Nå: litt om interiør

Flokken min er hjemkommen, og mens de var borte, pusset jeg opp det som egentlig er barnets rom, men som på grunn av de protesefargede veggene og den meterhøyde plassbygde senga, og skyveskapsdørene som var kilt fast, aldri hadde blitt tatt i bruk.
Det skulle være overraskelse, men så glemte jeg meg for jeg ville vise søstra mi hvor fint det ble, og tok bilde. Det ble lastet opp til dropbox og dermed så the Stig det. Så da han kom hjem visste han det (men ikke at jeg hadde hengt opp kjellerhyller, ryddet på syrommet, malt pipa på soverommet og skaffet grill, alle litt mindre prosjekter) så den store overraskelsen ble ikke helt som planlagt. Men Jendor hadde ikke ant noe. Så det var jo bra. Skjønt han evner jo ikke å bli helt over seg. Livet er så fullt av overraskelser når man er tre, hva er eget rom i sammenligning?
I natt sov han der, til fem iallefall, da han sto opp og lurte på hvorfor i all verden jeg hadde forlatt ham der inne. Så det blir litt spent å se om han går med på å sove der i natt...og om han kanskje sover litt lengre enn til fem, for det er utrivelig tidlig.



Greit. Jeg er åpenbart ikke interiørfotograf. Og for å skjønne det storslagne med dette må man klare å forestille seg hele rommet i total høreapparatfarge. Det var som å være i en undervisningsmodell av en kroppsdel med parkettgulv. Og man må også kjenne i kroppen at skapdørene ikke går å åpne. Nå gjør de det.
(Men jeg vil heller ikke være interiørfotograf! Det skal være fint, men det skal holde at det er fint. Trenger ikke bruke masse tid på det utover det.)

Eksteriørfotograf, der stiller jeg litt sterkere:
Her har jeg tatt bilde av verandan vår. Denne har verken dør eller trapp som leder ut eller opp eller ned. Bruksområdet er begrenset til å ha den gamle parabolkabelen på. Jeg sier gammel siden det er forrige huseiers parabol. Og kabel. Nå er den vår. Men vi har ikke TV. Derimot har vi en egen veranda til å ha kabelkveilen på.

Nå gjenstår bare en syv-åtte boder og et spiskammers, så har vi orden på sakene.




Og det er ikke første gang jeg har Neutral Color i oppvaskmaskinen heller

Hva tenkte du på da, kan man spørre, og svaret er at jeg tenkte at det var så mye forskjellig i oppvaskmaskina at jeg måtte huske å ta pulveret for farget tøy.
Hvordan fikk du det ut, spør man kanskje ikke, om man ikke tenker så langt, men jeg støvsugde det ut.

Jeg er alene hjemme, thestig&thetwig er på ferie, jeg pusser opp. Maler og sager og henger opp hyller og sliter meg helt ut. Det er sånn jeg slapper av, nemlig. Nå fikk jeg hengt opp hyller og verktøy og sortert spiker og det er så tilfredsstillende.
Men så er jeg ikke så god til å ta pauser i løpet av dagen, og da blir det klesvask i oppvaskmaskinen.  Ti milliarder turer opp og ned trapper for å hente ting som jeg glemmer hva er før jeg har kommet ned trappen. Går litt i overdrift. Det er jo greit at kroppen har funnet en måte å si ifra på, synes jeg. Ved hjelp av oppvaskmaskina, altså.
Nå skal jeg sette meg litt i kjellertrappa og de på at det er så fint og ryddig.

Men jeg bor jo i Finnmark!

Og det er jo en grunn til det! Hvorfor er det tredve grader da?

Jeg er ikke kalibrert for dette.

Æ bæs! (for å låne en frase fra sønnen)

Avogtil tenker jeg at jeg ikke er en person med flaks.
Og så prøver jeg å slå ned den tanken, for: født i Norge, hvit, normativ, ingen kroniske sykdommer, mann, barn og hus, en stat som tar ansvar. Det er flaks.
Men jeg blir så suuuuuur på Livet når det blir sånn som i går, at endelig, endelig får jeg et positivt svar fra på en av rammekatastrofene mine, hurra, visningssted tar ansvar for fuktskader, bilder blir erstattet, hurrahurrahurra, etter et år med byråkrati, hurra, og så går det fanemeg ikke mer enn en halvtime, så sender plutselig Eika Forsikring meg en mail, etter at jeg har purret siden februar, og bare, vi kan ikke se at det er sannsynliggjort at du har lidd noe økonomisk tap. Avslag.
En halvtime med glede? Var det det jeg fikk innvilget?
Så nå må jeg gå igang igjen. Klage. Samle dokumentasjon. (Og manøvrere innkassovarslet.)
Forsikringsselskapet mener at jeg ikke kan bevise at jeg ville ha fått solgt bildene mine. Nei, det  har de jo forsåvidt rett i. Det er vanskelig å bevise at noe potensielt kommer til å skje i fremtiden. Det eneste jeg kan bevise er at jeg ikke får solgt ødelagte bilder. Eller stilt ut. Og jeg er kunstner, det er dette jeg driver med, så jeg synes ikke at sannsynligheten skal settes til null heller. Og heller ikke det økonomiske tapet. Japp. Så det må jeg igang med. Men. Jeg har et klagevindu på et halvt år, så det trenger jeg ikke ta tak i nå. Jeg kan bruke all min tid og energi på å takle inkassobyrået, herrrrlig, er det ikke?

Beklager sutring og selvmedlidenhet. Man blir lei innimellom. Men beklager sutring. Hilsen privilegert person.

Når 1982 og 2018 ikke vil samarbeide.

Pappa har fått igjen penger på skatten. Jeg fikk et utbetalingskort, hypermoderne greier, men han er jo død så de kom vel ikke på noe annet, og gikk til den eneste banken som er her, som ikke ville sette inn penger på kontoen min ved hjelp av giroutbetalingsblanketten, fordi kontoen min ikke var i deres bank, og det var liksom ikke så mye å gjøre med det, jeg syntes det hadde vært tungvint nok å møte opp i banken og stå i kø og når det ikke gikk an å bruke banken til dette, syntes jeg det var enda mer tungvint.
Bankdamen sa at jeg kunne gå på post-i-butikk, siden jeg hadde konto i DNB, hvilket var ulogisk for meg, men logisk for henne, og hun er jo profesjonell, så jeg tenkte at jeg fikk iallefall sjekke det. Nå kunne jeg trava rett ned på post-i-butikk, men sist jeg var der mente de at Tsjekkia ikke var et land, så jeg er litt skeptisk til kunnskapen, og det er langt å trave, helt ned til industriområdet, så jeg bestemte meg for å kontakte posten først.
De har chat.
Man fyller ut tusen felt så får man bli koblet på.
Så blir man koblet av.
Så blir chatten stengt.
Jaha.
Så fyller man ut tusen felt så får man bli koblet på.
Så blir man koblet av.
Så blir chatten stengt.
Gjenta.
Synes de skal jobbe litt med den løsninga.

Fant ut at jeg heller fikk spørre DNB da, de har jo også chat.
Fikk snakke med en chatrobot, som ikke skjønte hva jeg mente og deretter koblet meg til et levende menneske. Caroline.
Jeg: Jeg har fått tilsendt et giroutbetalingskort, og har konto hos DNB, som ikke har filial der jeg bor. I min lokale bank sa de jeg kunne gå til post-i-butikk og de ville der sørge for at pengene ble satt inn på min konto i DNB. Stemmer dette?
 Caroline Theresie (DNB): Hei. Hvis du skal ha ut kontanter fra din DnB konto uten kort er det nærmeste post i butikk du bruker.

Var det virkelig det jeg spurte om? Er Caroline et virkelig menneske?
Bullshit-immunsforsvaret mitt er på null for tiden, jeg ble helt rasende. Åh, så ufin jeg kunne blitt. Men man skal ikke være den som ødelegger dagen for folk, selv om de ikke kan jobbe sin, så jeg sa bare at jeg ikke vil ta ut kontanter, og til slutt fikk jeg bekreftet at jeg kan prøve meg på posten.
Så jeg får vel trave ned dit en dag, og gi dem litt arbeidstrening.
Mistenker alle mulige utfordringer, men sannsynligvis en jeg ikke har klart å forutse selv, det er det som er så fint med posten.





Ok, vi driter i ferien da.

Jeg er i totalt feriemodus nå, for jeg aner ikke hvilken dag det er. Ok, jeg aner, jeg tror det er onsdag kanskje.
Tirsdag, der ser du.

I dag, midt på sommeren, midt i fellesferien, fikk jeg nok et inkassovarsel fra Bakklandet Ramme og kunst. Men haha, jeg var hjemme. jeg så det, jeg svarte. Jeg var ikke på ferie. Ta den, Bakklandet ramme og kunst.
De har fortsatt ikke svart på mine henvendelser, de kommuniserer med inkassovarsel. Via et inkassobyrå denne gangen. Som jeg må kommunisere med, sende kopi av mailer med rammemaker, med kunsthall, med advokat, med forsikringsselskap, med osv. Farvel alt som ligner feriefølelse.
Purret like gjerne på Brodins mens jeg var i gang med å ødelegge ferien. Lurer på om jeg skal purre på Eika forsikring også, like gjerne først som sist.
Eller nei. LITT ferie må man ha. 3% ferie. For nå må jeg jo ta meg av svar og trusler fra Brodins og Inkassobyrå, når det kommer. 97% krigsmodus, 3% ferie.
Hu hei.


Allerhelst vil jeg lese andres blogger

men jeg får skrive litt i min egen da.
Jeg har fortsatt i en slags aktivitetsmodus. Male, vaske, fikse. Mann&barn skal dra på en liten ferietur, jeg må av forskjellige grunner bli her, og lurer på om jeg kanskje bare skal begynne å jobbe litt da, de ti dagene de er borte. Minner meg selv på at jeg tar ferie fordi hodet slutta å fungere og ikke av dekadanse, men det går jo an å gå på jobb og se om det har begynt å virke igjen. Eller så kan jeg pusse opp rommet til Jendor, så det blir ferdig før han står konfirmant. (Hvilket kommer til å overraske oss alle, om det skjer, ettersom han ikke er døpt, nuvel.) Det evige diskusjonstemaet her hjemme handler om huset. Skal vi male det? Det må males. Men hva om vi isolerer? Da bør vi også vente med å bytte vinduer. Og maling er jo bortkastet om kledningen må byttes hvis det er sånn vi blir nødt å isolere. Osv. 15 celcius innetemperatur er litt kaldt, selv om man stort sett ikke fryser ihjel så lenge det er varmegrader. Vannet, derimot...
Det må ikke isoleres i år. Men det MÅ males i år. Om vi ikke isolerer. Osv.
I dag har jeg vært og sett etter fliser til en vegg som kommer til å dukke opp når vi river ut kaminen og setter inn en moderne vedovn pga 15 grader innetemperatur.
Jeg vil ha grønne fliser. Jeg går til flisebutikken. Jeg leter gjennom alt de har på stativ, ingen grønne fliser, jeg leter gjennom katalogene, sikkert fire typer grønne fliser, jeg går i kassen og ber dem bestille prøver, jeg får beskjed om at alt som er i katalogene står i stativ, jeg spør hvor, de sier, vanskelig å si, kundene bytter om på alt hele tiden, jeg leter gjenom alt de har på stativ en gang til hvilket tilsvarer ALT i alt de har av katalogene, det tar sin tid, jeg finner ikke grønne fliser, jeg går tilbake, de sier at tallet nede til høyre på siden forteller om plassering på stativ (!) (!!!) (jeg blir ikke spydig i tonen på dette tidspunkt, jeg holder ferien hellig), de går til stativ og peker på plassering, der mangler det noen oppslag i stativet ja, jeg ber dem bestille, de sier de bestiller ikke, de sier joda det gjør de, de krangler litt med hverandre, de skriver ned navnene på de oppslagene som er borte og skal bestille dem inn igjen, jeg går hjem, de ringer og lurer på om jeg har hatt med min egen katalog, hæ, jo, for de finner ikke noe som matcher med oppslagene de har skrevet ned, jeg tenker at jeg fatter og begriper faktisk ikke hva de driver med der nede, men jeg sier at det var deres katalog, og det lå kataloger for sikkert tre forskjellige sesonger i salgsutstillingen, og jeg foreslår at de bestiller inn ved hjelp av navnet på fargene som mangler og ikke ved hjelp av det ufullstendige oppslagssystemet sitt, de går med på det, prøvene skal komme neste mandag, jeg legger på og ler høyt av den påstanden, men noterer det som fremdrift i prosjekt vedovn, som vi må ha, for femten grader inne.

Skjønner dere hvorfor jeg heller vil lese andres blogger?

mvh

Ferie dag 3, 4 og eh...5.

5 allerede? Det gikk fort!
Dag 3 støvsugde jeg og ryddet, og dag 4 ryddet og vasket jeg. Nå er det dag 5 og jeg har tenkt å gjenta dag 3 og 4, men en etasje opp.
Kjempeartig ferie, tenker dere, og jeg er tildels enig, men jeg klarer ikke slappe av før det har blitt litt rent. Og ryddig. Det blir så rotete inne i hodet om det er rotete på utsiden. Men en ting er bra, og det er at jeg kjenner at jeg ikke er klar for å gå på jobb på mandag. Jeg trenger mer ferie.

Ferie dag 2

I går malte jeg hagemøbler og barnemøbler og var på bokloppis på biblioteket og spiste is tre ganger og kjøpte shorts og luket i hagen og vannet ute og inne og leste bøker fra bokloppis.
Jeg maler hagemøblene i den malingen pappa hadde kjøpt til huset sitt, som vi ikke fikk brukt. Det synes jeg er fint.
Strålende ferie. Men så var det liksom nok. På kvelden begynte jeg å lure på om jeg ikke bare skulle gå på jobb i dag.
Og det har jeg tenkt at det skal jeg ikke gjøre, neineinei, men jeg er litt sånn...hva er det meningen jeg skal finne på her? Hva er greia med ferie? Og har jeg egentlig fortjent det?

For å være ærlig har jeg jobbet litt i dag, jeg må jo få lov å ha en myk overgang. Og nå tror jeg at jeg skal gå en tur. Ellers er jeg litt i beit.
Litt skummelt at det skal være ferie i morgen også.

Tror at greia med ferie er å fatte greia med ferie. For min del da.

Borte ballong, hjemme ikkeballong.

Nå har jeg stått opp. Det gjorde jeg en gang før i dag og, så spiste vi frokost, så gikk jeg i barnehagen med barnet som trodde jeg skulle på jobb, så gikk jeg hjem og la meg.
Jeg har jo ferie, sant?
Jeg har tilogmed på shorts og t-skjorte, for det er varmt. Og mygg. Solkrem og myggspray, så er jeg klar for å luke litt i hagen. (Hvorfor finnes ikke det produktet kombinert?)

Det gikk bra i Harstad, bedre enn fryktet. Jeg har litt en tendens til å glemme hva jeg prater med folk om mens vi prater for tiden, fryktelig sjarmerende, og veldig upraktisk når man står sånn der på utstilling og snakker om seg selv og sin kunst til folk som er interessert i akkurat det, men det skjedde nesten ikke. (Nesten. Det skjedde.) Jeg ble heller ikke helt utslitt av å stå blant folk hele dagen. Jeg ble litt sliten, men det blir alle. Og jeg er ikke utslitt nå. Jeg er litt sliten, det tror jeg alle er. Noen kanskje mer alkoholrelatert enn andre, jeg tok meg selv til etteretning og gikk hjem og la meg hver kveld. Kjedelig og effektivt.

En dag kom det et par i utstillingen, seksti pluss kanskje, og mannen lignet så utrolig på pappa. Jeg ble helt satt ut. Men de var vennlige og interesserte og stilte spørsmål og jeg måtte jo svare, og jeg måtte ikke glo på mannen som så ut som pappa men jeg måtte jo se på ham også, som et normalt menneske.
Herrefred.
Han var kanskje litt bredere i ansiktet enn pappa, og hadde ikke krøller, og han var ikke bøyd i ryggen som pappa, men han var lik i ansiktet og kropp og i måten han rørte seg på og i måten han sto og holdt i papiret. Det var ikke pappa, men det var også ham. Jeg måtte ikke glo men jeg måtte også se på ham. Jeg ville ikke se, for det var ikke pappa, men jeg måtte også se på pappa som jeg ikke har sett siden februar 2017.
Så gikk de, så kom det noen andre, så gikk de, så begynte jeg å gråte.
Og ikke sånn litt smågråting.

Veldig masse kjempegråting. Forsøkte å beherske meg men hadde litt å jobbe mot. Tenk om det hadde vært pappa som endelig hadde fått kjøpt seg bobil og var kommet til Harstad for å se at jeg var festspillkunstner? Han hadde vært så stolt. Jeg klarte overhodet ikke å ta meg sammen. Midt i gråtingen tenkte jeg at hvorfor begynte jeg med dette da, men gråting er ikke noe man gjør fordi man har lyst. Det kommer bare. (Men hvorfor BEGYNTE jeg med det der da????)
Jeg satt oppe på en mezzanin og jobbet, så etterpå, når jeg ikke var helt fullstendig utgrått i ansiktet lengre, gikk jeg og så etter mannen/pappa, om han var nede i utstillingen, og jeg så også etter ham da jeg var ute og kjøpte lunsj. Jeg ville så gjerne sett ham en gang til. Og kanskje også spurt ham litt om familien hans.

Mens jeg gråt, var det et foredrag nede i hovedsalen, og det var bra, for det betød at det ikke kom noen opp på mezzaninen, bortsett fra et par andre kunstnere som kanskje fikk seg en opplevelse de ikke hadde ventet seg. Men det var også et foredrag jeg hadde hatt lyst å se, og etterpå kom jeg i prat med foredragsholderen. Da sa jeg: Jeg hadde så lyst å se foredraget ditt, men det kom en mann i utstillingen som lignet så utrolig på far min, og så begynte jeg å gråte.
Dette fortalte jeg til et menneske jeg aldri har hilst på før. Det var tusen andre ting jeg kunne unnskyldt meg med. Jeg ga henne heller ikke den lille nøkkelen: og han døde for ikke så lenge siden, for det syntes jeg liksom ble for mye informasjon i situasjonen, det trengte jo ikke HUN å vite, men det hadde muligens framstilt situasjonen som marginalt mer forståelig.
Jeg har en tendens til å presentere meg for omverdenen som unødvendig unormal.
Jeg er som en ballong. Avogtil går det hull og så kommer det ut ting som forvirrer folk.

Sukk, ja.

Nå blir det deilig å være hjemme og ikke forholde seg til fremmedfolk, og særlig meg selv i kombinasjon med fremmedfolk.






Blablabla

Jeg er hjemme igjen. Nå skal det bli deilig å skru av gå-bort-versjonen/profesjonellfigenschou/jegpresenterermegselvogminkunst/huskåpratepentogikkebrukeordsomkukat og ta litt ferie.

Og ikke pakk dem bort

  Atelieret mitt i morrest. Tre vannskadde verk, kunne vært verre, men det er nå noen dagers arbeid det da.