Jeg kan ikke stave, men:

Det har blitt mye lettere å bo i Sverige. Det er ikke så mye jeg må finne ut av lengre. Det mest kompliserte er å finne ut av skolens kommunikasjon, altså, byråkrati som kunstnerisk utrykk, som Uora så fantastisk treffende omtalte det. (på litt bedre svensk enn meg.)
Når man begynner ny termin må man registrere seg. Dette gjorde man i fjor iallefall på studentkanseliet, så vi dit. På døra henger det tre forskjellige ark om registrering. To av dem opplyser om at registreringen nå er åpnet og angir de begrensede klokkeslettene man får lov å registrere seg i kanseliet på. Disse klokkeslettene er selvsagt forskjellige fra hverandre. Den tredje informerer om at man skal registrere seg på sin egen institusjon og ikke på kanseliet.
(Kanselliet kanskje?) (Ja. Beklager.)

Så da måtte man vente til etter lunsj, et helt annet klokkeslett en det som sto på døra, for å registrere seg hos Djengis Kahns etterkommer.
Det er mye lettere å ha med henne å gjøre enn man skulle tro så nå er alt registrert, tror jeg.



påanijææn

I går var første skoledag, i dag er første sykedag.
Jeg er hjemme fra skolen med forkjølet kropp og utålmodig AD-Hode.
Det er ikke så stas men jeg dreiv jo mye mer med dette før, da var Forkjølelsen nærmest min nye samboer,  helt til jeg fikk Nifsfarlig Nesespray av studentlegen, og siden har jeg holdt meg frisk. Jeg må si det er mye greiere å være syk når det ikke er kun en uke siden man lå til sengs med snørr&snurrehode sist.
Og i sommer har jeg ikke brukt nesesprayen, for jeg synes det er litt plagsomt at jeg mer eller mindre mister luktesansen, komme hjem også kan man verken lukte lyng eller regn! Nå har jeg derimot startet igjen. Siden jeg plutselig skjønte at nå blir du syk, frk. Figenschou.

Uansett: Første skoledag var fin! Særlig siden det ikke var første skoledag, det var jo i fjor på denne tiden, nå var det bare en gjensynsdag og rett på forelesning. Jeg kjenner at jeg liker Konstfack. Konstfack er fint. De kan verken kommunisere eller planlegge, men det var jeg jo advart mot. Nå foreksempel, har vi før skolestart fått utallige mailer fra forskjellige lærere og administratører som alle lyder ca sånn: Videresent melding: jeg får ikke sendt denne til elevene, kan du gjøre det for meg? Vedlagt: pdf 12-13.
Så da får vi denne meldingen med vedlegget pdf 12-13 fra fjorten forskjellige kilder og ønsker kanskje at de skule snakke litt mer sammen, men har nå fått vedlegget da. Fjorten ganger.
Men! Det er det vi ikke har! Vi har fått en to-tre forskjellige vedlegg, de bare heter det samme, og starter likt, men sluttene er forskjellig og der er det diverse viktig informasjon som det ikke står noe om i mailene de kommer i! For en fantastisk løsning!

Mailene omhandler alle kurset jeg er sykt fra idag. Det er veldig fritt og har kun to obligatoriske oppmøtedager. Disse er til gjengjeld sinnsykt obligatoriske og kan du ikke møte den dagen stryker du. Ingen bønn. Dette ble gjentatt kanskje åtte ganger i løpet av intro-forelesningen.
Den førstkommende av de to obligatoriske datoene er min klasse i Helsinki med møblene sine, sendt av vår professor. Dette har man jobbet med siden mars i fjor.
Alt ved det gamle altså.

Nå skal jeg slepe meg i seng igjen, dette ble litt i overkant kjente jeg.
Snrrrrrk.

Invasjonsstyrken

I går hendte det noe grusomt.
Jeg visste jo godt at den vepsen var et sted i leiligheten, så jeg gikk rundt og prøvde å få øye på den, satt opp tre feller og gikk rundt og passet meg og dobbeltsjekket før jeg tok på noe.
Men den holdt seg jo unna, så til slutt satt jeg meg i den fantastiske nye stolen til the Stig for å komme i gang med pensum for dette kurset. Da jeg reiste meg for å skru på litt mer lys utpå kvelden så jeg at den lå i stolsetet.
Jeg hadde sittet den ihjel!

Den veivet litt med armene men var så godt som død så jeg la den ut på verandaen. Jeg tror den må ha sittet på rompa mi hele tia mens jeg lette etter den!
For en som er så redd for veps som jeg er er den en forferdelig ekkel tanke. Grusom.

Nå forblir dører og vinduer gjenlukket til sneen kommer.

satans helvettes dritveps!

Det kjøttet som var lagt i sidelomma på baggen, klarte seg imidlertid ikke like fint. Om det var fordi det ble pakket alene, eller fordi jeg ikke kom på at det var kjøtt der også før midt på natta, janei se det, derom har jeg ingen aning. Ingen jeg vil dele iallefall.

Nå er det en veps her. Jeg har jo tidligere skrevet en finfin oppskrift på hvordan man får ut veps, men den baserer seg på at vepsen tar styring mot nærmeste vindu idet den kommer inn, og holder seg der, og ikke driver og gjemmer seg. Og hvor har så denne vepsen gjemt seg? Aner ikke!
Den kom inn og styrte rett mot en stabel klær, jrøp inn der og ble borte.
Hæ! Hva er det slag opplegg!
Jeg fant fram en altfor kort stekepinsett, tok opp, og ristet, alle klærne i stabelen fra min posisjon bak dørkarmen, men ingen veps. Jeg gjennomristet en gang til. Jeg tenkte at den kanskje var fløyet ut igjem men at man ikke må tenke det. Men hvor var den?
Jeg gikk en tur på skolen. Jeg kom tilbake. Den krøp ut av kleshaugen og summet litt rundt.
Jeg tror kanskje den er på kjøkkenet, det vil si, jeg trodde det, men kunne ikke se den, men så krøp den fram fra bak kjøleskapet og summet litt rundt.
Kan jeg bare få si hvor inderlig jeg hater den vepsen!

Nå har jeg laget en vepsefelle av flaske, honning og øl, men den er ikke interessert. Og jeg vet ikke hvor den er.

flerktrugl

Jeg har forflyttet meg. Jeg er jo enkel å forflytte, jeg kan bli litt irritert på bagasjen som alltid skal følge etter meg og absolutt skal bæres og slepes, men når den foreksempel inneholder både rein og elg og bær er det jo ikke rart at den blir de tillatte 23 kilo og da jeg i morgest dreiv og pakka og ompakka og veide meg og bagasjen fikk jeg en sms av The Stig der det sto Jeg tror det letner litt nå og jeg tenkte Hæ? men så så jeg ut vinduet som jeg ikke hadde hatt tanke om/til å se ut av i all pakkingen, og der var det ikke mye å se. Eller, hvis man regner tåke i kubikk var det veldig mye å se. Sukk. Men jeg ble da kjørt på flyplassen for sikkerhets skyld og sluppet inn og igjennom med mine 23 kilo og jeg sitter der og ser utover landskapet som jeg egentlig ikke vel dra ifra og der lander det plutselig en sasmaskin! Jeg synes den ser litt liten ut faktisk, men bare litt, og det ER osloflyet, så det blir abfahrt.
Iallefall inn i flyet, der vi satt ganske lenge og ventet på en maskin som skulle komme fra Vadsø men som ikke kom fordi det var tåke men så kom den likevel.
Så viste det seg at vadsøværingene var så tunge at dette ikke gikk, vi måtte tappe litt drivstoff for å bli litt lettere, for nå hadde vi jo ventet på dem og da kunne vi jo ikke like godt si at unnskyld, vi visste ikke at dere var så tjukke, dere får ikke være med likevel, så da ble det ut med drivstoffet istedet, og alle skjønner jo at det ikke går, så da måtte vi ned i Tromsø og tanke litt mer, for dette er nemlig et litt lite fly sier styrmannen til oss, hah, ti poeng for meg for min skarpe observasjonsevne, og når vi har tanket i Tromsø er det avgårde igjen og da får vi motvind. Og rekk opp handen den som skjønner at man ikke når noe Stockholmsfly på denne måten.
Det gjorde man ikke.
Så dah...ble jeg ombooket til et mye senere fly.
Og fikk en lapp med penger påskrevet til å spise for.
Og ventet.
Og bekymret meg for alt kjøttet som lå en plass og sikkert ikke gjorde sitt beste for å holde seg frossent.
Og gikk innom taxfree-en og sånn men ville strengt tatt ikke ha mer å bære på.
Og så ble Stockhomsflyet bittelitt forsinket men det var jo helt i stilen, så det gikk greit.
Og! Så fant jeg en billett med ett klipp igjen til t-banen i pengboka! Og da ble jeg glad for da slapp jeg å stresse rundt med 23 kilo halvsmeltet reinkjøtt for å kjøpe ny.
Derretter kom all den gruelige slepinga på bagasjen, og i litt slitnere tilstand enn beregnet, men til slutt kom jeg hjem!
Hååååh!

Der var det jo ikke så mye mat. Og alle butikkene var stengt. Er stengt. Dette er jo nå, jeg har skrevet meg inn i presens.
Jeg spiser is og gresskarkjerner og drikker folkøl. Og alt kjøttet har klart seg helt fint. Og multebærene. Men de kanskje skal jeg tine så jeg får til frokost i morgen.

trekkfugl

Jeg er litt lei meg fordi jeg skal reise herfra nå.
Og jeg gleder meg til å komme til Stockholm.
Derfor.
Jeg synes det er litt dårlig gjort av meg å glede meg til å reise fra Kirkenes. 

Mot øst, for fanes!

To stykker sitter og skriker til TVen. Det er værmelding. De skriker ikke fordi været er dårlig. Det kan godt være det meldes dårlig vær, men det vet de to ikke noe om. Det er derfor de skriker og vifter med armene til fjernsynet. Værdamen står som vanlig pal med det tjukke hodet sitt foran Kirkenes både på meldinga for torsdag, fredag og lørdag.

Stefaren min har ringt til værmeldinga tre ganger! På ordentlig!
Han sier det er åpenbart at metorologisk institutt ikke vil være med på nordområdesatsinga.

og så litt regn

Er jeg litt for åttitreårig når bloggpostene mine handler om været?
Flere åttitreåringer burde blogge.
Men kanskje ikke om været.

Det er litt deilig at det regner, det føles mer normalt, dessuten har jeg jo som sagt solbrente knær. Og det lukter godt ute.
Ulempen var at jeg ble ganske våt da jeg skulle opp på museet i et lite møte. Men jeg er jo ikke laget av pappmachemasje.
(Hva er jeg laget av? Lær?)

Nå fant jeg en tekopp som jeg hadde laget meg for noen timer siden. God og kald. Men en hyggelig overraskelse like fullt. En annen overraskelse jeg mer frykter er når jeg kommer på det jeg lå og tenkte i natt at jeg måtte huske å gjøre i dag, men ikke gadd skrive ned for det var jo så viktig at det kom jeg til å huske på uansett.
Nu vel.
Jeg har fått taco både til frokost og lunsj!

plutselig ferie

Plutselig var det så fint vær! I dagesvis i strekk!
Det skjer ikke hvert år så vi dro på hytta og satt oss på verandaen. Der har vi sittet siden sist gang jeg blogga. Vi plukka litt blåbær men dett var også dett. Jeg øvde meg på å ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke var alle andre steder, og leste bøker og spiste potetgull og drømte om talekurs og barackobama med nyrestein og wooly people og søstra mi som blei borte i en lang gang under huset. Og satt mer på verandaen og fikk vin om kvelden og hørte lemen og mus pistre rundt, og så en kjempestor båt bli dytta rundt på av to bittesmå til den fikk snudd seg rundt og så dro den så det blei deilig kveldsstille, og man kunne se på ea og tjelden og laks- eller siland, og fjæraplytten som jeg har trodd var en vårfuggel, og skarv og mås. Og ravn og sjura. Og noen satte garn og så kom det tre kajakker og i den ene satt Turid! og det var lenge siden og så ble det kaldt og man gikk inn.

Jeg har tilogmed blitt solbrent. Jeg kan ikke helt forstå hvordan det gikk til. Jeg er nemlig fortsatt nordpå, her har vi ikke sånt.
Det jeg iallefall ikke helt forstår med denne solbrentheten er at jeg har blitt solbrent på den ene armen og på begge knærne. Får jeg påminne om at jeg har vært to uker i Stokkebyen og solet meg? Samt i trøndelagen og foretatt meg det samme? OGSÅ på knærne. Det har ikke blitt noe mer forskånet fra sol enn si ørene. Men nå skulle de plutselig bli solbrente begge to, mutters alene på kroppen. Og armen da.
Kan de fattige begripe.

Øvelser i avsluttet hjemlengsel

I dag har jeg (faktisk) vært på visning. Syv stykk.
Mest for øvelsens del. Vi har jo ett år igjen Stockholm og trives der. Men det kunne jo vært trivelig å bo her også. Kanskjemuligens.
I en rekkehusleilighet med sprekk tversigjennom grunnmuren for eksempel, og oljekamin, der er jo så sjarmerende. Og lekkasje på badet med algevekst utav do og inn i dusjkabinettet, med avstengt vann, beskrevet som "noe misfarging av gulv" i prospektet.
Ah, du fagre Sør-Varanger!

Nei, men det som taler mest i mot huset er det at jeg kan jo ikke etter å ha snakka om hjemflytting til fantastiske Kirkenes til samtlige oppsamlede søringevenner og -bekjente i alle de år, som jeg også forsøker å realitetsoreintere i forhold til nordgokktankegang, plutselig sende ut flyttetmelding til "Reinsdyrveien".




Jeg forsøker også å holde linken til hjemstedet levende ved å stemme ved lokalvalget. Bortsett fra at det er absolutt ingen av partiene jeg har lyst å stemme på.
Jeg tok den der valgomaten til NRK, som bestemte at jeg skulle bestemme Venstre. Njanjeija, men så tok jeg den en gang til og svarte Denne saken har jeg ingen formening om og Saken i seg bryr meg midt i navlen på alle spørsmålen valgomaten hadde, og da foreslo den Venstre, og er det noe som ikke kjennetegner meg er det at jeg overhodet ikke bryr meg. Dobbel negativ; jeg mener, jeg vil jo ikke stemme på døh-det-driter-jeg-i-partiet.

Hjemflyttelse vil åpenbart servere et par kameler. Hm

tilbake hos min mor

Min tante er her også, og har fått den dyna som gjester får hvis de er litt frampå og nekter å sove under samedyna. Men jeg er også frampå og uoverrumplbar, jeg har med sovepose.

herlighet og ærlighet

Her om dagen traff jeg på en av tantene i barnehagen. Altså, fra den gang jeg gikk i barnehage.
Og det er jo ikke sånn at vi snakkes, men vi er jo på hils. Men denne gangen kom hun bort til kafebordet mitt og sa at Jeg visste at du ikke kom til å blir noe a4menneske allerede da du gikk i barnehagen. Med noen unger skjønner man det.
Og jeg syntes det var så fint!
Både at hun gadd å komme bort å si det, og også fordi, hvordan skal jeg si det, det er litt en lettelse.
Det er jo ikke til å stolstikke at det hadde vært fryktelig mye enklere å stable dette livet med alle sine praktikaliteter sammen, om jeg bare hadde vært for eksempel marinbiolog eller ingeniør eller barne- og ungdomsarbeider. Penger, stabilitet, hus, alt det der.
Men jeg vil jo ikke! Jeg vil være som jeg er, og gjøre som jeg gjør.  Marinbiolog har aldri vært noe reelt alternativ, det ser jo gøy ut og sånn, men nei. Det går bare ikke. (Alle mine gode karakterer, brukte dem aldri til noe, jeg!)

Men det er litt deilig at ting kan tyde på at det ikke er min skyld at det gikk som det gikk.

da jeg var barn

Javel, vi blir vel ikke enige om det er sånn eller sånn når det gjelder det der med at alle unger tror at de kanskje er de eneste som ikke vet at de er mongoloide.

ting alle trodde da de var små:

-at man er hjerneskadet, men ingen har fortalt deg det og hele verden er bare en konspirasjon for at du ikke skal skjønne det heller, og at mamman og pappan din egentlig er ansatt for å ta vare på deg
-at alle egentlig tenker på norsk
-at svensker er litt dummere enn nordmenn
-at det finnes spøkelser, hekser og troll, og underjordiske
-at det er makk i løvetann
-at man springer mye fortere med joggesko enn med vanlige sko
-at man faktisk kunne bli sånn, hvis vinden snudde, muligens
-at det hjalp å blåse på om man hadde slått seg
-at om man plukket kart, tok det syv år før det blei bær på den planten igjen
-at det het kaffebiller
-og alt det der styret med usynlige venner
-at når noen brakk en fot så brakk den faktisk av


-og personlig trodde jeg også at jeg hadde en tryllestav i magen, som gjorde at ting ble borte.

her var det jeg jo ville være

 men den gang ei. til neste år! da!

opp- og nedturer

Var på formiddagskafe med min venninne Karrimorr i dag, og fortalte om den festen jeg var på der det bare var ettåringer. Karrimorr kom fram til at hun heller ikke hadde vært på fest siden Solvor, sommerhøst&vinter flytta fra byen. Vi diskuterte teorien om at det alltid har eksistert et parallelt festmiljø her, men spora av i bekymringer over at vårt forrige festmiljø muligens hadde regruppert seg, og at vi nå var de to eneste som ikke ble invitert.
(sant det er ikke sånn?)
Deretter gikk samtalen over på den tanken jeg tror alle har hatt som barn:
Hva om jeg er mongoloid og ingen har fortalt meg det?

slik leve dei der!

Jeg har vært i jebbursdag.
Det slo meg at etter at solvor&sommer, høst og vinter flyttet fra byen, har jeg egentlig ikke vært på fest her. Har jeg det da? Jeg har jo ikke det. Jeg har vært i middag m tilhørende alkohol, riktignok, men ikke fest. (Tror jeg.)
Men i går altså. Trippelbursdag, her skal man gjenta det tapte! Ok, det ble feil, men alle skjønner hva jeg mente. Og det var skikkelig trippelfest, god mat og god stemning og fine folk. Tror jeg. Jeg hadde nemlig ikke truffet noen av dem før, omtrent. Og når skjedde det sist? I Kirkenes, mener jeg? Jeg har virkelig blitt utflytta. Tror jeg, må jeg kanskje legge til her og. Det fleste var nemlig ettåringer (altså ikke småbarn, men sånne som kommer til tiltakssonen for å jobbe ett år for å få nedskrevet studielånet sitt, og så drar igjen. Det fører til at man får både arbeidskraft, tilsiktet, og ett litt livligere miljø enn om man skulle vært en by i gokk totalt uten tilsig, utilsiktet, regner jeg med.)
For alt jeg vet kan det jo være at det bestandig har vært et blomstrende parallelt festmiljø med forskjellige ettåringer her i byen, og jeg har bare ikke visst om det, men det var litt overraskende å komme på en tjåke full fest og være én av tre kirkenesere. Heldigvis ville mange av tilflytterne også snakke om bærplukking, hytteliv, døde hvaler og fiske, så det gikk greit.

En annen ting som var nytt var å være sånn omtrent eldst. Det er jeg jo stort sett heller ikke. På fest, mener jeg. Og lavest. Siden jeg var i minoritet som lokal. Men mye av festen oppholdt seg i gangen, ved trappa, og jeg kunne stå et par trappetrinn opp, så det gikk også greit.


Man må nok venne seg til endel nytt, om man skal flytte hjem, men det virker som om det ikke har tapt seg, bare endret seg.

oppdaterer oppdateringene

Jeg jobber. Noen dager i arbeidsklær, noen dager foran dataen. Og så hender det at jeg går ut og drikker øl, og krangler med folk. Jeg tar min oppgave som Nordlig Ambassadør alvorlig, prater man skit skal man vite at man gjør det. Og så jobber jeg igjen, mest det. Om ikke lenge blir det Stockholm igjen, jeg synes alltid det er så fryktelig trist å dra fra høsten her.

Hva mer?
Det holder seg rundt ti grader (celcius, som vi bruker her nord) og det er litt deilig. Fire grader derimot.
Jo, det blir jo litt famlie. Skjønt de klarer seg jo ganske bra sjøl også.
Når jeg er ferdig å jobbe skal det helst bli litt hytteliv. Da må vi først flytte litt flyttelass.

Og dere da?

ikke det nei

i dag har jeg stått opp, ventet litt, ventet litt mer, det ble ikke så mye til sammen, vært på trykkeri, sittet på kafe og jobbet, i Kirkenes tilogmed, utropstegn, jobbet, stekt biff, spist den,
ja
og nå blogger jeg.

Jeg har drømt noe om noen jeg måtte redde, det ordna seg.

Nå vil jeg ha gintonic.

Over til noe helt annet.

Kroppen altså. Den lever sit eget liv. Vanligvis er det jo A-D-hodet som kjører sitt eget liv og opplegg, men nå som Kroppen har holdt seg frisk er det mer harmoni mellom de to, og det er jo fint for meg. Det er vanligvis A-D-Hodet som får mest kjeft og mas fra meg, men Kroppen har nå sine egenheter den og.
Nå tenker jeg på det der å måtte tisse. For eksempel bittelitt. Når man er ute eller på tur eller egentlig holder på med noe annet. Da er det liksom ikke noe problem, Kroppen ber meg registrere at jeg må tisse, litt, ikkenohastverkaltså, men hvis du nå bare kan registrere at det er sånn det er, og så er det ikke mer mas.
Helt til den plutselig får øye på et do!
Da! Da er det fanden meg NUUNUNUNUNUNU æ må pess, NU!
Fra 0,4 på tissatrengtskalaen til 8000 på to sekunder!
Jedorias.

Halvseig

Det er barmarkssesong. Jeg prøver å unngå å bruke sommerlue og sommervotter for man må ta tilfellet i akt og gå luelaus. Jeg fryser bare lit...