Hepp.

Før var blogging noe jeg ville, hele tiden. Nå er det noe jeg må tvinge meg til. Håper det snur.

Ok.

Jeg har jo sagt til meg selv at gå nå på jobb den uka her, men så, når du har hatt det møtet i Oslo, da kan du ta fri.
Hva tenkte jeg da egentlig? Når man nesten begynner å gråte fordi det er sånn luggeføre når man sparker mot jobb, og egentlig ikke har noe som er viktig å få gjort på den der jobben man ikke vil på, og man dessuten må på den der jobben og jobbe og pakke ned og ta imot utstilling den uka man har kommet fra Oslo sånn at man ikke egentlig kan ta helt fri, hvorfor ikke ta fri NÅ?
Neidetgårikke, fri er noe som kommer i fremtiden, når man har vært flink!
Helvettes Luther som forlanger at alt skal være jobbet inn og fortjent og helvettes meg som aldri klarer å frigjøre meg fra konvensjonene uten kamp og om og men.
Så jeg har tatt fri nå. Til slutt. Onsdag-fredag med sofasitting og julekalenderlaging og julestjerneopphenging.
Det skulle være noe baking der også men det ble nå ikke noe av det, da.


checkcheckcheck

Alle perioder kan ikke være like produktive
Det er tungt å være selvdreven
Å jobbe åtte timer er ingen naturlov


kjørpåkjørpåkjørpå

Det blogges ikke så mye. Men jeg har allerede blogget mer enn i mitt absolutte bunnår, 2018, så jeg er ikke på vei ned mot nye rekorder heller. Jeg er bare veldig veldig klar for julefri. Og ettersom jeg er selvstendig næringsdrivende, som akkurat har gjort en separatutstilling og landet tre nye utstillinger, så er det ikke så lett å motivere seg selv til å gå på jobb og lage NY kunst. Eller gjøre forefallende arbeid. Men Luther sier man ikke får hvile på laurbærene så da kan jeg ikke gjøre det heller. Jeg må gå på jobb. Og tvinge meg selv til å utrette ting.
Jeg er ikke hundre prosent sikker på hvorfor.

Annendag mandag i pinse

I dag er det tredje mandagen på rad.
Til alt hell driver dreneringsfirmaet og graver utfor døra, så jeg kommer meg ikke ut før de er ferdige. Så jeg surrer litt på internett, lager en pdf med bilder til den der fantastisk artige utstillingen jeg hintet til at jeg skulle være med på; det er i Kanada! og jeg hadde jo ikke lyst å fly så mye mer over Atlanteren men jeg gleder meg likevel, the Power Plant, det er en skikkelig fin og ikke minst svær institusjon, folk! plass! apparatet rundt! og det har vært så hyggelig å snakke med kuratorene der. En annen kurator vil ha meg med i Stockholm til våren, hun kan få samme pdf, Stockholm, det blir også bra, masse fine folk der, og før er det Oslo, jeg vet ikke, der har jeg litt blandede følelser faktisk, men det er de underligste ting som gir meg ubehag for tiden, jeg liker ikke å drive å involvere andre mennesker. Rammemakere, logistikkfirmaer, regninger for (godt) utførte tjenester...selv om de er hyggelige og snille så sitter det noe i meg der. Jeg blir stressa når de sender mailer. Gammelt ubehag fra årene som nettopp gikk. Oslo er mye logistikk og lite penger, lite apparat. Mye styr.

Og siden jeg faktisk har nett i dag skal jeg legge ut noen bilder fra utstillingen som står i på Terminal B i Kirkenes nå.
Det er Michael Miller som er fotograf. Heldigvis, kan man kanskje si. Man kan klikke på bildene og så blir de så store og fine at.











Bildet

Grunnen til at det ikke ser ut som den har noe førerhus, er at det står på tvers i veien.
Det var glatt, det var ikke strødd, det var ikke helt enkelt å være sjåfør av tungstransport.

Æksjn!

I dag hadde jeg bestemt meg for å ha fri og jaggumeg fikk jeg valuta for pengene.
En trailer mista kontrollen og saksa nedover før den satt seg fast i muren vår.
Og da ble det både militærpliti og politi og bergingsbil og turister i shorts og med proteser og media og generell gubb og gratis underholdning med en kaffekopp i vinduskarmen.
For et skikkelig godt valg av fridag!
Etterpå gikk jeg på fretex og kjøpte intet mindre enn fire klesplagg, i ren opptursrus.




Nå: å bo

Vi har hatt litt problemer med huset. Det er en av de der vindkastene med motstand som jeg ikke vet om jeg ville ha taklet bedre om ikke livet hadde bydd på så mye annet på motstandsfronten de siste årene.
Iallfall viser det seg at huset ikke er isolert, til tross for at "det er totalrenovert", og at det ikke er drenert heller, til tross for at det er "drenert i 1996". Og jeg ble så enormt motløs og lei og følte at livet bare ga oss motstand. Unnskyld, alle sultofre og samvittighetsfanger, jeg vet, jeg vet. Jeg vet.
Så har vi jo eierskifteforsikring, men når det ikke står spesifisert at "DETTE HUSET, BELIGGENDE I FINNMARK, ER FAKTISK ISOLERT!!!" i taksten, så kan man heller ikke forvente seg at det er isolert til tross for at det oppgis at det er lave fyringsutgifter. (Hvilket det såklart ikke er, ettersom huset ikke er isolert.) "Totalrenovert" betyr ingenting. Null og niks kan man forvente seg av en sånn påstand. Det man derimot kan forvente seg er ganske mange utgifter for å ordne opp i innetemperatur 15 grader.

Og ganske mange penger for å finne ut om det overhodet er drenert.
I morrest kom det en gravemaskin, og det tror jeg er det fineste Jendor noen gang har opplevd, og kjørte fram til veggen, kjørte litt rundt huset vårt, og begynte å grave. Den byttet grabber og holdt på. Rett utfor vinduet på VÅR eiendom. Vi måtte kle på ytterdress og lue stående i en lenestol mens ingenting gikk oss forbi.

Om det for eksempel viser seg at det er keramiske rør, er det mye som tyder på at det ikke er drenert i -96, som påstått, og det skal gravemaskinen finne ut av. Knotteplast langs murene er det ikke.
Men fun fact: ettersom det ikke er noe krav til at drenering utføres av fagfolk, er det heller ikke noe krav til hvordan en drenering utføres. Man kan gå ut en lille julaften og krafse litt under trappa med en gaffel, og er det da drenert? Se, det er advokatmat.
Man burde også straks og med det samme man ante noe til saltutslag i kjelleren ha innsett at det betyr at det ikke er drenert, det burde sagt PLING i hjernen, og man burde deretter tatt kontakt med forsikringsselskapet sitt. Ikke begynt å ane etterhvert, men innsett kontant! Nå blir det advokatmat!

Planen var å ta bilder av rørene når gravemaskinen fant dem, for å få stadfestet og dokumentert overfor forsikringsselskapene når de egenlig er fra. Det er bare det at nå er han ferdig med den ene siden av huset, og der er ingen rør. Da er det vanskeligere å tidsfeste. Men dreneringsrør er tross alt noe som forventes når man sier "drenert", så vi får se, finnes de ikke så taler det kanskje for at påstanden "drenert i -96" ikke var korrekt, selv om noen var ute med en gaffel under trappa. Man skal ikke ha for høye forhåpninger. Men det kan jo også bli vanskelig å bevise at man var ute den der lille julaften i -96 og krafset under trappa med en gaffel, om man overhodet ikke la igjen noen spor etter seg. Såh.

Jeg ser for meg at dette blir enda en av de der føljetongene der jeg ikke blir helt fornøyd med utfallet, men jeg setter pris på alle kryssede fingre, så det er sagt.


frost, elv, åpning

Det er kaldt, 24-25 minus, Pasvikelva har ikke frosset til enda så man kan se hvor elveleiet går, bak fjellene, for det står en vegg av frost opp der elven renner, til der den møter Varangerfjorden, der treffer den fjordens egen frostvegg, vi er innringet av høye murer. Gjennom murene kjører Hurtigruta, jeg tror iallefall det, den pleier å tute ved avgang, men nå har den tutet kanskje ti ganger, så jeg lurer på om den tåkelurer litt i tilfelle noen andre er ute i båt. Iallefall hører jeg tutingen svakere og svakere. Frostdisen står som en vegg der nede ved fjorden. Midt i utsikten blomstrer en tro novemberkaktus i vinduskarmen og bryr seg fint lite i det bisarre ved synet av rosa ørkenblomster rammet inn av rimdekte trær.

Elveveggen minner meg om en gang pappa og jeg hadde vært ute og fisket hele natten, ved et vann vi pleide å dra til, det var på høsten og jeg tror vi hadde tenkt å dra ned før mørket, man får ikke kjøre på elva i mørket, det er en grenseelv, og så rakk vi det ikke og ble til det lysnet, og da gikk vi ned til båten og dro hjemover. Langsetter hele elven sto det opp vegger av dis over bekkene som rant ned langs fjellene, ned til elven. Ellers ser man ikke bekkene i landskapet, om man ikke står ved dem, men nå så vi hver og en rulle nedover, der vi satt i båten på elva, markert av sit eget tjukke rep av tåkedis.

Jeg kan krysse av "Separatutstilling i Kirkenes: åpning" fra stress-skjemaet, det gikk fint, det kom tilogmed folk jeg ikke hadde sett før, ingenting ramlet ned, og jeg og the Stig hadde barnevakt og følte oss nesten litt ubalanserte og vaklevorne da vi gikk ned til byen uten the Twig, men det var fint, finfint, vi gikk på åpning, vi spiste middag, vi tok tilogmed en øl etter det, og gikk hjem. Neste morgen våknet vi som vanlig klokken syv da, men vi MÅTTE ikke. Vi bare gjorde det og det er noe annet.

Fremdrift=0

Jeg prøver å ringe kommunen, før jeg skal ned på galleriet og henge reste av utstillingen som åpner på fredag. Det er så fantastisk å stille ut hjemme. Ikke noe reising, ikke noe frakt, ikke bo på hotell, og fordi man må hente i barnehagen, normallange arbeidsdager. Og man kan ringe kommunen og si at man ikke vil betale andre menneskers kommunale avgifter før man sparker ned til galleriet.
Man kan prøve å ringe kommunen.
Det står at den åpner åtte. At servicekontoret åpner åtte. Men sentralbordet åpner ikke før ti. Ok, men jeg ringer bare rett til servicekontoret! Guglegugle treff! Ok, første treff på kontakt er på internsidene til kommunen, jeg må logge inn for å få nummeret. Neste treff er noe med at de har fått en Ipad, for de er så serviceinnstilt sikkert, neste treff er åpningstider igjen men ikke noe telefonnummer, samme med neste treff, og neste...jeg finner faktisk ikke noe nummer på servicekotoret. Bare til sentralbordet.
Og jeg som ville ha service.

Istedet drar jeg ned på galleriet og oppdager at den som vasker der, har ryddet kunstverkene mine for å komme bedre til med vaskingen sin. Ti poeng for grundighet, ti minus for forståelse av situasjonen. Det er oppstablede konstruksjoner, som holdes sammen av spenning og oppe av en lasso som er festet i taket, på samtlige verk har vaskeren kveilet sammen lassoene som lå utover gulvet, og hengt den over eller stappet den inn i verket.
Jeg vil ikke ha SÅ mye service. Mine finstilte kunstverk har ikke tålt behandlingen og nå må alt gjøres på nytt og jeg oooorker ikke.

Klokken ti ringer jeg sentralbordet og ber om å få snakke med både den ene og den andre på økonomi, men ingen er inne, men en skal ringe meg. Senere.
Jeg skulle til å si Men så skjedde ikke, men hvem er jeg til å bestemme hva senere betyr? Kanskje det er når sola blir en rød dverg? Det er også "senere".

Når jeg kommer hjem har the Stig kjøpt sjokolademelk til meg. Kjærlighert er telepati, folkens, det sier jeg bare.

I morgen skal jeg gjøre ting jeg har gjort i dag, en gang til.

Felles eiendom

For ikke så mange år siden arvet jeg og søstra mi tre hytter. Jeg tok en, hun tok de to andre, og solgte en av dem.
Jeg syntes det var en grei ordning- hun tok jobben med salget, hun fikk pengene.
Og siden det har jeg fått regning på eiendomsskatten på den hytta. Først syntes søstra mi det var helt greit, for jeg kunne jo bare gi kjøperen regningen i hånda, vi jobber i samme bygg, men jeg ville ikke ha noe med det å gjøre, og ba kjøper/selger ordne opp i det.
Problemet er at kartverket, kommunen og eeeeeeeeh... den tredje instansen....har forskjellige gårds- og bonummer på eiendommene, så det er et salig rot. En stund eide kjøperen søkenbarnet mitt si hytte. Søskenbarnet mitt eide en stein bak sløyebenken.
Men til slutt fikk de orden på det. Og det var til slutt, for det var utrolig mye fram og tilbake og overraskende regninger i overraskede mennesker postkasser.

Så kommer tvisten: jeg har sånn avtalegiro for de kommunale avgiftene. Kommunen trekker den summen de skal ha, rett av konto. Nå viser det seg at de også trekker de kommunale avgiftene for ALLE hyttene kjøperen av søstra mi si hytte eier. Fra min konto, altså.
Og det har de gjort siden februar.
Jeg har ikke oppdaget det, fordi jeg jo regner med at det bare er kommunale avgifter til eiendommer jeg eier, som trekkes derfra, og her ikke dobbeltsjekket dette, og kjøper har ikke oppdaget det- for hun betaler også de kommunale avgiftene på sine eiendommer.

Jepp.


Kjør på, kjør på, brems opp!

Jeg leste ikke et innlegg på ett eller annet nyhetsbasert nettsted, som handlet om at man ikke må si sliten. Det er IKKE lov. Ettersom jeg ikke leste det vet jeg ikke hvorfor, og har derfor tenkt å øse av mine oppfatninger om hvorfor. Kanskje fordi det er så lett å ty til? Ååååh, jeg er så sliten! Nei, men må heller gå til det underliggende problemet!
Jeg føler at mitt underliggende problem faktisk er at jeg er så jævla sliten! Det har vært så mye! Og det slutter aldri! Jeg er rett og slett sliten! Ta den, person som har skrevet innlegg jeg ikke har lest!

I desember skal jeg og Jendor til Oslo en tur, litt besøk og litt jobb, og etter det skal jeg ta juleferie. Det blir ganske tidlig. Det føles som luksus, lemfeldighet&latskap, men jeg tror det er nødvendig. Jeg tror det er lurt. Jeg får tenke på det som en investering i fremtiden.



Halvseig

Det er barmarkssesong. Jeg prøver å unngå å bruke sommerlue og sommervotter for man må ta tilfellet i akt og gå luelaus. Jeg fryser bare lit...