Gjennom mørtna

På telefonen min finnes det et bilde av en tralle. En sånn rengjøringstralle vet dere? Det er fordi det ikke er lys i gangen når jeg kommer opp til korridoren der rommet mitt er. Og det er heller ikke vinduer noen steder, og appen på telefonen, eller kanskje dørlåsen, hva vet jeg, men måten de fungerer sammen på iallefall, fungerer ikke når man har på lommelykta på telefonen. Så det er mørkt. Man må føle seg fram. Og her om dagen kræsja jeg rett inn i noe på vei bortover gangen, men jeg kunne jo ikke se hva det var, eller hvor stort det var, og ikke bruke lommelykt uten trøbbel, så jeg bare løfta opp telefonen og tok bilde. Med blitz. Og der sto det en rengjøringstralle. Resten av veien var fritt frem, så jeg følte meg frem langs veggene og dørene, og det er også noe, å våkne om natten av at en hånd skraaaaaaper langs døra di, selv om jeg nå vet hva det er. 

Nå har det blitt måten å gjøre det på. Jeg runder hjørnet og tar et bilde. Så vet jeg hvordan ting ser ut der inne i mørtna.

Jeg sendte en mail, første dagen, for selv om det er Norge og alt det der så føles det  jo også utrygt å vandre rundt alene i mørtna på et ukjent hotell og være kvinnelig, og så er det upraktisk såklart, og fikk svar ganske fort og full forståelse, men det skjedde ikke noe med det. 

Og derfor er det ikke så overraskende at de nå på tredje dagen ikke har ringt meg opp, som de har lovt, for å forsøke å finne en løsning (et rom et annet sted) på det at man ikke kan sove før 03.30 i helgene. 

Men det blir soving, for museet har lovt å flytte meg om Bjørvika Apartments ikke ringer. 

Og det gjør de kanskje ikke. 

I dag skal jeg teste ut en stor endring i utstillingen, jeg gleder meg fordi det er jobb, men gruer meg fordi det blir en vanskelig avgjørelse, men vi får bare se. Om mindre enn en uke er det utstilling. 

 

 

Pang au og så det der mye strøket over panna fra støvkosten. Ante ikke hva det var. Laaaaangt der inne er rommet mitt.

untzzzzzzz

Nå har jeg jobbet jobben. Masse. Jeg er kjempesliten men er ganske ajour etter en langsom start der alle pinner måtte fotograferes og registreres. Det tok jo ca femhundre år. Jeg er også kjempesliten fordi leiligheten jeg bor i ligger oppå et utested og hele natten sier det dunke dunka untz untz i hodeputa mi. Det vil si jeg bor jo i fjerde etasje. Og utestedet er i første. Så ikke rett oppå. Men det trenger igjennom. 

Museet vil flytte meg til et hotell, men det er jo deilig med kjøleskap og vaskemaskin og litt plass. 

Sove eller ta seg ei brødskiv når man vil, i rene klær? Det er spørsmålet. 

 

 

Oslo

Nå sitter jeg her i min lille studioleilighet og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Hva jeg skal gjøre akkurat nå, mener jeg. Jeg vet jo hva jeg skal både i Oslo og ellers i livet, men jeg fikk et par timer fri. Skal jeg gå til byen og handle litt? Men kan jeg komme på museet med svære handleposer? Det tar seg jo ikke ut. Jeg er veldig opptatt av hva som tar seg ut. 

Vi er altså allerede litt forsinket, og det er jo ikke bra, så i hele går fikk vi ingenting gjort og i hele dag, i halve dag får jeg ingenting gjort, men etter lunsj skal jeg gå bort på museet og jobbe. Hva gjør jeg fram til da? Det er meldt regn. Men jeg vil jo påpeke at det ikke regner. 

 

Leiligheten er fin, jeg fryktet jo blåfargen på kjøkkeninnredningen fordi den var sånn the Generator-blå på bildene, men den er mer moderne blå. Der får man for å være estetisk innstilt, det går liksom ikke an å slå det av uansett hvor teit man føler seg. Den er veldig estetisk innredet kan man si, til det punktet der det er vanskelig å få opp skapdørene, og det faktisk er helt umulig om man er våt på hendene. Bittesmå knutter uten kon form. Og så har de satset litt på å utnytte høyden for å få plass til alt men det er jo helt lost på meg for jeg er et menneske som ikke utnytter høyden.  

Akkurat nå utnytter jeg ikke tiden heller, men jeg har utnyttet natten, jeg la meg før åtte. Jeg hadde bestemt meg for å klare å holde meg våken til halv ni, det føltes liksom mer rimelig å legge seg i nitiden, men 19.34 stupte jeg inn i den lille sovealkoven. 

Alt er bedre i dag. 

Og så får vi se hva dagen bringer.

Faring, kjøping og handling og selging

Nå er det et par timer til flyet mitt går. Europas lengste innenlands flyrute fikk jeg vite her for en stund siden. Og så drar jeg til Oslo, og så skal jeg sette opp en utstilling på Astrup Fearnley, men først skal jeg i bryllupp og jeg trodde jeg hadde kjolen klar, men den lukter så veldig av fremmedfolk enda det bare er jeg som har brukt den, så den gikk ut, og det ble ikke riktig noen bra erstatning med så får se hva jeg gjør. Jeg har ikke så lyst å kjøpe ny kjole. Jeg pynter meg jo aldri.

Faktisk går jeg knapt i de klærne jeg har, det er alltid litt artig når man pakker til byferie, åja, DEN har jeg jo, så fin den er. Hjemme går jeg i arbeidsklær på jobb og tilnærmet pysjamas hjemme. Det er sjelden jeg tar på voksenklærne. 

Nå skal jeg jo gå mye i arbeidsklær i Oslo også, men jeg tok med endel vanlige klær, the Stig kommer jo nedover og så skal vi sose noen dager. 

Det er ikke så lett å pakke én koffert med arbeidsklær, brylluppsklær, åpningsklær, soseklær, byklær- jeg har jo egentlig to kofferter om jeg vil men da må jeg drasse dem med gjennom byen og det orker jeg ikke. 

Jeg er ganske sikker på at det finnes en løsning på dette åog det er enten å få the Stig til å ta med seg noe når han kommer eller å rett og slett kjøpe noe. 

Det vi har kjøpt, er mobiltelefon til Jendor. Det satt litt inne, hadde gjerne ventet til han er i tredveårene, men du herre jedorias så mye enklere livet ble, da. Vil man ha tak i ham? Det er bare å ringe. Vil han snakke med Fridolin? Han ringer selv. Vil han dra en plass? Han går selv og ringer om det går i stå. 

Og nå skal han jo være alene med mormor en drøy uke, veldig greit for henne om han holder styr på egen venneflokk og hun slipper ringe rundt til foreldre, og greit at han fikk den nå så han kan venne seg til den før de skal kampere ilag. 

Og så ble han veldig glad, for han var ikke forberedt. han var så uforberedt at han ble litt sjokkert, gleden kom litt etterpå. 

Det blir bra å komme igang der i Oslobyen. Jeg er ikke helt rolig på det. Jeg synes det er litt liten tid men det bør jo gå. Jeg må bare GJØRE! Masse! Jeg synes alltid det er liten tid og jeg er alltid ferdig litt før, jeg håper og ber om at det blir sånn nå og. Det er en stor utstilling. Den blir ikke usynlig. 

Selv er jeg heller ikke helt usynlig, nasjonalmuseet hørte av seg om et verk de tror de har lyst på og det er jo bra selv om jeg jo aldri egentlig har lyst å selge. Jeg har alltid andre planer for pinnene, nye verk de skal inngå i. Men sånn kan man jo ikke holde på som moderne kunstner, så vil de ha det så blir det vel en ordning med det.

Booooort

I dag er siste dagen på kontoret denne lange, varme, jobbintensive sommeren. I morgen er det begravelse og mandag reiser jeg til Oslo. Jeg har hatt ett teamsmøte på mitt nye, velfungerende internett og skal ha ett til etter lunsj, så går jeg hjem. Har sendt tyskerne en tekst til en bok de skal gi ut og forslått en ny formulering i kontrakten. Og dett var dett. Alt annen kan stå til høsten.

Ikke søppelbøttene. Må huske å tømme søppelbøttene. De må ikke stå til høsten.

 

Og nå står det noen og piller på døra mi så kanskje endelig prosessen med å gi meg nøkkel til mitt eget kontor er i gang. Jeg har jo bare vært her en måned. Det viser seg at nøkkelen bare kan låse opp døren, ikke igjen, og ettersom døren ikke kan låses igjen er det ikke noe poeng låse den opp, den er allerede åpen. 

Jeg synes det å låse døren etter seg når man drar for å være borte i ukesvis inngår i et leieforhold om man betaler penger for å leie. 

Ikke bare ukesvis, uansett egentlig. 

 

Men nå skal jeg altså reise bort og ikke tenke på alle problemene leieforholdet mitt fører med seg. 

Det nærmeste jeg kommer å skrive om interiør. Værsågod.

I dag har jeg karret meg på jobb (fikk lyst å skrive kardet. Håret ser iallefall sånn ut etter at det som vanligvis er en wash day måtte bli en wash 20 minutes. Krøllete hår, skaff deg aldri det) og nå har jeg fått ryddet i gangen sånn at jeg sånn rot&kaosmessig iallefall er ferdig med flytten. Jeg er veldig fornøyd med tegnekontoret, det er stort og luftig og ikke så skittent, tildels skyldes jo dette at jeg ikke har begynt å bruke det enda, men det fremstår som trivelig. Atelieret er ok, det står tre aircondisjontårn og brøler der inne, og de kan jo ikke stå inntil veggen så de tar opp plass, og jeg er ikke så ferdig med å lage system og få ting på plass der inne som på tegnekontoret, (jeg er ikke ferdig på tegnekontoret heller, menn såpass ferdig at jeg kan drive med periodevis selvbedrag) men det er på vei. Det er ikke trivelig der. Fordi alle rullegardiner må være nede og airconditionen bråker sånn. Og så skal det to soloutstillinger inn der, og da blir det trangt, og da blir det et lager igjen og ikke en arbeidsplass, og der må jeg tenke.Tenke, Silje. 

 

Så har jeg et rom som mest er et lunsjrom, det er ikke så verst stort, og der inne er det ikke så mye, for når man baserer yrkesutøvelsen sin på å være en skrotnisse så er det så deilig å ha et rom der man kan sette seg ned og så er det nesten tomt. Ikke masse skrot. Foreløpig gjør jeg ikke så mye med det altså. (Luksus) Og det rommet har en veranda. Det er jo så luksuriøst at det er grenseløst. Der skal jeg sitte mye, tenkte jeg, og leita rundt i kjelleren på det gamle sykehuset til jeg fant en plaststol. 

Der sitter jeg selvsagt ingenting, for hvem sitter vel og slapper av på en stol når de er på jobb?

Og så har jeg en korridor. Den har vært full av esker og plank, og jeg er litt nyskjerrig på om det er derfor vaskerne har stoppet ved branndørene inn til min del, eller om det er på grunn av min status som minderverdig leietager. Nå får jeg se da, for nå er det null plank og skrot. Det er riktignok to paller med transportesker, men det er ikke mer skrot enn det er i andre deler av bygget.  

Jeg er ikke ferdig, men jeg har bedre tid til å gjøre meg ferdig i slutten av september. Da kan jeg drive med interiørvalg og lure løsninger. Det blir en bra langsom nystart i en periode der jeg sannsynligvis er helt utslitt. 

På fredag er det begravelse, så med i dag er det tre arbeidsdager igjen før jeg drar til Oslossa. Jeg hadde trodd at tyskerne skulle svare på en innvending jeg hadde til kontrakten, for det hastet veldig at jeg skrev under, men da jeg protesterte ble det stille. Tysk akademia, lever liksom ikke helt opp til forventningene. 

Jaja. De vet at jeg ikke kommer til å svare fra og med mandag så det er litt opp til dem. 

Nå skal jeg gå og levere nøklene til det gamle atelieret til husverten. Det er mulig jeg skal antyde at enhver husleie over null er en litt for høy husleie for neste måned når man har brukt flere uker av sin egen arbeidstid på en flytt man ikek har bedt om, og fått et atelier man ikek har kunnet bruke i enda flere uker, i bytte.

Hjemvendt

Vi er hjemme. Jeg er kjempetrøtt. Det var fint å være lenge på hytta, det er fint å komme hjem. Jeg blir litt overveldet av alt arbeidet som er overlatt meg av død mann, men jeg må ogs åinnse at nå er jeg der at ingenting egentlig avgjøres av de avgjørelsene jeg tar. Hytta står. Jeg har fiksa tak og andre viktige ting. Rommet som verken er soverom eller badstu og taket på gamlehytta som ikke er tett, det er mindre viktig. 

Jeg er kjempetrøtt fordi båtskyssen kom sent, og vi var hjemme klokken ett, og så sto jeg opp tidlig for å gå på jobb, men så orket jeg ikke gå på jobb, for jeg må ikke, jo det må jeg, men jeg kan gå i morgen og sitte hjemme ved datamaskinne og ordne opp i ting i dag, for det må jeg også, og så kan jeg tenke på hytta,  og en av tingene jeg innså på hytta er at den blir ikke helt min før jeg blir mer selvstendig når det gjelder å komme seg dit, og det betyr å få båten på elva og kjøre den selv. Ikke fordi båtskyssen var sein, men fordi det er sånn. Åkei, så er halve elven russisk, men alle andre klarer jo å manøvrere det der. Det er bare det at jeg er en sånn nervøs personlighet. Nå er det jo viktig å få være den man er, men det er ikke så behagelig å være en sånn ekstremt nervøs personlighet. Folk KAN jo ha dødd om det er litt lenge siden man hørte dem tusle avgårde mot utedoen, men det mest sannsynlige er at de har overlevd. Jeg vil ikke være som jeg er. Jeg vil være fri og ubekymret og kjøre båt på elva. 

Jeg vil derimot ikke være sånn som han som hadde slått opp teltet sitt på Blåklokkesletta, rett ved hytta, og her nevner jeg ikke navn for han kan jo ha lånt teltet og dermed kan det navnet som sto med store bokstaver på teltet være annen persons navn, men, det er altså fyringsforbud i hele kommunen, trærne står og visner, jeg har aldri sett det før, det er knapt bær, det er faktisk knapt fisk i elven fordi vannet er så varmt, og så kommer man og griller. Og fyrer bål. Og bæsjer i skogen på fiskeplassen, ærlig talt, det er faktisk en utedo uten lås rett i nærheten som tilhører den kommunale bålplassen. Og jeg vil ikke høre på spotify-listene dine, jeg vil høre på elva og lomen og suset fra oretrærne. (men kudos for å ha dratt med seg fire unger på tur alene. Skjønner at de kanskje må underholdes med litt musikk. Men ærlig talt.) 

Men vi hadde det fint, for han dro jo, og vi så mink og bjørnebæsj og frosk og harr og abbor, som vi spiste, og vi klarte oss fint med den maten vi hadde men måtte kanskje jobbe litt ekstra hardt for fisken, som gjømte seg i kaldere lag av elven, og den siste dagen sto vi der i røykdisen fra skogbrannene på russisk side, først fikk jeg kjeft av familien for å ha røyklagt området da jeg brente fire papptallerkner i ovnen, men det var ikke meg, det var skogbrannen på Novaja Zemlja, og i dag kommer mamma og knutStefar og tante Granningen og spiser harr med oss, til Jendors lille fortvilelse, for han har spiste harr syv dager i strekk nå, men i dag skal den være KOKT, og det gjør jo all verdens forskjell.

Og her er bilder.

Så fint er det

Så tørt er det! Aldri sett trærne stå og visne før! Og lyngen! Og geitramsen!

 

Pleier å sjekke hvor kaldt det har vært mens vi har vært borte. Minus 49,6 grader ute, minus 46, 3 grader inne i hytta.

 

Vår lille myggmaget fisker. Det er ikke mygg, sier vi, det er jo ikke insekter i år, men det tror vi det, for de har sett seg ut en annen. Jeg har fire myggstikk, han har ca 76.

 

Nå rydder jo iphone pent opp i alle bilder, så man ser ikke ting som de er, men i sin beste versjon, og derfor er mesteparten av røyken i luften redigert bort som om det var skit på linsa. Men man skimter den litt.

Exp eksp

Nå drar vi på hytta. Det er litt en ekspedisjon, ettersom det ikke er vei, strøm eller vann der, eller dekning, og vi ikke har gasskjøleskap heller, men det står helt klart på ønskelista, så nå pakkes det lurt og lurere enn lurt i kjølebag. Alle brød er frosne, all mat er frosen, det er lagt i frysen om den ikke var frosen,  men likevel, en kjølebag varer sjelden mer enn et døgn og vi skal være borte en uke.

Vi må begrense fiskingen litt de første dagene, ikke fiske mer enn vi kan spise, for vi har ikke noe sted å oppbevare fisken. I elva kanskje, eller i torva, men ikke i en uke. 

Jeg har også pakket endel hermetikk men fint om vi ikke spiser den for da kan den stå og være nødmat en annen gang. Vi har ikke egen båt nå så vi blir hentet om en uke og da er det fint om vi ikke har sultet ihjel så det er lov å spise hermetikk også.

Og alt må stå inne i hytta så det ikke blir bjørn i maten. Men det er ikke sikkert det er så mye varmere inne enn ute heller så det spiller nok ikke så stor rolle for kjølebagen. 

Jeg har vannet makkholla i et par dager, men det har ikke hjulpet så mye, det er tørt, så de har ikke funnet nok makk. Vi kan fiske på sluk og flue også, det går bra. Men vil ha makk. 

Og det er fyringsforbud så all mat må lages inne, og jeg har trålet byen rundt etter gassalarm i dag, for jeg vet ikke når slangen ble byttet sist og jeg har kjøpt ny slange også, men vil ha gassalarm. Fant gassalarm. Den tåler ikke minus 42 så man må huske å skru den av før man drar så den ikke begynner å hyle og tror kulde er gassangrep. Det kan visstnok skje. Og da blir den tom for energi og kan ikke brukes mer.

Nå må jeg tenke på hva alle skal ha på seg. Og om alle har nok mat. Og huske hyttenøkler. Og en skive eller noe til taket på boden for der var det hull. Og så har jeg ei fiskeveske. Og den er helt tom. Helt, helt tom. For alt som var i den har forsunnet over i andres fiskevesker. For jeg fisker jo ikke, jeg bare styrer. Men nå skal det bli slutt på det. Nå skal jeg fiske.

Revisiting revisited

Vi var i ukrainsk barnebursdag i går. Vi skulle egentlig levne barnet og gå, men ble invitert inn, det var flere voksne der, vi var de eneste norske, og det ble servert sushi og pizza og chicken nuggets og verdens beste kake, (Virkelig. Verdens beste.) på verdens minste kjøkken oppe under et skråtak, og så ble det tømt en helflaske martini i en dunk med kran og en flaske prosecco oppi der, og man skal ikke drikke i barnebursdag, men det var så sykt hyggelig å sitte der mens ungene sprang, de voksne snakket russisk, og man selv var bittelitt brisen. Det minnet meg litt om alle mine perioder som utvekslingsstudent. Det finnes en velvillighet der, men man skjønner ikke hva noen sier. 

Nå er det kirkenesdager og festival og kjentfolk i byen, jeg går rundt og er litt lei meg for onkelen min er syk og dør, og som alltid føler jeg at jeg ikke har lov å være lei meg for det er noen som har det verre, noen som står onkel nærmere enn meg, og det påvirker ikke hverdagslivet mitt om han dør, men det er nå onkel da. Jeg lurer på hva det er som gjør at man veier sorg mot sorg og finner seg for lett. Men det er vel en slags respekt for de som sørger mest kanskje. 

Jeg er jo ikke veldig opptatt av drømmetydning, selv om jeg er veldig opptatt av drømmer på den måten at de kan følge meg inn i formiddagen og jeg alltid forsøker å ikke knuse dem mot den nye dagen, men ofte forsvinner de likevel når jeg våkner, men, jeg prøver å si, følelsene de skaper er jo ofte like virkelige som de følelsene som kommer fra eh virkeligheten da. 

Da pappa døde drømte jeg veldig mye om huset hans. Det er hit jeg vil med denne utlegningen. Jeg drømte at han var død, og jeg var tilbake i huset hans, avogtil var han der, men ettersom det gikk lengre tid fra han hadde dødd forandret denne drømmen seg, det hade flyttet inn nye folk, og jeg hadde ikke lov å være der, men igjen og igjen dro jeg tilbake i en eller annen drøm, jeg måtte gjømme meg, passe på at ingen så meg, smette inn i rom og bak dører. Avogtil ble jeg oppdaget og folk ble sinte sa jeg måtte slutte å komme, og jeg lovte, jeg maler denne veggen for deg som unnskyldning og skal aldri komme tilbake, men fortsatte å komme i nye drømmer. 

Og selv om jeg ikke egentlig tror at drømmer forteller deg så mange ting, så tror jeg i eftertidens klare lys, at, kanskje disse drømmene handlet om følelsen av at jeg ikke lengre hadde lov å sørge. Jeg var jo så lei meg så lenge. Og folk ble lei av at jeg ikke kom videre. Tror jeg. Og jeg måtte prøve å ikke snakke om pappa men jeg hadde sånt behov for det. Men jeg skjønte jo at jeg egentlig egentlig måtte slutte å komme tilbake til dette. 

Det er så mye man føler ikke er lov når det gjelder sorg, men det er også litt sånn, iallefall da pappa nettopp var død, at jeg tok meg noen friheter, særlig med offentlig byråkrati, der jeg tenkte at herregud nå er eneste vei gjennom denne jungelen å være gal sørgende, så får de bare forholde seg til det, og fikse dette. 

Nå føler jeg at jeg ikke får være lei meg fordi onkel dør, men jeg husker jo også at noe av det som trøstet mest da pappa døde var at andre også var lei seg, at de også hadde pappa med seg videre på noe vis, så jeg får forsøke å holde på det da. 

Dette har jo ingenting med ukrainske barnebursdager å gjøre. Jeg tror jeg skrev et helt annet innlegg enn jeg hadde tenkt å skrive. 

Det får vel være...lov. Med litt sorg og død. Igjen.

Rydder, stabler, bærer

I går var Jendor med på jobb, jeg tenkte det kunne bli kjedelig med nesten en hel dag, for det har vi aldri gjort før, men ifølge ham var det 99.9 % gøy. 

Så det var jo fint. Han tegnet på kanalplasten jeg skulle ha i vinduene, det ble kjempefint, mye bedre enn om jeg skulle gjort det selv, og han snekret noen greier og spikket noen greier og lagde seg et geværsverd, spilte litt på pianoet nede i kantina, men fikk ikke kakao for det er kokevarsel og kaffemaskinen koker ikke vannet. Han hadde med tre donaldpocket men de ble ikke åpnet. Han tutlet rundt og fant på ting, satt ved tegnebordet og fikk et eget bord til seg selv som han kunne bruke til arbeid, og var veldig fornøyd.

Jeg var helt utslitt og hadde vondt i hodet når dagen var over. Ikke fordi han er spesielt masete, men denne ryddingen jeg driver med, den handler jo om å opprette et helt nytt system. Jeg må tenke hele tiden, pusle benker og bord og fremtidige behov på plass, samtidig som jeg henter spiker og ser på tegninger og svarer på spørsmål og fører en generelt hyggelig samtale, og det viste seg å være over min kapasitet. Eller skal vi heller si det lå og sprengte i grenseland, for jeg ble så godt som ferdig med tegnekontoret. Det ble veldig fint faktisk! Jeg må bare bytte ut alle de bordene jeg har, med andre bord, og huset er jo fullt av bord, så det er ikke et problem...bortsett fra at det er så tungt å drasse rundt på bord opp og ned korridorer. Så det tar litt imot. Og jeg har jo et annet atelier jeg må få orden på, selveset atelieret. Det er allerede fullt og da har jeg to soloutstillinger ute i verden som skal hjem. Jeg må altså være ordentlig, ordentlig lur sånn at jeg kan bruke det som et faktisk arbeidssted og ikke bare et dyrt lager. Sukk. Litt av problemet er at det er mindre enn det jeg hadde. Så jeg må være lur på grensen til magi. 

Dagens plan. Magi. Pluss drasse på bord opp og ned korridorer. 

 

Nå skal jeg stille et spørsmål. Her kommer det. Jeg leser jo nesten bare svenske blogger. Det gjør meg glad. Nesten som jeg aldri flytta. Men skriver norskinger ikke blogg? Har noen noen norske hverdagsblogger de vil anbefale? Tilogmed sin egen kanskje? 

Takk for meg.