trekker tilbake en klage

Jo, dere vet den der vekkerklokka som jeg har klaga så mye på? Den som snoozer med litt over tyveminuttersintervaller? Jeg har jo forbannet den for denne langsnoozingen, to ganger snooz og så har du sovet i tre kvarter. Jeg skrev engang at "det er ikke en vekkerklokke det er en forsovelsesklokke!"
Håpløst. Håpløs vekkerklokkedesign!

Men i går oppdaget jeg at man kan stille slumringen selv. Det er altså jeg som har satt den til å ringe med 23minuttersintervaller. Selv. Riktignok uten helt å ane hva jeg gjorde og hva jeg stilte på, men likevel. Jeg burde nok innsett det.
Ikke engang vekkerklokka si skal man få være langsint på.

klisterhjerne

etter å ha vært borte i den svimlende sum av over syv dager, har jeg glemt portkoden så ettertrykkelig at det er ca umulig å komme seg inn hjemme, medmindre man står og ser snill ut utfor døra til oppgangen i rushtiden.

jesus. ferie er for tulinger!

Ferie. Hahahah.

Da var denne ferien over.

Enkelte har stilt spørsmål ved ens tilregnelighet når man velger å feriere i Finland.
Men Finland er jo fantastisk. Hele Finland. Det er som hjemme men i en parallell verden. Hjemme som hjemmehjemme. Alle ser ut som de kommer fra Pasvik eller Bugøynes eller Vardø. I ansiktene sine. Det er kjentfolk. Men ofte er de hakket skarpere kledd enn i Pasvik, iallefall i Helsinki da, kanskje ikke i Ivalo. Men de har liksom uansett sitt helt eget motebilde og skiter i hva resten av verden driver med. De har sitt helt eget alt og skiter i hva resten av verden driver med. Det er jeg så fascinert over.
Og Helsinki er særlig fint, med sin halv-gammelsovjetiske stil, og så har jeg jo bodd der og kjenner igjen steder og får sånn glimt av sånn-var-det-da, hele tiden. Sånn var det da jeg akkurat var kommet, og det var 25 minus, og telefonnummeret til henne jeg skulle bo hos ikke virket og jeg sto inne i den der butikken med den kjempestore bagen min og frøys og forsøkte å komme igjennom på telefon.
Bortsett fra at stort sett var det jo mye artigere enn dét, da.

Selv stiller jeg spørsmål ved enfoldigheten i det å dra på ferie. Det GÅR jo ikke. Det er bare å glemme. Det hviler en forbannelse over det hele. Nå var jeg riktignok frisk i et par dager, men da var ikke akkurat the Stig på topp.
I slutten av mai var det meningen at vi skulle gjenta bragden, med en liten uke i Paris, men vet dere, vi driter i det. Vi har avlyst. Nå er det jo stort sett det vi gjør med ferier, fordi noe annet kommer i veien, vi avlyser og utsetter og sier, OK, da gikk det ikke nå, men hva med i mai?
Denne gangen har vi bare avlyst. Vi skal ikke på ferie. Ferie er ikke for oss.
Vi vil heller være hjemme og jobbe.

bieberissa

Av en eller annen grunn har vi lagt opp den siste tidens bevegelser parallelt med Justin Bieber sine.
Oslo, Stockholm, Helsinki. Han var der. Vi var der. Samtidig.

Så jeg burde jo begynne å venne meg til det, men fortsatt er det sånn at om jeg går ut en dør og ut på gata, og blir møtt av hundrevis av hylende og skrikende og gråtende jenter som springer mot meg, (og forbi) så blir jeg helt skrekkslagen i minst tre øyeblikk. Det er virkelig skremmende. Før man tenker "justin biiiiber" og hjernen kobler seg inn igjen.
Dette har hendt tre ganger bare i dag. Jeg vet ikke hvorfor han alltid liksom er rett bak meg, for det er han ikke, men iallefall har limousinene hans kjørt forbi meg et par ganger.

Jah. Det kan jo faktisk være han som følger etter meg. Isåtilfelle ønsker jeg at han slutter med det.



Jeg blir litt fascinert av de der jentene, det er noe eget der, noe i blikket og kroppen og bevegelsene, de er ikke helt tilstede men enormt PÅ likevel. Fjerne og intense på samme tid.
Og så skal man ikke gjøre narr av dem. For det er jo åpenbart en veldig virkelig greie for dem.
Istedet kan man for eksempel lese denne kronikken.
http://www.dn.se/kultur-noje/kronikor/hanna-fahl-det-ar-inget-skamt--vi-forvantas-bara-garva-at-att-de-unga-tjejerna-s

updates

æ vil bare informere alle om at æ har fådd ei ekstremt fin og ekstremt gul jakka!


voi herran.

woho ho ho!

men i dag! i dag er jeg oppe og spretter! og jeg blir halv sytti! på ordentlig altså, jeg har jebbursdag.
vi skal ta fergen inn til sentrum og kjøpe artige og fine ting til meg både fra the Stig og the Svig(ers) og fra mine egne 2-3 foreldre. voi herran loid.
jeg vet med meg selv at jeg har en tendens til å gå litt hardt ut når jeg endelig er oppe av sengen så jeg skal ta det litt med ro og gå og spise kake hver gang jeg kjenner meg litt slapp. eller kanskje helst før jeg kjenner meg litt slapp.
og så skal jeg kjøpe kjole. eller ytterjakke. og ikke spare pengene til husleie. (joda) (neida)

Jippi!

(en annen artig ting er at nå er det 25. april, min dag, og nå er det 25 innlegg igjen til 2000. må jo være et tegn)



på den annen side-

- er dette den billigste ferien jeg noengang har vært på.
jeg har brukt 5 euro på nesespray og snørrpapir, og 30 euro på et ukeskort for all mulig kollektivtrafikk som jeg jo ikke har benyttet meg av.

men nå gir jeg opp dette med ferie. dette ble siste gangen.

selvsynde meg

jeg vil ut og sprette på esplanadaen.
ikke ligge syk og dandert med snørrpapir på suomenlinna.

sukk.

snrrrrk

ok. det er ikke det artigste i verden å være syk når man endelig har ferie etter årevis uten, men sånn er det. gidder ikke bruke bloggplass på noe alle kan forstå.

derfor:

steder på S jeg har bodd:
Sør-Varanger
Solhemslia
Slovakia
Södermalm
Skarpnäck
Siltamäki
Suutarila
Sinsen
Sverige
Stockholm
Zetlitzgate (kåm aan)
Skomakerböle
Södra Finlands län

akksom jeg har glemt noe. akkurat nå befinner jeg meg på Suomenlinna.
men det gjelds jo ikke.

The Stig er best, ingen protest

men hurra for the Stig, som har jebburs, og som takler fint å ha en syk kjærest på besøk sjøl om det betyr at han må gå og hentefinne sin egen presang på morgenen, og kjøpe kake sjøl. Hurra!


første feriedag

Våkner med spiker i halsen og trespon i hodet. Har holdt sengen i hele dag og planlegger å følge på med mer av det samme.
Hurra.

Ferri! HÅH!

ja jeg har ikke varslet det men jeg er på ferie!

altså denne ferien som har vært planlagt og avlyst med tremånedersintevaller siden 1983 eller deromkring.

helsinki!
og da jeg tok bussen inn til jernbanetorget der huskjæresten, som er i midlertidig permisjon sto og ventet, var det nesten samme rute som jeg kjørte når jeg skulle inn fra siltamäki og til sentrum den gangen jeg bodde her for fem år siden, og så satt jeg der på bussen og plutselig sa hodet Om du ser opp nå ser du det der artige YIT-skiltet og det gjordet jeg og fra da av og inn kjente jeg meg igjen hele veien, ikke helt, men nok. og så kom 70T-bussen kjørende forbi og det var jo den jeg alltid tok, og så ble alt så hjemmekoselig liksom.

ferie. wow.

det er nå noe med dette elektroniske.

Jeg har enda ikke ringt til den amerikanske kundeservisen som skal hjelpe meg med mitt problem med McAfee. Jeg har hatt det for travelt med å ha trøbbel med min e-legitimasjon. Som er noe de driver med i Sverige.
Den bare vil ikke. Så da må man ringe banken sin midt i selvangivelsestiden og håpe på at de tar telefonen og at problemet ikke er såpass spesielt at man må snakke med noen i Amerika.

Og før noen sprekker av spenning kan jeg si at jada de tok telefonen, men de skjønte til syvende og sist ikke noe av problemet og de trodde ikke det fantes noen i Amerika som kunne hjelpe.
Jeg kan nå, etter mye plunder med trivelig stemme på telefon, logge meg inn med e-legitimasjon, men jeg får ikke signere noe, hvilket vil si at jeg kan gå inn og se hva som foregår her og der, men jeg kan hverken si ja eller nei til at det foregår eller, si, sende en søknad noe sted, hvilket jo er sånn som kunstnere driver med.

Så da skulle jeg få tilsendt en ny del, men den ankommer mens jeg er i Helsinki og det som også ankommer og avgår er noen viktige frister. Jaja. Jeg hadde sikkert ikke fått noen penger uansett.

bomull i hodet, bomull i øret

I går måtte jeg google øret mitt før jeg gikk og la meg og i natt har jeg sovet med en olja bomullsdott i øret. Det hjalp litt. Jeg var litt bekymret for at jeg skulle våkne opp og så var den borte og ikke til å finne, eller for at jeg skulle sove på det andre øret og ikke høre vekkerklokka gjennom bommulsdotten. Men det gikk bra.

Derimot har jeg drømt at jeg egentlig var dattera til politimesteren i Sør-Varanger. Dette er sikkert en slags rest fra barndommen da mamma pleide å si til meg at jeg egentlig var noen andre sin unge. (Maila sin, for å være spesifikk.)
I drømmen viste det seg at politimesteren hadde 18 barn, jeg var "nr 4 eller 5" og jeg tror hun hadde adopert bort dem omtrent alle sammen. Det var litt skuffende, men ikke verre enn at det var til å leve med. Dessuten jobbet jeg i politiet så hun var både sjefen min og min biologiske mor og det ble litt komplisert.
Ja, og det skulle være hemmelig. Men, som sagt, til å takle.
Men! Ettersom jeg ikke var same i drømmen, men politimesteren var det, var jeg jo plutselig same jeg og, og jeg fikk magiske evner når jeg tok på meg luhkka. Altså, om jeg flappet med den kunne jeg fly litt omtrent som med en fallskjerm. Og det var jo et stort pluss.

Da jeg våknet føltes det som alt dette hadde en helt åpenbar sammenheng med bomullsdotten, men denne sammenhengen har gått tapt for meg nå.

øøøøøø

men i dag er jeg trøtt altså. ikke går det fort ikke.

og så så utrolig lemster i håret! på andre dagen på rad! det er ikke til å forstå. og øret. vondt i øret når jeg beveger for fort på meg. sukk. kroppen altså, og alt den finner på.

men i går fikk jeg sydd fast holbien på kofta mi, med maskinsøm. hurra. da var den kofta ferdig. for tredje gang. det må vel holde.

på bestilling: en spisestol

Til Påskeharen:


Helgen.

Etter sløydsirkelen i overigår (det heter overigår nemlig) havna jeg og Jeanette på galeien. En øl ble mengdevis og dere vet når man neste dag tenker Jeg burde nok ikke drukket den der siste ølen?
Da jeg våknet søndag tenkte jeg Hurra for både den siste og nestsiste ølen. Og den før den igjen! Det var en urimelig artig kveld på byen.
Jeanette er den eneste jeg vet som synes Skarpnäck er sentralt, og det er jo fordi hun bor der hun bor, ute i Gokkas, så hun har etterhvert etablert egen dyne og pute hjemme hos oss.

Søndagen våknet vi forholdsvis tidlig og den godeste Jeanette skulle på hagemesse og kjøpe fontene.
Hun er den eneste jeg vet som a) drar på hagemesser og b) ønsker seg fontene. Det er litt som å ha en venn som er fritidsatanist. Imponerende og vanskelig å sette seg inn i. Hun var ganske kjapt ute av døren for å oppfylle søndagens krav (a+b).
Men når pengboken ligger igjen i Skærps, bussjåføren kjører feil og man må kjøre både hit og dit i timesvis og dra på messe opp til flere ganger både med og uten penger, da rakner motivasjonen for selv den ivrigste froskefonteneinnkjøper. Så det ble visst ingen fontene. Litt synd egentlig for jeg hadde gledet meg til å se den.

Selv lå jeg på sofaen og spilte spill på mobilen og var glad for at jeg verken var på buss eller hagemesse.  Og tenkte litt på det faktum at det eneste viktige jeg skulle gjøre på lørdag var å vaske klær og da var jeg istedet ute og drakk med en fonteneentusiast.
I dag må jeg kjøpe sokker.

IKKE sant

Faen nå har jeg havnet litt bakpå, jeg kan ikke holde på på denne måten om jeg skal ha skrevet 2000 innlegg innen når-det-nå-var.

I går var jeg på sløydsirkel og fikk tatt ut deler til den blå brokadekofta mi, og fordi stoffet ser ut som det gjør har det nå startet et ukontrollerbart rykte om at jeg skal gifte meg. DET SKAL JEG IKKE. Jeg skal bare sy ei kofte i lyseblå og hvit brokade fordi stoffet kosta 50 kroner meteren. Og om jeg skulle gifta meg, og OM jeg skulle gifta meg i kofte, hvilket jeg ikke har noen planer om, ingen av delene, skulle nok noen andre fått sydd kofta. Jeg ville ikke gifta meg i en avansert potetsekk av blå brokade.
Jeg dementerer altså ryktene her. Jeg har også forsøkt å gjøre det samme på facebook under diverse innlegg men jeg vet ikke hvor effektivt det har vært.

Sukk. Det er farlig å gå på sløydsirkel. Plutselig er man forlovet.

ja nei selvsagt ikke problemfritt.

Åh, data.

Jeg skal innstallere et antivirusprogram. For mac. Fra nettbanken min. McAfee.

Og det går jo selvsagt ikke. Jeg har ikke engang kommet til innstalleringen, jeg klarer ikke å laste det ned. Jeg får bare beskjed om at McAfee ikke klarer å finne Ubuntu, men hvorfor tror de at de skal klare å finne Ubuntu når jeg har sagt at jeg har OS?

Så jeg har kontaktet support, som sier at den ene maskinen er for gammel og at den andre får problemer fordi dette er via DnB. De har omdirigert meg sånn at vi unngår Ubuntu-problemet, istedet får jeg Ukjent Problem Oppsto. Da var vi like langt alle sammen, men nå gjenstår det å kontakte amerikansk kundesupport for det er visst det som" jobber med mac".
Og de bor jo i Amerika. Og vel gjør internett verden mindre men det eliminerer ikke tidssoner. Så jeg må kontakte dem natterstid når de har arbeidstid.

Alt var lettere før mac begynte å pådra seg viruser.

Hallo ja?

Jo men dere husker alle de der vitsene og vitsetegningene som kom når handsfree ble vanlig, sånne "nei han er ikke gal, han snakker i handsfree" eller, "ja han er gal men vi ga ham en mobiltelefon med handsfree så nå er det ingen som merker det lengre"?
Ja, hahaha.
Men i går på vei hjem gikk jeg forbi en dame som satt på en benk og snakket livlig i telefonen. Og jeg vet ikke helt hva det var som fikk meg til å snu meg idet jeg gikk forbi, men hun hadde ingen telefon i hånden. Hun holdt bare hånden tom opp til øret.

Så, ringen er sluttet, eller noe sånt. Eller kanskje helst en mer snerten avslutning enn dét, men jeg kom ikke på noen.

i dag

I dag har jeg vært på Konstfack. Det var egentlig ganske fint. Det var fint for jeg er ferdig der, og fint fordi jeg ikke mistrivdes forferdelig der, som tilfellet var med Khib, Kunsthøgskolen i Bergen.
Så da var det bare trivelig å rusle litt rundt der, ingen dårlige minner, og ingen voldsom lengt tilbake.

Og så fikk jeg hente kapp i kappkassene på treverkstedet. Det var derfor jeg var der. Så nå har jeg enda fler pinner. Før skulle pinnene mine være nøytrale, nå skal de plutselig være spenstige. Jeg fikk ikke helt med meg at det skjedde, men nå er det nå sånn.

Min ekstremt hjelpsomme venn Steffan kom og hjalp meg å frakte pinner og pakk tilbake til Züder. Hva skulle jeg gjort i livet mitt uten sånne som ham. Jeg måtte gjort alt i mye fler omganger iallefall.

Da vi kom tilbake på ateliéret kunne jeg by på frukt. Han var storligen imponert.
Og tok en appelsin.
Vi holdt på å dø begge to, det var som sitroner. Han skulle gått for ananasen, vettja.

tilbud og etterspørsel

Altså, har jeg sagt at det nye ateliéret mitt kommer med frukt???
Hver mandag kommer det et helt trau med frukt. Komplett med en ananas på toppen.

Nå er jeg jo allergisk mot de fleste frukter. Komplett, med ananasen på toppen. Så for meg er det mer som om det kommer et fat med appelsiner. Men det er jo også hyggelig og det føles jo mye mer eksotisk og som et slags valg man tar, med alle de andre fruktene dandert rundt.

Men så er det nå også gratis kaffe! Og det er jeg ikke allergisk mot.
I dag hadde jeg drukket fem kopper før lunsj. Muligens kommer jeg til å utvikle en allergi der også om jeg ikke roer litt ned.
Men du vet. Jeg ser på ananasen. Og så tar jeg meg en kopp kaffe.

Får vel heller ta meg en appelsin. Eller et glass vann, kanskje. Eller faen heller, en bit ananas!

dokumenterer

Hadde jeg vært litt smartere, så hadde jeg ikke nevnt det der med 2000 innlegg. For da kunne jeg bare varslet bloggens nært forestående åtteårsdag, fått masse skryt, feiret bloggens åtteårsdag, fått masse skryt, og SÅ kunne jeg sagt og vet dere, dette er innlegg nr 2000! Og fått masse skryt!
Men så lur var ikke jeg.

I dag tar jeg bilder. Av en ting jeg har laget som er så tynn at den nesten ikke finns. Og det sier seg selv at det ikke er så enkelt å få bra bilder av noe sånt. Dessuten er ikke lyset det beste. Altså, det sner og er litt grått det der som kommer inn gjennom vinduene. Nå har jeg jo verdens mest fænsi taklys da, man kan stille farge og styrke. Utropstegn.
Og jeg som har trykka og trykka på den blå knappen på panelet for å få det litt kaldere her. Hadde lyset vært på mens jeg trykka hadde jeg vel skjønt det, men nå var det nå av da.
Jah. Jeg er jo ingen fotograf men det kommer seg vel kanskje.

Forøvrig: den beste måten å få det litt kaldere på, er å åpne vinduet.
Såvidt jeg vet. Kanskje finnes det et fænsi panel for sånt også, men jeg vet ikke hvor det evt er.

en varslet begivenhet

Innen 28. mai må jeg ha skrevet 43 innlegg til.

Eh, ja, ikke at det får noen konsekvenser om jeg ikke gjør det. Men 28. man har jeg blogget i bloggform i åtte år. Det er ganske lenge. Særlig når man tenker på at gjennomsnittlig livslengde for en blogg er ett innlegg. Eller ikke gjennomsnitt, typetall. Men hva heter "typetallisk"?
Se, der prater jeg meg bort allerede, akkurat som jeg har gjort helt ifra starten. Det jeg ville frem til med disse 43 innleggene er at det hadde jo vært stas om jeg også hadde skrevet 2000 innlegg på disse åtte årene.

Skrev jeg. Og kjente at nei, hvorfor det? Det er jo bare tall. Jeg har aldri vært særlig opptatt av den abstrakte forskjellen mellom tyve og nitten. (Den konkrete forskjellen derimot, er det greit å ha kontroll på.) Men jeg tror likevel jeg skal gjøre det sånn, med innlegg nr 2000 den 28. mai. Bare for at 2000 høres jævlig mye ut.

Vel. Jeg mista litt piffen her, må jeg innrømme. For det betyr jo at det er hundrevis av dager hvert år der jeg ikke har blogget i det hele tatt. Hundre, iallefall. Men åtte år er jo en stund og må jo markeres. Og nå fikk jeg en anledning til å snakke om det litt på forskudd også, ikke bare heihopp i dag er bloggen åtte år, men å dra det uuuuut, lizzm.

Åtte år dere! Ikke verst, hva?

Joda. Neida. 43. Ok.

Altså, hunder! Eller, folk da!

Da jeg var nesten nybegynt på konstfack ble jeg angrepet av en hund på vei til skolen. Jeg skulle ha veiledning med en lærer jeg ikke hadde møtt før og selv om jeg bare hadde lyst å gråte og snakke om hunder måtte jeg liksom oppføre meg litt da, og ikke gråte og snakke om hunder.
I går skjedde det samme. Bortsett fra at jeg ikke ble angrepet av en hund, men at hunden i nabosetet på t-banen, en sånn grå kamphund, altså en med dumhet i blikket, aggresivitet i kroppen og kraftig kjeveparti, som selvsagt het "Tequila", prøvde å angripe en annen hund. Plutselig.
Plutselig var det gjøing og glefsing og eieren holdt den fast med hele kroppen og den ormet seg og kjempet for å nå bort til den andre hunden og så helt, fullstendig gal ut. Til slutt fikk eieren roet ned hunden. "Fyy, Tequila" sa hun med mild stemme og ga den en halv bolle.

Argh. Enkelte folk altså. De burde vært sendt til de evige jaktmarker.

Men da jeg kom på ateliéret, hadde jeg jo igjen bare lyst å løpe og gråte og snakke om hunder. Men det gikk jo ikke. For alle har jo nettopp møtt meg så det kjentes ikke som den naturligste ting i verden.
Hvorfor får aldri hunder tulltak når jeg skal en plass jeg kjenner folk?

man stipendierer!

Dette går ganske bra.
Jeg har et rom, og det finnes et kjøkken, og kaffen er gratis.
Og hvis jeg vil ha noe mer i rommet, for eksempel en bokhylle, så kommer de med det. Eller to krakker. Og om man ikke vil ha den grønne sofaen så tar de den ut.
Fantastisk.
Jeg er bare redd for at de skal begynne å kreve noe av meg tilbake. For eksempel at jeg skal lage kunst eller noe.


I dag tok jeg alle pinnene mine, absolutt alle, og stablet dem. Det ble kanskje ikke det beste jeg har gjort.

Men jeg har ganske mange pinner!
Da jeg var ferdig ringte jeg verksmesteren på Konstfack og hørte om jeg ikke kunne få komme og rote litt i kappkassene. Det fikk jeg. De har bra pinner på Konstfack. Og en bra verksmester. Men jeg tror kanskje jeg trenger noe som ikke er pinner også. Derfor gikk jeg nettopp en tur, for å se om jeg kanskje kunne finne noe spennende. Jeg kom litt ut av det og kom hjem med årets første is.

Nå skal jeg destable.


Rom!

I morrest kom det en veldig trivelig sjåfør fra Lillebil her i Skarpnäck og kjørte pinnene mine inn til Züder. Og dermed var jeg igang. 

Iallefall var jeg igang med å sortere pinnene mine. Det er jo også artig. Jeg oppdaget at jeg har uhorvelige mengder små plater og det er jo dem jeg liker minst å jobbe med.

Og så har jeg oppdaget at en av de andre stipendiatene ikke forstår norsk. Jeg er litt lei av det der. Svensken min svikter meg alltid når det gjelds som mest. Jeg for bare holde meg for meg selv inne på ateliéret i seks måneder så går det vel bra. Jeg har jo pinnene mine.

Og så har jeg oppdaget hvor deilig det er å komme hjem når man har vært borte hele dagen istedet for å ha kontraproduktivt hjemmekontor hele dagen.

I morgen skal jeg oppdage hvordan det er å få jobbet litt utover det å sortere.








 
kontor med grønn sofa

kontor blir verksted uten grønn sofa
  
påbegynt sortering. fant en krakk som var fin til pinnelager. håper ingen tar seg nær av uortodoks bruk av møblementet






transport

Jeg har klabbet til det sure korset og kjøpt det rådyre månedskortet til SL.
Jeg skal ha ateliér inne på Södermalm i seks måneder framover og det blir for langt å gå. Guggelmaps mener det tar nesten to timer, jeg mener at da går du ikke spesielt fort, for sist gang jeg faktisk gikk den turen tok det to timer og da rakk jeg å gå meg vill i sirkler inne på Skogskirkegården.
Men det er nok likevel litt langt selv om det er under en mil. Og det er for mye is og sne enda. For sykling, altså. Nå har jeg ikke sykkel men jeg mener å ha hørt at det er noe man kan få kjøpt.

Jeg må innrømme at jeg kanskje er litt redd for
a)storstadssykling
b)sykling på motorvei
og ikke minst
c)endel andre syklister,
men om jeg kan få kjøpt en sånn sykkel som alle kan se bare har to gir, så er det ingen som forventer at jeg skal verken kunne trafikkregler eller sykle råfort, håper jeg.
Og når det nå koster mindre enn et månedskort for en sykkel så er det ikke så mye å spekulere på.
Gullemaps mener at jeg bør klare turen på 35 minutter om jeg bare har sykkel, jeg vet ikke hvor mange gir de har beregnet at jeg skal ha da, men det høres jo bra ut. 

Nå skal jeg prøve å få booket meg en budbil, som kan kjøre pinnene mine inn til Söder. Jeg aner problemer basert på kundeskjemaet som ligger på nettsiden deres, eller kanskje mer basert på min status som problemsvenske, men de holder til her i Skærps så kanskje jeg kan gå og gråte på kontoret deres om jeg blir nektet som kunde.
Iallefall kan jeg jo ta en telefon.


Apriltradisjoner

I mange år kjørte vi samme aprilspøk hjemme hos oss. Offeret var selvsagt pappa, ettersom ingen andre er så distré at de går på den samme usannsynlige historien år etter år etter år.
Så første april fikk pappa beskjed om at Per Wesmajærvi, som bodde borti svingen, hadde ringt og sagt at han måtte komme. "Jaha, jeg ringer ham," sa pappa, men vi sa at neineinei, han hadde sagt at pappa måtte komme. Ja, det var nå underlig, syntes pappa, men pappa la avgårde.
Og i nr 56 hadde de etterhvert teen klar første april, ettersom pappa ikke drikker kaffe, ikke for å være høflig engang.

Så, tilslutt et år, innså han at nei dette hadde han vært med på før.
Og da savnet de ham borte i nr 56 og lurte på hvor han blei av.

Vi får se. Jeg får vel ta opp tradisjonen igjen kanskje, om jeg klarer å holde meg alvorlig.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...