Bægen!

I morgen drar jeg til Bergen! For bittelitt jobb.
Nesten bare over natten, men det føles bra å ikke være så lenge borte heller, siden jeg ikke har vært så deltakende i familielivet i år.
Det har ikke ordnet seg med ateliér, nå venter vi på at noen som har skullet sagt ja eller nei til de lokalene som er ledige/ikke er ledige, ja, at de skal si ja eller nei da, ettersom deres tilbud gikk ut for tre uker siden. De skal på befaring i dag. 
Men det gjør mindre at det ikke er noe som ordner seg og at ting trekker ut i de latterligste langdrag, når man også selv er bortreist. Selv om det kommer til å være like uløst når man er tilbake. For det blir jo da. Når man er bortreist så er man bortreist. 
Jeg har ikke vært i Bergen siden vi flytett derfra for tolv år siden. The Stig fikk etter litt postkoronahoderegning dette tidsrommet til å bli tredve år. Altså har vi vært sammen i nærmere førti. Det er godt gjort av oss. Men det er muligens også feil siden jeg bare er 43.
Uansett, det er fryktelig lenge siden jeg var der sist og før var jeg jo der absolutt hele tiden! Det blir rart og fint. Og deilig å få jobbet litt.

Jeg må finne frem småsko og paraply! Og koffert! Jess jess!

Å ville jobbe innendørs

Det er mange ting i livet som ikke går på skinner akkurat nå, det er jo sånn livet er, men det som ødelegger mest er ateliérsituasjonen min. Jeg skjønner at den kan være litt forvirrende.

Jag har et ateliér. I en kjeller. Jeg har leid her siden jeg flyttet hjem. Først hadde jeg to små rom, nå har jeg to små rom, et knøttlite rom, og et kjellerlager. Det er ikke stor nok plass her til at jeg både kan oppbevare kunsten her og bygge skulpturer, men det er plass til å tegne. Akkurat nå tegner jeg ikke. Akkurat nå pusses dette bygget opp så det er støv, listepop på 11, og borring i murvegger omtrent hele tiden.

Jeg hadde et atelier til, det på Malmklang, men det enkleste for kommunen er om ingen er der. 

Jeg har vært og sett på flere atelier, men ingenting blir noensinne helt avklart, og jeg har også ringt og mailet på masse ting der jeg aldri får svar. Helt tyst. Det er sjelden jeg får svar.

Situasjonen i Kirkenes er sånn: det står masse tomme lokaler overalt, både tomme skoler, tomme kulturbygg, tomme kontorlokaler, tomme butikklokaler, gågata er delvis tom, men: før hadde Kirkenes sine glansdager. Da hadde vi et gruveselskap og masse underselskaper som eksisterte fordi de støttet opp under industrien. De leide. De som leide ut kunne ta nesten hva som helst. Nå har vi ikke glansdager mer, ingen vil leie, lokalene står tomme, men utleierne vil jo ikke plutselig begynne å leie ut til en lavere pris. Hva om det blir glansdager igjen og de kan begynne å ta hva somhelst? Hva om de får en kommunal kontrakt og kan leie ut et helt bygg, som før, og ikek bare noen rom? For mye styr. Ikke vits å bruke tid på å tjene småpenger når man uansett eier bygget. La det heller stå tomt fem år til.
Kommunen er en annen historie, jeg har ingen teorier der, bare vet at de har vedtak på at de ikke skal leie ut tomme bygg. 

Det er så frustrerende å gå forbi alt som står tomt og likevel ikke ha en plass å jobbe. Jeg har et ganske stort oppdrag jeg fikk for en måned siden, må være ferdig til tiende august, jeg har ikke startet og aner ikke når jeg kommer igang. Jeg må komme igang. Hvordan kommer man igang når folk ikke svarer på mail eller tar telefonene eller ikke vil leie ut?

Jeg tror at frustrasjonene over andre deler av livet vil være mindre om bare dette løser seg.

Men idag

Men idag, i dag skal jeg skrive verdens sinteste, skarpeste mail, for i dag er det fredag og det er i dag jeg har bestemt at den skal sendes, i det bittelille håpet at jeg i det minste skal ødelegge helgen til noen der borte i Kanada som har behandlet meg som skit,
og i går sladra jeg til fagforeningen om et annet sted,
og selv om det ikke hjelper noenting, selv om jeg fortsatt er nederst i næringskjeden og fortsatt ikke har atelier eller kan ta ferie, og fortsatt ikke vil bo i Kirkenes mer,
så hjelper det å i det minste være i en posisjon der man har råd til å si ifra.  

Og når man har sagt ifra så er det lettere å legge ting bak seg.

JEG HYLER OG BANNES MED STORE BOKSTAVER

Jeg lurer på om jeg kommer til å lese tilbake på disse innlggene om noen år og tenke Hvorfor var jeg så jævla sur hele tiden?

Nå har jeg tenkt å skrive hvorfor jeg er så jævla sur! Og jeg har IKKE, jeg gjentar: IKKE, tenkt å avrunde med tre grunner til å ikke være så sur! For jeg har bare tenkt å være gråtesur i hele dag tenk, som er min soleklare rett!! 
Utropstegn!

EN: jeg er så jævla lei av at noen i dette huset alltid er syk og det er fette fanes umulig å få stablet et vanlig familieliv på bena her!

TO! KOLON: Jeg vil ha en plass å jobbe! Nå må jeg tømme Malmklang, samtidig som jeg ikke har noe nytt ateliér, for jeg får aldri svar på om de lokalene jeg vil ha blir ledige, og de lokalene jeg ringer på som jeg ikke vet om jeg vil ha fordi jeg aldri får sett dem svarer folk ikke på, og det lokalet som jeg har, i kjelleren, er i et oppussingsmayhem og det er borret hull i mine vegger så det er et tynt lag med murpuss over absolutt, absolutt, absolutt alt, og jeg har måttet skyve alt inntil vegger og pakke sammen, så før jeg kommer i gang må jeg rydde alt på plass og fjerne murstøv og jeg vil bare jobbe, ikke hoste murpuss og knase i tennene og tørke støv, mens jeg hører på borring i betong og ulidelig listepop på 11. Jeg hater listepop! Og selv om handtverkerne gjerne vil høre på det mens de jobber så vil ikke jeg det! Og hvertfall ikke når jeg er ferdig med å flytte på ting og skal gjøre selvangivelsen! Nå må jeg bannes! Bannes Bannes Bannes!

TRE! OG DET ER DET VERSTE! I litt over to år har jeg planlagt en utstilling på the Power Plant, som er Kanadas største galleri for samtidskunst. Så ble det pandemi, men jo jo, alt kom til å gå som planlagt. To ganger fikk jeg det bekreftet. Men nå er det ikke så lang tid til oktober, som er utstillingsåpning, og det var på høy tid å gjenoppta samtalene om valg av verk. Hører ingenting, sender mail, får ikke svar, sender flere mail, får svar av en som ikke er kurator at Åh, beklager, noen burde fortalt deg at vi måtte redusere antall kunstnere på grunn av økonomien.
Og det er bare så helt borti staur og vegger uprofesjonelt og respektløst overfor kunstnere som arbeidsgruppe. Og jeg skal sende en skarp mail. Og jeg skal vente fire dager sånn at de skjønner hvor sint man er når man er like sint etter fire dager! Og som kunstner gjør man aldri sånt, for man står alltid i et veldig skjevt maktforhold, men helvette heller, den der bruen brenner jeg gjerne! Jeg EKSPLODERER DEN! Og jeg skal skrive akkurat hvor mye som mangler på respekt, profesjonalitet og hvor typisk der et at det er de største institusjonene som driver på sånn!

FIRE! Og nå må jeg jobbe hele påska IGJEN! For jeg har jo et oversvømt hav å ta igjen!

FEM! Og hver jævla dag våkner jeg med vondt i hodet!

SEKS! Og det er så sykt glatt ute og ingenting strør de der forgjengere skal gå, og EHF, og selvangivelser,  ingen ferier i sikte, OG DET GLEMTE JEG, så sier jeg til Nasjonalmuseet, denne uka har gått helt i knas, det er greit med zoom-møte men det må være neste uke og de bare ja da blir det denne torsdagen.
SATAN! Hvorfor behandler alle meg sånn?

Jeg er så sur. Det var helt umulig å skrive denne bloggposten uten store bokstaver og bannskap. Ikke unnskyld til dem som tar seg nær av det. Nå skal jeg gå og hyle en plass.

Å skole by proxy

Livet på lasarettet kjører videre, nå er det bra lenge siden vi har vært to voksne i gang her. Det går litt ut over leksene til Jendor, som uansett bare skal gjøres "tyve minutter pr dag", men når man har femten minutter leselekse, fem minutter på datamaskinen (dvs tyve tilsammen på en uke) pluss matteleksene, pluss skriveleksene, så blir det alltid nærmere førti minutter og avogtil opp i en time, og siden det bare skal være tyve, så har det vært veldig lett denne uken å være vrang forelder og bare gjøre de tyve minuttene man har fått beskjed om å gjøre og dermed drite i halvparten.
 
Jendor fikk jo sånn staselig førstekassingsekk, sånn oransj med masse refleks, i en fin liten velkommen-til-skole-sermoni mitt i pandemien. Jeg har lurt litt på hvorfor andreklassingene ikke bruker den sekken, for jeg har tenkt at det med synlighet er fint, hvertfall for oss som går til skolen, og har man sekk så har man sekk, eller må man faktisk kjøpe ny? men nå fikk vi beskjed om at ungene kan få bytte sekk. Det er rett og slett ikke plass i sekken til alt de må ha med seg. Vi har løst det med å ha matpakkene (én til skolen, én til SFO) i en egen pose ved siden av, men det er ikke helt ideelt, så det er vel helt rett at sekken er for liten. Og tung. Jeg synes egentlig det er for teit at seksåringer har så mye lekser at sekken er for liten. Men bare vannflaska veier jo over halvkiloet så det er ikke bare bøker og datamaskinen. Her kan man jo si at hva med tomme vannflasker eller bare egne kopper på skolen?, men det blir så mye styr når 16 barn skal ha vann i løpet av en dag. (Stort sett akkurat samtidig da, vil jeg tro). 

Jeg merker at mitt eget dårlige forhold til skolen påvirker mitt forhold til Jendors skolehverdag, og selv om jeg er klar over det så er det vanskelig å skru av. Hver gang vi kommuniserer med skolen (foreldremøter, utsendelser) så får vi beskjed om å framsnakke skolen så det er kanskje ikke bare jeg som har dette problemet, og man gjør jo sitt beste, men jeg merker også at jeg er på Jendor sitt lag, ikke skolen sin, når noe er vanskelig eller oppleves unødvendig tungvint for en seksåring.
Og det tror jeg er rett. Skolen får passe seg selv, så passer jeg på mitt barn.  
Men akkurat nå gjør jeg ikke det på en veldig overbevisende måte, siden han ikke får gjort leksene sine. Men det tror jeg faktisk både han og skolen overlever.

Køler på, egentlig

Og da var the Stig ute med korona, og det er litt styr siden jeg fortsatt hangler, men herrefred og Hesus så mye styr det hadde vært om vi hadde fått dette samtidig, så alt i alt er det bra, godt jobba og hurra for timingen. 
Og så snakka jeg med en kompis om en felles venn av oss, i et annet land, som har mistet begge foreldrene i korona. Så man skal virkelig ikke sutre. 

Nå kom jeg ikke på hva jeg skulle skrive mer. Så det er mulig det var noe sutring. 

Jeg, som ikke sutrer, har jo litt å ta igjen på jobbfronten siden jeg egentlig ikke har fått jobbet så mye og har endel utstillinger å få på plass, men så har jeg jo ikke ateliér heller, så det er ikke helt enkelt å ordne opp i jobbeffektiviteten, og man kan fort ligge litt søvløs over dette, men administrasjon, det kan man da vitterlig gjøre. Jeg holder på med et prosjektregnskap, og så skal jeg ha ut noen fakturaer, men ettersom det er til det offentlige så skal de ha det på EHF, og jeg blirsåirritert, for det koster meg ca tusen kroner å sende. Nå leter jeg etter et gratisprogram, og det ser ut til å løse seg, så skal jeg bare sømløst klare å bytte fakturaprogram midt i regnskapsåret, og dette, dette er administrasjon. Det er sånt man driver med når man er et lite selskap. Bra å jobbe med det nå. Heia heia.
Så synes jeg det er idiotisk å kreve EHF av bittesmå ENK, men åkei da. 

Det aner meg at det ikke nytter å rope ut her i bloggmørtna heller? Noen som brenner inne med tips?

Og har dere sett, nå er skattemeldingen kommet i ny form. Var inne og tok en titt, liker den kjempegodt, for jeg har overhodet ikke lån på huset. 
Men mamma, som er regnskapsfører og kan disse tingene, sa at banken ikke kom til å være enig så da. 
Da. 

Nei, nå starter jeg helga altså.
God helg!

Ute!

I dag måtte jeg ut av huset. Jeg skulle ut av huset i går og men da klarte jeg ikke men i dag hadde jeg bestemt meg for å måtte og da går jo alt. Jeg skulle nemlig selge en brannbil som sto i mammas hus til en bekjent som hadde barn i mer brannbilaktig alder. Av en eller annen grunn ga jeg henne beskjed om å møte opp i Ringveien 7. 
Der bodde jeg for 35 år siden. 
Da jeg fikk tak i henne sto hun litt forvirret utenfor Triangelveien 7. Så det var ikke bare meg. 
Heldigvis var det ingen som dro til Firkantvann. Til slutt klarte vi å møte opp utenfor et hus i en gate med geometrisk navn der det befant seg en brannbilfarget gåbil og jeg tørket litt hastig støv av den og VÆRSÅGOD.
Og så bestemte jeg meg for å gå en tur og over gangstien lå det nå et hundeløp, komplett med hundespann og alt, så jeg måtte tenke litt for å skjønne hvor jeg skulle gå og puste desto mer, og langt gikk jeg ikke men jeg måtte stoppe flere ganger og ble forbigått av raske 80åringer i eninga. 
Jeg skjønner at dette er en sykdom man vaksineres mot.  

 

Og så gikk jeg forbi dette flagget og kom på at det er jo kvenfolkets dag! Hurra for det!


Timingen

I går fikk Jendor korona. 
Da var det jo veldig bra at jeg ikke dro til Bergen. Og jeg får flytte inn i min egen seng med Jendor som har korona, og så flytter the Stig ut i Jendor sin seng der ingen har korona for øyeblikket. Det er veldig deilig å sove i sin egen seng selv om Jendor sover SOM EN GLOVARM MAKK MED BLEKKSPRUTFORM, RULLEGRADINNE BLAFRER OG NOEN SNORKER PÅ DET ANDRE ROMMET. Egen seng, tusen poeng. 

Det går ganske greit her, han er litt slapp og så har han jo en litt dramatisk personlighet så når han klarer, gjenforteller han opplevelsen av å ha fått korona i sanntid. Deilig når han er litt slapp. 

Og husverten sier at nå er de ferdig å borre i veggene mine og det var også ganske greit timet med Hjemme med Korona Uansett.
Hvis bare jeg får jobbet litt snart så blir livet tilogmed enda bedre.

Alle piler peker oppeover minus de vi har tatt bort

Men det er det jeg sier, det er når man har energi til å sutre at det går oppover!

I dag har jeg hatt å meg voksenklær for første gang på over to uker og vært og sett på nye lokaler OG vært og handlet. Det vil si der måtte jeg gi meg. Og jeg har avlyst morgendagens tur til Bergen. Men jeg var med på hele befaringen på det gamle sykehuset, og ja, og nei, der var vel ikke egentlig noen rom som passet for meg, men om noen av de som har vært og sett på andre rom sier nei takk, kan det være det blir noe ledig som kan brukes. Som faktisk kan bli ganske bra men ettersom noen andre har fått tilbudet allerede så må man ikke ha forventningene på seg. Og så dro vi og handlet og så bare smeltet jeg rett ned foran de hermetiske tomatene, men det er mye bedre enn det jeg har klart før så jeg erklærer meg frisk minus pepp. 

Minus Bergen. Og jeg har ikke vært der siden jeg studerte og nå er jeg ærlig talt litt lei meg, for jeg hadde gledet meg. Men jeg orker ikke. Det går ikke. Sånn er det. Korona er korona.

Sutring fra sofa

Nå synes jeg helt uhemult synd i meg selv. De andre har dratt på isfiske men jeg og koronaen skal kose oss på sofaen. Jeg har idag nådd 50% sykefravær fra både familie og enkeltmannsforetak, årsgjennomsnitt.
I det minste innser jeg at man ikke skal skrive et helt innlegg basert på selvmedlidenhet.
MEN DET FRISTER.
Og så lurer jeg på om det er helt bort i natta å tro at jeg skal klare å dra på jobb i Bergen på tirsdag.

Håper de får fisk.

Åkei, nå fløy det et ambulansehelikopter over hustaket her. Først tenkte jeg at noen har det verre og at så synd er det heller ikke i meg da. Så tenkte jeg MEN I DET MINSTE FÅR DE HJELP. Herregud. Over og ut fra ikke særlig sjarmerende sutrer på sofa.

Pesten

Jeg begynner å bli litt lei av å ha korona. Det verste er kanskje det lille elementet av spedalskhet, og å gå rundt å unngå familien min. Og å bli unngått. 
Men nå leser jeg på interschweps at man er mest smittsom en til to dager før man utvikler symptomer og ikke særlig smittsom etter fire dager. Jeg er jo på dag tolv eller noe, men jeg nyser og hoster som en gammel traktor, og jeg tenker at det er sånn viruset sprer seg? Skjønt to dager før jeg fikk symptomer satt jeg jo bare pent på en stol og hoster og nyset på ingen, så jeg må jo ta feil. 
Jeg er ikke helt istand til å løpe rundt i samfunnet enda, men kanskje jeg kan få oppholde meg i samme rom som familien min igjen?*

*vi er ikke livredde for korona i seg, men for en liten familie uten så stort støtteapparat er det litt krise om to voksne blir syke samtidig, og enda verre om alle tre går ned for telling.

Om å bo ved russegrensen

En kompis av meg sa engang om Tegnehanne at hun er morsom når hun skriver om forhold og sånn, men ikke når hun prøver seg på samfunnsanalyser. Jeg synes Tegnehanne er bra når hun kjører på med samfunnsanalyser også. Men man kan kanskje si det samme om meg, som min kompis sa om Tegnehanne. Det er ikke hit man kommer for de skarpeste samfunnsanalysene. Jeg evner aldri å se de store linjene og sammenhengene, jeg er, som person, alltid forkusert på detaljene. Der både tidligere omtalte kompis, the Stig og mine forhenværende stesøsken alltid ser sammenhengene, påpeker hvem som har jobbet med hvem og hvem de har vært gift med tilhengere av politiske partier av og dessuten sjansen for å fly på konsesjon og tollsatsen på lakseksport, nikker jeg aha! og må tenke meg litt om. Der de flyr over landskapet som stolte drager med store vingespenn og skarpe øyne, og ser linjer, sammenhenger og historie, er jeg en liten bomullsdott som er skylt ut på havet og ligger under en stein og bare Hei sjøpølse! Kult mønster!
 
Det å bo i Kirkenes har alltid vært å bo ved siden av Russland. Det har vært gjentatt mange ganger at det er den grensen i Europa som i sterkest grad markerer skille i levestandard. Er det sant? ER det her fattigdomsgrensen går? Oss og dem. Russland er jo enormt, så det vi har forholdt oss til er Nikel, Murmansk og i noen grad kanskje Severomorsk og Arkhangelsk, men Russland her oppe er fullt av hemmelige byer uten postnummer eller eksistens på kartet. Russland. Stort og rart. Og russere, som vel er det vi egentlig har forholdt oss til. Da jeg var barn var grensen stengt, de kom ikke hit på handletur og vi dro ikke dit, bortsett fra når det var kulturutvekslinger. Da fikk vi sett på hverandre. De hadde rare klære og rare hårfrisyrer og luktet rart og ikke skjønte man hva de sa og de...de bare skjønte ikke greia liksom. Feil sko og feil farger. Og de ville ha alt vi hadde så vi var de kule og de var de fattige, de som var bakpå. De sto utfor bussen til korpset da vi var i Nikel og ville ha plastposer! Vi kastet plastposer ut av vinduene til dem. 
Men sammenlignet med dem kunne vi nesten ikke spille. 
Jeg husker det var en farge vi omtalte som russerød. Helt uten baktanker, det var bare en god beskrivelse. Det var en rødfarge som var litt matt og ute glans. Ikke helt rød. Russerne hadde ikke råd til ordentlige rødfarger. 
Så åpnet grensene og vi kom litt nærmere hverandre og de var ikke fullt så rare og fattige, men fortsatt annerledes. Så begynte de å flytte over til oss, mange av oss flyttet dit, og vi forsto hverandre litt bedre og begge sider prøvde kanskje å ikke tenke på det der med plastposene.
 
 Tenk deg at du bor i Oslo og hele Drammen er fyllt av mennesker i litt rare klær, de har sin egen stil men du skjønner at det er din stil de vil ha, de snakker et språk du ikke forstår, men mange snakker ditt språk også, på sin egen måte, de har sin egen kultur og sin egen musikk og sitt helt egne forhold mellom kjønn, sin egen måte å drive politikk, annerledes mat, og man har venner i Drammen og de kommer til Oslo og avogtil drar du dit og det finnes ingen lover man kjenner igjen og alt er skakt og fattig og spennende, man kan ikke engang lese gateskiltene, men man kan feste og høre musikk og spise sushi og fylle bensin, og så viser det seg at bak Drammen er det et kjempestort land og det landet har akkurat gått til krig mot England. Og du oppdager at du bor ikke egentlig i Oslo, du bor på Kløfta.
 
Bestefar snakket russisk. Han hadde tilbragt krigen i Russland, bestefar var partisan, og han var kommunist. Og jeg er kommunist. Alle kommunister med fornuften i behold, de være seg drager eller sjøpølser, vet at Sovjetunionen ikke var kommunistisk. Det er ikke DET vi tror på. Vi tror på solidaritet. 
Bestefar syntes så synd i russerne. I hver enkelt han kjente som måtte klare seg som best de kunne i det systemet de hadde endt opp med, og i hele landet, som var endt der det var. Han ville hjelpe alle, personlig. Han syntes de fortjente så mye bedre. Så mye bedre enn det de hadde fått. Og jeg tror han ville grått nå, om han hadde vært i live. 
 
Det er en ofte gjentatt myte at ti prosent av Kirkenes' befolkning er russere. Jeg vet hvordan den myten oppsto, men tallet er uansett 3,8. Det er innvandrere eller de som har to russiske foreldre. Jeg skulle gjerne sett tallet på de som har én russisk forelder. Det er veldig mange.
Vet dere at Russland har det nedfellt i sin grunnlov at de kan gå inn med militær makt og beskytte sin diaspora? Jeg tenker på det avogtil, men det skremmer meg ikke. Jeg tror det hadde blitt for mye styr for Russland.

Vasilij, Jendor sin bestekompis, har sagt til Jendor at han tror ikke det er lov å snakke russisk lengre.

Dagen før invasjonen av Ukraina åpnet Barents House med pomp og prakt og sprudel og ministre. Hurra for Barentssamarbeidet, og vårt gode og varme og potensielt lønsomme samarbeid med vår nabo i øst.
Vår rape gale, voldsomme og uberegnelige nabo i øst som mye av vår eksistens her oppe er bygget på. Hva gjør vi nå?
Hva gjør vi nå, spør bedriftsledere og ansatte i store og små bedrifter som mister livsgrunnlaget sitt i alle disse sanksjonene som de støtter likevel, kjære regjering, hva med oss? Og folk på sosiale medier roper ut at dere tenker bare på penger i denne nødens stund, tenk på Ukraina!
Vi tenker på Ukraina. Vi tenker på Ukraina hele tiden, dere aner ikke. Og vi tenker på russerne midt i blant oss, de som går her mellom oss, hvordan de har det. Vi tenker på det. Men vi vil også gjerne overleve, vi har vært gjennom så mange kriser og konkurser og fått så mange klapp på skuldra og så har vi på forskjellig vis klart oss, nå kommer det en ny byrde. Skal vi bære den også?

Jeg ligger våken om kvelden og hører skuddsalver. De øver, her på denne siden. Alle på den andre siden er dratt til Ukraina. 
 
Det står en statue her i Kirkenes. Den russiske soldat. Befrieren. For i oktober -44 marsjerte den Røde Armé inn, tyskerne (skal vi si nazistene kanskje heller?) ut, og så var krigen over her oppe. Alt var nedbrent, men krigen var over. Og så trakk russerne seg ut, uten noe videre krangel med det, når verdenskrigen var over, og det var ikke overalt de gjorde det. Men de var våre venner. Og så ble det bestemt at det skulle reises en statue, og det var den Sovjetiske Soldat som sto med støvelen på nakken til den brekte nakket til den tyske ørn. Men før vi kom så langt at vi fikk opp den der statuen, så var det heisann hoppsann blitt 1952 og kald krig og Kirkenes, et brohode mot øst, Tyskland inn i Nato, så i nattens mulm og mørke, mer eller mindre, før statuen ble reist, sagde man av ørnens hode og hale, så nå står han der, soldaten, og hviler foten på en stein. 

Bare timer før angrepet på Ukraina la Russlands ambasaddør ned en krans ved denne statuen. Seremonien ble holdt for å markere Dagen for Faderlandets Beskyttelse. Dette er en dag hæren markerer. Det er sjelden den blir markert utfor Russland. Det var ingen nordmenn som deltok.



Sånn er det å bo i Kirkenes nå, for en bomullsdott uten evne til å trekke de store linjene.




tut bært blomkål

I går lå jeg på det lille berget mitt, og hørte en fugl utenfor vinduet kvitre. Den der jæveln som ikke kan noen melodier, den som bare sier HUIT. HUIT. HUIT. HUIT. HUIT. HUIT! HUIT. i samme tone igjen og igjen i uendelighet. Er det gråspurven? Og det kan jo bli litt irriterende etter en stund, så heldigvis satt den ikke rett utfor vinduet mitt, men kanskje rundt hjørnet eller borte hos naboen, det var ganske svakt, men likevel, en fuggel som bare kan si TUT! ? Igjen og igjen? Hallo, evolusjonen, skal du lære den en melodi snart eller?
Etter en stund innså jeg at det ikke var gråspurven, det var halsen min som peip. Hver gang jeg pustet ut.
Jeg holder likevel mot gråspurven eller den andre fuggeln som det kanskje er istedet eller evolusjonen at den ikke kan noen av de vanligste fuglesangene. Én tone til, så har du en meldodi! Kom aaan!

Og når i snakker om meldodier, jeg ser på Tremé for tiden. Jeg er ikke kognitivt istand til å se en serie jeg ikke har sett før, så da ser jeg denne en gang til, for den er min favoritt, og nå har jeg sett sesong tre fra ca midten, hele seson én, og litt av sesong to, i den rekkefølgen, og det ER på alle måter en favoritt, det handler om musikerne (og endel andre folk, men mest dem) i New Orleans etter Katrina, og så må jeg si, at selv om det er det med musikk som gjør denne serien så fin for meg, og jeg absolutt liker både jazz og tradjazz og dixieland og second lines og hele greia, så kjenner jeg at det neste jeg ser må være helt uten trombone-sax-trompetrekker som spiller tette riff, nå må jeg se noe om kinesiske høyfjellsbønder i lange rare broderte hatter som spiller på fingercymbaler. Ikke mer messingrekker. Nei nei nei.

En annen ting som jeg her på mitt sykeleie skulle ønske var noe annet enn det var er honning. Grønn te med honning. Skal ifølge internett og intranett hjelpe mot liggehoste, og jeg vil ned av berget, så jeg inntar. Jeg har egentlig ikke noe i mot honning, i små doser, men det er jo sinnsykt søtt da og det er alle halstabletter og remedier også, og jeg er lei av honning og søtsmak og jeg skulle så ønske at honning smakte blomkål eller noe annet sunt. 
Grønn te med blomkål, mmm.  Det er det jeg vil ha.

 


Glansfulle dager

Det går litt bedre, i natt har jeg ikke sovet sittende opp mot veggen men mer som liggende i en veldig bratt bakke. Jeg merker at jeg ikke er et sånt menneske som liker å sove i en veldig bratt bakke. Jeg liker å ligge flatt. For hvis ikke må man jo på noe vis holde i mot, sånn at man ikke sklir ned og blir liggende nederst med bare hodet i en veldig bratt bakke, og da er det, med min fysikk iallefall, rompa som må holde imot, og det er den veldig lei av. Og ryggen melder seg og sier at den gjør sannelig sin jobb også, så kom ikke her, rompa. Og så er det noe med armene, som aldri er noe problem når man ligger flatt, man liksom bare legger dem fra seg ved siden av seg og så er det ikke noe mer med det, men når man ligger på et berg hele natten så blir de liggende under noe tungt uansett hvordan man gjør det, som et hode eller en kropp og når man snur seg så følger de ikke naturlig med heller. Det er styrete.

Men i dag fikk jeg iallefall tatt en dusj og dusjet bort parykken. 
Jeg har sett meg i speilet og tenkt på tante Sigrid de siste dagene. Hun hadde helt ekte parykk, for hun hadde den der hårsykdommen som heter sånn alpolicella..apocia...acopocia...? den der når håret bare blir borte. Vent, er det egentlig en hårsykdom når håret blir borte? Da er det jo egentlig ikke håret som er problemet? Uansett, mye av den i familien uansett hva den er slags sykdom og hun hadde parykk. Og nå vil jeg ikke si at hun hadde en parykk fra parykkmakeriets spede barndom, for både Solkongen og Kleopatra vet dere, men iallefall hadde hun vel en parykk fra ganske tidlig i den perioden da man begynte å kombinere naturtro med prismessig overkommelig. Den var veldig glansfull. Og så passer det kanskje med glansfull når man er i tredveårene, og så, når man er sånn 83 så er det helt umerkelig blitt ikke like naturlig. Og det er jeg med på, for si meg, skal man virkelig våkne opp en dag og tenke, nå tror jeg at jeg går ut og kjøper en GRÅ parykk? I tillegg hadde hun den ganske langt ned i pannen, og det er i og for seg også et familietrekk med lavt hårfeste, så det er kanskje ikke så pussig når man går til kjernen av det, men allerede som barn var det for meg noe som ikke stemte uten at jeg skjønte hva. 
Nå skal jeg ikke påstå at det parykkaktige fremmedlegemet jeg har gått med på hodet de siste dagene så ut som noe man ville ha betalt for eller var glansfullt, men, mer fett vet dere, som er litt det samme, og absolutt ganske hjelmaktig, så det med tante Sigrid er ganske presist. La oss bare si at søskenbarnet mitt skjønte akkurat hva jeg mente. 
 
Det verste nå er dette elementet av spedalskhet. Jendor blir helt stiv og stressa om jeg kommer ned på kjøkkenet. Nå har vi jo sagt i to år at dette må man holde seg unna og SLUTT å sleik på håndtakene på hanldevognene i butikken!, og så kommer det plutselig vandrende ned på kjøkkenet iført parykk. Så han ber meg gå opp igjen. Og da gjør jeg det, for det blir litt krise her om vi blir syke begge voksne (men avogtil vil man ha mat eller juice for eksempel) og så tar jeg heller en runde når Jendor har lagt seg. Men det blir mye på the Stig. Jeg har vært syk nesten halvparten av årets dager (artig med statistikk på starten av året!) og det er jo litt som skal følges opp i et liv. Jendor hadde sagt i dag at han gleda seg til jeg ble frisk og the Stig ble syk.
Det gjør ikke jeg, for å si det sånn, men man må jo bare ta det man får. 
Nå er viruset i den fasen der det begynner å få nok av vertskroppen og leter etter måter å komme seg inn en ny vertskropp (store mengder utadrettet nysing og hosting) så nå prøver jeg å holde hendene nyvasket og meg selv sålangt unna de andre som det går, men det blir bra når dette er over.


Join the joyride

I min familie sutrer vi ikke. Eller JEG gjør jo det, men jeg er unntaket. Setter de andre helt ut. Så når søstra mi, som også har korona, men fikk det senere enn meg og allerede er frisk, spør hvordan det går, sier jeg som det er at jeg må sitte og sove for om jeg ligger hoster jeg til jeg brekker meg, og jeg får ikke sove når jeg sitter, og nå har jeg vondt i ryggen også, og jeg er så sykskitten at det ser ut som jeg har parykk, svarer hun
Det e hardt å pushe 45. 
Det er vel det nærmeste man kommer sympati i min familie. 
Og da vil jeg si det er et godt stykke igjen.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...