I går var jeg på klassetreff. Alle som har vært på klassetreff, eller reunion som man skal si, sier at alt plutselig blir som i niende, samme klikker og samme folk, samme gamle spor, men nei, litt hadde da endret seg. Og ikke bare det at alle guttene hadde fått mage. Bortsett fra han som hadde mage, han var blitt en spjæling.
Iallefall var det ikke akkurat som før, men det kan ha sammenheng med organiseringen av dette treffet, som førte til at bare ca halve klassen fikk det med seg og møtte opp. Det var helt i sin ånd, jeg fant i løpet av kvelden ut at vi hadde vært oransjruss, og det hadde ikke jeg fått med meg, den gang. Jeg har nemlig ikke vært oransjruss, men det hadde de andre.
Ja, men det var da trivelig med litt klassefest. Jeg gikk ca da alle var blitt så fulle at de skulle fortelle meg hvor bra jeg egentlig var, til tross for at jeg var litt sær. Som før. Så det hadde ikke endret seg, men jeg var på festen i mange flere timer enn jeg ville vært før, og hadde det toppers, og artig. Artig, artig.
I dag har det vært vevedag. Søskebarn Figenschou har vært her, og vi har tredd i veven hennes. Mot slutten av prosessen mistet hun livslysten fullstendig, men plutselig var vi ferdigtredd og både veve- og livslyst var på topp igjen. Det ER litt kjedelig å tre vev. Det er derfor alle vevekurs starter med ferdigredde vever. Men når man har fått folk bitt av basillen kan man lure dem videre.
Nå får vi se hvordan det går når hun skal opprettholde både mønsterplukking og livslyst helt hjemme alene.
Special Guest the Guest Blogger
Tanakofta har mailet meg innlegget sitt og her kommer det. Vi har allerede fått to klager på at det er for kort og dermed ikke forholder seg til den internasjonale standarden for gjesteinnlegg, men Tanakofta har sagt at hun skal følge opp og skrive et til. Så da er vel det i orden.
Ok, da setter jeg over!
Ok, da setter jeg over!
Glenn, Mikkel och musik…
Hej, hej, Tanakofta här och
gästbloggar lite. Bor och jobbar för tillfället i Kautokeino. Det
finns ett ordspråk i Sverige som går ungefär såhär: Alla heter
Glenn i Göteborg. I Kauto borde det vara: Alla heter Mikkel i Kauto.
Ungefär varannan man jag träffat här heter något med Mikkel.
En av mina senaste bekantskaper är en
liten tjej på typ 3 år, hon lyssnar oavbrutet på den här låten:
https://www.youtube.com/watch?v=moSFlvxnbgk.
På radion spelar de den här låten oavbrutet:
https://www.youtube.com/watch?v=aAzRGZqo8AY.
Själv såg jag filmen Monica Z igår och spelar sedan dess denna
låten på repeat: https://www.youtube.com/watch?v=PAmEGilS29g.
Slut på meddelandet. Over and out from Kauto.
Og snart BLIR det faktisk bedre!
Tanakofta har sagt ja til å skrive et gjesteinnlegg. Da blir det endelig litt fres her inne. Vi venter i spenning.
Wihi!
Wihi!
Får vel komme sterkere tilbake senere.
Ja, men hva skal man si?
Det jeg er mest fornøyd med er at det lukter så godt. Hvordan skal jeg liksom formidle det?
Jeg har lyst å være ute hele tiden, men som vanlig bor jeg ikke i "store deler av landet". Hvilket betyr at det ikke er tredve pluss. Men det er faktisk over tyve så isted satt jeg ute selv om det regnet. Men boka blei våt. Så jeg gikk inn. Men nå skal jeg gå ut.
Det jeg er mest fornøyd med er at det lukter så godt. Hvordan skal jeg liksom formidle det?
Jeg har lyst å være ute hele tiden, men som vanlig bor jeg ikke i "store deler av landet". Hvilket betyr at det ikke er tredve pluss. Men det er faktisk over tyve så isted satt jeg ute selv om det regnet. Men boka blei våt. Så jeg gikk inn. Men nå skal jeg gå ut.
mmmmmnei
Jeg skulle til å skrive:
jeg lover å leve et litt mer spennende liv sånn at det bli mer å blogge om
men innså at jeg ikke vil ha et litt mer spennende liv. Det er ganske deilig og avslappet nå.
jeg lover å leve et litt mer spennende liv sånn at det bli mer å blogge om
men innså at jeg ikke vil ha et litt mer spennende liv. Det er ganske deilig og avslappet nå.
kontor
I dag sender jeg mail og spør om sånt som folk allerede har sendt meg mail og informert meg om. Knall. Men folk har også sendt ufullstendige epostadresser til oppfølgingsspørsmålene så selv om jeg ikke har helt stålkontroll, har ikke folk det heller.
Jeg er litt sur på folk. Litt ufortjent riktignok.
Jeg er litt sur på folk. Litt ufortjent riktignok.
....fåsebilde
I dag jobber jeg i garasjen. Med fryktelig viktige ting. Og vanlige, ueksotiske.
Så da etterkommer jeg gårsdagens fåsebilde. Ikke så spektakulært, men bilde er bilde.
dødssøt
dødsdømt. hadde ikke jeg hørt krafsingen.
ea med sine. Bokk bokk bokk. På vill flukt fra fotograf Lettpåtå.
De der nisedelfinspringerne tok jeg ikke bilde av, det kom jeg rett og slett ikke på. Istedet sto jeg nede i fjæra og så på dem og spiste middagen min så fort at jeg ble kvalm. Jeg var for opptatt av danseshowet til å legge merke til at jeg spiste hele middagen min på 25 sekunder. Jeg ble vel litt oppglødd.
Så da etterkommer jeg gårsdagens fåsebilde. Ikke så spektakulært, men bilde er bilde.
De der nisedelfinspringerne tok jeg ikke bilde av, det kom jeg rett og slett ikke på. Istedet sto jeg nede i fjæra og så på dem og spiste middagen min så fort at jeg ble kvalm. Jeg var for opptatt av danseshowet til å legge merke til at jeg spiste hele middagen min på 25 sekunder. Jeg ble vel litt oppglødd.
men hallå, blogga lite då!
sto det på facebooken min her om dagen.
Som alltid når jeg kommer hjem blir det plutselig liksom litt bloggpause. Alt er så vanlig og ueksotisk og deilig, og jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om. Fjorden?
Men ok, jeg skjønner at jeg må ta meg sammen. Så, siden sist har jeg:
-dratt en tur til Sevetti. Der har de post, nemlig. Jeg elsker å dra FORBI Nætamø, det er jo helt uvanlig. Og jeg elsker å se de der stedene langs veien som man kjenner igjen fordi man har reist her tusen ganger, på vei til ett eller annet. Fikk fryktelig lyst å dra til Inari, men det var et lite duodjiutsalg på skolen i Sevettijärvi også, det hjalp litt. Skjønt de tok ikke kort og han som satt vakt (for det var egentlig en utstilling) visste ikke så mye.
Vi var innom Sevetti Baarin, der satt de som vanlig og drakk øl, det gjør de alltid, sånn går det når et sted består av en skole og en bar, hva skal man gjøre når man er ferdig med skolegangen liksom? Jobbe på posten? Den ligger jo på baren. Det slo meg at den eneste gangen jeg har opplevd Sevetti Baarin steng var den ENE gangen jeg skulle gå og ta en øl der. Da var jeg dessuten forfulgt av et oversosialt reinsyr og kunne godt tenkt meg å være innendørs litt. Men nei.
Og så kjøpte vi tau og ribbe i Nætamø, og jeg elsker elsker måten de gamle snakker norsk til meg der. De yngre snakker engelsk. Akkurat som på vår side.
-vært på hytta. Dyrelivet i Reinøysund hadde oppvisning. Vi så ea med førti unger, tjelden, ei dau mås, ei russekrabbe som vi hadde fisket, ei mus som hadde fanget seg selv i vaskebøtta, fire springere eller kanskje muligens helt vanlige niser som øvde seg til Barents Spektakel, fire eller seks laks som gjorde det samme, et gjeng knott som var kommet over fra Vardø for de var helt upåvirket av sterk vind, og to harpusunger som lå og gjømte seg i gresset og var så søte at det var nesten dødelig. Vi måtte bort å se på dem hele tiden enda det skal man jo ikke så det gjorde vi ikke. Om natta kom haren og så til dem. (Men får jeg bare si at om din overlevelsesstrategi er å ligge HELT i ro, så er stien mellom hytta og støa en dårlig plass å gjøre det på. Og unnskyld til den hareungen vi muligens trødde på, men jeg føler at skyldspørsmålet må være delt her. Og forsåvidt også unnskyld om vi muligens dro båten over en harepusunge, men...delt skyld her og.)
-Prøvd å lage litt kunst men det har ikke gått som planlagt så der må jeg legge inn jernet. Hjernet. Hjernen.
Som alltid når jeg kommer hjem blir det plutselig liksom litt bloggpause. Alt er så vanlig og ueksotisk og deilig, og jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om. Fjorden?
Men ok, jeg skjønner at jeg må ta meg sammen. Så, siden sist har jeg:
-dratt en tur til Sevetti. Der har de post, nemlig. Jeg elsker å dra FORBI Nætamø, det er jo helt uvanlig. Og jeg elsker å se de der stedene langs veien som man kjenner igjen fordi man har reist her tusen ganger, på vei til ett eller annet. Fikk fryktelig lyst å dra til Inari, men det var et lite duodjiutsalg på skolen i Sevettijärvi også, det hjalp litt. Skjønt de tok ikke kort og han som satt vakt (for det var egentlig en utstilling) visste ikke så mye.
Vi var innom Sevetti Baarin, der satt de som vanlig og drakk øl, det gjør de alltid, sånn går det når et sted består av en skole og en bar, hva skal man gjøre når man er ferdig med skolegangen liksom? Jobbe på posten? Den ligger jo på baren. Det slo meg at den eneste gangen jeg har opplevd Sevetti Baarin steng var den ENE gangen jeg skulle gå og ta en øl der. Da var jeg dessuten forfulgt av et oversosialt reinsyr og kunne godt tenkt meg å være innendørs litt. Men nei.
Og så kjøpte vi tau og ribbe i Nætamø, og jeg elsker elsker måten de gamle snakker norsk til meg der. De yngre snakker engelsk. Akkurat som på vår side.
-vært på hytta. Dyrelivet i Reinøysund hadde oppvisning. Vi så ea med førti unger, tjelden, ei dau mås, ei russekrabbe som vi hadde fisket, ei mus som hadde fanget seg selv i vaskebøtta, fire springere eller kanskje muligens helt vanlige niser som øvde seg til Barents Spektakel, fire eller seks laks som gjorde det samme, et gjeng knott som var kommet over fra Vardø for de var helt upåvirket av sterk vind, og to harpusunger som lå og gjømte seg i gresset og var så søte at det var nesten dødelig. Vi måtte bort å se på dem hele tiden enda det skal man jo ikke så det gjorde vi ikke. Om natta kom haren og så til dem. (Men får jeg bare si at om din overlevelsesstrategi er å ligge HELT i ro, så er stien mellom hytta og støa en dårlig plass å gjøre det på. Og unnskyld til den hareungen vi muligens trødde på, men jeg føler at skyldspørsmålet må være delt her. Og forsåvidt også unnskyld om vi muligens dro båten over en harepusunge, men...delt skyld her og.)
-Prøvd å lage litt kunst men det har ikke gått som planlagt så der må jeg legge inn jernet. Hjernet. Hjernen.
det gror
Jeg var og vevde med søskenbarnet i går. Hun vil veldig gjerne lære seg å veve og jeg vil veldig gjerne ikke være ansvarlig for absolutt all vevingen i familien. issa winwin!
Heldigvis er søskenbarn et naturtalent. Nå vil hun verken sove eller spise, bare veve.
Og så kom onkel&tante innom, og ga meg noen fløt, eller korker som de sier, som de allerede hadde forært søskenbarn. De lå på kaianlegget hennes (som er forankret i plen) og jeg fikk bare forsyne meg. Søskenbarn syntes det var helt greit. Jeg ble helt ekstatisk.
Så nå skal det både veves og jobbes.
Heldigvis er søskenbarn et naturtalent. Nå vil hun verken sove eller spise, bare veve.
Og så kom onkel&tante innom, og ga meg noen fløt, eller korker som de sier, som de allerede hadde forært søskenbarn. De lå på kaianlegget hennes (som er forankret i plen) og jeg fikk bare forsyne meg. Søskenbarn syntes det var helt greit. Jeg ble helt ekstatisk.
Så nå skal det både veves og jobbes.
Trine
I går var det sol. Nå er det grått igjen.
I går var jeg på grava til Trine. Jeg har bare vært der på julaften, jeg var ikke i begravelsen og jeg har ikke vært der selv, alene. Jeg gikk rundt og lette en stund, jeg huska sånn halvveis hvor den skulle være men til slutt måtte jeg ringe mamma og hun guidet meg til rett sted. Via andre døde kjentfolks graver. "Gå forbi Mari-Ann! Ser du Walter?" Det slo meg at jeg kjenner overraskende mange døde folk.
Og så lå Trine sin grav der. Ved en liten busk som liksom skjermet gravsteinen. Med blomster og steiner og en lykt. Og en liten solcelledrevet sommerfugl som hang helt stille i en wire. Og navnet hennes og datoene hennes.
Og jeg som har vært så sint på Trine. Jeg har liksom lagt skylden for at hun døde på henne selv, ulogisk som det er, men likevel. Jeg gikk nok ut fra at jeg skulle være sint bestandig.
Men da jeg sto der foran graven, med minneord og datoer og blomster, engler og fugler, og med to playmobilhester i hånda, ble det liksom så uvirkelig. Det ble overhodet ikke konkret, tvert imot, her har vi steinen og datoene og her står jeg og der under ligger du, eller skjelettet ditt, sånn er det, men komplett uforståelig, og jeg var ikke sint. Bare veldig lei meg. Enda du har jo vært død i over et år. To i oktober.
Og...Jaja. Ja, ja.
Jeg satt de to playmobilhestene på graven, sånne som vi pleide å leke med da vi var små. Hester, ponnier, trekkhunder, du hadde også to flodhester, vi lekte gård og sirkus og jeg vet ikke, men det var alltid dyr med. Alltid utover alle rommene i andre etasje, alltid dyr. Om vi lekte ute var vi hester selv. Sprang rundt og hoppet på hinderbaner vi hadde laget. Til vi ble så store at du hadde en ordentlig hest, på for.
Ja.
Jeg tok sadelen av den ene hesten, for indianere red barbakk, sa du. Fant en liten kvist og hang sadelen over den, lagde liksom et lite gjerde der som den hang på.
Jeg ville stå der litt, men det var så mye mygg og knott og overhodet ikke stedet for tanker eller en stille stund, gjerdet jeg hadde laget til hestene var også gankse hastig laget, strengt tatt mer en pinne over en av kantsteinene på graven enn et gjerde, knotten, myggen, det var umulig å stå stille, men er det noen ganger det er tanken som teller så er det vel når man står ved graven til en død kompis og sloss med myggen og lager små, teite minnetablåer.
Til slutt måtte jeg bare få igang litt rask og bestemt gange, man står ikke og henger på Sandnes kirkegård i juli om man ikke har vært litt forutseende og dynket seg i myggmiddel og det hadde ikke jeg.
Jeg gikk ned til porten og ut, mens jeg gråt litt, forbi flere kjentfolk.
Det er fortsatt ikke helt til å forstå at jeg faktisk tok deg igjen, de der tre månedene som gjodre deg et helt år eldre enn meg. Nå er jeg eldre enn deg.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette innlegget, det er litt vanskelig, for jeg lever jo og du er død. Sånn er det. Jeg tror vel ikke helt at du har ridd barbakk inn i solnedgangen, men om det er det du har gjort, er det fint.
Vi sees.
I går var jeg på grava til Trine. Jeg har bare vært der på julaften, jeg var ikke i begravelsen og jeg har ikke vært der selv, alene. Jeg gikk rundt og lette en stund, jeg huska sånn halvveis hvor den skulle være men til slutt måtte jeg ringe mamma og hun guidet meg til rett sted. Via andre døde kjentfolks graver. "Gå forbi Mari-Ann! Ser du Walter?" Det slo meg at jeg kjenner overraskende mange døde folk.
Og så lå Trine sin grav der. Ved en liten busk som liksom skjermet gravsteinen. Med blomster og steiner og en lykt. Og en liten solcelledrevet sommerfugl som hang helt stille i en wire. Og navnet hennes og datoene hennes.
Og jeg som har vært så sint på Trine. Jeg har liksom lagt skylden for at hun døde på henne selv, ulogisk som det er, men likevel. Jeg gikk nok ut fra at jeg skulle være sint bestandig.
Men da jeg sto der foran graven, med minneord og datoer og blomster, engler og fugler, og med to playmobilhester i hånda, ble det liksom så uvirkelig. Det ble overhodet ikke konkret, tvert imot, her har vi steinen og datoene og her står jeg og der under ligger du, eller skjelettet ditt, sånn er det, men komplett uforståelig, og jeg var ikke sint. Bare veldig lei meg. Enda du har jo vært død i over et år. To i oktober.
Og...Jaja. Ja, ja.
Jeg satt de to playmobilhestene på graven, sånne som vi pleide å leke med da vi var små. Hester, ponnier, trekkhunder, du hadde også to flodhester, vi lekte gård og sirkus og jeg vet ikke, men det var alltid dyr med. Alltid utover alle rommene i andre etasje, alltid dyr. Om vi lekte ute var vi hester selv. Sprang rundt og hoppet på hinderbaner vi hadde laget. Til vi ble så store at du hadde en ordentlig hest, på for.
Ja.
Jeg tok sadelen av den ene hesten, for indianere red barbakk, sa du. Fant en liten kvist og hang sadelen over den, lagde liksom et lite gjerde der som den hang på.
Jeg ville stå der litt, men det var så mye mygg og knott og overhodet ikke stedet for tanker eller en stille stund, gjerdet jeg hadde laget til hestene var også gankse hastig laget, strengt tatt mer en pinne over en av kantsteinene på graven enn et gjerde, knotten, myggen, det var umulig å stå stille, men er det noen ganger det er tanken som teller så er det vel når man står ved graven til en død kompis og sloss med myggen og lager små, teite minnetablåer.
Til slutt måtte jeg bare få igang litt rask og bestemt gange, man står ikke og henger på Sandnes kirkegård i juli om man ikke har vært litt forutseende og dynket seg i myggmiddel og det hadde ikke jeg.
Jeg gikk ned til porten og ut, mens jeg gråt litt, forbi flere kjentfolk.
Det er fortsatt ikke helt til å forstå at jeg faktisk tok deg igjen, de der tre månedene som gjodre deg et helt år eldre enn meg. Nå er jeg eldre enn deg.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette innlegget, det er litt vanskelig, for jeg lever jo og du er død. Sånn er det. Jeg tror vel ikke helt at du har ridd barbakk inn i solnedgangen, men om det er det du har gjort, er det fint.
Vi sees.
finn én feil
Altså hvis det skal være så varmt som dette så blir det veldig vanskelig å akklimatisere seg, for det må jo være vanlig hvis det skal være noe poeng.
Jeg vet at Kirkenserne hadde knallvær den ene sommeren jeg ikke var her, i fjor, og nå tror at det har blitt den nye normalen, men det er feil. Jeg sier jo ikke at vi må ha to og fire grader, men for meg holder femten i massevis. Da går kirkeneserne i sommerkjoler og turistene i boblejakke og alt er som det skal være.
Og det er forholdsvis lite mygg.
Skjønt i går var det masse vind. Og dermed knallvarmt og myggfritt.
Sjeldent.
Vi har vært en tur bakpå fjellet og samlet pinner og granatsplinter, en tur i byen for å kjøpe reker men der var ingen båt lengre, så det ble torsketunger og dét i en måned uten "r", teknologien og alt den fører med seg altså, men frosne tunger må tine så det blir hval. I går spiste vi både laks og russelaks så det går egentlig bra med aklimatiseringen (en eller to k her?) når man ser bort fra at jeg svetter.
Jeg vet at Kirkenserne hadde knallvær den ene sommeren jeg ikke var her, i fjor, og nå tror at det har blitt den nye normalen, men det er feil. Jeg sier jo ikke at vi må ha to og fire grader, men for meg holder femten i massevis. Da går kirkeneserne i sommerkjoler og turistene i boblejakke og alt er som det skal være.
Og det er forholdsvis lite mygg.
Skjønt i går var det masse vind. Og dermed knallvarmt og myggfritt.
Sjeldent.
Vi har vært en tur bakpå fjellet og samlet pinner og granatsplinter, en tur i byen for å kjøpe reker men der var ingen båt lengre, så det ble torsketunger og dét i en måned uten "r", teknologien og alt den fører med seg altså, men frosne tunger må tine så det blir hval. I går spiste vi både laks og russelaks så det går egentlig bra med aklimatiseringen (en eller to k her?) når man ser bort fra at jeg svetter.
Når havståka plutselig har rullet inn.
Alle kirkenesere kjenner den der følelsen når man skal til å lande og kapteinen plutselig vrenger flyet rett opp i lufta igjen.
Den følelsen heter "Lakselv".
Så gjett om jeg var euforisk da vi faktisk landa i Kirkenes på andre forsøket. Jeg elsker Finnmark, men jeg var SÅ lite lysten på den der sekstimers bussturen. Som jo dessuten for det meste går gjennom Finland.
Nå skal det reakklimatiseres.
Den følelsen heter "Lakselv".
Så gjett om jeg var euforisk da vi faktisk landa i Kirkenes på andre forsøket. Jeg elsker Finnmark, men jeg var SÅ lite lysten på den der sekstimers bussturen. Som jo dessuten for det meste går gjennom Finland.
Nå skal det reakklimatiseres.
optikk
Jeg redigerer bilder.
Når man må tilte absolutt ALLE bildene noen grader mot venstre, er det på tide å besøke optikeren da?
Når man må tilte absolutt ALLE bildene noen grader mot venstre, er det på tide å besøke optikeren da?
Å fotografere uten full tilstedeværelse.
Når jeg arbeider, er et verk ferdig når jeg slutter å endre det. Jeg jobber alltid med alt som står i rommet samtidig, og det hender ofte at jeg litt fraværende henger fra meg ting på verk som står oppe. Kniven, nøklene, skjerfet. Bare fordi verket sto så praktisk til. Det hender jeg må lete litt når jeg skal hjem, da.
Det hender også at et verk endrer seg fordi jeg låner deler fra det, eller fordi jeg stabler materiale som er i veien akkurat da, på det. Neste gang jeg skal jobbe litt med det har det blitt et annet verk. Og det er bra. Plutselig er det kanskje ferdig fordi jeg litt utenfor åndsnærværelsen la fra meg to bra pinner på en lur plass.
Dette er mer av en vane enn en uvane.
Men når man dokumenterer, er det litt teit.
Finn én feil.
Det hender også at et verk endrer seg fordi jeg låner deler fra det, eller fordi jeg stabler materiale som er i veien akkurat da, på det. Neste gang jeg skal jobbe litt med det har det blitt et annet verk. Og det er bra. Plutselig er det kanskje ferdig fordi jeg litt utenfor åndsnærværelsen la fra meg to bra pinner på en lur plass.
Dette er mer av en vane enn en uvane.
Men når man dokumenterer, er det litt teit.
knappen befaler
Haha til deg som trykket på fåsebilde-knappen på forrige innlegg.
Jeg måtte fnise litt.
Er det feriebilder eller usammenhengende meg du sikter til?
Jeg måtte fnise litt.
Er det feriebilder eller usammenhengende meg du sikter til?
overskrift og innlegg
jeg ser at forrige innlegg muligens var litt usammenhengende.
det er meg. jeg.
det er jeg som er litt usammenhengende.
nå skal jeg ha ferie i minst to dager.
det er meg. jeg.
det er jeg som er litt usammenhengende.
nå skal jeg ha ferie i minst to dager.
Abonner på:
Innlegg (Atom)