frk.figen skjønner ikke helt hva som foregår, men tar det til etterretning

I sommer gjorde jeg et prosjekt der vi helt gratis fikk låne en låve, det var bare å koble til strømmen!
Som ikke var bare-bare, men det gikk til slutt. Enda verre var det å få koblet fra strømmen, det var et sant eventyr i flere ledd med mange emailpartnere innvolvert, til slutt var det hele endelig koblet fra, og ettersom det ikke var varme i den der låven og vi bare hadde hatt lyset på, og så kappsaga da, hadde vi brukt så lite strøm at strømselskapet endte med å betale oss penger. Altså, de hadde kalkulert strømforbruket, og da vi sa opp og sendte inn målearvlasningen hadde vi ikke brukt i nærheten av det de hadde trodd.
Så de satte inn 528 kroner på kontoen vår.
Alt vel.
Og alt vel et par måneder til.
Så får jeg en regning med inkassovarsel på 300 kroner.

Jeg skjønner det ikke helt, men det kan virke som om strømselskapet synes at når de gir meg penger, må jeg gi dem også noe. Jeg fikk en regning før sluttregningen, som jeg fikk beskjed om å se bort fra siden jeg snart kom til å få sluttregningen. Det kan virke som om de løy til meg der og jeg slett ikke skulle sett bort fra den.
Det jeg ikke helt skjønner er hvorfor de ikke da bare kunne sette inn litt mindre penger på kontoen min i utgangspunktet, istedetfor å skremme opp hele familien med inkassovarsel, men det kan virke som om de vil ha et sånt forhold der vi driver og gir hverandre penger, og det må jeg jo bare forholde meg til.

Hva er galt med å være flinkis?

I dag sto jeg i et kurs, skrivekurs, som jeg har syntes har hatt litt dårlig veiliedning, oppfølging og kommunikasjon. Jeg var den eneste i gruppa mi som sto uten endringer- men her skal det sies at enkelte av de andre fikk beskjed om å gjøre endringer for å gjøre teksten "perfekt". Jeg var nok hinsides perfekt. Jeg er ingen akademiker og skriver bare i vei. Eneste grunn til at jeg overhodet bruker kilder er fordi det var et spesifikt krav om fem kilder i oppgaven. Og kildebruken min er mer sånn her: om du vil lese mer om dette, se Price. Og "mer" betyr ofte "noe om emnet jeg så elegant hopper over".

På en måte er jeg redd for at jeg setter veilederen ut med å skrive om noe han åpenbart ikke har peiling på, samisk samtidsdesign, i en konfronterende tone og på en helt egen måte med blyentnotater i margen og et fryktelig ikkeakademisk språk, sånn at det blir litt vanskelig å si noe på det.
Men det er jo forsåvidt også en taktikk!


Det var noe et par av mine klassekamerater har kommentert, at jeg er den som oftest peker på svakheter ved systemet, men også følger det mest. Jeg er den som sitter og skriver fra klokken ni, og jeg er den som leser oppgaven nøye og som sørger for å ha fem referanser korrekt skrevet inn. Og leverer to dager før fristen. Og gjør frivilligleksene vi fikk over sommerferien. Samtidig som jeg protesterer mot mye av det. Det var det de påpekte da, at det var bra at det var jeg som var flinkisen som protesterte, for da var det åpenbart at jeg ikke gjorde det fordi jeg var lat eller ikke gadd eller hadde sovet bort de to første ukene. Og da ble jeg jo glad.
For jeg føler meg ofte fanget i et system som ikke ser hvor stivt det har blitt, og hvordan det leverer ut oppgaver fordi det tror det skal, uten å tenke gjennom om man egentlig får så mye utav det i denne formen.

I dag grudde jeg meg egentlig ganske mye til presentasjonen. Og jeg var irritert  på den. Her skriver man side opp og side ned i fem uker, og så skal dette presenteres i løpet av ti minutter. Målt med eggeur. Hva får man egentlig ut av det?
Jeg var irritert fordi vi skulle presentere på denne måten, og irritert på meg selv fordi dette gjorde meg nervøs. Det er jo bare en skoleoppgave! Jeg må fokusere på hva JEG kan få ut av dette! Fokus!
Og så gjorde jeg den verste presentasjonen jeg noensinne har holdt, stotret og stammet og hoppet over og frem og tilbake og klarte ikke knytte sammen to setninger, folk gjespet og lekte med mobilene og huff nei. Jeg ville kommunisere hele emnet på ti minutter og det gikk ikke. Feil fokus. Flinkisfokus.
Men jeg sto.
Eufori!
(Flinkiseufori)

tilfeldige bilder i mangel på noe vettugt å formidle

 jeg og mamma etter at jeg har funnet ut at jeg ikke kan fly

 plassen min bak den fine kanalplasten
ubehagelig grafisk fremstilling i heisen, men som solveig sa, "det HØRES jo ganske koselig ut"

værsliv

Og nå har vi spist dem. Alle sju. Det var forholdsvis mye arbeid. Svenskene og deres tradisjoner altså.

Videre har svenskene fortsatt telefonen min. Sukk.

men bortsett fra det da. Er alt greit. Jo forresten har jeg vasket en genser som kun hadde vaskeanvisninger på koreansk og nå er den skuffende liten.

Dauingene

Nå er gjengen fra Dalarna kokt, og det krafser ikke lengre lystelig fra badekaret når man skrur av lyset på do. Eller når man går på do om natta og er for trøtt til å skru på lyset.
Men på den annen side kan man atter ta en dusj.

nye samboere!

jeg har fanget kreps!

Jeg har vært med klassen min på tur til noen i klassen min, og svensketisvensket, spist kreps og fanget dem, æh, i den rekkefølgen faktisk, og jeg sa meg frivillig til å ikke være med ut å fange kreps om natta, spennende!,  men heller renske og pakke sammen teiner, og da var det noen dumme kreps som hadde gått i teinene midt på dagen, og de fikk jeg for plutselig syntes jeg det var sånn en fantastisk reisegaveidé.
Jeg hadde jo tross alt vært borte fra mannen i et døgn. Og han hadde jo ikke noen sinne vært på krepsefest og fått kreps i teiner som bare skulle tas opp og slås sammen.
Så da fikk jeg en isboks og hullet den og så gikk jeg john, paul, pater, peter, Paul II, mary og jendor om bord på toget.
Og metroen.
Så tror jeg de ble litt bilsyke for de ble veldig slappe og jeg hadde jo så lyst å komme hjem og rope "reisegave!"og så skylle det krafse så mystisk i posen med isboksen (og vann altså!) men litt sånn ettehvert når de ble fremvist ble det veldg liv i dem.

Nå sa det plopp og mannen sa "hva var det?" og det var jendor som hadde klatret ut av bakebollen gjengen har blitt omplassert i og over i vasken.

Jeg har lurt litt på om jeg skal koke dem eller ha dem som husdyr, men hvis de skal drive å stikke av må jeg kanskje koke. Det hadde vært fint å ha dem på verandaen for eksempel, litt gøyere enn potteplanter. Pottekreps!
Men det må kanskje mannen bestemme siden det er hans. Når jeg tenker meg om.

til informasjon

kjære mamma og knut, kjære pappa, kjære kirkenes

ettersom jeg ikke har så bra telefon for tiden vil jeg informere om at utstillingen er utsatt en uke og at den åpner den 29. oktober. Det er en lørdag og jeg kommer på onsdagen før, om kvelden.
Ved avreise tar jeg i mot alt jeg kan få av elg, rein og hjembakt brød, og jeg blir veldig glad hvis noen kan fikse en laks til meg. En side holder i massevis. VELDIG glad. Ikke oppdrett altså.

Er det noe dere ønsker dere fra storbyen? (de har ikke norske gråpærer her)


Jeg ringer når telefonen virker igjen. Det vil si, det går an å ringe meg, men man kan ikke snakke så lenge for telefonen misliker lengre samtaler.

fraværsmelding

jeg skriver oppgave. skal leveres i morgen. da kan jeg ikke skrive på bloggen, det blir feil skrift.

To finnmarkinger

Et gjeng svensker går pratende forbi to finnmarkinger på veien.

Svenskene fører en samtale: -....hurdi buuurdi huuurdi hey huuurdi klurigt!....

Finnmarking 1 (til finnmarking 2): Ka betyr klurigt?
Finnmarking 2 (til finnmarking 1): Kukat?

fargefundamentalist

Man skulle tro kunststudenter var litt mer åpne for hva folk har på seg. Ok, så er jeg kanskje litt fargerik i dag med ikke to matchende klessplagg, blå knesstrømper og gule sko, turkis jumper og rødstriped piratbukse, men kåmaann!

"Silje, you make me laugh of your body!" som Ploy sa.

mer samme

I natt drømte jeg en skummel drøm om en workshop om neidenvotten som jeg deltok på. Fikk betalt og alt.

Finnes neidenvotten?

sum

Jeg er litt umotivert. Men om jeg ikke blogger, får jeg ingen kommentarer, og da blir det bittelittegranne kjedeligere på internett, så jeg skal blogge likevel jeg. Nå ble det vel klaps i taket tenker jeg!

Tenkte jeg skulle oppsummere mitt første år her i Ruotsi.




August:
Jeg kommer flyttende med huskjærest i bil lånt av svigermor. Noe nervøs over hva huskjærest skal si om husværet, siden jeg har funnet det helt sjøl og det er litt gult. Huskjærest strålende fornøyd, og neste dag ca blir det

September:
Jeg forsøker å finne ut av å bo i Sverige og av skolen min. Fine folk i klassen. Skatteverket ordner opp i alle mine problemer og jeg får svensk personnummer og blir Utvandret fra Norge. Jeg blir kjent med vaskekjelleren og pappmacheveggen mellom meg og soverommet til naboen og svenske melkepakker. Mamma, Knut og Sola kommer for å feire mamma sin 60årsdag i slutten av september og får ikke hotellrom og det blir camping i stua.

Oktober:
Folk skjønner ikke hva jeg sier og hvor jeg kommer i fra, jeg blir angrepet av hund og får Skrekken og skremmespray.
Byråkratiet byråkraterer men jeg venner meg til det. Jeg kjøper ny mobil som går i stykker.
Jeg moteblogger. Og deltar på dugnad i borettslaget. Innser at man ikke får tak i fårikålkjøtt i svenskelandet.

November:
Jeg skjærer igjennom og bestiller flybilett hjem til jul enda vi ikke har juleferie.
Forsøker å få meg bankkonto og det viser seg i ettertid at mange tror at denne historien er sterkt overdrevet men den er korrekt hjemfortalt.
Jeg kjefter på samtlige gutter på avdelingen min fordi vi er åtte jenter av 80 studenter som møter opp for å rydd etter skolefest.
Mobilen går i stykker igjen.

Desember:
Gruppearbeid på skolen. Jeg blir gal i hodet av det. Mari kommer på besøk og jeg blir normal igjen. Hun går på en hjort men glemmer ingen feler noen steder.
Jeg forsøker å få tilbake mobilen min. Herrejesus. Drar en tur til Helsinki og har det overraskende bra. Kjenner at jeg har en spitzenklass klasse.

Januar:
Klassen min møter på skolen lenge før noen annen klasse og jeg kjenner på oppgittheten over hvor dårlig organisert ting er.
Kjenner også veldig mye på at språket mitt begynner å gå litt i stykker for meg. OG soverommsveggen, med knokene, fordi naboen snoozer med treminuttersintervaller i timesvis.

Februar:
Nå begynner jeg å bli vant til å bo her. Det er jo alltid deilig.
Det er sthlmsmessa og jeg treffer den gamle verksmesteren min og snakker om den gamle skolen min.
Den nye skolen min blir litt i overkant for meg, mange kjedelige kurs som ikke føles så relevante.

Mars:
Hanhvisnavnmåikkenevnes har vært i sthlm men skal tilbake nord, og fyller kjøleskapet før han drar. Jeg er en femtitallsmann. Funderer over skolesituasjonen, er på nippet til å slutte.
Har vevebonanza. Kommer i kontakt med sameforeningen og trivelige folk der.

April:
Mannen har førtiårsdag og jeg arrangerer overraskelsesbursdag. Det skjer nok andre ting også, men for meg handler hele april om ikke å blir avslørt i overraskelsesplanleggingen.

Mai:
Kommer vel mer eller mindre til at jeg skal gå ferdig Konstfack. Bruker store deler av måneden til å slåss om å få lov til å bruke prosjektrommet jeg har booket, til prosjekt. En annen student vil også bruke rommet, til å bo på.

Juni:
Ja, det er jo ferie!
Jeg og søstersen får hytte av min far. Jobber med prosjekt og overøses med penger. Jeg og mannen kjører bilen til svigermor til Trøndelag. Bor på hotell og greier.

Juli:
Er i trøndelagen og vever med flaggstang. Jeg og the Stig drar på ferie i Stockholm! Det er himla stas. Vi får besøk og omjusterer temometeret til å bare vise fahrenheit.
Tilbake i Kirkenes sloss vi med flyttelasset men det blir også noen fine turer.

August:
Ja de var jo nesten i går. Likevel husker jeg ikke helt hva som foregikk. Mer prosjektjobb. Forsøker å kjøpe hus i kirkenes men det går i dass. Begynner på skolen igjen og det er utrolig deilig å begynne på skolen uten å i tillegg skulle være ny på skolen.

September:
Det er nå det! Heihei!

nitti prosent av alle drømmer du drømmer er mareritt. Eller åtti. Eller søtti eller noe.

Jeg drømte en vanvittig skummel drøm i natt som fortsatt trykker litt på systemet.
Jeg og mannen og en kompis ble nødt til å campe ute, sove i det fri, jeg husker ikke helt hvorfor men jeg er jo redd for bjørner så jeg torte ikke gå å tisse alene i skogen. Hanhvisnavneimånevnes er jo en helt i alle tilstander og ble med for å holde vakt. Det var natt og mørkt.
Mens jeg satt og tissa så vi konturene av noe som rørte seg lengre inni skogen. Var det en bjørn?
Nei! Det var en prest i refleksvest! Vi beholdt begge tilkjempet roen, og beveget oss sakte og baklengs tilbake til leiren uten å lage en lyd.

I tillegg spiste jeg en litt for gammel pølse til frokost som smakte fisk så jeg er litt i ulage i hele meg i dag.

Nei, det er ikke meg. Men ja, det er meg vi snakker om.

Vi skal ha sånn innsparksfestmiddag i morgen, som andreklassen arrangerer.
I den anledning kom en andreklassing bort til meg og sa:
-er det deg som er allergisk mot alt?

Det synes jeg er en overdrivelse, da.

tistill!

Da vr telefonen levert inn. Det skl ta tre uker. Når den er ferdig får jeg en sms, som jeg jo synes er en forferdelig dårlig løsning ettersom det jo er butikken som hr telefonen min. Hvilket jeg ikke gadd å påpeke. I tillegg er a-tasten på datmskinen min begynt å fuske, og det psser jo jævl dårlig ettersom jeg skriver tekst for tiden og hele tiden må gå tilbake i teksten og sjekke om aen kom med eller ikke.

Og en av de nye masterstudentene spiller musikk hele tiden, hvilket gjør t jeg må spille min white noise ganske høyt. Jævlig dårlig musikk også, stønnemusikk med disknttrommer, jeg får lyst å reise meg å herme etter ulyden så høyt jeg kan, men jeg er jo bittelitt høflig innstilt, men det sier jeg bare, det er ikke mye.

Elektronikk. Nåtidens tuberkolose

Jeg er på mange måter ikke helt ferdig med inlegget for i går. Fortsatt oppgitt. Jaja. Menmen.

Nå funderer jeg helt seriøst på å kjøpe meg ny telefon. Jeg har jo ny telefon. Men den går i stykker bestandig, som nå foreksempel. Og da har jeg jo min forrige, som er min nåværende norske, men den er også litt i stykker. Man kan ikke snakke noe særlig i den. Så om noen hadde tenkt at vi skulle ha samtaler over telenettet i løpet av den neste måneden eller så, så går ikke det. Min norske er nå min svenske forresten, så jeg har ikke norsk mobil, og kan kun nås på det svenske nummeret.

Og nå er jeg jo så priviligert at jeg kan få telefonabonnement, etter et år i landet. Så da kanskje jeg skal ha mobil med abo og telefon som man får billig fordi man kjøper abo og gud for et styr. Hvorfor, HVORFOR kan ikke ting bare fungere?
i want phone


Men jeg har gjort en oppdagelse. Hvit støy! Jeg har innimellom følelsen av at jeg har over gjennomsnittet vanskelig for å finne roen og konsentrasjonen, men nå har jeg funnet en nettside som streamer hvit støy. Jeg bare setter på Static Radio på ganske høyt, og så sitter jeg der og leser. Eller skriver. Fungerer ganske bra. Den sjalter liksom ut Hodet som alltid vil inn og konversere når jeg forsøker å få noe gjort. Og kroppen som plutselig bare reiser seg enda jeg ville jo sitte her og lese.
Hm. Kanskje man kan få en telefon som spiller hvit støy? Da kjøper jeg.

demokratitøv og valgavlukker. Sur Figenschou.

Jeg er jo en sånn designer som er litt i overkant opptatt av demokrati. Nå fjaser jeg ikke, dette blir et fjaseløst innlegg, beklager alle medfjasere, kom heller tilbake i morgen, i dag altså: demokrati.
 Det er et ord som jeg synes blir litt for løselig omsatt innenfor designverdnen.
Det har vi jo forsåvidt tradisjon for, masseproduksjon vet dere, er demokrati. At alle har tilgang på de samme sakene er demokratisk. Jeg synes jo ikke det da. Hverken at man har tilgang på de samme sakene eller at det er demokratisk, men nå er dette en tanke fra masseproduksjonens strålende soloppgang, og ikke noe som diskuteres over brille- og vinglass på alle de hundrede designkongressene jeg har vært på, men likevel. Gammelt tankegods.
Og så har vi dette:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4217874.ece
Som får meg til å frese. Eller kaste opp litt?
Jeg husker nemlig når denne designkonkurransen ble lyst ut. Da ble det at valglokalene så forskjellige, og ja, lokale ut, nærmest fremstilt som et demokratisk problem.
I artikkelen jeg linker til blir de gamle og på mange steder nåærende valglokalene framstilt som "estetisk uverdige".
Gi meg styrke.
Skal jeg le eller gråte over at vi i Norge kan gjøre ikke-regulert estetikk til et demokratisk problem? At det at noe er satt sammen på kommunen for å fylle et behov, er uverdig? For det må jo være lekkert! Ellers blir det jo bare så feil altså! Demokrati er lekkert! Demokrati er dezign! Demokrati er overflate!

Jeg elsker at lokaldemokratiet er en slags dugnad, nå stemmer vi folkens, inn der i avlukket Inger og Geir satte opp i går, og ikke noe som kun kan løses ved hjelp av statlig utformede designinnovasjoner,
og la oss nå snakke litt om universell utforming som også er nevnt som en motivasjon for avhjelpingen av denne estetiske uverdigheten:

Universell utfoming er, for den som har glemt det, utforming som gjør at alle kan bruke samme løsning. For eksempel at blinde, lamme, gående og spastiske kan bruke samme toalett, ikke løsningen med et handicaptoalett, for eksempel. At alle kan betjene samme heis, sjøl om man ikke ser og sjøl om man ikke kan gå, og at bestikket for den med dårlig grep ikke ser ut om handicapbestik, men at alt ser likt ut.
I artikkelen pekes det på at denne løsningen tar seg av alle problemene knyttet til dette og at kommunene skal slippe å komme med lemfeldige og dårlige løsninger.
Vel. Nå har jeg jo ikke vært igjennom denne fantastiske dezignen sjøl da, stemte i ulekkert og uverdig avlukke, men skal man dømme ut fra bildene er det bare de i rullestol som omfattes av den universelle designen i denne omgangen. Men jeg dømmer fra billedbevis og kan jo ta feil.
Det som i hovedsak får meg til å reagere er at man fratar kommunene ansvaret for universell utforming.
Visst faen skal man kunne forvente at kommunene tar et ansvar her! De er jo kommunen!
Det er jo ikke Skaidibakte pensjonist- og heraldistforening, det er kommunen! Som har ansvar, lovpålagt sådant, for å bedrive universell utforming overalt hvor de bare kan! Klart de kan! Hvis de må! Og for en bra og tankevekkende start på et sånt kommunalt arbeid er ikke dette, om man nå bor i en kommune som har vært litt slapp på dette og ikke helt fått ut fingern.

Nå holdt jeg på å skrive: jeg har ikke ord. Det har jeg jo åpenbart, men de føles ikke tilstrekkelige. Jeg kjenner at jeg heller vil ha hammer. Og flammekaster.

solemiapia has left my building

Jeg tror rett og slett jeg er regelrett utslitt i dag. Vi har trumpet igjen søstersens koffert, med makt og kløkt, og her er det et poeng at det som tok mest plass egentlig var skolebøkene som hun ville ha klar og lettilgjengelige til togturen, og så har jeg avlevert henne til noen andre som skulle få henne på riktig t-bane.

Nå skal jeg skrive tekster og gå i vaskekjelleren.
Men først må jeg muligens ha meg en liten middagslur.

Store Stockholmsdag

Nå tror jeg rett og slett jeg er litt overstimulert.
Søstersen ville ha klokka på ringing litt tidlig sånn at vi skulle få kommet oss ut av huset og i butikkene og ikke kaste bort mulig shoppetid på kos. Så i god tid før butikkene eh, åpnet, var vi på plass.
Vi tok en kaffe, da. Og så byen fylles med folk og butikkene åpne dørene.

Og så handlet vi. Jeg og, men får jeg si, søstersen er i en klasse for seg. Jeg blir rent sjalu.
Nesten. Jeg har egentlig ikke råd til å ha det der talentet. Men i løpet av dagen har vi nå iallefall vært innom omtrent så mange butikker som jeg kan klare i løpet av en måned, om jeg vet at nå må jeg ha ny jumper og helst vil at den skal være fin. Jeg synes faktisk det er ganske stas å handle med yngste Figenschou. Man kommer seg rundt og man får sett en del. Man får diskutert både slott og fremmede kjærestepar.
OG vi har spist lunsj ute OG vi har spist hjemmelaga is på det der fantastiske stedet på Söder OG vi har vært på Moderna museet OG vi har spist middag på et fortau i Gamla Stan.
OG. Masse!

Nå har søstersen lagt alle sine nyinnkjøp utover gulvet og klemt litt på dem.
Muligens har hun også spist noe hun ikke tåler.
Kunne vært meg. Fint å ha slekta på besøk.

Besøk!

Jeg har besøk av søstersen som kom med toget i dag. Til min mors åpenbare overraskelse, da jeg sendte henne en mms av oss begge.
"Hæ? hvem besøker hvem?" ville hun vite.
Jeg svarte at Solveig var her! Hurra!
Mamma svarer med lettlest bekymring:
"kor artig, men ho ringte vel før ho kom?"
Jeg har humra av den hele dagen.

Nå har vi spist taco, og så blei Solveig så trøtt at hun ville legge seg. Jeg slapp. I morgen skal vi opp tidlig og handle så jeg fikk ikke sitte oppe for lenge.

GODAG da setter vi igang

Jeg trenger litt tid om morgenen. Jeg står opp sånn halv åtte og er på skolen før ti.
Når jeg kan. Det er ikke sånn at om jeg skal avgårde klokken fem for å nå et tidligfly, ja da må jeg stå opp halv tre, men når jeg kan, da sæmer* jeg litt.
Hvis jeg må stresse farer jeg og Kroppen avgårde på skolen mens Hodet blir igjen på kjøkkenet og betuttet lurer på hvor alle har blitt av. Og så blir det ingen bra dag. Selv om vi ikke alltid er så overens, trives denne lille kjernefamilien min best når vi alle er samlet på ett sted.

Jeg har dessuten en del bruk for Hodet nå, skriver oppgave skjønneru, og nå skal man jo verken være generaliserende eller opposisjonell, men jeg treffer nå engang på endel Big White Males, som enten sier at det jeg driver med ikke er design (voldsomt gammeldags) eller at det jeg jobber med for tiden ikke er en del av den samiske designtradisjonen, for det er jo, det er jo, det er jo sånne, ja sånne, (voldsomt bigwhitemalesk) og da må Hodet få lov å ta avgjørelsen om denne type utsagn skal motises i teksten, eller bare glatt overses.
Så det holder vi på med nå.
Kroppen snørrer litt og holder på med noe i halsen men har vist seg mye vanskeligere å elte hjemme enn Hodet, dessuten trenger vi noen til å betjene tastaturet.


*vet ikke hva det heter på søring

Det går seg til i år igjen

Snart, ikke akkurat nå. Jeg hadde akkurat vent meg til Konstfack og så tar de inn alle de nye studentene som jeg ikke kjenner og som prater og fyller kjøkkenet og nei og nei, jeg vil at alt skal være som før.

Nå prater de. Jeg som skal jobbe og alt. Bortsett fra at jeg blogger da.



Sukk. Ikke lett dette nei.

Thinking like this

Helgen var knall. Fine folk og mange kilometer med loppemarked. Bursdag og Landet og en liten, hemmelig hjemme-alene-fest med piker, vin og sang.

Nå er det skole igjen. I dette kurset skal vi skrive en tekst og det er jo kjekt. Jeg liker jo sånt. Sjøl om jeg tar meg selv i å lete etter raske utveier, av en eller annen grunn. ("hm, det står at teksten skal inneholde et klart formulert spørsmål, men ikke at man faktisk skal SVARE på det spørsmålet....")
Det er litt rart for jeg har jo lyst til å både lese og lære og skrive. Og hva hadde jeg tenkt å bruke den der ekstratiden jeg sparer til? Internett? ("hm, det står ingenting om skriftstørrelse....")
Teksten må desverre skrives på engelsk, for vår svenske foreleser/veileder skjønner ikke norsk, sa han. Jeg har visst rett til å skrive på norsk, jeg har en dyslektisker i klassen som finner ut av sånt, men det er jo ikke noe vits å skrive en tekst som veilederen ikke klarer lese. Så da blir det engelsk med tull. Jeg skriver jo ikke engelsk flytende og hver gang jeg lurer på et ord plopper et svenskt ord fram når jeg prøver å skyver bort det norske.

Ja. Kanskje jeg skulle skrive på teksten istedetfor bloggen.

Venter på sneen.

I dag er det så fint vær så jeg tenkte at jeg skulle prøve å ha verandadøra litt åpen.
TO sekunder!! før det kom en veps flygende rett i mot meg/døråpningen!

Helvette altså.

SUR!!!

Ja det er meg.
Jeg hadde tenkt å være frisk, istedet er jeg syk. Jeg har likevel vært på forelesning i dag. Jeg satt ved siden av koreaneren siden hun også er syk, så kan de andre være i smittevernssonen.
Jeg har nevnt henne i forbindelse med forkjølelse før- hun vil ikke snyte seg in public. Inntrekking av snørr med tosekundersintervaller er derimot helt okei. Og det blir jo helt sprø av. Så da satt vi der i det lille mikrokosmoset vår og kulturkræsja. For jeg snøyt meg jo når det ble for ille.

Jeg tror vi begge gremtes av at alle som satt foran oss trodde at det var akkurat MEG og ikke DEN ANDRE som gjorde det utenkelige. Jeg regnet med alle trodde det var jeg som satt og snufset og Voi Hoi Hoi (ikke egentlig navn) trodde nok alle trodde det var hun som satt og snøt seg.

I morgen kommer vi nok ikke til å sitte sammen.





Og bare så det er notert- hadde jeg vært i sånn form som jeg ble litt utover dagen er det ikke sikkert jeg hadde dratt med meg smittesonen min på skolen.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...