Jeg er i oslobyen. Jeg sitter på verandaen til solebanet. I shorts. Eller kortbukser eller hva det heter, iallefall, jeg har dratt fra så vidt grønnskjær i skogen til fullt utsprunget sommer komplett med parksitting og små gode iser.
Jeg er overmåte fornøyd.

passe på historien

Jeg var en tur hos pappa og spiste middag i dag.
Det er klart, når man er familiens historieforvalter, fins det ikke så mange historier om en selv. Jeg har sørget for at alle vet for en rar og sjarmerende liten unge Solebanet var ("Jesusbane? Va det han som gikk til sæters for å gjør sæ feit?"), og at vi har en far som er så distre at det stadig forundrer folk at han finner veien hjem fra butikken, og en bulldozer av en liten mamma, men det er ingen som snakker om meg i henførselstegn.
Så jeg, jeg er bare kjedelige Silje. Den ensete historien de kommer på er da vi dro på slektstreff og de glemte meg igjen på Dombås.
Men pappa sier at jeg var en rar liten unge! Og SELVSAGT, det ligger jo i det hele, husker han ikke helt hvordan. Og det er kanskje også min egen skyld, når jeg nå en gang husker ting fra treårsalderen, så tenker de vel at jeg dekker inn det området selv.
Men iallefall, pappa og jeg begynte å prate om da jeg var liten. Ikke om meg, men om den tiden, da det var nye boligfelt overalt på Hesseng og vi var masse unger, og pappa og de andre fedrene bygde seg hus, men også fotballbane og lekeplass til oss.
Det hadde jeg nesten glemt. Det jeg iallefall nesten hadde glemt, var at de lagde skøytebane av fotballbanen om vinteren. Men når han fortalte det husket jeg både det og at de i første forsøket fylte kjelleren til Nilsen med vann.
Og så bygget de lekeplass, og jeg husker når den var ferdig og vi møttes for "åpnngen", at Hannelone ramla ned fra klatrestativet og da skar de torv og la under det sånn at det skulle bli slutt på sånt, og at jeg fant en blomst inne i skogen som jeg plukket og sprang med til pappa, men da jeg kom frem, var den blitt til bare en stilk! Det var nok en multeblomst, sa pappa, de mister blomsten lett. Og mødrene hadde kaffe og vi sprang rundt, og boligfeltet var nytt og vi hadde fått lekeplass som fedrene hadde laget til oss.
Som de styrte på. Gjør folk det enda? Låner seg gravemaskiner og lager fotballbaner og får satt opp belysning og lager skøytebane til ungene om vinteren?

Treet som står midt i hagen vår, på en liten pussig haug, er fra da de lagde fotballbanen til oss. Det sto der banen er nå, så da tok naboen, som hadde lånt gravemaskin av bror sin, og gravde det opp og satt det rett på grusen på gårdsplassen vår. Der klarte det seg fint.


Jeg tror jo ikke folk kan sånne saker lengre. Kanskje er det fordi jeg bare manger meg med andre akademikere, kanskje er det fordi man rett og slett ikke låner gravemasinen til bror sin lengre.

Og der skulle jeg avslutte, men så kom jeg på det som pappa avsluttet med, han lille gutten som ringte på en vinter, og da pappa åpnet sa gutten " SKAL DU IKKE FÅ BRØYTA DEN DER BAN!" som de jo noen ganger fikk om vinteren, noe kjente han som kjørte lastebil. Da blei pappa dårlig hummør og tenkte på at da HAN var lite gutt måket de banen selv, og det tror jeg han tenker på enda.

Litt om jobbing nå, tror jeg

Jo, jeg sitter altså på det som heter atelieret. Det har blitt en slags midlertidig lagringsplas for alskens, så det er sinnsykt rotete, men det er ikke mitt rot. Jeg har brøytet meg en plass på midten, så det går greit.
Vaskedamen sier det er for mye rot her til at hun gidder å vaske, så det er verken ryddig eller reint, men jeg finner meg forsåvidt i det, fordi det er det eneste kontoret med stort arbeidsbord.
Jeg har tidligere skrevet om ulempene med å printe ut ting fra dette kontoret, fordi man må opp og ned alle trappene i huset, men nå er jeg koblet på en printer som står bare ca ti meter unna.
Og det skulle jo i utgangspunktet være snaksens, men i går var det snettedagen igjen.
Jeg skal snart slutte i denne jobben, og fordi jeg av diverse årsaker aldri har fått en epostkonto som fungerer optimalt, uten at det er noen sin skyld, har jeg brukt min private epostadresse og skulle derfor skrive ut endel korrespondanse. På denne printeren rett bort i gangen.
Hah!
For så var det jo plutselig både konferanser og møter rundt hvert et hjørne her, og eneste måten å komme seg til printeren på var å gå ut forbi verkstedet, ned i baklageret, kravle ut garasjeporten, inn igjen via bakveien, gjennom kontorgangen nede, gjennom bakgangen, opp trappehuset til den øvre kontorgangen, forbi pauserommet og Gry, og inn i gangen med printeren.
Da papiret hadde satt seg fast to ganger var jeg nesten allerede blitt gal.
Så da ble det til at jeg hjalp til litt i resepsjonen istedetfor, eller, det var nå ikke bare derfor, men iallefall så tok jeg telefonen og hesan hosan der var brannvakta på tråden og det var utløst alarm i ett av våre 25 ytre anlegg og de på vei dit og de hadde ikke nøkkel og bare så vi visste det så kom de til å bryte seg inn og jeg på telefonen for å få tak i oppsynsmannen som bare kommuniserer via faks og hvor er hvem og jeg kan jo gjøre denne historia kjempelang, men egentlig var det slettes ikke så ille viste det seg, og egentlig ikke noe problem å ordne opp i, og håndtverkeren vår ringte dem opp og alt fikk man klarhet i og ingen brøyt seg inn, og ikke var det brann heller,
og saker roet seg
og så ringte telefonen igjen
og det var en fyr fra brannvakta, og om han kunne få snakke med fullt. navn. på. håntverkeren? Nei, nå sitter han i et møte, sa jeg, det blir vanskelig. Ja nå er jeg KJEMPESINT! sa fyren på brannvakta, for vi har akkurat vært på utrykning, og ikke nøkkel, og ikke ordning, og dere må bare se å for det første og for det andre så må det bare være klart! Men der hadde jeg brukt opp tålemotet mitt, det var jo brukt opp på printeren allerede, så jeg sa Høres det ut som jeg heter fullt.navn.håndtverker? Du må jo ikke kjefte på meg, jeg tok jo bare telefonen!!
Og jeg visste jo godt at han fyren var på villspor og at alt han sa vi måtte få ordnet opp i snarest var saker som fullt.navn.håndtverker hadde avtalt med brannvakta for ca fire minutter siden at sånn gjør vi det fra nå av, men der og da gadd jeg ikke mer, og om jeg ikke akkurat bare la på, for så tøff er jeg ikke, avsluttet jeg rimelig raskt og ikke noe særlig formildet til tross for forsøk på dette i den andre enden av røret.

I dag er ting en god del bedre, for jeg har bestemt meg for å brenne alt på cd istedetfor å skrive ut, og jeg har holdt meg unne telefonen.

om å være den i familien som forvalter historiene

0950Silje

sirkusgrisen sjanett
huske du, eller huske du ikke

09:50Solveig
ja, æ huske ikke at ho het sjanett da
eller at det va ei purka


0951Silje
men sms svare du ikke på


09:51Solveig
egentlig hadde æ tenkt å sende nå sånt som det her tilbake:


"kan ikke huske at grisen het sjanett. Er for øvrig ikke overrasket over at Fru Henningschou ikke husker historien. Er i det hele tatt usikker på om hun husker at hun har en andre datter."

Fordi ho har ikke tatt kontakt på en måned
og æ har vært rååååå sur på ho

09:52Silje
pøh, ho ringte da du sendte melding om eksamen, å da bare sa du hadet hele tia

09:53Solveig
nei, æ satt jo opptatt. og æ sa ikke hadet

09:53Silje
det hørte æ at du jor!

men måtte du ha stivkrampesprøyte?
å huske du at æ låste dæ ute?

09:54Solveig
nei?!

09:54Silje
nei ka da? til alt?

09:55Solveig
æ huske ikke at du låste mæ ute
koffer ville du gjort nåt sånt?
glem det, æ tar det tilbake. sikkert av samme grunn som du stappa mæ ned i en sekk og la mæ i hagen

09:55Silje
æ gjor det, for æ satt å øvde på tuba på nå kjæmevanskeli, å du jhang på døra å slamra å slamra
du kom ikke inn, det blei ikke nåkka årdning, å du ville ikke slutte å slamre, så æ henta hele døra å låste ho
æ visste ikke at du va grisebettn

09:56Solveig
åååå

09:56Silje
(du sto å prata me nån oppe på veien)

09:56Solveig
stakkars mæ

09:57Silje
men Æ fikk kjæft, å Æ hadde jo ikke vorre å pirka på nå sirkusgris!
så gikk du opp til jobben til ho mamma, å så kjørte ho dæ på sykehuse
trur æ
koffer e det bare mæ i den hær familien som huske ting?

10:02Solveig
den sprang rundt og beit, jo!

10:02Silje
...da bruk man å holde sæ litt på avstand.

10:03Solveig
æ va ka? ett og et halvt år!

10:05Silje
skal vi se....det va i min ivrigste tubaperiode, da va du vel...tolv?
, nei, ti


10:05Silje
du kan ha vært ti

10:05Solveig
Akkurat. koffer passa dåkker ikke bedre på?

10:06Silje
Koffer e det bare æ som huske de hær historian?

10:07Solveig
æ va ti. æ hadde ikke verktøy til å prosessere hendelsa, langt mindre lagre dem i hukommelsen. mamma va vel full og forsømmende som vanlig
æ skjønne ikke kordan du kan ta hennes side.
vi e søsken. vi e på lag. det e biologi, lzm

10:10Silje
æ tar ikke nån si sia, æ tar mi sia
hoff du e nu så vanskeli

10:11Solveig
og det e feil
men det går bra
du e tilgidd
nu e du på mi sia
og det e jo skillsmissebarnets forbannelse
selvfølgelig blir duy tvunget til å ta stilling

10:12Silje
nu va det bra mye tøv på dæ
æ må fyke ho mamma kommer med matpakken min
(mæst gla i mæ)



10:14Solveig
å
ok, hate u

10:15Silje
tudeluu!

Litt om bannskap

I går skulle jeg skrive ut et par sider jeg hadde skrevet, fordi det er enklere å lese gjennom tekst på papir enn på skjerm, i allefall etter å ha jobbet med teksten en stund.
Enklere, altså.
Selvsagt ikke. Printeren måtte ha nytt blekk og blekkpatronene satt fast og skriveren ville ikke innstalleres og feilmeldingen lød Feil-skriver ut og det gjorde den nå slett ikke og ikke ingen ting skulle jeg få til, og til slutt brølte jeg Æ BLIR MONGOLOIIIID UTAV DET HÆR! og der så jeg at verandadøra sto på vidt gap og luftet meningene mine for all verden.
Det var jo ikke meningen. Jeg bruker ikke mongoloid som skjellsord. Men det viste seg å fungere rimelig bra som bannskap. Det er det som er greia med bannskap, det skal være tabuord for å fungere. Jeg tror ikke jeg vet om begreper som er verre som skjellsord enn same, jøde, og mongoloid. Jeg trenger sikkert ikke legge ut om hvorfor.

Jeg fortalte om episoden på jobb i dag, og så at sjefen min ble støtt. Hun sa at selv ville hun vel brukt faen. Men hun er søring, jeg er kirkeneser, og i situasjonen, der jeg var så svett og frustrert og helvete lensmann, ville "faen" vært som å rope "vann" eller "hus". Virkningsløst. Det måtte være noe som...brøyt noen regler. Det er derfor man banner. Og jeg er sikkert middels fremskreden i supportbanning, og fanes og helvete, iallefall muntlig, fungerer mer som utrop egentlig.
Sjefen spurte om jeg ville brukt "neger" (hun er gift med en mann tidligere kjent som "neger") og det ville jeg ikke. Sannelig om jeg vet hvorfor. Kanskje fordi det ville havnet i hus og vann -katergorien. Jeg har aldri hørt noen bruke det som skjellsord, mens både same og jøde ble brukt da jeg gikk på skolen (barne- og ungdomsskole altså), og jeg husker at jeg syntes det var skikkelig, skikkelig feil å bruke sånne ord som skjellsord. Og litt pussig, synes jeg nå, same javel, det stemte jo om de fleste av oss. Jøder hadde vi vel knapt sett her oppe etter krigen. Men neger, den er lett å tilbakevise og kanskje derfor ikke i bruk.

Men jeg ville aldri brukt noen av disse ordene som skjellsord selv, altså karakteristikker av andre. Og jeg syntes jo det var ganske pinlig da jeg så at verandadøra sto og slang. Men for meg er det altså likevel et klart poeng at jeg egentlig bannet, jeg skjelte ingen ut.
Og ettersom jeg er den jeg er, og ikke klokker eller prest, sa jeg det jeg sa istedetfor "nu blir æ rætt forbanna".


Da jeg fortalte mittlivslyshjetsledstjern om dette, synes han det var mest pussig at jeg overhodet ikke skjemtes over at jeg hadde stått og brølt, helt mutters alene.
Men ærlig talt, alle har vel behov for å brøle litt i kny og kne.

Hare på veien

I går hendte det noe litt interessant, og litt forvirrende. Jeg og mamma hadde vært og besøkt tante Ruth i Svartaksla, og på hjemveien sier mamma "hær kjørte vi på en hare, huske du".
Den episoden husker jeg veldig godt. Men inni mitt hode hendte det et helt annet sted på veien fra tante Ruth, ikke ved Rundvann, men over Kongsgammedalen.
Og jeg synes jeg husker det så veldig tydelig også, men det er en stund siden, og vinter var det òg, jeg tror kanskje alle veistrekker ligner i mørket, så hun har sikkert rett.
I akkurat det.
For så viser det seg at sånn som mamma husker historien, kjørte vi ihjel haren, og så stoppet han politimannen som var naboen vår rett etterpå og tok den med seg, for vi visste ikke helt hvordan vi skulle håndtere situasjonen. Og dett var dett.

Det er her forvirringen kommer inn.
Sånn som jeg husker det var det langt fra så enkelt, for haren døde slettes ikke.
Jeg husker at vi kjørte bortover, og plutselig smalt det i bilen, og jeg trodde vi hadde truffet en isklump, jeg hadde bare registrert noe hvitt og svært som flagret i lyset fra frontlyktene.
Men da vi gikk ut av bilen så vi haren, og den var neimen ikke død, den lå i voldsomme krampetrekninger og gråt, akkurat som et barn.
Her ga mamma opp og gikk rett inn i bilen igjen, og jeg måtte ordne opp.
Og på dette punktet i min gjenfortelling, i går, ved Rundvann, ga mamma opp nok en gang. Omtrent da jeg fortalte om haren som lå og krampetrakk foran bilen, begynte hun å synge høyt og nervøst og nedla veto mot min versjon av historien, så vi fikk aldri diskutert helt ferdig, men iallefall, i min historie, den gangen, som må ha vært for kanskje tolv år siden, satt mamma seg inn i bilen igjen og det ble min oppgave å ta livet av haren.
Hadde det vært sommer hadde jeg nok funnet en stein i veikanten og smelt i hodet på haren, men det var midtvinters i mørketiden, og det beste jeg fant var en isklump på størrelse med hånden min, som jeg prøvde å dunke inn i hodet på haren.
Og det var skikkelig fælt, jeg kjente at jeg ikke kom til å klare det, jeg hadde mest lyst å holde rundt haren og trøste den, men jeg så jo på haren at det ikke kom til å hjelpe noe særlig. Dødskrampene var så heftige at det dessuten var vanskelig å treffe hodet, og sneklumpen min var ikke særlig effektiv. Og hvem har lyst å slå en gråtende hare gjentatte ganger litt hardt i hodet med en isklump? Som egentlig ikke fører til noe annet en redsel og hodepine i tillegg til alle andre lidelser? Man føler seg langt fra barmhjertig, bare slem.
Stakkars stakkars hare. Som jeg måtte drepe. Med en litt hardt sammenpakket sneball.
Her stoppet heldigvis bilen som finnes i både min og mammas historie.
Sånn som jeg husker det, var det en bil med ungdommer fra Jakobsnes, og jeg ga dem rett og slett oppdraget, som de nølende men uten protester tok på seg, og jeg satt meg inn i bilen og vi kjørte videre, uten å se hva de gjorde med den.

Det er rart at historiene våre er så forskjellige. Jeg tror kanskje det må ha vært to historier her. Vi har jo kjørt på harer flere ganger, men jeg kan bare huske den der ene gangen med mamma. Og mamma husker bare en gang med meg, men så fikk jeg jo som nevnt aldri helt fortalt ferdig min versjon. Jeg vet ikke.
Jeg husker det så levende, det er rart om det aldri skulle hendt.
Hvordan kan jeg huske det da?

Det vi husker begge to, er at bestefar ble så fortørnet over at vi ikke hadde tatt den med oss. Som middag, altså.

To baa (english head liner)

Jeg kan jo for eksempel skrive litt om 17. mai. Solemia sier hun ikke har noe forhold til 17. mai. Jeg har på en måte heller ikke det, jeg har et forhold til å spille i korps.
Det var altså jeg som spilte tuba. Jeg hadde ingen fysiske forutsetninger for å spille tungmetall, men jeg var vel på et tidspunkt størst i korpset.

Når syttenmai nærmet seg, var det alltid samme kaoset med å få karret til seg notehefter og notekliper og ikke minst de riktige bæreselene. Tubaer er såpass store at de må reimes fast i kroppen. Jeg var såppass liten at jeg måtte ha flere bæreseler, jeg tror den kombinasjonen jeg jobbet meg fram til var en barytonsaksofonsele pluss to tubaseler.
Da holdt tubaen seg på plass, men hang ikke så langt ned på låret at munnstykket dunket inn i kraniet mitt for hvert steg jeg tok. Samtidig hadde jeg en hand fri til å holde noteklipen sånn noenlund i ro med, for litt vingling ble det jo.

Et år hadde vi en hel trombonerekke i korpset, det var litt stas. Mye lyd. Men absolutt ingen vil gå foran en trombone og få trekkventilen deres i korsryggen hver gang de skal lengre ut enn femteposisjon, så de fikk gå først.
Det var heller ingen særlig god idè. For de hadde en sånn feiende flott melodilinje, der de trykket til og tok i, og der var det en hel masse 7. posisjoner, altså når de trekker ut trombonen sånn at den blir lengst mulig, og i og med at de lot seg rive med, tok de et like langt steg ut som posisjonen.
I løpet av fire takter hadde de rett og slett løpt fra oss, og det sto vi, resten av korpset, betuttet ved Triangelveien og så trombonerekka lange opprømt avgårde oppe ved turisthotellet. Omtrent.
LØP! skrek dirigenten, og vi løp etter dem så noter og luer og flagret og måtte hentes av foreldre og små klarinettister og har du noengang forøkt å løpe fastspent til en tuba?
Oppe ved Turisten var trombonene allerede godt i gang med andre vers av javielsker foran eldresentret, vi forsøkte å hive oss inn så godt vi kunne, vi skjønte at trombonene hadde kommet inn i et fint driv der de anså å få avsegstyrt søttendemaien i løpet av ca en halvtime, men heldigvis tok dirigenten nok en gang affære og nektet å gi noe oppslagssignal før iallfall resten av toget, som ikke helt hadde fått med seg hvorfor skolekorpset plutselig sparng avgårde i to puljer, tok oss igjen.

Så da fikk ikke trombonene gå først mer.
Vi hadde jo endel flere tog vi skulle unnagjøre i løpet av dagen, og på Jakobsnes hadde de ikke asfalt men hullete grusvei så da er det mye vanskeligere å løpe rundt med instrumenter mens du spiller gammel jegermarsj og ikke triller ut i grøfta eller forstuer ankler.

Ellers var det stas å spille på Jakobsnes, der fikk vi alltid kakao, i motsetning til i Kirkenes barnehage der vi alltid fikk is. Ingen unger sier nei til is, men det er ikke plass til så voldsomt mange ullgensere under en vanlig korpsuniform, og sneen smelter alltid så ekkelt ned over schaltzstykket på tubaer og baritoner og althorn, og ned over uniformen, og de stakkars treblåserne måtte klippe fingerhull i hanskene og kunne derfor bare bruke tynnhansker, så man blir rimelig frosen i løpet av en syttendemai (så misunnelig vi var på for eksempel Havøysund, som spilte i kjeledresser med uniformssnorer, og hadde plass til bobledress under uniformen!) og kakao var egentlig langt å forettrekke fremfor is av den grunn.

Nå når jeg ikke spiller i korps mer, savner jeg det litt, men da jeg var liten og veide en halv tuba og skulle gå morratoget, skoletoget, dukkevognstoget, folketoget, samt Jakobsnes og Svanvik (det var de årene vi måtte slå sammen alle korpsene fordi vi var så få i hvert korps) var jeg rimelig skjelven i bena den attende.

Men det var litt kult å spille tuba da. Bare for at man har så mye lyd.

ÆÆÆÆÆÆÆÆsj sj sjs sj!

Nå er jeg frisk som en gjennomsnittlig fullmedisinert norsk laks, men de siste dagene har jeg måttet drikke en gruelig medisinsk mikstur likevel.
Jeg har følgende kommentar å komme med:
Når noe smaker kattebæsj med svovel, blir det faktisk verre om man tilsetter jordbær. Tror jeg.
Kattebæsj med jordbærsmak er faktsik uendelig mye eklere enn kattebæsj.
Kanskje fordi man kjenner igjen jordbærsmaken, og det istedet blir en slags fordervet jordbær, og fordervet mat spiser man ikke. Eller parfymert bæsj. (Eller bæsj, men det ødelegger argumentrekken min.)

Uansett er kroppen grusomt imot å drikke ekle ting, det er faktsik veldig veldig vanskelig å overstyre den på det. Sikkert for at vi ikke skal gafle i oss brom og kvikksølv og fargerike frosker.

Skjerpings, frøken Figenschou

Janei, men det skjer jo ikke så mye.
Før i tiden, da jeg var nyveivblogger, kunne jeg rapportere fra Kirkenes som om det var et litt eksotisk sted. Det går ikke lengre.
Det er forsåvidt ikke Kirkenes sin skyld, det er bare jeg som ikke gidder.

Det begynner å bli en veletablert tidligvår her. Isen begynner å løsne fra landkanten på kirkenesvannene iallefall, man kan se vann ved siden av isen.

Vi har raket løv på jobb. Vi rakk ikke på høsten for da kom sneen før løvet falt. Det fungerte veldig dårlig, egentlig, men det er koselig å rake løv synes jeg.

Mamma og dem har fått hull i hytta, sydvaranger har sprengt og så ble det hull. Sydvaranger står vel ikke så høyt i kurs, litt høyere nå etter at de innrømte at de muligens hadde erstatningsansvar ved skade på eiendom, etter loven iallefall, og at de muligens skulle se på om de ikke skulle rette seg etter loven.
Og de har ret nok reparert, iallefal begyn å reparere.

Jeg går på jobb, jobber, og går hjem. Ser litt deadwood. Eller tv, mamma og dem har jo tv, det er stas. Skjønt jeg har enda sånn læstadianerbarnrefleks som gjør at jeg faller helt i transe bare skjermspareren på macen skrur seg på, så det skal ikke så enormt mye til.

Så...det skjer ikke så mye. Ikke i mitt liv. Jeg tjener penger.

Herregud for en depressiv post, altså, jeg elsker jo Kirkenes, men nå står jeg litt i pauseposisjon, samtidig som jeg er i Kirkenes.


Nei, hvis det er på denne måten jeg skal blogge så kan det jo bare være.

(Jeg proklamerte ikke bloggpause der i forrige setning. Jeg sa meg bare misfornøyd med temavalget.)

Fortsatt tørke

eller tørke, hadde hodepine i går, da ga mamma meg mojito.

men lite blogging.

øøøøhhhhh......

Det har vært litt bloggtørke her i det siste.
Mamma gir meg øl, men det hjelper egentlig ikke.
Det er helt tomt.

Skulle ønske at jeg hadde blogget da jeg bodde på Rauland, for det hadde jo vært ganske eksotisk og gøy.

Tempo! Film!

Mamma og dem liker å se på gamle filmer, de er jo gamle.
Legg merke til hvordan jeg her sier "mamma og dem", og mener mamma og knut. Alle jeg kjenner gjør det samme med sine familier. Det er litt pussig.
Men det var jo slett ikke det jeg skulle skrive om.
Når de ser gamle filmer, gjør ofte jeg også det, eller med et halvt øye iallefall.
Det er helt utrolig hvordan tempoet har blitt skrudd opp de siste førti årene.
Når noen synger en sang på en film i dag, får vi se og høre de første strofene, og så finner kameraet på noe annet eller man får en voiceover eller noe annet signifikant kommer i fokus. I de gamle filmene tenkte de "ja, det får vel holde med de fire-fem første versene."
Jeg kjenner at kroppen min er veldig tilvendt det nye tempoet, jeg blir helt gal av å sitte å vente i de gamle. Og egentlig er jeg jo så tempooppskrudd at jeg sjelden klarer å se en hel film, i nytt tempo, uten å begynne å gjøre noe annet samtidig.

Herregod så god folk må ha vært til å konsentrere seg for 40 år siden.
Det er ingen historier i hodet mitt i dag, hverken om da jeg var liten eller om nå som jeg er stor, ingenting uderholdende og ingenting trist.
Det eneste som kan ligne på noe er en tanke som stadig vender tilbake: hvorfor kleber våte ting seg til hverandre? Jeg tenker fenomenet er beslektet med overflatespennig, men hva vet jeg.

Det er bart på veiene. Det er stas. Men hverken pollen eller veps i lufta. Beste tiden på året.

Og dessuten

Det var en ting til om det å reise.
Jeg sjekker nesten alltid inn manuelt, fordi det er billigere å kjøpe en billett til Oslo og så en til, til Bergen fra Oslo. Man sparer fort en tusenlapp i forhold til å kjøpe en kirkenes-bergen billett. Men da må man altså sjekke inn manuelt og få skrankepersonalet til å knytte billetten sammen igjen. Det gjør ingenting, jeg har oppdaget at det stort sett er mye kortere kø til skranken enn det er til automaten uansett. Men poenget er, eller det som skal bli poenget, er at da velger jeg sjelden sete sjøl, skrankepersonalet bare gir meg et.
Og jeg får nesten alltid uten unntak nødutgang.

Hva er det egentlig de tenker?
"Her har vi sannelig en pike som trenger å strekke på bena!
Her har vi en som er til å stole på i en nødsituasjon, en som beholder roen og ordner opp! Og dessuten vipper opp nødutgangsdøra som var den en fjær!"
Jeg!
Jeg er jo KNØTT liten! Hva skal jeg med ekstra beinplass?
Og jeg løper baklengs ned kronglete skogsstier når jeg møter bjørn! Jeg er ikke mennesket som skal sitte på nødutgang, og sørge for at alle andre overlever og kan spasere rolig og lett konverserende ut av et brennende vrak fyllt av flybensin.
Og nødutgangsdøra er merket OBS 20 kg! Jeg klarer jo ikke engng å åpne døra til biblioteket uten å legge hele kroppstyngen imot.
Og det er en fotocelledør!

Jeg blir helt matt. I går havnet jeg dessuten ved siden av en bibellesende, lett blafrende svenske som ble helt blek da hun fikk beskjed av stuerten om å lese bruksanvisningen på nødutgangen nøye, siden vi nå satt der vi satt, så det hadde ikke vært mulighet for å prøve å videredelegere noe ansvar heller skulle det blitt nødvendig.

Nå går det nå stort sett bra da. Men det er ikke min skyld.

Ugyldig syllogisme

Jeg har reist litt i dag.
Jeg sto opp før fem og tenkte, om litt over syv timer er jeg i Kirkenes.
Jeg liker å være hjemme i Kirkenes. Men jeg liker ikke så godt å stå opp så tidlig at jeg skvetter når vekkerklokka ringer.
Når man skal skrive om sine reiseopplevelser bør man helst kunne diske opp med et møte med hyggelige indiske bestemødre på en overfyllt rutebuss mellom Kandahar og Kandalaksha, og det kan jo ikke jeg.
Jeg kan fortelle om en reise mellom Bergen og Kirkenes.
På bussholdeplassen klokken halv seks stopet det plutselig en drosjebil, ut spratt drosjesjåføren og sa at han fyllte bilen for 80 kroner pr pers, fem kroner billigere enn flybussen, engangstilbud, kom igjen. Av en eller annen grunn var vi bare tre som ville, en ungdom og en gammel dame og jeg. Skeptiske Bergensere, til sånt.

På Gardermoen satt jeg og ventet og så på at sjauerne lastet flyet til Ålesund. Han ene hadde en kjempestor, større enn ham, men tydeligvis ganske lett, eske som han skulle ha opp i luka på flyet. Haha. Det gikk jo ikke, for eska var større enn luka, men det kunne ikke han se for eska var så stor. han mista eska i bakken ca 60 ganger. Så kom det to til som prøvde å dytte den inn og de mista eska i bakken ca 60 ganger. Så kom det en pickup og kjørte den bort.

Inne på flyet til Kirkenes satt det en søring bak meg og fortalte kompisen sin, som tydeligvis ikke hadde vært i nord før, om første gangen han skulle til Kirkenes og de måtte lande i Lakselv istedet. Det må man jo avogtil. Faktisk er jeg overbevist hver eneste gang vi er under landing, og jeg ikke sitter ved vinduet og kan se hva som skjer, at nå blir det Lakselv.
Han fortalte om bussturen på fire-fem timer over til Kirkenes, og så sa han " og det må jeg si, å reise i Finnmark er som å reise i Danmark."

Det tror jeg er den dårligste sammenligningen jeg noen sinne har hørt. Jeg satt der og prøvde å komme på en som var like dårig men klarte ikke. Det må kanskje være som da pappa ikke ville reise til Chile for han hadde sett bilder og det så ut som Øksfjord. Men nei.
Søringen vinner. Hvordan kan man si at å reise i Finnmark er som å reise i Danmark? Det eneste som er likt er jo at ingen av stedene er utpregede alpelandskap.
Men hverken Nederland eller Fijiøyene er utpregede ørkenlandskap, og jeg har ikke tenkt å trekke noen slutninger av den grunn.

Men jeg fikk frokost på begge flyene, og da jeg gikk av i kirkenes gikk damen fra taxien sannelig også av flyet.

Katalog

Jeg har jo selvsagt sånn uadressertreklameneitakk på postkassen min.
Miljøet og blablabla.

Men jeg må si, jeg savner sånne kataloger som vi fikk i postkassa da jeg var liten.
Sånne som ...hva het de, selectkatalogen og sånn. Som solgte lakk som omgjorde rust til metall igjen, til bruk på bilen, og ugler som skiftet farge med været, og metalldetektorer og høreapparat forkledd som walkmann til å snikhøre på andres samtaler med "husk! det er forbudt ved norsk lov å avlytte andres samtaler uten deres samtykke!" på for så gode var de der høreapparatene nemlig at man måtte ha på sånn advarsel. Og bilbukser og stifter som reparerte all salgs treverk, bare tegn på bordet så blir ripene borte. Og utelys som skrur seg på når du klapper. Og, og og.
De hadde ofte også sånne forundringspakker i de katalogene.
"Familien Riis sier: Vi hadde forventet oss bare skrap men istedet var jo pakken full av nyttige ting!" Kanskje de fikk lofjerneren. Ingen bekymring over den logiske bristen i at de hadde gått til det skritt og bestille en forundringspakke når de trodde den bare skulle inneholde skrap. Og et bilde av familien som opprømt og i god belysning og med nøytral bakgrunn pakket opp forundringspakken sin.
Jeg hadde så fryktlig lyst på sånn forundringspakke. Men vi bestilta aldri noe fra de katalogene, og hvertfall ikke forundringspakken, for det var bare skrap. Selv jeg skjønte vel at det ikke nyttet å henvise til familien Riis' erfaringer.
Istedet bladde jeg i filler katalogen og tok like gjerne den fram som et donald- eller bamseblad. Og satt og ønsket meg ting.
Metalldetektoren. Søylesparebøssa. Den spillende, roterende rosebuketten. Fiberoptikklyspynten. Særlig den. Og avlytningswalkmannen selvsagt.

Jeg har nok alltid vært en skrotnisse. Jeg har kanskje ikke noen forundringspakke eller roterende rosebukett, jeg har istedet to kubbikk plank, en god del strips, gamle lampeskjermer jeg skal kle med arbeidstegninger, en pose med høvlspon....
og egentlig skulle jeg gjerne skrevet etter en sånn forundringspakke og.
Iallefall en sånn katalog.

Hvis jeg hadde hatt verdensherredømme:

skulle Nederland og Belgia blit nedlagt, og nederlandsk ville blitt forbudt. Nederlenderene skulle snakke færøysk istedet.

Boknafisk ville også blitt forbudt.
Og blålilla.

-og sj-lyden der man forventer kj, og skravling i mobiltelefon på bussen og toget.

Og torskerogn bakt i ovn med tomat ville blitt totalforbudt.

Spasertur

Jeg har kanskje skrevet om dette før? Jeg liker veldig godt å gå rundt i Bergen og gjøre Bergen større. Større enn det Bergen som ligger mellom leiligheta vår og sentrum.
I dag har vi vært mot Laksevåg. Det er ganske fint, for det er en blanding av behekket boligfelt og aluminiumsbygg. Boligfelt, og industrifelt. I industrifeltene er det noen gjenglemte bolighus, sånne som vitner om et samfunn som lå der før. Skitne bolighus med gamle butikkvinduer. Dere vet. Før var dette et samfunn med egne butikker og kiosker og skomakere og eh ...fiskedelikatesseforetninger. Nå er det studenthybler og sosialboliger og betongfabrikker og hus ingen bor i og kraner og det er slett ikke noe galt i det altså. Jeg liker det i grunnen. Jeg liker resten man ser av det samfunnet som lå her før.
Så. Byggfirmaer, felleskjøpet, ...og en kiosk. Kiosk er fint.
En sånn tippekiosk, ved siden av Gregers frisør som så skikkelig overvintret ut, med utstillingsvindu rett fra syttitallet. Komplett med frisør faktisk. På en søndag. Det var vel greger da, som satt inni den bittelille frisørsalongen sin og leste avisen.
Men kiosken altså. Vi ville ha is, heldigvis, for ellers ville vi aldri fått opplevd en kiosk som i 2009 selger krembanan, lohengrinsjokolade, og winner-tip og winnertiputstyr. Og dett var dett, mer eller mindre. Fyrstikkesker, tre kroner stykket, pent utstilt i pene stabler under glassplaten. Plassert på grønn filt. Og Minde blokksjokolade.
Kanskje det ikke var 2009 der inne likevel.

den som lurer skal komme på

...men stort sett på noe helt annet enn det man lurte på, bare så det er sagt.
Jeg lå i går og fikk ikke sove og lurte og lurte på hvem denne Karianne som har gitt meg bursdagslapp kan være. Det er jo en sånn tape på lappen, oppe og nede, som jeg har brettet inn. Så den har vært tapet fast i noe et sted der jeg kom til å se den. Pulten min?
Vel, det er ikke noen jeg har gått på kunsthøgskolen med. Er jeg ganske sikker på. I alle fall ingen jeg har gått i klasse med.
Noen jeg har vært på gruppe med i fellesfaglige uker? Men det er jo ikke i april...
På denne plassen i funderingene ble jeg litt urolig. For at det et sted der ute i fortiden og nåtiden eksisterer en glemt veldig god venninne av meg, som sitter et sted og er skuffet og såret over at jeg ikke tar kontakt mer. Jeg ser henne for meg i et mørkt rom, som om jeg har glemt henne der...Så jeg måtte skru på lyset, på soverommet, ikke for å sjekke om Karianne satt og så anklagende på meg, men for å skru på mobiltelefonen igjen og gå igjennom K i kontaktlisten og se om det var noen Karianne der.
Heldigvis ikke da. Heldigvis.
Men. Helsinki? Ikke noen Karianne i Helsinki. Rauland? Kan det jo ha vært, men der hadde jeg jo ikke noen pult å tape fast bursdagslapper i. Hun kan jo ha tapet den på døra til øvingsrommet, men jeg klarer ikke huske noen Karianne på Rauland. Det nærmeste er Kjellrun og vi hadde ikke så mye kontakt.
Ikke Rauland. Kirkenes? Nei. Hedmark teater? Argh, hvem husker så langt tilbake? Jeg tror ikke det var noen Karianne da, i såtilfelle måtte hun ha vært en administrativ dame i førtifemtiårene og dette så ut som en ung lapp.
Folkehøgskolen? Hva het hun fra Selbu som bodde vegg i vegg med meg? Ikke Karianne...tror jeg.
På dette tidspunktet hadde jeg så fryktelig lyt å sove og så fryktelig lite lyst å tenke på Karianne at jeg var blitt rimelig sur og fortvilet, egentlig.
Og da kom jeg på hvem Josefin var!
Som jeg har skrevet om før i bloggen, en litt bomsete svensk jente som gikk i unogenser og sjelden smilte og som noen ropte på hele tiden, men som jeg ikke for bare mitt liv kunne komme på hvor jeg hadde fra.
Det var jo Josefin! Hun svenske lederen på Fenristurneen i 96!
HåhHÅ!

Og i dag kom jeg endelig på hvem Karianne er også.
Det var ei jeg bodde på gang med da jeg bodde i Hanstanksgate. Karianne ja. Sam.pol. Lyst hår. Hjørnerommet. Karianne ja.
Heldigvis ikke noen fornærmet, glemt, god venninne.
Pjuh.
Og hun hadde tapet lappen på døra på rommet mitt.
Men da får jeg vel forhåpentligvis sove til natten da.

dagsrapport

Jeg har funnet tegnepenna. Nå er jeg sur på den.
Jeg skulle til p bestille en ny på internett og da jeg skulle finne frem pengboka, kom penna også ut av sekken. Som jeg har tømt og ransaket fire ganger.

Så er det jo første mai og fri, så jeg har sittet på benk og lest bok.
Først var det en narkoman som også satt på benken. Eller ikke samme benk, men vi har sånne benker som er satt sammen i gruppe med bord. Så det satt en narkoman fyr med rosa damesykkel og en bag full med poser med kosmetiske produkter på en annen benk da men i samme gruppe. Men bare brukte saker tror jeg, og alt i forskjellige merker. Mest sjampoer og kremer og sånt. Det så nesten ut som om han hadde vært innom en tyve-tredve forskjellige bad og rasket med seg. Så satt han der, med sakene laina opp på bordet. Jeg vet ikke helt hva han forestilte seg at han skulle bruke det til. Han prøvde å vaske den ene kremflaska med en sånn skrubb-pad. Så spurte han meg om jeg visste om det var noe vannuttak noe steder, men det trodde jeg ikke. Da forsvant han avgårde og leita etter vann rundt i gatene. Lenge.
Så kom han tilbake og hadde på seg litt parfyme. Og litt på benken.
Så filte han neglene litt. Men ikke neglekanten, han filte liksom oppå negleflaten. Kanskje han hadde veldig grove negler.
Da gikk jeg inn, for det var ikke mer sol og det ble kaldt.

Etterpå gikk jeg ut igjen, og da var det en motorsykkelmann med motorsykkelen og mototrsykkelpusseutstyret sitt som hadde overtatt. Jeg merket at jeg hadde større toleranse for narkomanokkupasjon av benken enn motorpusseutstyr, det måtte jeg ta meg litt i. Jeg hilste på mototsykkelmannen også.
Himmel og hav som han pusset. Inni krinkler og kroker og lå på bakken og pusset under og over og mellom og hvorfor da egentlig? Ruster skitne motorsykler fortere?
For de blir jo bare skitne igjen når man skrur på eksosen vil jeg tro?
Folk altså. Det er ikke så lett å skjønne hva de holder på med.

Så kom det en milliard tjukke barn hvorav én akkurat hadde fått seg rulleskøyter, men da var sola borte igjen og jeg hadde dessuten fått kvoten min med interaksjoner i uterommet, jeg er jo litt vár der.

Halvseig

Det er barmarkssesong. Jeg prøver å unngå å bruke sommerlue og sommervotter for man må ta tilfellet i akt og gå luelaus. Jeg fryser bare lit...