MIN! MIN PLEN!

Jeg skulle ønske jeg var en sånn person som syntes det var helt greit, kanskje tilogmed helt fint, at den nye naboens sønn tar snarveien over vår plen når han skal til skolen. Eller noensteder overhodet tror jeg. Kanskje kunne jeg vært en sånn person som tenkte Å så koselig eller Dette knytter nabolaget nærmere sammen, men det gjør jeg rett og slett ikke. Og enda mindre tenkte jeg det etter at han sønnen har lyst med oss på laser når vi har vært ute og måket sne.

Og vi har ikke snakket så mye med de nye naboene, vi er på hils og smil men det har liksom blitt med det enn så lenge, og jeg har ikke lyst å starte det hele med å klage på sønnen Yes welcome very nice isn't the neighbourhood faboulous welcome and but could you perhaps ask your so to stop making tracks through our garden because we just planted a hedge and now that there is snow we can't see where it is and neither can he and when he is ploughing through the garden ha might very well step on and break the little twigs coming up and I don't want that and also it is MY garden and I feel his actions are violating that, what kind of behaviour is this anyway, and if you also could ask him not to shine at us with that laser because it is dangerous actually it is I can show you a report from the statens strålevern and atomsikkerhet being very clear on that yes welcome nice to meet hope to speak to you soon. 

Hvis han bare kunne sluttet så hadde jeg jo sluppet dette men om han slutter av seg selv er det nok fordi snøen blir for dyp og da kommer han til å starte til våren og da blir det fort sti på den vårvåte plenen så det er bare en UTSETTELSE. 

Det burde vært et nyttårsforsett å bli en sånn person som ikke lar seg affektere av at folk har laget seg en snarvei over ens plen, men det er dømt til å mislykkes, det er bare å innse at den type generøsitet ikke er oppnåelig for meg. Så da blir nyttårsforsettet å få slutt på det, helst ved direkte konfrontasjon og ikke med snublestrenger over tomta, som jeg kort har vært inne på.

Rapport fra romjula

Da har sønnen den enbårne og sinnsykt snørrete med langedragshosten dratt til utlandet uten sine foreldre. Finland, det er jo bare førti minutter med bil og de er vel tilbake før middag. 

 

Julen har vært en blanding av utstrakt sofaligging og middager med for mye mat hos diverse familier. Og en fest med påfølgende utstrakt sofalligging. 

Ingen tindebestigning her altså, men for min del har det aldri hørt julen til. Man kan synes det blir litt overkant slapt, men så kommer jo nyåret og da er man i det minste uthvilt.

Veier, veier

 Dagens dårlige:

-to av verkene som står i Luleå har blitt truffet av diverse publikumere og et har tildels knekt

-det var plutselig en vannlekkasje under vasken som ikke var velkommen i det hele tatt midt i julevask og julegaveinnpakning og forsøkekommeájour og dere vet

Dagens bra:

-vi er ikke lengre så veldig forkjølet og trapperamlerkroppen er nesten bra

-min niese Unni vers Unni bæsj Unni baby er ankommet de nordlige landområder

-det kan se ut til at jeg har solgt verk for flerfoldige hundre tusener i dag

Jeg tenker vi sier det bra slår det dårlige!

au hjelp dunkdunkdunkdunk snnrrrrrrrrk

Nå har sønnen den enbårne, min altså, ikke gud sin, gått hen og blitt ganske forkjølet, det hostes og skralles i brystbein og lunger og snørrpapiret flagrer ut av bokser og ned på gulv, og jeg, som intet immunfosvar har (jo, jeg HAR jo, men det er litt ufunksjonelt) er også syk, og i tillegg ramla jeg i trappa da jeg bar ned en pose gamle bleier og en stor myk dyne, som jeg altså havnet under, ikke oppå, takk flaksen, og så skal man spørre BRAKK DU NOE og da kan jeg faktisk si at jo, det gjorde jeg. Alle neglene på den ene hånden. Hvordan nå det gikk til, for jeg fikk ikke tatt meg imot, ettersom jeg bar på dyner og poser, jeg ramla på ryggen og skuldra og glei videre ned trappa, og er ganske lemster. Og har vondt i fingrene. 

Jeg ser for meg at det blir så som så med resten av julevasken, vi er riktignok to voksne, men jah, jeg ser for meg at det blir så som så med julevasken. For nå blir det sofaen en stund framover, og det er fint om sønnen den enbårne kan bli frisk snart og komme seg på skolen så jeg slipper å dele den med ham, for han er ikke så god til å være slapp når han er syk, og jeg vil bare være slapp i fred, takk. Om jeg kan komme med et ønske så er det å bli frisk til lillejulaften så vi kasta mattene ut til snevask, og deretter får pynta treet, men alternativt da, frisk til julaften så det blir julaften. Men det blir som det blir og man får bare se det an og slutte å bære ting i trapper iført ullsokker.

Det juler seg til

Jeg julevasker. Andre deler av familien julevasker også, men man trenger ikke så mange stoler for å stikke under det hele at dette absolutt er mitt opplegg. Andre deler av familien ser ikke helt nødvendigheten av skapvask. Men jeg mener at om ingen plutselig kom på seg å ta skapvasken og kjøleskapet og ovnen i juni, så er det fint å få gjort det nå. 

Over ser vi familiens man drawer, for den som er kjent med det uttrykket, og som av en eller annen grunn går under navnet man shelf i denne familien, enda det jo er en drawer. Her tømt. Nå tømt, vasket, ryddet og sortert. Ahhh, ro i sjelen.

Og kan jeg bare få si det, sånn ca en gang i året, at vi drikker alt for lite. Og for uvariert. Det hender jeg drikker en øl, men oftest rett av boksen, men altså herregud da menneske, vi har da ølglass i glasskapet! Og snapseglass og akevittglass og portvinsglass og sherryglass og hvitvinsglass og rødvinsglass og longdrinkglass og sånne bittesmå fingerbøl som de må ha drukket noe slags førkrigsbrennevin av før krigen, og sånne lange blomster på sinnsykt lang stett som jeg ikke aner hva noen har drukket hva av, og som dessuten har skår, og jeg burde jo kastet dem, men her er jo for eksempel teglassene etter bestefar. Russiske teglass. Bestefar hadde et helt eget forhold og en helt egen historie med Russland. De har jeg, og så tenker jeg på bestefar. Det er de fine konjakkglassene med konglestett fra Hadeland glassverk som tante Anne har gitt pappa, de var alltd uvenner og hun ga alltid pappa veldig fine og dyre gaver. Jeg tviler på at han noengang ga noe tilbake. Det kommer jeg vel aldri til å finne ut av heller. Det er drammeglassene min mor ga min sønn da han begynte på skolen. Utropstegn. Det er den ekstremt fargerike karaffelen jeg kjøpte til farmor, fra familien, på Hamar, men som jo ikke sto si stil med NOE hun hadde fra før, men som nå pliktskyldigst sto framme på skjenken da, og hva syntes hun egentlig om den? Det kommer jeg heller aldri til å få vite, 

og det er whiskyglasset jeg stjal på en uteplass sammen med min gode venninne M, for å sette ut en kompis av oss som brisket seg litt for mye. Og røyskattene til pappa. Mine, mener jeg. Og lass med russekrystall, altså krystallglass kjøpt på russetorget, hver siste torsdag i måneden. Før. Kommer det noen gang til å skje igjen, at torgkonene kommer hit som om ingenting har skjedd?

Og så har jeg bakt krumkaker. Jeg har jo steinalderovn så krumkakejernet funker fortsatt. Jeg føler meg som en viktig og funksjonell del av samfunnsmaskineriet når jeg lager trippel røre (husk: en kopp potetmel er ikke en cup, og kaffekoppene var mindre da oppskriften ble skrevet ned) og steker krumkaker til hele familien. 

Så kom det meg for øre at det finnes ELEKTRISKE krumkakejern.

Så kom det meg for øret at sånne her steinalderjern funker på induksjonstopper. 

Mhm. Jeg er kanskje ikke en så viktig del av julens samfunnsmaskineri som jeg hadde for meg, heller en ganske lettlurt en.

Jeg har også ryddet og vasket spiskammerset. Jeg elsker å ha spiskammers. Alt man kan putte inn der. men så når man skal rydde og vaske må man se litt nøyere på alt man har puttet.

Her, foreksempel, min samling med te. For det meste grønn te. Jeg er ikke så begeisret for grønn te, hvertfall ikke smakstilsatt, og egentlig drikker jeg jo bare en kopp Yorkshire Gold om moregenen og dett er dett. Og her har jeg en viss mengde te jeg a) ikke kommer til å drikke b) ikke kommer til å kaste, stående på spiskammerset. Russisk te fra Russland og kinensisk te fra Kina. Kjøpt på mine mange (to) reiser. Te fra koreanere jeg kjenner. OSV. (Se avsnitt om glasskap). 

Dette bærer galt avsted. 

I tillegg til julevaskingen hører pepperkakebaking og pepperkakepynting til juleforberedelsene. Før, da vi var en utslitt familie var det sjelden vi gjorde noe alle tre sammen, for anledningen til å kræsje langstrak på sofaen var alltid pri om den andre utførte Aktivitet med barnet, men nå som vi ikke er så katastrofepreget lenge gjør vi ting tre og tre sammen, og ikke er det bare koselig, men herregud så mye lettere det er å bake pepperkaker med barn når man ikke skal kjevle, stikke ut, passe på at de som er i ovnen ikke blir brent og deig som er blitt slapp blir lagt ut på verandaen og at barnet er underholdt og har utkjevlet deig og får til å stikke ut kaker, og har det trivelig og ikke stress og at man samtidig får tatt ut nødvendige deler til pepperkakehuset og at melet ikke ramler i gulvet og ikke noe brenner seg og deigen blir lagt kaldt og seks minutter i ovnen pr brett og pepperkaker på rist og kjevle kjevle til barn, er deiegen lagt kaldt,

og SÅH mye bedre i år. Pepperkakehus, pepperkakeromferge med pepperkakeastronauter og pepperkakejuletre og vanlige pepperkaker ble stukket ut og stekt og ikke stress og fred og frøyd. 

Og pepperkakelykter. For det er så koselig og lukter så godt 

og sjelden er jeg så glad for at jeg forlot min karriere innen design som når jeg setter sammen årets pepperkakelykter. Det blir ikke pent. Men jul blir det jo.

 

Minusgradene

I dag da vi sto opp sto det -27 grader på gradestokken, og da gleder man seg jo stort til å gå på jobb, særlig fordi man skal over en molo, men ifølge vimplene ved turisthotellet (i motsetning til hotellet for de fastboende? hvorfor kaller vi det turisthotellet?) trakk det ikke fra sør og det er da i det minste noe. Men -27 er upraktisk når man tilhører de gåendes skare. Det er også upraktisk når man ikke har motorvarmer. Når har vi nå fått det da, men vi går når det går å gå, for å si det sånn. 

I løpet av frokosten steg det til -24, og det er iallefall en mental forskjell, men varmt er det fortsatt ikke, og vi har en upraktisk og smal L-formet gang, der alle konstant er i veien for alle, særlig han som sitter på gulvet og bruker gooood tid på å både ta på dressen og glemme at han egentlig skal ta på dressen, ikke vet hvor halsen er og må ta av seg dressen igjen fordi han hadde glemt å ta på ullgenseren, særlig han er i veien for alle, særlig når han plutselig befinner seg på kjøkkenet for å fortelle om en oppfinnelse Donald Duck har gjort istedet for ute i gangen for å ta på seg dressen, i praksis er han jo ikke mest i veien akkurat da men også i prakis må han kle på seg først for foreldrepersonlighetene kan ikke stå i fire lagg ull og vattert boblestoff og vente på at noen skal ombestemme seg med tanke på hvilke votter som sitter best rundt håndleddene, så i prakis må folk gjøre det i de skal i riktig rekkefølge. Og så er barnet påkledd og ute av veien og så er det mannen og til sist er det en selv og da er klokken litt for mye og man har litt for liten tid til å få på seg overtrekksbukser, finne ullsokker, lete frem nøkler og pengbøker og alt annet man må ha og som også har befunnet seg ute i gangen sammen med dresspåklederen/donald duck, og man er varm og svett og man har på seg så mye klær at det er vanskelig å få bøyd de rette kroppsdelene nå man prøver å dra på seg skoene.

Og når man kommer ut etter de andre, står the Stig der med sparken ved overgangen, og ærlig talt, har man bodd i Finnmark i mer enn to måneder så vet man at det ikke er særlig sparkeføre når det nærmer seg minus tredve, men må er den med og da skal såklart barnet sitte på, for hva skal man ellers med spark, og ikke er det særlig lurt at barnet skal sitte i ro og ikke bevege seg når det er så kaldt og ikke er det sparkeføre så jeg må DYTTE sparken ned til skolen, ikledd fire lag ull og vattert boblestoff, og så må jeg drasse sparken helt over til øya, og en spark i minus tredve (-24) er like praktisk som en sykkel på stålis, det er ikke noe annet enn et ekstra tranposrtmonent man må transportere på ikledd fire lag ull og vattert boblestoff, så å ta den med føles som den dårligste avgjøreslen som er tatt på disse breddegrader siden noen syntes Boris Gleb var et åkei bytte for hele Grense Jakobselv, men det var nå deres avgjørelse det da.

 

Og så er man på jobb, og det som er litt upraktisk her er at jeg jobber i et slags glassbur, så jeg kan ikke skifte til arbeidsklær på kontoret, men det viser seg at det er såpass kaldt på kontoret at fire lag ull og vattert boblestoff kanskje ikke er helt bortevekk heller. Desverre har jeg jo ikke hatt på ull-BH, som er en ting som eksisterer, og med god grunn, og man blir jo svett av å drasse på spareker oppad bakker og nedad bakker, men jeg ser for meg at å gå i ullbh en hel dag ikke hadde bidratt til økt livsglede, og det der med å få skiftet osv...

 

 

Men det ligger fire mandariner her og vi har kaffemaskin i gangen så litt etter litt begynner det å bli åkei og jeg føler at jeg kanskje kan tilgi mannen for det med sparken og muligens har det også blitt tatt dårligere avgjørelser både før og etter det med Boris Gleb enn akkurat momentet med spark. Muligens. Og nå er jeg jo på jobb og det er vel også en glede i livet. Så dah. 

Og akkurat da jeg kom ut døra i morrest kjente jeg følelsen og lukta av skarp kulde i ansiktet, og det var noe så riktig og velkjent med det, noe som er innebygd i meg, og det er vel følelsen av hjemme, det også.

Hjerte, hjerte og enda et hjerte og et STORT hjerte på det og jah slenger på et hjerte til

Noen ganger får man en fin telefon, ut av det blå. Noen ganger ringer det en kunsthall man føler er over ens nivå og sier vil du ha en soloutstilling. Noen ganger ringer det noen fra en stipendkomité og sier gratulerer. Noen ganger ringer det noen og lurer på om du vil jobbe med regjeringskvartalet. Men noen ganger, noen ganger ringer det noen fra familien, det lille du har igjen i den etterhvert svært uttynnede familien, så ikke den nærmeste familie, men mer på sånn firemenningsnivå, og sier du den hytta di som du ligger og bekymrer deg over om natten og som du ikke får noen snekker til å ta tak i for den ligger utfor allfarvei og uten vei vann strøm og avløp, jeg drar ut neste helg og ser på hva som må gjøres og så gjør vi en avtale og så fikser jeg det.

Og jeg må bare si at da velger jeg den telefonen fra familien førti av ti ganger og jeg vet at pappa ville vært usannsynlig stolt hadde jeg kunne fortalt om alle de der andre telefonsamtalene, men han også ville vært gladest for at familien hjelper meg med det han ikke selv rakk å gjøre ferdig.  

FOR en fin fredag det ble. 

Nei nå ble jeg glad. 

PLOPP!

I dag burde jeg åpne champagnen. Eller proseccoen eller cavaen eller hva det nå er jeg har råd til å drikke. Tjukk flaske som sier PANG når man åpner den. For i dag fikk jeg min siste lønnsutbetaling fra Kulturrådet, avdeling statens kunstnerstipend. Nå håper jeg jo ikke at det blir den SISTE-siste, men iallefall er mitt treårige arbeidsstipend nå over og man bør benytte seg av alle anledninger til å feire, store som små begivenheter, begynnelser og avslutninger. 

Takk til statens som holder seg med ordningen statlige flerårige kunstnerstipend. Selv om jeg bare har skrevet om ræksjua og førstidspensjonering de siste dagen har denne finansiseringskilden i mitt kunstnerskap gjort meg enormt effektiv. Takk til de som var jury den gang som syntes det var på sin plass at akkurat jeg fikk en av de to prosentene med flerårige stipender de hadde til utdeling. Takk til flaksen. Takk til den det måtte angå.

Nå håper jeg jo såklart at det kommer et nytt min vei i april, men det er kansje litt mye å håpe på. Det føles absolutt fortjent, og det er vel derfor man håper, men man skal huske på hvor mange det er som fortjener det og hvor få det er som får. 

Jeg skal nok klare meg en stund uten. Men jeg vil gjerne ha. Men det går bra uten. Men det hadde vært fint å få. Men de fleste får ikke. Men jeg hadde blitt glad. Ogsåviderepådenmåten.

Nå er jo ikke offentliggjøringen før i april (søknadsfrist i oktober, jedorias, det tar sin tid, det skal de ha) så det er jo ikke akkurat noe jeg trenger ha fremst i pannebrasken. 

Jeg vil ha champagne fremst i pannebrasken.  

Hurraformeg!

INTERNAL DEBATE pt 100000

Det som skjer når man bestemmer seg for å være førtidspensjonist et par dager (eller var det én?) men så i den umiddelbare eftertid må være hjemme et par dager med spysjuka, er at man istedetfor å føle seg som en strålende priviligiert førtidspensjonist føler seg som en slask som har gitt opp alt arbeid. 

I morrest tenkte jeg at nei nå er det over, nå kommer jeg meg på jobb, men så kjente jeg også at jeg slettes ikke er på topp, men jeg ville at NOEN ANDRE skulle si at jeg kunne være hjemme. Kanskje statsministeren eller arbeidsministeren eller ordførerern kunne ringt. Så sa the Stig det, og det holdt, så nå sitter jeg på sofaen og føler meg upigg, men det er rart det der, det er det jeg sloss mest med, retten til å ikke gå på jobb. Dette er innlegg nummer ett tusen i serien. 

Jobber jeg nok til at det går rundt? Jepp.

Jobber jeg noen gang mye mer enn andre? Jepp.

Jobber jeg noen ganger mye mindre enn andre? Jepp.

Og det burde holdt, men hver eneste fridag må veies og debatteres og finnes verdig. Jeg er litt lei av meg selv på det punktet. Det er jo ingen andre enn meg selv som kan finne balansen, jeg har ingen kolleger eller sjefer eller bedriftsleger eller ett eneste annet menneske som kan fortelle meg om det blir litt mye i svingene. 

Nå har jeg fyrt i peisen og sitter under et ullteppe og skal se et par episoder av Game of Thrones og om magen slutter å minne meg på at den er en del av organismen så skal jeg gå og gjøre ferdig en julegave i kjelleren.

OG DET ER HELT GREIT.

Og det er helt greit.

Og det er helt greit.

Året for oss og dem

Mitt barnelille strever litt med matematikken for tiden. De har om året. Kalenderen. Klokken. I lekse i forrige uke skulle de dele inn et årshjul i årstider. Konsentrert og nøyaktig førte han piler fra januar, februar, mars og april til vinteren. Mai da? Det er jo vårvinter men det var ikke noe alterntiv så da ble det vår.  Juni er vårsommer men ble også vår. Juli og august fikk piler til sommer, mens september ble høst siden høstsommer manglet. Høstvinteren var OGSÅ uteglemt, herregud så sløvt av skolebokforfatteren, men han tegnet en pil fra oktober til vinter. November, desember, vinter. 

Men på skolen hadde de gått gjennom dette og januar, februar og mars er vinteren. April er vår. Mai, juni, juli og august er sommer. Septemer og oktober er høstmåneder, november og desember var ganske riktig vinter. Jendor sa at alle ungene hadde ropt og protestert til dette, men fått beskjed at sånn var det. 

I dag skulle han skrive ned hvilken måned han var født i. Så skulle han skrive hvilken årstid dette var. Og hva han likte å gjøre da. 

Åh, da ble det brann i hodet til dette lille vesen. Han har bursdag i april. I følge skjemaet er det vår. Og rundt bursdagen sin liker han å fiske på isen, kaste stein på isflak, ake og gå på ski. Og lage snøhule i dungen utfor huset. MEN SÅNT GJØR MAN JO IKKE OM VÅREN! Så skulle han viske ut alt? Finne på? Og hvilken vår snakker vi om? 

I morgen er det foreldrehjemsamtale på skolen, jeg tviler på at dette er en av de tingene det er meningen vi skal ta opp.

a HAH

Jo men dere vet folk som får mørketidsdepresjon? Lysmangel og alt det der? Jeg har lest gjennom blogginga fra desember i fjor og jeg kjenner meg igjen for å si det sånn. Jeg er potte sur, akkurat som nå, og jeg tror faktisk jeg er en sånn som lider av mørketidsirritasjon. 

Eller så er det bare resten av verden som lider av mørketidsTEIT. 

 

Men det kan også være at det kanskje er meg.