I dag dukket det opp to russiske musikere på min jobb. Det skulle strengt tatt ikke ha noe med meg å gjøre, iallefall hadde ikke jeg noe med det å gjøre, men det var litt mer intenst andre veien.
Først trodde vi at de skulle bare sjekke forholdene. Akustikken, flygelet. Sånne ting. Sånt som det er greit å gjøre, hvis man er av den typen som forbereder seg. Spille bittelitt så man vet hva man har med å gjøre.
Ettersom de skulle ha en konsert på museet senere på dagen.
Men de ga seg bare aldri. Og det var ingen mild taffelmusikk.
Det var mer sånn:
piano:DRMDRMDRM DRØNN! DRØNN! TAMTARAMTARAMM! RAMM!!
fløyte: trillerilleprillerilleprilleprillerillehuihuihuihiuhiu!DRImelimelidriledrilleDRIIL!
Samtidig. Det var som å sitte inne i et sånt radioprogram som man slår av.
Og la meg minne om at jeg jobber på et museum. Et museum er på mange måter et slags bibliotek. La meg også legge til at dette ikke var noen avtale de hadde med oss, de dukket plutselig bare opp. Og la meg avslutte tilleggingen med å fortelle at de ble rasende da de ble bedt om å gi seg, og sa at de skulle øve i to timer, de hadde ikke fått øvd på minst fire dager!
På dette tidspunktet i samtalen, som jeg ikke tok del i, måtte jeg gå for å spille litt sekkepipe i kirketårnet.
(Det var høyt oppe. Jeg kunne se min mor stå der nede og strekke hals.
Ingen hørte sekkepipen, for sekkepipespilleren klarte ikke dreie tre piper inn mot én mikrofon. Vel, sekkepikepipens mor hørte sekkepiken. Selvsagt.)
Da jeg kom opp på jobb igjen, var det fortsatt filmusikken til "gal klassisk pianist blir drept av ukjent gjerningsmann i steinkatedral" som dominerte.
Resepsjonisten satt ulykkelig utenfor og frøs. Inne på mitt kontor satt en stakkar som hadde kontor nærmere flygelet.
Etterhvert ble det stille.
Så kom pianistinnen, som vel allerede hadde strukket den berømte nordnorske gjestfriheten (idiotien) litt langt, og forlangte å få et annet flygel. Noen av tangentene var litt trege.
Jeg tenkte i mitt stille sinn at nå har du spilt, eller hva det heter, agert hydraulisk jekkehammer i fire timer. Og konserten varer bare én. Så det. Driter jeg i. Og det kunne jeg og, for det var absolutt ikke mitt ansvarsområde. Men jeg lurer litt på hvor spydig jeg kunne blitt om det hadde vært det.
I morgen skal jeg spille litt mer sekkepipe i andersgrotta, skjønt jeg tror jeg skal spille noe som er kort for den blir så ustemt av huleklima. Noen andre skal spille resten av konserten. Og jeg skal prate.
Ting jeg lærte på skolen.
Sikkert enormt mye, men jeg husker ikke akkurat hva som kom inn med hvilken teskje når.
Jeg ble bare litt inspirert av en post på søstersens blogg.
Jeg kunne lese da vi starta, så den var grei.
Jeg likte likevel å lære det, siden jeg allerede kunne det. Da var det jo verken skummelt eller vanskelig.
Først lærte vi bokstavene. Læreren vær tegnet den actuelle bokstaven i skriveboka. Tre ganger. En gang i begynnelsen av hver av de tre øverste linjene. Så var det omågjøre å tegne den så fint du kunne. Jeg sier tegne jeg, det ble jo ikke nødvendigvis skriving utav det selv om det dreide seg om en bokstav. Og så skulle man tegne tre ting med den bokstaven i. Jeg forsøkte alltid å tegne noe med bokstaven først i ordet, midt i ordet, og sist i ordet. Og så anstrengte jeg meg hardt for å tegne noe uvanlig. Stol på at lille Figenschou har tegnet ekstranøkkel, ruter knekt og mignonpære på "e".
Jeg hadde altså lest lenge allerede da jeg begynte på skolen. Derav den relativt ubesværede tegningen av en mignonpære. Skriving var det verre med. (tegning av mignonpære.)
Jeg hatet å skrive. Det var det kjedeligste jeg visste, med streker over t-er og prikker over i-er og o-er over å-er og andre ting som mirakuløst og vrangvilligt ble borte fra skriveboka.
Nå, i voksen alder, tror jeg rett og slett det var fordi det gikk for sakte for meg. om jeg skulle skrive en stil, var hodet mitt langt inne i tredje sideplott før hånden hadde fått gnidd bortover overskriften. Og da ble det hele helt uoverkommelig. Det morsomme var jo å finne på, ikke å tviholde i en blyant og forme ord jeg folengst hadde forlatt.
En gang vi skulle skrive stil, hadde jeg skrevet kortere stil enn han som hadde hjelpeundervisning. (KJEDELIG) Det ble ikke akkurat applaudert på hjemmefronten.
(Men nå leser de begge bloggen min og har senket skuldrene overfor manglende skriveferdighet.)
Nå liker jeg å skrive, men nå går det fort. For nå kan jeg det jo.
Det er vel jevnt over sånn at jeg liker å kunne ting, men jeg er ikke så glad i å lære meg dem nødvendigvis.
Alfabetet for eksempel. Blæh. Kunne ikke skjønne vitsen med det der alfabetet, jeg kunne jo både dobbeltkonsonant og forskjellen på vokal og substantiv.
Klokka. Klokka lærte jeg meg ikke før vi skulle lære den på skolen, i andre klasse kanskje, vi fikk utlevert a4ark med tallskiver på, så skulle vi tegne inn viserne for klokkeslettet læreren sa. Jeg og Marit var én gruppe. Og gruppen vår var på bærtur, vi svetta og tegna og hadde ikke peiling. Alle andre hadde stålkontroll og syntes det var stas med kosetime.
Tror jeg lærte meg klokka ganske kjapt etter det, men alfabetet, for ikke å snakke om rekkefølgen på bøkene i Bibelen...Ma-Ma-LUKK!-Joh-Apostel! Nei.
Skjønt jeg likte kristendomsundervisning, jeg pleide å tegne Jesus med rare hatter. Jesus med fez med tre dusker. Jesus med utbrettet turban.
Og så likte jeg norsk. Iallefall de to første månedene hvert semester, før jeg hadde sniklest ut leseboka og begynte å kjede meg og var nødt til å følge med i undervisningen og lære og og å å.
Men hvis trengte jeg aldri lære å stave, for pappa sa at det var bare å skrive dersom.
Jeg ble bare litt inspirert av en post på søstersens blogg.
Jeg kunne lese da vi starta, så den var grei.
Jeg likte likevel å lære det, siden jeg allerede kunne det. Da var det jo verken skummelt eller vanskelig.
Først lærte vi bokstavene. Læreren vær tegnet den actuelle bokstaven i skriveboka. Tre ganger. En gang i begynnelsen av hver av de tre øverste linjene. Så var det omågjøre å tegne den så fint du kunne. Jeg sier tegne jeg, det ble jo ikke nødvendigvis skriving utav det selv om det dreide seg om en bokstav. Og så skulle man tegne tre ting med den bokstaven i. Jeg forsøkte alltid å tegne noe med bokstaven først i ordet, midt i ordet, og sist i ordet. Og så anstrengte jeg meg hardt for å tegne noe uvanlig. Stol på at lille Figenschou har tegnet ekstranøkkel, ruter knekt og mignonpære på "e".
Jeg hadde altså lest lenge allerede da jeg begynte på skolen. Derav den relativt ubesværede tegningen av en mignonpære. Skriving var det verre med. (tegning av mignonpære.)
Jeg hatet å skrive. Det var det kjedeligste jeg visste, med streker over t-er og prikker over i-er og o-er over å-er og andre ting som mirakuløst og vrangvilligt ble borte fra skriveboka.
Nå, i voksen alder, tror jeg rett og slett det var fordi det gikk for sakte for meg. om jeg skulle skrive en stil, var hodet mitt langt inne i tredje sideplott før hånden hadde fått gnidd bortover overskriften. Og da ble det hele helt uoverkommelig. Det morsomme var jo å finne på, ikke å tviholde i en blyant og forme ord jeg folengst hadde forlatt.
En gang vi skulle skrive stil, hadde jeg skrevet kortere stil enn han som hadde hjelpeundervisning. (KJEDELIG) Det ble ikke akkurat applaudert på hjemmefronten.
(Men nå leser de begge bloggen min og har senket skuldrene overfor manglende skriveferdighet.)
Nå liker jeg å skrive, men nå går det fort. For nå kan jeg det jo.
Det er vel jevnt over sånn at jeg liker å kunne ting, men jeg er ikke så glad i å lære meg dem nødvendigvis.
Alfabetet for eksempel. Blæh. Kunne ikke skjønne vitsen med det der alfabetet, jeg kunne jo både dobbeltkonsonant og forskjellen på vokal og substantiv.
Klokka. Klokka lærte jeg meg ikke før vi skulle lære den på skolen, i andre klasse kanskje, vi fikk utlevert a4ark med tallskiver på, så skulle vi tegne inn viserne for klokkeslettet læreren sa. Jeg og Marit var én gruppe. Og gruppen vår var på bærtur, vi svetta og tegna og hadde ikke peiling. Alle andre hadde stålkontroll og syntes det var stas med kosetime.
Tror jeg lærte meg klokka ganske kjapt etter det, men alfabetet, for ikke å snakke om rekkefølgen på bøkene i Bibelen...Ma-Ma-LUKK!-Joh-Apostel! Nei.
Skjønt jeg likte kristendomsundervisning, jeg pleide å tegne Jesus med rare hatter. Jesus med fez med tre dusker. Jesus med utbrettet turban.
Og så likte jeg norsk. Iallefall de to første månedene hvert semester, før jeg hadde sniklest ut leseboka og begynte å kjede meg og var nødt til å følge med i undervisningen og lære og og å å.
Men hvis trengte jeg aldri lære å stave, for pappa sa at det var bare å skrive dersom.
ÅÅeh
Jo.
Altså.
Jeg har mac. Før hadde jeg pc. Den gikk i stykker, og så kjøpte jeg ny, og den gikk i stykker, og så kjøpte jeg ny, og den gikk i stykker, og så ble det mac, så gikk den i stykker, så reinstallerte jeg harddisken, og det gjorde jeg forsåvidt på alle pcene også, men macen da, jeg reinstallerte hardisken, så forsvant problemene, så dukket det opp nye, og jeg kan på ingen måte tro det, at det skal være mulig å ha så mye dataproblemer, kan de fattige begripe, ikke vet jeg, men jeg kjøpte altså med en sånn apple care, sden maskinen er utenlandsk og ikke beskyttet av min beste venn, den norske forbrukerkjøpsloven.
Nå er maskinen ødelagt igjen, om den først går i dvale vil den ikke våkne, og ikke vet den hva en dvd er, og jeg har ikke tenkt å bedrive noe videre reinstallasjoner og voksenopplæring, så jeg må altså benytte meg av den der apple care protection plan greia, det er et telefonnr man ringer.
Når man slår opp på mac sine sider om applecare, står det om hvor fantastisk det er (ingeting om at det egentlig er helt unødvendig om du kjøper maskinen i Norge, men det har jo ikke jeg gjort, for meg og min strømførende kropp er det nødvendig), og at det er kjempelett å bruke, du ringer kun et nr som er lett å huske.
Akkurat det står det.
Men det står ikke hva det telefonnummeret er.
Så lett er det å huske nemlig, at ingen trenger å fortelle deg hva det er.
Men jeg er datter av en bulldoser og sønn av en bjørnevatnsværing så jeg skal nok klare å trenge igjennom, bare vent.
Nå gjelder det bare å finne ut hvor man finner sånne søknadsskjemaer der man søker om omskolering betalt av nav fordi man ikke kan eie elektronisk utstyr.
Altså.
Jeg har mac. Før hadde jeg pc. Den gikk i stykker, og så kjøpte jeg ny, og den gikk i stykker, og så kjøpte jeg ny, og den gikk i stykker, og så ble det mac, så gikk den i stykker, så reinstallerte jeg harddisken, og det gjorde jeg forsåvidt på alle pcene også, men macen da, jeg reinstallerte hardisken, så forsvant problemene, så dukket det opp nye, og jeg kan på ingen måte tro det, at det skal være mulig å ha så mye dataproblemer, kan de fattige begripe, ikke vet jeg, men jeg kjøpte altså med en sånn apple care, sden maskinen er utenlandsk og ikke beskyttet av min beste venn, den norske forbrukerkjøpsloven.
Nå er maskinen ødelagt igjen, om den først går i dvale vil den ikke våkne, og ikke vet den hva en dvd er, og jeg har ikke tenkt å bedrive noe videre reinstallasjoner og voksenopplæring, så jeg må altså benytte meg av den der apple care protection plan greia, det er et telefonnr man ringer.
Når man slår opp på mac sine sider om applecare, står det om hvor fantastisk det er (ingeting om at det egentlig er helt unødvendig om du kjøper maskinen i Norge, men det har jo ikke jeg gjort, for meg og min strømførende kropp er det nødvendig), og at det er kjempelett å bruke, du ringer kun et nr som er lett å huske.
Akkurat det står det.
Men det står ikke hva det telefonnummeret er.
Så lett er det å huske nemlig, at ingen trenger å fortelle deg hva det er.
Men jeg er datter av en bulldoser og sønn av en bjørnevatnsværing så jeg skal nok klare å trenge igjennom, bare vent.
Nå gjelder det bare å finne ut hvor man finner sånne søknadsskjemaer der man søker om omskolering betalt av nav fordi man ikke kan eie elektronisk utstyr.
Tomt
Jeg har lyst å skrive et langt, vittig innlegg fullt av løse skolisser og overaskelser når man snur seg, menne åeh. Jeg evner ikke helt akurat nå.
Jeg trenger forandring. Og jeg trenger at forandringen ikke er alternering mellom tre ulike tilstander på åttende årety på rad.
Syteblogg syteblogg.
Nå gikk det en amerikanerinne forbi ikledd alle klisjeer, komplett med paljettskyggeskjerm. Det hjalp ganske betraktelig.
Kanskje derfor det ingen forandringer skjer, jeg er jo alt for lett å muntre opp.
paljettskjerm og blinkemanet, så er jeg i gang igjen.
Jeg driver og øver på nordlig samisk over internett, det er kjempegøy.
Jeg blander noen ord da.
Alltid bestemor og stabbur. Og ost og smør. Og hustru og halvdel.
Putt kona til en ost i bestemor!
Jeg trenger forandring. Og jeg trenger at forandringen ikke er alternering mellom tre ulike tilstander på åttende årety på rad.
Syteblogg syteblogg.
Nå gikk det en amerikanerinne forbi ikledd alle klisjeer, komplett med paljettskyggeskjerm. Det hjalp ganske betraktelig.
Kanskje derfor det ingen forandringer skjer, jeg er jo alt for lett å muntre opp.
paljettskjerm og blinkemanet, så er jeg i gang igjen.
Jeg driver og øver på nordlig samisk over internett, det er kjempegøy.
Jeg blander noen ord da.
Alltid bestemor og stabbur. Og ost og smør. Og hustru og halvdel.
Putt kona til en ost i bestemor!
dzzz dzzzz
Nå er jeg helt utslitt. I går så jeg en manet som blinket under vann. Jeg ante ikke at vi hadde sånne fænsi ting her.
Den så ut som røntgenbildet av en mandarin, som hadde et tivoli i kroppen. Oioioi.
(alle som var med på tur så den) (tenk)
Og så fant jeg mye skrot til samlingen.
(allemannsretten)
Den så ut som røntgenbildet av en mandarin, som hadde et tivoli i kroppen. Oioioi.
(alle som var med på tur så den) (tenk)
Og så fant jeg mye skrot til samlingen.
(allemannsretten)
ikkeferie og ikkekroklisser
Det som er dumt med å jobbe på museum er at alle du treffer har ferie. Alle er ute på ferie.
Jeg og vil det.
Jeg vet at jeg har sagt ay jeg aldri mer skal dra på ferie. Men nå har jeg ombestemt meg.
Det blir kanskje vanskelig å få omsatt til praksis. Med det aller første.
I dag har jeg lært mange nye og fascinerende ting om kroklisser.
Jeg trodde hovedbruksområdet til kroklisser var
1: knytte igjen dynetrekk med så ikke dyna ramler ut av fotenden
2: koftepynt.
Men det viser seg at det er en gammel hekleteknikk som først og fremst er dekorativ, og ikke oppsto som en følge av at rette lisser som er sydd fast i dynen alltid går opp av seg selv i løpet av natten. Faktisk viser mine egne begrensede undersøkelser på dette området at det slettes ikke er alle som har hørt om denne bruken av kroklisser i det hele tatt. Enkelte inngiftede inndivider påstår tilogmed at dyner ikke har det med å ramle ut av fotenden på dynetrekk overhodet, men det må være et svært lokalt fenomen. Eller ikkefenomen, da.
Jeg og vil det.
Jeg vet at jeg har sagt ay jeg aldri mer skal dra på ferie. Men nå har jeg ombestemt meg.
Det blir kanskje vanskelig å få omsatt til praksis. Med det aller første.
I dag har jeg lært mange nye og fascinerende ting om kroklisser.
Jeg trodde hovedbruksområdet til kroklisser var
1: knytte igjen dynetrekk med så ikke dyna ramler ut av fotenden
2: koftepynt.
Men det viser seg at det er en gammel hekleteknikk som først og fremst er dekorativ, og ikke oppsto som en følge av at rette lisser som er sydd fast i dynen alltid går opp av seg selv i løpet av natten. Faktisk viser mine egne begrensede undersøkelser på dette området at det slettes ikke er alle som har hørt om denne bruken av kroklisser i det hele tatt. Enkelte inngiftede inndivider påstår tilogmed at dyner ikke har det med å ramle ut av fotenden på dynetrekk overhodet, men det må være et svært lokalt fenomen. Eller ikkefenomen, da.
Gammeldamer
En fin ting som jeg gjør sommerstid er å besøke en gammel dame. Nei det ble feil. Hun er forsåvidt gammel. Og dame. Men det hørtes likevel litt fjernt ut. Mannens bestemor, fruen fra havet.
Henne besøker jeg.
Hun må være et sted der man ikke kommer seg ut dørene, for ellers blir hun borte på havet og fjellet og overalt. Og hun liker ikke å være innestengt, men det er ikke alltid hun vet at hun er det. Det vil si, hun vet at hun er innestengt akkurat nå, men likevel var hun på hytta tidligere på dagen. Sånn er det. Og hun kjenner oss alle igjen, selv om enkelte kanskje innimellom må dele på å være samme person.
Det er gått hull på tiden og rommet hennes, kan man si.
Men hun blir glad når man kommer, og husker hva man holder på med og hvem man er.
Egentlig var det ikke henne jeg skulle prate om.
På avdelingen hennes er det to gamle damer til. Det vil si, det er mange mange flere gamle damer, men disse to er liksom venninder.
De sitter sammen, og når vi roper til bestemor sitter de og ler. Enten fordi de vil vise at de er med på det som blir sagt, eller fordi det er morsomt at vi roper, eller fordi de har holdt på humøret.
De ler og ler. Det er fint. Og så snakker de litt sammen, litt på norsk og litt på finsk.
Iallefall snakker den ene av dem finsk, men muligens ikke den andre, det oppstår ofte litt forvirring når dette skjer, men det kan skyldes det plutselige språkskiftet.
Jeg har alltid så lyst å prate finsk til hun som starter avgårde på feil språk, men jeg kan jo så lite så det kommer nok bare til å ende i total forvirring.
I dag hadde vi med en pose Troika, som desverre viste seg å ha vært smeltet på noe tidspunkt, men det la heldigvis ikke damene merke til.
Troikapapiret var derfor litt vanskelig å få av, noe som syselsatte damene lenge. Først, det første lille sekundet, skulle jeg til å hjelpe til, men så kom jeg til å tenke på det apeprogrammet på tv som jeg pleide å se på før, der dyrepasserne pleide å gi sjimpansene maten innpakket i forskjellige ting for å holde dem sysselsatt, og da lot jeg dem plundre på, damene. Så ble jeg helt forferdet over meg selv som sammenlignet dem med aper, og skulle til å hjelpe til igjen, men så er det jo dette med at vi ER jo aper, alle, strengt tatt, og damene satt nå der og hadde papiret å holde på med, så jeg bestemte meg for å være forsiktig fornøyd.
Da kom det en sykepleier eller hjepepleier eller hva man nå er, når man jobber der, og sa til meg at unnskyld meg, men damene skal spise snart!
Jeg synes at når man har blitt så gammel, så kan man godt få en veldig godt innpakket sjokoladebit før maten, men jeg vil jo ikke legge meg ut med noen, så jeg sa bare ok. Og fortsatte å gi dem Troika. På grunn av papiret fikk de ikke i seg så mange, hun som klarte flest, fikk i seg to, og det bare skjerper apetitten.
Men det ville jeg jo aldri sagt til sykehjelpepleieren. At jeg synes man skal få kose seg ubegrenset i den alderen og den tilstanden.
Da de gikk for å spise, dro vi også, jeg og mannen, og fruen syntes det var greit, for det var jo meldt sne, og da gjelder det å komme seg tidlig avgårde.
Vi lovte å kjøre forsikig.
Henne besøker jeg.
Hun må være et sted der man ikke kommer seg ut dørene, for ellers blir hun borte på havet og fjellet og overalt. Og hun liker ikke å være innestengt, men det er ikke alltid hun vet at hun er det. Det vil si, hun vet at hun er innestengt akkurat nå, men likevel var hun på hytta tidligere på dagen. Sånn er det. Og hun kjenner oss alle igjen, selv om enkelte kanskje innimellom må dele på å være samme person.
Det er gått hull på tiden og rommet hennes, kan man si.
Men hun blir glad når man kommer, og husker hva man holder på med og hvem man er.
Egentlig var det ikke henne jeg skulle prate om.
På avdelingen hennes er det to gamle damer til. Det vil si, det er mange mange flere gamle damer, men disse to er liksom venninder.
De sitter sammen, og når vi roper til bestemor sitter de og ler. Enten fordi de vil vise at de er med på det som blir sagt, eller fordi det er morsomt at vi roper, eller fordi de har holdt på humøret.
De ler og ler. Det er fint. Og så snakker de litt sammen, litt på norsk og litt på finsk.
Iallefall snakker den ene av dem finsk, men muligens ikke den andre, det oppstår ofte litt forvirring når dette skjer, men det kan skyldes det plutselige språkskiftet.
Jeg har alltid så lyst å prate finsk til hun som starter avgårde på feil språk, men jeg kan jo så lite så det kommer nok bare til å ende i total forvirring.
I dag hadde vi med en pose Troika, som desverre viste seg å ha vært smeltet på noe tidspunkt, men det la heldigvis ikke damene merke til.
Troikapapiret var derfor litt vanskelig å få av, noe som syselsatte damene lenge. Først, det første lille sekundet, skulle jeg til å hjelpe til, men så kom jeg til å tenke på det apeprogrammet på tv som jeg pleide å se på før, der dyrepasserne pleide å gi sjimpansene maten innpakket i forskjellige ting for å holde dem sysselsatt, og da lot jeg dem plundre på, damene. Så ble jeg helt forferdet over meg selv som sammenlignet dem med aper, og skulle til å hjelpe til igjen, men så er det jo dette med at vi ER jo aper, alle, strengt tatt, og damene satt nå der og hadde papiret å holde på med, så jeg bestemte meg for å være forsiktig fornøyd.
Da kom det en sykepleier eller hjepepleier eller hva man nå er, når man jobber der, og sa til meg at unnskyld meg, men damene skal spise snart!
Jeg synes at når man har blitt så gammel, så kan man godt få en veldig godt innpakket sjokoladebit før maten, men jeg vil jo ikke legge meg ut med noen, så jeg sa bare ok. Og fortsatte å gi dem Troika. På grunn av papiret fikk de ikke i seg så mange, hun som klarte flest, fikk i seg to, og det bare skjerper apetitten.
Men det ville jeg jo aldri sagt til sykehjelpepleieren. At jeg synes man skal få kose seg ubegrenset i den alderen og den tilstanden.
Da de gikk for å spise, dro vi også, jeg og mannen, og fruen syntes det var greit, for det var jo meldt sne, og da gjelder det å komme seg tidlig avgårde.
Vi lovte å kjøre forsikig.
Litt om størrelser
Nå ligger det en seilbåt og flagrer ute på fjorden. De har jo åpenbart ikke skjønt noen ting.
I går, da jeg og mannen var en snartur ute i omverdnen, kom vi over et par store campingvogner. Nå innser jeg at en sånn setning får det til å lyde mest som om disse campingvognene sto forlatt og nærmest bare til å fri seg for, men de sto komplett med familier på parkeringsplassen utenfor rema. De var store. Mannen var helt over seg over hvor store de var. De var ganske store, men jeg ble allikevel nødt å fortelle mannen om den gangen jeg var i Amerika (eller sambandsstatene som det vel strengt tatt kan kalles) og der var det store campingvogner der. De var så store at pappa ba meg gå og stå litt tilfeldig foran dem sånn at han kunne ta bilde av dem, påtatt ubemerket.
Dette var en gjenganger på amerikaturen, at jeg måtte stille meg opp sånn at pappa kunne få tatt bilde av noe helt annet.
Vi har bilde av meg foran biler. Vi har bilde av meg foran fruktdisk. -Dette trodde jeg forresten lenge var et bilde av meg, vanlig bilde av meg, tilfeldigvis med en vanlig fruktdisk i bakgrunnen, men pappa forklarte at på den tiden hadde vi ikke sånne fruktdisker i Norge. Vel, ikke i Finnmark i allefall, der hadde butikkene bare en skuff med det som var igjen av poteter og neper. Så å se et sånt utvalg og en sånn overflod av frukt og grønnsaker på en og samme plass var virkelig litt av en opplevelse.
Og vi har bilde av meg foran tjukke amerikanere.
Det hadde vi heller ikke i Norge på den tiden, tjukkinger, vel, ikke i Finmark iallefall, så å se noen som var så svære at det var vanskelig å bestemme hva som var hvilke kroppsdeler som var hvilke, det var litt av en opplevelse.
Men det skjønte tilogmed jeg, selv om jeg bare var fem. Jeg syntes det var litt ubehagelig og traske frem og stille meg opp foran tjukkinger mens pappa knipset i vei.
Alt dette tenkte jeg på mens vi kjørte Langstrekka tilbake til byen.
Annenhver bil så førerløs ut, til du kom så nær at du så vidt skimtet hårfestet til finnmarkingen som satt bak rattet og strakte hals.
Det er visstnok derfor japanske biler er så populære nordpå.
Heldigvis er jeg ikke selv så liten at en fårete turist har luntet frem og stilt seg foran meg mens familien knipset bilder. Men det skal vel litt til.
Jeg har imidlertid blitt snikmms'et på en kinesisk skobutikk, men det var nok mest fordi jeg var et sjeldent syn i all min unormale normalkaukasiskhet.
I går, da jeg og mannen var en snartur ute i omverdnen, kom vi over et par store campingvogner. Nå innser jeg at en sånn setning får det til å lyde mest som om disse campingvognene sto forlatt og nærmest bare til å fri seg for, men de sto komplett med familier på parkeringsplassen utenfor rema. De var store. Mannen var helt over seg over hvor store de var. De var ganske store, men jeg ble allikevel nødt å fortelle mannen om den gangen jeg var i Amerika (eller sambandsstatene som det vel strengt tatt kan kalles) og der var det store campingvogner der. De var så store at pappa ba meg gå og stå litt tilfeldig foran dem sånn at han kunne ta bilde av dem, påtatt ubemerket.
Dette var en gjenganger på amerikaturen, at jeg måtte stille meg opp sånn at pappa kunne få tatt bilde av noe helt annet.
Vi har bilde av meg foran biler. Vi har bilde av meg foran fruktdisk. -Dette trodde jeg forresten lenge var et bilde av meg, vanlig bilde av meg, tilfeldigvis med en vanlig fruktdisk i bakgrunnen, men pappa forklarte at på den tiden hadde vi ikke sånne fruktdisker i Norge. Vel, ikke i Finnmark i allefall, der hadde butikkene bare en skuff med det som var igjen av poteter og neper. Så å se et sånt utvalg og en sånn overflod av frukt og grønnsaker på en og samme plass var virkelig litt av en opplevelse.
Og vi har bilde av meg foran tjukke amerikanere.
Det hadde vi heller ikke i Norge på den tiden, tjukkinger, vel, ikke i Finmark iallefall, så å se noen som var så svære at det var vanskelig å bestemme hva som var hvilke kroppsdeler som var hvilke, det var litt av en opplevelse.
Men det skjønte tilogmed jeg, selv om jeg bare var fem. Jeg syntes det var litt ubehagelig og traske frem og stille meg opp foran tjukkinger mens pappa knipset i vei.
Alt dette tenkte jeg på mens vi kjørte Langstrekka tilbake til byen.
Annenhver bil så førerløs ut, til du kom så nær at du så vidt skimtet hårfestet til finnmarkingen som satt bak rattet og strakte hals.
Det er visstnok derfor japanske biler er så populære nordpå.
Heldigvis er jeg ikke selv så liten at en fårete turist har luntet frem og stilt seg foran meg mens familien knipset bilder. Men det skal vel litt til.
Jeg har imidlertid blitt snikmms'et på en kinesisk skobutikk, men det var nok mest fordi jeg var et sjeldent syn i all min unormale normalkaukasiskhet.
sommer her og der
Jeg hadde en slags kulturell ahaopplevelse da jeg var i Bergen i vår. Vel, i Bergen var det jo sommer. Sånn ordentlig søringsommer som man leser om i avisene.
Det var rett og slett dritvarmt. Jeg og mannen satt utenfor leiligheten vår, på en benk som står i gaten, og prøvde å holde ut varmen. Inne i leiligheten var det jo svalt, men man må jo være ute når det er så fint vær, så det gjorde vi. Det var ikke særlig behagelig.
Åse kom forbi på sykkel. Eller ikke forbi, det var oss hun skulle møte, det var noe med en bok, men det hadde ikke noe med meg å gjøre så det var liksom ikke så viktig i situasjonen. Hun satte seg iallefall ned med oss på benken.
Det var her vi fikk den kulturelle opplevelsen. Man er ikke alltid like klar over at man eksisterer i forskjellige kulturer, når man snakker samme språk og leser samme aviser.
Jeg og Morten spurte rett og slett Åse hva man gjorde med denne varmen, hvordan man holdt ut.
Det var ikke egentlig et seriøst spørsmål, det var mer sånn normal værkonversasjon.
Men Åse svarte alvorlig. Vi pleier ikke å sitte slik på benker iallefall, svarte hun.
Til vår store overraskelse. For oss, som kom nordfra, var det eneste fornuftige vi kunne se for oss, å prøve å få mest mulig ut av solen og varmen. Men nei, det var meningen man skulle seilie og bade og sitte i skyggen. Det fantes et helt sett med ting som man gjorde om sommeren.
...ahaaaa.
haaa....
Hm.
Vi nordpå kan rett og slett ikke med sommeren. Ikke fordi vi ikke seiler og bader og sitter i skyggen, men fordi vi behandler vår egen sommer som om det skulle være noe galt med den.
Så går vi ibegge feller på en gang.
I dag er det som en kald, klar høstdag. Det har jeg i tidligere barmarkssesonger klaget på.
Men ikke mer! Det er jo perfekt!
Åtte-ni grader og sol er det perfekte turværet. Ikke så varmt at du blir sur og varm og av å gå, men akkurat så kaldt at du må ha på langermede saker, som du jo uansett må ha på for å unngå myggen. Og lufta er frisk og fin.
Men istedet for å nyte det, klager de fleste av oss over at det aldri blir skikkelig sommer.
Vi vet jo ikke engang hva vi skal gjøre når det blir skikkelig sommer! Skikkelig sommer er helt pyton, alle sitter ute i sola og lider, med et tappert smil. Vi må jo ta vare på sommeren når den er her, nemlig.
Og så er det nettopp det vi ikke gjør, for vi leser hovedstadsaviser og vet ikke lengre hva vi skal se etter. Det er helt idiotisk at vi er så opptatt av å bygge verandaer og plattinger, og har utemøbler og det hele, som kanskje ikke blir brukt hvert år engang.
Og vi klager på perfekt turvær, men glemmer det deilige i å gå uten stillongs. Og ser ikke den kalde klare luften, og utsikten, og muligheten til å være ute uten å lengte inn.
Dumme dumme oss. Som leser hovedstadsaviser og tror vi leser om oss selv, enda så godt vi vet at vi ikke gjør det.
Det var rett og slett dritvarmt. Jeg og mannen satt utenfor leiligheten vår, på en benk som står i gaten, og prøvde å holde ut varmen. Inne i leiligheten var det jo svalt, men man må jo være ute når det er så fint vær, så det gjorde vi. Det var ikke særlig behagelig.
Åse kom forbi på sykkel. Eller ikke forbi, det var oss hun skulle møte, det var noe med en bok, men det hadde ikke noe med meg å gjøre så det var liksom ikke så viktig i situasjonen. Hun satte seg iallefall ned med oss på benken.
Det var her vi fikk den kulturelle opplevelsen. Man er ikke alltid like klar over at man eksisterer i forskjellige kulturer, når man snakker samme språk og leser samme aviser.
Jeg og Morten spurte rett og slett Åse hva man gjorde med denne varmen, hvordan man holdt ut.
Det var ikke egentlig et seriøst spørsmål, det var mer sånn normal værkonversasjon.
Men Åse svarte alvorlig. Vi pleier ikke å sitte slik på benker iallefall, svarte hun.
Til vår store overraskelse. For oss, som kom nordfra, var det eneste fornuftige vi kunne se for oss, å prøve å få mest mulig ut av solen og varmen. Men nei, det var meningen man skulle seilie og bade og sitte i skyggen. Det fantes et helt sett med ting som man gjorde om sommeren.
...ahaaaa.
haaa....
Hm.
Vi nordpå kan rett og slett ikke med sommeren. Ikke fordi vi ikke seiler og bader og sitter i skyggen, men fordi vi behandler vår egen sommer som om det skulle være noe galt med den.
Så går vi ibegge feller på en gang.
I dag er det som en kald, klar høstdag. Det har jeg i tidligere barmarkssesonger klaget på.
Men ikke mer! Det er jo perfekt!
Åtte-ni grader og sol er det perfekte turværet. Ikke så varmt at du blir sur og varm og av å gå, men akkurat så kaldt at du må ha på langermede saker, som du jo uansett må ha på for å unngå myggen. Og lufta er frisk og fin.
Men istedet for å nyte det, klager de fleste av oss over at det aldri blir skikkelig sommer.
Vi vet jo ikke engang hva vi skal gjøre når det blir skikkelig sommer! Skikkelig sommer er helt pyton, alle sitter ute i sola og lider, med et tappert smil. Vi må jo ta vare på sommeren når den er her, nemlig.
Og så er det nettopp det vi ikke gjør, for vi leser hovedstadsaviser og vet ikke lengre hva vi skal se etter. Det er helt idiotisk at vi er så opptatt av å bygge verandaer og plattinger, og har utemøbler og det hele, som kanskje ikke blir brukt hvert år engang.
Og vi klager på perfekt turvær, men glemmer det deilige i å gå uten stillongs. Og ser ikke den kalde klare luften, og utsikten, og muligheten til å være ute uten å lengte inn.
Dumme dumme oss. Som leser hovedstadsaviser og tror vi leser om oss selv, enda så godt vi vet at vi ikke gjør det.
ålålelåe
Jeg har tenkt mer på forurettheten mot det samiske fokuset på museet mitt.
(Selv om forrige innlegg sannelig var langt nok)
I dag fikk vi et par bilder vi har ventet på, vi kjører sånn månedens bilde, et nytt foto fra arkivet hver måned, montert opp på vegg, og så med de forskjellige fagperspektivene på det som vises, presentert skriftlig.
Det ene bildet var en isfisker, det andre var tre samekoner i Boris Gleb, foran et sånt stativ som man har maten oppå. Begge bildene ferdig med skruehull, klar til å smelle opp på veggen.
Det slo meg at når vi får opp bildet fra Boris, vil det være det eneste bildet vi har av samer på museet.
Bortsett fra det har vi et par komager, et par skaller, et sett skallebånd og en lest til å lage komager på.
Og det er det.
Og likevel synes folk vi har for sterkt forkus på det samiske. I et område der det knapt har bodd nordmenn i særlig mer enn hundre år.
Sannsynligvis er egentlig mange av de bildene vi har, bilder av samer, men samer presentert som nordmenn, samer opptrer nemlig ikke alltid i kofte mens de klapper reinen sin.
Noe annet er likevel det at mange av disse bildene presenterer mennesker som har definert seg selv som norske, etter et visst press fra norske myndigheter.
Herretter skal jeg bare ramse opp tekniske data på våpen fra andre verdenskrig.
(Selv om forrige innlegg sannelig var langt nok)
I dag fikk vi et par bilder vi har ventet på, vi kjører sånn månedens bilde, et nytt foto fra arkivet hver måned, montert opp på vegg, og så med de forskjellige fagperspektivene på det som vises, presentert skriftlig.
Det ene bildet var en isfisker, det andre var tre samekoner i Boris Gleb, foran et sånt stativ som man har maten oppå. Begge bildene ferdig med skruehull, klar til å smelle opp på veggen.
Det slo meg at når vi får opp bildet fra Boris, vil det være det eneste bildet vi har av samer på museet.
Bortsett fra det har vi et par komager, et par skaller, et sett skallebånd og en lest til å lage komager på.
Og det er det.
Og likevel synes folk vi har for sterkt forkus på det samiske. I et område der det knapt har bodd nordmenn i særlig mer enn hundre år.
Sannsynligvis er egentlig mange av de bildene vi har, bilder av samer, men samer presentert som nordmenn, samer opptrer nemlig ikke alltid i kofte mens de klapper reinen sin.
Noe annet er likevel det at mange av disse bildene presenterer mennesker som har definert seg selv som norske, etter et visst press fra norske myndigheter.
Herretter skal jeg bare ramse opp tekniske data på våpen fra andre verdenskrig.
Om å guide
Jeg er også omviser. Jeg teller ikke bare tallkolonner. Av og til går jeg ut av kontoret og inn i utstillingene og forteller folk hva kartene handler om, hvordan de skal tolke gjenstander, og de tingene de sannsynligvis ikke vet enda.
Det er stort sett lett. Og fint. Men innimellom er det kjempevanskelig.
Det er stort sett samene sin skyld at det er så vanskelig. Og tyskerne.
Man kunne også sagt at det er stort sett nordmennene sin skyld.
Men dem er det ikke så vanskelig å snakke om. De snakker dessuten gjerne selv.
Tyskerne kan være litt problematiske, som gjester. Ikke at de er spesielt vrange, men hovedutstililngen her på museet er om andre verdenskrig. Den handler om hvordan tyskere oppførte seg dengang de var i flertall i området.
Sånn sett synes jeg russisk er mer demokratisk som språk når det gjelder dette området, på russisk sier de fascistene der vi sier tyskerne, når vi snakker om krigsårene.
Det hadde likevel ikke gått an å gjøre det grepet på engelsk, det ville omtrent implisert at alle tyskere er fascister, siden man har innarbeidet bruken av tyskere når man snakker om denne tiden.
Men dette er vanskelig på en lett måte, alle innser at det er ubehagelig å guide en gruppe eldre tyskere gjennom en krigsutstilling. Jeg forsøker å fokusere på det mellommenneskelige, de usannsynlige vennskapene, hjemlengselen, alt det der. Men jeg kan jo ikke drive historieforvrengning heller.
Det samiske er vanskelig på en vanskelig måte.
Før grensene ble trukket opp i dette området, som var Europas siste fellesdistrikt, det vil si, da dette området ble innlemmet i Norge, bodde det bare en eneste norsk familie her, de andre var samer. Og finner.
Allerede her kan enkelte i følget begynne å smile såret og bedrevitende, om de er norske da, særlig om de er fra området. "Men de var ikke nødvendigvis urbefolkning," sier de.
Jeg vet ikke? Var urbefolkning et begrep i 1826? Definerte man urbefolkning på samme vis da? Er ikke hele poenget med å definere samer som urbefolkning ILO-konvensjonen Norge ratifiserte i 1990, og de følgene det får? Gir det da mening å påstå noe om ordet urbefolkning i 1826?
Hvis jeg har god tid, begynner jeg lenge før 1826. Det gjør jeg forsåvidt uansett, men ofte hopper jeg rett inn i år 800. Hvis gruppen virker interessert, og da er de gjerne kanadiere eller amerikanere, begynner jeg med da isen trakk seg tilbake for ti tusen år siden, og de første menneskene kom inn i området. Så er det jo en pågående debatt om de menneskene senere utviklet det som ble den samiske kulturen, eller om samene kom østfra senere. Om en nordmann smiler forurettet på dette tidspunktet og sier at samene kom østfra, så det der med urbefolkning er veldig tvilsomt, sier jeg at den debatten kan jeg og du ta senere, den tar vi ikke her og nå.
For det er en av de politiske debattene, en man diskuterer for å fremme sine synspunkter om samer og urbefolkning, den har ingenting med nyskjerrighet på historien å gjøre. Den starter i forurettet modus.
Så drar jeg dem gjennom historien, og jeg må desverre ofte snakke om samer.
Jeg hater å guide finnmarkinger. Jeg aner ikke før jeg starter om gruppen er nordmenn, samer eller kvener, selv er jeg jo begge tre delene, selv om den kvenske delen riktignok er mest blodbrøk.
Nordmenn vil ofte ikke høre om samer. Noen vil jo det da, men de fleste som har en mening tilkjennegir dette, og mange vet å skape dårlig stemning.
Samer vil jo høre om samene, som jo bodde her, og bor her fortsatt, samer vil gjerne høre mer, mens kvenen stort sett får sin del innfrid uten kvalm fra noen parter.
Det er fordi nordmennene er sintest på samene.
De sier selvsagt aldri at de ikke vil høre mer om de der samene nå, de sier at jeg har feil fokus, at jeg må fortelle om at det bor nordmenn her og. Fortell om gruvedriften. Fortell om jordbruk.
Jeg gjør det. Men skal jeg rope hver gang jeg snakker om det norske? Slå på tromme?
Dessuten er det bare å se rundt seg, den norske historien blir kontinuerlig fortalt.
Jeg forteller den nå, jeg skriver på norsk, som er det eneste hjemmespråket mitt.
Nordmenn liker ikke å høre den samiske historien, tror jeg, av samme grunn som jeg forsøker å endre fokus når jeg guider eldre tyskere i krigsutstillingen.
Ingen liker å bli beskyldt for sin nasjonalitets overmakt.
Og nordmenn hører kanskje en påstand om at de ikke har rett til området når det samiske blir fortalt. Selv om det ikke er det jeg sier. Det jeg sier blir fortolket gjennom det alle andre også sier og skriver, må huskes.
Og for meg er det vanskeligere å guide samelandshistorien, enn tyskefascisthistorien, fordi man kan nok synes litt synd på tyskerne, de tapte. La oss fokusere på noe annet enn nazisme og drap nå, overfor de stakkars gamle menneskene som tusler rundt i krigsutstillingen.
Men selv om samene i stor grad har vunnet, er det enda ikke noen som har begynt å synes synd på nordmennene.
Kanskje jeg er en dårlig, subjektiv, alt for samisk guide. Kanskje jeg burde holde meg til tall.
Jeg innser at det å jobbe på museum gir deg et falskt skinn av objektivitet som jeg aldri har ønsket, jeg står vel kanskje der og formidler en trippeletninsk familiehistorie, og jeg tror faktsik ikke på objektivitet.
Men jeg synes ikke de vrange finnmarkingene mine er så veldig objektive heller, om det er det de tror.
Hvis de tror det da, det gjør de vel ikke. Det får de vel tross alt få for.
Det er stort sett lett. Og fint. Men innimellom er det kjempevanskelig.
Det er stort sett samene sin skyld at det er så vanskelig. Og tyskerne.
Man kunne også sagt at det er stort sett nordmennene sin skyld.
Men dem er det ikke så vanskelig å snakke om. De snakker dessuten gjerne selv.
Tyskerne kan være litt problematiske, som gjester. Ikke at de er spesielt vrange, men hovedutstililngen her på museet er om andre verdenskrig. Den handler om hvordan tyskere oppførte seg dengang de var i flertall i området.
Sånn sett synes jeg russisk er mer demokratisk som språk når det gjelder dette området, på russisk sier de fascistene der vi sier tyskerne, når vi snakker om krigsårene.
Det hadde likevel ikke gått an å gjøre det grepet på engelsk, det ville omtrent implisert at alle tyskere er fascister, siden man har innarbeidet bruken av tyskere når man snakker om denne tiden.
Men dette er vanskelig på en lett måte, alle innser at det er ubehagelig å guide en gruppe eldre tyskere gjennom en krigsutstilling. Jeg forsøker å fokusere på det mellommenneskelige, de usannsynlige vennskapene, hjemlengselen, alt det der. Men jeg kan jo ikke drive historieforvrengning heller.
Det samiske er vanskelig på en vanskelig måte.
Før grensene ble trukket opp i dette området, som var Europas siste fellesdistrikt, det vil si, da dette området ble innlemmet i Norge, bodde det bare en eneste norsk familie her, de andre var samer. Og finner.
Allerede her kan enkelte i følget begynne å smile såret og bedrevitende, om de er norske da, særlig om de er fra området. "Men de var ikke nødvendigvis urbefolkning," sier de.
Jeg vet ikke? Var urbefolkning et begrep i 1826? Definerte man urbefolkning på samme vis da? Er ikke hele poenget med å definere samer som urbefolkning ILO-konvensjonen Norge ratifiserte i 1990, og de følgene det får? Gir det da mening å påstå noe om ordet urbefolkning i 1826?
Hvis jeg har god tid, begynner jeg lenge før 1826. Det gjør jeg forsåvidt uansett, men ofte hopper jeg rett inn i år 800. Hvis gruppen virker interessert, og da er de gjerne kanadiere eller amerikanere, begynner jeg med da isen trakk seg tilbake for ti tusen år siden, og de første menneskene kom inn i området. Så er det jo en pågående debatt om de menneskene senere utviklet det som ble den samiske kulturen, eller om samene kom østfra senere. Om en nordmann smiler forurettet på dette tidspunktet og sier at samene kom østfra, så det der med urbefolkning er veldig tvilsomt, sier jeg at den debatten kan jeg og du ta senere, den tar vi ikke her og nå.
For det er en av de politiske debattene, en man diskuterer for å fremme sine synspunkter om samer og urbefolkning, den har ingenting med nyskjerrighet på historien å gjøre. Den starter i forurettet modus.
Så drar jeg dem gjennom historien, og jeg må desverre ofte snakke om samer.
Jeg hater å guide finnmarkinger. Jeg aner ikke før jeg starter om gruppen er nordmenn, samer eller kvener, selv er jeg jo begge tre delene, selv om den kvenske delen riktignok er mest blodbrøk.
Nordmenn vil ofte ikke høre om samer. Noen vil jo det da, men de fleste som har en mening tilkjennegir dette, og mange vet å skape dårlig stemning.
Samer vil jo høre om samene, som jo bodde her, og bor her fortsatt, samer vil gjerne høre mer, mens kvenen stort sett får sin del innfrid uten kvalm fra noen parter.
Det er fordi nordmennene er sintest på samene.
De sier selvsagt aldri at de ikke vil høre mer om de der samene nå, de sier at jeg har feil fokus, at jeg må fortelle om at det bor nordmenn her og. Fortell om gruvedriften. Fortell om jordbruk.
Jeg gjør det. Men skal jeg rope hver gang jeg snakker om det norske? Slå på tromme?
Dessuten er det bare å se rundt seg, den norske historien blir kontinuerlig fortalt.
Jeg forteller den nå, jeg skriver på norsk, som er det eneste hjemmespråket mitt.
Nordmenn liker ikke å høre den samiske historien, tror jeg, av samme grunn som jeg forsøker å endre fokus når jeg guider eldre tyskere i krigsutstillingen.
Ingen liker å bli beskyldt for sin nasjonalitets overmakt.
Og nordmenn hører kanskje en påstand om at de ikke har rett til området når det samiske blir fortalt. Selv om det ikke er det jeg sier. Det jeg sier blir fortolket gjennom det alle andre også sier og skriver, må huskes.
Og for meg er det vanskeligere å guide samelandshistorien, enn tyskefascisthistorien, fordi man kan nok synes litt synd på tyskerne, de tapte. La oss fokusere på noe annet enn nazisme og drap nå, overfor de stakkars gamle menneskene som tusler rundt i krigsutstillingen.
Men selv om samene i stor grad har vunnet, er det enda ikke noen som har begynt å synes synd på nordmennene.
Kanskje jeg er en dårlig, subjektiv, alt for samisk guide. Kanskje jeg burde holde meg til tall.
Jeg innser at det å jobbe på museum gir deg et falskt skinn av objektivitet som jeg aldri har ønsket, jeg står vel kanskje der og formidler en trippeletninsk familiehistorie, og jeg tror faktsik ikke på objektivitet.
Men jeg synes ikke de vrange finnmarkingene mine er så veldig objektive heller, om det er det de tror.
Hvis de tror det da, det gjør de vel ikke. Det får de vel tross alt få for.
friluftsdør.
Noe av det beste med å bo på Prestefjellet er at man kan gå tur på fjellet hele tiden. På Prestefjellet. Ikke inne i hagene til naboene altså, ikke i ring rundt tørkestativet til de på nersia, men opp og inn på fjellet. Tredve sekunder og så er det fjellet.
Komplett med mygg og myrull og stein og stier og piggtråd og skytestillinger, og frisk luft og utsikt og rein og ender og tjeld.
I dag så jeg en hare, det var tilfeldigvis mens jeg løp, jeg ble mest overrasket av oss så jeg ropte KANIN! og snublet i en stein og holdt på å vrikke foten.
Jeg har sikkert førti myggstikk. Eller ikke sikkert, det er et sted deromkring, jeg måtte telle.
Det som ikke er helt til å forstå er hvorfor jeg har trettitre på venstrekroppen, fire på høyrekroppen og et par på midten.
Det mest nærliggende å tenke at det er en slags avstemning på gang blant reinøysundsmyggen, og jeg tilfeldigvis er stemmeseddelen. Tredve for, fire mot og et par som har stemt blankt. Takk til anarkistmyggen som ikke har stemt. Snart kommer det vel en oppgitt og arg mygg med notatblokk summende inn til Kirkenes, frustrert over at stemmeseddelen har stukket av og dratt inn til byen, og gjort jobben så mye vanskeligere for alle.
Eller så har jeg sovet med dyna litt av, det går jo også an.
Komplett med mygg og myrull og stein og stier og piggtråd og skytestillinger, og frisk luft og utsikt og rein og ender og tjeld.
I dag så jeg en hare, det var tilfeldigvis mens jeg løp, jeg ble mest overrasket av oss så jeg ropte KANIN! og snublet i en stein og holdt på å vrikke foten.
Jeg har sikkert førti myggstikk. Eller ikke sikkert, det er et sted deromkring, jeg måtte telle.
Det som ikke er helt til å forstå er hvorfor jeg har trettitre på venstrekroppen, fire på høyrekroppen og et par på midten.
Det mest nærliggende å tenke at det er en slags avstemning på gang blant reinøysundsmyggen, og jeg tilfeldigvis er stemmeseddelen. Tredve for, fire mot og et par som har stemt blankt. Takk til anarkistmyggen som ikke har stemt. Snart kommer det vel en oppgitt og arg mygg med notatblokk summende inn til Kirkenes, frustrert over at stemmeseddelen har stukket av og dratt inn til byen, og gjort jobben så mye vanskeligere for alle.
Eller så har jeg sovet med dyna litt av, det går jo også an.
Hele sommerferien på en eneste dag!
Vi har, som de gode nordboere vi er, tilbragt helgen på hytta.
Jeg vet at helga ikke er over, men vi pressa hele helga inn på fredaglørdagen, med fisketur (tre torsk, for små) fjelltur (fant en fiskekrok på fjellet, må ha kommet dit i et samarbeide mellom torsk og mås) grilling, varandasitting, boklesing, fjæraplundring, samt en lang vurdering av badstumulighetene hytta gir, men til slutt fant vi ut at det strengt tatt var for varmt.
Det var for varmt! Hurra!
Jeg har tilbrakt store deler av dagen i sommerkjole!
Ea kom forbi da hun så vi var på hytta, og viste fram elleve unger, som både kunne dukke og svømme framover.
Men så kom kråka og satt seg i strømmasta, og da kom de på noe de måtte gjøre midt utpå fjorden, så vi fikk ikke snakket så mye sammen.
Nå som fruen ikke er ute på hytta i hele barmarksesongen, er det ingen som rister kråkeungene på havet, dermed er det mer kråke der nå enn jeg noengang har sett før.
Tjelden sneide forbi flere ganger, men jeg så ikke noen tjeldunger, så sannsynligvis har de ingen. Vi fant noen reir, og selv om jeg skjønner et tjelden er naturens tenåringsmødre og derfor skal ha for forsøket og trenger oppmuntring og ros, må jeg likevel gi minuspoeng for det redet som var delvis laget av pappspiker.
Jeg blir fryktelig oppgitt over den fuglen. Jeg har sagt det før og nå sier jeg det igjen, det er meg et under at den overhodet eksisterer.
Nå begynner myggen å komme, men vi fant noen myggspiraler som må ha vært fra syttitallet og var rare og inntørkede, og kjempeeffektive, de må ha blitt årgangskonsentrert eller noe. Myggen forsvant, mens to flygemaur la seg i angrep mot røyken, hvorpå de ble der inne og surret stille for seg selv. En bille landet rett ned på verandagulvet, gikk to cm forover, før den stoppet og deretter krøp baklengs til kræsja i et stolben.
Sterke saker, med andre ord.
Fin helg, også.
Jeg vet at helga ikke er over, men vi pressa hele helga inn på fredaglørdagen, med fisketur (tre torsk, for små) fjelltur (fant en fiskekrok på fjellet, må ha kommet dit i et samarbeide mellom torsk og mås) grilling, varandasitting, boklesing, fjæraplundring, samt en lang vurdering av badstumulighetene hytta gir, men til slutt fant vi ut at det strengt tatt var for varmt.
Det var for varmt! Hurra!
Jeg har tilbrakt store deler av dagen i sommerkjole!
Ea kom forbi da hun så vi var på hytta, og viste fram elleve unger, som både kunne dukke og svømme framover.
Men så kom kråka og satt seg i strømmasta, og da kom de på noe de måtte gjøre midt utpå fjorden, så vi fikk ikke snakket så mye sammen.
Nå som fruen ikke er ute på hytta i hele barmarksesongen, er det ingen som rister kråkeungene på havet, dermed er det mer kråke der nå enn jeg noengang har sett før.
Tjelden sneide forbi flere ganger, men jeg så ikke noen tjeldunger, så sannsynligvis har de ingen. Vi fant noen reir, og selv om jeg skjønner et tjelden er naturens tenåringsmødre og derfor skal ha for forsøket og trenger oppmuntring og ros, må jeg likevel gi minuspoeng for det redet som var delvis laget av pappspiker.
Jeg blir fryktelig oppgitt over den fuglen. Jeg har sagt det før og nå sier jeg det igjen, det er meg et under at den overhodet eksisterer.
Nå begynner myggen å komme, men vi fant noen myggspiraler som må ha vært fra syttitallet og var rare og inntørkede, og kjempeeffektive, de må ha blitt årgangskonsentrert eller noe. Myggen forsvant, mens to flygemaur la seg i angrep mot røyken, hvorpå de ble der inne og surret stille for seg selv. En bille landet rett ned på verandagulvet, gikk to cm forover, før den stoppet og deretter krøp baklengs til kræsja i et stolben.
Sterke saker, med andre ord.
Fin helg, også.
Jobbelijobb!
Jeg er altså tilbakers i min faste sommerjobb, for de av dere som tror jeg trasker rundt i sommervottene og vanner hus.
Neida, jeg har voksenjobb også.
Økonomijobben min. Som hver sommer får meg til å innse at vel kan regnskapsmennesker være tørrpinner, men det ER vanskelig å formidle utfordringene ved å telle tall.
Om tallene jeg teller ikke passer med tallene resepsjonistene har talt, så går det ikke an å skrive ned nye tall, man må finne ut hva som gikk galt. Hvem talte hva når? Og hvorfor?
Sånn holder jeg på med. Hele dagen. Og drikke kaffe.
Det er egentlig en deilig sommerjobb. Den gjør iallefall resten av året fullperspektivert.
Selv om den ikke er så bloggbar, det må innrømmes.
Jeg kunne selvsagt fortalt hundrevis av opprivende og informative og morsomme historier om mine medansatte, men siden jeg bare blogger sånn halvanonymt går jo ikke det. Da.
Det er deilig å være hjemme, tilbake i virkeligheten.
Og nå lukter det deilig sommerregn og i ettermiddag skal vi ikke grille, men iallefall spise hos min mor. Det begynner å bli sommer.
Neida, jeg har voksenjobb også.
Økonomijobben min. Som hver sommer får meg til å innse at vel kan regnskapsmennesker være tørrpinner, men det ER vanskelig å formidle utfordringene ved å telle tall.
Om tallene jeg teller ikke passer med tallene resepsjonistene har talt, så går det ikke an å skrive ned nye tall, man må finne ut hva som gikk galt. Hvem talte hva når? Og hvorfor?
Sånn holder jeg på med. Hele dagen. Og drikke kaffe.
Det er egentlig en deilig sommerjobb. Den gjør iallefall resten av året fullperspektivert.
Selv om den ikke er så bloggbar, det må innrømmes.
Jeg kunne selvsagt fortalt hundrevis av opprivende og informative og morsomme historier om mine medansatte, men siden jeg bare blogger sånn halvanonymt går jo ikke det. Da.
Det er deilig å være hjemme, tilbake i virkeligheten.
Og nå lukter det deilig sommerregn og i ettermiddag skal vi ikke grille, men iallefall spise hos min mor. Det begynner å bli sommer.
klikklåsopp-klikklåsigjen
Dette er sommerens nøkkelknippe. Det harmonerer altså med sommerens oppgaver.
Det var nemlig så mange som ble glade da jeg bestemte meg for å komme hjem:
vanne blomster: 4 hus
ta inn post: 5 hus
vanne plen: 1 hus
tømme båt: 1 båt (så når det regner blir jeg glad for jeg slipper å vanne plen, men så kommer jeg på at da må jeg jo tømme båten)
passe bestemor: 1 bestemor
jobbe jobb: 1 jobb
Noen skal orges to ganger i uka, og noen nøyer seg med en.
Jeg klipper ingen plener. Tror jeg. Jeg fant en litt overraskende lapp i det ene huset, men jeg tror det er til en søster av meg.
Nå får jeg jo bo i ett av disse husene, snille svaigers, så det huset hefter ikke, og det gjør jo strengt tatt ikke de andre heller, men likevel må jeg si at jeg ble bittelitt glad da mannen med bilkjøringsevnelappen plutselig kom hjem, for ellers blir det fort over en mil med trasking oppad fjell og nedad fjell og bortad gangsti for å få tømt blomster og vannet båt, ettersom bare tre av huseierne har gått med på å bo i samme nabolag
Men egentlig må jeg si at jeg liker ganske godt å hjelpe til altså. Jeg føler meg som en del av samfunnet, og det er jo det beste jeg vet.
Det er ikke alt man husker å pakke når det er tredve pluss ute, derfor:
her er mine nyinnkjøpte sommervotter!
Strikket av verdens morskeste vaskedame, men også verdens flinkeste, og flink å strikke votter md østsamisk mønster!
sommer
Jeg er fullstendig klar over at mye av sommerbloggingen min handler om været.
Det er bare det at jeg synes å huske at da jeg var liten var noe av stasen med sommeren at da kunne man gå uten ytterjakke.
Jeg er altså nesten helt sikker på at det ikke alltid har vært så dårlig sommervær som det har vært de siste årene.
I fjor var det jo rundt 4-7 grader og god grunn til å bli værsyk. I dag var det tre grader i ellevetiden og jeg skjønner jo at om man ikke klarer å komme til det punktet der man slipper å gå med jakke, så hadde det iallefall vært fint å kunne gått uten longs.
Eller husker jeg feil? Var hele sjarmen med sommeren at man kunne gå med sommerhua istedet for vinterhua?
Huff.
Jajaja. Neimen, Kirkenes er nå fint likevel da.
Det er bare det at jeg synes å huske at da jeg var liten var noe av stasen med sommeren at da kunne man gå uten ytterjakke.
Jeg er altså nesten helt sikker på at det ikke alltid har vært så dårlig sommervær som det har vært de siste årene.
I fjor var det jo rundt 4-7 grader og god grunn til å bli værsyk. I dag var det tre grader i ellevetiden og jeg skjønner jo at om man ikke klarer å komme til det punktet der man slipper å gå med jakke, så hadde det iallefall vært fint å kunne gått uten longs.
Eller husker jeg feil? Var hele sjarmen med sommeren at man kunne gå med sommerhua istedet for vinterhua?
Huff.
Jajaja. Neimen, Kirkenes er nå fint likevel da.
Frøken reisende Fiig.
Da jeg nå forlot Bregnen var det i samme ånd som da jeg ankom aller første gang. Den gangen måtte jeg jo betale for vannet mitt to ganger på flyplasskiosken fordi butikkbergenseren klarte å miste pengene.
Denne gangen var det skrankebergenseren og ikke butikkbergenseren som fikk eksemplifisere bergensservicen.
Da jeg kom til Flesland var det kun ett menneske i kø foran meg, og selv om køslangen var lagt veldig underlig opp og det hadde vært like lett å bare smette forbi hele slangen og stille seg rett bak han andre, gikk jeg inn i slangen og viklet meg hele veien frem, idiothøflig som jeg er. Da jeg kom ut var jeg kommet ut foran baggage drop, som var ubetjent, og jeg gikk derfor bort til han andre som sto og ventet på innsjekkskrankene, en par-tre skranker lenger bort.
Det virket litt idiotisk å stå å komle i den ubetjente delen av området, når alt tydeligvis hendte deeeer borte.
Skulle jeg jo aldri gjort.
DU SKAL STÅ I KØ!!!!! brølte skrankedamen da jeg kom fram til henne.
Jeg skvatt litt jeg, ettersom jeg jo jobber innenfor turismen selv, men nå er jeg jo ikke bergenser da.
"Eh, jeg sto i kø, " sa jeg "jeg gikk faktisk gjennom hele slangen men" "DET GJORDE DU IKKE!!"
"emehhh.....øh.....det er ikke meningen å være vanskelig, men jeg gjorde faktisk det. Men så kom jeg ut foran baggage drop og der kunne jeg jo ikke stå for jeg skulle jo hit"
Men neida, eller JODA, der kunne jeg så visst stå, og der skulle jeg stått til hun ropte på meg, og i hele dag hadde alle bare glidd forbi køen og sånn gikk det ikke an å holde på, så dette måtte de ta tak i. Jeg tenkte forsåvidt mitt og det var at om dette var noe ALLE gjorde, da hadde det kanskje vært bedre å se på organiseringen av køsystemet, kanskje kikke litt på om det var litt dårlig kognitiv design ute og gikk?
Men ettersom det er bergensservicen vi snakker om, så må jeg jo innrømme at det er mer innenfor tradisjonen å fistelbrøle til folk. Og det VAR sikkert tredve varmegrader ute.
Damen fortsatte å være på hysterigrensen i hele innjekkingsseansen, mens jeg i sidesynet så en nervøs skrankedame liste seg bak meg mens hun halte i køtingene og forsøkte å omgjøre køsystemet.
På flyet til Kirkenes møtte jeg Anna Katrin. Det var litt sært.
For henne har jeg ikke sett på tolv år, og hun er færing. Og bor i København. Og sist gang jeg så henne var da vi begge var i et sånn ungdomsteaterprosjekt, og hadde uteforestilling på Svanvik i minus førti.
Hun satt foran meg på flyet, og snudde seg egentlig bare for å se hvem det var som satt og snakket færøysk? Og det var meg, som snakket kirkeneser.
Vi ble storligen forbauset begge to. Og veldig glade. Og veldig forbauset.
Hun skulle spille på skippis, så det ble bare hei, men hei er også bra.
Nå sitter jeg og klør i hodet, det er ikke så mye pollen når det sommersner, så jeg har syntes det har vært litt rart, men så oppdaget jeg tilfeldigvis at på den sjokofruktpakken som jeg har gått og ette på de siste dagene, den som er oransj og har bilde av en appelsin på seg, og en sjokofrukt som er delt i to og er oransj inni, den består stort sett bare av eple.
Hurra. Takk for den Nidar.
Denne gangen var det skrankebergenseren og ikke butikkbergenseren som fikk eksemplifisere bergensservicen.
Da jeg kom til Flesland var det kun ett menneske i kø foran meg, og selv om køslangen var lagt veldig underlig opp og det hadde vært like lett å bare smette forbi hele slangen og stille seg rett bak han andre, gikk jeg inn i slangen og viklet meg hele veien frem, idiothøflig som jeg er. Da jeg kom ut var jeg kommet ut foran baggage drop, som var ubetjent, og jeg gikk derfor bort til han andre som sto og ventet på innsjekkskrankene, en par-tre skranker lenger bort.
Det virket litt idiotisk å stå å komle i den ubetjente delen av området, når alt tydeligvis hendte deeeer borte.
Skulle jeg jo aldri gjort.
DU SKAL STÅ I KØ!!!!! brølte skrankedamen da jeg kom fram til henne.
Jeg skvatt litt jeg, ettersom jeg jo jobber innenfor turismen selv, men nå er jeg jo ikke bergenser da.
"Eh, jeg sto i kø, " sa jeg "jeg gikk faktisk gjennom hele slangen men" "DET GJORDE DU IKKE!!"
"emehhh.....øh.....det er ikke meningen å være vanskelig, men jeg gjorde faktisk det. Men så kom jeg ut foran baggage drop og der kunne jeg jo ikke stå for jeg skulle jo hit"
Men neida, eller JODA, der kunne jeg så visst stå, og der skulle jeg stått til hun ropte på meg, og i hele dag hadde alle bare glidd forbi køen og sånn gikk det ikke an å holde på, så dette måtte de ta tak i. Jeg tenkte forsåvidt mitt og det var at om dette var noe ALLE gjorde, da hadde det kanskje vært bedre å se på organiseringen av køsystemet, kanskje kikke litt på om det var litt dårlig kognitiv design ute og gikk?
Men ettersom det er bergensservicen vi snakker om, så må jeg jo innrømme at det er mer innenfor tradisjonen å fistelbrøle til folk. Og det VAR sikkert tredve varmegrader ute.
Damen fortsatte å være på hysterigrensen i hele innjekkingsseansen, mens jeg i sidesynet så en nervøs skrankedame liste seg bak meg mens hun halte i køtingene og forsøkte å omgjøre køsystemet.
På flyet til Kirkenes møtte jeg Anna Katrin. Det var litt sært.
For henne har jeg ikke sett på tolv år, og hun er færing. Og bor i København. Og sist gang jeg så henne var da vi begge var i et sånn ungdomsteaterprosjekt, og hadde uteforestilling på Svanvik i minus førti.
Hun satt foran meg på flyet, og snudde seg egentlig bare for å se hvem det var som satt og snakket færøysk? Og det var meg, som snakket kirkeneser.
Vi ble storligen forbauset begge to. Og veldig glade. Og veldig forbauset.
Hun skulle spille på skippis, så det ble bare hei, men hei er også bra.
Nå sitter jeg og klør i hodet, det er ikke så mye pollen når det sommersner, så jeg har syntes det har vært litt rart, men så oppdaget jeg tilfeldigvis at på den sjokofruktpakken som jeg har gått og ette på de siste dagene, den som er oransj og har bilde av en appelsin på seg, og en sjokofrukt som er delt i to og er oransj inni, den består stort sett bare av eple.
Hurra. Takk for den Nidar.
Hvor? Hvorhvorhvor?
Det er helt utrolig at saker og ting klarer å bli borte i en så liten leilighet som vår.
Denne gangen er det strykejernet.
Jeg skulle bare stryke ned en fald, og etterhvert så var nå ikke det så viktig heller, men da var både jeg og Morten så langt inne i letepsykosen at det å finne strykejernet ble mye viktigere enn å stryke dender jækla falden.
Men ikke.
Ikke et eneste strykejern dukket opp, ikke etter å ha endevendt huset.
Morten konkluderte med at vi må ha kastet det.
Nå prøver vi rett nok å kvitte oss med ting, men vi er slettes ikke så flinke til det, og hvorfor vi skal ha kastet strykejernet som er det eneste strykejernet vi har, når vi ikke har kastet noe annet, det går over min begripelse.
Nå går det jo an å kjøpe et nytt, det vi har er nærmest kulldrevet, men som sagt er det kommet til det punktet der det at strykejernet er borte er mye viktigere enn å få strøket.
Aaaargh.
Jaja. Tjirkenesbyen i kveld, museat i morgen.
Denne gangen er det strykejernet.
Jeg skulle bare stryke ned en fald, og etterhvert så var nå ikke det så viktig heller, men da var både jeg og Morten så langt inne i letepsykosen at det å finne strykejernet ble mye viktigere enn å stryke dender jækla falden.
Men ikke.
Ikke et eneste strykejern dukket opp, ikke etter å ha endevendt huset.
Morten konkluderte med at vi må ha kastet det.
Nå prøver vi rett nok å kvitte oss med ting, men vi er slettes ikke så flinke til det, og hvorfor vi skal ha kastet strykejernet som er det eneste strykejernet vi har, når vi ikke har kastet noe annet, det går over min begripelse.
Nå går det jo an å kjøpe et nytt, det vi har er nærmest kulldrevet, men som sagt er det kommet til det punktet der det at strykejernet er borte er mye viktigere enn å få strøket.
Aaaargh.
Jaja. Tjirkenesbyen i kveld, museat i morgen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)