Markomeannu!

Hurra! Æ skal fær på markomeannu i år!

æ trudde det gikk ut men nu går det visst inn likevel!!


jejejejeje!

Jeg printer

Jeg skal ha porteføljegjennomgang i morgen (trodde det var i dag, som viste seg å være en søndag) og derfor printer jeg ut endel arbeider. Det letteste og vanligste er å vise på dataskjerm, men jeg liker papir.
Og printeren maler som en gammel hankatt.
Det høres jo sikkert bra ut, men jeg mener det ikke som en metafor. Jeg mener det bokstavelig. Den høres ut som en gammel, grå katt som veier noen kilo for mye. Som ligger og maler.
Det kan jo umulig være bra.

Men det kommer forsåvidt papir ut som det skal. Med print på og alt.

I dag er forresten macDatamskin tre år gammel. Og garantien virker ikke lengre. Så da er det bare å vente på katastrofen. Bank i bordet, stolen og fotskammelen. Neste maskin blir med norsk forbrukerkjøpslov, det er sikkert og visst.
Oi, nå gikk jeg nettopp forbi speilet og jeg går i pysjamas enda!
Det er deilig med hjemmekontor.

Myte! (ikke fjær-relatert)

Jeg har nevnt at jeg skal skrive bok?
Det er en langsiktig plan, og har vært det så langt sikten går tilbake også.
Det skal være en barnebok, og syftet med hele prosjektet er å plante en nasjonal myte i den norske befolkning. Båret fram av den oppvoksende slekt.
En sånn ting som alle tror, til noen tenker seg om, og sier, "nei, vent, det kan jo ikke stemme at sennep egentlig er et biprodukt fra malingsindustrien!" Eller noe. Noe, nemlig, og det er det som er problemet.
Det er ikke så lett å finne på en nasjonal myte som er så plausibel at alle unger kjøper den, men så sær at ikke foreldrene (som leser barenbøkene høyt for de små) føler noe som helst slags behov for å korrigere, for dette er jo helt åpenbart oppspinn akkurat som resten av boka.
Det er dermed litt viktig at myten ikke er hovedhistorien i fortellingen. Den skal snikes inn som et lite, men signifikant, bispor.

I går kom jeg kanskje på en myte. (eller the Stig gjorde det, det er jo han som er hjernen i familien.)
Jeg tror myten er at da Norge og Sverige skilte lag, ble det nedsatt en språkkomitte/kommite/kommitte (og det ordet må jeg jo lære å stave meg om boka skal handle, i sidespor, om den) som hadde som oppgave å skille språkene ad. Finne på ord som ikke betydde det samme på norsk og svensk, og forandre betydningen av andre ord i det ene eller det andre språket, sånn at det betydde det motsatte på norsk og på svensk. Lage et slags tullespråk mellom norsk og svensk som så ble sådd inn i de to språkene for å sikre to språklig, og dermed kulturelt og nasjonalt forskjellige nye nasjoner.

Nå må jeg bare finne på hovedhistorien, men det blir lett. Er planen. Den trenger bare å være akkurat så bra at boka blir en sånn knallsuksess at den blir lest av absolutt alle.

mehhh

jeg har ingen ord i fingrene i dag. Egentlig vil jeg bare sove. snart er det sommerferie

gud nå hørtes jeg depressiv ut. jeg er bare helt alminnelig trøtt. Og litt pollenbefengt.


vennligst å ikke bry seg om inkonsekvent bruk av stor bokstav rundt punktum.
godnatt.
Det begynner å bli gammelt nytt dette, jeg sitter på skolen, alene, hvor er de andre? Hva har hent nå? I tillegg kommer jeg meg ikke inn på skolemailen så det er ikke bare bare å få sjekket. Hva det nå enn er jeg burde ha sjekket.



Får jeg i dag heller henvise til dette prosjektet, som jeg synes er kjempefint:

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.7643866

Hurra for det!

Nordinger og finvær

Jeg vet ikke om jeg snakker for oss alle, men for en ekstremnording som meg er finvær litt slitsomt.
Det er jo nesten aldri fint vær der jeg kommer fra. Eller jo, det er jo det, men de dagene faller ikke så ofte til sommeren. Skjønt! Jeg mener jo bestemt å huske at da jeg var barn, var det som var så fint med sommeren nettopp det at man ikke trengte å ta på seg noe mer klær når man skulle ut, man bare heiv på seg skoene så var man klar!
Sånn har det ikke vært på en stund, det er sommerlua og tynnvotter og soommer i Noooord! år etter år.
Også de to somrene da det har vært "kaldt" i resten av landet og fint i nord. Nord inkluderer ikke Øst-Finnmark i nevnte tilfeller, bare så det er sagt. Det var faktisk jævlig irriterende. Etter en sommer i to til fire grader og sur vind fra alle retninger, kommer jeg tilbake til Bergen, og de syter over været. Det har regnet. Det har vært kaldt. De har nesten ikke fått badet. Nesten ikke fått grillet. Bare et par turer ut med båten, og alt det styret med å sette den ut. Og nesten ikke fått farge heller. HÆ?!
LA MEG FÅ FORTELLE DEG OM DÅRLIG VÆR!

Nå skulle jo dette innlegget handle om finvær, men jeg skrev meg litt bort her. Her jeg er nå er det fint vær for tiden. Altså skikkelig fint vær, the Stig i shorts og jeg i sommerkjole (og selvsagt jakke og dongeribukser, men jeg måtte snike meg bak et busskur og ta dem av til slutt) og varmt varmt og sol sol.
Jeg vet ikke helt hvordan man skal forholde seg til det. Ett er jo sikkert og det er at man må jo nyte det, benytte seg av det, være ute i finværet, det finnes ikke en nording som har mot til å sitte inne når sola plutselig skinner og det er kjolevær.
Men det blir jo litt...ikke kjedelig, men hva skal man liksom gjøre der ute? Vi har jo ikke hage, og man kan jo ikke stå bare rett opp og ned på veien og stirre på hverandre.
Så vi går. En tur. Så lenge været holder seg liksom.
Og det gjør det jo.
Etter en to-tre timers turgåing blir man litt sliten. Så man går inn. (Under tvil)
Men der ute fortsetter jo finværet, så man hiver i seg ei brødskive og går ut igjen. En tur til. Noen timer. På et tidspunkt forøker man å slå ned tempoet til rolig spasering, men det ligger ikke for kroppen, så det blir rask gange, det er jo sånn man går.

Nå sitter vi inne igjen. Solen skinner fortsatt, og det gjør den dårlige samvittigheten også.
Hva skal man inne etter når solen skinner? Ut, ut, ut!
Hjelp!

Jeg håper vi får et par dager med vanlig vær nå sånn at jeg kan slappe litt av. Jeg har riktignok ganske mange sommerkjoler, før omtalt, som skal rulleres i løpet av en sommer, men det er ingen fare, der er jeg også nording og hiver på meg iallefall to forskjellige i løpet av en dag for å rekke å komme gjennom dem alle.

nåkkengaaang

Igjen sitter jeg helt mutters aleine på klasserommet og lurer på hva det er jeg ikke har fått med meg.
Sukk.
Muligens, men langt fra sikkert, var det noe i går jeg gikk glipp av og ikke noe som foregår nå. Det demrer for meg at det muligens var fest på skolen i går i anledning åpningen av Vårutstillingen.
Jeg var jo på Vårutstillingen, men ble overstimulert etter fem minutter og holdt meg litt unna folkelighetene for jeg skulle jo ha porteføljegjennomgang med en venninne i en krok.

Demringen er ikke min egen. Det kom en lærer innom her og sa at, ja, det kommer kanskje noen innom etter lunsj, det var jo fest her i går, det ser man ju direkt.
Jeg ser det ikke særlig direkt.
Men han sa at det gikk nok ganske hardt for seg ja!
Jaja. Det er alltid rotete på vårt klasserom.
Fest ja.

Jeg har mange andre kvaliteter.

I dag har jeg

vært på en veldig dårlig forelesning som var veldig bra.
Den var veldig dårlig fordi forelseren var en tulling uten skamvett, som var over seg over husene analfabeter i Asia faktisk klare å bygge og som blandet kort over en høy lest, men den var bra fordi ingen lot han slippe unna med det. Han ble vel egentlig litt sur på slutten. Eneste minuset med det var vel at han trodde han hadde lykkes i å holde en provokativ forelesning. Den var jo det, men bare fordi han var en nedlatende romantiker uten snøring.
Jeg ble ikke sur fordi han påsto at multiplikasjon ikke fantes, men fordi han påsto han kunne bevise det med at det ikke finnes eple opphøyd i annen. Og når man sier at det ikke er et "bevis", fordi det ikke kan testes, sier han at det ikke skal testes fordi han ikke er en vitenskapsmann. Da må han jo heller ikke påstå at han fører bevis.

Så jeg ble veldig opprømt! Fordi ingen lot ham slippe unna med noe som helst.

lygekors mot forkjølelse, død av meslinger.

Alle som leser bloggen min er jo selvsagt veldig interessert i helsen min. Jeg og.

Da jeg var i Oslobyen for en ukes tid siden traff jeg søstersen, eller døstersn, som er så plaget av pollenallergi. Da var det noe som skurret litt i hodet mitt, uten at jeg helt kunne sette fingeren på det, men her om dagen slo det meg-
Fanes, kor e det blidd av MIN pollenallergi?
Og det er jo sant at det har vært en veldig lite plagsom vår! Har jeg på magisk vis blitt frisk?
(ja jøss, det har jeg, tenkte jeg)

Så innså jeg (eller det var vel The Stig som innså det) at den nesesprayen jeg fikk av doktor Hybinett ikke reparerer alle hullene i bihulene som allergien lager, den er mot allergi. Den fjerner problemet, den reparerer ikke resultatet, som jeg har trodd. Haha.
Jeg har jo fått den fordi jeg ble forkjøla opptil flere ganger i måneden, hvilket skulle være relatert til allergier. Blabla. Iallefall virka det, men etter å ha lest pakningsvedlegget må jeg spørre om jeg ikke er offer for denne doppler-effekten. Der står det nemlig at en av bivirkningene er at man kan bli forkjøla og må holde seg unna forkjøla mennesker (hvilket jeg instinktivt gjør, etter en tid i gamet) og at man iallefall skal holde seg unna folk med meslinger og vannkopper for dem kan man dø av.
Oæ! Det vil man jo helst ikke!

Nå skal det sies at dette står i det amerikanske (eller engelskspråklige) pakningsvedlegget jeg fant på nett. I det som fulgte med står det ingenting om døden, bare at en bivirkning er forkjølelse.
Jaja. Jeg driter i om det er steroidene eller kepler-effekten som virker, bare det virker! Og fortsetter å virke! Og at ikke jeg får bivirkninger som er identisk med det opprinnelige problemet!

Og så den dagen da

Svenskene har ikke søttenemai, eller jo, men bare i kalenderen. Nå er det ingen stor personlig sorg, men den andre norsken i klassen har et mer intenst forhold til nasjonaldagen enn meg, og hun synes det er litt trasig å være på skolen istedetfor å ha sjampanjefrokost og krølle håret. Hun har kjøpt ny strømpebukse og alt.
Så det har jeg på en måte lovt å være med på. Bortsett fra at sjampanjefrokosten falt ut. Men jeg krøller gjerne håret og et par strømpebukser skal jeg alltids klare å finne fram.
Så i dag har jeg pyntet meg. Mest for hennes skyld, ikke så mye for Norge sin skyld, det blir min tredje ufeira nasjonaldag på rad, men her sitter jeg, i rødt, hvitt og blått (men kommager på beina, for faen) og snart skal vi feire Norway Day med klassen. De må også krølle håret men det er lov å skippe strømpebuksene.

Hurra til alle da.

ka du sir får nåt!

En (av de mange) (når jeg gikk på barneskolen fikk jeg endel kjeft fordi jeg brukte for mye parenteser og effekter i teksten, og her er jeg igang igjen, på andre ordet) fine tingene på vårfesten til sameforeningen, bortsett fra at det var kjempegøy hele tiden, var at alle de svenske samene slo over til nordnorsk når de snakka med meg. Nordnorsk er vel kanskje en slags oslomål innenfor det samiske, når man ikke prater samisk mener jeg, og det er det jo ikke så mange som man skulle ønske som gjør. Da blir det fellesskandinavisk, og her er malen nordnorsk siden de fleste av oss nå engang kommer nordfra.

Så enkelt for meg da! Endelig gjør man seg forstått!
Av en eller annen grunn mente de at jeg snakket svensk til dem, og det gjorde jeg for en gangs skyld overhodet ikke, for de snakket jo hjemmemål til meg så hvorfor skulle jeg også skifte bane, det hadde jo blitt helt fjernt, men når jeg tenker meg om var det mest sørsamer som kom med denne uttalelsen og de er vel vant til å forholde seg tiil trøndersk som fellesskandinavisk når de krysser grensa, så kirkenesisk må jo fortone seg som flytende svensk for dem.
Tenker jeg.

jepp

I går var jeg på fest i Sameforeningen, og det var toppenfest!
Jeg kom ikke hjem før det var blitt lyst, og jeg hadde ikke tenkt å bli til lengre enn elleve.

voi herran

Stockholm kommer seg.

nåh.

Øh, ja. Siden blogger er tilbake føler jeg at jeg også må skjerpe meg og lage et knallinnlegg. Men jeg tror jeg går og legger meg istedet.
En plass bak i hodet er det som om en historie skramler og vil løs, men jeg får ikke helt opprettet kontakt. Den kan enten handle om tannlegen, kjolekjøp, jakten på noen som kan åpne et glass med barnemat som ikke tilhører meg, søstersen, et foredrag om handlet om å veive med armene hvis det føltes naturlig, men sannsynligvis noe annet, da.

I morgen er det vårfest med Sameföreningen! Men først får jeg vel i logikkens navn legge meg og stå opp igjen.

Overraskelse! Neida!

Jeg har problemer med tog. Og jeg har skrevet om det før.
Når jeg reiser med tog reiser jeg enten med komfortbillett for å få strøm til datamaskinen (jeg er ikke så opptatt av beinplass, egentlig fører ekstra beinplass bare til at jeg siger ned på gulvet) eller som i Sverige, med plassbillett, jeg hater å bli jaget rundt fra plass til plass, jeg vil sitte i ro og ha min egen plass.
Så de pengene legger jeg i.
Og jeg har fått sete i skistativ, i vogner som blir stående igjen på stasjonen, i vogner som ikke eksisterer, i sete 2 når vognen begynner på 3, eller som i tur-retur oslo-sthlm denne gangen: sete 63 i en vogn som gikk til 53 på turen bort og i et avisstativ på veien tilbake.
Jeg er så møkke lei. Da jeg så avisstativet som sto der sete 37 skulle stått, resignerte jeg bare like gjerne først som sist.

Og konduktøren sier alltid "jamen dette tar vi med et smil!" og får jeg bare påpeke hvor mye lettere det er for ham/henne å ta dette med et smil enn for meg som skal løpe etter toget gjennom opptil flere land?

Og hvor underlig er det ikke at dette alltid hender? Hender det deg noengang? Unnskyld, jeg mener, hender det deg hver eneste jævla gang?
SJ og NSB må ha et lite svart merke ved navnet mitt og kose seg godt.

Traktor

Veldig lenge nå har jeg ikke husket hva jeg har drømt når jeg våkner. Avogtil er det en liten flik av drømmen som glipper avgårde akkurat i det jeg våkner, men oftere er det bare helt drømmetomt. Og det er jo noe nytt. For meg altså.
Så da jeg våknet med en hel drøm i hodet i morgest var det mer som vanlig og deilig og i vater igjen.

Jeg drømte at jeg bodde i et slags halvmørkt øysamfunn, det var kanskje litt mørketidsaktig uten sne og kulde og alle flater besto av vann og holmer, ikke sånn at du tok båt fire km, men vadet fire meter. Og i dette samfunnet var det derfor veldig viktig å ha traktor, så jeg gikk til traktordamen sammen med noen kompiser som også trengte traktor.
Når man ville ha traktor fikk man en liten unge, som kom til å utvikle seg til traktor senere. Min hadde rødlig hår og selebukse og hadde en stund igjen til traktortlværelsen, men man måtte oppdra den rett og da fikk man skikkelig bra traktor.
Kompisen min fikk en annen unge, med svart krøllete hår, og i det han fikk ungen utlevert kjente han igjen ungen og innså at traktordamen hadde drept en kompis av kompisen min for å få laget denne ungen (altså sønnen til død kompis-kompis) og aha! var det sånn det foregikk nei det skulle man ikke ha noe av!
Så mine to kompiser drepte traktordamen mens jeg lekte med min framtidige traktor på holmen.

Jepp!

æ E ikke trøtt!

Ikke i det hele tatt.

Jeg har oslojobbet og dau i hodet av det, og hatt første heat i improvisert venninnebonanza, og sett bittelitt granprii, og det var jo surt og gøy, og eh

ja. Det er finvær. Jeg har funnet veien hit og dit så lenge både her og der er en t-banestasjon. Og Sæsse var og hentet meg og jeg frøys og gikk inn i en butikk og kjøpte sjal og kjøpte akkurat det som Sæsse hadde rundt halsen uten å innse det og Sæsse gjorde lykkelig butikkdamen oppmerksom på det og jeg hadde pengene mine pent i en konvolutt og plutselig ble vi tulutta&makronella på tur i storbyen.

Nå forer min vertinne meg med vin.
Frk. Pollyjones har system i flyttelasset sitt. I en kasse er det brevpost. I hele kassen. Jeg er imponert.

Mari skjljoåns!

Igjen!

Nå er jeg i oslobyen og har fått en liten øl til bloggingen av Mari, som jeg har hatt et lite oppsamlingsheat med på Oslo S. Vi oppsamlet hverandre.
Hun kom fra konfirmasjon og jeg kom fra dugnad. Nei, nå skal jeg være mer reglementert, hun kom med toget fra Ulvik og jeg kom fra Stockholm. Jeg rakk akkurat å slenge inn et par timer på dugnad i blokka og panikkleite etter passet som jeg jo ikke trengte og så hive meg på toget. Jeg hadde bestilt sånn plassbillett for at jeg skulle slippe å hoppe rundt og skifte plass hver gang toget rullet ut fra ny stasjon, men heisann hoppsann, tror du ikke jeg hadde fått et sete som ikke eksisterte. Hvorfor skjer det hver gang? Jeg blir plassert i skistativ og i vogn 13 og trekvart og vognen som står igjen på stasjonen og HVER JÆVLA GANG skjer dette. (Og hver gang sender jeg en sms til Rållsis om dette---vi har bare kontakt når jeg må stå på toget.)

Nå lager Mari mat til oss i lageret sitt. Jeg lurer på om jeg må komme tilbake i juli engang og male litt og skru opp litt saker og ting på veggene her.

og hei og hopp, der var det lørdag igjen

Jeg tenker at mye av grunnen til at det er så slapt på bloggfronten for tiden er at jeg har kommet inn i rutiner og krigen med det nye livet er over. Jeg har leilighet, bankkonto, telefon, telekort, skoleplass, kopper, kar (hva er kar?) og klarer både å pante flasker og betale regninger. Jeg hilser riktignok på alle som er i nærheten av blokka mi for jeg har ikke helt oversikt over hvem som er naboene mine, men i morgen er det dugnad igjen så da får jeg vel et lite oppfriskningskurs.
Livet er i mønstre og ettersom det ikke er noen spennende bro her med fisk under har jeg ikke så mye å rapportere.

Hadde jeg bodd i Kirkenes derimot, hadde jeg nok rapportert om både isløsning og museører med stor entusiasme, men jeg kan ikke helt forestille meg hvorfor noen skulle synes det er spennende å høre om når trærne blir grønne i Stockholm. Liksom. Jeg aner ikke hva tjelden driver med eller om de engang har den. Riktignok har et par skogsduer laget reir rett over fotostatdørene på skolen, og det er jo litt morsomt og teit, men tjelden, den hadde sikkert lagt reiret sitt midt i døråpningen, mellom dørene.

Lørdag ja, jeg har hørt at man bør ha en viss sammenheng mellom overskrift og tekst, i dag skal vi kanskje gå å kjøpe en stol sjøl om mannen vil ha en oversiktsplan over mine forflytningfortenknigner i minst fire år fremover før vi overhodet kan vurdere å gå til innkjøp av noe som er større enn en koffert.
Oooog kanskje nye Nintendo DS. Sjøl om jeg kjøpte bøker for femhundre kroner i går. Får se.

og jeg sier NEI

I går var jeg ute og spiste med en venninne. Jeg har i det siste hatt veldig lite tro på designens framtid og min framtid innenfor design (verden er liksom ikke klar for meg) og planen var at hun skulle muntre meg opp og få meg til å få tilbake troen, for hun jobber innenfor samme felt som meg og er kjempeflink og lager ordentlige fine ting som jeg heier på og er takknemlig for at finnes.
Det endte med at hun også skal slutte som designer.
Men pizzaen var god.

Min venninne er den svensken i verden som skjønner minst norsk. Hun skal ha for forsøket, men i går ga vi opp. Eller, hun ga opp, jeg skjønner jo hva jeg sier. Og hva hun sier, men til slutt ba hun meg snakke engelsk. Det må nok ha blitt oppfattet som litt pussig av servitørene. At vi begge så åpenbart skjønte hva de sa når vi snakket med dem og de snakket med oss på svensk, men at vi snakket engelsk sammen. Jaja.
Litt pussig får man vel gå med på å fremstå for kommunikasjonens skyld.

ny utsikt, lite innsikt

Jeg synes det er så fryktelig kjedelig å gå til skolen. Siden skoleveien er helt lik hver dag og ikke har noen bro med torsk og flyndre under og jeg har høye underholdningskrav. Sånn er det uansett, om jeg må gå eller kjøre en vei mer enn ti ganger, og denne veien ikke er i nord, dauer jeg av kjedsomhet.
Men nå har jeg funnet en ny vei til skolen, og det for tredje gang! Forrige gang fant jeg en snarvei som det var mannen som fant, og nå har jeg funnet ut at jeg kan vase litt mellom et boligfelt på vei til skolen og det er stas. Nytt og stas. Hver dag møter jeg en mann på et hjørne som har hund, og det er aldri samme mannen og samme hunden. "Hver gang" er to ganger, som er så mange ganger som jeg har gått den nye veien.

Nå sitter jeg på klasserommet og har forregnet meg. Jeg har ikke det samme kurset som de andre, og trodde de skulle ha møte en annen plass, men nå har de masse veiledning overalt rundt ørene mine og jeg er ingen superkonsntratør og strever litt for jeg skal ha presentasjon snart. (Og sitter her og blogger. Og ser på feisbukk. Og feisbukk har forundret meg litt i det siste, ikke feisbukk, men innblikket det gir meg i folks liv, kaka går foreløpig til "Føder enda!" men også en kommentar som etterfølger en sak der russen har tapet fast noens barn og slått ut en tann ungen og folk er rasende på denne russen, og den første mannen som kommenterer skriver Stakkars russen som får en flokk med premenstruelle husmødre etter seg! så kake til ham også for å tørre å være åpent idiot i offentlig fora) og jeg vet ikke engang hvor jeg skal presentere (parentesen sluttet for en tid siden) så jeg vet ikke om jeg skal bruke tavle eller prosjektør eller papir og heller ikke hvor lang tid jeg får bruke, ryktet sier ca fem minutter, og en sluttpresentasjon fra femukersarbeid på fem minutter, da føles det egentlig ikke som noe vits i det hele tatt, eller jo, det føles som en vits. Og da gjør det ikke noe at jeg ikke klarer å presentere meg. Unnskyld, jeg mente konsentrere.

grrr

I dag er prosjektrommet studentfritt. Endelig. Bortsett fra meg, jeg er jo student.

Jeg studerer altså design, for den som ikke har fått med seg det. Da presenteres man både i person og av omtale for mange designere og arkitekter. En designer er en mann, som har et navn. Han kan også være kvinne, og da presenteres vedkommende alltid som "en kvinnelig designer!". Om det er en arkitekt det er snakk om, presenteres vedkommende gjerne som "en kvinnelig arkitekt jeg har glemt navnet på".

Jeg tok dette opp i klassen en dag, hvordan vi kun presenteres for menn, og svaret jeg fikk var Men det finnes jo nesten ingen kvinnelige designere! Og da blir jo jeg rasende på entotre, for det er jo bare å se rundt seg, vi er en klasse på fjorten stykker med tre gutter i, sånn er det på alle trinn og sånn har det vært i flere tiår, klart det finnes kvinnelige designere! Og hvor er de?! Sa jeg. Nei, de er hjemme og får barn, var svaret. Fra mine medstudenter.
Gud hjelpe meg. Ja, ikke er det noe rart heller, synes jeg, og skolen med sin jamnsteldshetspolitik får faen skylde seg selv og gubbveldet sitt når de oppdrar fok til denne type tenkning.

men faen da!

I dag også sov det en student på roomet jeg har booket! Bor han der eller?
Og i tillegg lå det en fremmed fyr og sov i sofaen bak i klasserommet, der vi spiser lunsj. En meter fra der jeg sitter. Jeg liker ikke så godt å jobbe midt blant alle disse sovende fyrene.

Så jeg sendte en mail til hun som har laget sengen inne på prosjektrommet. Sengen er hennes masterprosjekt. Hun synes sikkert ikke det er så strålende at folk sover der. Sjøl om en seng skal soves i, tross alt. Sofaen i klasserommet får jeg legge ut på blocket.se eller noe.

førstene ma-i er vi så gla-i

Det byr meg imot å jobbe på en førstemai.

Men det er arbeidernes frihetsdag, ikke studentenes.

Dessuten ble det jo begrensa med jobbing i går siden noen sov der jeg skulle jobbe. Likeså i dag, første økt er Vekking&Jaging. Neste økt er Jobbing i noens Fylledunst. Åh, du glade studentliv.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...