menne åeh

Jeg er jo vanligvis en person med orden i sysakene og økonomien. Jeg har kjempet meg til den ordenen. Jeg vet at den ikke kommer av seg selv, men jeg vil ha orden, så jeg har det.
Men nå. Alt har falt helt sammen. Poenget med å slutte med nomadiseringen var jo at det skulle bli lettere å ha orden, for jeg så snøballen komme rullende mot meg i stadig større fart med post-it-lappene sprutende, men det har jo bare blitt verre.
La meg illustrere dette med en lignelse. (ikke jesus-relatert, han har tross alt ikke monopol på dem.)
Se for deg meg, som er ute og reiser. Jeg skal ta toget, det skal stoppe på forskjellige stasjoner, jeg skal av på enkelte av dem, bytte tog her og der.
Da har jeg billettene både på mobilen og skrevet ut, reiseruta ligger i forlomma på sekken, jeg har med matpakke og vann, jeg tenker ikke på annet en om togbyttet kommer til å gå bra, og på de stedene der jeg skal av har jeg memorert kartene sånn at jeg finner fram til dit jeg skal. Jeg har også skrevet ut kartene og de ligger også i ryggsekken, i en liten mappe. Jeg har bestilt billetter med fast plass hele veien. Jeg er ferdig påkledd og pakket fem minutter før vi skal stoppe på stasjonen.
Sånn var det før.
Men nå!
Jeg har billetter, men det er for en togtur jeg tok i fjor, jeg går konstant av på feil stasjon, har glemt jakka igjen på toget, jeg tviholder på en flaske vann men må også enormt på do, og faderullan, sitter jeg på BUSSEN?! Hvordan skjedde det? Hvordan skal jeg komme meg dit jeg skulle nå da? Jeg må ringe noen men telefonen er nesten fri for strøm og nå aner jeg ikke hvor jeg er.
Sånn er det nå.
Og det er det verste jeg vet.
Verste, verste, verste.

Bakpå

Vi styrer fortsatt fælt med den der natterstiden. Kommer sent i barnehagen og på jobb, sovner endelig når vi egentlig skulle stått opp.
Har tusen ting vi ikke får gjort i løpet av dagen, som blir så kort.

Trøttere enn trøttest. Litt bakpå. Og står heldigvis ikke for julefeiringen i år.

Jeg har ikke noe mer spennende å melde enn dette:

Jendor tok til seg det der om at 4.30 ikke er noe tidspunkt å stå opp på. Så i dag fikk vi et innstendig forsøk kl. 4.15.

I går da han gikk og la seg oppdaget vi plutselig at han må ha fått med seg noen annens smokk fra barnehagen. For, den LYSTE! Den var sånn selvlysende og nå tok den i alt den hadde og hvem får sove med en lyspære stikkende ut av munnen? Jeg og Jendor var like fascinert, vi veiva med den i lufta og lagde sirkler og gjømte den under dyna og i det hele tatt. Stor festivitas. Ikke så lett å finne roen etter en sånn oppdagelse. Selv om ny smokk ble hentet og den gamle forsvant på mystisk vis.

Da Jendor reiste seg og ropte LYS! klokken 4.15 kjente jeg at nei, på denne måten går det jo ikke. Snart står vi jo opp klokken tre her. Og da må jeg legge meg halv sju. Og da har jeg ikke fått lagt Jendor. Så han ble nedstemt, og det har han jo blitt før og, men denne gangen innså jeg at selv om han enda ikke har sovna og det nå begynner å nærme seg tidspunkt for å stå opp, så skal vi fanden meg sove her i denne familien!
Så til slutt gjorde vi det.

Vi må få en orden på dette. For mens andre har arbeidsgivere som må ta tapet av ineffektiviteten en halvsovende arbeidstager skaper, gjømt bak kopimaskinen med sin sjette kaffekopp, er det jeg selv som må dekke inn alt som forsvinner av produtivitet kl 4.15 på morgenen.
Jeg har ikke råd å ha meg ansatt sånn som det er nå. Og det nytter ikke med noen medarbeidersamtale heller.




Blæh

I dag gikk jeg og la meg igjen når Jendor var avlevert i børnehave.
Jeg er i mot å stå opp klokken 4.30. Jendor er jo ikke akkurat blid heller, han har jo tross alt stått opp klokken 4.30. Jeg er heller ikke i utgangspunktet blid. Det tar alt hva jeg har av kristuslignende egenskaper å holde flokken glad til barnehagen åpner.
Jeg skulle ønske vi kunne prate litt om alternative oppstandelsestidspunkter, men det er ikke innafor det tilgjengelige språkområdet.

Jeg har allerede spist frokost to ganger, og her sitter jeg og lurer på om jeg skal spise litt før lunsj.
Dette går altså ikke i lengden.

Oppdatering på det der.

Jeg kan bare få melde at vi har klart oss gjennom natten her. Ingen ønsker om å ligge på badegulvet i natt. Jeg har faktisk tenkt på det mange ganger, for ofte er det nok den siste plassen jeg vil legge meg ned, men når man er magesjuk, så er det der og bare der, kanskje med en alt for liten håndduk over seg, skittent, kaldt, og det gjør ingenting, ingenting, bare man får ligge på det gulvet.
Men ikke i natt.
Jeg våkna riktignok og spratt rett opp i stående med pose hver gang Jendor snudde på seg, men i morrest var han like blid og glad og frisk, jeg hadde forventet det samme om meg selv, men det er nok en todagers.

Litt skuffa her, for jeg ville jo på jobb.
Men det kommer.


Hei hei, ja

Nå blogger jeg først og fremst i frykt for å få påpakning av Tanakofta.
Jeg har hjemkommet fra Lofoten, pakket ut, hoppa rett inn i en omgang av ræksjuka.
Altså min egen. Jendor virker enn så lenge frisk, men det er jo et mirakel om han holder seg sånn. The Stig er sørpå, og å våkne av at man skal spy så masse man kan og ikke i den overskuelige nattlige fremtid skulle ville noe annet enn å ligge på et kaldt og ærlig talt ikke så reint badegulv er en bekymring når man skal ha en halvannetåring i barnehagen. Jeg funderte på om jeg kunne ringe svigermor om morgenen og be henne ta en transportetappe. Men ungen står opp fem. Og må dermed uansett underholdes i to timer før barnehagen åpner og enda noen timer før det er innenfor å ringe til folk. I timesvis altså. Av en som bare vil ligge på et kaldt og skittent badegulv. Herregud.
Men som et sånt lite mirakel som avogtil stiller opp når man trenger dem: han sov til seks minutter over syv.
Altså. Kjempegøy hadde vi det ikke. Eller jeg hadde det ikke så gøy. Men som den helten jeg er fikk jeg ham faktisk i barnehagen. Og fikk forklart et par smertefullt tungnemme mennesker veldig viktige detaljer om bremsen på vogna, før jeg kom meg hjem og fikk velta meg i seng.
Men altså. Jedorias.

Nå har mamma kommet og overtatt et par ror her. Jeg er bedre. Jeg tror ikke the Stig gleder seg så voldsomt til å komme hjem. Og så får vi se hva natten bringer, det er kanskje ikke noe poeng å være for optimistisk.





hæasjtægg ikkesåhemmeliglengre

Jeg er i Lofoten. Jeg skal lage kunst her, til høsten. Nå bare ser jeg på fjell og nedlagte fabrikker og snakker litt om hva jeg gjør. Og hører på hva andre tenker.
Grusomt vakkert og eksotisk her, da.
Det tok meg en milliard år og flybytter å komme hit. Og så skulle det liksom være litt hemmelig hvem som var med, de ville annonsere det til våren, så jeg var litt spent på hvem jeg kom til å møte fra den kollegiale flokk på diverse flyplasser, men det viste seg å være ingen. Som jeg kjente. Men jeg trodde at alle som kom til enhver gate med litt søkende ansikt var kunstnere på leit etter andre kunstnere. Det var vel egentlig folk på vei hjem som så etter andre fra lokalbefolkningen.
I morgen skal jeg hjem. De andre (som viste seg å ha kommet med hurtigruten, stort sett) dro i går og i morrest, men mitt fly vil ikke hele veien hjem før i morgen. Da er det meldt diverse lokale stormer.
Får se hvordan det der går.
Nå har de nå uansett bestemt seg for at man får si at man er med, sånn at man slipper å late som man iHVERTFALL ikke er i Lofoten. #LIAF2017, som det heter on social medias.
Nuvel. Jeg lengter litt hjem.

Nyheter!

Men her driver jeg og surrer om skuldre og kofterygger og så glemmer jeg jo det vesentligste: jeg har jo kjøpt hus! Og ny mac!
Posten er flyttet fra noe som ligner på sentrunsnært og ned på hurtigrutekaia. Nesten. Iallefall dernedi. Og ettersom vi har noe som ligner på liten storm i de snorrette gater som vender mot havet (lunere i le) måtte jeg rett og slett snu på veien mot den forjettede macen. Jeg skjønte da jeg kom over haugen til Haganes at dette går ikke, og verre blir det nede på sletta ved Byggmakker.
Istedet gikk jeg hjem og måkket gårdsplassen som vi måkket i går kveld og som onkel måkte i morrest. Nå skal jeg ut med sneskufla igjen.
Og tenke på macen min, den venter nok på meg.
Jeg hører et fly over byen som prøver å lande, men det har nok ikke sikt.
Hvis ikke det er flyet til Vardø som endelig kom seg opp, facebookfeeden min har yret med bilder innenfra det flyet.
Og enda har vi bare frisk bris. Haha.

Og hus ja! Det var stas. Vært i banken og skrevet kontrakt i dag. Fint hus var det og. Utsikt og badstu og en garasje som aldri har vært garasje for han som bygde den ønsket seg så voldsomt bli men fikk det aldri. Skikkelig romslig skjå, altså.

Når man har kjøpt et helt hus blir en overpriset mac ganske billig.

Å, neineineinei du.

Jendor er jo en liten keiserschnitzel. Det vil si han er en ganske stor akuttkeiserschnitzel.
Og alt var bra med mor og barn.
Bortsett fra at far mente at mor vinglet litt mye.
Mor var uenig.
Men far hadde rett.
Så nå går jeg til sånn fysioterapeut for å få orden på balansen sånn at ingen skal tro jeg er påvirket av påvirkende substanser når jeg leker med mitt barn.
Og det går langsomt, men framover. Og fysioterapeuten er flink, og mener at alt henger sammen med alt, så selv om jeg ikke trodde jeg holdt balansen med skuldrene får nå de også sin dose oppmerksomhet. Som jeg syntes var helt ok helt til jeg innså at fysioterapeuten forsøker å gjøre meg RETT i kroppen. Men jeg har jo et koftemønster som er helt perfekt tilpasset at jeg er skjev! Tenker hun ikke på det? Og tre kofter som er sydd i perfekt snitt til to skuldre som ikke er like høye!
Så jeg måtte bare sette ned foten. Dette blir som det blir.





Så en sånn der er jeg.

Alle har en bestefar eller etterhvert en egen far som aldri husker hva man heter, men som drar en regle med alle kvinnenavn/mannsnavn i familien til han treffer rett person.

Jeg har blitt ham. Bare at jeg er henne, da.
Og jeg har ikke så lang regle, men jeg forveksler konstant navn på lillesøstra mi og sønnen min.
Solveig!! Nei JENDOR!
Jeg har i grunnen gjort det fra Jendor var veldig liten, jeg tror alltid vi har ei jente når jeg er veldig trøtt og en gang jeg hadde søkt lån og banken ringte og ville vite om jeg hadde barn, og om det var gutt eller jente, svarte jeg jente. NEI GUTT!

Vanligvis gjør det ikke så mye. Men når de er sammen blir hjernen totalforvirret og det er full navneturbobonanza konstant. Ingen vet hvem jeg prater til og allerminst jeg selv.

Allerminst jeg selv.


Og hepp.

Jeg har søstersen på besøk. Hun rydder kjøkkenet.
Jeg har sett på hus. Det var fint.
Jeg skriver søknader. IGJEN. Det er kjedelig.
Jeg tegner. Men har ikke helt konsentrasjonen.
Jeg har forsøkt å finne en mac på sånn blackfriday, Elkjøp sa at de hadde et kjempetilbud, partivare kun i dag, den kosta akkurat det samme som før. Jeg kjefta og fikk den billigere. Ærlig talt.
Jeg har begynt på årsregnskapet, alt man har oversikt over er bra, jeg har ikke oversikt.
Jeg må vel ta stilling til huset jeg var og så på.
Snart skal jeg ut og reise litt igjen.

So var da.



Her kommer det et innlegg

Tanakofta synes det er litt drøyt når det går nesten en ukesvis mellom hvert innlegg.
Det er bare da jeg hører fra henne for tiden. Jeg aner ikke hva hun gjør, om hun trives, om hun fortsatt bor i Kauto, men går det får lang tid mellom innleggene får jeg ett "Hållå, blogga." i chatten på facebook.

Her går det vel forsåvidt mye i det samme. Vi leter etter hus. Nå er det enedlig ett til salgs, det har vært problemet med husletingen før, at ingenting er til salgs, men nå er det noen som har bestemt seg for å selge huset sitt og vi og titusener av andre skal på visning. Det er et fint hus, men det ligger forferdelig tøvete til når men har en nesten toåring uten respekt for trefikkregler. Om man ikke får tilslaget får man trøste seg med det. Og vente til neste hus kommer til salg sånn i mai engang.

Nå bor vi altså hos min mor. Det er grusomt pent av både min mor og min stefar å la oss bo der, samtidig som de selv holder seg i en annen landsdel, og hadde det ikke vært for dette tilbudet hadde vi nok flyttet inn i en muggbefengt og avskiltet russetråler på dette tidspunktet, men det er ikke til å stikke under en eneste stol at selv om hun ikke er der, så er det jo et bebodd hjem. Hver gang man skal legge noe fra seg, ligger det allerede der. Det er konstant to systemer som krasjer. Vi prøver å fortsette vårt eget hjem i et hus der noen annens hjem befinner seg. Og det er ikke det letteste.

Så vi vil ha hus. NUH!


Kupp!

Til min store tilfredsstillelse glir den der nalen på arket og er senebetennelseframkallende. Så da har jeg bruk for tegnebrettet likevel. Men det blir ganske fint når jeg får det til.

Jeg har plagdes litt med tegnebrettet, jeg var jo så fornøyd med tegnemaskinen og det tar alltid litt tid å venne seg til endringer. Musikere hater å bytte instrumenter om det ikke er selvvalgt, det er enorm forskjell på to prikklike feler. For eksempel. Og forholdsvis stor forskjell på at Astar tegnebord og en Tecnostyl tegnemaskin. problemet er at de deler ett sett linjaler, så det er ikke så lett å veksle mellom dem, man må bestemme seg for noe.
Man har bestemt seg for tegnebrettet.
Man savner tecnostylen. Den er liksom bedre tilpasset min litt-mindre-enn-gjennomsnitts-mannearkitekten-kropp.
Nuvel. Dette må ha vært grusomt interessant å lese om.

Jeg har flere grusomt interessante nyheter. Jeg var på bokhandelen i går for å se om de hadde syrefritt papir (de ante ikke hva det var) og hvite tegnestifter (nei) og sannelig min hatt er det flere som er på antikvariske-arbeidsmetoder-kjøret. De solgte tegnesjablonger! Eller det vil si, de prøvde vel å komme seg AV antikvariske-arbeidsmetoder-kjøret og solgte dem ut på tilbud. Da jeg studerte var de dritdyre, til å ruinere seg på, og skolen ville jo at vi skulle tegne for hånd så vi kjøpte sånne. Men ikke for TYVE kroner nei! Flere hundre, derimot! Så nå måtte jeg bare hamstre selv om jeg kanskje ikke hadde voldsomt bruk verken for den med notesystemer eller muttere eller for oppsett av kjemiske forsøk.
Artig det med tegning på Khib, forresten. Professorene ville vi skulle tegne for hånd, men skolen hadde ikke noe utstyr for det, de hadde datamaskiner. Så vi dreiv å improviserte med provisoriske oppsett av tape og linjaler, professorene snakket varmt om tegnebord og tegnemaskiner, som jo var kasta ut for lenge siden, ettersom ingen arkitektkontor ville ha ansatt en som tegner for hånd og vi mumlet i skjeggene og plagdes med tape og linjaler og vinkelhaker.
Og nå har jeg et sånt tegnebord! Som det riktignok står V-MAX SUGE og HEIA ALA SAMAN på, ripete og med litt skrantne linjaler, men jeg har et sånt der jævla tegnebord. Til min enorme glede har jeg ikke tenkt å tegne en eneste plantegning eller et eneste oppriss på det. Så det så. Det er nesten så jeg har lyst å sende en sms til dem om akkurat det.






Fra væh! til blæh.

Jeg sitter her og lurer på hvilken dag det er i dag. Jeg har kommet fram til tirsdag etter å ha trodd det er onsdag fram til nå. Jeg må egentlig ut og kjøpe tegnestifter men gidder ikke helt. Jeg har det så koselig på atelieret.

I går kom pappa innom her med en slags nal som er et tegneverktøy. Først ble jeg kjempeglad for det var kjempeartig, en dings som hjelper deg å tegne linjer med lik avstand! Du drar ut liksom skaftet på nalen, legger den på tegningen, tegner en linje, trykker på en knapp og så drar nalen skaftet inn en millimeter eller hva du har stilt den inn på, tegner en linje, til, trykker på knappen, og sånn holder man på. Storveis. Men så innså jeg at dette skraveringsverktøyet er egentlig alt jeg behøver. Her har jeg orget til meg tegnemaskin og tegnebord og så kunne jeg egentlig løst alt med den der teite lille nalen. Det eneste jeg bruker tegnebordet til er jo egentlig å tegne linjer med sånn nogenlunde lik avstand.

Dette:


Når jeg har dette:

Jeg kommer til å fortsette å kose meg med tegnebordet på trass. Den der teite linjalen kan ligge i en skuff.

Tebarsatt

Jeg har vært ute og reist. Jeg har kommet tilbake.
Jeg var i Stockholm, og Västerås, og Stockholm var feil og for tidlig og Västerås var ok. Jobb, ok.
Fredagen var jeg i sthlm og da skulle jeg handle julegaver. Idet jeg gikk inn i varehuset gikk brannalarmen og en insisterende stemme kom over høytaleranlegget og ba alle gå ut, det hadde brutt ut brann, ikke ta heisen, forlat bygningen, det brenner, ikke ta heisen. Så jeg snudde og gikk ut, i motsetning til veldig mange andre. Over min begripels altså. Jasså, her går brannalarmen og de driver og evakuerer? Jeg vil inn!

For min del ville jeg ut.
Det var ikke helt lett, sånn motstrøms.


Nå sitter jeg på mitt lille fine atelier. Jeg er ikke helt i mål med møbeleringen, jeg har fått et tegnebrett av pappa, jeg har skrudd på linjalene fra tegnemaskinen (ingen av dere som tilfeldigvis har et par linjaler til en tegnemaskin liggende?) men platen er veldig ripete så jeg skal kjøpe en pappskive før jeg setter igang. Og så får jeg se. Hva det blir til og hva som blir best.
Deilig å være igang. Nesten igang. Deilig ihvertfall.




Heeeeerregud....!

tenkte jeg da jeg gikk av toget her i Västerås.
Det var jo her vi satt i TIMESvis og ventet uten å ane om vi engang var på rett tog den gangen vi skulle ta hurtigtoget fra Oslo til Stockholm. Det som tok fjorten timer. Med togbytter og bussbytter og manglende barneseter og sverigedemokrater og innvandrerungdom og røykepausende taxisjåfører.
Heeeeeregud. Den turen ja. (Altså denne. For den av dere som kan ha glemt noe sånt.)
Og nå bor jeg på det hotellrommet vi aldri var forutsende nok til å ordne oss den gangen vi satt i ørten timer nede på toglinja her. (Før det plutselig kom over høytalerne at alle hotellrom i byen var fulle.)

Før dette har jeg vært i Stockholm. For å bytte fra fly til tog.
Det er altfor tidlig. Det er bare rart å være på t-centralen. Hadde jeg hatt et hjemmelig hjem, med koselig lys fra kjøkkenvinduet og potteplanter og ulltepper og sko i gangen hadde det kanskje vært greit, men vi har jo ikke landet,
og plutselig er man i Stockholm? Som ikke er hjemme.

Og på flytoget inn kjører man forbi steder man har vært eller steder som minner om andre steder, det står en buss på veiskulderen og tar på passasjerer, det minner om forbifarten ved Sköndal, vi pleide å gå over bra der og se på bussene, det skal vi aldri gjøre mer, og ikke ante jeg at dét skulle være så viktig for meg heller, og aldri skal vi surre i Stockholmsgatene og lure på om vi skal dra hjem og spise eller spise ute, og ikke skal jeg stå og vente på pendeltoget for å ta det to stasjoner inn til sentrum, og det hadde jeg da vitterlig ikke trodd skulle spille noen rolle for meg heller, men I NEED CLOSURE! kjenner jeg. Mest på de tingene vi pleide å gjøre sammen. Ikke så mye for det jeg surra med alene.

Jeg skal gå opp i Skybaren på hotellet og ta meg et glass rødvin. Det er overhodet ikke det samme som closure, men man tar det man får.

Og i dag var det søndag.

Jeg og Jendor har vært ute og lekt i snøen i dag. Eller på, kanskje. Jendor har pekt på absolutt alt som har det minste fnugg av frost på seg, og konstatert: Hne.
Hne, hne, hne, hne på den og. Og hne. Det tar litt tid når alt er dekket av sne. Ja, den steinen også. Hne. Mens vi pekte på hneen i oppkjørselen kom onklene kjørende, til min milde forvirring, for onkel Kjell sin bil sto jo parkert utenfor onkel Karlfrek så jeg trodde de satt inne og drakk kaffe. Men de hadde vært og tatt opp en båt en helt annen plass enn innendørs. De hadde hne på bilen. Bortsett fra akkurat det var Jendor litt skeptisk, hva nå det kom av, for de er jo de koseligste menneskene i verden. De ville vite hva jeg egentlig drev på med der nede på kontoret mitt. Det er jo forståelig. Jeg kommer ikke akkurat fra en kunstnerfamilie. Elektrikere, lærere og kommunister, hele bunten. Og så en som sitter og tegner i en kjeller. Man må jo få spørre litt.
Og da vi kom inn var det pinnekjøtt på gang. Pinnekjøtt! Det var nesten litt som å ha et hjem!

Og i morgen skal vi leke mer i hneen og ha pinnekjøttrester. Lykke og glede. Og neste dag skal jeg reise til Sverige og jobbe litt, dette også til min milde forvirring, for jeg trodde det var onsdag jeg skulle dra, men så oppdaget at jaggumeg, det var jo tirsdag. Men da jeg skulle rette det opp på familiekalenderen på kjøleskapet, sto det allerede tirsdag der, så på ett eller annet tidspunkt har jeg vært oppdatert før jeg glemte at jeg var det.
Dette uroer meg litt. Den gradvise overgangen til the dark side.

På en fredag

Jendor har begynt å prate. Som i prate, ikke bare enkeltord på en overraskende og grusomt sjarmerende måte.
Han kan mange, mange ord, og enkelte kan han sette sammen, og det gjør han hele tiden.
Stor sett skjønner jeg ikke hva det er han sier.
Det er som å være utvekslingsstudent, familien prater til deg, overdrevent tydelig og med peking og forklaring, etterhvert med litt oppgitthet, men de gir ikke opp, ord gjentas og gjentas. Du kjenner at du har det neeeesten...men nei.
Jeg kunne sagt at det er som å ha en utvekslingsstudent i hus, men det er det ikke, det er åpenbart at det er Jendor som ha rett, det er hans språk vi skal lære oss, og jeg skjønner bare ikke. Tæng? Shænge? Chkjett?
Tænge betyr tegne, men tæng betyr ingenting i nærheten. Jeg tror at det avogtil betyr å lese bok.
Skjølle skjønner jeg, det betyr skylle, som er alt som har med vann å gjøre. Men siin? Ette? Ette? Ette? ETTE!?
Sukk.

Nå er jeg installert på mitt nye kontoratelier. Eller, installert var vel en overdrivelse, jeg er inne, jeg har mange ting, jeg venter på et tegnebord som ifølge min far er litt skittent og da er det nok ganske jævlig. Jeg har et underlag til et tegnebord allerede, jeg har prøvd å få lov å bytte det ut mot det komplette, ettersom det kommer fra samme giver, men min far som heller ikke har plass til det får hjerteinfarkt av tanken på å skulle kaste noe som nesten fungerer så det kan bli litt trangt her.

Nå skal jeg vente til butikkene åpner og så skal jeg gå å kjøpe kaffe for det står en kaffetrakter på kjøkkenet her. Hurra!

Og kanskje en liftgardin av noe slag for alle som kommer på jobb ser rett ned på meg.



God stemning!


Dårlig stemning? Hvilken dårlig stemning?!

Tanakofta synes det er litt dårlig stemning på bloggen. Om jeg ikke kan skrive et innlegg om hva som er bra med å bo i Kirkenes?
Men jeg er jo ikke helt der enda, det er det som er problemet. Så lenge jeg ikke har min egen plass å bo, bor jeg ikke her. Da er jeg fortsatt i den tilstanden at jeg er på vei bort, tilbake til Stockholm. Bare at det er jeg jo ikke nå, rent fysisk.
Jeg fikk en mail av en nordnorgesbasert kompis som egentlig kommer fra Stockholm, i går. Det var en lengre harang over, jah, byplanlegging egentlig, og hvordan det ofte ikke fungerer i nord. Han unnskyldte seg litt og sa at jeg hadde sikkert noen tretthetsbrudd i hjernen som Stockholm hadde foråsaket. (Mine ord, husker ikke hvordan han ordla seg). Men det har jeg ikke. Jeg ble aldri så engasjert i Stockholm, jeg var jo bare der på ferie. En ferie som dro litt ut riktignok, men Stockholm var aldri mitt problem, det var stokkeholmerne sitt problem. At han er så irritert og indignert nå, er et godt tegn, for da tror jeg at han kommer til å bli her i nord en stund.
Det er litt artig når vi prater sammen, for vi svorsker til hverandre begge to. Men han forstår jo nordnorsk som en nesteninnfødt og det samme gjelder meg og svensk.

Nuvel, iallefall, jeg tok det der kjellerrommet, så nå har jeg ateliér. Jeg skal kjøpe meg en potteplante! Da blir det så trivelig der atte. Jeg er veldig opprømt over begge disse to siste faktum.
Ateljé! Hurra!

Framdrift

Nå har jeg vært og sett på et lokale der jeg kanskje kan jobbe. Det er i en kjeller, det er ikke heis, men uansett går nok ikke transportkassene mine inn gjennom den smale døren, det er to rom istedetfor et stort, og det er ikke internett, og sola kommer til å stå rett inn gjennom kjellervinduene når nå den kommer.
Jeg tror jeg tar det. Det koster litt mer enn det jeg hadde i Stockholm der jeg hadd transportheis, treverksted, sveiseverksted, prosjektrom og ett stort rom med masse lys, internett og strøm inkludert.

Men dette var jeg jo forberedt på. Så da.

Og det har wesselbilder utenfor døren og et stort bilde av Harefossen litt lengre bort i gangen.
Jeg var kanskje ikke forberedt på at det skulle være så sinnsykt dyrt med internett, påkobling 4000 og deretter tusen til i måneden, så jeg får kanskje finne på noe lurt med telefonen. Slutte med nett. Skrive brev istedet. Sende mail hjemmefra før jeg går på jobb. Jeg skal jo tross alt lage kunst i det lokalet, ikke drive med tant og elektronisk fjas og more meg. Internett er jo et helt unyttig verktøy egentlig.
Jeg skal og/å se på et lokale til, i morgen, det er litt større, men det har ikke vinduer. Det er ikke det at jeg er billedkunstner og mer enn gjennomsnittlig opptatt av lysforhold, det er det at jeg er menneske og visner om jeg ikke får dagslys. Men jeg skal nå se på det da. Det er kanskje litt større.

Venteblues

Snøen kommer og går. Den har kommet og gått litt lengre enn vanlig i år.
Jeg får små blaff av julestemning, ikke av snøen, uavhengig av den, de bare dukker opp. Det er egenltig helt vanlig på denne tiden, aner ikke hva det kommer av, men når desember kommer er julestemningen brukt opp, poffet ut av meg. Så egentlig er det litt fint med disse blaffene, man får ta det man får, mener jeg.

Det som er litt vanskelig med husjakten i Kirkenes er at det er så få hus til salgs. De porsjoneres ut, kanskje ett i uka, færre en det egentlig, sånn at man aldri egentlig har noe utvalg. Vil man ha hus? Det er dette som er til salgs. Og så må man tenke, klarer jeg å leve her? Skal jeg ta sjansen og vente og se om det kommer noe jeg faktisk vil ha? Om en måned, et halvår? Det er umulig å sammenligne to hus. Eller to priser. Og hadde jeg (eller pappa, som faktisk spiller) vunnet ti millioner i lotto hadde det ikke løst noe, for det hadde fortsatt ikke vært noe til salgs. Som jeg vil ha.
Enda.
Man må vente.

(Bygge? sier alle, men hvor? I hagen til noen? Og med hvilke penger? Vente.)



Jeg jobber med en bok jeg skal gi ut, det er oppløpet, og arbeidslysten er litt borte, litt fordi det er designeren i dette prosjektet jeg ble nødt å sende verdens sureste mail til, og han tok det forsåvidt til seg, men det farger hele jobben for meg, og litt fordi, nei mest derfor. Det er ikke hyggelig. Men nå må jeg bare ta meg sammen å få den ut, litt korr, en kolofon, så har jeg gjort min del.
Kom igjen, kom igjen, kom igjen!

Livstegn

Jeg er fortsatt ikke helt pigg.

Nå har det kommet ut en ny mac og siden min har gått gaiken funderer jeg på å kjøpe den men jeg funderer også på å kjøpe den gamle. Som uansett er nyere enn den jeg har. Som jeg ikke kan fortsette med.

Jeg har fortsatt ikke funnet et sted å bo med min lille familie.

Jeg har fortsatt ikke noe sted å jobbe.

Jeg har altså ikke så mye å blogge om. Får se om det fortsetter sånn.

Huhei for en strålende bloggpost.


Manisk (skrev menisk først men det er helt klart villedende)

Man sjekker finn.no flere ganger daglig. Flere ganger daglig faktisk. For å se om det har kommet ut noen flere hus. Hvilket det ikke engang gjør hver uke. Likevel. Refresh, refresh, refreh.


Hvor er min indre sprettball?

Jeg tror jeg skal driste meg til å sutre litt.
Det er dette overskuddet vi går og venter på. Bare vi kommer litt ovenpå. Sier vi. Tenker vi.
Først var det hussalg og husvisning og husvasking og husorganisering og en hel jævla fløtt med pikk og pakk og barn og potteplanter man hadde pådratt seg, og jeg skulle til å skrive påfølgende kræsjlanding, men jeg innser at problemet er vel heller at vi aldri landet, vi spreller med bena en meter over bakken, for så var det årets travleste tid på jobb, kombinert med barnehagetilvenning og sykt barn, og etterhvert syke foreldre, og etterhvert besøk av besteforeldre midt i det hele, og så en runde til med syk, så vi har liksom aldri landet, men det er ikke landingen jeg går og savner, det er overskuddet.
Dét er kanskje ikke så pussig, etter halvannen uke på sofaen.
Jeg vil så gjerne at vi skal ha lyst til å dra på hytta. Eller ha lyst til å bake brød. Eller andre ting som man gjør. Jeg er litt redd for at vi aldr får lyst til det.

Det kommer, det kommer. Men jeg ser gjerne at det kommer snart.

Og ny dag

I natt har jeg ikke drømt om matte. Jeg har drømt om instagram. Det var ikke like ille.
Jendor våkna så tidlig at jeg rent fysisk ikke klarte å få opp øynene, han satt og ropte og pekte på dem og til slutt kom han og prøvde han å pille dem opp. Det var ikke grusomt behagelig.
Etter det var dem mye neineinei, jeg tror det har sammenheng med at han går i barnehagen nå og ikke helt vil, han vil bestemme selv, så da blir det neineinei på alt mulig annet. Og litt Lille Petter Edderkopp iblandet.

Nå sitter jeg og ser Pasvikelva rulle inn. Vanligvis ser man den jo ikke, der bak Prestefjellet og Langøra og Storhaugen, man glemmer at den er der, men nå har den dratt med seg tjukk elveskodde og ruver i landskapen der den velter ut i Bøkfjorden som en isbre. Det er fint.
Jeg har tatt et brød opp av fryseren og planlegger og gå og se litt kunst i dag, om jeg ikke er for sent ute. Vi får se. Det er som kjent ikke alltid like enkelt å finne informasjon i små kommuner.

I går kjøpte vi et telt. Telt er litt enklere å finne i små kommuner. Det kosta femti kroner og er til Jendor. Jeg tror kanskje ikke vi skal slå det opp her inne, men hvem vet hva som kanskje må trylles fram om det fortsetter med neineinei. Det er et ordentlig telt, så ordentlig som de blir når man kjøper dem på coop, nedsatt og nedsatt, gjedd for pengan, og jeg ønska meg jo telt gjennom hele barndommen, jeg satt og bladde i sånne reklameblader man fikk i posten fra sportsforretningene, krysset ut og sirklet inn og ga poeng, åh telt, et eget lite hus liksom.
Nå er det ikke sikkert Jendor deler denne fascinasjonen, men det vil jo vise seg.

Men ikke i dag. I dag er det kanskje litt kunst og litt senere: elg.

2P?

Eksstesøstra matematikeren sa igår at jeg aldri har spurt om hun kan få meg gjennom førsteklasse mattepensum på to dager, men at om the Stig passer Jendor så burde det gå fint. Hun mente at om målet bare var å stå burde det holde å ta med kalkulator, trenger ikke lese først. Menneh, hun er jo matematiker.  Hun klarer ikke helt sette seg inn i hvordan det er å ikke være matematiker.
Hun holder på med dette hele dagene, jeg stabler pinner. Og kalkulator? Kommer noen til å forvente at jeg lager grafer?
Jeg forsøkte å finne et eksempel på en matteeksamen på nett, for å se hvordan jeg egentlig ligger an, men alt er jo forandret fra dengang jeg selv gikk på gymnaset, jeg kjente ikke igjen en eneste kode. Altså, da jeg gikk het det matte vk1 eller noe sånt, men nå heter det p og r og s og gådd nåvs.
Jeg måtte spørre facebook til slutt, som kunne informere meg om at det heter P, men at de nå har det i to år. To år!
Heri ligger problemet med å blande drømmer med det virkelige liv, skal jeg ta en titt på førsteklasseeksamen P, andreklasseeksamen P, som ikke eksisterte da jeg gikk på gymnaset, eller skal jeg finne fram en gammel vk1-eksamen?
Jeg blir helt stressa i kroppen. Jeg tror ikke dette var helt rett måte å gripe marerittet an.

delt på to er lik i mente

Jeg drømte i natt at det var en mulighet for at jeg kunne komme opp i matte.
Jeg trodde jeg var ferdig med den drømmen, for jeg drømte jo her for en stund siden at det bare var en drøm, men nei, nå er vi tilbake til der at man kan komme opp i matemattikk igjen.
Og problemet er jo at jeg ikke har vært på en eneste forelesning gjennom hele året, jeg har så vidt vært innom det klasserommet, men jeg har ikke rørt matteboka, jeg har bare ignorert hele faget. Og nå er det snart eksamenstider og en viss fare for at man blir trukket opp i matte. Scheisse.
Jeg har enten i våken eller drømmende tilstand spurt min eksstesøster matamatikeren om hun tror det er mulig å få meg gjennom hele mattepensum på to dager (eller hva som nå er forberdelsestiden), nok til at jeg står iallefall, og hun har svart mmm jada. Nå har jo den kvinnen ståltiltro til egne evner, ikke uten grunn, men mine evner spiller jo også inn. Klarer jeg å lære meg et helt års pensum på to dager?
For et stress. For et stress å gå og lure på dette.

Jada, underbevisstheten, jeg føler meg litt bakpå på Livet her jeg går og snørrer og stresser og ikke har gjort et dagsverk på atelieret på gud vet hvor lenge, og ikke har jeg et atelier å gå til heller, og det må fikses og det ene og det andre og helt til det syttitredje, men jeg VET, og kan vi ikke holde på med noe hyggeligere om natten?
Kake? Hoppeslott? Vennlige pingviner?

Fåsebilde


Der kom han

I morrest drømte jeg om den første snøen, jeg lå og så mot vinduet på soverommet, og så snøfnugg mot himmelen, jeg tenkte at dette er så detaljert, med noen som daler og noen som liksom danser oppover, akkurat som det er, dette kan ikke være en drøm.
Og da jeg sto opp og så ut av vinduet på kjøkkenet, for på soverommet er det gardiner, var det snø på bakken, så kanskje det ikke var en drøm. På sin måte.

Mer samme

Akkurat nå hakker det mer enn det går, men det skyldes en barnehageimportert forkjølelse som Jendor har lempa over på meg, for selv skulle han jo i barnehagen, og ikke mailen jeg fikk fra HSB om at jeg skal fortsette å betale husleia for neste måned selv om jeg både har solgt og flyttet fra landet, hvilket fikk min sindige megler til å nesten heve stemmen.

Nå skal jeg gå og legge meg.

Hakkelife

Ja, det hakker og går.
Det kunne nesten vært mitt livsmotto. Det som hakker for tiden er en lassoleveranse, en leilighet som er solgt, og et hus som krympet.
Leiligheten i Stockholm er solgt, men i en periode så det litt svart ut, for boligbyggelaget sentralt (Ikke lokalformann Leif i første, som er en fornuftig fyr) godtok ikke våre norske pass som dokumantasjon for personnummer. Alt for usikkert dokument. Har dere ikke et papir fra banken eller noe? Til slutt sendte vi selvangivelsene våre, da gikk det greit. Forstå det den som kan.
Og så prøver jeg å gjøre opp for meg. Jeg regner med at jeg skylder penger for strøm, som jo regnes etterskuddsvis, og jeg vet at jeg skylder for bruk av gjesteleiligheten. Jeg kommuniserer med HSB Stockholm om dette, men de bare Hej! Elen brukar stå øverst oppe på fakturaen for hyran. Og jeg bare JA MEN FOR ØRTENDE GANG: JEG VET! ALLE VET DET! MEN HVA VAR DET JEG SPURTE OM; KANSKJE DET ER MER RELEVANT!?
De sender meg jo såklart faktura på leien, som vanlig. Grøss og gru og bank i bordet så det ikke blir noen føljetonger om purringer på det.
Jeg kan da umulig være den første som flytter fra felleskapet. Det må da finnes noe rutine på dette?

Og så har jeg drevet å bestilt lasso i månedsvis, jeg liker best å kjøpe på stand, men nå måtte jeg sende en mail og si hei, gul lasso, takk, og det er skremmende lite spesifikt for meg som skal bruke det i kunsten, men jeg tror det har ordnet seg, det vil si, jeg har fått en faktura på lasso og tre sånne lassoringer, og de koster mer enn lassoen og de har jeg ikke bestilt, og det lar seg sikkert ordne men som vanlig er det jeg som må ordne.

Og så har vi vært på visning. I taksten står det at huset er 156 kvadrat. Når man går på visning tenker man, ok, hvor er kjelleren/loftsstua/det hemmelige rommet? For det man står og ser på er åpenbart ikke 156 kvadrat og den underetasjen man står i kan da aldri være 109 kvadrat?
Megler blir pikket på skuldra og han sier seg egentlig rimelig raskt enig i mistanken.
Så da viser det seg at huset er 112 kvadrat. Ikke der og da, takstmann blir kontaktet og han finner ut at han har målt feil. Så plutselig krymper huset med nesten en tredjedel og da blir det litt lite. Men taksten krymper ikke så den blir liksom litt stor den da. Jeg synes det er rart. Taksten er vel basert på en størrelse? Nei? Bare "generelt nytt hus i hvilken størrelse som helst, fratrekk for alder og vedlikehold"? og det spiller ingen rolle om det er så stort eller så stort? Åpenbart.
Koselig hus var det. Men: nei takk.


Når man liksom har kommet inn i sine egne rutiner.

I dag våkna Jendor kl grytidlig, som vanlig. Vi lå og trøkka litt men det funker jo aldri så etterhvert sto vi opp.
Spiste frokost. Noen begynner å bli skikkelig god med skei.
Lekte litt på gulvet. Med både Vovva og biler.
Smurte matpakka, fant fram frukt til fruktstunden, gikk ned og leita fram dress og sko og vogn og vognpose og kom oss etterhvert avgårde i barnehagen.
Som var mørk og stengt for der åpner de jo ikke før sju.

Jeg gleder meg til vi kan begynne å ligge å dra oss til sånn uti sekstiden, en gang i fremtiden.

Og i år igjen: samene

Det begynner jo å bli en tradisjon at jeg henger ut den samiske kunstnerorganiasjonen som forvalter sametingets kunstnerstipender omtrent på denne tiden. Altså den tiden da jeg sitter og søker.
I år kan man for første gang søke på epost. Som det står opplyst om i Informasjon og Veiledning. Og det er jo hurra, for de lever jo i steinalderen og ar problemer med å tilpasse seg den nye tid, og man skal kanskje ikke ønske seg for mye av dem på det punktet, for man må innse at det kan bli voldsomt mye krøll om de skal begynne med noen nytt. Som foreksempel søknadsportal på nett, som alle andre driver med.
Epost i år altså. Fremskritt. Det står i søkerveiledningen at søknaden må sendes som original, og vedleggene som kopier. Hæ?
Prøvearbeidet må fortsatt leveres via post eller personlig fremmøte, og det personlige fremmøtet er på et tidsounkt der stedet for innleveringen er stengt. Såklart. Dessuten stempler ikke posten post den dagen det er frist. Men det har de ikke fått med seg.
Det artigste er at man kan laste ned søknadsskemaet som pff og som word. Eller, det er helt vanlig da, ikke så artig kanskje, det artige er at disse to ikke er samme dokument. På worddokumentet skal de ha litt andre opplysinger og dessuten kan man søke om et helt nytt stipend de aldri har utlyst før. Ikke for dem som foretrekker pdf, altså. Men søker du på pdf kan du søke om flerårige stipender, det kan du ikke i word.
Både i word-dokumentet og i pdf-en står det at det ikke godtas om den leveres på epost. På pdf-en står det at man skal levere ligningsattest for 2014.

Jesus.

Jobbsøndag.

Jeg sitter i glassburet mitt og jobber. Det er ikke egentlig mitt, jeg jobber egentlig hjemmefra i vanlig trebebyggelse, men så kom mamma hjem og dermed leide jeg meg inn i et sånt midlertidig kontorlandskap, midt på torget i Kirkenes. Det ser sånn ut en søndags formiddag:


Jeg har egentlig jobbet ganske bra, bare avbrutt av litt lengre tissepauser. Doen viste seg nemlig å være søndagsstengt, så jeg må gå på jobben til the Stig og tisse der. Men så får man seg en luftetur og en kopp kaffe.
Kaffen var på en termokopp som viste seg å være umulig å få opp, så jeg får ikke drukket den. Men jeg har den. Neste gang jeg må tisse skal jeg ta den med tilbake. Jeg har tenkt litt på å få en tilfeldig fornipasserende tysk turist til å åpne den, men se bildet over.
Jendor skal på besøk til tante Ruth, ENDELIG, anført av min mor. Jeg slutter kanskje litt tidligere og går på oppmøte jeg og. Mamma har sendt mms av Jemdor som foreløpig sover, og jeg har tatt meg i å sjekke mmsen for å se om han har våknet.

Jeg gleder meg veldig til jeg har skrevet søknadene mine. Det blir en gledens dag.
Eller iallefall ikke enda en sånn her grå middeltyngdens dag.

Utgående og inngående post

I dag har jeg skrevet den sureste mailen jeg kan minnes.
Eller strengeste iallefall. Jeg jobber med en designer som også er en kompis, og jeg vet ikke om det er derfor, men jeg er iallefall nederst på prioriteringslista om jeg nå overhodet er på den. Og det er firmaet han jobber i som har oppdraget så det er ikke sånn at han gjør meg en vennetjeneste heller, jeg betaler og jeg betaler full pris.
Jeg blir bare så ufattelig sur når man har avtalt telefonmøter som plutselig bare ikke blir av, uten forklaring, eller når det tar en måned (EN HEL) før man får svar på en mail fordi man har sluttet å purre på hver eneste mail man sender.
Så nå har jeg sendt en mail der jeg forteller det. Jeg HATER konfrontasjoner. Så nå som jeg har trykket send har jeg litt arbeidsvegring og litt dårlig konsentrasjon.

Selv har jeg også fått post. Fra den ene brevskrivende tanten. Og nå bor vi jo i samme by men hun er jo 94 så det er vel å regne som en sms, på en måte. Eller ikke, for jeg vet hvor vanskelig dt er å få tak i frimerker for henne. Hun spør om hvorfor jeg og Jendor ikke har vært på besøk. Og jeg bare ÅÅÅÅÅÅ DÅRLIG SAMVITTIGHET men Jendor har jo vært syk siden ankomst mer eller mindre, og når han er ferdig i barnehagen er han så ferdig at jeg rett og slett ikke har hatt lyst til å ta ham med til en plass der det er så mye nips at annahvert ord blir -Nei! Og jeg har prøvd å begrense antallet nye ansikter nå som alt, nok en gang, er nytt. Han har verken besøkt bestefar eller oldermor heller. Jeg ble nødt å ringe min mor, som ikke er i samme by, og så ringte hun sin døvhørte tante som ikke skjønte noe av det som ble sagt, og så ringte hun søskenbarnet sitt istedet som skulle på besøk og forklare situasjonen. Men stakkars tante som sitter der og venter på oss. Men hva skal man gjøre? Jeg må jo passe på Jendor. På søndag skal vi en tur men det er nok lovlig sent i tantes øyne.
Jedorias. Samfunnets krav.

Men så ringer de jaggumeg fra tannlegen

som åpenbart ikke er konkurs likevel, og bare
"vill du booka tid?"
og jeg bare
"eh, NEI?!?"
"eh, ALDRI I VERDEN?"
"om jeg vil booke tid? Hos deg? Nei du, det vil jeg sannelig min hatt ikke faktisk! Jeg kan ikke tenke meg noe jeg vil mindre enn det!"
"jaha, ja, hvis dere har oppstått fra de døde så kan jeg kanskje tenke meg det ja!"
"booke tid? For å si det pent: DRIT OG DRA!"

Eller som jeg ordla meg da:
"Jeg hadde en tid! Jeg hadde booket en tid og jeg ringte deg og jeg ringte resepsjonen og jeg ringte på dørklokken! Jeg kom ikke inn!"
Og som tannlegen sa
"Ja det ble visst en misforståelse der."

MISFORSTÅELSE? Hva er det å misforstå? "Ja, skal vi se, her kommer hun som har time 11.35, skal vi slippe henne inn? Er det gjort noen avtale på det? Eller skal hun stå utenfor bare kanskje? Jeg finner ikke noe skriftlig på dette, ja, da vil hun sikkert bare stå ute istedet for å komme inn. Nei nå ringer hun også, skal vi svare? Er det gjort noen avtale på det?"

Eller som jeg ordla meg da:
"Jeg hadde en tid! Jeg sto utenfor i førti minutter! JEG GRÅT!"

Og som tannlegen sa
"Ja, det ble visst noe misforståelse der, jeg kommer ihåg det, vil du boka tid?"

"Ja, jeg kan godt tenke meg og stå og ikke komme meg inn en gang til, og gråte litt foran turistene som virrer forbi, det blir bra, kan du sette meg opp hver dag denne uken?

Eller som jeg ordla meg da:
"Nei, jeg har flyttet fra landet."


Som jo kunne vært sylfrekt hadde det ikke vært for at det er sant, da. Litt luft ut av ballong.
(Minner meg forsåvidt litt om denne.)

Jaja. Kjenner at jeg godt kunne likt å vite litt mer i hva de legger i ordet misforståelse, men egentlig ikke. Jeg lar det fare.

Lovnad

Jeg har nå lovt Tanakofta at bloggen skal få farge etter nittende oktober. Hun oppdaget til sin bestyrtelse at jeg har skaffa Instagram, mens bloggen fortsatt skinner i hvitt, og hun stilte skarpe og kritiske spørsmål til den prioriteringen. Jeg kan jo være enig all den tid jeg ikke helt vet hva jeg skal med instagram.
Nittende altså. Nå: søknadsskriving.

Flyttelass

I går kom flyttelasset. En milliard pappesker og en svingstol.
Vi har mer møbler en den ene stolen, men vi hadde flatpakket det meste i flyttepledd. Flyttebyrået lurte på om det var kunst vi sendte, det var så godt pakket inn. Nei, men vi har flyttet noen ganger sa vi, og flyttebyrået sa vi pakket bedre enn enkelte flyttebyråer. I stunden blir man jo litt stolt over å høre sånt, men sånn etterkonstruert innser man jo hvor jævli mye man har flyttet.
Nå står alt på en låve i Pasvik. Og takk til Pia som låner oss låven sin, ellers hadde vi hatt et problem. Jeg kan avogtil bli litt over meg over hvor mange vi har rundt oss som stiller opp.

Nå vil jeg ha fast bopæl. Pel? Bopel? Boppel? Båppel?
Jeg vil ha et hus, jeg vil ikke at alt jeg eier skal stå i en låve i Pasvik og være kaldt og ensomt, jeg vil ha det hos meg.
Noe er hos meg, vi pakket litt om og sorterte litt ut der i låven, permer og jendorsaker, vinterklær og sko, dyner og tegnemaskin, sånt fikk bli med til Håkjerringnesset. Her bor vi i et hus der det allerede bor noen, de har flyttet ut, av sitt hjertes godhet, men hver gang man skal sette noe fra seg står det allerede noe der, så vi kommer nok til å bo litt i de flyttekartongene. På finn kommer det mindre enn et hus i uka. Man får være forberedt på at det kan ta tid. Og at man bli litt svett av at det er så trangt. Og når man blir som svettest, kan man ikke dr atilbake til Stockholm, som vi vanligvis gjør på det tidspunktet. Men det er lys i enden av tunnelen, og en milliard pappesker på en låve i Pasvik.

Mer barnehage

Ja, da skulle vi vært i barnehagen da, og ungen er frisk, men de vil gjerne at vi kommer åtte og da gikk Jendor og la seg, for han hadde jo stått opp fem. Nå ble vi enig med barnehagen om at vi driter i tidspunkt, vi kommer bare. Om de andre ungene sover så får det bare være, Jendor fører et ikkekompatibelt søvnskjema så vi får improvisere.

Jeg lover at det blir mer vanlig blogg når livet dreier seg litt mindre om at vi ikke er i barnehagen.


Heimtrø

Ja, vi går nå her hjemme og trør. Hver gang jeg kommer på hvor mye jeg har å gjøre på jobb, stikker det hardt midt på overleppa. Jeg vet ikke om kroppen føler at jeg trenger flere påminnelser og litt mer stress.
Jendor hadde nok klart seg fint i barnehagen i dag, men snørret renner så voldsomt så vi tar det i morgen. Og så er det helg. Og så får vi vel kanskje prøve å starte den tilvenninga vi skulle starta på for halvannen uke siden.
Nå stakk det i overleppa igjen.



...i morgen.

Har blitt i dag, og det viser seg at uansett gjør vi ikke så mye, for barnehagen har en 48timersregel etter feber.
Det gjør at vi etter å ha vært i barnehagen på mandag ikke kommer oss dit før fredag.
Jeg hadde hørt om, og er helt for, 48timersregelen etter oppkast og diare, men samme regime i forbindelse med feber kom litt overasskende på. Ettersom det ikke har noe rot i virkeligheten liksom. Det virker, etter litt rask internetting, som det er den eneste barnehagen i landet som praktiserer dette. Jeg kunne jo ringt dem og henvist til diverse nettsider og smittevernsleger som sier at nei dette, og at barn ofte får litt høyere kroppstemperatur på kvelden uansett, og at det blir så unøyaktig å skulle gå etter noe sånt som mål, men, dere vet, vi begynte på mandag. Hvor tidlig skal man begynne å krangle? Jeg bare synes at regler skal ha rot i virkeligheten, for har de ikke det, følger folk dem ikke, og da begynner man å ta seg friheter med de reglene som har noe for seg også.

Men sukk, og jeg blir litt stresset, for vi har flyttet i en evighet, og jeg behøver virklig å få jobbet, ikke for min egen mentale helses del, men fordi det risikeres Økonomiske Ringvirkninger om jeg ikke får gjort litt saker snart.

Nuvel. Jendor er uansett ikke pigg nok til å gå i barnehage i dag, han sitter og ser på Masja og bjørnen. Jeg begynner kanskje å bli ørlittegranne lei av akkurat den serien.

og andre myter

Jendor har begynt i barnehage. Eller, han holder på. Vi var der på besøk på fredag, én time, han står jo opp så jævla tidlig så vi passer ikke helt inn i det vanlige tilvenningsskjemaet. Når han vil sove første lur sitter de midt i samlingsstunden sin. Når barnehagen åpner og de samles rundt matbordet har han spist frokost for timesvis siden
"Det er en myte at alle barn blir syke av å begynne i barnehage," sa tanten. Jippi, tenkte vi, men Jendor har vært syk siden den der ene timen. Så han er litt mytisk. Han virka pigg i morgest da, så vi gikk for våre to tilvenningstimer i det vinduet der Jendor er våken og de ikke har program, men etter at vi kom hjem har han vært rimelig skral og grusomt synd i. Vi får se hva vi gjør i morgen.


Er det meg, eller er det dem?

Jeg synes egentlig bare man kan drite i å tilby mailkontakt med kundene sine om man uansett bare skummer mailene og svarer litt i kahytt og gevær på 1/3 av spørsmålene, og dessuten gir svar som er ubrukelige fordi man ikke leste mailen godt nok.
Jeg kunne godt ha hengt ut en navngitt bank her, men greia er jo at det gjelder alle. Omtrent alle som sier SKRIV TIL OSS kunne slengt på et SÅ SVARER VI LITT PÅ ETTELLERANNET LØSELIG RELATERT TIL DET DU SPØR OM.
Jeg blir så lei.

Legger heller ut et bilde av Bøkfjorden med et geografisk arketektonisk typisk hus.
Istedet for å bruke mer energi på det. Og designere som ikke svarer på mail, jeg mener, må man virkelig purre på alle mail man sender? Er det min jobb?

Legger heller ut et bilde av noen som startet overraskende tidlig i år, enn å bruke mer energi på det.

Og folk man skal ha telefonmøte med, men som ikke ringer når man sa man skulle, og når man ringer har de vært med ungen på ettårskontroll og "da trenger man ikke gå tilbake på jobb etterpå."

Her får dere et illustrerende bilde av situasjonen for fotgjengere i Kirkenes.




Jeg kunne også brukt litt tid og energi på situasjonen for fotgjengere i Kirkenes, særlig om man er forgjenger med hjul, men istedet legger jeg ut et hyggelig bilde av
noe som fører noensted hen,
og går og legger meg.




da var vi her

Evakueringen er avsegstyrt. En viss matthet har innfunnet seg, ikke over valget av avnomadiseringen av tilværelsen, men som en følge av forflytningen, som til tross for alle forberedelser plutselig kom litt brått på og gjør at jeg sitter her og lurer på om kjøleskapet ble tømt. Det ble det, sier the Stig.
Men står det kanskje en flytteske på kjøkkenet, rommet der flyttefolkene har fått beskjed om å la alt stå? Siden hvitevarer følger med leiligheten i Sverige? Hvem vet.

Nå er vi iallefall her. Jendor kjenner seg muligens litt igjen, jeg tror det, men jeg har sendt støvlene med flyttelasset og nuvel, jeg går bare opp til et søskenbarn og låner et par, men jeg er ikke så godt planlagt som jeg trodde. Evakueringen ble ikke så godt gjennomført som planlagt.
Men nå tar vi en dag av gangen.
Forhåpentligvis finner vi oss en plass å bo snart også. Den dagen tar jeg av gangen så fort som mulig, helst.


Neinei. Jaja. Jaha.

I dag er siste dagen. Siste gangen jeg står opp og går og legger meg i dette huset. I morgen er det avfart. Jeg er jo fra Kirkenes og dermed tenker jeg alltid på det jeg bor i som "hus", jeg vasker huset og dette er siste dag i huset. Det er en leilighet og her går jeg litt i stå for det med hus er litt morsomt men alt er bare trist. Meldingene fra kompiser, siste møter, at alt er tomt og hver gang jeg åpner en skapdør for å ta ut noe er det et tomt skap bak døren, alt er i esker og møblene står pakket inn i flyttepledd og leker stumme og blinde, de har allerede dratt der de står.
Jendor vet ingenting, eller noe vet han, for han vil ikke ut av vogna mer når vi er ute, ikke vil han se på kaninene og ikke vil han i sandkassa, han vil ikke ut av vogna, kanskje er han redd for at den også forsvinner om han ikke passer på. Hver gang han har sovet er det noe nytt som er borte. Hvor er stubordet? Og foreldrepersonlighetene legger ikke merke til at én og én ting forsvinner fra huset, vi later som ingen ting, travlere enn vanlig men at både seng og bord og kommoder er borte, har vi tilsynelatende ingen aning om.

Snart skal vi gå noen siste ærender, alt vi gjør er siste gang, hver gang man går forbi noe går man fra det. Ting vi ikke vil ha skal leveres ut til sånne som vil ha det, andre ting skal pakkes, mesteparten er pakket, men det er jo alltid mer igjen, og så blir man stoppet av hverdagslivet mens man er som best igang. Jeg åpner en skapdør for å ta ut en skål til grøten til Jendor, den er tom, skålene er pakket ned, det står en enslig en på kjøkkenbenken, før jeg får stoppet meg er jeg på vei til å dra ut en skuff for å ta ut en skje, der er det også tomt. Og alt føles så vanlig, jeg står på kjøkkenet mitt i huset mitt, men det er ikke der egentlig, det ligger i esker nede i kjelleren og venter på en flyttebil.

Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke venter på noenting, jeg prøver å forstå at vi skal flytte men det kommer jeg kanskje ikke til å innse før i februar en gang.

Nå skal jeg pakke litt mer.

Men men

Nå fikk jeg en sms fra tannlegekontoret med ledige timer som var tilgjengelig.
Hæ? Vatt? Hva er dette slags oppførsel?

Og det pakkes. Og farvelles. Og så mange ting man gjør er det siste gang man gjør, og det blir tommere og tommere i både leiligheta og hodet. To dager igjen.


men

men da jeg sto der nede i gangen til tannlegen, og ringte det nummeret som sto oppført på dem i vårdguiden.se, istedetfor det nr. jeg selv hadde, kom jeg jo til et advokatkontor. Jeg burde kanskje tatt det som en ledetråd....istedet unnskyldte jeg meg forfjamset og la på.

Nå virker det som jeg har ligget stille på sengen og tenkt på tannlegemysteriet hele arbeidsuken. Voi herran loid så travelt jeg har hatt det. Vi pakker. Og kaster. Og pakker. Og pakker. I pappesker som har tusen forskjellige innhold skrevet på og strøket over, gjenbruksesker, og voi herran LOID som jeg gleder meg til å kaste de eskene. KASTE dem!

Eller jeg gleder meg ikke til noen ting, det er ikke til å få inn i skallen at nå flytter vi heifra, og det kommer kanskje delvis av at vi har jo dratt herfra så mange ganger, men etter noen måneder kommer vi alltid tilbake, og det skal vi ikke denne gangen, hvordan kan man forstå det?

Humøret er i grunnen ikke på topp. Men i går hadde jeg og the Stig en firetimers ferie med mormor og bestefar som barnevakter, vi vasa i Vasastan og spiste lunsj og artige små kakestykker og kjøpte en dritvarm boblejakke. I 25 varmegrader.

Snart får vi bruk for den.
Eller hver sin, da.


Pussig

Jeg får fortsatt ikke tak i tannlegen. Min teori er at de enten har gått konkurs, det var en firmafest som tok helt av, eller så har jeg drømt i hop det hele men det med tekstmeldingene taler jo i mot den delen.

Så konkurs da kanskje.

Bajs

Dårlig dag.
Jeg liker ikke å gå til tannlegen, så det koster meg litt energi å forberede meg på det. I dag var en sånn dag som jeg hadde brukt endel energi på å forberede meg på.
Og så kom jeg meg ikke inn.
Kontoret er i Gamla Stan, jeg kom meg inn i gangen, men der er det en dør til, med ringeklokker utenfor, og knappen til tannlegen var ramla inn i veggen. Jeg har heldigvis mobilnummeret hennes, men hun svarte ikke. Tannlegen deler kontor med en annen tannlege, jeg ringte på den knappen, ingen åpnet. Jeg ringte resepsjonen, etter noen summetoner kom en automatstemme og sa at jeg ble stilt i kø. Jeg sto kjempelenge i kø.
Jeg gjentok disse momentene noen ganger, det var varmt, turistene satt på uteserveringen utfor døren og surret, jeg liker ikke tannlegen, jeg var på gråten, jeg fikk ikke tak i noen, ingen kom ut eller skulle inn, jeg kom meg ikke forbi den døren og hvorfor er det ingen som svarer? Jeg visste ikke om jeg skulle dra hjem eller dra i byen og shoppe, spise, vente, jeg ble helt handlingslammet.

Etter en stund dro jeg hjem. På t-banen begynte plutselig to unge menn, narkomane kanskje, unge ville iallefall, og yppe med de andre passasjerene, først en gammel dame, så en ung mann som "stirret på dem", de heiv seg på ham og skulle dra ham opp av setet, fikk ham ikke med seg, og jeg kjenner at jeg blir helt svett, helt kvalm, det stikker i ørene og jeg kan liksom ikke gjøre annet enn å gå imellom.
Altså jeg går ikke inn og holder i noen. Jeg bare stiller meg mellom de som står og han som sitter sånn at de ikke kan få øyenkontakt. En annen kvinne kommer og prater med de to unge ville. Hun roer dem ned etterhvert, de går av, hun ler og sier hun er vant, hun har en klasse på 28 førsteklassinger.
Jeg vil bare gråte.

Da jeg kom hjem hadde jeg fått en mail som først virket lovende.
Jeg hadde blitt invitert til å være med i noe som heter Imago Mundi Saminiatures 2017.
De ville også ha navn på flere unge, nyutdannede samiske kunstnere som kunne tenkt seg å være med. Det har jeg ikke tenkt å gi dem. Jeg regner med at grunnen til at de vil ha tak i de unge, nyutdannede, er at det er i den gruppen man finner flest som går med på å jobbe gratis. De kaller dette et "ikke-kommersielt" prosjekt, hvilket betyr at man skal donere et verk. Initiativtakeren er Luciano Benetton. Som ung og nyutdannet kjenner jeg at noe av det første jeg må kutte ned på er sponsingen av internasjonale milliardærer.
Når elektrikere og rørleggere begynner å jobbe gratis for å "fremme elektrisitet og rørlegning", skal jeg vurdere å gjøre det samme. Jeg er så FETTE lei av denne holdningen til kunst. Jeg er også litt lei av at andre kommer og skal leke med urfolkene. Alle prosjektene i denne Imago Mundi serien har tatt for seg eksotiske folk. Denne delen skal presenteres i "et unikt postkort-format". Om jeg ikke minnes feil var det et par samer som selv publiserte samisk kunst i det formatet for noen år siden.

Lei, lei, lei.




Åh! Men herregud dere!

Jeg kjenner at dette må jeg bare dele:
På ateljéet har jeg en altfor stor transportkasse som var dritdyr og som jeg aldri fikk brukt til det den var tenkt til. Og nå som vi flytter har den gnaget på meg, for den er så stor, den står på ateljéet, flyttefolkene kommer til leiligheten, hva skal jeg gjøre, hvaordan skal jeg bli kvitt den, jeg har forsøkt å gi den bort til kompiser men de vil ikke ha den for den er stor og såpass dyr at det nesten er litt pinlig å ta imot.
Samtidig har jeg drevet og balet med en kunsttransport som skal fra ateljéet, til Västerås, og så til Kirkenes. Den har jeg pakket i malepapp og det lille jeg har av bobleplast. Det ser ikke ut.
Og noe kommer jeg til å ta med som flyfrakt fra Kirkenes, sikkert i koffterter, og det blir litt et problem det der med returen...hvordan skal de pakke det når det returneres?

---

Ikke på et eneste tidspunkt har jeg lagt to og to sammen. Hjernen er for stressa til sånne enkle mattestykker, den forlanger ligninger med seks ukjente.

---

MEN SÅ!

JEG SENDER JO KUNSTEN I DEN! OG SÅ KAN DE PAKKE ALT SAMMEN I DEN TIL RETUREN!

Jeg ringte og hørte om det var greit for den er litt større enn forsendelsen egentlig behøver, men det var greit.
Heh.

Nå håper jeg at jeg kommer på noe like genialt og opplagt med sofaen. Noen som bor i Stockholmsområdet som vil ha en sofa?



Fremgang, eller iallefall ikke bakgang.

Det går litt bedre etter at the Stig forklarte meg at jeg må pakke ned det jeg har på ateljéet i flytteesker. Også der, i flytteesker. Da ble det liksom litt overkommelig, jeg har bare blitt helt overveldet hver gang jeg har kommet inn der og tenkt, jeg vet ikke, at jeg må finne en måte å bære alt i hendene eller noe. Men esker. Det får jeg jo til. Jeg har jo tilogmed tre.

En strek i regningen er at det er umulig å få opp døra til søppelrommet. Som er fire trapper ned med dårlig kne og tusen poser søppel. Og så fire trapper opp igjen med tusen poser søppel for selv om man trykker koden og det piper grønt går ikke døra opp. Jeg sendte ut en fellesmail og forklarte og spurte hva som var ståa, og fikk til svar at skal man virkelig trykke null før koden slik du skriver at du har gjort? Håper virkelig du prøvde uten! Og jeg bare, grem grem, det står da vitterligen på døra at man skal det, og det har funket sånn de siste tusen gangene jeg har vært i soprommet.
Men selvfølgelig prøvde jeg ikke uten null. Grem. Rart at det piper grønt og klikker i låsen bare, men jeg orker ikke springe med der for å prøve uten null riktig enda.


væh

Nå er alt litt sånn uoverkommelig travelt. Det er om å gjøre å ikke tenke for mye på alt som skal gjøres, for da drukner man bare. Vanligvis er jeg en stor fan av lister, men denne listen vil jeg ikke se, så vi jobber etter innfallsmetoden. Altså "ja dæven det også" -metoden. En ikke like sikker metode som listemetoden men det gjelder altså å holde seg i live. En ting av gangen. Ikke tenk på de andre tingene.


pjuh

Nå har det vært visning og salg og kontraktskrivning og holoi og Jendor og våkenetter og titusenting som skal gjøres og et tilbud på flyttetransport på 98.200 og pakking og titusenting som skal gjøres og framtidsangst for den nære framtid som innbefatter flytting og jobbing og barnehagestart og titusenting som skal gjøres.

Når man skal ha visning nr 2

Har man klart å gjøre noe med nesten alle punktene på listen fra visning nr 1, bortsett fra regnet og lavsesongen, og det har blitt den dagen i uka da trappeoppgangen vaskes så den er skinnende ren og lukter julevask, og så sitter man på banen på vei inn til byen og bort fra visningen, for man skal jo holde seg borte, man har staila og plassert ut fruktskåler og kvaster med plommetre sånn herlig bohemskt her og der, men hva hva hva er det man har glemt? Nei det kan jo ikke være noe, man gikk jo gjennom leiligheten tusen ganger før man låste, men følelsen slipper ikke taket, før man kommer på at
man av diverse årsaker fylte søppelbøtta med gamle ølflasker, som hadde vært gjemt en annen plass, men, diverse årsaker, og så glemte å ta den med seg. Fra under vasken. Skapet som alle med litt visningsvett åpner.
Ølflasker og plommekvister.
Jeg har ikke orka å fortelle det til the Stig enda.

Jaja.

Når man skal ha visning

kan for eksempel dette skje visningsdagen:
-plutselig knirker to dører og tre skapdører når man åpner og lukker.
-kjøkkenvasken har begynt å sprute.
-det lukter bæsj i oppgangen?
-det er umulig å få sin sønn til å sove, hvilket jo forstyrrer kjøreplanen.
-noen har hatt fest utfor soveromsvinduet og glemt festrekvisitaen samt uteliggerutstyret sitt der. Heia sjarmerende utsikt.
-noen har påbegynt en hagerenovering, men gitt opp halvveis og elta komposten rett utfor utgangsdøra
-den fine blomstrende blomsten som fremhevet hvor koselig det er å ha veranda gikk hen og døde om natten.
-solskinnet vi har hatt i to uker ble til regn. Vi har en sliten leilighet, med to fantastiske balkonger. Det er liksom balkonger vi har.
-megleren har plutselig begynt å omtale det som tidligere ble benevnt som høysesong som lavsesong.

Èn til i morgen, så kan vi få lov å begynne å bo i huset vårt igjen. All denne pynten og renholdningen er ikkekompatibel med en rosindrevet Godzilla i ettårsalderen.

Jeg liker ting.

Jeg har julestemning hver kveld. Det er veldig ryddig, ting står på unaturlige plasser, man snakker litt halvlavt, og man har utført dagens arbeid.
Morgendagens arbeid er derimot ikke utført, herregud så mye vi har å gjøre, men gjør man det våkner Jendor og vil vite hvorfor vi ikke er stillere, så om kvelden må man liste seg rundt og gjøre småting. I overimorgen er det visning, og jeg holder på å gi opp på oppløpet. Jeg holdt ut til fotograferingen, vi skal selge en leilighet som...ja, den er fantastisk, men jeg føler at ettersom alt annet i denne bydelen er så voldsomt oppussa, så må man hjelpe den som ser å få øye på hvor fantastisk den er, her den ligger og duver i toppen av trekronene. Med sine plastgulv og våtromstapet og vannpregede kjøkkenskapsdører. Til fotograferingen hadde jeg gjort en fantastisk jobb, med blomster og stabler og pledd og spakänsla, derav julestemningen, nå har vi det så fint som man bare har det når alt som gjør livet praktisk er fjernet. Blant annet barnet. Eller, han er ikke fjernet, men det er ikke spor av ham i leiligheten. Eller, det er jo fanden suse meg rosiner overalt, men når den er salgsklar er det en leilighet for et urbant, barnløst liv.
Og på mandag er siste visning og så kan vi slappe av igjen, men det er dette med å gi opp på oppløpet, prospektet ble jo så fint, tenker jeg, når de først er her gjør det ikke noe at det ikke er riktig så fint her som jeg vet jeg kan få til.
Men her gjelder det å klute med alle settinger og ikke gi seg. Stelle med planter og omkalfatre, det er det jeg skal til krampa tar meg.

Og jeg er litt lei meg for at vi skal flytte herfra, altså, alt som gjør leiligheten fin på bilder er jo tingene mine, ellers er det strengt tatt hvitmalte vegger og litt slitt kjøkkeninnredning, men det er jo også lyset. Fra alle kanter. Og alt jeg klarer å se for meg i Kirkenes er mørkt. Og det er jo feil.
Og tingene mine, jeg fikk tilbud på en flyttetransport her i dag, 98.200. Jeg glemte å spørre hva de tar til Tasmania.
Vet dere, jeg liker ting. Jeg vil gjerne ha med meg skammelen med sauskinn, bordet jeg har laga sjøl, bokhylla vi fant i soprummet, jeg vi ha det med til min nye og evige kirkenesbase. Jeg kan jo kjøpe alt nesten nytt for hundre tusen. (det trenger jeg ikke, jeg har et tilbud på en drøy tredjedel av det der også.) Men det er klart vi er hard på kastinga. Det er mye jeg ville ha beholdt som er kastet. Og det er sikkert endel som burde vært kastet som er beholdt. Jeg er glad jeg ikke skal gjøre dette mer på en stund. Ikke i denne skalaen iallefall.

Jah såh

Jag är lite låg,
som de sier, svenskene. Alle som har drevet med flytting, kjøping, selging og diverse med tusen ukjente i mente, kjenner seg vel litt igjen i det. I tillegg ble det egentlig ingen sommerferie i år og nå er det igang i jobb igjen med det kjedeligste jeg vet, søknadsskriving. Ikke blir det så veldig bra søknader heller.
Sukk.

Men da skal jeg kanskje heller snakke litt om Jendor. Mitt ekstremt selvstendige lille barn. Nå har han lært seg å gå, uten hjelp eller holding i hendene. Han ble passet av koftesømmersken forrige søndag, for at vi skulle komme i mål med det hele til fotograferinga av leiligheta. Hun starta kalaset med å plassere ham midt i en maurtue, som hadde flyttet inn i en sandkasse utfor en sommerstengt skole, hvilket hun fortalte da de kom tilbake fra sine eskapader. Mens hun forteller setter Jendor seg på huk og peker på bakken og sier VÆH! som betyr veps, eller egentlig det meste av insekter. Det var vi jo storligen imponerte over alle sammen, at han fikk med seg historien, husket det som hadde skjedd, og tilogmed kommenterte det.
Men da jeg gikk og la meg om kvelden, tenke jeg plutselig
Hvor har ungen lært seg svensk?
For selv om han har vært mer i Sverige enn de fleste kirkenesere, så har han egentlig ikke vært i Sverige etter at han åpenbart begynte å forstå hva som ble sagt, og tilogmed komme med egne ord. Og han kjenner jo ingen svensker. Bortsett fra koftesømmersken, men henne kjente han jo ikke engang igjen.
Svaret er kanskje at alt språk er litt halvbabling for bárdni. Han er nok god til å finne essensen i det som blir sagt, selv om han ikke skjønner alle ord.
Enten det, eller så svorsker jeg hjemme også.

På ateljeet.

Da sitter jeg plutselig på jobb. Det er litt betegnende for hvor mye jeg har å gjøre at jeg havner i bloggkoma med en gang.
Jeg må rydde her. Nå er det jo ganske ryddig for det har vært utleid. Så det er ingen stor jobb.
Tenkte jeg. Da jeg la ivei til ateljéet både en og to ganger i morrest, med og uten nøkler og månedskort og tauet til datamaskinen.
Men jeg tenkte ikke på at jeg har jo et lager her.
Jeg tenkte heller ikke på at det er enormt.
Så nå er jeg litt motløs. Planen om å putte alt i små plastposer og kaste det ute i søppelbøtta går ut.

Selv om det er grusomt lenge siden jeg har vært her, er det litt vemodig at det går mot sin slutt. jeg kommer kanskje ikke til å savne å springe som en tulling mellom t-bane og trikken, men...ja, hva med det der rare bygget jeg kjører forbi hver gang jeg skal på jobb, det som har ca ingen vinduer men en svær jævla glass-sjakt? Aldri kommer jeg til å finne ut hva det er. Og alle trappene opp til kontoret? Og folkene? Hun rumeneren som har sittet utenfor pendeltogstasjonen har visst dratt hjem. Eller så har hun begynt å jobbe senere skift. Og følelsen av å være dautrøtt når man kommer på jobb klokka ti fordi man har stått opp klokken fem? Den håper jeg blir igjen her.

Jaja. Jeg har litt å gjøre, jeg får vel komme i gang.

Nå braker det snart løs

Nå har fotografen vært her. Vi har jo jobbet oss litt ihjel for å rekke å bli ferdige, og egentlig var hele situasjonen litt betegnende for hvorfor vi gir opp Stockholmsdelen av livet. Den sydlige delen av dobbeltlivet lar seg vanskelig kombinere med Jendor. Det har rett og slett vært litt vanskelig å bli klar i tide når han hjelper til med alt. Og ingen får jobbet. Og når fotograf og megler går ut døren og man har lyst å kaste seg utslitt ned på såffen etter ei intens uke med pakking, rydding, fiksing og orging så bare Jendor.

Nuvel. Fotografen fikk jobbet, jævlig raskt, jeg er litt usikker på hvor bra det er, han ble ferdig på litt over halve den stipulerte tiden, men vi får se bildene da. Kanskje han var et geni. Bortsett fra at jeg innser at han har fotografert stua med kommoden med delvis åpne skuffer osv.
Nuvel. NUVEL. Nå er det gjort.

Sånn her ser det ut hos oss. Tatt med frkfigenschous mobil før sirkuset rykket inn og ut.


Det er bra man får litt hjelp

når man driver og stresser med å bli klar til fotograferingen til prospektet!
Takk til hjelpemannskapet.

Jamennasså

Nå som jeg er i interiørbarnasjen, som er en feilskriving men mektig mye bedre enn "bransjen", ser jeg på hvordan andre som selger sine leiligheter gjør det når de staailer til salg.
Og stikkordet her må vel være å frasi seg all skam i livet.
Jeg mener, når jeg flytter rundt på mine ting så må det ikke bli for tøvete. Altså ikke for langt ifra en levd virkelighet i denne leiligheten. Men når man sørfer på interiørbilder i boligannonsene...
Stabling, det er greia. Jeg kan også stable, det er ikke det. Jeg kan strekke meg til en bokstabel på et bord og bare føle meg bittelitt teit. Men boligannonsene! De stopper ikke der! Neida, her stabler man to lysestaker oppå den bokstabelen! Og hva med en krakk med et magasin på med en blomsterpotte komplett med et fikentre oppå der igjen!
Ærlig talt, det er jo grusomt upraktisk. Skal vi se, hvor la jeg seneste nummer av Monocle...under yuccapalmen ja.
Pledd og puter nok til en beleiring gjennom vinteren. Seng med herlig rotete sengteppe oppå et annet sengteppe, og oppå der en KURV med et tredje sengteppe.
Slutt, da.

Og på alle bord står det åpna hvitvinsflasker og vinglass og på en balkong sto det tilogmed et brett med sushi og på en annen en bløtkake komplett med festlig pådekning!
Jeg kommer ikke til å slenge ut så mye som en croissant.
Ikke at jeg ikke har råd til bakevarer, om det skulle stå på det, men jeg kjenner skamrødmen kommer og tar meg.
Nei nei nei.

Fåsebilde NÅ IGJEN?


Jeg holder på med verandaene. Det ble kanskje litt mye på den ene. Jeg har en tendens til å foretrekke jungel.

Langfarvel

Vi driver og selger leilighet.
Det er en av de få anledningene som kaller på interiørarkitekten i meg. Jeg har jo tross alt en femårig utdannelse som jeg ellers ikke bruker til noe.
Skjønt, jeg er jo ikke utdannet interiørstylist. Vi fikk et ark fra megleren, der sto det under punktet "kjøkken" at man skulle ha ei fin skjærefjøl med friske grønnsaker på. Jeg er litt usikker på om de skulle være opphakket, men hvorfor skulle de ellers ligge på ei skjærefjøl? Dette lærte jeg ingenting om i utdanningen.
Og ellers er det egentlig bare å bruke logikken, tenker jeg. Det skal se ut som om de som bor der bryr seg om leiligheten sin, er en form for ordensfolk, og i vårt tilfelle, der vi selger en leilighet som ikke er nyoppusset i en sjø av objekter som ble pussa opp i fjor, må man dolle litt med interiøret sånn at det ser ut som en strålende plass å bo, sjøl uten flislagt bad.
Det er her utdannelsen min kommer inn. For jeg har jo en masse klassekamerater, sant, og de er jo møbeldesignere og interiørarkitekter alle sammen, og har en masse fine ting. Og de låner jeg.

Det er egentlig ganske travelt. Og det er bra, for det er også ganske trist. Jeg elsker jo denne leiligheta. Og jeg elsker jo nesten Stockholm litt (sjøl om det jo ikke er Kirkenes, så klart) og nå er det snart slutt, og det er trist. For eksempel på grunn av alle vennene Interiørarkitekter, som kommer kjørende til meg med møbler og tepper og lamper og planter, og alle vennene Kunstnere som er så fine å prate om det man holder på med, og som lurer på om jeg ikke kommer og jobber snart, og alle vennene Samene, som jeg syr og internspøker og tar en og annen øl med.
De blir jo igjen her.
Og det blir hele lettvinte Stockholm også, med finværet sitt og t-banesystemet og butikkene og de fine skogene der man kan se sånne dyr som er altfor sky i Finnmark til at man noengang ser snurten av dem.
Og her merker jeg jo at jeg holder tonen lett og spøkefull men når alle vennene hele tiden later som om jeg egentlig ikke skal flytte, og driver og forteller meg hva vi skal gjøre til høsten, da må jeg nesten gråte. Minus det med nesten ved et par tilfeller. Det er trist, dette her.

Min karriere som skattekriminell er over.

Jeg har kommunisert litt mer med skatteetaten.
Første sendte jeg dem en mail der jeg skrev at jeg hadde ført stipendet i post 2.05.
Så svarte de med en mail der det sto at om det nå var sånn så måtte de få se kvamskelplurken og flemistorkfalummen til registeret. Og bilaget på det. Eller noe. Jeg skjønte ikke et ord av det, det var ganske teknisk. Eller akkurat "bilag" skjønte jeg jo.
Så sendte jeg dem en mail der jeg minte dem på at jeg ikke er pliktig til å ha regnskapsfører, og at jeg som legmann huff desverre ikke vet hva kvamskelplurken eller flemistorkfalummen til registeret er, men at jeg la ved næringsregnskapet jeg tilfeldigvis hadde fått godkjent av regnskapsfører for det året, pga NAV, og bilag, for akkurat det visste jeg hva var. Og i næringsregnskapet sto alt som ble ført i post 2.05, kunne det ha noe med flemistorkfalummen til registeret å gjøre? Håpte på det.

Jeg var klar over at regnskapet nok var litt uortodokst sett i skattejuristvinkel, men heldigvis hadde regnskapsføreren skrevet at det fulgte god regnskapsskikk. Je for meg. Jeg var på nippet til å begynne å ringe rundt til diverse regnskapsførere (mamma) med panikken min før jeg sendte denne mailen, men jeg hadde jo ikke noe annet å vise til uansett, så da sendte jeg den. Jeg stussa på det med bilag, som jeg jo vet hva er, men hele saken bunner jo i at Skatteetaten mener de har snust fram noe jeg visstnok har forsøkt stikke under et mørklagt teppe, så hvorfor de skal ha bilag på at jeg har FÅTT stipendet de i første brev, tre sider med paragrafer, smeller i bordet at de har fått greie på at jeg har fått, vet jeg ikke.
Men jeg skjønner jo ikke så mye av dette.

Og så får jeg et brev fra Skatteetaten, der de skriver at de viser til første brev, tre sider med paragrafer, og sier at jeg nå har lagt ved dokumentasjon og bilag og en kontoutskrift som viser at jeg har fått pengene (Eh...JA!) og for dem er det nå sånn at de er pålagt å legge det mest sannsynlige til grunn, se sånn og sånn paragraf, og da må de godta dette, for det virker sannynlig at jeg muligens har innberetta det der stipendet.
De er ferdig med saken.

Takk for det.

Kjempetusentakk.
Men altså, Skatteetaten, hva med tonen? Først et tresiders paragrafbrev som gjør meg til forbryter, og hele tiden har jeg mitt på det tørre, hverken under teppet og i mørtna, og så et brev som er litt sånn, ja, vi er pålagt å legge til grunn det som virker sannsynlig. Jeg føler meg jo absolutt fortsatt som en forbryter da.

Jeg er for å snakke ordentlig til folk.


og jeg bare HJÆLP!

I går fikk jeg et skremmende brev på tre sider fyllt av paragrafer som skulle komme i anvendelse, fra Skatteetaten. Det gjaldt et stipend jeg hadde fått i 2014, og de hadde lest rapporten jeg hadde sendt inn på det stipendet, men det var ikke noen kvitteringer i den rapporten, og hele stipendet var skattepliktig, ingen unntak, se sånn og sånn paragraf.
Jeg ble helt svett.
Også etter at jeg hadde sjekka regnskap og selvangivelse for det året og funnet ut at jeg hadde da vitterlig meldt inn hele stipendet. Under post 2.05 "Stipender".
Og man rapporterer jo ikke med kvitteringer. Det vil ikke stipendutdeleren ha. I dette tilfellet fikk stipendutdeleren (samene, såklart) ettersyn og jeg ble da nødt å sende inn kopier av kvitteringene, som jeg gjorde men det er jo en milliard kvitteringer så jeg sendte via dropbox, og jeg har alltid mistenkt at de aldri lasta dem ned.
Men det har kanskje ikke noe med saken å gjøre.
Det bør det ikke, for kvitteringene i selvangivelsen følger kalenderåret og stipendet går fra mars til mars.
The Stig sa at han hadde også fått et sånt brev en gang. Midt i sommerferien med to ukers svarfrist. Tre sider med paragrafer om at stipender er skattepliktige og det er også sånn og sånn stipend du har fått tildelt for årevis siden. Han hadde også innrapportert stipendet det var snakk om.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor sånne brev kommer.
Fra a til å skjønner jeg ikke prossessen bak eller meningen med det hele.

Nå pakker jeg. I hodet har jeg en lang trist bloggpost om at jeg har innsett at jeg snart aldri mer skal komme tilbake til leiligheten min. Men jeg orker ikke. Jeg er lei meg. Da er det lettere å skrive litt  om Skatteetaten, for helt spesielt interesserte.
For neste uke selger vi.



Sprak

Det jeg kommer til å savne minst er at ingen skjønner hva jeg sier. Det rare er at etter at folk har gjettet på tysk, islandsk, finsk, dansk, gotlandsk og udefinert opprinnelsesland som opphavet for språket mitt, og har fått med seg at det er norsk, så hender det at de hermer. Eller det er jo ikke rart. AT de hermer. Det rare er at når de hermer, så hermer de på østlandsk. Jeg sier kanskje navnet på avdelingen i barnehagen til Jendor. Knøttene. Da prater jeg sånn:   – _ _.  Altså et slags fallende tonefall. Og så ler de og sier
SÅ NORSKT! Knøttene! _ –  `!
Altså et veldig stigende tonefall. Og det har jeg jo ikke. Men det har nordmenn. Og da hører de liksom det. Og det er pussig.


Dere trykker nå på fåsebildeknappen på de rareste tidspunkt

Her er til deg som ville ha bilde av macen som sier farvel



Jeg skjønner ikke helt hva den sier, men det er åpenbart ikke gode nyheter.

så da sa jeg

jeg: nå krysser jeg fingrene for at det ikke dukker opp noen uventede utgifter.
macen: farvel!

Sameforbrukerfigenschou

Ja, eller forbruker, kanskje ikke. Men det har med ting å gjøre.

Nå og da dukker det opp produsenter som lar seg fritt og iherdig inspirere av det samiske.
Som regel blir vi samer sure, og som regel blir de som produserer støtt over at vi ikke blir beæret istedet.
Man kan jo prøve å se det fra produsenten sin side. Man oppdager et lite folk og alle de fantastisk vakre tingene de omgir seg med. Man vil ha det. (I går var jeg og bada. Det kom en and svømmende. Helt nært. Jeg så nebbet helt tydelig og tenkte Hadde du vært død kunne jeg gjort noe fint med nebbet ditt. Det er så vakkert.) Man vil også tjene penger på det, gjennom sin yrkesutøvelse. Man sier til seg selv at man ved dette løfter folket fram i lyset og hjelper til å holde tradisjoner i hevd.
Ser man det fra folket sin side så føler de at de har akkurat nok lys som det er og er helt fint i stand til å holde sine egne tradisjoner i hevd, tusen takk.

Dette skjer mange ganger. Gudrun Sjöden, som googlet seg fram til litt sameinspirasjon og litt slektskap og laget en kolleksjon. Teleselskapet Joika, som skrev et brev til sameforeningen som starta sånn Hej alle glade lappar! og senere sa at jamen de skulle jo bygge skoler til oss for deler av overskuddet, da vi ble sure for den samestereotypiske logoen.
Det finnes et italiensk teppefirma som har latt seg inspirere noe voldsomt og synes vi burde vært beæret av det. Fjellreven har en vederstyggelig stygg luhkka, og prøvde endatil å varemerkeregistrere bruken av ordet luhkka. BeChristensen i København produserer kopier av samiske tinntrådsarmband og har varemerkeregistrert bruken av ordet Samer. Altså same, da, for oss som snakker svensknorsk.
Selv sier de at de er med på å holde tradisjonen i hevd (tusen takk for det, den var jo helt døende) og det danske patentverket kan ikke svare på hva denne R'en bak ordet Samer egentlig gir dem rett til, medmindre jeg betaler 2500 DKr. Men en ganske gjengs tolkning vil jo være at ingen andre kan bruke det ordet i markedsføringen av et likt produkt. Jeg som same vil dermed få problemer med å markedsføre tradisjonelle samiske armbånd med at jeg som har laget dem faktisk er same, i motsetning til BeChristensen, som bruker Original Samer som betegnelse på armbåndene.

Så, hvorfor blir vi så sure? Vanlige nordmenn er jo ikke sure fordi Napapirji bruker norskeflagget som sitt varemerke? Det er jo også ganske respektløst?
Vel, hvordan skal jeg svare på det. Som nordmann føler jeg at noen har tjuvlånt noe fra min kulturarv når de gjør noe sånt. Som same føler jeg at de bare har kommet og tatt det. Vi er så få, og vi har så lite å beskytte oss med. FN peker på at urfolk har rett til særlig beskyttelse av sine kulturuttrykk. For hva skal vi gjøre? Vi protesterer, men både teleselskapet, teppefirmaet og smykkefirmaet holdet på som før. Vi er små men vi er mange!, pleier vi å si, men egentlig er vi små og vi er få, og egentlig, i den store sammenhengen, er vi ganske ressurssvake.
Vi blir sure fordi du tar noe fra oss uten å spørre. Du tar det fordi du kan. Og du gir ingenting tilbake. Du bare forsyner deg. Derfor blir vi sure istedet for å føle oss beæret. Det er som den anda. Den vil ha nebbet sitt selv.

Og hadde den anda vært staten Norge, så hadde den vært kjempesvær og vært istand til å både beholde nebbet og hadde den blitt fratatt det hadde den hatt midler, rutiner og metoder for å sloss og få det tilbake, og hadde den ikke fått det tilbake, så hadde den hatt flere nebb, men når den anda er Sápmi, så er den bare en and.


Forbrukerfigenschou

jeg: Hei Brämhults!
(etterfulgt av en lengre, høflig mail som kan oppsummeres omtrent slik:)
Skal Melonaden lukte skitfjæra?

Brämhults: Hei Silje!
(etterfulgt av en lengre, høflig mail som kan oppsummeres omtrent slik:)
Sukk ja, vi var ikke helt heldige med den.

En kunstner møter sin slekt (her illustrerer jeg en rekke andre problemstillinger uten å henge ut min far)

Jeg følte for å presisere det med en gang. For som oftest når det handler om slekta er det jo min far og hans evig overraskende forhold til edb som går igjen. Men det er ikke ham det skal handle om, han har oppført seg eksemplarisk over lengre tid. Nei, det skal handle om meg.
Ferietid betyr ofte gjensyn med de du treffer igjen og igjen, men uten egentlig å bli bedre kjent, nemlig slekta. Kanskje den litt fjernere slekta enn foreksempel ens far, da. Men disse menneskene som har en viss interesse av livet ditt, mest av gammel vane, og fordi man er endel av den store evigvarende samtalen der slekta er bestanddelen.

Jeg elsker slekt altså, så er det sagt. De er en berikelse.
Men både når man gjentreffer slekt, og når man nytreffer fremmedfolk, så hender det at man snakker om det en fordriver og bedriver dagene med/i/valgfri litt uklar preposisjon. Og jeg er jo kunstner. Så det må jeg jo si/oppdatere folk på. I utgangspunktet synes folk det er litt spennende. For de fleste kjenner faktisk ingen, enda det jo er flust av oss, og så vil de gjerne at man skal fortelle litt om hva det egentlig er man holder på med.
Og det er jo hyggelig. Det er jo det.
Og egentlig ganske kjedelig.

La meg illustrere med et eksempel.
Jeg: (forklarer litt om skulpturer av restemateriale, samisk designtradisjon, kanskje litt om tegning, forsøker å forenkle men likevel være nøyaktig)
Tremenning: Hvis du noengang lager noe keramikk-kunst vil jeg gjerne kjøpe av deg, jeg elsker keramikk-kunst!

Hadde denne bloggen vært en nrk-produksjon hadde lyden av stift som ødelegger vinyl kommt nå. Skkkrvk!
Altså. Nei, jeg driver ikke med keramikk. Og hvordan vet du at du hadde likt det jeg hadde laget bare fordi materialet var keramikk? Og nei, du hadde ikke ville kjøpt av meg med mindre jeg plutselig fant ut at jeg skulle selge noe til sterkt redusert pris og dermed sponset deg, fast arbeidende kvinnemenneske, med en større sum penger.

Keramikk?

Andre synes det jeg holder å med er spennende og vil gjerne vite mer, og se bilder. Og det blir jeg såklart glad av, jeg viser gjerne bilder. Men det er likevel vanskelig.

La meg illustrere med et tilsynelatende ikkerelatert eksempel:
Jeg: hei gode venn svensklærer, kunne du sett over denne teksten???
Min gode venn svensklærer: Hvorfor skriver du så KOMPLISERT? Jeg elsker kunsten din men dette skjønner jeg ikke noe av! Og min andre kunstnervenn Leif skriver like uforståelig!

Ja. For nei, den henvender seg egentlig ikke til svensklærere, men til andre kunstnere. Det er nå engang sånn at de som er mest interessert i hva jeg gjør er folk i samme fagfelt. Og det er også de det er mest interessant å forholde seg til verbalt og tekstmessig.
Skal jeg snakke om kunsten min, som jeg egentlig helst vil unngå, så foretrekker jeg å snakke med folk jeg kan snakke med den om. Ikke folk jeg må forsøke å lage en forenkla versjon til. Det vil si, jeg kan godt komme med den forenkla versjonen! Og det gjør jeg da også! Men så har jeg ikke så mye mer å si. Hvertfall ikke om keramikk.

Min venninne Kajeksa er matematiker. Vi hater begge like mye å snakke om jobbene våre som smalltalk. Folk er fulle av fordommer, og ingen skjønner egentlig det vi prøver å fortelle uansett.
På puben kan man finne på et alternativt yrke for å komme forbi hele problemstillingen, men det fungerer dårlig med slekta. -Har dåkker hørt at ho Silje har bynt å jobbe i barnehage? -Hæ? Katti gjor ho det? -Ja det va det æ sa, de der kunstnergreian kan man ikke leve av. -Men ho kunne kanskje heller blidd formingslærer.
(Evt: Har dåkker hørt at ho Silje har blidd så frøktli fæl å lyg?)

Har alle det sånn? For når jeg treffer slekt som er bønder og prester og jordmødre, så er jeg veldig nyskjerrig på hva de egentlig bedriver. Jeg vil gjerne høre mer! Det har ikke falt meg inn at regnskapsføreren kanskje synes det er grusomt kjedelig å levere en forenklet rapport, familiemiddagtilpasset. Hvis hun gjør det da. Gjør hun det?
Eller er det forbeholdt matematikere og kunstnere? Hater alle å prate om jobbene sine?
For da kanskje vi kan finne på noe annet.






10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...