å gå opp trappa, om vi turner før vi tar på pysjamasen eller om vi bare tar på pysjamasen, det gjør egentlig ingenting om vi ringer inn alle fortsporene på vei ned til byen med en pinne vi fant, for vi skal bare ned og spise en bolle på kafé, men likevel, jeg får MAKK. Jeg vil videre, jeg vil ikke heftes av fireåringers totale mangel på konsentrasjonsevne og jeg vil ikke si spis nå brødskiva di trehundre ganger eller KOOOOOM tusen ganger.
Det er bare å la være å si det første gangen, så blir det ikke tusen.
Men likevel.
KOOOOOM NÅ DA.

Uforholdsmessighet

Selv om jeg selv ser at fullskala raseri over noe man selv har gjort feil, ikke nødvendigvis er så konstruktivt, så hjelper det ikke. Jeg blir like sur.
Det er det der med materialtretthet. Som jeg har snakket om før. Nå er det over to år siden pappa døde, men det betyr bare at for meg har han nettopp dødd hver eneste dag i over to år.
Men det går såklart bedre, jeg vet jo det med både hjerte og fornuft.
Jeg er bare bittelitt rasende.

I går var nok den minst effektive fridagen jeg noengang har hatt. Vi ryddet i kjelleren, og rydding kan være bra for sinnet, men det er noe med det der å både vasse i pappa sine saker og tenke hvorfor kan han ikke bare steke elg i den der stekepanna SJØL! og oppdage kasser med enda mer kjøkkenutstyr, åja, har vi tallerkner vi ikke har bruk for her også...og ikke vite helt hva du skal gjøre med alle disse mengdene med ting. Men! Vi fant munnstykkene til støvsugeren, som vi har lett etter i to hele år. Neida, vi har ikke støvet ned i mellomtiden, vi har sentralstøvsuger, men det var nå jævla rart med de munnstykkene og vi trodde egentlig vi måttet ha kastet dem. Men sannelig hadde vi ikke satt den siste kassen vi pakket fra pappas hus, med masse essensielle greier, innerst og nederst sist gang vi ryddet i kjelleren! Og der var delene til støvsugeren også, for det siste vi gjorde var å støvsuge boden hans.

Vi fant også en eske med deler til batteriene og ladere til diverse, ved en tilfeldighet. Vi har to sånne vifter man setter på vedovnen etter pappa, enda nedpakket, og tenkte at vi tar dem på hytta, men eh hvorfor veier de ikke like mye? Og sannelig min hatt, der var alle greiene til bil og bilbatteri og motorvarmer vi har tenkt jo burde eksistere, men hvor? Ti poeng til søstra mi for å ha merkte eska så grundig, men ti tusen minuspoeng for å ha gjort det på innsida av lokket på en lukket eske.

Jeg forsøkte å selge unna litt på facebook. Jeg er litt mer klar for det nå. Hva har skjedd med folk på facebook? Før la du ut ting, folk bøy, og så kom de og hentet det. Nå skal det leveres på døra, og de byr ikke, de sender private meldinger om de kan få det for en hundrings. I går var det ei som sendte ei melding, om hun kunne få noen glass for hundre, men om jeg kunne levere, hun var så skral. Sukk, greit, tenkte jeg, man skal være grei med de skrale, men jeg sa at hun fikk by, for jeg hadde jo lagt det ut som budrunde og da var det rederligst for alle om det ble sånn. Men om jeg kunne levere hvis hun bøy? Ja JA.
Og så bøy hun femti kroner.
Og da ga jeg glassene til søstra mi.

Og ikke har vel JEG tid å sitte her å blogge om hvor uuuuuurettferdig alt er! Jeg har en milliard ting jeg skal gjøre! Jeg må gjøre dem! Jeg må finne energi til alt det positive som bare skal velte fram frem til utstillingen!

I dag tror jeg at jeg må få boller.

SATAN

Eller helveste satan dumming, som mitt barn har lært seg å si, etter å ha knallet en spade i kneskålen på sin mor. Før dere setter kaffen i vranghalsen vil jeg bare påpeke at jeg ville aldri kalt mitt barn for dumming. Det gjorde jeg IKKE.
Jeg har også sagt at det kan han vente med å si til han blir atten, men han sier at han får jo til å si det, så hva er den der greia med å vente?
Nå roter jeg meg bort. SATAN. Jeg har fått en faktura i retur fordi den ikke er hundre prosent etter forskriftene, og etter å ha bannet og researchet, så viser det seg, at jaggumeg, det er rett. Jeg har gjort feil. Men jeg har jo sendt fakturaer på denne måten i fem år, og NÅ kommer det en KUK og bare MEN DET FINNS REGLER og sender meg et TRETTENSIDERS dokument!
Og det er ikke barebare å få gjort det om nå heller. Så jeg er kjempeirritert. Jeg er uforholdsmessig irritert, for jeg kan ikke se at Forskriften gjør fakturautsendingen noe sikrere. Nei. Ikke noe men. Jeg er ufoholdsmessig irritert. Og det er fordi at kanskje bare folk kunne slutte og dø og ødelegge bildene mine og prøve å vri seg unna alt ansvar og jeg kunne slutte å bekymre meg for kreft kanskje og kanskje huset bare kunne vært som lovet og bilen kunne slutte å stoppe av seg selv og kanskje jeg bare kunne husket å åpne challenge mode og trykke på Expand Area før jeg hadde nok deler til å expande areaet, og tjent 1200 simoleoner, i Sims før i dag, og kanskje det ikke var supertrivelig å ta en fridag men så bruke den til å rydde i kjelleren og gå gjennom pappas ting.
Og det der med ferie.

Greit. Greit. Jeg har det ikke så ille som jeg vil ha det til. Men SATAN.
Jeg har lyst å rope og brøle!

Som man reder så lyger man

Da vi bodde i Stockholm kunne man så lett ta seg en dag fri og gå og spise lunsj og vase i byen og se noen utstillinger. Her kan man ikke det. Man kan ta seg en dag fri, men man ender stort sett opp med å rydde og vaske klær. Naturen er såklart nærmere her, men naturen krever litt planlegging og er ikke nødvendigvis noe man får avsegstyrt i barnehagens åpningstider.
Jeg trenger litt fri, altså. Det er høyst usikkert når det kan bli. Jeg har en separatutstilling på trappene, så skal jeg avholde et vevkurs, så skal jeg ha en separatutstilling til. Innimellom der er det jul, det pleier ikke være så avslappende, det er såklart hva du gjør det til, men jeg er nå en gang sånn skapt at jeg slapper ikke så godt av om det er for rotete og skittent hjemme og jeg må befinne meg hjemme i lengre tid.
Jeg har mast om ferie på bloggen før. Jeg har blitt oppfordret til å ta ferie på bloggen før. Det var en tabbe med bare 2+1 ukes ferie i sommer. Nå har det blitt litt uløselig, men jeg ser for meg sen mars/tidlig april, lure noe inn der. Det er litt lenge til. Men! Ting er ikke så lenge til når man vet at de kommer. Men. Jeg har lurt meg med det der før, jadajada, du SKAL få ferie, og så får jeg ikke det. Jeg må slutte å lure meg. Men jeg vet ikke hvordan. For det skal sies at jeg stoler ikke helt på meg selv når det gjelder den ferien i marsapril. Og jeg kjenner at jeg MÅ HA DEN. Og det er litt lenge til marsapril om det bare er en høyst usikker lureferie der fremme.

Fri. Nuh.

Ny uke

Nå begynner jeg å bli ferdig med søknadene. De ligger inne i søknadsportalene, jeg må bare trykke send. Det må jeg gjøre når jeg tør. Det er i morgen tidlig.
Jeg har en ganske lang liste med ting som må gjøres, og så har jeg jo en separatutstilling om kun kort tid så her gjelder det å...gjøre.


always look at the bright

La oss si at du er sur og lei og holder på å drukne i søknadsskriving og hater alt du noengang har gjort og det viktigste i verden for øyeblikket er om det bildet er to piksler hit eller dit, men du ikke aner om det er viktig om det er to piksler hit, eller om det burde vært dit, og du holder på med dette i dagesvis, ukesvis. La oss si at det er noe feil med bilen men heller ikke bilverkstedet skjønner hva. La oss også si at det er noe feil med huset, huset som ifølge takstrapporten skulle vært totalrenovert i 1996 viser seg å være langt fra totalrenovert, og la oss si at selvsamme hus som skulle vært drenert i samme år, ikke er det, la oss si at det koster nærmere en milliard å fikse dette som egentlig ikke skulle vært et problem, la oss si at du ikke har så mange milliarder liggende å slenge, la oss si at forsikringsselskapet bare neineinei hahaha, because of forsikringsselskapets evigglatte grunner, la oss si at du føler at du kan uttale høyt og i fulleste alvor at du ikke har hatt en glad dag på årevis, la oss si at det går mot mørkere tider og hver helg går til å rive en veranda du egentlig vil ha, men som må fjernes for nå MÅ det dreneres, la oss si at du plutselig, mens du står med mobilen i hånden får mail og det er en invitasjon til å stille ut på et sted som er så stort at du aldri har stilt ut på noe i nærheten, i selveste Utlandet....

det trengte jeg.

8. oktober 2019

Jeg kan ta to veier til jobb, en omvei bak byen som egentlig er en industrivei men ganske fin, og E6. Jeg tar stort sett omveien, jeg liker å gå, men i dag tok jeg E6 for det er litt glatt og jeg hater glatt og jeg vil gå kortest mulig. Det er kaldt og klart og høst mot vinter. Det ryker fra flere skorsteiner, og det er sol og dampskipssentralen ser litt pittoresk ut der nede mot fjorden, og de nye fargene på de nye byggene gjør meg glad og jeg ser på Kirkenes og jeg prøver virkelig å elske deg Kirkenes, men jeg føler at jeg har mine ord i behold når jeg sier at jeg har ikke hatt en glad dag siden jeg kom hjem. Jeg har såklart ledd og vært fornøyd og opplevd fine ting. Men sorg og uro har alltid ligget som ballaststeiner i magen, hver eneste dag.
Mye er vanskelig. Mye er vel fint.
Jeg går forsiktig, det er frost på marken, det knatrer i piggdekk når bilene kjører forbi.
Etter en stund begynner jeg å lure på hvorfor jeg har på meg regnjakke.

livsglede: ut

Tilogmed dere som så vidt har sveipet innom bloggen, har nok fått med dere hvor mye jeg misliker søknadsskriving. Fi fan.
Og det er nå. Det suger all livsglede utav meg.
Det er også noe med hele prosessen- ikke vet man hva de vil ha, ikke vet man hvordan de ser på det innsendte materialet, og ikke får man svar før om seks måneder. Sannsynligvis får man nei. Da er det så lenge siden man skrev at det er litt vanskelig å huske hva man kunne gjort bedre.
Jeg kunne ønsket meg litt mer åpenhet og gjennomsiktighet hos de forskjellige instansene. For eksempel har jeg nå tatt rede på at de ikke leser søknadene. De åpner den på skjerm i plenum. ( I talked to insider) Men antallet ord som skal sendes inn går opp, og antallet bilder går ned. Det får jo folk til å tro at det er motsatt, at man skal satse mer på tekst og mindre på bilder.
Herre jedorias så mye tekst jeg har skrevet som ingen har lest.
Jaja.

I år er jeg så desillusjonert at jeg ikke riktig gidder engang. Det blir som det blir. Jeg skal jobbe litt mer med bilder, men i løpet av dagen hadde jeg tenkt å få inn søknadene til de samiske kunstnerorganisasjonene, så er det gjort, og så kan jeg konsentrere meg om Kulturrådet. Jeg vet ikke helt hvorfor dette er en fornuftig arbeidsfordeling, det er ikke større sjanse å få noe hos Kulturrådet, men det føles likevel som man må bruke mest tid på den søknaden.
Jaja.


Jaja, jaja.
Drit.

Hjerte

Takk til deg
som husket at jeg liker grønt,
og som også husket at det gjør Jendor også,
men som ikke nødvendigvis ville ha reklame på bloggen...

du er en stjerne.

Madam Figenschowskaia tolker dine (sine) drømmer

Jeg hadde engang en leser. Anne. Som likte å høre om drømmene mine. Hun er det eneste mennesket jeg har truffet på som syntes det å høre om andres drømmer var interessant. Men det gjorde hun.
Akkurat nå er jeg litt lei av å drømme. Det er aldri noe nytt, liksom.
Jeg drømmer alltid ett av følgende, og stort sett alltid den øverste på lista:

-Jeg reiser. Enten er jeg ombord på et tog eller en båt eller fly eller en trikk, eller så er jeg på stasjonen og leter etter riktig perrong. Eller så er jeg i en eller annen forstad og leiter etter trikkestasjonen og forsøker å finne ut hvilken linje det er jeg skal på. Èn gang var det buss. Da hadde jeg tatt fly til Helsinki og skulle finne hotellet.
Noen ganger sleper jeg på bagasje, andre ganger skal jeg gjennom sikkerhetskontrollen.
Før skulle jeg nesten alltid til New York om reisen skulle foregå med fly, men det har roet seg etter at jeg var der i sommer.

-Jeg finner ut at vi har et ekstra rom i huset. Eller en hel ekstra fløy, for den del. Dette er alltid litt irriterende, for jojo, det er fint med mer plass, men hva skal vi med den? Vi har jo allerede en stue, her var det en til, når var det meningen vi skulle bruke den?

-Eller så er jeg tilbake en plass der jeg har bodd før, og bare, oops, ja, denne hybelen har jeg glemt å si opp ja. Eller jeg har framleid den og leter etter eller finner tingene jeg hadde der før. Ofte er jeg hos farmor, inne hos henne der hun bodde i Bjørnevatn, kanskje med et stikk av dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært der på en stund. Kanskje har jeg egentlig arvet leiligheten hennes. Noen ganger leter jeg etter et sted å bo, en leilighet jeg kan leie eller lignende.

-En sjelden gang i blant hender det at jeg drømmer at jeg har en ekstremt effektiv måte og gå ned trapper på.

-Men oftere drømmer jeg at jeg later som jeg besvimer. Kanskje jeg ikke føler meg helt bra, kanskje jeg egentlig burde besvimt, men så later jeg som jeg besvimer istedet. Eller så later jeg som jeg ikke kan gå, eller som jeg er ekstremhalt i trapper, og så må jeg på noe vis følge opp denne løgnen.

-Jeg går på skolen igjen. Avogtil er det gymnas/ungdomsskole, noen ganger er det kunsthøyskolen, men det er ikke særlig kult, folk er ikke greie og jeg vet ikke helt hvor langt vi er kommet i matematikk.

Så hva skal man si? Jeg vet ikke hvor jeg skal, jeg vet ikke hvor jeg er, og jeg er redd for at folk skal skjønne at det ikke er synd på meg? Og jeg er dritgod til å gå i trapper.
Det må være noe sånt. Takk, underbevisstheten, for din hjelp og støtte i hverdagen.


Sommeren!

Jeg liker ikke sommeren!
Det har ikke slått meg før nå at det er problemet, men jeg liker faenmeg ikke sommeren. Den er jo helt ulikbar!
Den er bare stress. Den skal liksom fylles med evigheter med is og sykkelturer og sommerkjoler og hytteturer og varme og fiks på huset og paibaking og drivhusbygging og dager i hengekøya med bok, men hvordan skal man klare det? Sommeren er seks uker! Juli og halve august, der har du sommeren i Finnmark! Og ikke én av disse dagene er du garantert mer enn seks grader! Og på toppen av det er ferien faktisk bare tre- fire uker, og det er inn i de ukene der man skal presse masse imaginær KOS og kanskje en liten ferietur på toppen av det. DET BLIR JO BARE STRESS!
Og hele tiden går man og bever for at den snart skal være over. For det er den!
Sommeren altså. Fyfan for noe lureri.

Mange elsker jo våren, men de er ikke fra Finnmark.  Det de elsker er en slags pre-sommer, mens vår her er mer som en post-vinter.
Jeg liker høsten. Den er også kort, men den lover ikke mer enn den kan holde. Den lover vinter, det er det den gjør.

Nå må jeg lære meg å like vinteren. Det ligger meg ikke naturlig, men som jeg har sagt en milliard ganger: man får ta det man får.

Følger opp forrige

På et tidspunkt var det fire stykker som hadde trykt på fåsebilderknappen under forrige innlegg.
Det var, om ikke annet, svært overraskende. Og sannsynligvis en liten hikke i maskeineriet, nå er det én. Fortsatt litt overraskende, forsåvidt.
Nå sitter jeg og venter igjen, og det som er litt irriterende denne gangen, er at det kommer til å bli sånn at det på et tidspunkt svært nært en kommende frist, kommer til å forventes at jeg, nederst i næringskjeden, skal kaste alt jeg har i hendene og skyve bort alt jeg egentlig jobber med, og nå den fristen sammen med den andre personen, som ikke har hørt av seg siden fristen ble satt.
Det er kanskje mitt hovedproblem med tidsoptimister. Det ordner seg jo faktisk alltid, sier de, det har vi erfart, ikke stress. Men det ordner seg fordi alle andre strekker seg og hiver seg rundt for dere! Tusen takk for det!

Jeg lurer også på hvor lang tid det kan ta før jeg kan si til noen som har kjøpt noe av meg på facebook (og ikke skal betale før henting) at nei nå har jeg solgt den til noen andre. Nå er det tolv dager siden siste kontakt. Man burde kanskje purre og si, hei, når har du tenkt å hente?, men da må man jo bare vente to uker til.

Høh. Her tendenseres det mot surmandag.

Jeg får ty til Jendor for å lysne innlegget: I helga lurte han på hvorfor de skulle ta hjem seien, de der Rosenborg?
Finnmarksunger. Ho ho.


Ogja, fåsebilderja:

Greier som venter.

Nemlig!

Jeg er ganske presis av meg. Jeg får avogtil høre at det er lite samisk, men det er en oksebæsjpåstand. Jeg får oftest høre den fra folk som ikke har særlig mye respekt for andres til, og som omfavner denne påstanden som om det skulle være en kulturell markør, for da trenger de ikke ta hensyn til andre.
Vel, som en kompis sa: I min familie e vi nu bestandig presis.
Så om jeg har en telefonavtale i ellevetiden forventer jeg å bli ringt opp i ellevetiden!
Sender jeg en mail til et firma på mandag så venter jeg svar i løpet av mandag eller tirsdag!
Om man skal møtes klokken fem en plass så vil jeg ikke ha en melding fem på om at vedkommende blir en halvtime forsinket, for da har jeg sannsynligvis begynt å bevege meg mot møteplassen!
Da jeg gikk på skole ble det bemerket at jeg alltid var så presis. Jeg tenker at det er min verste egenskap. For det er det ingen andre som er, og det er bare min tid det går av.

For meg er klokken fem klokken fem, ikke kvart over. Og ellevetiden er ikke halv tolv, for det er halvtolvtiden!


Hilsen
Sur
som
Sitter og Venter. Igjen.

Eg er jente du er gut

I går kom det en liten loddselger på døra. Fra turnforeningen. Hun hadde hestehale, rosa jakke, tights og pannebånd. Vi kjøpte et lodd, og da hun var gått, spekulerte jeg og the Stig litt på hvem sin unge det var. "Vi skulle spurt om det va gutt eller jenta!" utbrøyt Jendor.
Det synes jeg på mange måter er så sjarmerende. Han aner ikke om folk er gutt eller jente. Han vet at han og pappaen er gutter, og at jeg er jente, ("ei FIN jenta"!) men med fremmedfolk- ikke en anelse. Hvordan skal han vite det liksom? Også når vi leser bøker, refererer han ofte til karakterene med en annen type kjønn enn hva forfatteren hadde tenkt seg.
Jeg lurer bittelitt på hvor påvirket han er av sin tidlige barndom i det korrekte og kjønnsnøytrale Sverige...men mest bekymrer jeg meg over muligheten for at han plutselig skal spørre folk direkte om de er mann eller dame, særlig om personen kanskje har litt uklar framtoning. ELLER kjønnsidentitet. Sagorias. Jeg kan jo ikke akkurat begynne å forklare ungens forhold til kjønn da.  Derfor burde jeg vel også forklart at det ikke er alle som føler seg som det kjønnet som kroppen har, men ettersom dette er såpass flytende for ham allerede tror jeg kanskje jeg venter litt med det.
Det er kanskje bra som det er.

Åkeiåkei

Åkeiåkeiåkei

Jeg har avklart det med utvalg til rammemaker, og hytta, og utvalg til gruppeutstilling.
Det med hytta er jo såklart ganske stort for det har hengt over meg siden den dagen pappa døde, men jeg orker ikke skrive mer om sorg og død, jeg orker ikke, detmåvelværeetgodttegn, detgikkbra, og nå er det bare resten av logistikken igjen, og vanligvis er jeg godt igang med søknadsskriving på denne tiden, men nå har jeg ikke begynt, ikkestressaidetheletatt, Jendor har sitt vanlige bestyr med skiftende årstider, det er greit at det er høst, men ikke tale om at man skal begynne å gå i en annen type klær, så det hender det er litt uenigheter der hjemme, men han har gått med på å begynne å gå med ull-lue om den er lysegrønn, så nå har jeg kjøpt garn, og jeg vet hvordan det går, han kommer til å nekte å bruke den også, selv om jeg syr inn fleecefor, og i morgen må vi på den andre hytta og redde båten, det er litt enklere å komme seg dit da, man kan kjøre dit, men det må gjøres, og blir det tid på slutten av dagen blir det pakking av kunstverk og sending og det var noe med noen plantelys som måtte kjøpes før mørket kommer og tar oss, det ytre mørket, det indre mørket tror jeg kommer til å bare rygge forskrekket tilbake når det ser hvor mye jeg har å gjøre og det er jo dumt, jeg kunne trengt en hjelpende hånd fra hvemsomhelst faktisk, nå gjelder det å ikke la seg handlingslamme og bare holde driven til ca åttende november så kan jeg synke ned i sofaen et par dager, men ikke for lenge for så er det et vevekurs som skal avholdes, tredve eller førti timer, og kulturell skolesekk og jul og deretter utstilling i Oslo, men sånn ca starten av mars, da kan jeg slappe av.
Hvis jeg husker hvordan man gjør det på det tidspunktet.

To-do

Åkei.

-velge ut verk til en gruppeutstilling, så snart jeg får noen datoer så dette ikke kræsjer med separatutstilling.
-velge ut verk til separatutstilling og sende rammemaker
-sannsynligvis lage ett nytt verk til rammemaker
-men da må jeg rydde atelieret først for nå er det myrullstudio der
-pakke og sende verk på en forsvarlig og flat måte til rammemaker
-skrive søknader til arbeidsstipend, tre forskjellige til fem utvalg
-skrive søknader til diversestipend.
-fotografere verk til stipendsøknader
-men da må jeg rydde ateliéret og lage fotostudio og ikke ha verken maleverksted eller skulpturstudio der.
-bestille svart blekk og kalkepapir, fortrinnsvis fra samme nettbutikk, om de bare svarer på mail om blekket sitt
-lage skulpturer til separatutstiling, men da må det ikke være fotostudio på ateliéret
-lage fremdriftsplan som er lur sånn at maleverksted-fotostudio-skulpturpark blir logisk også i forhold til diverse tidsrammer
-dra på hytta mens barnehagen tar seg av barnet mitt og sjekke at den står
-svare på en transkribering av en artist talk jeg hadde der de ikke hører hva jeg sier, altså de som transkriberer
-lage skilt til verk i Lainio
-bli frisk så jeg får gjort alt dette på en effektiv måte
-tenke ut design av display for mindre skulpturer til førstkommende separatutstilling
-utsette lovte vevekurs jeg skulle avholde
-holde lav profil og ikke svare på telefon når kusrlærer for vevekurs jeg deltar på lurer på når vi skal ha neste kurskveld
-ta tak i ny forsikringssak som har dukket opp, mer senere
-selv ramme inn mindre verk i tomme rammer fra tidligere rammekatastrofer
-lære meg dette
-passe på så jeg ikke får slag og magesår

The Fig and the Stig. The Fig and the Twig. The Fig and the Stig and the Twig and opptenningsved.

-Men fan, FYRE dåkker med opptenningsved eller? sa the Stig litt forvirret borte ved de fire pent oppstablede pinnene med opptenningsved, og jeg stirret ut i luften og agerte uskyldig, men the Twig, som bare er fire år og ikke har utviklet den refleksen enda, avslørte seg med det samme ved å si -Pappa, det e mine pinna, dåkker får ikke brenne dem!
Saken er at vi begge er borte på opptenningsveden hver gang the Stig kommer med ny ladning. The Twig sorterer også ut fortløpende pinner som skal spares ved hver opptenning, og har en haug på høyre siden av ovnen med sitt eget utvalg, får ikke røres, og som derfor brukes kun etter leggetid. Jeg er lurere og går igjennom ladningene når jeg er alene og putter dem i ryggsekken min og kan sove trygt.
Jeg vet ikke helt hva the Twig har tenkt med sine pinner, sjøl om jeg såklart kjenner igjen refleksen, men jeg bruker mine i kunsten.

For å være ærlig har jeg og the Twig ganske mange berøringspunkter der. Ikke bare det der å ta vare på alt i tilfelle det kan brukes, der jeg likevel må få påpeke at jeg kanskje er ørlite mer retningsstyrt enn the Twig, men han har satt opp et gjerde bak huset til "lammet" sitt, som ser urovekkende likt ut noe jeg kunne gjort. Jeg tror faktisk folk tror jeg har gjort det. Og denne opptenningsveden, jeg ler jo litt overbærende av barnet, for selv tar jeg jo veden med på jobb og lager kunst av den, jeg dypper den i svart skjellakk og danderer den, men det viser seg at barnet også maler sine pinner. Med malerskrinet sitt. Litt sprekere fargevalg enn hva jeg driver med, men same same. De skal opp på veggen, sier han.

Konklusjonen her kunne vært at jeg skal slutte å humre av the Twig når han tar vare på alt mulig, men konklusjonen er at jeg nå skal bruke disse formiddagstimene der han er ute, til å gå igjennom hans haug med opptenningsved, og forsyne meg av det beste, og legge det jeg finner i min egen haug.

dobbeltve dobbeltve dobbeltve

Nå er jeg liksom frisk. Det er bare det at jeg må legge meg nedpå hele tiden og ikke har ork. Jeg har sett litt på Beforeigners. Humrer litt. Sjelden jeg orker en hel episode da, men jeg har vært ute å plukket rips og snakket med naboen. Dét orket jeg. Det ble så det skjulte bunnen i spannet, og det var hele ripsbuska. Denne sommrern altså, godt man ikke er avhengig av det man sår. Tre rabarbrastilker og én bottenskjul med rips. (Lærte ordet av min tromsopprinnelige nabo i dag.) Ja, og ca fem poteter. Ingen jordbær, ikke basilikum, grønnkålen oppeten av snegler, den ene av de fem som har vokst. Venter fortsatt på at tomatene skal knoppe seg, og på bringebær. Lite blåbær i skogen. Det eneste det har blitt nok av er blomkarsen.
Godt man har koopen.

Det jeg derimothar orget litt med, er hjemmesiden min. Jeg har lenge kjent skamrødmen brenne i kinnene hver gang jeg har mer enn to treff pr dag, for den har vært så dårlig, men nå begynner den å komme seg. Lurer på om jeg skal la det være sånn det er nå, nesten helt billedbasert, eller om jeg skal legge inn noe tekst. Ta gjerne en titt: www.siljefig.com Hyl også gjerne ut om dere har synspunkter.
Nå skal jeg jo skrive søknader en lang stund fremover, så kjenner jeg meg selv rett, blir det nok litt mer pilling med den. Fordi man forgår av lede om man konsentrerer seg for mye om den der søknadsskrivingen.

Fredag, ukeslutt

I går var jeg skikkelig sur for jeg var så sjaber og hele tallinnsturen som jeg hadde gleda meg sånn til hadde gått i vasken, og jeg ville på jobb, og jeg kjeda meg så enormt og klarte ingenting.
I dag sitter jeg her og piper og  nyser og ser på serier. Alt er bedre når man orker litt. Hva er greia med at man faktisk har energi til å kjede seg når man ikke har energi til å verken lese eller se på tv? Hva tenkte man der? Det må være en feilkonstruksjon. Fint om det kunne blitt ordna opp i ved neste oppdatering.

Jeg prøver å ta tak i litt småsaker på jobb fra sofaen, det er ikke så effektivt.
Mandag folkens, Da er det ny uke.

Rapport fra sykesengen

Jeg er fortsatt ganske dårlig
Jeg har dritmye å gjøre på jobb som ikke bli gjort
Jeg hadde orget skyss til hytta jeg ikke har vært på siden pappa døde, den er nå foreløpig avlyst
Hvis kroppen blir syk i en vanlig forkjølelse i ukesvis fordi den trenger å slappe av så fungerer det mot sin hensikt, jeg har aldri vært så stressa

Og tilbake

Det var skikkelig fint i Tallinn men det hadde sikkert vært enda litt finere om jeg ikke hadde blitt syk. Iallefall ville jeg sett mer til det.
Nå er jeg syk hjemme.
Jeg påstår overfor min nærmeste at om jeg ikke hadde kommet hjem til noen som hadde låst alle dørene og lukket alle vinduene og deretter gått hen og sovnet under leggingen, så hadde jeg ikke blitt så kald i den Tallinnklimatilpassede tynnjakka mi mens jeg ringte på og banket på alle vinduene og deretter måtte springe til søskenbarnet mitt for å hente nøkkel og da hadde jeg ikke vært så dårlig i dag.
Men det spilte nok ikke så stor rolle.

tittei

Og i morgen drar jeg til Tallinn. Med propellfly.
Jaja.

Hvis jeg bare husker å vanne plantene i dag kommer jeg ikke til å våkne med panikk på hotellet.

Og når jeg kommer hjem, er det på tide å være hjemme en stund.

Musikk, musikk!

Vi har jo arvet pappa sin bil. Og fremdeles hender det at jeg i et millisekund, når jeg ser den stå utenfor huset, tror at det er han som kommer på besøk.
Når vi kjører bil, hører vi på Johnny Cash. Det er fordi Jendor sier "skru på musikken" i det han spennes fast i barnesetet, og fordi pappa på et tidspunkt satt i en CD med Johnny Cash og den sitter fast. Vi har hørt på Johnny Cash i to år. Luther plays the boogie woogie, give all my love to Rose, I shot man in Reno, I wish that you was i and I was you, you gonna cry cry cry. Paporka! (/Hey porter!)

Her om dagen fant jeg fram et album med musikk for barn, som vi fikk av en kompis for noen år siden. Som til min overraskelse kunne måle seg med Paporka og gjengen. Og det var jo en glede. For to år med samme cd er i overkant, og to år med Johnny Cash' basslinjer er iallefall i overkant. Nå får vi jo ikke gjort noe med den i bilen, den sitter fast, men vi kan veksle litt på det når vi er inne. Dessverre består dette albumet delvis av enkelte halvrasistiske barnesanger. Dette er fordi det er mye gammelt her. Grammofonsus og greier. Men vet dere, jeg utsetter faktisk mitt lille samebarn for litt ukrritisk halvrasisme om det begrenser avspillingen av I Walk the Line.

Lainio

Tanakofta  var godt over gjennomsnittlig skuffet over øyemigreneinnlegget. Hun ville ha innlegg fra Lainio. Og jeg hadde jo planlagt det, og lovt det, men det er så vanskelig å skrive oppsummerende innlegg etter å ha vært off grid en uke. Men så var det jo to stykker som hadde trykt på fåsebilderknappen! Ah, hvilken redning!




Dette er meteoritter. Som en fyr solgte. Men ikke hvis du spurte rett ut. Men hvis du spurte litt sånn, eh, ja jeg vet ikke, det var ikke jeg som løste den nøtten, men det kom fram etterhvert at joda han VAR den fyren vi hadde kjørt på hullete grusvei i to timer for å treffe og jajo han hadde kanskje to meteoritter. Men de var ikke til salgs. Senere viste det seg at han hadde mengder og de var til salgs.
Jeg har ikke kjøpt meteoritt, men aldri før har jeg tatt på noe som kom så langveis fra.



Utsikt. Men jeg vet ikke helt hvor vi var da jeg tok dette bildet. Det visste jeg ikke da heller. Men vakkert er det. De andre var veldig opptatt av å komme ut i uberørt natur, jeg vet ikke helt om det går an å kjøre til uberørt natur, om grusveien er aldri så dårlig.

Fergen! Man drar i kabelen med stokker langs en vaier. Så kommer man seg over. Man må huske å slutte å dra før man er halvveis ellers kræsjer man i kaia.
Om ferga er på andre siden ligger det en båt man ror over med og henter ferga med.

Dette er et fuglereservat. Det var ingen fugler her, men det var vakkert.

Det var noe helt satans med knott der jeg jobbet. Helt sinnsykt. Jeg skulle hatt smusstillegg.
Det kommer kanskje ikke så godt fram på bildet, men Marttigården, der jeg satt opp mine verk, er stedet der Læstadius og Raatamaa hadde samtalen om Nåden.
Respekt.

Her er mine verk. På veggen her. Alt er sånt som jeg har funnet i nærområdet, bortsett fra det gule tauet. Vi hadde vernissage og alt, da kom det sekstusenmilliarder knott og vi holdt ut i tre minutter. Fra det ble helt opp i glassene til jeg hadde ønsket velkommen, og vi skålte, hadde det havnet femten knott i glasset. Femten.

 Her er et verk som ble forkastet.

Kunst som ikke ble forkastet

 Kuuuunst....


 Meeer kuuunst...


 Føle det, tenke det, men printe det ut i vinyl og klistre det på bilen sin og så kjøre rundt med det?


Bensinpumper i solnedgang. Det bor ca 70 mennesker i Lainio, som ligger mellom Kittilä og Kiruna, svensk side. Veldig aktiv lita bygd med ganske mye på to-do-lista si. Fikse den gamle kverna, fikse sommerkirkegården så folk ikke ramler ned i gamle graver, ringe og kjefte på veivesenet som ikke har høvla veien, vedlikeholde fellesbadstua og fellesvaskeriet, rette til kaia hver gang noen glemmer å slutte å dra halvveis... Og skal de ha benisn, må de kjøre til Vittangi. Eller også til Kengis, men da må man ta den der ferga.

Når man verken kan se eller prate men tenker at det går vel over

Jeg vet ikke om jeg skrev om det, nei det gjorde jeg sikkert ikke, men da jeg var i New York tok jeg meg en liten omgang med øyenmigrene. Noen har aldri hørt om det, men ganske mange har det, det er bare en slags sanseforstyrrelser som man får. Noen får det før et migreneanfall, og noen, som meg, får ikke vondt i hodet etterpå og da heter det øyemigrene eller aura uten migrene. Jeg opplever det som en slags geometriske figurer som farer rundt og lyser, det begynner gjerne i et hjørne men til slutt dekker det hele synsfeltet sånn at jeg ikke ser, og det kan også være litt vanskelig å følge med på hva folk sier. Andre kan begynne å prate utydelig og husker ikke når de er født og den greia der.
Når det er over blir jeg litt satt ut, og jeg tror det er en del av det, og ikke et resultat av det.
Og dette hendte plutselig på t-banen i New York. Men heldigvis var det noen der fra gruppen min, så jeg sa bare at nå mister jeg synet en halvtimes tid, så hvis noen kan få meg av på rett plass er det bra, så det gikk fint. Og en i gruppen hadde det selv så det var ikke så rart for dem. Eller jo det var det, for hun var ikke der akkurat da, men ETTERPÅ, da vi fortale om det, sa hun at det hadde hun og. Første gang endte hun opp på legevakta og det virket dramatisk men var jo ikke det.
Så da var det ikke så rart, sånn retrospekt.

Og da jeg var i Lainio nå, fortalte jeg om denne hendelsen. Og tre rundt bordet hadde øyenmigrene. Av fem. Og i dag da jeg kom på jobb ringte fjerdemann og sa at du kommer ikke til å tro det, men jeg våknet opp med øyemigrene i dag! Oddsen altså!

Men altså. Da hun våknet opp og det gnistret overalt, da ringte hun legevakta, og de beordret henne inn. Og det har hendt med ALLE de andre jeg vet av med øyenmigrene da de fikk sitt første anfall.
Inn på akutten, alle mulige undersøkelse av både øyne og hjerne, og diagnose: det går bra, det er bare øyenmigrene. Mens jeg bare..."hm, dette var rart. Tror jeg legger hodet ned her en stund. For jeg ser jo ingenting. Janei dette var rart altså."
Og diagnosen hentet jeg fra internett en stund senere. Jeg lette ikke etter den en gang tror jeg, jeg kom over den i en annen sammenheng og det passa jo bra så da var det vel det.
Og NÅ tenker jeg, jeg burde kanskje gått til legen da...? og bare...eh....hva da? For nå har jeg jo hatt dette i tyve år. Femogtyve! Det er liksom ikke en case for akutten lengre! Og alle som dro på akutten fikk dessuten diagnose øyenmigrene!
Men: Enkelte i min nærmeste omkrets er litt irritert og også bekymret over denne selvdiagnostiseringen. Og det kan jeg jo skjønne. Så nå vet jeg ikke helt hva jeg gjør. For jeg vil ikke være sånn finnmarkstøffing som nekter å renne til legen hver gang man har et lite slag og dør av et lite slag deretter.
Men dette er jo øyenmigrene.

Ah ja, jeg får bekymre meg et par dager over dette og deretter glemme det, tror jeg, det har funket hittils.

Svorskolainen

jag skall skriva nånting om hur det har varit att vara i lainio jag måste bara få tilllbaks mitt språk först

inn idet ukjente

Nå skriver jeg et sånn fremadrettet innlegg som publiserer seg selv i morgen. Altså i dag når det er i dag.
Jeg er på vei inn i de svenske skogene, jeg vet ikke lengre helt til hva. Jeg får bare flyte med.
Det har i det hele tatt vært veldig rotete og fram og tilbake og transport og soveposer og i det som for meg er nå, altså i går kveld, sitter jeg og venter på å skulle ta et fly til Tromsø og så viser det seg at det hadde holdt i massevis å ta flyet i morgen for vi kjører ikke før klokken to, men sånn har det vært, man må haaaale informasjon ut av folk som aldri svarer på verken mail eller sms eller telefon, og det er jeg litt lei av. Det viser seg også at jeg ville blitt hentet på flyplassen i Kiruna om jeg ikke hadde klart å få lagt om de nordskandiaviske flyrutene, det var bare ingen som fortalte meg det, derav tur til Tromsø og en dag der før bil derfra, istedet. Det er ikke verdens undergang. Og jeg gleder meg fortsatt. Men jeg hadde satt pris på Klar Melding Ut. Jeg vet fortsatt ikke om det er meningen jeg skal ha med telt og liggeunderlag. Så det har jeg ikke med.
Er det strøm? Internett? Innlagt vann? Vet ikke.
Blir det blogging? Vet ikke.
Må jeg dele rom med noen, det verste jeg vet? Vet ikke. Er det en katt i huset, som jeg er allergisk mot og ikke kan bo i hus med? Vet ikke.

Såh. Det kan likevel bli bra.
Men det er alltid overraskende sørgelig å dra fra familien. Finingene mine. Nå drar jeg fra dere for å holde på med ettellerannet enellerannen plass. Hva da? Vet ikke.

Rigide meg, nederst i næringskjeden.

Til slutt dukket det opp et par kuratorer, veltende ut av en bil. Og når man har hatt noen på stand-by det meste av dagen, i tilfelle det skulle dukke opp noe mere interessant langs veien, synes jeg man kan hilse på dem. Jeg mener, jeg sto nå der.
Og selvsagt er det hyggelig å spise lunsj ute i parken med kuratorer og deres mann og barn og guide, men jeg kom faktisk på jobb for å jobbe. Jeg kom på jobb en søndag for å gjennomføre en kuratorsamtale, og jeg har egen mann og barn som jeg heller ville spist lunsj med.

Og så synes jeg man kan legge bort mobilen når kuratorsamtalen til slutt starter.

Så idag har jeg faktisk sendt en mail til OCA, som sendte dem min vei, og sagt, vel, jeg sa ikke at når man får beskjed om at det blir vanskelig å møtes til avtalt tidspunkt i tilfelle det dukker opp noe interessant langs veien, så føler man seg kanskje ikke som en kunstner det er verdt å besøke, men mer som noe interessant langs veien, det vil si, kanskje sa jeg litt det likevel, litt mindre direkte, og jeg sa også det om egne mann og barn, men jeg sa ikke det om hilsing og mobil, for det er personoppdragelse. Men avtaler og respekt for andres arbeidstid, det sa jeg.



Det hender at også de nederst i næringskjeden blir så irriterte at de må få ting ut av systemet.
(Og jeg fikk svar, og det var hyggelig og beklagende. Så nå er det ute av systemet.)

Rigide meg.

Jeg er ikke så veldig fleksibel.
Det kan innimellom kræsje med Sápmi Style, som handler om å ta ting litt på sparket, mens jeg er opptatt av at man holder det som en selvfølge at man respekterer andres tid og liv. Det kræsjer også generelt med en slags kunstner-sløvhet, som handler om å ha lite struktur på ting.
I dag foreksempel skal jeg møte et par kuratorer. Det har vært litt frem og tilbake med når vi skal møtes, og vi endte på tolv, men i går fikk jeg en melding om vi kunne møtes mellom tolv og fire-fem en gang?
Og det er jo ikke umulig. Men det er veldig upraktisk, for da må jeg gå rundt og vente og kan ikke planlegge å gjøre noe annet i dag. (I dag er det for første gang på en måned finvær, det hjelper på irritasjonen.) Og da er det sånn som det så ofte blir, og som er mitt hovedproblem med Sápmi Style, at andres fleksibilitet blir min begrensning. Så jeg sa, nei, jeg kan ikke holde det åpent, men vi kan si to. Og de sa ok, og så prøver vi å få det til til tolv.
Tolv fikk jeg en telefon, da var de i Finland, skulle innom et par museer og også Bugøynes hvis det gikk, og så måtte det spises, og om man da regner bare kjøretiden til Bugøynes så blir jo klokken tre. Da har ingen spist og ikke vært på museer enda.
Lurer på om dette er vanlig blant økonomer? Jeg tror ikke økonomer er så fleksible med arbeidstiden sin på en søndag.

Og familien drar på hytta og jeg sitter her og er fleksibel. jeg sender en mail til de som organiserer en greie i nordsverige som jeg skal være med på på mandag, og spør, litt generalt, skal jeg ha med noe? Sovepose? Og svaret er ja, ta med sovepose, det er enkelt boende. Eh, ja, og om jeg ikke hadde spurt, skulle jeg sovet stående på trappa da?
Tro om det er vanlig blant økonomer, at de må hale ut essensielle detaljer av organisatøren før de skal på konferanser.
Så da sendte jeg noen oppfølgingsspørsmål, som jeg ikke har fått svar på.
Litt av problemet med akkurat denne jobben, kansje ikke akkurat når det gjelder soveposen da, har vært at de som organiserer er fra sør mens det foregår i nord. Så de har vel kanskje trodd at ting har vært mer fleksible enn de har vært. Det  var for eksempel en forventning om at jeg skulle være på Kiruna flyplass klokken da og da ankomstdagen, og at jeg skulle reise klokken da avreisedagen.
Jaha, da går det ingen fly. Skal jeg kommer dagen før, reise dagen etterpå? Er det virkelig umulig å hente meg på flyplassen på noe annet tidspunkt? "Det letteste er om du kommer med et fly klokken da og da, og tar et fly som går etter klokken da og da."
Trylletryll med tryllestaven, nå har jeg lagt om de nordskandinaviske flyrutene!
Grmf.


16. august, denne dag av alle dager

Facebook minner meg på at jeg må gratulere pappa med 72årsdagen. Jeg har ikke fått meg til å slette profilen hans og der får jeg for dét.
Jeg kan ikke fatte og begripe at det har gått to og et halvt år. Jeg kan vel i bunn og grunn fortsatt ikke fatte at han er død og at han aldri ble 70.

Dette er en sånn dag der jeg prøver å gripe fatt i hva folk sier til meg men stadig ligger en setning bakpå. Der andres forsøk på å planlegge gjør vondt i hjernen, for jeg klarer ikke følge med, og jeg vil ikke, for det gjør vondt i hjernen, og en sånn dag der hjertet bare synker og synker men det er ingen bunn å nå.
Og likevel skal jeg si, at for noen dager siden, så innså jeg at jeg er kommen dithen at jeg kan tenke at pappa er død, og godta det. Det er ikke det at det betyr mindre, men jeg godtar at det er sånn. Helt fram til nå har alt i meg protestert voldsomt ved tanken. Og oftest gjør det det fortsatt. Men innimellom kan jeg tenke at han er død, ja sånn er det.

Men ikke i dag, i dag kan jeg ikke tenke sånn. I dag er det like ufattelig som det har vært alle andre dager til nå.





fårikkesebilde, men

Det er et bilde jeg har så lyst å legge ut...av mitt lille spysjuke barn på sofaen, helt utslått, med en liten bukett smørblomster på bordet.
Men det er nok litt over grensen.
Men han er så søøøøt! For hvem er det egentlig som forlanger at foreldrene skal gå ut og plukke smørblomster når man ligger inne med spysjuka, uten for mye gress, men blir det for mye gress, kan man ta det vekk, altså, jeg smelter. Og dauer.

Nuvel. Bortsett fra det er ikke spysjuka så artig, men jeg har fått gå på jobb pga langt overskredet søknadsskrivingsunderskudd, og i dag ble jeg på en måte ferdig, sånn -æh-fanes-nu.sende-æ-bare-det-e-sikkert-rett-ferdig. Så litt usikker på hvor ferdig det ble og pengene trenger jeg jo, men det er også litt begrenset med denne tiden da. Nå er det planleggingsdager i bhg I ALL OVERSKUELIG FREMTID, og så drar jeg til en plass utfor Kiruna, og så skal det være vekselsbortebø til langt uti september.

Ja. Såh.

Fåsebilde? Av hva da?

Støvsugerslangen?
Her er et bilde av børnus som vasker vindus i anledning dagen.
Og ballonger. I anledning hans dag faktisk, for 4 måneder siden. Men vi får ikke lov å ta dem ned.

Panikken

Jeg leser blogger. Folk har begynt å lengte mot høsten. De skriver om å gå i langbukser for første gang siden mai, om den pirriga känslan man får helt uten grunn i desember, om vinterveier,
og jeg får litt panikk, jeg orker ikke helt at sommeren skal være over. Det har vært fire dager med sommer, alle andre dager har vært under ti grader. (Men nå er det elleve og for en forskjell!) (Jeg var faktisk ikke spydig der, det er nesten lummert.)
Jeg synes det er så slitsomt når høsten kommer før sommeren. Tulipanløkene jeg satt i fjor har spirt, men ingen orket å komme med noen blomster. Tomatene i drivhuset står fortsatt i blomst. Vi hadde visst noen dager fri der på midte, hva gjorde vi da? Jeg har fortsatt ikke vært på pappas hytte og jeg har fortsatt ikke funnet gravstein, og nå skriver folk om vinterdekk og jeg får panikk.
Så må jeg puste litt og minne meg på at det er to måneder til snøen kommer.
Litt av grunnen til panikken er at jeg reiser bort neste mandag, og uken som kommer har jeg kuratorbesøk i helgen, og det er planleggingsdager i bhg men jeg må jobbe, når jeg kommer hjem reiser mannen, når han kommer hjem reiser jeg bort, og det er så fritt og fint dette kunstnerlivet, man kan bestemme selv når man skal jobbe, så lenge man sier ja til alt og jobber som en idiot når man egentlig vil dra på tur.

Altså, jeg vet ikke hva jeg sutrer over, jeg elsker høsten. Over alt. Men jeg rekker aldri noe som helst i løpet av en sommer og hvorfor er det sånn? Det skyldes vel ikke bare at den er fire dager lang?
Kanskje skyldes den at den i hodet er en tid for fritid og vi ikke flesker til med sånt.

Men til neste år. Da skal jeg være rik og ikke jobbe og da skal det være sommer og jeg skal gjøre sånt som gjør meg tilfreds.
Hahaha.

Hurra! Hurra!

I dag har jeg bursdag! Vanligvis tar jeg den den 25. april, men da har alle hatt bursdager på lang lang rekke, mann og barn og tanter og bestefedre og oldemødre og så kommer jeg, og da er alle lei av kake. Jeg og. Og jeg har ikke fått presang på mange år, ikke engang da jeg fyllte 40, det er som å ha bursdag første juledag, alle andre er ferdig når man kommer igang.

Og nå har jeg vært så sur og lei og lei og søknadsskriving og surt og kaldt, og jeg TRENGTE en bursdag. Så det er i dag. Og allerede i går hjalp det, jeg var på butikken og var litt lei og kald, det er så kaldt, vi har hatt syv grader føles som tre i ukesvis, men i går, da så jeg en bollepose og visste at ja men i morgen, da har jeg bursdag, da kan jeg få boller til lunsj. Og da ble jeg så fornøyd. Og i dag fikk jeg boller og sjokoladekaffemelk til lunsj, og så kom mannen og hentet meg på jobb, og han hadde hentet Jendor i barnehagen, og så dro vi ut og spiste pizza. Og jeg fikk støvsugerslange og alt. Og nå skal jeg ut og ta en øl med en kompis.

Så hurra!

From Gokk with frakt

Jeg kan si litt mer om frakt!

Forsendelse ble ikke hentet i noe særlig grad og esterne ble enda mer forvirret, de hadde fått kontakt med sin lokale agent som sa at ifølge min lokale agent hadde min lokale agent vært i kontakt med meg og alt var sorted out. Jeg jobbet på en plass som ikke var mulig å komme til, så jeg skulle komme med pakken til dem.
Men det var jo ikke sant, sa jeg. Ingen hadde vært i kontakt med meg. Og ikke tilgjengelig, ærlig talt,  det er en fandens kjøreskole på samme adresse! Folk som aldri har kjørt bil før klarer å kjøre ut og inn her!
Eeeeeh, sa esterne, men da hadde de fått telefonnummeret til den lokale agenten (for det hadde jeg ikke klart å få tak i, man må jo alltid ringe et jævla hovedkontor og så er det noen der som bestemmer om du er verdig å bli satt over eller om de tar saken selv og neste gang du ringer får du ikke snakke med samme person som ikke vet noe om saken men skal sjekke men fortsatt får du ikke bare snakke med lokalkontoret) så om jeg kunne ringe den lokale agenten i morgen. Ja, det kunne jeg, men det var altså telefonnummeret til hovedkontoret de hadde fått, ikke til den lokale agenten, det så nemlig jeg med min skarpe observasjonsevne, så her hadde noen prøvd å lure dem, men greit.
-men så var arbeidsdagen over for min del så jeg utsatte ringingen til dagen etter,
og,
da jeg gikk hjem så jeg et brev i postkassa min, fra Bring, som sa at det hadde kommet dem for øre at jeg ville returnere en pakke så her var en klistrelapp med returadressen til TNT sitt hovedkontor på Lillestrøm. TNT er altså transportbyrået. Så om jeg bare kunne gå med den på posten, såh.

Hah. Ja da skjønner jeg hvorfor den lokale agenten har telefonnummer til hovedkontoret. Men jeg synes ikke man skal love at man kommer på døra og henter noe hos noen når man en uke etter avtalt, og betalt, opphentetidspunkt på noens atelier forlanger at vedkommende skal gå på posten og sende det til et hovedkontor 2500 km lengre sør.
Da har man faktisk ikke en lokal agent.
Vil jeg si.
Med brølestemmen min.

Esterne skulle ringe Schenker og høre hvordan det stilte seg med logikk hos dem, så får vi se.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...