zåååm bieh bieh bieh zåååmbieh

Jeg har et ikkesovende barn. Det har jeg alltid hatt. Han sov vel ikke en hel natt før han var tre, så var det en grei periode, men han var vanskelig å legge også da, det tok et par timer, så har det vært en periode der han gikk mye i søvne og man måtte springe rundt om natten og hanke ham inn, så var det en periode der han ikke gikk i søvne, der han var lett å legge, han kom riktignok inn til oss hver natt men hvilket barn gjør ikke det, og vi tenkte halleluja, så var den toukersperioden over og nå tar det timesvis å legge igjen og jeg vil bare sove, men det kan jeg ikke for jeg har ikke fått lagt mitt barn enda. 
I går sovna han 22.30, da stupte jeg i seng etter å ha klargjort morgendagen som er i dag, og så er jeg jo likedan skapt som mitt barn, så da fikk ikke JEG sove, og så kom han uansett inn og la seg på min plass sånn 23.30 og i natt har jeg sovet både for lite og på for liten plass.
 
Jeg tror vi har en 1.60- seng. Det burde gi hver person litt over 50 cm, som ikke er å breie seg skikkelig ut akkurat, men det er nå 50 cm da. Men så er det sånn at han minste enten vil ligge HELT inn til enten den ene eller den andre, og da driver man å flytter litt på seg så man får litt luft, og han flytter etter, så flytter man litt på seg, og han flytter etter, og så har man malt seg inn i et hjørne, eller en remse heller, man har ihvertfall tilkjent seg selv de ytterste 20 cm av madrassen og må støtte seg på gulvet. Her hender set at man står opp og legger seg på midten og begynner dansen på nytt, bare andre veien, til forelderen som ligger på den siden står opp og legger seg på den andre kanten. Osv.
Eller så ligger han på midten med en fot og en hånd ut sånn at han kan kjenne (i søvne) at vi begge er der, men det fører stort sett til at han havner helt på tvers i løpet av natten, og da kan man få seg et spark i hodet. Da kan man ta hodeputa og legge seg med hodet i fotenden. Uansett ligger man ikke så mye i ro og sover som man skulle ønske fordi man må jobbe med HMS-situasjonen gjennom hele natten.
 
Er det rart man er førtidspensjonist i ny og ne. 
Men nå er det verken ny eller ne og man skal ikke overdrive så nå er jeg trøtt som en rakfisk og på jobb. Hurra for meg. 
 
jjeeehh.

Ikke sånn jeg hadde tenkt det

Jeg er litt overrakset over at det er mandag i morgen. Bare fordi det var lørdag i går betyr det vel ikke at det ikke kan være lørdag i dag og? Og da er det søndag i morgen. 
 
Men nei. 
Ikke helt klar for den, kjenner jeg. 

 

Man førjulsførtidspensjonister seg

I dag tar jeg en dag som førtidspensjonist. Noen fordeler må man jo ha med denne jobben og dette er den. Dessuten vet man jo ikke om man blir pensjonist, ikke med den arvede genetikken, så det gjelder å passe på. 
Life goal: bli penjonist.  
 
Day goal: Henge opp julestjernene! For en gang hadde jeg hengt dem opp da Jendor kom hjem fra barnehagen og han ble så glad og syntes det var så koselig så nå prøver jeg å alltid overraske med julestjernene. 
I flertall, det tenkte jeg på da jeg fant dem fram, ingenting er i entall lengre. Nå har man opptil flere i hvert vindu. Man begrenser seg aldri mer. Ikke jeg heller, selv om jeg fant den første vi hadde, en enkel hvit i papir (for det var sikkert trendigst da) og så er den åpenbart satt sammen av det vi hadde av ledninger og pæreholdere. Det var den gangen det, da vi ingen penger hadde, og nå har vi kanskje mindre penger enn mange andre, men i den store sammenhengen ekstremt mye mer penger enn de aller fleste og også fem julestjerner.
Jeg tror vi bare hadde én julestjerne da jeg var barn, men jeg kan ikke helt huske den. Én stjerne, for det var jo bare en. Folk hadde den ene. Den som ledet de trevisemenn, mener jeg, den var jo ikke fem. Jeg husker ærlig talt heller ikke julen som en sånn ekstremt koselig tid, for jeg er jo skilsmissebarn, og før det blir skilsmisse er det enormt mye krangel, særlig i ferier, sånn at det kan bli grunnlag for skilsmisse på et senere tidspunkt, og kanskje var jeg et ekstremt sensitivt barn, (for jeg er jo en veldig sensistiv voksen,) som reagerte på alt av stemningsskifter med den indre katastrofealarmen, men kanskje var det heller sånn at jeg ble en ekstremt sensitiv person av å vokse opp sånn, hvem vet, og ikke spiller det noen rolle heller. 

Nå vil jeg gjerne ha det rent i jula, og julsestjerner er også koselig, men RENT, og the Stig kaller det litt nedsettende for julestresset mitt, at, skal vi ha julestresset i år? men jeg pleier å svare at når the Stig ikke vasket kjøleskapet i august uansett, så synes jeg det er greit å få gjort alt før jul så vet man at man ikke trenger tenke på sånt i ferien. Jeg vil pynte også altså, kanskje mest fordi vi har barn, men ikke bare, og det kan man gjøre sammen når desember har kommet eller som nå for eksempel første søndag i advent nå som vi er en normalfamilie med normalenerginivå og ikke en sorgogdødfamilie med minusenerginivå som henger ut en lysslynge utfor trappa 12 desempber, der halvparten ev lysene er svarte, desember 2018, det var da, sånn er det ikke nå, og jeg sier "ikke bare" i setningen om å pynte fordi vi har barn, for barnet går i overdrift og vil gjerne at vi skal henge alt mulig han klarer å finne på vegger og i vinduer og fra tak, og jeg vil helst ha julepynt, jeg vil ikke sitte hele jula og se på en nødtørftig påtegnet dorull (blå spiral m tusj) som er påklistret fire fyrstikker med elektrikertape (en for hver søndag i advent) og to skjell og en halvperlet ødelagt fisk, nei det vil jeg ikke. For i tillegg har vi vinduskarmene fulle av a) vikingskip av kopipapir, lego og elektrikertape, b)bunkers, delvist sammenrast, av kopipapir og elektrikertape, c) gamme, av kopipapir og elektrikertape, d) pokémon, glemt arten, av jerseystoff og nabbiperler, og e), f), g) og h) i samme stil og bilbanen som tar hele stua. Jeg sier ja såklart til utplassering og dandering, for vi bor jo her alle sammen men det ser jo mest ut som rot og skrap og det står overalt. Hvor skal julepynten jeg har arvet stå??? Jeg vil ha fin julepynt stille stående i vinduskarmer gjennom jula, ikke en halv melkepakke.

Og ja, jeg spør jeg også, hva er det som skjer når du pakker bort en julestjerne med en fullt fungerende lyspære en gang i januar, og når den pakkes opp sent i november så har den sluttet å virke? Der nede i en normaltemperert kjeller? Hva skjedde? For eksempel den trettende mai klokken ti over to, tenkte lyspæren da Okei, dett var dett! og ga opp? Hvorfor?
Og sånn sett passer det bra å ta dette på førtidspensjonistdagen, da kan man gå og kjøpe nye pærer, man kan bli stille og privatrettslig rasende der nede i kjelleren, på den som fikk beskjed om å gå ned med julestjernene i januar og som i stedet for å legge dem i eskene meket JULESTJERNER slengte dem inn der det var plass, mellom, over, bak, man får i ro og fred lett etter dobbeltstøpsler og skjøteledninger og jordet og ujordet og hva er greia der, har man ikke fått kontroll på det ENDA, i 2022? men kan også fjerne et par kreasjoner av elektrikertape og kopipapir og håpe at man ikke blir oppdaget.

Arbeidets lyst og lede

Da det suste som varmest rundt ørene her i sommer var mantraet Bare februar/mars kommer, da blir det rolig, da skal jeg puste. Så visste jeg at jeg hadde en rimelig stor solo i april, så det var løgn, men det var også litt sant for akkurat i midten av februar var det ingenting som brant ihvertfall. 
Og nå er det februar/mars allerede! På en måte!
På den måten at både det jeg hadde på planen akkurat nå og det jeg skulle gjøre i februar er avlyst. Februar er utsatt til neste år (gjett om alle verdens kalenderprodusenter blir overrasket der,) og nutidens stress er helt avlyst. I februar skulle jeg hatt en utstilling på et ganske sentrumsnært sted dit man må ta ferge og når man går av fergen er veldig få vaksinerte. Der. Skulle jeg ha utstilling. Men det har vært veldig mye uklarheter og rot og nå måtte jeg og de to andre kunstnerne si i ganske klare ordelag at man kan ikke begynne å planlegge en utstilling to måneder før åpning, ihvertfall ikke når det skal være jul og nyttår inni de der to månedene, men uansett ikke faktisk, så å komme her og si Hvordan kan dere finne ut hva som passer sammen i denne utstillingen, det går ikke, for produksjonsperioden har gått fra oss. For lenge siden. Nå blir det det vi har. Og så ble det klokken ti en kveld innkalt til zoom neste formiddag klokken 9.30 og da sa en av de andre at dette nivået av organsiering forteller meg at vi skal utsette denne utstillingen, og det hadde hun rett i så nå er altså februar 2023 blank og fin i kalenderen. 
Og så er jeg spurt om å sitte i en av kulturrådets komiteer, og det foregår på den måten at du blir spurt av en sekretær om du kan tenke deg, men så er det et råd som bestemmer, og så får du aldri vite hva det ble til, men om det kommer en helvettes masse søknader på kontoen din ca første nov så skal du gjøre jobben, gjør det det ikke så skal du ikke sitte i den komitéen. Nå er det 24. november så jeg tolker det dithen at jeg ikke sitter i den komiteen. Jeg synes selve organiseringen også her er helt tåpelig, for man vil jo gjerne vite hvordan ens eget liv henger sammen sånn at man kan henge resten av det sammen. Men nå forholder jeg meg til at det ikke blir noe arbeid. Og da har jeg jo FRI! Jeg tjener ikke ganske mange penger, det er minus, men det er en veldig tung, tidskrevende og slitsom jobb, så det er pluss. 
Når jeg sier at jeg har FRI så har jeg liksom fri til å jobbe da. Men det er jo det jeg vil. Med litt mindre trykk enn hva jeg har gjort siden april/mai. For det trenger jeg ærlig talt. 
Og så ble det sånn!
 

Større, alt skal være større


Jeg har latt meg intervjue.
Av et ordentlig magasin med papir og lesere og alt, men åkei da, muligens ikke med det største nedlslagsfeltet.
Og så ville de ha et pressebilde og så har jeg egentlig ikke det lengre, jeg har på en måte vokst ut av det jeg har, det er mer av en løgn enn noe annet, og jeg har jo en kjærest som er fotograf men der er problemet at han synes jeg er fin uansett, eller, som en venninne sa, det er jo vanligvis ikke et problem, men når man vil ha et pressefoto der man ser skapelig normal ut så er det det. 

Så da har jeg brukt dagen i dag på å ta et nytt, og det er ikke det jeg blir gladest av, og det vises veldig godt, hvertfall på de første bildene der jeg står på verkstedsgulvet og er liten og tjukk og tverr, men så gikk jeg over til å ta bilde i et speil jeg fant på et lagerrom og lånte inn til meg selv, for da har jeg litt mer kontroll, og det viste det seg at jeg ikke hadde, for da jeg sendte bildet til magasinet sa de bare STØRRE og har du sett hvorfor er det så lite og jeg må jo ha kommet bort i noe for jeg skjønner ikke hvordan jeg havnet i den oppløsningen, mindre enn mobil, så nå må jeg gjøre alt på nytt i morgen, og jeg som hadde sendt tre alternative bilder til tre alternative venner for å få hjelp til å velge bildet og det var konsensus og alt.
 
Sukk


not a reason to remember den 21ste november

I dag er det mandag. Det vet kanskje alle, da. Jeg hadde et zoom-møte klokken 08.00 (pga andre deltager i Australia) og da passet det jo fint å ta en hjemmedag. For jeg blir så glad av hjemmedag, når jeg passer på å ikke skulle fylle dagen med sånt som jeg uansett ikke kommer til å få gjort = dømmer meg selv til å mislykkes og føle på mislykketheten, helt unødvendig,

i dag har jeg zoomet, fyrt i ovnen, trent litt på loftet, gjort sistatsjekk på et intervju (forskjellen på å ikke ville være for førende og forførende, folkens), så skal jeg ringe en kollega som ikke svarer på mail, og så skal jeg gå over utgifter og inntekter (det gjør jeg egentlig løpende så det handler mest om å åpne et dokument) og så evt justere forskuddskatten. Det er mulig jeg soser bort hele dagen uten å komme til det punktet og da kommer jeg til å føle på mislykketheten helt unødvendig, for det er ikke et overveldende vanskelig eller arbeidsomt punkt, det er vel bare å gjøre det, 

og

så skal jeg skrive en mail til snekkeren som jeg ikke gleder meg til, for, sur dame men god tone, sukk, så det tar jeg heeeelt på slutten av dagen sånn at jeg ikke trenger å forholde meg til svaret sånn med en gang,

 og veve litt mer. Det kan jo bli en fin dag det. 



11.30. Elleve tretti. Som i en halv time etter elleve og nesten tolv.

I dag sov jeg til 11.30. Det tror jeg ikke har hendt siden jeg var student. Jeg måtte se veldig lenge på klokka. Det var ikke helt uten foranledning da, jeg måtte stå opp klokken åtte for å ta en hodepineteblett (eller hodepille, som Jendor sier) og den hadde egentlig ikke noen særlig virkning. Men 11.30 følte jeg meg ganske pigg, eller det er vel en overdrivelse, men iallefall uten hodepine, og våknet for å ligge og stirre forskrekket på kokken en liten stund.

Og vi måtte jo rekke biblioteket og kafe og fretex og sånt som jeg og Jendor gjør på lørdager så det var bare å komme opp av sengen og ned på kjøkkenet og ned i den verbale oversvømmelsen av minecraftanekdoter og oppfinnelsesforklaringer min sønn er, og der ble jeg heldigvis reddet av the Stig som antydet at mamma er ikke helt klar for det der enda, men vi kom oss da både på bibliotek og julemesse og nedad bakker og oppad bakker både med og uten brodder og hjerter i halser. 

I går fikk jeg den gaven det kan være er å gjøre et annet menneske veldig, veldig glad. Jendor har en kompis fra Ukraina som han ikke klarer å uttale navnet til, og de har heller ikke noe felles språk men de har veldig glede av hverandre og kompis har vært her (det viser seg at ukrainske barn kan bli litt ovemannet av ideen om lørdagsgrøt) og Jendor har vært der og jeg sendte med ham (og the Stig, ansvarlig forelder ved utveksling) en liten kasse med stiklinger sist gang, og himmel og hav så glade særlig bestemora til kompis ble. Helt over seg og på gråten. Og jeg er glad jeg ikke var med for da hadde jeg blitt på gråten og det var jo bare en kasse med stiklinger, noen jeg hadde hatt stående og en del jeg bare klipte rett før avfart. Vi skjønte det sånn at hun kanskje hadde syntes det var så fælt å resie fra plantene sine da de flyktet. Jeg hadde mest tenkt at det er hjemmekoselig med planter i et nytt hjem, og det er jo femti/femti, mamma for eksempel ville nok ikke blitt særlig glad. Faktisk hadde jeg fått en av stiklingene av henne fordi hun hadde fått den av en venninne og bare jaja og gitt den videre til meg ved første anleding. Så det var jo flaks og jeg ble så glad. Det er jo ikke så ofte man klarer å gjøre andre helt over seg. Og dette var jo helt uten innsats.  

I morgen skal vi både henge opp utelys og bake scones av restene av lørdagsgrøt og spille wii som familieaktivitet og lage fiskesuppe så da er det om å gjøre å ikke sove til 11.30. Men et tror jeg skal gå greit altså.

Gravlys, lys og mørtna

Jeg er ikke så ofte på pappas grav. Før ville jeg ikke, nå kunne jeg tenkt meg å være der litt oftere men den er så langt unna. Men i går var vi på kirkegården for å legge blomster på grava til pappaen til the Stig, det er to år siden han døde. Og pappa ligger rett i nærheten så da gikk jeg etter en stund og tente et lys der og. Og la merke til at noen har vært og forsynt seg av gravpynten. Det sto en høy metallblomst der, det er en veldig liten grav så jeg har satt opp den og en lykt for at vi skal klare å finne grava når sneen er kommet. Blomsten er det eneste man ser om vinteren. Og nå har noen vært og tatt den.

Folk altså. Jeg liker dem ikke. 

 

I går før vi skulle på kirkegården var vi rundt og lette etter sånne mega packs med gravlykter. Og jeg hørte meg selv si at vi må ha en big pack og det hørtes ganske trist ut. Men sånn er det jo. Gravlys er forbruksvare i mitt hjem.

Nå går sola snart ned for vinteren. Det er vel i overimorgen kanskje, men det er så overskyet nå at jeg tror vi har sett det siste til den. Til helgen skal vi henge opp utelysene. Og kanskje kommer snøen også snart, bakken er stivfrossen, men det er bare glatt og mørkt. Jeg vil ikke henge opp utelys før sola har gått ned, jeg vil liksom at sola skal vite at vi setter pris på den så lenge den er her. Og så, når den ikke lengre kan se det, henger vi opp lys mot mørket.

Jobbelijobb!

-Skal vi leke jobbemanna? pleide sønnen min å si da han var mindre. Nå er det sannelig lenge siden jeg har lekt jobbemann, eller dame som er mest nærliggende for meg, men nå er det verken plutselig fridag eller desibelproblemer så da er det jo bare jeg selv som står i veien for en produktiv dag så her sitter jeg på atelieret og fryder meg. 

I går var altså forsikringsmannen hos oss, og hadde noen føringer for snekkermannen, som er bra, for vi har kommet litt utav det med snekkermannen, han er veldig trivelig men nå har det vært så mye styr så det føltes ganske trygt at noen andre sier noe om hva som bør gjøres når man ikke lengre stoler hundre prosent på det snekkermannen sier (som forsåvidt hadde kommet med samme forslag, så det er sagt, han hadde rett). Forsikringsmannen mente snekkermannen burde få litt fart på det, og det er bra, for snekkermannen har sagt at han ikke har tid før til våren, som i hans tilfelle da vil bety sommeren, som blir til høst, og da har det kommet vann inn i taket i to og et halvt år og jeg kan ikke forstå at det er bra for en bygningskonstruksjon.  

Nå er det altså en slags fremdrift i det prosjektet, som er bra. I det minste. 

Og så våknet vi i morrest av at det var så saaaaaatans varmt over alt og der vi hadde gått og lagt oss i Normal Innetemperatur Minus, våknet vi i innetemperatur Saltørken Pluss, og det betyr at fyringsanlegget har gått gaiken IGJEN, så der er det ikke framdrift, bare bakdrift, og problemet er, bortsett fra det åpenbare problemet, at man ikke helt vet om dette skal fikses av en rørleggermann eller en elektrikermann. Men fyringsanlegget står og jubler på 80-90 grader og det skal vel stå på rundt 40, så ingen er fornøyde og de som bor i huset er nervøse, og kanskje blir dette året da vi river ut hele anlegget og erstatter det med panelovner. Etter  åha brukt penger på å bytte pumpe, ventiler, termostater og så videre.
Vi har snakket litt om å ikke kjøpe julegaver til hverandre, men heller unne oss noe felles, og da står det litt mellom panelovner, takkonstruksjon på loftet eller å rive en vegg i yttergangen og gjøre den mer funksjonell, men da spør jeg, mine damer og herrer, er det det man vil ha i julegave: en masse helsikkes arbeid og huset fullt av handtverkere? Nei det er det kanskje ikke. 
Jobbemanner nei takk. Eller jo takk, men nei takk til administreringen av dem og etterarbeidet med å ta tak i alt de har gjort feil. Og nei takk til å bygge ny gang selv forkledd som en form for gave. 
Vi kanskje skal kjøpe oss en gulvmatte heller. 
 
Det er ikke helt enkelt å sitte der matt og varmirritabel i saltørkenen sin og dra på seg ullgensere og overtrekksbukser, det er egentlig det siste man vil legge til i miksen, men det er et stykke å gå til jobb og det blåser kaldt over moloen, bortsett fra i dag viste det seg, for det er 4,5 plussgrader, speilglatt, steinhard is med vann på, og strødd på bilvei men ikke fortau, så takk til den som oppfant brodder og gjorde dem tilgjengelig for et bredt publikum.  

Og takk til kaffemaskinen på jobb, som jeg ublygt forsyner meg av etter å ha vært utsatt for forrige ukes EVENT. 
 
Sånn. Da skal jeg jobbe litt.




Falt inn i fridager

Jeg har litt uventet havnet midt i en langhelg. Først måtte jeg jo ta fredagen fri pga desibel på arbeidsplassen, og så var det heisann hoppsan plustelig planleggingsdag på skole og SFO på mandag. Og i dag da? I dag kom forsikringsselskapet innom klokken ni for å sjekke hvor dårlig det egentlig står til med taket som det har kommet vann inn i siden mars 2021. 
Vi fant vel egentlig ikke ut av det. Men forsikringsmann hadde endel føringer for hvordan snekkermann skal gå frem i sitt fjerde forsøk på å rydde opp i det så det var vel positivt på sin måte. 
Og så kunne jeg ha gått på jobb. Og det gjorde jeg ikke. Fooooor....rutinen var brutt. Eller jeg vet ikke. Jeg har ikke noe enormt behov for en hjemmedag. Men kanskje deter litt delig med en hjemmedag en dag man ikke behøver det. Jeg tar jo ikke fereie som vanlige folk, så det kan jo være greit å passe litt på, hvodan det nå er meningen at man skal gjøre det. 

I dag har jeg lyst å veve. Jeg har en hovlevev jeg håper jeg drar frem på noe tidspunkt, jeg burde egentlig hatt den på jobb for det er så greit avbrekk, og så burde jeg renne helt nye skalleband til stesøstra mi og en ny veskerem til meg selv. 

Vi får se. Plutselig er klokken tre og man sitter fortsatt i pysjamas og piller på mobilen. Det er det som er med fridager, de styrer seg selv.

Småløgn

Åkei det var ikke helt sant. Jeg var like sur, men jeg syntes det var litt pinlig. Men NÅ. Nå er jeg litt mindre latent rasende.

Når Kirkenes ikke leverer

I dag er jeg sur for tusen grunner. I utgangspunktet var jeg litt sur fordi det ikke gikk an å dra på jobb, ihvertfall ikke for å jobbe der, det hadde helt sikkert gått an å være der for å sitte med hørselvern på og spise boller, men det var nå ikke det jeg ville da.
Så vi bestemte oss for å dra til Hesseng for å bruke gavekortene vi fikk i april når nå jobbing var utelukket for oss begge uansett. The Stig vil ha skisko, og egentlig jeg og, men når skisko koster FEMTUSEN kroner er ikke det noe begge kan få i samme kalenderår så jeg taper mine med lerretstape et par år til tenker jeg.
Og uansett hadde de ikke i størrelsen til the Stig. Og ikke ante de når de fikk inn. Før jul? Etter jul? Hvor ofte skal man dra til Hesseng å/og sjekke? Hvorfor har ikke en nordlig sportsbutikk skisko når det er vinter i nord? Og ikke var det så lett å få hjelp heller for som ganske vanlig er her i byen så skjønte ikke hun som jobbet der egentlig hva vi sa, og jeg skjønner at det må være vanskelig å ha en jobb der du ikke skjønner hva som blir sagt til deg, hele dagen, men det er også ganske slitsom som kunde å ikke kunne forvente seg hjelp fordi du vet at den som skal hjelpe deg ikke skjønner hva som foregår og /eller blir sagt.
Og da dro vi for å lyxa till det lite med lunsj på Johnnys lunsjbar, eller Johnny's Lunsj bar som han selv foretrekker å stave det, siden vi uansett hadde tvangsfri, men har du sett, der var det utsolgtfor det vi egentlig ville ha, og hun som jobbet der skjønte ikke helt hva vi sa osv, så da dro vi for å hente mine nye lesebriller på Synsam, og jeg var egentlig litt overrasket over at de kostet over fem tusen, men så innså jeg at da de bare spurte Oghvilkeglassilduha? Sikkertdemduharideandrebrillene? da jeg bestilte dem, da var det egentlig et lurespørsmål, for jeg har hatt veldig dyre spesialglass i de vanlige brillene mine, for å slippe å også ha lesebriller, som optikeren mente jeg burde ha nå, men det husket jo ikke heg for det er fire år gamle briller, og det er noe med Synsam, jeg føler meg alltid lurt der, men nå har jeg lesebriller til over 5000 da, og jeg merker overhodet ikke noe forskjell, men jeg vet også det er litt tidlig å konkludere etter en halv dag, så la gå, uansett, i historiens kronologi er jeg akkurat ferdig på Synsam og går på Cubus for å kjøpe votter til en syvåring, og, pent oppdratt som jeg er, står jeg i kø som jeg skal, men alle er ikke like pent oppdratt og DET VERSTE JEG VET er folk som sniker i køen, og det nestverste er butikkansatte som lar det skje, og jeg ble høymælt og gikk fra varene, men jeg burde jo marsjert etter den eldre damen "som måtte ha longs til han Lars" og butikkdamen og røsket tak i fru Lars og snudd henne rundt og sagt HØR HER FJESKKJERRING! KEM SIN TUR VA DET! BARE SVAR FOR DU VET DET GODT! og det var ikke noe vits å beklage seg til betjeningen over behandlingen, for de skjønte ikke helt hva jeg sa, så nå sitter jeg her og angrer på at jeg ikke bare maltrakterte køsnikeren verbalt, 
og så fikk jeg mail fra snekkeren, som nå to ganger har lovt å få noen andre til å ta oppgaven men nå hadde en fjerde måte han selv kunne fikse det på, 
og så har jeg prøved å bruke lesebrillene litt mer og har vondt i hodet, 
og jeg har kommet igang med fysioøvelsene igjen etter å ha vært syk, og det er nå rart med det men jeg har alltid mer vondt i knærne når jeg gjør styrkeøvelser enn jeg har når jeg ikke får gjort dem, men akkurat det kan jeg kanskje ikke laste Kirkenes for da, 
men, åeh, og ikke aner jeg hvordan det er meningen jeg skal bli blid igjen noengang heller.

Jeg er grei

Det er liksom et mål i livet. Å være grei. At jeg klarer, alltid, å ikke være den som ødelegger dagen til noen uansett hvor vel fortjent det føles det og da. For man vet jo ikke.
Jeg synes det går sånn passe. Jeg klarer fint å være grei, men det fører til at de jeg er grei mot - de som det føles mest rettferdiggjort å ødelegge dagen til, der og da,- ofte utnytter dette. For det er de som er drittsekkene. 
Eller ikke alltid drittsekkene, men kansje de som trenger det mest. Eller de som er minst vant til å ta hensyn. Og så videre. Forskjellige folk.
Nå sitter jeg her og er grei, har åpent studio på en konferanse som overhodet ikke har noe med meg å gjøre, og hadde noen fortalt meg at at de skulle plassere et PA-anlegg rett utenfor døra mi så jeg måtte stå midt inne i lyden fra folk jeg ikke ser men som stotrer ivei på hakkete engelsk på en scene rett utenfor mine blendede vinduer, uten pause i to dager, uten ørens lyd og hjertets fred i to sekunder på rad, så hadde jeg kanskje sagt at da får de vel betale for to tapte arbeidsdager? Sånn ble det aldri.
 
En annen jeg føler jeg er grei mot er snekkeren min, som jeg forsåvidt har en grei tone med fordi han forsåvidt er en grei fyr, men som jeg føler mer og mer har gjort et skikkelig kukstøkke med arbeidet med huset mitt, og det er jeg som sitter igjen med skjeggete postkasse for jeg har forsåvidt forsåvidt vært ganske grei. Nå har jeg hatt vann i taket siden snesmeltingen 2021 og selv om snekkeren forsikrer meg om at det ikke gjør noen egentlig skade, så kjenner jeg jo mer og mer at det ikke nødvendigvis er noe jeg skal stole på. Bare sånn der av mitt gode hjerte liksom. 
Og vann bak foringer, og en veranda som har ramlet ned av veggen. 
Nå har han reparert det utette taket 3 ganger og det kommer fortsatt vann der det ikke skal være, og jeg kan jo heve kjøpet...men jeg vil jo være grei med folk.

Og så vil jeg at folk skal være grei med meg. 
Jedorias altså.

Edit: nå kom det en fyr inn på atelieret bare for å snakke i telefonen sin. På mitt atelier. Der jeg prøver å jobbe.

og HEPP

For dere som sitter og lurer på om det er ENDA mer av det samme, så neida, i dag er jeg på jobb. Og jeg har jo, for hvilken gang må Metusalem vite, vært så irritert på meg selv i det siste som har hatt så lite fres på atelieret men se der, nå som jeg er ferdig med å være syk jobber jeg som vanlig. 
Jeg skjønner aldri når jeg brygger på noe. Jeg tror alltid det er normaltilstand.

Her på atelieret, eller ikke HER inne da, på huset, gamle sykehuset, skal det være noe event og de har prøvd å freshe det til litt med blått lys overalt og man cave-bonanza i alle kroker. Som er det du får når du bruker fraflyttede sykehusmøbler til å lage små koselige miljøer.
Jeg har sagt ja til å ha åpent atelier men jeg har også sagt at jeg går hjem når jeg ikke gidder med/ hvis det ikke går an å jobbe. De prøver å vinkle det dithen at det er en kjempefordel for meg å få vist meg frem men jeg sa rett ut at dette gjør jeg for å vær grei. Tror ikke det er så mange kunsthallsjefer og gallerister i gründermiljøet i Finnmark.
I morgen altså: grei. Så får vi se fredagen.

Enda mer av det samme?

I går følte jeg meg temmelig pigg og shaina kjøkkenet som har lidd under énforeldrestyre, i dag var planen å komme meg på jobb men nå ligger jeg her i sofaen da. 
Jeg føler meg ganske pigg, så gjør jeg noe, så føler jeg meg temmelig upigg.
Jeg tenker også at det er ganske sjelden jeg har det som nå, det er ikke noe som MÅ gjøres, så jeg får bare ta disse dagene her da. Det er ikke noe stress. 
Bare litt kjedelig. Jeg holder fortsatt på med sesong én av game of Thrones, men i dag skal jeg også prøve å komme meg en liten tur ut av huset, det må da være mulig. 
Og så skal jeg sende én faktura, det var gårsdagens plan, men har du sett, der gikk hele gårsdagen uten at det ble gjort, og det er ikke fordi jeg er så urimelig syk, det er fordi jeg er så urimelig lat. 
I dag skal jeg prøve meg på mindre urimelig lat og i morgen skal jeg prøve meg på jobb.

Fortsetter litt til med det samme.

Ja men det er jo ikke så fryktelig interessant å skrive om å være syk.
Ikke å lese om det heller egentlig. 
Jeg er sliten og slapp og orker ikke gjøre så mye. Om jeg gjør noe blir jeg kjempevarm i evigheter og anpusten som en belg. Jeg har ikke egentlig noen symptomer på noe som helst, jeg er bare ubrukelig. Og varm. Og alt klør. Og jeg har kort lunte. Og har lyst på vin.
Jeg har sett litt av House of Dragons men ærlig talt. Så nå har jeg begynt på Game of Thrones igjen. Den har jeg jo sett før så da kan jeg jo bare spole over alle de ubehagelige scenene. Perfekt måte å se serier på. 
Og det er mulig det med vin er en bivirkning av å se GoT for fader ullan som de drikker. Jeg orker ikke egentlig drikke vin. Men om kvelden får jeg lyst på én liten veldig kald øl. Og så vil jeg ha marsipankake men det er det ingen som har kommet med. 
Jeg har muligens bittelitt vondt i halsen som gjør at jeg klassifiserer dette som "forkjølelse". 
Jeg har ingen overhengende deadlines som gjør det stressende å være syk. Jeg har en familie som er bittelitt lei av at jeg enten er bortreist eller syk, men jeg synes det er en overdrevet påstand. Jeg har mange adre tilstander. Snart frisk nå, så blir alle bittelitt mer fornøyde.

a HAH!

 I går begynte jeg på et inlegg om hvor helt hinsides trøtt jeg var og at det eneste jeg egentlig ville gjøre var å plukke måsegg (ikke sesong, liker ikke måsegg) og at jeg egentlig var for trøtt til å være på jobb og hvorfor går man da på jobb når man er selvstendig næringslivende uten en deadline, men så begynte det å demre for meg at hele denne opplevelsen av verden rundt meg og meg selv i den egentlig hang sammen med at jeg var i ferd med å bli syk, så da gikk jeg den halve timen gjennom blåsten for å finne en seng å legge meg i og der har jeg vært siden.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...