Dere vet når man ikke har så mye å melde? Eller, man har ikke så stort kommunikasjonsbehov liksom.
Sneen er fin i Kirkenes, ikke så fin i Stockholm. Visstnok.
men nei
Nå har den gode Emilia også forsøkt å ringe Bredbandsbolaget, men selv hun måtte gi tapt.
Ta er det nok bare å ringe ComHem og betale for deres bredbånd også. Ett bredbånd for prisen av to. Bare en dum nordmann som går med på en sånn avtale.
Ta er det nok bare å ringe ComHem og betale for deres bredbånd også. Ett bredbånd for prisen av to. Bare en dum nordmann som går med på en sånn avtale.
atte hø?
Altså. Det der med å ikke se smøret på veggen når man er trøtt: Hæ?
Smør? Hvilken vegg?
Hva er dette slags uttrykk egentlig???
Smør? Hvilken vegg?
Hva er dette slags uttrykk egentlig???
Svensk logikk
Der jeg leier er bredbånd inkludert i husleien. For alle andre enn meg. Jeg betaler, men jeg får ikke bredbånd fordi Bredbandsbolaget ikke kan gjøre en kredittsjekk på meg. Dermed kan jeg ikke få koble meg på bredbåndet jeg betaler for.
Jeg har ringt og snakket med dem. Jeg sa at da jeg var kunde hos ComHem betalte jeg abonnementet et år i forvei hver år. Av samme grunn. Ja, sa kundekonulenten hos Bredbandsbolaget, men det kunne jeg jo ikke gjøre nå siden jeg jo allerede betalte for bredbåndet via husleien. Så da var det ingen måter de kunne forsikre seg om at jeg kom til å betale og da kunne jeg ikke få bredbånd.
Ja, men jeg betaler jo allerede, sa jeg. Det trekkes automatisk av husleien og det er ingenting jeg kan gjøre for å stoppe det.
Joda. Det kunne han også se på sin datamaskin. Men jeg kunne ikke få bli kunde hos dem siden jeg ikke var svensk nok til at de kunne foreta en kredittsjekk hos dem sånn at de var sikre på at jeg kom til å betale. Såh daeh.....
Svensker. Vet dere at vi kaller dere Nordens tyskere?! Det er ikke uten grunn.
Jeg har ringt og snakket med dem. Jeg sa at da jeg var kunde hos ComHem betalte jeg abonnementet et år i forvei hver år. Av samme grunn. Ja, sa kundekonulenten hos Bredbandsbolaget, men det kunne jeg jo ikke gjøre nå siden jeg jo allerede betalte for bredbåndet via husleien. Så da var det ingen måter de kunne forsikre seg om at jeg kom til å betale og da kunne jeg ikke få bredbånd.
Ja, men jeg betaler jo allerede, sa jeg. Det trekkes automatisk av husleien og det er ingenting jeg kan gjøre for å stoppe det.
Joda. Det kunne han også se på sin datamaskin. Men jeg kunne ikke få bli kunde hos dem siden jeg ikke var svensk nok til at de kunne foreta en kredittsjekk hos dem sånn at de var sikre på at jeg kom til å betale. Såh daeh.....
Svensker. Vet dere at vi kaller dere Nordens tyskere?! Det er ikke uten grunn.
men man piller ikke Emilia på nesen
En venninne av meg har kjøpt seg leilighet. Hun er ganske for seg, så planen var slik: reise til India, komme hjem, overta leilighet, male leilghet, flytte inn. Sånn i løpet av en og en halv uke.
Da hun kom hjem oppdaget hun at de forrige eierne ikke hadde tatt ut de svære garderobeskapene avtalen var at de skulle fjerne. Altså fikk hun ikke malt. Altså sto tidskjemaet i fare for å sprekke.
Men Emilia ligger ikke bak vognen og taper seg så hun ringte og ba disse luringene fjerne skapene NÅ. Og det skulle de. Så kunne de ikke likevel. Så ringte Emilia igjen og var streng, hun ville IKKE HA garderobeskapene og det var avtalen at de skulle ha vært fjernet når hun flyttet inn. Så skulle de komme.
Så slo det Emilia at JEG har jo ingen møbler og kanskje jeg ville ha dem, og det ville jeg gjerne. Hvem sier neitakk til seks garderobeskap når man ingen møbler har og ens egen tidligere huseier har skrudd ned absolutt alt som er mulig å skru ned i leiligheten, når man flytter inn. Ikke en eneste horisontal flate igjen en eneste plass.
Men jeg har jo ingen bil, så jeg får ikke hentet dem, sa jeg til Emilia. Emilia syntes ikke det var noe problem for enten kunne luringene kjøre dem hjem til meg istedetfor på søppelfyllinga, som de hadde beklaget seg over lå så langt unna og var så vanskelig å få kjørt til, og hvis ikke det gikk hadde hun leid bil til sitt eget flyttelass og kunne kjøre garderobeskapene ingen ville ha, hjem til oss.
En helt fantastisk god løsning. (En helt fantastisk god venn.)
Men det syntes plutselig ikke de som en gang hadde eid leilgheten med skapene. Nei, jeg måtte betale for skapene. Og for utkjørningen.
Jaha, er det sånn det er, sa Emilia. Ja sånn er de, sa de.
"och jag gillar ju när det blir lite bissniss!" som Emilia sa.
Så enden på visa ble at de tidligere eierne av garderobeskapene måtte betale Emilia for å kjøre garderobeskapene hjem til oss. For leiebilen hun kjørte flyttelasset sitt i og i tillegg noen kroner for bensinen.
Hun er en stjerne, den Emilia.
Da hun kom hjem oppdaget hun at de forrige eierne ikke hadde tatt ut de svære garderobeskapene avtalen var at de skulle fjerne. Altså fikk hun ikke malt. Altså sto tidskjemaet i fare for å sprekke.
Men Emilia ligger ikke bak vognen og taper seg så hun ringte og ba disse luringene fjerne skapene NÅ. Og det skulle de. Så kunne de ikke likevel. Så ringte Emilia igjen og var streng, hun ville IKKE HA garderobeskapene og det var avtalen at de skulle ha vært fjernet når hun flyttet inn. Så skulle de komme.
Så slo det Emilia at JEG har jo ingen møbler og kanskje jeg ville ha dem, og det ville jeg gjerne. Hvem sier neitakk til seks garderobeskap når man ingen møbler har og ens egen tidligere huseier har skrudd ned absolutt alt som er mulig å skru ned i leiligheten, når man flytter inn. Ikke en eneste horisontal flate igjen en eneste plass.
Men jeg har jo ingen bil, så jeg får ikke hentet dem, sa jeg til Emilia. Emilia syntes ikke det var noe problem for enten kunne luringene kjøre dem hjem til meg istedetfor på søppelfyllinga, som de hadde beklaget seg over lå så langt unna og var så vanskelig å få kjørt til, og hvis ikke det gikk hadde hun leid bil til sitt eget flyttelass og kunne kjøre garderobeskapene ingen ville ha, hjem til oss.
En helt fantastisk god løsning. (En helt fantastisk god venn.)
Men det syntes plutselig ikke de som en gang hadde eid leilgheten med skapene. Nei, jeg måtte betale for skapene. Og for utkjørningen.
Jaha, er det sånn det er, sa Emilia. Ja sånn er de, sa de.
"och jag gillar ju när det blir lite bissniss!" som Emilia sa.
Så enden på visa ble at de tidligere eierne av garderobeskapene måtte betale Emilia for å kjøre garderobeskapene hjem til oss. For leiebilen hun kjørte flyttelasset sitt i og i tillegg noen kroner for bensinen.
Hun er en stjerne, den Emilia.
koftekamp
æ blogge så lite for æ driv æ syr arman på kofta mi. det tar all min våkne tid å konsentrasjon.
men nu e æ snart ferdig med hele kofta, æ har bare holbien igjen.
å nu som den e nesten ferdig angre æ litt på fargevalget. æ syns rett og slett den e litt spraglat. se for dåkker en pose nonstop.
men.
som same har man ikke så mye valg, man e nødd å være bittelitt spraglat, det e innebygd i tradisjon.
men nu e æ snart ferdig med hele kofta, æ har bare holbien igjen.
å nu som den e nesten ferdig angre æ litt på fargevalget. æ syns rett og slett den e litt spraglat. se for dåkker en pose nonstop.
men.
som same har man ikke så mye valg, man e nødd å være bittelitt spraglat, det e innebygd i tradisjon.
av den grunn
http://www.digitaltmuseum.no/things/furu-skade-p-skog-lappegnag-mann/NSK/DSS.0209?query=lappegnag&js=1&search_context=1&count=1&pos=0
dette er et lappegnag
og vi figenschouer er jo viden kjent for å ha fine tenner
dette er et lappegnag
og vi figenschouer er jo viden kjent for å ha fine tenner
reineiere stopper ditt og reineiere stopper datt
Jeg ville bare si en ting. For jeg ser at reineiere har stoppet noe igjen.
Det var noen der fra før.
Det var bare det jeg ville si. Når reineiere stopper noe. For det er sjelden du ser at for eksempel regnskapsførere eller bønder stopper noenting.
For da var det så åpenbart at det var noen der fra før. Åja, her ligger det en bondegård, ja men da legger vi ikke den nye turistløypa vår her. Åja her er det jaggumeg et regnskapskontor, ja men da setter vi ikke opp en vindmølle, for det er visst noen som bruker dette området allerede.
Og det er ikke alltid like lett å se når det gjelder reindriften. Sånn der med det blotte øye en dag i februar når man planlegger noe i august. At her er det noen. På samme måte som det er en bondegård der og man av den grunn aldri i livet ville planlagt noen større arrangementer og så fått bonden på nakken som ville stoppe både det ene og det andre.
Ganske akkurat sånn er det.
Det var noen der fra før.
Det var bare det jeg ville si. Når reineiere stopper noe. For det er sjelden du ser at for eksempel regnskapsførere eller bønder stopper noenting.
For da var det så åpenbart at det var noen der fra før. Åja, her ligger det en bondegård, ja men da legger vi ikke den nye turistløypa vår her. Åja her er det jaggumeg et regnskapskontor, ja men da setter vi ikke opp en vindmølle, for det er visst noen som bruker dette området allerede.
Og det er ikke alltid like lett å se når det gjelder reindriften. Sånn der med det blotte øye en dag i februar når man planlegger noe i august. At her er det noen. På samme måte som det er en bondegård der og man av den grunn aldri i livet ville planlagt noen større arrangementer og så fått bonden på nakken som ville stoppe både det ene og det andre.
Ganske akkurat sånn er det.
Skrekken. Skrekker.
Da jeg gikk på Konstfack i Stockholms by, var det en dag under lunsjen at noen tok opp dette å være redd for ting. Sånn som at noen er redd for høyder og kineseren var redd for spøkelser og andre ikke liker å fly. Jeg sa at jeg var redd for bjørn. Og det syntes alle var et dårlig svar, for bjørn er jo farlig.
Og jeg skjønner jo reaksjonen, men man må huske at det er byunger dette. De er ikke vant til å gå i skogen.
Jeg er jo ikke redd for at det skal stå en bjørn bak hjørnet ved bokhandelen, eller på verandaen til Sentrum, jeg er redd for at den skal komme og drepe meg når jeg er i skogen. Og så kan man si, ja det er jo vanlig at det er bjørn i skogen, og den er fortsatt farlig, så det er ikke spesielt ulogisk å være redd for bjørn. Men: jeg går rundt og tenker veldig mye på bjørn. Jeg vil ikke være alene i skogen for jeg er bjørneredd. Og det er jo selvsagt fordi den er farlig men det er det jo å styrte med fly også, om dere skjønner. Skrekken står egentlig ikke i proposjon med faren. Selv om bjørn er farlig.
Prøvde jeg å formidle til disse byungene. Og jeg vet ikke om jeg klarte det.
Jeg er også redd for havet. Litt på samme måte som for bjørn, men ikke helt likt. Jeg er ikke redd for havet i seg selv, jeg har aldri våknet fra en drøm der jeg står og steker pølser på kjøkkenet og så snur jeg meg og så ser jeg at der står havet utenfor vinduet og jeg må skynde meg å låse alle dører, sånn som jeg ofte drømmer om bjørner. Jeg liker bare ikke å være på havet. Og det må man jo, hele tiden. Og da blir jeg sur og stresset og redd, og tenker bare på hvor stort der er og på alt som er under oss og det er kaldt og fullt av torsk. Særlig det der med torsken henger jeg meg veldig opp i. The Stig trodde lenge at jeg var redd for torsk, for det var vel sånn jeg prøvde å forklare det. Men jeg er ikke så fryktelig redd for matfisk, bare når den er i kombinasjon med havet. Under båten.
Det er rart det der når man er redd man kan liksom fortsatt tenke logisk men logikken er en annen.
Jeg kan godt være redd for havet på vegne av andre også. Hvis noen er ute og fisker for eksempel, så kan man jo forsøke å berolige seg selv med at de er båtvante og kjent i området og aldri tar teite sjanser og at det er strålende vær. Men! Hva om det kommer en hval og velter båten?!? Eller de får ei kjempekveite og ikke klarer å kutte tømmen og blir dradd rakt ut på storhavet?!
Sannsynligvis gjør det ikke det, men sannsynlighetsberegning hører liksom ikke med i regnskapet om man har en skrekk. Det er mye mer basert på alle tenk-om. Og jeg er jo utstyrt med i overkant mye fantasi. Det kan ha sine ulemper.
Jeg ramset vel ikke opp alt dette da vi snakket om dette, jeg tror jeg nevnte veps kanskje, som jeg ikke liker, og da var det noen som ble veldig overrasket over at jeg gikk rundt og var redd for ikkefarlige ting, for jeg virker liksom så kul med alt og rasjonell alltid. Som om jeg har oversikten. Og det er jo også sant. På en måte.
For bor man i Stockholm er bjørnefrykt ikke et naturlig samaleemne. Det er tilogmed ganske vanskelig å forklare.
Hadde jeg vært redd for reduksjonslinjaler og tegnepapir, da hadde nok ikke folk trodd at jeg var kul og rasjonell. Men jeg er redd for hav og bjørn.
Og jeg klarer ikke helt å synes det er teit. Jo, å være redd for veps er litt teit. Men selv om både bjørn og hav legger forholdsvis mye demper på gledene man kunne ha hatt, klarer jeg ikke å synes at jeg selv er teit som er redd for havet. Det er jo HAVET!
Så tenker jeg at det er sånn det er. Jeg er redd for saker. Det skyldes nok overutviklet fantasi og forestillingsevne. Så får man et par skrekker på kjøpet.
Det er ikke unaturlig å være redd for farlige ting, men det er litt slitsomt når man bruker enormt mye energi på å se for seg det verste hele tiden. Det er litt som å betale inn en forsikringspremie som årlig er ti ganger høyere enn det du noengang kommer til å få ut i forsikringsoppgjør. Ikke særlig rasjonelt. Kanskje litt teit. Men i bunn og grunn ikke teit heller. Men uten tvil en litt dårlig ordning.
Og jeg skjønner jo reaksjonen, men man må huske at det er byunger dette. De er ikke vant til å gå i skogen.
Jeg er jo ikke redd for at det skal stå en bjørn bak hjørnet ved bokhandelen, eller på verandaen til Sentrum, jeg er redd for at den skal komme og drepe meg når jeg er i skogen. Og så kan man si, ja det er jo vanlig at det er bjørn i skogen, og den er fortsatt farlig, så det er ikke spesielt ulogisk å være redd for bjørn. Men: jeg går rundt og tenker veldig mye på bjørn. Jeg vil ikke være alene i skogen for jeg er bjørneredd. Og det er jo selvsagt fordi den er farlig men det er det jo å styrte med fly også, om dere skjønner. Skrekken står egentlig ikke i proposjon med faren. Selv om bjørn er farlig.
Prøvde jeg å formidle til disse byungene. Og jeg vet ikke om jeg klarte det.
Jeg er også redd for havet. Litt på samme måte som for bjørn, men ikke helt likt. Jeg er ikke redd for havet i seg selv, jeg har aldri våknet fra en drøm der jeg står og steker pølser på kjøkkenet og så snur jeg meg og så ser jeg at der står havet utenfor vinduet og jeg må skynde meg å låse alle dører, sånn som jeg ofte drømmer om bjørner. Jeg liker bare ikke å være på havet. Og det må man jo, hele tiden. Og da blir jeg sur og stresset og redd, og tenker bare på hvor stort der er og på alt som er under oss og det er kaldt og fullt av torsk. Særlig det der med torsken henger jeg meg veldig opp i. The Stig trodde lenge at jeg var redd for torsk, for det var vel sånn jeg prøvde å forklare det. Men jeg er ikke så fryktelig redd for matfisk, bare når den er i kombinasjon med havet. Under båten.
Det er rart det der når man er redd man kan liksom fortsatt tenke logisk men logikken er en annen.
Jeg kan godt være redd for havet på vegne av andre også. Hvis noen er ute og fisker for eksempel, så kan man jo forsøke å berolige seg selv med at de er båtvante og kjent i området og aldri tar teite sjanser og at det er strålende vær. Men! Hva om det kommer en hval og velter båten?!? Eller de får ei kjempekveite og ikke klarer å kutte tømmen og blir dradd rakt ut på storhavet?!
Sannsynligvis gjør det ikke det, men sannsynlighetsberegning hører liksom ikke med i regnskapet om man har en skrekk. Det er mye mer basert på alle tenk-om. Og jeg er jo utstyrt med i overkant mye fantasi. Det kan ha sine ulemper.
Jeg ramset vel ikke opp alt dette da vi snakket om dette, jeg tror jeg nevnte veps kanskje, som jeg ikke liker, og da var det noen som ble veldig overrasket over at jeg gikk rundt og var redd for ikkefarlige ting, for jeg virker liksom så kul med alt og rasjonell alltid. Som om jeg har oversikten. Og det er jo også sant. På en måte.
For bor man i Stockholm er bjørnefrykt ikke et naturlig samaleemne. Det er tilogmed ganske vanskelig å forklare.
Hadde jeg vært redd for reduksjonslinjaler og tegnepapir, da hadde nok ikke folk trodd at jeg var kul og rasjonell. Men jeg er redd for hav og bjørn.
Og jeg klarer ikke helt å synes det er teit. Jo, å være redd for veps er litt teit. Men selv om både bjørn og hav legger forholdsvis mye demper på gledene man kunne ha hatt, klarer jeg ikke å synes at jeg selv er teit som er redd for havet. Det er jo HAVET!
Så tenker jeg at det er sånn det er. Jeg er redd for saker. Det skyldes nok overutviklet fantasi og forestillingsevne. Så får man et par skrekker på kjøpet.
Det er ikke unaturlig å være redd for farlige ting, men det er litt slitsomt når man bruker enormt mye energi på å se for seg det verste hele tiden. Det er litt som å betale inn en forsikringspremie som årlig er ti ganger høyere enn det du noengang kommer til å få ut i forsikringsoppgjør. Ikke særlig rasjonelt. Kanskje litt teit. Men i bunn og grunn ikke teit heller. Men uten tvil en litt dårlig ordning.
-ajeeee!
...som de sier i Sverige.
(og Polly, du trenger ikke lese denne. Denne posten inneholder assosiasjoner til Brus.)
Mine bakerste jeksler treffer ikke hverandre. De som henger, stikker rett utover i kinnet. De som står oppfører seg helt fint men de har jo ikke så mye å gjøre ettersom de som henger ikke vil være på lag med dem. Problemet med dette er ikke å ha munnen full av tenner man ikke bruker, problemet er at hvis jeg snakker, ler eller smiler for mye, maser hengejekslene hull i kinnet. Ja ikke hull tvers igjennom da, herregud. Men det blir sår der kinnmusklene er.
Og jeg er jo en pratsom person. Og det er vanligvis ikke et problem. Men si at jeg og the Stig går en tur på museum og deretter går improviserer og tar noen øl her og der, plutselig har jeg prata og smilt fra tre til tolv. Ah-au. Au.
Jeg hadde det altså ualminnelig hyggelig i går. Desverre. Eller, det var verdt det. Absolutt. Men jeg kommer ikke på noen måte å unngå dette problemet på. Ingen reelle måter.
Og for dere som fortsatt leser, altså ikke Polly, er "brus" et kodeord for blod, som Polly har en helt utrolig skrekk for.
(og Polly, du trenger ikke lese denne. Denne posten inneholder assosiasjoner til Brus.)
Mine bakerste jeksler treffer ikke hverandre. De som henger, stikker rett utover i kinnet. De som står oppfører seg helt fint men de har jo ikke så mye å gjøre ettersom de som henger ikke vil være på lag med dem. Problemet med dette er ikke å ha munnen full av tenner man ikke bruker, problemet er at hvis jeg snakker, ler eller smiler for mye, maser hengejekslene hull i kinnet. Ja ikke hull tvers igjennom da, herregud. Men det blir sår der kinnmusklene er.
Og jeg er jo en pratsom person. Og det er vanligvis ikke et problem. Men si at jeg og the Stig går en tur på museum og deretter går improviserer og tar noen øl her og der, plutselig har jeg prata og smilt fra tre til tolv. Ah-au. Au.
Jeg hadde det altså ualminnelig hyggelig i går. Desverre. Eller, det var verdt det. Absolutt. Men jeg kommer ikke på noen måte å unngå dette problemet på. Ingen reelle måter.
Og for dere som fortsatt leser, altså ikke Polly, er "brus" et kodeord for blod, som Polly har en helt utrolig skrekk for.
den norske idioten
Den siste uken har jeg orget med penger, megler og bank. Det har ikke vært lett. Det har av en eller annen grunn vært misforståelser i absolutt alle ledd, og jeg skjønner faktisk ikke helt hvor de kommer fra. Jeg forklarer så nøyaktig jeg bare kan hva det er jeg vil til kundekonsulenten på kundetelefonen, får oppfølgingsspørsmål, korrigerer misforståelser, får svar. Stusser, dobbeltsjekker. Får bekreftet svar.
Ringer megler med ny logistikk for betaling av leilighet. "eh, ja, jeg har snakket med kundekonsulent...hun sier vi bare skal møte opp alle sammen, du, selger, jeg, og trekke en kølapp i en hvilken som helst bank....nei ikke den som ligger nærmest meglerkontoret for den kan ikke gjøre sånt."
Opprinnelig ville megler at vi alle skulle møte på hennes kontor og ta den siste overføringen av penger over telefon derfra. Hun ba meg ringe banken min og ordne dette. Jeg ringte banken min (telefonkø, ny kundekonsulent) og fikk vite at nei sånn kan man ikke gjøre det, summen var for stor. Det er på ingen måte en uvanlig sum for en leilighet, absolutt ikke i øvre prisklasse. Men det gikk ikke. Megler hadde aldri vært borti noe sånt. Jeg lurer på hvor mange leiligheter megler har solgt men holder munn. Megler vil vi skal gjøre siste transaksjoner i møte, i banken. Jeg sitter i telefonkø for å booke møte. Jeg får ikke sitte i kø for plutselig er køen full og det blir lagt på i andre enden. Jeg ringer opp igjen og slåss meg igjennom innledning med Forklar hva du vil med enkle ord, Firesiffers hørdibørdi, Får vi ringe deg opp efter samtalet for å få en vardering av samtalet, Gjenta ditt personnumerosv, der 7-8 alltid blir "28?",NÆÆÆÆÆIIIII SJUUUUUUU ÅTTEEEE!!! og får snakke med en kundekonulent. Trekk kølapp i banken, sier konsulenten.
HÆ??? sier megler, og vil vite hvem som er min kontakt i banken, men jeg har jo ingenting så luksuriøst, megler ringer til banken selv og får vite at jeg ikke eksisterer. Ringer meg og sier at jeg må gå i banken og bekrefte at jeg eksisterer for ifølge hennes opplysninger har jeg ikke konto der. Dette har vi snakket om før og jeg har insistert på at jeg eksisterer OG har konto. Megler tror kanskje at kontoen min har sluttet å eksistere på noe tidspunkt men jeg sier at det tror jeg helt sikkert jeg ville oppdaget. Jeg bruker den hver dag. Etter noen dager fram og tilbake med dette parallelt med telefonkø i Nordea for å få snakke med et menneske som skal ringe meg opp men aldri gjør det, dobbeltsjekker jeg hvilket personnumer hun har på meg og det er feil. Deretter begynner jeg å eksistere.
Megler har på et tidspunkt trodd at jeg heller ikke har konto i banken siden jeg ikke har en egen kundekontakt. De dagene var særlig forvirrende.
Deretter booker megler et møte i banken for at jeg skal møte en person for å skrive under på et papir, og et nytt møte dagen etterpå for at jeg skal få lov å gi pengene jeg skrev om på papiret til meglerens kunde.
Hvorfor fikk ikke jeg til det?
Jeg blir matt.
Og jeg tror jeg vil bytte bank. Og insistere på at vi snakker på engelsk om jeg noengang skal selge. Men nå har jeg fått en mail fra meglerens assistent om at vi skal møte på kontoret deres et gitt tidspunkt, og en sms fra megleren om at akkurat da skal vi møte i banken, så det er kanskje ikke språket som er det største problemet
Ringer megler med ny logistikk for betaling av leilighet. "eh, ja, jeg har snakket med kundekonsulent...hun sier vi bare skal møte opp alle sammen, du, selger, jeg, og trekke en kølapp i en hvilken som helst bank....nei ikke den som ligger nærmest meglerkontoret for den kan ikke gjøre sånt."
Opprinnelig ville megler at vi alle skulle møte på hennes kontor og ta den siste overføringen av penger over telefon derfra. Hun ba meg ringe banken min og ordne dette. Jeg ringte banken min (telefonkø, ny kundekonsulent) og fikk vite at nei sånn kan man ikke gjøre det, summen var for stor. Det er på ingen måte en uvanlig sum for en leilighet, absolutt ikke i øvre prisklasse. Men det gikk ikke. Megler hadde aldri vært borti noe sånt. Jeg lurer på hvor mange leiligheter megler har solgt men holder munn. Megler vil vi skal gjøre siste transaksjoner i møte, i banken. Jeg sitter i telefonkø for å booke møte. Jeg får ikke sitte i kø for plutselig er køen full og det blir lagt på i andre enden. Jeg ringer opp igjen og slåss meg igjennom innledning med Forklar hva du vil med enkle ord, Firesiffers hørdibørdi, Får vi ringe deg opp efter samtalet for å få en vardering av samtalet, Gjenta ditt personnumerosv, der 7-8 alltid blir "28?",NÆÆÆÆÆIIIII SJUUUUUUU ÅTTEEEE!!! og får snakke med en kundekonulent. Trekk kølapp i banken, sier konsulenten.
HÆ??? sier megler, og vil vite hvem som er min kontakt i banken, men jeg har jo ingenting så luksuriøst, megler ringer til banken selv og får vite at jeg ikke eksisterer. Ringer meg og sier at jeg må gå i banken og bekrefte at jeg eksisterer for ifølge hennes opplysninger har jeg ikke konto der. Dette har vi snakket om før og jeg har insistert på at jeg eksisterer OG har konto. Megler tror kanskje at kontoen min har sluttet å eksistere på noe tidspunkt men jeg sier at det tror jeg helt sikkert jeg ville oppdaget. Jeg bruker den hver dag. Etter noen dager fram og tilbake med dette parallelt med telefonkø i Nordea for å få snakke med et menneske som skal ringe meg opp men aldri gjør det, dobbeltsjekker jeg hvilket personnumer hun har på meg og det er feil. Deretter begynner jeg å eksistere.
Megler har på et tidspunkt trodd at jeg heller ikke har konto i banken siden jeg ikke har en egen kundekontakt. De dagene var særlig forvirrende.
Deretter booker megler et møte i banken for at jeg skal møte en person for å skrive under på et papir, og et nytt møte dagen etterpå for at jeg skal få lov å gi pengene jeg skrev om på papiret til meglerens kunde.
Hvorfor fikk ikke jeg til det?
Jeg blir matt.
Og jeg tror jeg vil bytte bank. Og insistere på at vi snakker på engelsk om jeg noengang skal selge. Men nå har jeg fått en mail fra meglerens assistent om at vi skal møte på kontoret deres et gitt tidspunkt, og en sms fra megleren om at akkurat da skal vi møte i banken, så det er kanskje ikke språket som er det største problemet
Nå
Jeg drømte i
natt at jeg arbeidet. Vi bygde opp igjen den store låven, vi hadde
holdt på lenge, den sto mer eller mindre klar. Den var som ny. Eller
ikke som ny, men det var en helt fin og brukbar låve. Vi skulle ha
festival der om noen dager, jeg tror faktisk vi skulle ha Markomeannu
i låven.
Og jeg var så
glad! Jeg gikk rundt og sa til alle at «Jeg elsker å arbeide!» og
jeg husker ikke helt nøyaktig hva jeg gjorde, litt av alt, jeg kunne
alt. Og alle var glade og ingen lagde problemer og folk sagde og
spikret og akkoderte og snart skulle det være festival.
Jeg hadde mer
eller mindre bestemt meg for å ikke være med på festivalen, noe
alle syntes var rart, men selve festivalen, eller ballet, som mange
kalte det, var liksom litt nedtur hvert år. Ukesvis med fiksing av
låven og stor stemning, og så den der ene kvelden med høy musikk
og man hører ikke hva noen sier og litt for mye alkohol og mørkt og
svett, og man må ha på seg en fin og litt ubehagelig kjole,
istedetfor arbeidsfelleskap og arbeidskofte.
Så jeg
bestemte meg for å skippe ballet, jeg hadde jo allerede fått det
beste utav det.
Da jeg gikk
klarte jeg å bli kidnappet av en ond professor som også hadde
kidnappet tvillingsøstra mi, og noen andre tvillingpar. Han tvang
oss til å drikke ett og ett glass vann, til vi hadde fått i oss så
mye vann at en av oss døde. Den andre fikk gå. Annethver glass
hver. Hva skulle man gjøre, skulle man forsøke å jukse og spytte
ut litt vann, bare la bittelitt renne nedover haka, sånn at man ble
den som overlevde? Men da døde jo tvillingen din. Jeg syntes dette
var ualminnelig ondt. De minste tvillingene var så små at de ikke
kunne prate ordentlig.
Da jeg våknet
fra alt dette tenkte jeg først at det var dumt at jeg ikke bare
kunne ha våknet på vei hjem fra låven, på opptur, men så tenkte
jeg at om jeg hadde våknet fra den fine drømmen, hadde jeg savnet
arbeidet og de andre. Nå var jeg bare glad for at jeg slapp å jukse
meg til å ta livet av en tvillingsøster.
Sånn kan det
jo også være.
hæ?
Hva er dette med medaljens bakside, egentlig? Jeg mener, alt har jo en bakside, medaljens bakside er jo ikke verre en andre? Heller bedre? Glatt og fin. Overhodet ikke skremmende eller illevarslende.
Nei dette skjønner jeg ikke.
Nei dette skjønner jeg ikke.
heller denne!
Her, derimot, en glad mann uten særlig glid på sparken synger amerikanske julesanger for seg selv mens han kommenterer det han ser.
lokalpatriot
Så en liten video fra Kirkenes som noen hadde lagt ut på jutjub. (her)
Ja.
Joda. Kirkenes er nok Norges styggeste lille by. Men voi herran loid kor fine hytter vi har!
Ja.
Joda. Kirkenes er nok Norges styggeste lille by. Men voi herran loid kor fine hytter vi har!
En annen kirkeneser med språkproblemer
Hørte Vegard Ulvang på radioen i dag. Det framkalte følgende tankerekke:
Hvem er dette, det var jo veldig kjent....men jeg klarer ikke plassere ham! Hvemhvemhvem?
øøøhhh
Åja, det er jo Kjell Magne Bondevik!
Men hvorfor er han ute og uttaler seg om Tour de Ski?
Hvem er dette, det var jo veldig kjent....men jeg klarer ikke plassere ham! Hvemhvemhvem?
øøøhhh
Åja, det er jo Kjell Magne Bondevik!
Men hvorfor er han ute og uttaler seg om Tour de Ski?
Ooæ!
Jo, i jula var jeg jo både sjuk og så ramla jeg jo en gang også. Og en natt våknet jeg av at det klødde så infernalskt i tommelen. Rekkefølgen er forresten litt viktig, jeg hadde infernalsk tommelkløe før jeg datt nedover Prestefjellet. Det hendte mye hyggelig i jula også, men det var ikke det jeg skulle snakke om nå.
Ok, så hadde jeg gjort alt det der da, og stusset enda litt over hvorfor tommelen oppførte seg som den gjorde, hovna opp og klødde og greier, og så fikk jeg ikke sove en natt, og skrudde på lyset igjen, og så oppdaget jeg plutselig at tommelen min så sånn her ut!:
Hva i himmelens navn er dette for mystisk utslett! tenke jeg den stille julenatt. Hva er det som foregår!
Og så så regelmessig som det er.....?
Like regelmessig som maskene i en vott, faktisk.
Jepp. Det er ikke et spennende hittils uopdaget utslett som forårsakes av tommelkløe. Det er et blåmerke. Det vil si det er 17 blåmerker, innprentet i hånden av votten jeg hadde på da jeg dreiv og datt oppe på Prestefjellet. Får jeg bare si at man ramler ganske hardt når noe så mykt som ullgarn lager blåmerker.
Jeg har det enda, men nå er det iferd med å blekne. Blåkne. Jeg kan jo benytte anledningen til å informere om at jeg FORTSATT har vondt i foten av den der nye skoen som jeg fortalte om, om noen husker det.
Jeg har en kropp som er svært mottagelig for inntrykk.
Ok, så hadde jeg gjort alt det der da, og stusset enda litt over hvorfor tommelen oppførte seg som den gjorde, hovna opp og klødde og greier, og så fikk jeg ikke sove en natt, og skrudde på lyset igjen, og så oppdaget jeg plutselig at tommelen min så sånn her ut!:
Og så så regelmessig som det er.....?
Like regelmessig som maskene i en vott, faktisk.
Jepp. Det er ikke et spennende hittils uopdaget utslett som forårsakes av tommelkløe. Det er et blåmerke. Det vil si det er 17 blåmerker, innprentet i hånden av votten jeg hadde på da jeg dreiv og datt oppe på Prestefjellet. Får jeg bare si at man ramler ganske hardt når noe så mykt som ullgarn lager blåmerker.
Jeg har det enda, men nå er det iferd med å blekne. Blåkne. Jeg kan jo benytte anledningen til å informere om at jeg FORTSATT har vondt i foten av den der nye skoen som jeg fortalte om, om noen husker det.
Jeg har en kropp som er svært mottagelig for inntrykk.
Kjøpsstoppet. Shoppestoppen
Ja. Da var den over. Det gikk jo greit.
Jeg kunne selvsagt fortsatt litt til, men dette var en utfordring mellom meg og min søster, og avtalen var første januar og om jeg fortsetter ut sommeren virker det som om jeg prøver å overgå henne og det er jo litt unødvendig. Men det er ikke sånn at jeg tenker "EN-DE-LIG! Her skal det handles!"
Jeg har jo brukt litt tid på å skru av Kjøpetrangen, og det tar nok litt tid å finne ut hvordan man skrur den på. Ikke at den trenger å stå på full vreng. Men må man ha vinterjakke så er det jo greit at det er et lystbetont innkjøp.
Det har vært en interessant utfordring i alle fall.
En ting som ikke har fungert som jeg hadde tenkt var det der med å bruke mer av de klærne som henger innerst i skapet. Det har det ikke blitt noe av og det er fordi jeg har hjemmekontor det det er Extremely Casual Friday hver dag. Det er jo så kaldt her, mener jeg. Så det går stort sett i to joggebukser og to gensere. Og det som henger innerst i skapet henger innerst i skapet.Tanken var jo å bruke det man hadde istedetfor å kreere drømmer om hvordan livet skulle bli om man bare hadde akkurat den der kjolen som henger og glitrer på utstillingsdukken. Eller ikkeglitrer. Kjolen man vil kjøpe.
Livet i to lag klær er nå som dét er, det da.
Beklager at denne posten ikke er full av historier om Personlig Vekst. Jeg har vel aldri vært noen storshopper uansett. Jeg har hatt et par blaff av ekstrem kjøpetrang, men har holdt meg i skinnet. Jeg har kjøpt en handelsvare som var litt på kanten, en bok da jeg var i Oslo. Jeg skulle sitte på kafe og se på storbylivet en hel dag og da er det greit å ha noe å lese på, selv om jeg sikkert hadde klart å finne et bibliotek. Planen er å gi boka videre.
Guhd så kjedelig denne posten var. Det tyder vel på at det ikke har vekket all verdens engasjement hos meg, dette med shoppestopping. Ok, en siste ting: i går skulle jeg bryte shoppestoppen, the Stig mente det var veldig fortjent og at det er viktig å kose seg når man har vært flink. Og hva kom jeg hjem med? Her overrasket jeg tilogmed meg selv:
En pose med hvite nabbiperler.
Hurra.
Her skal det perles. I hvitt.
Jeg kunne selvsagt fortsatt litt til, men dette var en utfordring mellom meg og min søster, og avtalen var første januar og om jeg fortsetter ut sommeren virker det som om jeg prøver å overgå henne og det er jo litt unødvendig. Men det er ikke sånn at jeg tenker "EN-DE-LIG! Her skal det handles!"
Jeg har jo brukt litt tid på å skru av Kjøpetrangen, og det tar nok litt tid å finne ut hvordan man skrur den på. Ikke at den trenger å stå på full vreng. Men må man ha vinterjakke så er det jo greit at det er et lystbetont innkjøp.
Det har vært en interessant utfordring i alle fall.
En ting som ikke har fungert som jeg hadde tenkt var det der med å bruke mer av de klærne som henger innerst i skapet. Det har det ikke blitt noe av og det er fordi jeg har hjemmekontor det det er Extremely Casual Friday hver dag. Det er jo så kaldt her, mener jeg. Så det går stort sett i to joggebukser og to gensere. Og det som henger innerst i skapet henger innerst i skapet.Tanken var jo å bruke det man hadde istedetfor å kreere drømmer om hvordan livet skulle bli om man bare hadde akkurat den der kjolen som henger og glitrer på utstillingsdukken. Eller ikkeglitrer. Kjolen man vil kjøpe.
Livet i to lag klær er nå som dét er, det da.
Beklager at denne posten ikke er full av historier om Personlig Vekst. Jeg har vel aldri vært noen storshopper uansett. Jeg har hatt et par blaff av ekstrem kjøpetrang, men har holdt meg i skinnet. Jeg har kjøpt en handelsvare som var litt på kanten, en bok da jeg var i Oslo. Jeg skulle sitte på kafe og se på storbylivet en hel dag og da er det greit å ha noe å lese på, selv om jeg sikkert hadde klart å finne et bibliotek. Planen er å gi boka videre.
Guhd så kjedelig denne posten var. Det tyder vel på at det ikke har vekket all verdens engasjement hos meg, dette med shoppestopping. Ok, en siste ting: i går skulle jeg bryte shoppestoppen, the Stig mente det var veldig fortjent og at det er viktig å kose seg når man har vært flink. Og hva kom jeg hjem med? Her overrasket jeg tilogmed meg selv:
En pose med hvite nabbiperler.
Hurra.
Her skal det perles. I hvitt.
telefondag
Jeg forsøker å orge litt med banken. Den svenske. Jeg må snakke med et menneske og få litt hjelp med noe. For å få snakke med et menneske må man først snakke med en datamaskin. På svensk.
Jeg har ringt ham mange ganger, det kan jeg jo si med en gang. For etter en lang regle med forsøk på å snakke svensk og forklare med få ord hva jeg vil ha hjelp til, på svensk, samt kontonummer og koder jeg aldri har hørt om og fødselsnummer osv, sier han: Det er fullt. Det finns ikke plass i køen engang. Farvel.
Og så må jeg vente litt, og så må jeg ringe på nytt. Og si til ham mitt svenske personnummer, og hva jeg vil ("jag uppattar inte hva du sejer"), reformuleringer av hva jeg vil, som innimellom ender med et "mhm", innimellom med en repetisjon av hva jeg sa, og innimellom med en oppfordring om å si det på nytt, og så akkurat samme greia når jeg sier kontonummer, og en lang regle om mitt firsifrige hørdibørdi som jeg aldri har hørt om og som vi nå kommer oss forbi likevel, sier han alltid: Ok, men det er fullt. Farvel.
SÅ mye greiere hadde det vært om han bare kunne sagt det på starten av samtalen.
Nordea altså. Det er den mest upraktiske banken jeg har vært borti. Både på nett og telefon.
Jeg forsøker også å kontakte de som står for telefonen min. Eller omdirigere litt med abonnementet. Og det går heller ikke for telenor svarer bare at de har internt trøbbel og jeg bare kan får snakke med dem om det er et nødsfall. Og veldig ofte når jeg ringer andre steder som jeg skal snakke til får jeg bare opptattsignal så jeg tror jeg vet litt om hva det interne trøbbelet er, for å si det sånn.
Jeg har ringt ham mange ganger, det kan jeg jo si med en gang. For etter en lang regle med forsøk på å snakke svensk og forklare med få ord hva jeg vil ha hjelp til, på svensk, samt kontonummer og koder jeg aldri har hørt om og fødselsnummer osv, sier han: Det er fullt. Det finns ikke plass i køen engang. Farvel.
Og så må jeg vente litt, og så må jeg ringe på nytt. Og si til ham mitt svenske personnummer, og hva jeg vil ("jag uppattar inte hva du sejer"), reformuleringer av hva jeg vil, som innimellom ender med et "mhm", innimellom med en repetisjon av hva jeg sa, og innimellom med en oppfordring om å si det på nytt, og så akkurat samme greia når jeg sier kontonummer, og en lang regle om mitt firsifrige hørdibørdi som jeg aldri har hørt om og som vi nå kommer oss forbi likevel, sier han alltid: Ok, men det er fullt. Farvel.
SÅ mye greiere hadde det vært om han bare kunne sagt det på starten av samtalen.
Nordea altså. Det er den mest upraktiske banken jeg har vært borti. Både på nett og telefon.
Jeg forsøker også å kontakte de som står for telefonen min. Eller omdirigere litt med abonnementet. Og det går heller ikke for telenor svarer bare at de har internt trøbbel og jeg bare kan får snakke med dem om det er et nødsfall. Og veldig ofte når jeg ringer andre steder som jeg skal snakke til får jeg bare opptattsignal så jeg tror jeg vet litt om hva det interne trøbbelet er, for å si det sånn.
årskavalkade 2013!
Egentlig har jeg ikke rukket å gjøre så mye enda. Jeg har stått opp, og spist frokost. Jålebrød med brie, og så sånn der god te som de nesten ikke har i noen butikker lengre, men som jeg har hamstret. Nå begynner det å bli tomt, men det er jo første nyttårsdag så jeg kosta på meg en pose.
Og så har vi gått en tur og panta flasker mens vi nå først var ute. Stakk en tur innom søppelrommet i tilfelle noen hadde kastet noen fine eller stygge bokhyller i fylla i går, men neida.
Mamma har ringt og jeg var ikke hjemme da så jeg har ringt opp men hun var ikke hjemme nå.
Og så er jo shoppestoppen over nå som det er første januar men jeg har ikke handlet noe enda. Tar nok litt tid før jeg kommer igang med det.
Ja. det var vel det. Godt nytt år alle!
Og så har vi gått en tur og panta flasker mens vi nå først var ute. Stakk en tur innom søppelrommet i tilfelle noen hadde kastet noen fine eller stygge bokhyller i fylla i går, men neida.
Mamma har ringt og jeg var ikke hjemme da så jeg har ringt opp men hun var ikke hjemme nå.
Og så er jo shoppestoppen over nå som det er første januar men jeg har ikke handlet noe enda. Tar nok litt tid før jeg kommer igang med det.
Ja. det var vel det. Godt nytt år alle!
Abonner på:
Innlegg (Atom)