Under sneen

Jeg har jo snakket jo om litt det før, hvordan det å være skillsmissebarn omgjør julaften til en ganske hektisk arbeidsdag.
Men det var veldig hyggelig å være på kirkegården. Man skulle kanskje tro at det var enda mer arbeid, på kirkegården er det jo ENDA flere familiemedlemmer som skal ha oppmerksomhet, men det blir jo likevel anderledes.
Og så er det så himla stemningsfullt, stille, kaldt, levende lys som blafrer nært og fjernt og snedekte gravsteiner. Og familier med lys og granbar og spader som vasser rundt i sneen og banner og leter etter onkel John og tante Mina og foreldrene dine, lå ikke de ved et tre? Det treet der?, Nei, Gustavsen, nei det er ikke noen av våre.
Årh, Men her da?
Og når man sitter i bilen igjen er det noen som roper faen tante Mina! Og så glemte vi henne i år og, hun ligger så tullete til.

Solveig sa da vi gikk, at her ligger det egentlig en hel by, og det er litt fint å tenke på. Her ligger bestefar og mormor, med brødrene sine og naboene sine, kjøpmannen, postmannen, de de var på hils med, lærerinnen, klassekamerater, og før eller siden kommer vi og.

skal vi se

Jeg og han hvis navn ei må nevnes, feira jul i går. Jeg mener, vi holdt jule..aft. Hva heter aften i ubestemt form? Og nå hører vi på julesanger på radioen. Og det begynner å gå opp for meg at det er jul, jeg har gått rundt og irritert meg i hele desember over at de selger julemarsipan i butikkene allerede nå i september.
Det er nok litt fordi det alltid er tidlig juleavspark, litt fordi det ikke er noe forskjell i årstidene her, og litt fordi jeg jo er työtön og det ikke er noe forskjell mellom hverdag og ferie, siden hver dag er en fest.

Men i morgen skal vi hjem. Til sne og kulde men etter statistikken isholke og kakelinna.

den gang da, hver gang nå

Jeg vet jo ikke så mye om unger, men det ligger som sagt en skole bort i gata her, og jeg vet at de hyler veldig mye. Hele tiden når de er ute faktisk. Hvorfor gjør de egentlig det? Jeg vet jo at de ikke har så stort ordforråd, men de må da få vondt i halsen?
Jeg kan ikke huske at vi hylte så mye, men hvem vet.
I dag tenkte jeg litt på noe farmor fortalte, familien hennes bodde ute i Strømmen, noen kilometer fra Kirkenes. Hun pleide å fortelle meg om da hun var ung, da visste hun at når det flødde så var det sei å få på det stedet, og når det fjære så var det...torsk..å få på et annet sted. Sånne ting vet jeg ingenting om, og noen øyeblikk var jeg egentlig ganske beskjemmet, men jeg vet at om formiddagen er det trådløst nett ved vinduet, og senere på ettermiddagen må jeg sitte i lenestolen for å få nett. Og strengt tatt gjør den kunnskapen meg bedre egnet til å leve i samfunnet enn å vite hvor hysa står når ved Strømmen bro. Og da jeg var liten visste jeg hvor man skulle gå for å få best barnetimegodter. Det var Varsikiosken, og det var egentlig ganske langt å gå, jeg vet ikke, et par kilometer kanskje, med mindre man turte ta snarveien over nerfeltan, og det torte vi ikke for vi var så redd for grimsteinguttene, så det hendte vi bare gikk på Norol istedet som var mye nærmere. Eller. 200 meter nærmere iallefall.
Nåtildags (her slår åttiåringsmoduset mitt inn) får ungene ikke gå noen steder. Jeg har en venninne som lar dattera si gå til skolen selv, det er absolutt i gangavstand, men nå om vinteren, nå som det er mørkt ute, kjører hun henne. Jeg hadde muligens gjort det samme selv, med min velutviklede fantasi. Men da vi var små brukte vi jo ikke sykkelhjelm og gikk både hit og dit selv om det ikke var gatebelysning. Mora til Mo...annen snakket om da han var liten, at han pleide å gå på ski for å besøke oldeforeldrene i Bjørnevatn, det er et stykke, over ei mil frem og tilbake, nærmere to kanskje, og hvis de ikke var hjemme pleide han å skrive navnet sitt i sneen, med skistaven, ved siden av døra, så gikk han hjem. Åshild så på ham og sa, det hadde du aldri fått lov til i dag. Da måtte vi le litt, for nå er han jo nesten førti, men vi skjønte jo godt hva hun egentlig mener.
Jeg lurer litt på hvorfor det har blitt sånn, før hadde vi jo ikke internett, og avisene kom på ettermiddagen med fly (og gjør det fortsatt) så kanskje alt det farlige ute i den store verden har kommet nærmere, men vi hadde da tv og radio, så vi var jo litt med.
Jeg vet ikke om vi har blitt klokere eller mer lettskremte, men det siste, tror jeg.
Og litt det første. Og så er det vel noe med utvikling, vi sender jo ikke barna våre på arbeid i fabrikken og fjortentimers arbeidsdager heller.
Men det hadde jo vært fint om de hadde kunnet gå på ski dit de ville.

cet-6

Nå er jeg skikkelig sur. Hva er meningen i at Mo...nnen skal få reise rundt på tur og holoi, men JEG må ta jet-laget? Jeg fikk ikke engang ha det moro først. Og hvordan skal dette utvikle seg? Han drar på fest, jeg blir bakfull?

men herre JEDORias da

Mannen har vært i det store utland og hengt noen bilder på en vegg, en ukes tid, men nå er han tilbake med reisegavene mine. Jeg har blant annet fått et oransje skall til å ha rundt macen min. Det er kjempe kjepme kjempefint. Fint med skall, så går ikke maskinen så fort i stykker.
Ha ha hah.
Jeg reinstallerte jo operativsystemet her om uken, for å se om problemene ble borte. Og det ble de! I to timer, minst.
Noen holdt seg borte, noen nye kom til.
Jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger om min datakarma.

Mannen har jo egentlig jet-lag, ifølge teorien. Men jeg har jo så enorm empatievne så det er JEG som har jet-lag nå. Helt underlig. Det går jo ikke an, med Luther luskende rundt hjørnene og alt det der, å følge amerikatid.
Jeg leste et intervju med han Mr. Krigshelt Sønsteby, han uttalte seg om nettopp jet lag. Ifølge hem var det noe som ikke eksisterte, han hadde nemlig vært i Amerika, og da merket han ingen ting, som han sa, det er ingen som dør av å være våken 18-20 timer.
Nå er det vel ikke helt det jet lag går i, akutt livsfare mener jeg, men jeg synes det er ganske enormt å avfeie erfaringen til mange titalls millioner, fordi man ikke har opplevd det selv. Lurer på om han tror på Australia?

En annen ting jeg ar lest og hørt, for noen år siden fikk jeg en bok av mannen, den het Ants. Handlet om maur. På mange forskjellige vis. Maur i historie og kultur og litteratur osv. I den sto det at hver eneste gang verden opplever en form for krise, så dukker det opp historier i media om maurinvasjoner og store underjordiske maurkolonier. I går hørte jeg i Blåmix at nå er visst Norge invadert av en slags art underjordisk maur, en introdusert art.

Da nikket jeg invidd for meg selv.

men dere ligner jo ikke

Ettersom familieforholdene er som de er, hender det at jeg og Kajsa presenterer oss som søsken. (Eller Kajsa gjør det, jeg er jo så dårlig til å lyve.)
Nå er kanskje ikke likheten slående, så det er kun svært forsagte mennesker som ikke rynker på øyenbrynene eller kommer med presiseringsoppfordring når vi sier det.
Noe jeg egentlig synes er litt uhøflig, når vi sier vi er søsken så er vi da det, ærlig talt. (bortsett fra at vi i dette tilfellet ikke er søsken da, men likevel.) Det er da ikke vår skyld at vi ikke ligner.

Nå skal jeg begynne å si at Kajsa er adoptert. Vi fikk henne fra samemisjonen da hun var liten.

Nordnorsk men simpel

Jeg har for tiden besøk, det var nemlig min gebursdagsgave at Kajeksa skulle komme og besøke meg, når hun bare fikk a'en sin på masteren, så nå er hun her.
Når man har besøk kan man ha ferie selv og ikke tenke så mye på Luther.

Vi har vært og handlet dyne, sånn at vi kan sove med åpent vindu.
Mannen ville uansett at vi skulle ha en sommerdyne i hus, så jeg dro ut for å finne sommerdyne i desember. Jeg grudde kanskje litt, for bergensservicen er jo litt spesiell. Eller grudde, jeg så på prosektet med spent forventning. Bare det å spørre etter ekstra lang dyne når man har løyet seg opp til 1,60 i passet har medført mye øyenbrynsvibrasjoner hos butikkpersonalet. Og nå skulle jeg ha sommerdyne utenfor sesong...
Damen på butikken ble litt oppgitt for da måtte hun på lageret å grave. Om jeg ville ha dun eller syntetisk? Jeg sa at jeg ville ha den billigste. Jeg skulle altså gi den bort?
Eh, nei, jeg skulle ha den selv.
Hun tenkte seg litt om, og sa at jeg kunne like gjerne kjøpe en av de helårsdynene som lå fremme i butikken, for de var omtrent like simple som sommerdyner.

Så nå har vi et simpelt produkt i hus.
På vei hjem gikk vi forbi en mann i damesamelue. Ikke sånn tradisjonell med snipper, men sånn turistversjonen, dameversjonen av stjernelua du får kjøpt overalt i nordfinland. Den er mest som et tørkle,bare knytt bak hodet, men fargen og borden er jo gjenkjennelige.
Sånn hadde han mannen på, men dette er jo ikke Finnmark så det var vel ikke så mange som reagerte.
Forresten var det skomakeren min, en steintøff kar som røyker i butikken og alltid har åtte kompiser på besøk.
Men nå i dameklær, altså.

jeg skolter i vei

Mitt absolutte yndlingsord hittil er
puä33tœœvv´`ad. Jeg skriver det ikke rett, jeg har ikke taster til det. Det utales sånn ca pætsjtøøovad, og betyr vedvarende reinsdyrløs.
Haha! jeg vil ha en tskjorte med det på!

Men da må jeg vel lære å skrive det først.

På mange ord som har med din reinbeholdning å gjøre, skiller de ikke mellom å ha ingen og å ha få rein. Det blir akkurat det samme.

obb'autt

Obb'autt betyr limosin. Hvem skulle tro at skoltene hadde et eget ord for limosin. De er jo ikke et urbant folkeferd akkurat.

Kanskje det egentlig betyr likbil og så ser de ikke forskjell.

Mer om østsamer

Det er jo alltid spennende med nye språk, det man har ord for er jo gjerne det livet handler om.
På skolt er det et eget ord, aasvas, som betyr mat som er søt og du ikke har spist før.
Snedig.
Litt mer bekymringsfullt er det at de har så enormt mange diarerelaterte ord. Mange mang ord for hvordan diare virker på kroppen. Et eget ord for diarekrakk.
Jeg lurer på om dette er noe av nøkkelen til hvorfor det er så få av dem? Kanskje jeg som nordsame likevel ikke har skylden?

Jeg leste i dag at akkalasamisk døde ut i 2003. Det er rimelig nylig det.
Borte, og ikke noe titt-tei etterpå.

dentalmental

I går var det en som sa til meg at jeg så så samisk ut med tennene mine.
Og en gang sa mannen at jeg sikkert måtte vise leg så ofte på grunn av tennene mine.
Jeg synes de ser ganske vanlige ut, for å være ærlig, men det er forsåvidt sant at de er litt preget av å ha møtt et betonggulv i stor fart.
Før det, var jeg lett overbitt og gikk med plate som absolutt alle alle gjorde i min barndom og ungdom. Og så dro jeg på tur med sommerklubben til Hammerfest og slo overtennene omtrent ut igjennom underleppa, sånn går det når du hopper i sovepose og noen spenner bein på deg. Og da fikk jeg NY plate, denne gangen en som skulle dytte tennene ut igjen. Men det gadd jeg ikke holde på med så lenge, for det var sånne skarpe stålfjærer som jeg liksom kunne kjenne skrape mot baksiden av fortenne, og nå var jeg blitt litt var på akkurat det der med hvordan fortennene opplevdes.
Kjeveortopeden syntes selvsagt det var idiotisk å slutte med plate og lovte meg evig pine, men det har ikke jeg lagt noe særlig merke til. Bortsett fra at jeg ofte må vise leg, men jeg tror ærlig talt ikke det er på grunn av bittet mitt.

En gang sa bestemora til mannen (hun og familien min kommer fra samme siden) (av bøkfjorden): Figenschouene ja, de hadde alltid så fine tenner.....

vi må være stille, så stille som vi kan

I natt var det noen som hadde fest her i huset. Sikkert ikke så gøy for naboene, og ikke gøy for noen da de bestemte seg for å ha festen i gangen istedet. Det vil si, de skulle sikkert ut, men kom seg aldri ut, og istedet for å forsøke å være stille hylte de Her Kommer Vintern av full halls (fin klang i gangen! som i dusjen sikkert!) og steppet rundt på klakkhælene sine.
Til slutt var det en nabo som fikk nok, slengte opp døre og brølte Komm dåkkar UUUT!
Godt sagt, skjønt selv ville jeg nok ordelagt meg mer i retning av E dåkker fette sopt i haue!!! Trur dåkker at dåkker bor i en eneblig på lande!!! så det var kanskje greit at naboen tok det.

vää´rr

Ettersom jeg jo er uten jobb er jeg til fri avnyttelse for de av mine venner som har litt for mye.
Akkurat nå hjelper jeg en kompis med en skoltesamisk orddatabase, han har filma dem mens de sier ordene sine, og så går jeg igjennom og ser om de sier noe annet en det de har fått beskjed om å si.
Det er litt vanskelig ettersom jeg jo ikke kan si noe annet enn "Norge" på skolt, og så må jeg prøve å forstå når det er dialektforskjeller og når det er feil.
Det er altså firehundre stykker som snakker østsamisk, og enda skal de insistere på å ha dialektforskjeller. Og et helt annet fonetisk alfabet enn jeg er vant med, skjønt det er jo ikke så ulikt mye av det man finner på nordsamisk da.
Og det er mye sånne sære saker som at det oftest kommer en e/ø vokal etter ordet om det slutter med konsonant, og da er det IKKE feil, det bare høres ut som om de sier noe annet enn det de skal si.
Men det er vel helt rett, sånn i den historiske balansen, at jeg sitter og strever med østsamisk, jeg er jo av nordsameætt, og det var rett nok vi som kom og jaga skoltene fra områdene deres i Sør-Varanger og dermed med tiden forandret sørvaranger fra et østsamisk område til et nordsamisk og med det til et norsk område. (Men det var nordmennene som sa vi skulle gjøre det!) (Flyttingen av nordsamer til Sør-Varanger var en av de tidligste stegene innefor fornorskningspolitikken. Norske myndigheter fryktet at det å ha samer som tydelig hørte mer til Russland enn Norge både i religion og klesdrakt, ville svekke Norges krav på området.)
I Sør-Varanger i dag finnes det vel omentrent tredve skoltesamer, og ingen av dem snakker lengre skolt, så opptakene er gjort på den finske siden av grensen.
Jeg tror de snakker finsk når de skal snakke sammen, faktisk.
Østsamisk er et truet språk, det står enda verre til med østsamisk enn det gjør med enaresamisk tilogmed. Jeg har ikke helt skjønt hvorfor, ettersom det er omtrent like mange snakkere, men skoltene lærer skolt på skolen, og opplever det visst som et slags skolespråk, så de snakker ofte ikke skolt med foreldrene sine, selv om de lærer det på skolen, sånn som jeg har skjønt det. Og foreldrene synes visst ofte at skoleskolten ikke er så, jeg vet ikke, levende.
Det må være underlig å vite at du sannsynligvis er en av de siste som tenker på ditt språk, og at hver gang en av dine dør, så blir deler av språket uigjenkallelig borte.
Så jeg får vel prøve å lære meg et og annet ord mens jeg sitter og sjekker.

I bytte mot Frivillighetsentralens Sivilarbeiders tjenester, har mannen bak databasen hjulpet meg med macen, som virker mye mer fornøyd, og det ser ut til at jeg endelig kommer igang med mitt eget kartprosjekt igjen, som fordrer en villig maskin og lite krøll i photoshop.

Sukk. SUKK, sier jeg.

Jeg er så lei av å måtte lære andre hvordan de skal oppføre seg. Det har flyttet inn noen nye her, de tar ikke reklamen med seg inn og kaster den, de legger den OPPÅ postkassene. Tror de postmannen tar med seg igjen posten de ikke vil ha?

Så skulle jeg gå med Mac på reparasjon. Der var det en kvisete tyveåring som sa at programvaren ikke gikk på garantien.
Så det er bare hvis for eksempel alle konsonantene smuldrer opp og blir til støv, at garantien gjelds?

Jeg gikk hjem og reinstallerte. Med god telefonsupport fra herr Alog himself. Men Har du sett. Iphotobildene ble ikke med. Hele Iphotobiblioteket er tomt.
Teite teite iphoto, jeg sa jo du var teit.

hjerne, hjerte, kne og tå, kne og tå

Nå som jeg ikke går på skole, og oppdager både hvor fint det er, og hvor dyrt det er å ha lån i lånekassa, tenker jeg jo for eksempel litt på å flytte hjem til Kirkenes. Ellereller! å flytte til New Zealand eller Portugal eller Vardø eller noe annet eksotisk og spennende.
Jeg er ikke helt ferdig med verden. Men jeg vil jo til Kirkenes til slutt. Tror jeg. Jeg tenker mye på hva jeg skal gjøre nå, hve neste steg blir. Min kompis Bernt sier jeg må lytte til hjertet.
Men jeg vet ikke helt, jeg synes det prater mye skit.
Og egentlig vet jeg ikke om det er noen god ide å lytte til en muskel som tilogmed er tverrstripet og oppfører som den er langsstripet eller hvordan det var, jeg tror hjernen strengt tatt er mye bedre skikket til den saken.
Men hjernen er ikke så interessert i oppgaven, den vil heller spille Scrabble på nett, så jeg har visst ikke noe annet valg enn å ta til takke med hjertet.
Hjertet. Det sier at det er viktigere å kunne dra på hytta enn å kunne kjøpe koriander på søndagene. Dessuten er Finnmark en helt annen plass enn resten av Norge, lengre borte fra resten enn Norge enn resten av Norges avstand fra Finnmark, og selv om veldig veldig mange finnmarkineger er kunnskapsløse idoter og stemmer frp, er det det som er hjemme.

Men det hadde vært fin å bo en plass jeg ikke vet noe om og som er helt ny for meg.

Eh. Og så må jeg vel tjene litt penger kanskje.

hm?

Dagen i dag har gått med til å produsere julegaver, og kan dermed ikke omblogges av naturlige årsaker.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...