Påsken kom, sannelig

Det er påske. Jeg vet at vi har påskepynt en plass, jeg tror også jeg vet hvor. Den har ikke kommet opp på grunn av vannkopper, ikke at det var en livsomveltende opplevelse, men det var en unnskyldning. Jeg er generelt veldig, veldig dårlig på alt som har med ritualer å gjøre og det forundrer meg egentlig litt. De tar ikke tak i meg. Jeg pynter til jul, men det er tildels fordi jeg blir glad av å se tingene igjen. Julepynt fra begge foreldrehjem, englene tante Hild har brodert, nissen fra Murmansk. Robin Hood møter Bollywood-stilen som jeg undertrykker resten av året. Men jeg er ikke gift, 17. mai betyr ingenting annet en en helt akseptabel feiring av et forsholdsvis velfungerende demokrati, og vi kunne like gjerne hevet pappa innunder hytta da han døde for begravelse er bare rart, påske er en ferie som alle andre, dåp, konfirmasjon og tradisjoner som må gjøres fordi sånn gjør vi det i vår familie...russetid og adventslysestake og bryllupsdager og utdrikkingslag og takk-for-maten-taler! Juletre! Studentdåp!

Jeg kritiserer ikke andre for at de holder på, men jeg skjønner ikke hvorfor. Det resonnerer ingenting på en flekk noen steder i meg. Og jeg kan ikke forklare hvorfor. Og dét er litt rart, jeg er jo normalt intelligent tror jeg, og har forholdsvis normal selvinnsikt. 
Jeg hørte en gang en ganske interessant historie om ei som hadde laget sitt eget rituale da hun skulle skilles, der hun kledde seg naken i en skog og så kledde på seg klær som vennene hennes hadde sydd til henne, og jeg klarer jo å tolke symbolene, men jeg forstår ikke helt hva man skal med dem. 
 
Jaja.  Noen skjønner seg ikke på mote, andre skjønner seg ikke på ritualer og ritualiserte tradisjoner. 


Vi fikk en påskekurv av svigermor før hun dro på hytta, og det var jo helt storveis. Ost og skjenning og spekemat. Og sjokolade og potetgull. I dag skal vi først gå til mormor og ta inn posten og finne objekter som tilhører det lokale biblioteket og som vi ikke klarer å lokalisere i vårt eget hus. Så skal vi sitte på verandaen og spise boller som svigerinnen kom innom med. Og kanskje kaffe. Og så skal jeg og sønnen spille litt Animal Crossing. Jeg prøver å ikke jobbe, men akkurat nå jobber jeg mest med Sverige og de har jo ikke vett til å ta fri i morgen så vi får se hvordan det går.

Livstegn fra lasarettet

Jendor har hatt så inn i hampen masse vannkopper, under føttene og inni ørene og munnen og nesa og kroppen er helt dekket. Han har ikke sovet og ikke spist, og nå begynner det endelig å gå litt bedre. Han skulle egentlig vært på SFO disse tre første dagene av denne uka, jeg skulle jobbet, men i dag pakket vi ham i bilen og kjørte til Finland for vi hadde brakkesjuke alle tre og trengte litt LUFT. Og ruissipsi. Og ruisleipä, men akkurat det hadde de ikke, merkelig nok. 
 
Og nå trenger jeg å sove i min egen seng, for først har jeg sovet i Jendor sin seng fordi jeg var syk, og så har jeg sovet i Jendor sin seng fordi han sov på sofaen inne på hybelen, fordi det hjalp mot kløen å ligge inntil en sofarygg, men så våkner han og da vil han sove i vår seng, og nå har jeg sagt at han skal sove i SIN seng, for nå klør det ikke og jeg vil sove i min, men så får vi se da, hvor lang tid det tar før det tasler ute i gangen og han er på vei inn til oss. Ofte har jeg ikke rukket å sovne før det skjer og det er så vanskelig å sovne med en albu i øret og en fot på blæra. 

Jeg trenger også å dra på hytta, men det blir vel kanskje verandaen. Sånn er det. Vi har appelsiner og reiskinn her og.

Det blir nok en litt roligere påske en planlagt, men æh. Noe finner vi vel på.

Laget meg en liten råk selv også

Man kan si hva man vil om skrivingen min, men jeg tror at jeg har klart å formidle, gjennom tekst, her, at jeg har ganske mye å gjøre. Så det jeg har gjort i dag er å si ja til å lage et helt nytt verk der jeg tidligere har sagt "Nei dere må ta noe ferdig som står i Bergen nå og fikse frakten selv",  montere dette verket som jeg nå skal lage, i Oslo, og å reise til Dresden i en annen forbindelse. 

Hvorfor har jeg gjort det?
Hæ?

Det er vel fordi jeg egentlig har lyst. Men LYST og TID er ikke det samme og hva ER det jeg holder på med. 


wasserbecher vesikuppi cups of water

Jendor har fått vannkopper og det er selvsagt ikke særlig praktisk når man har mye å gjøre på jobb, og ikke kan gjøre det viktigste fra hjemmekontor, men vi har nå engang gått og ventet på disse vannkoppene som raser rundt i klassen, og endelig kom de, så det var egentlig helt fint. Nå kommer de ihvertfall ikke når vi skal reise til Oslo i april. 
Og the Stig har fått avlevert sine viktigste arbeider, og da han hadde gjort det kom han og hentet meg og kjørte meg på jobb, og nå har jeg mest å gjøre og the Stig får gjort mer fra hjemmekontor, så selv om det er upraktisk er det ikke en krise, det er bare laiflaif liksom. 
Det eneste som er litt upraktisk er at Jendor skulle i bursdag i dag og det kan han jo ikke, og vi hadde tenkt å se siste episode av the Mare of Easttown når han var der, pga barn som kommer inn på tv-rommet hvert tredje sekund etter leggetid, og bør ikke overveldes av vold og drepte kropper henslengt på elvesteinene, så nå får vi ikke sett den da. 
Jeg tror vi overlever. 

Jeg stresser videre på jobb, det er alt for mye som er uavklart nå rundt ateliersituasjonen, og ingen klare svar, men jeg får ikke gjort så mye mer med det.
Tenkte litt på det, fikk en kontrakt med litt for dårlige betingelser her før helgen, og da sa jeg NEI, det blir ikke på denne måten, og det er jo deilig å være kommet over i den posisjonen at man kan si nei uten å føle at karrieren faller fra hverandre. Innimellom ihvertfall. Jeg mener, det løser jo ikke ateliersituasjonen, men i det minste er det en del av yrkeslivet som er litt mer på stell. Da har man litt mer å gå på når det gjelder det man ikke kan styre. 
Tror jeg. 
Iallefall er det trøsterikt å late som, en liten stund.

Kaver rundt med ispiggene, for å fortsette billedspråket

Jeg ble enormt stressa av å skulle putte en flytt inn i et allerede litt for trangt skjema, etter opplysningene på husmøtet i går. Jeg gikk ikke rundt og tenkte Ånei. Ånei. Ånei, men jeg kjente hvordan nakke- og skuldermusklene bare ble strammere og strammere uten at jeg klarte å gjøre noe med det, og til slutt var det vanskelig å snu på hodet. Ånei. 
Og så fikk jeg såklart øyemigrene, såklart som i toppen av kransekaka, ikke som i såklart et resultat, for selv om det avogtil er stressutløst så- nei ok. Såklart. 
Men det er faktisk den vakreste øyemigrenen jeg noengang har hatt. Jeg har overveiende hvit øyemigrene, men denne var regnbuefarget, og vekslet mellom å ha form som en nesten lukket sirkel og som en halvmåne. Veldig fin! Tenkte flere ganger at jeg skulle ta bilde av den. Også veldig plagsom, jeg klarte i lang tid etterpå ikke fokusere eller lese tekst.
Huseier kom og sa at dette løser vi, men etter mine erfaringer betyr det bare Det blir som vi vil, men vi skal prøve å hjelpe deg med flytten. Og det er ikke så mye de kan gjøre, selv ikke med sin beste vilje. Det er et helt ateliér med seks tusen deler som skal flyttes, og om man ikke skal bære én og én del bort til det nye, som jeg ikke tror er så effektivt, må det puttes i esker og da må det pakkes i bobleplast, det aller meste. Og det må jeg nesten gjøre selv så ingenting blir ødelagt.
Og så er det tegnekontoret. Det skal også flyttes.

Og så må det pakkes ut. 

Jeg klarer ikke å se for meg at dette er en jobb som tar mindre enn en uke. Og når uken er omme må jeg begynne ganske nært null igjen, nå har jeg skulpturene stående oppe på atelieret, men når jeg tar dem ned må de også tas fra hverandre, så de må bygges opp på nytt på det nye atelieret. Når det er klart. Herregud. Herregud alt. 
Ånei. Ånei. Ånei.
 
Så da ringte jeg og sa fra meg en av jobbene mine, den som jeg hadde tenkt å si ifra meg fordi det allerede var for mye å gjøre. Det løser ikke flyttesituasjonen men jeg innså at jeg klarer ikke å være så stresset som dette, og om jeg skal klare å gjøre den jobben må den gjøres mellom 14 og 23 desember og tildels i juleferien, og da må det ikke skje NOE uforutsett som at jeg for eksempel blir syk, så jeg ringte og sa at jeg ville ikke sitte i stipendkomiteen for arbeidsstipend lengre. 
Det er den best betalte jobben på lista, men det er også den jobben jeg KAN si ifra meg fordi jeg har vara. Jeg ble litt lei meg (og stresset) da jeg var ferdig med telefonsamtalen, men jeg tror det var det lureste jeg kunne gjøre. Hadet, penger, dere motiverer meg ikke i noen særlig grad. 
 
Hadet, stresshjerne, om du kan slå følge med pengene hadde det vært fint for det er vanskelig å få jobben gjort når du er installert. Jeg har tatt poenget, du kan godt ta deg en tur uten meg, jeg klarer meg. Hadet, hadet. Hejdå.



Skating away rett into the svær RÅK of a new day

I dag var jeg på husmøte her jeg leier. Jeg hadde forberedt meg på å ta opp det der med fellesutgifter. Jeg gjorde det. Jeg hadde ikke forberedt meg på en allmenn opplysning til leiemassen om neste byggetrinn, fordi det kommer inn en ny leietager, der det tydelig vises at jeg mister atelieret mitt. Jeg skal altså flyttes, ikke kastes ut, men å flytte nærmere hundre kvadrat med pågående arbeid mens man jobber med

en utstilling på Nordnorsk Kunstnersenter
en utstilling på Kunstnerforbundet
noe med to utstillinger i New York, var det ja
årsregnskap og selvangivelsen
en utstilling på Astrup Fearnley
en stipendkomite for arbeidsstipend og de trehundre søknadene som kommer inn
en intervensjon i en utstilling på Bodø bymuseum, tenk soloutstilling i arbeidsmengde
minst en søknad pr utstilling, og prosjektregnskap og -rapport om jeg får penger  
...og blablabla bokutgivelse innenfor lokal duodjitradisjon 
 
er ikke optimalt. Hodet mitt tenker katastrofe.
 
 

Skating away on the thin ice of a new day

I går kveld hadde jeg helt magesår over arbeidsmengden, i dag er jeg mer rolig. Kom på at jeg skal jo sy guttekofte i tillegg, men det gjør liksom ingenting.  Det er vel bare å gjøre det. Og hvem sier at tre soloutstillinger på et år er mye? Det er bare samfunnets konvensjoner som har lurt oss til å tro at det skal ta et år å jobbe fram en solo. Jeg tror dessuten at jeg er ferdig med den ene. Nesten. Og det er jo nesten som kaster mannen av hesten, for å rette opp i den misforståelsen, men altså, nesten ferdig. 
 
OG i dag fikk jeg gjort en prosjektsøknad ferdig. Hu hei som det går. Det er mulig den kunne vært bedre. Det er mulig jeg i min nåværende tilstand ikke kan skrive bedre prosjektsøknader. Man kan jo alltids sitte og småfile på en søknad i tre dager etter at den egentlig er ferdig...og jeg tror faktisk at den småfilingen gjør ganske mye. Forskjellen på en søknad og en gjennomarbeidet søknad, liksom. 

Så krysser jeg fingrene for at jeg ikke får et utsmykningsoppdrag jeg har sagt ja til å søke på, og som jeg hadde glemt, men jeg har ikke hørt noe så da går det nok bra, og så lurer jeg på om jeg rett og slett skal si fra meg en av jobbene men da må jeg gjøre det før jeg begynner å skrive om det her så det ikke blir feil. Og da må jeg tenke litt mer. 

Nå har jeg tre rom her på bygget. Jeg har konstant dårlig samvittighet for de to rommene jeg ikke er på. Hadde jeg visst at jeg skulle plages av det faktum at jeg ikke kan celledele på makronivå når jeg leide de andre rommene hadde jeg kanskje ikke gjort det. Nå sitter jeg for eksempel og skriver søknad på tegnekontoret (for der er det et skrivebord). Da er jeg ikke på de andre rommene som jeg betaler i dyre dommer for, og jobber med utstillinger. Huff, for et sløseri. 

Der plinget selvangivelsen inn i innboksen. Jeg har jo ikke engang gjort årsregnskapet så det er ikke bare å hive seg over den, men det er en påminnelse om å KOMME I GANG MED DET SATANS ÅRSREGNSKAPET. Når det er gjort kan jeg konsentrere meg om alt annet uten forstyrrelser. Men mens jeg gjøre den kan jeg ikke være på to andre rom samtidig. 
Jeg må nesten lære meg å leve med det.  

Edit: Nå kom the Stig inn og sa at å gjøre DET SATANS ÅRSREGNSKAPET er en veldig dårlig prioritering når man har to soloutstillinger å gjøre ferdig. 
Han har kanskje rett. Han er det nærmeste jeg kommer en assistent, og da er det enda noen mil igjen, så jeg får kanskje høre på ham.

Å gjøre eller ikke gjøre, det er spørsmålet FAKTISK/ evt feire eller ikke feire

Jeg kom meg ikke på jobb en eneste dag i forrige uke, men var på jobb begge helgene, så hvis man regner avspasering pga helgejobb, så blir det som ei normal arbeidsuke i timer...?
Jeg har litt stress med det der med jobb nå. Jeg lå en kveld og telte på fraktdager og utstillinger og tenkte at jo men om Bergen sender de bildene til Oslo, og Svolvær låner verk av Sametinget, og jeg ikke reiser til Oslo men, jo, og hvis jeg da... Og løste det sånn høvelig godt, og så våknet jeg på natten og bare Faen jeg har jo to utstillinger i New York!
Det ligner ikke meg å glemme to utstillinger i New York. Det er litt iallefall det ene galleriet i New York sin skyld, jeg har spurt flere ganger om materialer og vekt, men de har ikke svart, så jeg har ikke sett at det skulle være noe vits å begynne å jobbe, men nå må jeg vel purre. Siden jeg kom på det. Og jobbe. Og få det inn i skjemaet. 
Jeg skulle hatt en slags assistent. Så kunne HUN våknet om natten og kommet på to utstillinger i New York. For jeg har ikke orden på det lengre.

Tanakofta var på besøk her fredagen var det vel. Jeg har ikke sett henne på hundre år for hver gang hun er i nabolaget er jeg syk eller bortreist, så det var på tide, å ha en normal samtale med et menneske man kjenner og som ikke er kunstner og som man kjenner FRA FØR. Og det blir jo sånn, nå man begge har fått barn så tar barna mesteparten av plassen i det som før var livet, og man har ikke så mye tid til hverandre mer, og da er det fint å sitte på hverandres kjøkken og være som før. 
Tanakofta påpekte at det jo ikke er fordi jeg ikke har råd (min påstand) at vi aldri drar på ferie, det er jo fordi vi ikke har tid. 
Det er jo sant. 
Men det kan ikke fortsette sånn. Nå er jo både påska og sommerferien avlyst, men vi må jo prøve å få inn noe der. Vi kan jo ikke holde på sånn. Vi må prøve. Det er bare ikke så valgfritt i denne jobben som mange tror. Særlig ikke når assistenten din ikke sa nei til de der to utstillingene i New York. Og ikke engang har begynt på selvangivelsen. Og må skrive to søknader om prosjektstøtte før uka er omme. (Jeg vet at det siste punktet ikke går utover påska. Men det føles faktisk sånn. For når man skriver to søknader om prosjektstøtte får man ikke bygd utstilling.)

Jeg og min forhenværende tidligere eks-stesøster snakker ofte om det der, å finne balansen med jobben og å feire sin bedrifter. Særlig å feire.
Men når? Når man får jobben? Da må man jo gjøre den. Når man avslutter den? Da er man jo utslitt. Når man får stipendet? Enn om man er to i husholdningen og den andre ikke fikk det stipendet?
Min forhenværende tidligere eks-stesøster er forsker, og hun sier at de feirer når de sender inn førsteutkastet til publisering. Tror jeg det var hun sa. Det er bra å ha en rutine på det, jeg trenger et sånt punkt. Jeg har som nyttårsfortsett å bli flinkere til å feire ting. At jeg OG the Stig skal bli flinkere til å feire ting, faktisk. Man må markere seierene (seirene?) i livet. Særlig når det er mye motstand og kanskje også når det er for travelt til at man får med seg at det er seire det er snakk om. Jeg leste et intervju med Britta Marakatt-Labba i Klassekampen i dag, hun sa at for hver meter av den store frisen sin hun gjorde ferdig, hadde hun en fest. Det er noen som har forstått det!
Og klarer å gjennomføre! For jeg har jo forstått det, jeg bare...jeg bare vet ikke helt hva jeg driver med. 
 
Før jeg kan ta sommerferie, som i år blir i januar, skal jeg
ha en utstilling på Nordnorsk Kunstnersenter
være med på en utstilling på Kunstnerforbundet
noe med to utstillinger i New York, var det ja
gjøre årsregnskap og selvangivelsen
ha en utstilling på Astrup Fearnley
sitte i en stipendkomite for arbeidsstipend og lese de trehundre søknadene som kommer inn
gjøre en intervensjon i en utstilling på Bodø bymuseum, jeg tenker soloutstilling i arbeidsmengde
skrive minst en søknad pr utstilling, og gjøre prosjektregnskap og -rapport om jeg får penger  
...og så snakket jeg litt med noen på et nærliggende museum om en bokutgivelse innenfor lokal duodjitradisjon her om dagen. Det virka lurt der og da. Jeg kommer til å følge det opp, det er en viktig jobb.

Og da har jeg sagt nei til en residency i Sverige, en i Norge, en i Portugal og en i Mexico, og en podcast.
Jeg kommer faktisk ikke på noe mer jeg har sagt nei til. Jeg håper ikke jeg kommer på flere ting jeg har sagt ja til.
Er det rart man stort sett bare drømmer at man ikke vet hvilken perrong toget går fra. 

Nå håper jeg at det blir full fres på jobb i et par uker og ikke noe mer halvhangling, og så kommer jo påska, da bør jeg både jobbe og dra på påskeferie på hytta, hvis jeg skal overleve
 



Planer, ulne

Jeg er friskere i dag. Friskere om ikke frisk. Tok en titt på neste runde med søknader jeg må sende inn, gjorde ikke så mye mer enn det, men det gjelds. 
Drømte at jeg måtte nå et fly jeg ikke kom til å nå for jeg visste ikke hvor jeg skulle gå og hadde glemt skoene mine på et kjøpesenter. Det er mulig jeg er bittelitt stressa på om jeg kommer i havn med alle prosjekter. Tolker det iallefall sånn, har nok sko. 
 
Jeg har bestemt meg for å lære en ny ting hver måned i 2024. Jeg kom akkurat på det så januar og februar har gått ut, medmindre å stramme garn på håndtein istedetfor rokk teller, men jeg strever også litt med listen over ting jeg skal lære meg. Det må liksom være mer enn å lære seg noe teoretisk, altså, jo, men da må man lære seg det, ikke bare lære at det eksiterer. Man kan grave seg ned i fraktur og gotisk skrift, men det...sånt gjør man jo hele tiden. Man lærer seg ikke noe nytt da. Man bare interesserer seg for enda en ting.
 
Her er min foreløpige liste:
-flette kurver av greiner, røtter eller kvist (store)
-kjøre båten på elva til Harefoss
-garve skinn
-lære meg sånn spor-i-snø fletting til skallebånd
-noe med konservering av mat 
-lære meg en trygg sopp? De siste to kanskje er en og samme egentlig. 

eeeehhhhh...det var vel det. Den er litt kort. Det er kanskje problemet med å lære seg noe nytt, det er nytt. Så man vet jo ikke hva det er. 

Nå går jeg og ligger litt på sofaen igjen. I helgen må jeg være frisk for da har jeg nok engang lovt meg bort til et oppdrag.


Lite fremdrift

Før jeg ble forkjøla, da jeg bare gikk rundt på jobb og var litt stressa, tenkte jeg at nå hadde det passet bra å bli syk. Bare ligge hjemme og pille på mobilen og se gamle serier på den nye tv-en. ÅÅååå, det hadde vært deilig. Da hadde jeg glemt hvor kjedelig jeg synes sånt er, og at jeg ikke holder ut mer enn kanskje maks to dager. 
-Du er veldig dårlig å være syk, sa the Stig.
Og det har han rett i, jeg er dårlig til å være syk. Jeg vil bare gjøre ting. I dag vil jeg begynne hagesesongen i vinduskarmen. Men jeg orker ikke. Men jeg skal orke. Snart. Men jeg orker ikke. Jeg har vært nede i kjelleren og sett at det er jord og funnet frem en knoll som ligger skitten og inntørket på et avispapir på kjøkkenbordet. Det stoppet der.

Og, kjente jeg nå, jeg orker ikke egentlig å blogge heller, men da har jeg jo noe å blogge om i morgen. (Det jeg skulle skrevet om i dag)
(Hvis jeg husker)

Syk frilanser, episode totusen, syk kurslærer, episode én.

I helgen var jeg altså kurslærer for ti stykker som skulle lære seg å veve komagband, og jeg er kanskje litt nærmere svaret på hvor syk jeg egentlig må være for å være hjemme, for særlig fredagen og lørdagen var jeg faktisk kjempedårlig og ville egentlig bare ligge til sengs, men arrangøren og deltagerne ville jeg skulle stille for det var så vanskelig å finne ny helg, så det gjorde jeg, for det var jo det som var avtalen. Nå som vi har vært gjennom korona har vi jo også lært at det er alminnelig høflighet å stille med munnbind og nyvaskede hender  når man er syk, så man har liksom litt flere verktøy når det gjelder å ikke smitte andre. 
Når det gjelder det viktigste verktøyet når man holder kurs, nemlig hjernen, var det verre, for man skal jo liksom forklare folk noe de ikke har gjort før og dermed egentlig ikke har noen forutsetninger for å forstå før de har prøvd, men før de kan prøve er det noe som må forklares, og det skjønner de ikke helt, for de har ikke prøvd. Her benytter jeg meg mye av repetisjon, jeg viser dem akkurat det samme dag en, to og tre, og mellom hver gang de ser det samme har de mye egen progresjon og forstår det på forskjellige måter selv, men noe MÅ man bruke ord og logikk til, og, jah. Der var jeg ikke på mitt beste. I tillegg måtte jeg avbryte veldig mange én-til-én forklaringer med ordene Unnskyld æ må gå å snyt mæ /nys, 
for selv om munnbundet skjuler at snørret plutselig har begynt å renne nedover ansiktet, kom det tidvis i sånn mengder at jeg ikke klarte å puste/var redd det skulle renne ut på undersiden av munnbindet. Det var totalt usnufsbart.
Jeg strevde altså litt. 

Men det er mye som løser seg med flinke kurselever, det er klart. Nå kan alle renne veven, lese et mønster, plukke mønsteret, feilsøke egne problemer, bytte tråder som ryker, og alle kom igang med å veve med løse mønstertråder. Alle har knekt alle koder. Og alle har valgt seg et mønster til komagband de skal begynne å veve på hjemme til neste gang. Og det er klart, når man ikke ligger hjemme i en seng og synes synd i seg selv så synes man jo mindre synd i seg selv. Man MÅ bare bruke den restenergien man har, og da gjør man det. Jeg hadde tilogmed energi til å forholdsvis greit takle den deltageren som egentlig ikke var mer på kurset, men bare var der for å plukke opp litt tips til en annen vevemetode, og som på dag tre kom og foreslo at vi skulle legge om kursopplegget til noe hun hadde prøvd på hjemme kvelden før. 
Jeg syntes egentlig det gikk forbausende greit på selve kurset, til tross for at jeg følte meg ekstremt sjaber både rett før og rett etter (og tildels underveis, men bare tildels.)
 
Altså burde jeg vel klart å kare meg på jobb i dag, men det har jeg ikke gjort. Jeg har konkludert med at dette med Arbeidsevne Mens Syk handler om hvorhvidt jobben du utfører krever hjernekapasitet kombinert med hvorhvidt den gir deg noe energi som du kan bygge hjernekapasiteten på. Jeg tror at å stå alene på et ateliér mens du lager mesterverk mens du fryser og nyser og hjernen kjefter på deg fra et lag med potetmos, ikke er umulig, men kanskje heller ikke noe stort poeng å gjennomføre. 
Så da er jeg hjemme. Med litt dårlig samvittighet såklart.


Tittei og alt det der

Eh ja. Det ble en pause på noen flere dager enn normalt for enn sånn kvantitav skribent som meg, for jeg var så less på alt og syntes vel ikke at jeg fortjente å være lei noentingsom helst for det går jo BRAAAA men innså at man kanskje er lei uansett om man har fortjent det eller ikke. Iallefall har det ikke fungert å si skjerp deg du har det bra med strengestemmen, like sliten og lei var jeg. 
Det får vel være greit. 
 
I dag begynner vevekurset mitt og gjett hvem som er kjempeforkjølet. Det er kurslæreren. Vet ikke helt hva jeg gjør. Tror jeg klarer å gjennomføre denne kvelden, men er det ok å gå å være forkjølet på folk? Hvordan skal jeg klare åtte timer på mitt beste lørdag og søndag?
Jeg har vel nesten ikke vært forkjølet siden vi var på ferie heller, så det kom litt ut av det blå. I fjor på denne tiden hadde jeg vært hjemme med forkjølelse halve arbeidsåret. (Statistikk tidlig på året vet dere, slår alltid interessant ut).
Og denne kurskvelden. Blir nok også interessant.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...