Nyttårsaften har aldri vært min beste øvelse. Nå er jeg jo også syk, og er det ikke rart hvor mange ganger man kan si til seg selv "i morgen er jeg jo nødt til å begynne å bli bedre" uten at man blir det?
The Stig må akkodere med en grinete Jendor uten særlig hjelp. Jeg får, helt unødvendig dårlig samvittighet. Men vi er slitne begge to, og å være tilnærmet aleneforelder var noe ingen av oss trengte.
Og så vet jeg jo såklart at det kunne alltids vært verre. Og det jeg ønsker for 2018 er at 2018 ikke forsøker å bevise akkurat det.
Og da var jeg ferdig med sutringen og så får jeg vel ønske alle et godt nytt år.
Og ang. juletradisjonen:
Selvfølgelig er det innafor å bli litt grinete når man klarer å prikke inn den éne dagen man har barnevakt til å blir syk, men ærlig talt, det er ganske strevsomt å være syk forelder med ekstremt friskt barn, så jeg vil rett og slett si at vi tross alt var heldige med den hjemvendte barnepassende mormorens børnevokting akkurat på denne datoen.
Juletradisjon
Jeg hadde jo glemt at det er min egen lille juletradisjon å bli syk i jula. Men det hadde ikke Juletradisjonen glemt.
-Dette blir nok en rar jul, sier nesten alle til meg.
-Dette blir nok en rar jul, sier nesten alle til meg.
Jeg vet ikke, hele dette året har vært så rart, utafor og så langt unna alt jeg har villet hatt at det skulle da bare mangle at ikke jula også ble rar. Den blir ikke rarere enn alt annet.
Om litt skal vi dra på kirkegården og tenne lys på pappas grav. Egentlig gjør vi sånt på julaften, men det er hos oss vi skal samles så det kommer til å bli for travelt å skulle dra til Sandnes midt i det hele. Pappa pleide også å tenne lys på lillejulaften. Det er så mange biler som kjører inn på kirkegården på julaften, plutselig er alle bevegelseshemmede og særlig hvis det er litt kaldt, så over hele krikegården kjører det biler eller står på tomgang. Og jeg klarte jo det kunststykket å få lagt pappa på en parkeringsplass så det kommer ikke til å bli så trivelig. Vi tar det i dag. Jeg håper jeg slipper å påpeke kirkegårdsfreden for noen ikke-bevegelseshemmede, for det kommer ikke til å bli pent.
Jeg har funnet frem gravlys og jeg har hentet furukvister på Brendselsutsalget. Han som jobber der husket at pappa pleide å komme og hente kvist, men ikke kjøpe juletre. Det var i fjor. I år er det meg. (Men jeg kjøpte også juletre) (SÅ rar jul blir det ikke at vi ikke skal ha juletre) (Og det skal være FURU!) (Men dette må kanskje revurderes neste år...for fader som øynene mine klør og renner...)
Jendor gleder seg til å få betongbil. Helt til for noen få dager siden gledet han seg til å få jæpebil, som er redningsbil, så det hadde nå jeg kjøpt da. Men plustelig hadde han vært på butikken og sett betongbil og dampveivalsel, så da var det det han kom til å få av julenissen.
Og dere hører jo, kommer til å få. Det er ikke snakk om å få inn nyanseringer av "å ønske seg". Og han er to år. Han blir rasende om jeg begynner å snakke om at han kanskje får jæpebil. Jeg orker ikke. Særlig på julaften, med familien tilstede, orker jeg ikke ta den kampen når betongbilen aldri kommer, så jeg dro opp og kjøpte den lille biltransporteren med betongbil og dampveivalsel på lasteplanet, til den svimlende sum av sytti kroner, og julenissen skal komme TIDLIG og gi ham den. Og så skal vi glede oss over de andre gavene og ikke være skuffet over at det ikke er betongbil med familiens oppdragende blikk ruvende over oss.
Det holdt på å gå galt, for da jeg kom opp på butikken hadde de ikke den der biltransporteren med betongbil på. De hadde biltransportere med alt annet på, men mye lengre ned, i Jendorhøyde, var det gjemt unna en med betongbil. Den ligger innpakket på spiskammerset nå.
Det blir bra.
Og jeg har pyntet. Juletre, pepperkakehus, lys, papirkuler, tatt fram fader Frost fra Polen og fra før jeg ble født, hengt opp ny og gammel julepynt. Det er koselig. (Bortsett fra det med kløende øyne. Hm. ) Jeg har fått litt påpakning fordi jeg pyntet treet en dag for tidlig, men det var enten bittelillejulaften eller tredje juledag, så jeg tror jeg har gjort riktig vurdering der. I morgen kommer familien og skal spise pinnekjøtt og multer og åpne gaver og så er den dagen over.
Så blir det kanskje en slags julefred, og om det blir det, skal vi kanskje gjøre det som har blitt det vi liker best: rydde bodene.
Der skal man sitte og se på juletreet og lukte på svibelen og bare overse ledningene på gulvet og klø seg i øynene.
Jeg vet ikke, hele dette året har vært så rart, utafor og så langt unna alt jeg har villet hatt at det skulle da bare mangle at ikke jula også ble rar. Den blir ikke rarere enn alt annet.
Om litt skal vi dra på kirkegården og tenne lys på pappas grav. Egentlig gjør vi sånt på julaften, men det er hos oss vi skal samles så det kommer til å bli for travelt å skulle dra til Sandnes midt i det hele. Pappa pleide også å tenne lys på lillejulaften. Det er så mange biler som kjører inn på kirkegården på julaften, plutselig er alle bevegelseshemmede og særlig hvis det er litt kaldt, så over hele krikegården kjører det biler eller står på tomgang. Og jeg klarte jo det kunststykket å få lagt pappa på en parkeringsplass så det kommer ikke til å bli så trivelig. Vi tar det i dag. Jeg håper jeg slipper å påpeke kirkegårdsfreden for noen ikke-bevegelseshemmede, for det kommer ikke til å bli pent.
Jeg har funnet frem gravlys og jeg har hentet furukvister på Brendselsutsalget. Han som jobber der husket at pappa pleide å komme og hente kvist, men ikke kjøpe juletre. Det var i fjor. I år er det meg. (Men jeg kjøpte også juletre) (SÅ rar jul blir det ikke at vi ikke skal ha juletre) (Og det skal være FURU!) (Men dette må kanskje revurderes neste år...for fader som øynene mine klør og renner...)
Jendor gleder seg til å få betongbil. Helt til for noen få dager siden gledet han seg til å få jæpebil, som er redningsbil, så det hadde nå jeg kjøpt da. Men plustelig hadde han vært på butikken og sett betongbil og dampveivalsel, så da var det det han kom til å få av julenissen.
Og dere hører jo, kommer til å få. Det er ikke snakk om å få inn nyanseringer av "å ønske seg". Og han er to år. Han blir rasende om jeg begynner å snakke om at han kanskje får jæpebil. Jeg orker ikke. Særlig på julaften, med familien tilstede, orker jeg ikke ta den kampen når betongbilen aldri kommer, så jeg dro opp og kjøpte den lille biltransporteren med betongbil og dampveivalsel på lasteplanet, til den svimlende sum av sytti kroner, og julenissen skal komme TIDLIG og gi ham den. Og så skal vi glede oss over de andre gavene og ikke være skuffet over at det ikke er betongbil med familiens oppdragende blikk ruvende over oss.
Det holdt på å gå galt, for da jeg kom opp på butikken hadde de ikke den der biltransporteren med betongbil på. De hadde biltransportere med alt annet på, men mye lengre ned, i Jendorhøyde, var det gjemt unna en med betongbil. Den ligger innpakket på spiskammerset nå.
Det blir bra.
Og jeg har pyntet. Juletre, pepperkakehus, lys, papirkuler, tatt fram fader Frost fra Polen og fra før jeg ble født, hengt opp ny og gammel julepynt. Det er koselig. (Bortsett fra det med kløende øyne. Hm. ) Jeg har fått litt påpakning fordi jeg pyntet treet en dag for tidlig, men det var enten bittelillejulaften eller tredje juledag, så jeg tror jeg har gjort riktig vurdering der. I morgen kommer familien og skal spise pinnekjøtt og multer og åpne gaver og så er den dagen over.
Så blir det kanskje en slags julefred, og om det blir det, skal vi kanskje gjøre det som har blitt det vi liker best: rydde bodene.
Fem sekstendedels god jul
Da har jeg sendt Bakklandet Ramme og Kunst den femte eller er det den sjette purringen på reklamasjon og erstatningskrav. Tro om jeg får svar? Ho ho.
Innkassovarslet jeg fikk igår skal betales innen "snarest".
Fjorten dager skal det være, for at varlset skal være gyldig. Og det kan heller ikke være omtvistet. En reklamasjon og en erstatningssak gjør det omtvistet. Så jeg har mitt på det rene, men jeg får jo likevel alt arbeidet med det. Hurra.
Hørte fra Brodins, de sendte meg rapporten fra papirkonservatoren, jeg er i stort enig i det hun sier, men har et par punkter til. Og så ble jo ikke innrammingsjobben gjort som jeg hadde bedt om i utgangspunktet, og det har vi ikke engang begynt å diskutere. Jeg har påpekt det. Det har ikke blitt besvart. Eller, jo, jeg har fått en forklaring, men den holder ikke vann. Jeg har likevel ønsket god jul. På en litt sur måte så de ikke skal innbille seg noe. Men også litt hjertelig for jeg er sånt et eiegodt menneske. Så tar vi det på nyåret.
Papirkonservatoren påpeker at mange av bildene er fuktskadet. Det skal jeg ta med visningsstedet.
Og her er jeg avhengig av at alle oppfører seg anstendig og 101% realt for å ikke havne i skvis mellom to erstatningspliktige.
-Vi vil ikke erstatte dette fuktskadede bildet, for det er jo feilinrammet i utgangspunktet!
-Ja men vi kan ikke ramme det inn på nytt, for det er fuktskadet!
Mmmmm.
Når alle har kranglet seg ferdig om hvem som har kuket til hva, står jeg igjen med et visst antall bilder som er ok. (Men fortsatt feilmontert. Men ikke ødelagt.) Det visse antallet er fem.
FEM bilder av seksten. Og jeg viser disse spesifikke bildene i serier, ikke som enkeltverk, så nå har jeg egentlig fem bilder som ikke kan brukes til noe. De henger ikke sammen. De står seg ikke alene.
Og de har jeg da forhåpenligvis ikke betalt 70.000 for. For det har jeg jo nå.
Jeg vil gjerne diskurere den summen litt, ikke bare få rapporter fra papirkonservatorer.
God jul, rammemakere over det ganske land, god jul, magesår, god jul, god jul.
Innkassovarslet jeg fikk igår skal betales innen "snarest".
Fjorten dager skal det være, for at varlset skal være gyldig. Og det kan heller ikke være omtvistet. En reklamasjon og en erstatningssak gjør det omtvistet. Så jeg har mitt på det rene, men jeg får jo likevel alt arbeidet med det. Hurra.
Hørte fra Brodins, de sendte meg rapporten fra papirkonservatoren, jeg er i stort enig i det hun sier, men har et par punkter til. Og så ble jo ikke innrammingsjobben gjort som jeg hadde bedt om i utgangspunktet, og det har vi ikke engang begynt å diskutere. Jeg har påpekt det. Det har ikke blitt besvart. Eller, jo, jeg har fått en forklaring, men den holder ikke vann. Jeg har likevel ønsket god jul. På en litt sur måte så de ikke skal innbille seg noe. Men også litt hjertelig for jeg er sånt et eiegodt menneske. Så tar vi det på nyåret.
Papirkonservatoren påpeker at mange av bildene er fuktskadet. Det skal jeg ta med visningsstedet.
Og her er jeg avhengig av at alle oppfører seg anstendig og 101% realt for å ikke havne i skvis mellom to erstatningspliktige.
-Vi vil ikke erstatte dette fuktskadede bildet, for det er jo feilinrammet i utgangspunktet!
-Ja men vi kan ikke ramme det inn på nytt, for det er fuktskadet!
Mmmmm.
Når alle har kranglet seg ferdig om hvem som har kuket til hva, står jeg igjen med et visst antall bilder som er ok. (Men fortsatt feilmontert. Men ikke ødelagt.) Det visse antallet er fem.
FEM bilder av seksten. Og jeg viser disse spesifikke bildene i serier, ikke som enkeltverk, så nå har jeg egentlig fem bilder som ikke kan brukes til noe. De henger ikke sammen. De står seg ikke alene.
Og de har jeg da forhåpenligvis ikke betalt 70.000 for. For det har jeg jo nå.
Jeg vil gjerne diskurere den summen litt, ikke bare få rapporter fra papirkonservatorer.
God jul, rammemakere over det ganske land, god jul, magesår, god jul, god jul.
Men det kunne alltid vært verre
Har brukt dagen på et inkassovarsel fra Bakklandet Rammeverksted, som fortsatt ikke har svart på en eneste av mine henvendelser. Så da er det mailing og ringing til advokaten, samling av mailer, mailing til rammeverkstedet, og generell drit og dårlig stemining. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg blir så enormt dårlig humør av dette.
Egentlig burde jeg klare å ha en profesjonell avstand til det, men det er ekkelt å ha dette hengende over seg. Uten at jeg helt klarer å sette ord på hvorfor. Jeg tror jeg sier som min sønn: fordi det er urettferdig! Men i så fall burde jeg blitt mest sint og ikke mest utilpass. Det er bare drit, dette.
Det andre rammeverkstedet har blitt tyste de og, men det er nok generelt førjulstress, jeg har sendt dem en mail og minnet dem på at jeg fortsatt ikke er blid ettersom saken jo ikke er løst, sånn mens jeg var i gang med mailingen. Stoler på at jeg får svar.
Dagen starta ganske bra, med lys. Eller den starta jo med mørke ettersom det er vinter, men så ble det så fint lys. Og så ble jeg så glad. Selv om vi nærmer oss årest mørkeste dag var det plutselig lysere enn på lenge og jeg tenkte at jeg tar sparken og suser ned og blir fotografert av litt turister og kjøper noen julegaver. Så kom dette inkassovaslet da og jeg ble sittende på telefon og data, men det hadde jo likevel vært veldig fint lys på et tidspunkt.
Og så kjenner jeg en som nettopp har blitt arrestert for spionasje av russerne, og jeg trodde ikke det var så alvorlig først, tenkte at snart kommer han hjem og vi kan spøke om arrestasjonen, jeg må spørre hva som skjedde selv om han sikkert må fortelle samme histore til tusen andre som spør, men så kom nyheten om dette med spionasje, og jah. Det der er en helt annen type bekymring. I det minste sitter jeg ikke i et russisk fengsel og er anklaget for spionasje og bekymrer meg. Jedorias.
Egentlig burde jeg klare å ha en profesjonell avstand til det, men det er ekkelt å ha dette hengende over seg. Uten at jeg helt klarer å sette ord på hvorfor. Jeg tror jeg sier som min sønn: fordi det er urettferdig! Men i så fall burde jeg blitt mest sint og ikke mest utilpass. Det er bare drit, dette.
Det andre rammeverkstedet har blitt tyste de og, men det er nok generelt førjulstress, jeg har sendt dem en mail og minnet dem på at jeg fortsatt ikke er blid ettersom saken jo ikke er løst, sånn mens jeg var i gang med mailingen. Stoler på at jeg får svar.
Dagen starta ganske bra, med lys. Eller den starta jo med mørke ettersom det er vinter, men så ble det så fint lys. Og så ble jeg så glad. Selv om vi nærmer oss årest mørkeste dag var det plutselig lysere enn på lenge og jeg tenkte at jeg tar sparken og suser ned og blir fotografert av litt turister og kjøper noen julegaver. Så kom dette inkassovaslet da og jeg ble sittende på telefon og data, men det hadde jo likevel vært veldig fint lys på et tidspunkt.
Og så kjenner jeg en som nettopp har blitt arrestert for spionasje av russerne, og jeg trodde ikke det var så alvorlig først, tenkte at snart kommer han hjem og vi kan spøke om arrestasjonen, jeg må spørre hva som skjedde selv om han sikkert må fortelle samme histore til tusen andre som spør, men så kom nyheten om dette med spionasje, og jah. Det der er en helt annen type bekymring. I det minste sitter jeg ikke i et russisk fengsel og er anklaget for spionasje og bekymrer meg. Jedorias.
Joda joda, hei hei
I dag fikk jeg litt mild påpakning fra Tanakofta om oppdateringsfrekvensen her.
Jeg juler. I mild grad. Har bakt pepperkakehus og spekulasi og ellers mottatt det meste i foræring. Veldig, veldig glad for det.
Jeg har kjøpt noen julegaver.
Jeg har kjøpt svibler og julenek. Jeg leter etter de som selger furutre for i mitt fravær har alle gått over til å selge bare gran og ærlig talt, vi bor i Finnmark.
Jeg har fått et lite stipend fra samene, til min overraskelse. (Altså, jeg hadde søkt. Men det er mange om benet og jeg har vært både kritisk og faller utenfor rett måte å lage samisk kunst på for tiden. Men! Dáiddár Figenschou lea ožžon ávnnas-, mátke- ja bálvalusstipeandda.)
Jeg har pottet om noen planter. For vi skal feire jul her og min mor har forlangt at det skal være koselig og planter som står og nærmer seg døden er ikke koselig, tror jeg.
Jeg har påbegynt en slags kjøreplan for jul og førjul.
Det må ryddes, men det rotes hele tiden så det må utsettes så det ikke må gjentas.
Jeg har hatt besøk av Kajeksa og det var veldig fint. Jeg murer meg litt inne for tiden og da er det fint at noen kommer innenfor murene og hilser på.
Jeg blogger riktignok ikke så mye, men dere vet. Det blir så bra som det blir og bra nok blir det uansett.
Jeg juler. I mild grad. Har bakt pepperkakehus og spekulasi og ellers mottatt det meste i foræring. Veldig, veldig glad for det.
Jeg har kjøpt noen julegaver.
Jeg har kjøpt svibler og julenek. Jeg leter etter de som selger furutre for i mitt fravær har alle gått over til å selge bare gran og ærlig talt, vi bor i Finnmark.
Jeg har fått et lite stipend fra samene, til min overraskelse. (Altså, jeg hadde søkt. Men det er mange om benet og jeg har vært både kritisk og faller utenfor rett måte å lage samisk kunst på for tiden. Men! Dáiddár Figenschou lea ožžon ávnnas-, mátke- ja bálvalusstipeandda.)
Jeg har pottet om noen planter. For vi skal feire jul her og min mor har forlangt at det skal være koselig og planter som står og nærmer seg døden er ikke koselig, tror jeg.
Jeg har påbegynt en slags kjøreplan for jul og førjul.
Det må ryddes, men det rotes hele tiden så det må utsettes så det ikke må gjentas.
Jeg har hatt besøk av Kajeksa og det var veldig fint. Jeg murer meg litt inne for tiden og da er det fint at noen kommer innenfor murene og hilser på.
Jeg blogger riktignok ikke så mye, men dere vet. Det blir så bra som det blir og bra nok blir det uansett.
*poff*
I dag har jeg, istedet for å være på jobb og ha dårlig samvittighet for at jeg ikke utretter noe, vært hjemme og fiksa saker. Dét ender også ofte med at jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke utretter noe, men i dag var jeg så fornøyd med meg selv. Ikke sløvet noe, fått gjort masse!
Så begynte jeg tenke etter hva det var jeg hadde fått gjort. Hva da?
Eh...
Ingenting, faktisk. Men jeg kunne heller ikke huske at jeg hadde sløva så mye? Hva hadde jeg egentlig gjort? Jeg skulle gå og handle, det hadde jeg ikke gjort. Så skulle jeg sette på en klesvask, nei, det var heller ikke gjort, og heller ikke hadde jeg vært ute og hengt opp lysslyngen jeg fant i pappas julepyntesker. Jeg skulle bake pepperkakehus, men det hadde jeg ikke gjort for jeg hadde ikke vært og handlet. Og så skulle jeg gå ut i skjåen og leite etter en passende planke og gjør den om til ei hylle i kjellertrappa der vi kunne ha skruer. Og det hadde jeg heller ikke gjort. Jeg måtte også lete etter hylleknekter, ikke gjort.
Høh.
Dagen før, derimot, hadde jeg jo både hengt opp knagger og ryddet gangen og vært i byen og kjøpt ny matte. Og gått igjennom all julepynten fra pappas hus og kasta masse ødelagt. Og pynta et vindu til jul.
Og denne følelsen av energisk utretting har jeg nok tatt med meg inn i denne dagen også. Uten å gjøre noe.
Jeg aner fortsatt ikke hva jeg har brukt dagen på.
Så begynte jeg tenke etter hva det var jeg hadde fått gjort. Hva da?
Eh...
Ingenting, faktisk. Men jeg kunne heller ikke huske at jeg hadde sløva så mye? Hva hadde jeg egentlig gjort? Jeg skulle gå og handle, det hadde jeg ikke gjort. Så skulle jeg sette på en klesvask, nei, det var heller ikke gjort, og heller ikke hadde jeg vært ute og hengt opp lysslyngen jeg fant i pappas julepyntesker. Jeg skulle bake pepperkakehus, men det hadde jeg ikke gjort for jeg hadde ikke vært og handlet. Og så skulle jeg gå ut i skjåen og leite etter en passende planke og gjør den om til ei hylle i kjellertrappa der vi kunne ha skruer. Og det hadde jeg heller ikke gjort. Jeg måtte også lete etter hylleknekter, ikke gjort.
Høh.
Dagen før, derimot, hadde jeg jo både hengt opp knagger og ryddet gangen og vært i byen og kjøpt ny matte. Og gått igjennom all julepynten fra pappas hus og kasta masse ødelagt. Og pynta et vindu til jul.
Og denne følelsen av energisk utretting har jeg nok tatt med meg inn i denne dagen også. Uten å gjøre noe.
Jeg aner fortsatt ikke hva jeg har brukt dagen på.
Frk.Figenschous guide til sorg og død, del 44
Jeg har faktisk tenkt litt på å skrive en sånn guide. Eller en oppsummering. Sånn var det først, så det ble det sånn, og så ble det sånn. For min egen del, sånn at jeg husker tilbake, for jeg tror ikke det er mulig å skrive en allmengyldig guide. For det første er det bare du som er du. Og det var bare den som døde som var som den som døde. Og det var bare akkurat dere som hadde det forholdet som dere hadde. Og da er det umulig å si at alle skal ha det sånn eller sånn.
Jeg tror ikke jeg helt hadde klart å se for meg at det skulle være sånn så lenge, selv om jeg hadde hatt en sånn guide i hånden. Jeg mener, om noen hadde sagt etter begravelsen i fjor at Og til jul, til jul kommer du ikke orke å pynte.
Hæ?
Da har det jo nesten gått ett år?
På den annen side er det klart at pappa kommer jo ikke til å ha kommet tilbake om et år, så hvorfor skulle jeg være glad?
Jeg er ikke egentlig lei meg heller. Jeg er bare trøtt og...eh, lei meg. Men mer energiløs enn noe annet.
Jeg tenker ikke: hvorfor skal jeg pynte til jul når pappa er død, jeg tenker: jeg må pynte til jul! Det blir bra! Litt idyll, det vil jeg ha!
Men så orker jeg bare ikke.
I går fikk jeg opp to julestjerner, der arbeidet besto i å skru to skruer i en vegg og plugge i stikkontakten. Pærene funket og alt. Hadde egentlig planlagt å ha gjort det til første desember. Men det var jo helt uoverkommelig.
For meg har sorg og død bestått av akkurat det der. Selv når jeg er forholdsvis glad, orker jeg bare ikke.
Vi får se. Planen er jo fortsatt å pynte til jul. Litt idyll, det er det jeg ønsker meg.
Jeg tror ikke jeg helt hadde klart å se for meg at det skulle være sånn så lenge, selv om jeg hadde hatt en sånn guide i hånden. Jeg mener, om noen hadde sagt etter begravelsen i fjor at Og til jul, til jul kommer du ikke orke å pynte.
Hæ?
Da har det jo nesten gått ett år?
På den annen side er det klart at pappa kommer jo ikke til å ha kommet tilbake om et år, så hvorfor skulle jeg være glad?
Jeg er ikke egentlig lei meg heller. Jeg er bare trøtt og...eh, lei meg. Men mer energiløs enn noe annet.
Jeg tenker ikke: hvorfor skal jeg pynte til jul når pappa er død, jeg tenker: jeg må pynte til jul! Det blir bra! Litt idyll, det vil jeg ha!
Men så orker jeg bare ikke.
I går fikk jeg opp to julestjerner, der arbeidet besto i å skru to skruer i en vegg og plugge i stikkontakten. Pærene funket og alt. Hadde egentlig planlagt å ha gjort det til første desember. Men det var jo helt uoverkommelig.
For meg har sorg og død bestått av akkurat det der. Selv når jeg er forholdsvis glad, orker jeg bare ikke.
Vi får se. Planen er jo fortsatt å pynte til jul. Litt idyll, det er det jeg ønsker meg.
Ferden i verden
Og så var jeg tilbake igjen.
Først sto jeg opp. En time for tidlig, fordi jeg fikk sånn sjokk over at vekkerklokka ikke hadde ringt (det gjorde den derimot en time senere) at jeg bråvåknet, men jeg fikk jo lest litt gammel avis da. 05.30.
Så gikk jeg med en veldig tung koffert (og mer om den senere) ned en veldig glatt og lang og bratt bakke som drosja ikke ville kjøre opp.
Så tok jeg drosje, ikke til flyplassen men til Nordnorsk kunstnersenter der det sto en annen koffert, som sto igjen der fra dagen før fordi jeg ikke så for meg at jeg skulle klare å bale to tunge kofferter med kunst ned den der bakken, men der var en dør som skulle være åpen, låst, så da ble den kofferten bare stående der da.
Så tok jeg drosje til flyplassen. Drosjesjåføren tok nøkkelen jeg hadde til den døren som skulle ha vært låst men som var bak den som skulle være åpen, og skulle kjøre innom med den i løpet av dagen. Dere skjønner? Dør nr to som skulle være låst og som jeg var utstyrt med nøkkelen til, men jeg kom jo aldri så langt. Eller til den lure plassen jeg skulle legge fra meg nøkkelen men der trådte altså drosjesjåfern reddende inn.
Så sjekket jeg inn den veldig tunge kofferten, og ble hanket inn i sikkerhetskontrollen for å ta en nærmere titt på den, hva var det jeg hadde med meg? Jern og stål?
Ja? Ja, litt jern og stål.
Jamen da var det greit. Det hadde kommet opp som en uigjentrengelig svart klump på skjermen. Så ut som jern og stål.
Ja, det var det jo.
Så kom det ikke noe fly, og det var litt dumt, for jeg skulle jo hente i barenhagen litt senere, og så kom det, men såpass sent at jeg så for meg flyet fra Tromsø til Kirkenes lette uten meg, og selv om det sikkert ikke var landet i Tromsø enda så jeg det veldig for meg, og så tok vi av, nei det gjorde vi ikke likevel, vi bremset plutselig og snudde for vinden var for sterk i kastene, og her ble jeg nervøs, for kastene, hvordan forutser man dem? men vi kom opp, i kastene, og stort sett er jeg ikke redd i fly selv om man humper aldri så mye, men denne gangen var jeg det, for turbulens og østlig vind og dette med disse kastene da, så landet vi og tok av noen ganger i bygevær og kast, og når var jeg sikker på at flyet fra Tromsø var gått, men da jeg kom ut av flyet sto det en dame der i sikkerhetsvest og ropte KIRKENES! og vi sprang over rullebanen, mellom fly og under gangtuneller og forbi biler mens den lille damen i gult ropte beskjeder om hvordan kofferten min så ut og da vi kom til flyet hadde den jaggumeg også kommet frem.
Så fikk jeg komme ombord, og der satt det folk og venta, og hadde venta i EN TIME, ifølge medpassasjer som er en bekjent, men det var jo ikke sant. Heldigvis. Og jeg hadde fått springe over rullebanen! Tenk det da.
Og så kom vi frem i Kirkenes, og derfra hadde jeg ikke skyss, men han som hadde venta i EN TIME spurte om jeg ville være med i bilen hans, enda han ikke hadde bagasje og jeg hadde en og vi måtte vente på den da, og grunn til at jeg ikke nevner navn på dette svært vennlige og hjelpsomme menneske er at så var det noe med vifta i bilen som gjorde at frontruta ble hvit og det var som å kjøre i kolonnekjøring over Ifjordfjellet, vi måtte bare prøve å holde kontakt med baklyktene på bilen foran for å ane hvor veien var hen, så dette var den skumleste delen av ferden for det var stort sett ikke noen bil foran, og jeg vil jo ikke at han skal riskikere å miste førerkortet for det var jo ikke kolonnekjøring men en ugjennomsiktig og sikkert helt ulovlig frontrute.
Så slapp han meg av hjemme.
Nå er jeg her.
Snart skal jeg hente han der i barnehagen som ville at jeg skulle komme hjem I GÅR.
Først sto jeg opp. En time for tidlig, fordi jeg fikk sånn sjokk over at vekkerklokka ikke hadde ringt (det gjorde den derimot en time senere) at jeg bråvåknet, men jeg fikk jo lest litt gammel avis da. 05.30.
Så gikk jeg med en veldig tung koffert (og mer om den senere) ned en veldig glatt og lang og bratt bakke som drosja ikke ville kjøre opp.
Så tok jeg drosje, ikke til flyplassen men til Nordnorsk kunstnersenter der det sto en annen koffert, som sto igjen der fra dagen før fordi jeg ikke så for meg at jeg skulle klare å bale to tunge kofferter med kunst ned den der bakken, men der var en dør som skulle være åpen, låst, så da ble den kofferten bare stående der da.
Så tok jeg drosje til flyplassen. Drosjesjåføren tok nøkkelen jeg hadde til den døren som skulle ha vært låst men som var bak den som skulle være åpen, og skulle kjøre innom med den i løpet av dagen. Dere skjønner? Dør nr to som skulle være låst og som jeg var utstyrt med nøkkelen til, men jeg kom jo aldri så langt. Eller til den lure plassen jeg skulle legge fra meg nøkkelen men der trådte altså drosjesjåfern reddende inn.
Så sjekket jeg inn den veldig tunge kofferten, og ble hanket inn i sikkerhetskontrollen for å ta en nærmere titt på den, hva var det jeg hadde med meg? Jern og stål?
Ja? Ja, litt jern og stål.
Jamen da var det greit. Det hadde kommet opp som en uigjentrengelig svart klump på skjermen. Så ut som jern og stål.
Ja, det var det jo.
Så kom det ikke noe fly, og det var litt dumt, for jeg skulle jo hente i barenhagen litt senere, og så kom det, men såpass sent at jeg så for meg flyet fra Tromsø til Kirkenes lette uten meg, og selv om det sikkert ikke var landet i Tromsø enda så jeg det veldig for meg, og så tok vi av, nei det gjorde vi ikke likevel, vi bremset plutselig og snudde for vinden var for sterk i kastene, og her ble jeg nervøs, for kastene, hvordan forutser man dem? men vi kom opp, i kastene, og stort sett er jeg ikke redd i fly selv om man humper aldri så mye, men denne gangen var jeg det, for turbulens og østlig vind og dette med disse kastene da, så landet vi og tok av noen ganger i bygevær og kast, og når var jeg sikker på at flyet fra Tromsø var gått, men da jeg kom ut av flyet sto det en dame der i sikkerhetsvest og ropte KIRKENES! og vi sprang over rullebanen, mellom fly og under gangtuneller og forbi biler mens den lille damen i gult ropte beskjeder om hvordan kofferten min så ut og da vi kom til flyet hadde den jaggumeg også kommet frem.
Så fikk jeg komme ombord, og der satt det folk og venta, og hadde venta i EN TIME, ifølge medpassasjer som er en bekjent, men det var jo ikke sant. Heldigvis. Og jeg hadde fått springe over rullebanen! Tenk det da.
Og så kom vi frem i Kirkenes, og derfra hadde jeg ikke skyss, men han som hadde venta i EN TIME spurte om jeg ville være med i bilen hans, enda han ikke hadde bagasje og jeg hadde en og vi måtte vente på den da, og grunn til at jeg ikke nevner navn på dette svært vennlige og hjelpsomme menneske er at så var det noe med vifta i bilen som gjorde at frontruta ble hvit og det var som å kjøre i kolonnekjøring over Ifjordfjellet, vi måtte bare prøve å holde kontakt med baklyktene på bilen foran for å ane hvor veien var hen, så dette var den skumleste delen av ferden for det var stort sett ikke noen bil foran, og jeg vil jo ikke at han skal riskikere å miste førerkortet for det var jo ikke kolonnekjøring men en ugjennomsiktig og sikkert helt ulovlig frontrute.
Så slapp han meg av hjemme.
Nå er jeg her.
Snart skal jeg hente han der i barnehagen som ville at jeg skulle komme hjem I GÅR.
Visst.
Jeg sitter og tripper litt inni meg. Jeg skal ta flyet om et par timer, og jeg har aldri vært den som slapper av og får gjort konsentrasjonskrevende arbeid om jeg vet jeg skal dra en plass. Jeg synes tilogmed det er ubehagelig når hjelpsomme folk blir med reisefølget sitt inn i kupeen i filmer og serier, hva om de ikke kommer seg av før toget går? Nei, vi ser noe annet, værsåsnill?
Som vanlig skulle jeg heller blitt, men jeg vet at når jeg først har reist er det helt greit. Jeg skal til Lofoten igjen, ikke at jeg er sånn en lofotfantast, men det har blitt sånn at endel av det arbeidet jeg faktisk gjør, gjøres der. Nå skal jeg være med i en utstillingskomité. Småfly i desember, hurra.
Neida, desember er vel ikke den verste måneden. Og det er stille og fint her i Kirkenes akkurat nå, selv om det skal blåse opp litt. Og heller fly enn båt så det er sagt.
Når jeg kommer hjem er det the Stig som skal avgårde. Han skal riktignok ikke så langt, vi kan se huset han skal til fra vårt, om vi legger til litt innbilning, men han skal sitte foreldrevakt (motsatt av barnevakt) og det er heldagsarbeid så vi ser nok ikke så mye til ham. Og så kommer han hjem. Og så skal vi pynte til jul. Det blir bra.
Jeg har prøvd å nå det der med første advent og første desember, men det gikk ikke, det ble helt overveldende. Vi prøver igjen litt senere. Det er ikke det at vi ikke har julepynt altså. For det har vi visst.
Som vanlig skulle jeg heller blitt, men jeg vet at når jeg først har reist er det helt greit. Jeg skal til Lofoten igjen, ikke at jeg er sånn en lofotfantast, men det har blitt sånn at endel av det arbeidet jeg faktisk gjør, gjøres der. Nå skal jeg være med i en utstillingskomité. Småfly i desember, hurra.
Neida, desember er vel ikke den verste måneden. Og det er stille og fint her i Kirkenes akkurat nå, selv om det skal blåse opp litt. Og heller fly enn båt så det er sagt.
Når jeg kommer hjem er det the Stig som skal avgårde. Han skal riktignok ikke så langt, vi kan se huset han skal til fra vårt, om vi legger til litt innbilning, men han skal sitte foreldrevakt (motsatt av barnevakt) og det er heldagsarbeid så vi ser nok ikke så mye til ham. Og så kommer han hjem. Og så skal vi pynte til jul. Det blir bra.
Jeg har prøvd å nå det der med første advent og første desember, men det gikk ikke, det ble helt overveldende. Vi prøver igjen litt senere. Det er ikke det at vi ikke har julepynt altså. For det har vi visst.
Første desember og dagen før
Total katastrofe med Jendor og julekalender. ALLE lukene skal åpnes! NÅ! Ikke noe venting og èn om dagen! Kjenner kanskje at dette blir en bra øvelse i noe, men å starte dagen med et sånt raseri er ikke bare lett. Bra det bare er en bildekalender, hadde det vært sjokolade hadde det ikke gått.
Men jeg fikk masse kos, for Jendor måtte sitte på fanget og "sove" etterpå. Det vil si spise frokost mens han lå mot meg. Mmmm. Men man vil jo også selv gjerne spise frokost. Egentlig. Men koselig. Men sulten. Men koselig.
De hadde julekalender i barnehagen også så da blir det vel litt mer øvelse og kanskje større forståelse for konseptet.
Jeg tok sparken på jobb i dag, for jeg må på posten senere og sende sjokolade til Amerika. Det var jo pappa sin jobb, nå er det min. Altså ikke til generelle trengende amerikanere, til tante. Hun vil ha Non-stop og Troika. Melkesjokolade får hun kjøpt i nabobyen.
Jeg har allerede blitt tatt bilde av av én turist der jeg kom ikke akkurat susende nedover lia på luggete halvstrødd føre.
Og så har jeg forsøkt å garve et lakseskinn. Det ble ikke suksess, men det er fordi jeg ikke vet hvordan man gjør det. Koftesømmerksen har gjort det, jeg forsøkte å hale instruksjoner ut av henne over chatten på fb, men hun holdt vel egentlig på med noe annet og det ble ekstremt omtrentlig.
Blant annet hang jeg det fra meg et øyeblikk over vannkrana, den var varm, og vips hadde jeg to.
Og så skal man gnikke og gnikke og gnikke, og så helte Jendor kanel og oregano i datamaskina, og så skulle han legges og det tok to timer, og der hadde lakseskinnene stivna og blitt noe annet. Men fint. Men annet. Men jeg må prøve igjen.
Men jeg fikk masse kos, for Jendor måtte sitte på fanget og "sove" etterpå. Det vil si spise frokost mens han lå mot meg. Mmmm. Men man vil jo også selv gjerne spise frokost. Egentlig. Men koselig. Men sulten. Men koselig.
De hadde julekalender i barnehagen også så da blir det vel litt mer øvelse og kanskje større forståelse for konseptet.
Jeg tok sparken på jobb i dag, for jeg må på posten senere og sende sjokolade til Amerika. Det var jo pappa sin jobb, nå er det min. Altså ikke til generelle trengende amerikanere, til tante. Hun vil ha Non-stop og Troika. Melkesjokolade får hun kjøpt i nabobyen.
Jeg har allerede blitt tatt bilde av av én turist der jeg kom ikke akkurat susende nedover lia på luggete halvstrødd føre.
Og så har jeg forsøkt å garve et lakseskinn. Det ble ikke suksess, men det er fordi jeg ikke vet hvordan man gjør det. Koftesømmerksen har gjort det, jeg forsøkte å hale instruksjoner ut av henne over chatten på fb, men hun holdt vel egentlig på med noe annet og det ble ekstremt omtrentlig.
Blant annet hang jeg det fra meg et øyeblikk over vannkrana, den var varm, og vips hadde jeg to.
Og så skal man gnikke og gnikke og gnikke, og så helte Jendor kanel og oregano i datamaskina, og så skulle han legges og det tok to timer, og der hadde lakseskinnene stivna og blitt noe annet. Men fint. Men annet. Men jeg må prøve igjen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)