Mvh, diva

Det jeg er reddest for i hele verden er å bli en diva. (Dette som et språklig uttrykk og dermed ikke helt sant) (det er bjørn jeg er reddest for). Nå som det går ganske bra mener jeg, må man ikke bli høy på seg selv og være vanskelig av prinsipp, man må ikke slutte å være imøtekommende bare fordi man har vind i seilene, karrieremessig. Men i dag var jeg kanskje diva, og det føltes helt rett. Og det er vel et kjennetegn på divinering. Det er nå det går galt. 

Væffal. Kolon:

I går skulle jeg møte en kurator (Kjuuureiter. En sånn man gir kjeks) på atelieret. Dette var organisert gjennom OCA som er Norge sitt Office for Contemporary Art. Litt som IASPIS. Som Iaspis. Som jeg også elsker. Og da forbereder jeg meg. Jeg gjør klart atelieret, bærer fram viktige ting, printer bilder og løfter trykk ut av skuffene. For det gjør man. Det liksom faglig solid å være klar. Og så, sent på kvelden dagen før møtet, fikk jeg en mail om vi kunne utsette for hun hadde fått et unikt tilbud om å dra og se på den russiske grensen. Den er jo rett borti her. Jeg så ikke den mailen før neste morgen, og da svarte jeg at ok, dra du og se på grensen men jeg kan ikke etter fire (forslaget hennes) og i morgen (forslag to) er jeg ikke på atelieret, men jeg kan prøve å finne plass i timeplanen til å møte deg på museet og ta en kopp kaffe. Og det passet henne bra, for hun skulle dit uansett. 

Og da er det ikke lengre en studio visit, så faglig blir det noe annet som viser at den som besøker deg ikke er så interessert. Så da skjønte jeg jo litt hvor landet lå når hun sa ja til det. 

Så da vi møttes, på museet, og hun unnskyldte seg for at det ikke ble studio visit, sa jeg bare Det er ikke noe problem, du er på ingen måte den første kuratoren som OCA har sendt som prioriterer sightseeing. 

Det var litt frekt sagt. 

Og også helt sant. 

 

Jeg følte det var en rettferdiggjort uttalelse, for om man vil ha av andre folks tid, må det være en grunn til det. Men grunnen til at jeg var frekk var jo at jeg ble litt fornærmet over å bli behandlet sånn. Ikke første pri. Jeg vil være nummer en.

 

Jaja. Jeg har fått opptil flere begesitrede tilrop for oppførselen ved ventilering til kollegaer. Det er jo et gjengs problem. Det interessante ved slike møter er ikke alltid (for meg ganske sjeldent) den mulige utstillingsplassen, men å ha en potensielt interessant faglig samtale. Jeg har jo tross alt mye annet jeg skulle ha gjort. Om jeg forbereder meg, må du også. Nå ble det ikke sånn og jeg...kanskje var jeg litt frekk. Og det føles bra. 

Prokastijobbe

I dag hadde jeg en litt vanskelig samtale på teams. Er det en samtale når det er mange involvert? Iallefall, jeg skal snakke som en del av en litt større greie, på et forum. Det er meg og en annen same som er med. I sin tekst, som skal inn i en publikasjon, og dermed i sitt framlegg, kommer den andre samen med en del påstander som er ganske kontroveriselle i det samiske samfunnet. Ettersom han er den eneste samen som snakker om det, på dette forumet, som er i utlandet, blir disse påstandene uimotsagte og dermed sanne. Jeg var nødt å påpeke at de er kontroversielle. At mange bent fram har kalt dem rasistiske. Jeg hadde ikke så lyst. Jeg hadde forberedt meg med å skrive noen av de viktigste argumentene på små post-it-lapper og hadde klistret dem på skjermen. Følte meg veldig lur da. Da kan jeg se i skjermen og lese nøye formulerte argumenter samtidig. Nå dukket ikke same nr 2 opp på møtet, uvisst av hvilken grunn, og jeg vet ikke helt om det gjorde det lettere eller vanskeligere, men nå har iallefall alle den informasjonen jeg synes de bør ha. 

Blæh. 

Jeg har også tusen ting jeg skulle ha gjort men synes ikke egentlig at jeg gjør dem. Jeg stresser når jeg har lagt meg, men når jeg kan ta tak i saken, da gjør jeg andre ting. For eksempel har jeg brukt endel tid på å lage den der ukeplanen til familien. En i plexi sånn at man kan skrive og viske ut. Fant plexi, det er en hylle fra en slags medisinsk skuffeseksjon. Hadde rød og svart sprittusj, liker rødt og svart og hvitt sammen (veggen på kjøkkenet er hvit) og gikk rett på uten planlegging med tusj og linjal og øyemål. På baksiden. Oppdaget at jeg klarer helt fint og uten å tenke å skrive speilvendt. Visste at jeg kunne det om jeg skrev med begge hender samtidig foråvidt, men at det bare er å legge ivei i speilvendtland på denne måten se det visste jeg ikke. 

Jeg glemte at jeg måtte ha plass til dato ved ukedag. Den som har lengst navn får ha flest aktiviteter. Øverste rad er ikke på linje med de neste. Jeg tok et bilde og sendte til søstersen, der ukeplanen sto på atelieret sammen med det virkelige arbeidet mitt og se! hvor tydelig det er her på dette fotografi at jeg kan prise meg lykkelig over at jeg forlot mitt kall som designer til fordel for kunsten. 

 

Ja, se og se. Her var jo helt umulig å laste opp bilder. Jeg skulle til å skrive at jaja her kommer de virkelige navnene til både the Twig og the Stig frem, men så lenge de ikke er søkbare så. Nå forblir de i internettmørket. Og det blir ukekalenderen min også. 

Det får jeg ta som et hint til å gå og jobbe litt.

 

 

Frisk på jobb uten barn, morgenen avsegstyrt

Jeg pakket både min og barnets sekk fulle av regnklær og fikk oss på jobb i dag, det regnet ikke da men regnat skal komme, han ville ha luhkka og det er greit, han er jo et samisk barn og må gjerne gå med samiske klær, han har bare aldri villet gå med den før så den er litt fravokst og det er på tide å sy ny. 

Og kofte. Jeg har jo hatt stoffet liggende i hundre år. Nå er det kanskje tid. 

 

Jeg våknet i morrest med verdens verste hodepine, og jeg hater når det skjer, dagen har ikke begynt engang og allerede er det noe som er galt. Nå VET jeg at man skal springe i galopp til legen om man driver og våkner med hodepine, men jeg vet også at det bare skjer enten når jeg legger meg med et lite frø av en hodepine om kvelden, eller når Jendor tilbringer natten med å eliminere millimeteren mellom ham og meg. Når han skal ligge helt helt helt inntil meg, må jeg jo spenne ifra for å ikke bli dyttet ut av sengen, og da våkner jeg stiv i hele kroppen, med glasskår i skuldrene, og dundrene hodepine. Ikke noen grunn til galopp altså. 

Heller ingen grunn til jubel, det er vanskelig å få den bort. 

Det er vanskelig å være mild og tålmodig og få ting gjort mens man koker vann og lager matpakker og planlegger regnklær mens man har en undulat inni øyet og svarer på spørsmål om fremtidige skjermtider. 

Vi snakker litt om juniorkorpset under frokosten, jeg er jo gammeltubaist og kan ikke se for meg en fremtid der barnet mitt ikke spiller i korps, barnet ser ikke for seg samme fremtid, de har fått ny dirigent som barnet mitt omtaler som "ikke særlig høflig", og det skal jo være gøy, altså, uavhengig av hvor høflig dirigenten er, men det skal i hovedsak være gøy og akkurat nå er de litt for få, litt for små, kjenner hverandre ikke så godt, og noen er ikke så høflig. Det er klart at man skal få slutte om man vil. Men det er også klart at det blir ikke før etter at mammen har tatt kontakt med korpset for å høre om de har noen strategier fremover. Korps er bra for folk. Kanskje ikke for de som hører på, men iallefall for de som deltar. 

 

Nå skal jeg google sånn ukeskalender som man kan tegne på, for vi har ikke kontroll på ting. Eller, det er bare så vidt vi har kontroll. Jeg har allerede googlet litt, de koster flere tusen, men det ser ut som de er laget i plexiglass. Da ser jeg for meg at jeg kan lage den selv. men først skal jeg teste om man kan tørke whiteboardtusj av plexi så det ikke blir som med fryseren. Da skrev jeg innholdet i fryseren rett på fryserdøra med whiteboardtusj men det lot sek ikke tørke vekk. Viste det seg.

Syk hjemme med barn

The Stig er på vift i sydligere strøk og jeg og the Twig er hjemme. Helt siden Jendor var bitteliten har jeg kjent på en liten panikk i møtet med å skulle være alene med ham en hel dag. Jeg er en helt adekvat forelder med tanke på å gi ungen vann, mat, og bekledning, men underholdningen da? Hvordan skal jeg klare å underholde dette vesenet en hel dag? Og nå er det en hel uke! Hvordan skal jeg klare å være nok tilstede?

Problemet, sett bort fra underholdningen, nå som han er et veldig stort barn, er litt det samme som da han var et litt mindre barn, og det er at vi er ikke-kompatible på et punkt: Jendor er en sånn som liker å prate hele tiden, og jeg er en sånn som ikke klarer at noen prater til meg hele tiden. Det begynner å knitre i hodet mitt. Og da forsvinner tilstedeværelsen min litt. For jeg får overload. Jeg har prøvd å tildels bruke dette som en læringssituasjon (for mitt barn, jeg skal ikke lære noe) og si sånn: Men du kan ikke spørre noen om akkurat det samme fire ganger. For det er kjedelig å svare på noe man allerede har svart på, og så lurer man på hvorfor du ikke gadd å ta inn svaret de første tre gangene. 

Og lignende. Kanskje synker det inn. Kanskje ikke. Men i det minste slipper jeg å svare for fjerde gang på om jeg syntes det var kult at han klarte å fange en King Salmon i Animal Crossing. 

 

Det har blitt mye Animal Crossing og endel Harry Potter i helgen, for jeg er syk, og det er så upraktisk, for det er jo et visst oppfølgingskrav også når barnet er tvunget til å underholde seg selv, for eksempel datt kjedet på sykkelen av, og jeg var rett og slett for gåen til å fikse det, han fikk det på, men sykkelen vil ikke gire så noe er galt, og jeg orker ikke, og så er det spikre som må finnes og skruer i riktig størrelse og så vil han besøke venner men kan ikke veien til akkurat den kompisen og jeg orker ikke følge. Og vann må kokes og kokes og kokes. På grunn av kokepåbudet. Det har bare vært ganske upraktisk og slitsomt. Så vi har sittet foran en skjerm, og det er jo der den dårlige samvittigheten tar livet av meg, men i det minste gjør vi det sammen, og jeg har prøvd å få ungen hektet på harrypotter, for han vil ikke lese bøker, bare tegneserier, og jeg har prøvd å lese den til ham men da var han for liten, så nå ser vi første film som han heller ikke ville se, men nå synes er helt fantastisk, og nå vil han iallefall ikke lese, han vil bare se filmene, men jeg kanskje skal slå en løgn og si at neste bare finnes som bok.

I dag føler jeg meg faktisk litt bedre, bank i bordet, det hadde vært fint om dette ble litt enklere. The Tante har lovt å kjøre og hente på korpset i dag, det hjelper veldig. Og så blir det vel litt mer Animal Crossing og endel Harry Potter.

Men så

Men i går kom frakten. Jeg ringte etter den og så at nå vil jeg ha den, jeg er på jobb i ferien bare for å ta den imot, enten fredag, mandag eller tirsdag, som jeg ble lovet på torsdag, personen som tok telefonen sa først at hun hadde "hørt litt andre historier", som hun ordla det, men jeg tror vi begge kjenner sjåføren og hennes evne til konsentrasjon, så jeg sa bare åkei, men nå vil jeg ikke være på jobb i ferien mer så kanskje jeg kan få den, og det fikk jeg med masse unnskyldninger og stor vennlighet. Det lokale fraktselskapet altså, det er både grunnlaget for min eksistens og årsaken til de fleste av mine bekymringer. 

Nå rydder jeg ut av kassene, jeg hadde en slags ide om at jeg skulle holde korridoren fri for transportesker, men hvor hadde jeg nå den idéen fra, hvor skal de da være? Egentlig skulle jeg vel ha litt fri idag, men det skal være loppemarked på huset og det ville jeg se. Det er en del av en slags...event? Hva det nå heter når man ordner faglige tilstelninger som konsulentfirma. I morrest lå det også ute en oppfordring på husets facebookgruppe om at det kom til å bli masse leven og om man vil jobbe ifred er det lurt å ha hjemmekontor i dag. Jeg kommenterte faktisk på det. Så artig og lykke til, sa jeg, men ikke alle her på huset er på facebook og beskjed om hjemmekontor vil man ha før samme dag. Ingen har laika eller kommentert, så jeg var muligens laaaaangt ute der. Men jeg synes ikke det. Det synes man vel sjelden selv. 

I morgen drar the Stig med Widerøe i stormen, stakkars, og jeg og the Twig skal holde fortet i en uke, det er alltid litt styr for jeg har ikke bil og tromboner skal fraktes hit og dit og barn skal besøke barn, og det er kokepåbud og jeg klarer ikke med min giktiske kropp bære hjem store mengder vann så det må faktisk kokes, i mengder, men det går. Såklart. 

Nå skal jeg tømme flere kasser. Det er helt på grensa til for varmt, selv i singlet, men man tar pauser. Og venter på loppemarked og så skal man dra i samlet flokk og kjøpe in noen middager og vann. Ikke jeg og loppemarkedet, the Stig mens han fortsatt er i landsdelen. Og i morgen skal jeg ta en liten feriedag!

Jeg tror at dette har blitt bedre. Det er andre tider nå.

Jeg var på foreldremøte her om dagen. Det er en affære som alltid fører til en del debriefing på verandaen etterpå blant de naboer som har barn i samme klasse, for det er så konfliktfylt. Det vil si det er en forelder som har en konflikt, og bruker uforholdsmessig mye tid på denne på ethvert foreldremøte. Dette var noe som skjedde i andre klasse og som hun ikke blir ferdig med. Så er det noen andre foreldre som bruker uforholdsmessig mye sinne i reaksjonene sine på dette for det gikk helt over stokk og staur i andreklasse. Tildels forståelig, men det fører virkelig ikke noe steds hen. Og så kobler skilsmissebarnet i meg seg på, og jeg forsøker å megle og roe konflikten. Dette er ikke noe gøy. 

Jeg er i utgangspunktet ekstremt utilpass i alle foreldremøter, det vokser pigger i meg, og det har nok med min egen skolegang å gjøre, så bare det å få opplest skolereglementet gjør at det vrir seg i hele kroppen. 

Bare en sånn sak at de har toukers timeplan. Helt flott! Kjempepraktisk og like greit som enukers. Men grunnen til at de har toukers, og dette ble det brukt tid på på foreldremøtet fra lærerens side, er at femteklassene har toukers timeplan. Så da har fjerdeklassen det for å venne seg til det. 

Altså hallo. Da må vel tredjeklassen også ha det? For å venne seg til det som skjer i fjerde? Og da må andreklassen? Og da må første? 

Det må jo være lov å tenke litt rundt det man gjør. 

Åkei. Men det slo meg også, at det virker som om Jendor har masse lærere som har lyst å være lærere og som bruker tid på å forberede seg til foreldremøter og stiller i fargekoordinerte klær og som ikke drikker. Særlig det siste slo meg da jeg satt på bakerste benk og skulte og var sur og hadde skolevegring. Det er kanskje en av hovedforskjellene fra da jeg gikk på skolen. 

Vi hadde L i matte, O i gym, B i engelsk, R-I som klasseforstander på ungdsomsskolen, og T som klassefortander på barneskolen men tror ikke han drakk da. Søstra mi hadde P, og så var det kona til O som jeg innimellom hadde i kristendom. Alle de drakk. Jeg vet ikke om man skal si de var alkoholikere for de klarte jo tildels å holde på jobben (iallefall i de årene, ikke senere) men hvor går grensen mellom å ha et alkoholproblem og å være alkoholikere, jeg vet ikke? De drakk. Noen av dem har drukket seg ihjel. Det var et par til som jeg ikke hadde selv. Og så var det noen som ble tatt for barneporno, to stk tror jeg, og en annen vi alle visste vi skulle holde oss unna. Jeg har skrevet det før, men jeg trodde helt ærlig at lærer var en jobb de ga deg hvis du ikke var egnet til noe annet. Dette var såklart litt preget av å vokse opp i en gruveby der alle fikk jobb på verket, uansett tilstand, noe kunne du alltid brukes til, selv om du lå bak ei brakke og sov det meste av dagen og hadde startet skiftet med å få utdelt antabus i porten.

Eller så kunne du få jobb på skolen. 

Sånn er det ikke lengre. Men tenk at det var sånn? Og at det liksom var greit? Eller greit var det kanskje ikke, men det var nå tingenes tilstand da. Ikke noe man hadde noe med, kunne gjøre noe med, kunne påpeke. Og det er ikke 120 år siden heller, jeg er jo i førtiårene.

 

Sånn har ikke Jendor det. Og hadde det vært sånn hadde man vel tatt tak i det. Påpekt med hele hånden.

For det er andre tider. Det virker derimot som det sosiale fortsatt er litt et problem, men nå har man jo lærere som har overskudd til å ta tak. Jeg sender ungen på en helt annen skole enn jeg selv gikk på.

Og så er jeg lettet og glad over at jeg fikk bli kunstner og ikke måtte nøye meg med den eneste kreative utdanningen som var tilgjengelig for folk fra Finnmark og arbeiderklassen, lærer med valgfag musikk og tegning, for der tror jeg årsaken til noe av alkoholismen, iallefall i to av tilfellene, lå. Eller hva vet jeg. Men jeg slipper jo også å vite, jeg må bare gå på et foreldremøte i året og sitte der bakerst med min nyfunne skolevegring, det er alt.

Takk og pris for det.

 

 

 

Arbeidsprinsessekjolen, hvor er den?

Så langt har det ikke kommet noen frakt i dag heller. Man kan jo leve i håpet.

Jeg har fått puslet på plass noen bord langs en vegg. Jeg har litt mindre benkeplass, men alle bordene har samme høyde. Hvis jeg får tegne- og maletulltak igjen og trenger all benkeplassen pluss litt til, kan jeg sette opp noen lause benkeplater på bukk, for så viselig har jeg innrettet meg. 

Og så burde jeg sende noen mål til Nasjonalmuseet, men det driver jeg og utsetter. Det er liksom den ene tingen jeg må gjøre så det gjør jeg ikke. Unnskyldningen min er at jeg er litt for varm. Jeg var kald i morrest, orket ikke ta på meg arbeidsklær, hadde rett og slett enorm motvilje til å gå i arbeidsklær, jeg ville gå i vanlige menneskeklær, og nå er jeg skitten fordi jeg har ligget på gulvet og skrudd på bordbein, og for varm til å lete gjennom alle mengdene med pinner etter akkurat rett pinner. 

I morgen blir det vel arbeidsklær da. Kanskje hvis man hadde hatt fine arbeidsklær. 

Det har man ikke. 

 

 

Brette opp ermene/armene

Det som var lurt med å ta arbeidsårets første mandag på en fredag, var jo at det var en fredag. Det som ikke var så lurt var at nå kom det to mandager veldig tett innpå hverandre her. 

Og alle kan jo få lov å gjette på om fraktselskapet dukket opp på fredag eller ikke, så nå blir det kanskje i dag, kanskje i morgen...det gjør vanligvis ikke så mye at de ikke har peiling på hva de driver med, så lenge de eksisterer, for de er jo grunnlaget for min Eksistens i Nord, men fredagen hadde jeg jo eeeeeegentlig tenkt å ha fri. Jaja! Jeg fikk mye gjort. 

Helgen var egentlig også ganske innholdsrik, jeg husker ikke lengre hva vi gjorde lørdag bortsett fra at jeg husker veldig godt at jeg ikke var overmannet av lørdagsfølelsen, som hos meg ikke er en god følelse. Jeg vet ikke hvor den kommer fra, men den er et faktum. Søndag dro vi opp på Toppenfjellet og lette gjennom skraphaugene til gruveselskapet. Jeg har jo funnet mye bra der til bruk i min yrkesutøvelse. Nå begynner det til min forbauselse å tømmes. Ikke skraphaugene. De er enorme. Men de bra tingene. Sånt som jeg liker. Det kan se ut som jeg har plukket med meg det meste og at dette ikke er en fornybar ressurs. Hvem hadde trodd osv. 

I dag begynte jeg dagen med å skru på alle radiatorene. Det blir spennende å se hvordan disse rommene holder på varmen. Jeg ser jo at det er veldig gamle vinduer. Det blir også spennende å se hvordan jeg tilpasser meg de nye rommene. Jeg liker tegnesalen veldig godt. (Så en episode av Peaky Blinders der en dame sa hun skulle ta telefonen in the drawing room, som ble oversatt med tegnerommet. Alle rom de hadde i disse gamle herskaphusene altså!) Og så liker jeg ikke atelieret så godt, fordi det er mindre og mørkere enn det forrige. Men mørkere har det jo vært fordi det har vært så varmt, så det har vært nedtrekte rullegardiner overalt. Nå er det lysere. Men fortsatt ikke så rommelig, og det skal to soloutstillinger inn der. Det gjør meg litt motløs. Det er jo plass. Men hvor skal jeg arbeide da?

Nå gjelder det å finne en løsning istedet for å bli i motløsheten.

Tilrettelegge og triveliggjøre. Dette kan jeg jo egentlig. 

I neste uke skal jeg ha det første kuratorbesøket i det nye atelieret, de kommer fra Chile så jeg tenker det gir meg litt frihet, kanskje alle norske kunstnere har det rotete og utrivelig. Eventuelt kan jeg bruke det som en slags deadline, det er kanskje lurere. 

Koselig og praktisk. Det er målet. 

Og rommelig.

Åhå håhå kei

Åååååååkei. Nå er jeg på jobb igjen! Jeg hadde gjerne hatt en måned fri nå, men saker må gjøres! Pinner må flyttes! Fakturaer sendes! Entusiasme oppstables! Utropstegn brukes!

Jeg har hatt to og en halv dag fri, for jeg hadde jo lovt meg selv at når bare alt dette maset med karrieren var over, da skulle jeg få bygge om salatkassen som snøen hadde tatt, og da jeg sto der onsdagen med kappsag og drill og spade tenkte jeg at HVORDAN lot jeg meg lure til å tro at dette er en premie?!?

Men så kom jeg forbi stadiet som bare er å rydde og spa og leite etter de skruene man trenger, og nå er salatkassen ombygd til et peonbed og tre plantekasser på hjul, så kan man trille dem rundt ettersom man lyster. Jeg tror sannelig det må komme et bilde her. Jeg må bare ta det først.

Nå kjenner jeg på en liten motstand mot jobben min, men bare bitteliten, og det er bare å ta tak. Det er nok samme motstand som alle føler når sommeren er over. Og jeg kunne hatt fri i dag også, men transportselskapet ringte og ba meg komme meg på jobb for å ta imot "mannskiten" min, enten i dag eller på tirsdag, så nå sitter jeg her og lurer på om det blir i dag eller tirsdag, for det var vanskelig å si. Og ser på kalenderen. Den sier at det er muligheter for å ta seg noen fridager i neste uke også. (kanskje ikke tirsdag). Da er ikke været like fint, men det er jo september, det er ikke meningen at været skal være fint. I går kveld gikk jeg en tur ned til mamma i høstmørtna. Sandaler og shorts, og et refleksarmband rett rundt armen. Det skal jo liksom være på en boblejakke. Ikke rett på huden. Rare greier. Nordlys i shorts. Hvem hadde trodd.

Faktura og rydding, det står nok øverst på planen i dag. Og etterhvert organsiere salget til Nasjonalmuseet. Pinnene må jo komme seg dit. De tar frakten altså, men jeg må sørge for at det er riktige pinner. 

Jaja. Fri hadde vært bedre, men dette er ikke så verst. Jeg visste jo at jeg ikke skulle ha fri nå. Og jeg har kaffe og hårstrikk og lypsyl. Det er greit. Jeg klarer meg.

pennpapirogliste

Jeg er hjemme. Det er så rotete og skittent som det blir når tre stykker kommer dumpende inn med kofferter og bagger og to av de tre har holdt fortet alene før avfart, med forståelig lite fokus på husvask fordi den siste avfartet lenge før de to andre.

Det var en ganske humpete tur hjem, jeg har mindre toleranse for det enn før, vi måtte også forsøke å lande dobbelt så mange ganger som jeg synes er akseptabelt, men nå er jeg her. Jeg rydder i filer på datamaskinen, svarer på epost, prøver å få orden i kalenderen, og det er minst to fakturaer jeg burde sende men den ene er ganske komplisert og burde slås sammen med den andre og den andre overrumpler meg. Jeg vasker klær. Jeg skal rydde. Jeg får oversikt over livet igjen. Jeg kunne tenkt meg litt mindre mas med det der livet, men jeg er voksen, jeg har en jobb, mann og barn også, det er sånn det er. 

Penn og papir og lage liste, det tror jeg blir en bra tilnærming. 

penn papir og lage liste, 

det er starten på det som kom etter sommeren som egentlig ikke var. I sommer var det bare jobb og så var sommeren over, nå innser jeg, som alle andre, at her er høsten, selv om det er uvanlig varmt. Jaja. Penn papir og lage liste, og så ser jeg om det kanskje blir noen dager fri denne høsten etter sommeren som gikk meg hus forbi. Jeg tror det må bli det.

snart

Nå skal vi dra. Vi skal ikke gjøre noe annet i dag enn å dra. Det er bra. Vi kunne dratt på Nasjonalmuseet eller et annet stort bygg og tilbragt dagen der, men det plasker ned. Vi gidder ikke. Vi pakker og støvsuger, snart skal en av oss dra og kjøpe sushi og så drar vi vel ut til flyplassen på et tidspunkt. Der er søstra mi med to små barn og hun kan vel trenge alle de hender vi kan mønstre for hjemfarten.

Og jeg er stresset, for jeg ser at innboksen fylles opp og jeg vet jo at det ikke er sånn at jeg kommer hjem og kan ta fri noen dager, men inne i hodet mitt så var det litt sånn likevel, og nå er det hjem og lande løpende, og jeg hadde ikke så lyst til det. Men det blit fint å se Jendor igjen. 

Og så må jeg jobbe. 

oisann

Ja det kom jo litt folk da. Her står jeg ca midt i salen, strekker meg på tå og tar ett bilde. Det er det eneste bildet jeg har tatt i løpet av kvelden. Jeg snakket ca tre sekunder hver med alle jeg kjente. Det er fortsatt over min begripels at alle disse fremmedfolkene kom på min åpning. Nå er jeg utslitt og glad og skal ikke snakke om meg selv på ca en måned eller mer.