M-hm.

Jeg har gått litt i surr i dagene i det siste. Eller, jeg har ikke klart å koble riktig dag med riktig dag og så har det blitt trøbbel. I natt oppdaget jeg foreksempel at det var i dag og ikke i morgen jeg skulle på koftekurs. Mønsterkonstruksjonskurs, strengt tatt. Dro på koftemønsterkonstruksjonskurs i ørska, med tolv kilo symaskin, uten målebånd, linjal eller kniv. Hodet ble muligens også igjen.
Fikk ut en bra mønsterdel til armen, som var målet med denne kursdagen. Kastet den i søpla i et ubevoktet øyeblikk.
Sukk.


Kommer sterkere tilbake.

"Klur" i Lycksele!



Da var den oppe og gikk. Vanligvis tar den over 50 kvadratmeter, her har den fått 12. Og vanligvis henger det ting fra taket, her var det bare de aller letteste tingene som kunne henges opp. Men det ble da bra likevel. Stor takk til Suziluz og Stoorstålka for oversetterhjelp. Nå er jo ikke tekstene det som vises best på disse bildene, men likevel.

Da skal jeg gå på posten. Jeg har fått en rekommandert sending. Ettersom navnet mitt er feilstavet på en måte jeg aldri har sett før, går jeg utfra at det er fra Konstfack. Sannsynligvis eksamensbeviset som jeg bestilte for fire måneder siden.

lcksl

Jeg kan ikke helt forklare det, men det gjør det ikke mindre virkelig. Jeg er liksom litt lettet hele tiden når jeg er nordpå. Jeg blir glad av å høre nordingsvensk. Jeg føler meg hjemme selv om jeg bare er i Lycksele, som ikke har hav engang, og som bare er halvveis på veien hjem fra Stockholm.
Sånn er det.

Satt opp utstillingen i går, det er litt mekk. Det blir mye opp og ned i stiger og flytting rundt på ting og bryting på svære kasser når man bare er én. Jeg rakk det akkurat. Og jeg rakk å spise lunsj i løpet av dagen så så stress kan det ikke ha vært. Eller det vil si, en stund var det det, ettersom en del manglet og jeg strevde veldig med å finne en plan B, C og D. Så dukket delen opp og plan A kunne gjennomføres, men litt på etterskudd.
Nå skal jeg drikke kaffen min her på hotellrommet og så skal jeg går og fotografere utstillingen. Det er viktig med dokumetasjon. Kanskje dere også får se, hvem vet!

for nord!

I dag reiser jeg til Lycksele og setter opp en utstilling der. Det vil si, jeg setter opp utstillingen i morgen. Og i morgen er det åpning. Og i morgen skal jeg holde et foredrag om prosjektet utstillingen er en del av. Og det foredraget har jeg ikke hatt tid å skrive enda. Og snart må jeg pakke.
Det er ørlite travelt, men overkommelig.
Håper jeg. Nå må jeg bare bestemme om det blir innsjekket bagasje eller håndbagasje. Jeg vil helst ha med et par kniver så kanskje håndbagasje går ut......

Jeg gleder meg iallefall, for Lycksele er jo nordover!

hei fremlinger

Det er ganske mange som kommer til denne bloggen fordi de har søkt på luhkka, eller mønster til luhkka, en og annen komagbandsentusiast har nok også stukket innom, men det er er mest luhkka.
Jeg skal innrømme at det forbauser meg litt at så mange skriver baklengs når de søker. Luhkka, mønster finne? Luhhka mønster hvordan. Luhkka, hvordan sy.
Hva kommer det seg av?
Uansett, jeg har jo aldri lagt ut noe mønster. Og faktisk, selv om jeg ikke følger den regelen selv, har luhkkaer fra forskjellige områder forskjellig mønster. Det finnes ikke noe universalmønster. Jeg er fra Sør-Varanger, og der bruker vi samme mønster som i Inari, mer eller mindre, men selv syr jeg etter et svensk mønster jeg har, fordi jeg synes det er penere. Luhkkamoten svinger forsåvidt også endel. Før skulle de være kjempelange, nå skal de være mye kortere, nesten litt sånn RobinHood. Men det er lov å gå i gammel luhkka altså.

Men jeg kan jo beskrive mønsteret til Sør-Varanger-luhkkaen, så er det bare å prøve:
Se for deg en flatklemt luhhka fra siden, med hetta slått opp over hodet. Tegn dette indre bildet på et stykke ullstoff. Klipp ut to deler av dette indre bildet. Sy sammen. En rett søm bak, en rett søm foran.
Enjoy.
Nei, jeg tuller ikke. Det er dette som er mønsteret. Sleng gjerne på en holbi om du vil. Men det er jo knappest noe vits å sy inn klede i sømmene.

Og ellers kan man låne boka Samisk husflid i Finnmark på biblioteket, der finnes det noen mønstre. Fra andre områder. Som er litt penere.


få et poeng for innsatsen, iallefall!

I morgen kommer langesøstra på besøk. Siden sist har hun klart å bli kåra til verdens beste forsker eller noe sånt, ikke verdens beste kanskje, men den beste forskningsformidleren. Og da er man verdens beste, sånn som jeg ser det, sjøl på regionlt plan. I min verden. Hun er vanvittig flink.
Lillesøstra mi er heller ikke tapt under en stol bak vognen. Hun kan prate for seg hun også og kommer til å bli noe stort, om desverre helt klart ikke noe langt. Jeg sier kommer, men hun er faenmeg på god vei allerede.
Da er det meg igjen, og jeg stabler pinner. Nå går det jo veldig bra med pinnestablingen, det er ikke det, men det er jo verken oljemotstand eller kreftforskning det jeg driver meg. Det er bra jeg har de to andre sånn at man ikke havner helt på minussiden når det gjelder familiens bidrag til fortsatt fremtid.

Jaja. Jeg er i det minste eldst! Og heller ikke kortest! Og én gang vant jeg en tredjepris i en oppfinnerkonkurranse. Det er helt sant. På høyskolen i .....ja hvor var det? Først vant jeg vel telemarkskonkurransen og så var finalen tre høyskoler som var gått sammen for å arrangere denne konkurransen, så det var skikkelige saker altså. Ordentlige. Jeg fikk penger og alt.
Jeg har diplomet mitt en plass enda, der står vi tre finalevinnerne. Det står noe sånt som
Høyskolene i Telemark, Søringland og annet Søringland har den glede å utdele
1. pris i oppfinnerkonkurranse til prof. Kåre Hansen og ph.d Hans Kårstu for
bruk av hydraulisk flyflappsystem i bruk av dirigering av båttrafikk i trafikkerte havner
2.pris til prof. Per Nilsen og masterstudent Nils Persen for oppfinnelsen av
bevegelige komponenter i borerøret for bruk av oljeboring i seismiske lag
3. pris student Silje Figenschou for oppfinnelsen
regnskjørt

Sjelden har jeg vært så stolt. Og det er sant. Og regnskjørt er akkurat det det høres ut til. Regnjakke, regnbukse....
Og jeg er jo den første til å innse at det er bra vi har en forsker og en aktivist i familien, og at jeg er den som holder på med pinnene, for min innsats på samfunnsplanet, ja, den holder kanskje ikke helt mål.

personlig helse

Jeg har innsett at det bare er å starte med den magiske nesesprayen igjen. Den som studentlegen gav meg for å holde immunforsvaret såpass i sjakk at jeg ikke blir forkjølet. En logikk jeg forsåvidt aldri har forstått, men jeg har jo ingen medisinsk utdanning. Jeg er helt unyttig, jeg.

Som alle bør ha fått med seg er jeg fra Kirkenes og der var det lenge sånn at om du skulle ha time hos legen ringte du, og så fikk du beskjed om at du kunne få stå på venteliste fra april. Dette kunne være i februar. Ventelisten skulle jo etter pålegg fra myndigheter ikke være mer enn tre måneder, men det var ingen pålegg i forhold til hvor lenge man skulle vente for å få komme på ventelisten. Det var det ikke alltid man fikk, forøvrig.
Det er bedre nå, men fortsatt litt tøvete, nå og da.
Her, derimot.
Man ringer og legger igjen beskjed på en svarer og så ringer de deg opp, og så får du time. Man ringer i løpet av dagen, når man har tid. Ikke mellom åtte og halv ni på morgenen.
Og så fikk jeg time.
Og så møtte jeg en lege og så snakket vi litt om den nesesprayen og så lurte han litt på hvorfor jeg hadde sluttet med den når den nå engang funket så bra og da sa jeg som sant var at jeg mistet mye av luktesansen og at jeg syntes det var trasig.
Jeg begynte ikke å snakke om at våren ikke luktet noe og at jeg ikke lengre kunne forutse når det kom til å begynne å sne, at jeg var begynt å spise mat som jeg aldri har likt fordi den i det minste trenger igjennom, og at verden liksom blir litt flatere når man ikke lukter så mye som før, men at parfymetraktorer, de gamle damer som åpenbart har mistet luktesansen HELT, de trenger av en eller annen grunn fortsatt igjennom, for jeg vet å styre meg, altså, jeg sa bare akkurat det der med luktesans.
Og da sa han at det var jo en vanlig bivirkning.

Høh. Nå forventer jeg ikke at dere lesere skal ha stenkoll på mitt medisinalforbruk, men jeg har engang skrevet om de opplistede bivirkningene i pakningsvedlegget til denne mirakelsprayen. For der står det blant annet at man må passe seg for folk med vannkopper, for dem kan man komme til å dø av. Men det står ikke en eneste linje om at man mister luktesansen.

Som jeg jo vil tro er adskillig vanligere, ettersom sprayen fortsatt er på markedet, om dere skjønner.

Nuvel.
Valget er ikke så vanskelig.
Det er jo helt klart bedre å være uforkjølet enn å ha evnen til å lukte kommende snevær i behold. Man har jo Yr......

...



integrasjon

I går traff jeg på en greker som var sjokkert over at  jeg etter to år i landet ikke snakket bedre svensk.
Jaaaa, hva kan man si?

Ond, igjen.

I dag var jeg så møkke lei av å ligge på sofaen med snørrpapir dandert rundt meg at jeg dro for å spise lunsj med min lille kineser. Som skal flytte tilbake til Kina. Men først: den siste torsdagslunsjen på restauranten under skolen. De har pannekaker på torsdager nemlig, og det har vært en schlager gjennom mine to år på Konstfack.

Da jeg var ferdig med dette var jeg så utslitt at jeg savnet både soafen og snørrpapirene og måtte slepe kroppen hjem.
Og hvem går inn døra idet jeg kommer hjem?
Rullatorurvingen.
Vi går inn i heisen.
Jeg trykker på femtallet.
Han står der og holder fingeren usikkert over etasjepanelet.
"Hvilken etasje bor du i?" sier han. Ikke fullt så forskremt denne gangen som sist, men ikke helt trygg på meg.
"Jeg bor i femte!" sier jeg.
"......jeg vet ikke hvilken etasje jeg bor i" sier han.
" jahamenjegborifemte!!!" sier jeg, i det vi er i femte og dørene går opp og jeg spretter ut "HEJDÅ!"
og inn min egen dør og rett ut på sofaen
og faen altså.

Heter det noe spesielt når skjebnen har dømt deg til å være ond mot visse mennesker?


always look at the

Ja, jeg ble vel syk forrige mandag. Tirsdag gikk nesten alle lyspærene oppe og jeg har levd i halvmørtna siden da. Badet er helt mørklagt. Jeg har ikke hatt energi til å skru av den der kuppelen for å finne ut hvilke lyspærer som er inni. Men nå må det vel bli en ordning på dette snart.
Skjønt det har fungert fint med talgelys også. Eller stearinlys som det vel heter på bokmål.

I tillegg til å sitte i mørket og forbanne den dårlige arbeidslysten, har jeg forsøkt å få tak i banken min. DnB har sånn chat, det fungerer veldig fint. Bortsett fra at svarene kan være litt sånn godagøkseskaftetmitt, javisstkanjeghjelpe, og det oppdager man ikke før man har avsluttet chatten. Så må man logge på og forklare alt fra starten igjen. Iallefall ble jeg videredirigert til et sånn skjema som jeg skulle fylle ut, "spilte ikke så stor rolle hvordan altså!" for når jeg hadde gjort det kom jeg til å bli oppringt uansett.
Fyller i, trykker send.
Pling!
Mail i innboksen!
"Hei, det er fra Dorges Nyreste Bank, vi har forsøkt å ringe deg men kom ikke igjennom. Ring oss på dette rådyre 915-nummeret så skal vi forsøke å hjelpe deg!"

Her må jeg nok gi trekk for timing, DnB. Ellers et godt forsøk. Det er lov å prøve seg.



Dagens oppdrag burde være å ringe banken. Men det blir nok heller å kjøpe lyspærer. For da ser jeg nok lysere på tilværelsen hahahahah...ahah.

Fremgang, med medaljebakside.

Jeg har blitt ganske flink til å be Hodet holde kjeft når vi skal sove og det vil påminne meg om alt jeg må huske å gjøre. Før lå jeg våken og ble mer og mer stressa, nå sier jeg pent Ti Still og forsøker å huske hvordan man gjør det når man sovner.

Men nå husker jeg ikke lengre alt jeg må gjøre. Jeg sitter her ved datamaskinen og er helt blank. Og stressa.

Hodet er som en nattaktiv ape, kroppen som en ball med for lite luft, og jeg er som....noen som alt går utover. (Jeg prøver å komme på en sjarmerende karakter i en eller annen serie som prøver å avsegstyre hverdagen men møter problemer som han eller hun takler eller ikke takler på en morsom og sjarmerende og kreativ måte og det tok jo drepen på denne setninga.)
Jeg er litt som hunden til en narkoman*. Litt forvirret, litt bekymret, har ikke så mye jeg skulle ha sagt, og med litt dårlig oppførsel.

*men bare til jeg kommer på noe mer treffende, og helst litt mer sjarmerende.

Vad tycks?

Men da er jeg igang igjen. Huhei hvor det går.

Dagens oppgave er å oversette seks setninger til svensk. Eller paragrafer, det er litt fler enn seks setninger, men ikke SÅ mye mer heller. Bare for å vikle meg inn i flisespikkeriet.

Og jeg snakker jo ikke svensk. Så det er ikke så lett. Det jeg gjør er at jeg oversetter etter beste evne, og så sender jeg dem til korrektur til svenske venner. Men ettersom jeg ikke vil overbelaste noen, får de bare en paragraf hver. Og da skjønner de ikke helt hovedtema, for å si det sånn. Så jeg må finne en belastningsbestandig kompis som kan se over det hele når jeg har fått inn alt igjen.

Et annet problem er at jeg stort sett bare kjenner dyslektikere. Sukk.

Så det går ikke sånn det lekende lett, for å si det sånn.





På ingen måte.

Arbeidshelg. Haha.

Jeg begynner å tømmes for temaer, jeg innrømmer det.

Jeg hadde planlagt å ha arbeidshelg i helga siden jeg hadde vært syk hele uka, strålende plan. Lurer bare på hvorfor jeg automatisk gikk ut ifra at jeg kom til å være frisk i helgen?
Det har jeg ikke vært. Men i morgen. Da. Da MÅ jeg jo være frisk. Jeg bekymrer meg litt for arbeidsintensiteten i et rom som i en uke har vært brukt til å ligge på sofaen og se på alt svtplay har å by på. Kommer jeg til å klare å omstille meg fra wordfeud på telefonen og "Døv i Johannesburg"? (nrk har et adskillig skralere utvalg for oss i utlandet enn svt har, så er det sagt.) Lurer litt på å gå på kafe og jobbe der.

Så der har vi dett. Nok et blogginnlegg om forkjølelse.

Men! Jeg har ikke drukket kaffe på en hel uke? Det må da telle for noe? Ettersom jeg jo liker kaffe, mener jeg, må det jo i bunn og grunn være av det onde.

Æh, ok. Over og ut.

frk figenschou overlater folk til sin egen skjebne

I går, da jeg jo var syk og sliten, tok jeg heisen ned i første for å hente posten. Så ikke SÅ syk altså, så har vi det klarlagt.
Men heisen driver nedover hører jeg at det ropes i gangen nede, og når døra går opp står det en urving der.
Ja, jeg vet at det ikke heter urving, på samme måte som jeg vet at det ikke heter lapp. Men jeg vet ikke hva det faktisk heter nåtildags. Det som før het psykisk utviklingshemmet. Hva heter det nå?  Mennesker med....selvstendig kromosomantall og/eller noe større oppfølgingsbehov? Personer med hjelpetrang? Jeg vet faktisk ikke. Jeg går imidlertid ut fra at et begrep inneholdende ordet "hemmet" har gått ut.

Med dette begrepet uavklart går jeg videre*:
I nabooppgangen er det et kollektiv for urvinger. I sommer har de vært mye bak på plenen her og grilla og solt seg og prata, og ofte kommer de i rullestolstaxi hele gjenget og skal inn den oppgangen, så sånn vet jeg det. Og nå står det en ropende mann med rullator foran meg idét en taxi svinger ut på veien igjen. "Heihei!" sier jeg til fyren som ser forskrekket ut og slutter å rope med en gang og piler/stabber inn i heisen. Feil heis, da, for jeg skjønner jo med en gang at taxien har satt fra seg mannen i feil oppgang.
Faen faen tenker jeg av flere grunner. To.
Disse:
Må jeg ta ansvaret for å få urving tilbake til rett oppgang, og i denne tilstanden?
Blir jeg nå nødt å GÅ opp til sjette etasje med snørrhoste og det hele?

Jeg går opp i andre etasje, (og det vil si norsk tredje) og ser akkurat at han med rullatoren ser forfjamset på den ukjente gangen og tar heisen ned igjen. Jeg går ned i første, han ser forfjemset på den ukjente gangen og stabber inn i heisen igjen.
Her gir jeg opp. Jeg åååååårker ikke. Nei.
Jeg overlater urvingen til seg selv og drar min tunge pust og mitt samiske hofteledd helt opp i sjette etasje. Syvende, faktisk, jeg er så sliten at jeg ikke får det med meg når jeg kommer fram.
Jeg deiser ned på sofaen og ligger og hører heisen gå opp, gå ned. Gå opp, gå ned.
Jeg tenker på mysteriet hjernen som tenker at om man bare går inn i heisen en gang til, så må man jo komme ut i riktig etasje til slutt, selv om det åpenbart ikke helt fungerer.
Jeg tenker på søstersen som var så redd for nabolagets urvinger, og en stund trodde at en av dem var en gal sau. På lyden altså. Han var en sånn roper. Og på at pappa hadde gått i klasse med ham.

Heisen går opp, den går ned.
Så slutter det.
Jeg vet ikke om noen har forbarmet seg over mannen, eller om heisen har gått gaiken. Og jeg orker ikke finne ut av det.

Jeg blir et veldig dårlig menneske av å være forkjølet. Søstersen har jo en gang sagt at jeg har stort hjertensganglag, eller hva det het.
Bare et spill for galleriet.

*to av verdens fineste mennesker, som har jobbet med urvinger, introduserte begrepet "urving" i min verden. De sa det med kjærlighet og liketilhet, og dermed har det blitt sittende. Utad skal jeg bytte det ut når jeg bare finner ut hva det heter, innad blir det nok værende.

Handlingsregler

Takk for alle gode bedringer.

I går bestemte jeg meg for å være frisk i dag. Men det må ha vært noe feil med innstillingene for det er jeg på ingen måte. Men jeg HAR vært og handlet, i går da, så ifølge enkelte parametre er jeg nok ganske frisk. Eller har vært.

Hodet og Kroppen kjører sin sedvanlige borgerkrig. Kroppen vil hvile, Hodet vil ha æksjn. Jeg vil ha fred. Jeg og Kroppen klarer rett og slett ikke underholdet Hodet i samme grad som Hodet ønsker å bli underholdt, og da blir det hyling og skriking og surmuling og hopping i sofaen. Billedlig talt. Mye mas, altså. Men vi husker jo alle hvor slitsomt det var den gangen Hodet dro på ferie uten oss så vi får vel bare holde ut.

Jeg er litt usikker på hvorvidt Hodet var med å handlet i går, for jeg burde nok kjøpt litt mer mat enn hva jeg gjorde. Ikke at jeg er sånn der vargsulten, for å ha det avklart, jmf kommentar, men man blir ikke noe mer opplagt av å ikke spise.
Det ligger en sintebutikk rundt hjørnet så så fryktelig langt er det ikke, (iallefall ikke når man er frisk.)
Jeg tror alle vet hva en sintebutikk er: en sånn butikk der det er så trangt at det er umulig å oppnå en tilstand der ikke minst 65 % av de handlende er sure og grinete og irritable og har lyst å dytte hverandre med handlekurvene sine.
I Norge er dette de søndagsåpne butikkene. De er de trangeste. I Sverige vet jeg ikke helt hva grunnen er, alle butikker er jo søndagsåpne så det skulle ikke være noen grunn til å presse inn så mange kvadratmeter på så få kvadratmeter.

Min sintebutikk er lagt opp sånn at det er umulig å stoppe opp. Man må raske med seg det man skal ha idet man går forbi. Jåggerten, for eksempel, og noe mer jeg aldri har hatt tid til å se hva er men som jeg vagt tror er interessant (nettopp av den grunn, sikkert) er rett innenfor inngangen. Så om man stopper, vender seg mot hylla, får en oversikt over hva som er der, finner seg en vare, og plukker den med seg, kommer ingen andre seg inn i butikken mens man holder på. Da blir de sure og dytter deg med handlekurven. Man må strekke ut armen idet man går forbi og håpe at den klarer å grafse med seg det du faktisk ville ha. Stort sett blir det bare nesten rett. Jåggert, men vaniljejåggert. Iste, men med ferskensmak.
Og sånn er det overalt. Alle hyller er drive-thru, NO STOPPING.
Det eneste stedet man får stå i fred er foran de hermetiserte kantarellene. Så der har jeg stått endel og glodd, for av og til må man faktisk få lov å omrokere seg litt. Synd jeg ikke vil ha hermetiserte kantareller for her er det jo sjanse* og anledning til å plukke med seg akkurat og nøyaktig det du hadde tenkt å plukke med deg. Og her plasserer de altså hermetiserte kantareller....

Det er også denne butikken som har nektet meg å kjøpe øl, i en alder av 34, så jeg bære nok litt nag til den av flere grunner.

Som regel handler jeg rett og slett ikke her. Men det finnes unntak. Som i går.

* sjan..gse? sjangs? shæns?

Sykedag

I dag er jeg, stakkars stakkar, syk. Det har økt effektiviteten på hjemmekontoret med 200 prosent. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn. Telefoner og mailer har kimt og flagret i hele dag, og jeg vil bare ligge i sengen. Men det er det jo ikke tid til og jeg har gjort mer i dag enn jeg har gjort hele resten av uka.
Ja. Nå er det jo bare tirsdag da. Men det gjør det jo ikke mindre sant, bare mindre...poengtert.

Friiiiii!

I dag begynner skolen igjen. Men ikke for meg. For jeg er ferdig. Og akkurat det synes jeg er fantastisk.

Nå mistrivdes jeg jo ikke på Konstfack, iallefall ikke det siste året, og jeg kommer nok til å savne klassen min, men jeg kommer ikke til å savne alle de tingene som ikke fungerer, og som man, fordi man tross alt føler seg som en del av systemet, og som man, fordi man har en sånn oppdragelse, føler seg delansvarlig for å få fikset. Neineinei. Aldri mer skal hodet begynne å koke fordi man får en mail om endret oppmøte neste dag, klokken fem på midtnatt. Aldri mer tålmodig forsøke å forklare noen at det ikke er noe vits å forlange en mockup fra samtlige samtidig som man har stengt alle verksteder for samtlige.
Og jeg passer ikke som student heller. Jeg får fnatt når folk skal ha meg til å gjøre ting bare fordi "det er sånn/det står i noen papirer noen har sendt ut" og som overhodet ikke er logisk for meg, som tross alt vet best. Aller, aller, aller best.

Men best er dette: aldri mer søke på skole og nervøst gå å vente på svar. Aldri mer opptaksprøve. Hurra!
Nå blir det jo sikkert masse andre ting man søker på og nervøst får gå å vente på svar på, men jeg tar det jeg får av kryss i taket, jeg.


Så da sitter jeg her, på hjemmekontoret, som har blitt oppgardert fra kjøkken til kjøkken og stue i løpet av formiddagen, og forsøker å få arbeidslysten til å trenge på.
Alt er fint. Akkurat nå.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...