Nytt fra nord

Snartsnartsnartsnart.

Og det er snart som i snart får vi nøklene og snart skal jeg på koftekurs. Men mest det første.
Og det er vel ikke nytt.

Men! Jeg har gått fra å ha langt brunt krøllete hår til å ha kort slett blondt! (-aktig. Striper.)
Jeg må jo ha voksensveis når jeg endelig har blitt en normal, samfunnsdeltagende gjeldsslave.


Organisasjonsplan.

Pappa ringte i dag og sa at han tok stillingen som hovedverneombud.
Det virka som den var ledig.

Så da har vi den på plass.

Der mor svikter

Når jeg legger Jendor, hender det at det etter en stund kommer en liten stemme ut av mørtna, fra et sted veldig, veldig nært:
"Blåse IKKE!"

Som betyr at jeg skal slutte å puste.
Hvilket er vanskelig å følge opp.

Oppfølging på den der.

Etter at forrige innlegg ble lagt ut, dukket faren til bedriftshelsetjenesten, regnskapsavdelingen, lønn- og personal, sekretæren, sjefen, mellomlederen, renhold, kunst- og underholdning samt transportavdelingen og vaktmestertjenestene opp med brodder til alle sammen, det vil si et helt par.

Jeg følte meg som en veldig stødig åttiåring da jeg gikk for å hente i barnehagen.




Sursurfjes

I dag ramla jeg to ganger på vei til jobb. Og slo hull i strømpebuksa.
Nå har jeg jo litt dårlig balanse, men været får ta skylda her.
Jeg tror bedrifthelsetjenesten får gå til innkjøp av brodder.
Hadde ikke vært for at den ansvarlige for den avdelinga sitter og surer og synes synd på seg selv og spiser kjeks.

Gnrgh.


Skoft!

Nei.
I dag kom jeg meg ikke på jobb.
Jeg kom meg i jobbklærne, men det kostet det jeg hadde av energi. For en langsint forkjølelse dette var da.

Jeg jobber i kjelleren i et stort kontorbygg der det jobber mange andre med mer typiske kontorting. Vi har felles lunsjrom, som ikke alle benytter seg av, men det er et slags tynt fellesskap. Alle er hyggelige.
Jeg tenker mye på at de andre tenker mye på at jeg er lite på jobb.
Sløv kunstner. Og dette går skattepengene til. Kommer sent og går tidlig og kommer ikke i det hele tatt!
(Men jeg er jo syk!)
(Jeg jobber hjemmefra!)

Jeg har jobbet litt  med at jeg selv skal godta at en åttetimers arbeidsdag ikke nødvendigvis er logisk eller naturlig, det er en sosial konstruksjon, og jeg må få jobbe 4 eller 12 timer alt ettersom, selv. Uten at Luther kommer og kakker meg i hodet de dagene det blir fire. (Han er påtagelig lite ivrig i tjenesten de dagene det blir tolv.) Jeg har blitt litt flinkere.
Men nå som jeg er under skarp observasjon av de som ikke selv er kunstnere, må jeg visst starte på nytt med dette arbeidet.

Og så må jeg snart få bli uforkjølet sånn at jeg får laget litt kunst.


Automatisjonssystematiker

Jeg er tilbake på jobb! Hurra!

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er i storslag, men jeg har da sett litt på noen tegninger og vært på biblioteket og etterlyst et kart som skulle vært bak i en bok jeg har lånt.

Og så prøver jeg å lage vanntette systemer for økonomien. Man må ha vanntette systemer for økonomien. Til min store skrekk skal jeg forskuddsskatte og det lager jo rot i alt.
Skrekken er ikke selve det å betale skatten. På forskudd. Men hva skjer om jeg tjener mer enn jeg har dekning for på forskuddsskatten? (Sjansen for det er liten. Jeg skal betale inn mer i forskuddsskatt en hva jeg tjente i det store og det hele, før skatt, i år.) Men hvis! Da blir det jo krøll! Kanskje tilogmed uten at jeg vet det!
Altså må jeg lage et brukervennlig system som gjør at jeg hele tiden har kontroll på hva som kommer inn. Det systemet heter ikke bankkonto, for jeg skal også trekkes 30% i skatt i det jeg tjener i år, (kommer aldri helt til å forstå meg på skattevesnet) så det systemet heter .xls. .Xls er min venn. Min litt uvennlige og tverre venn, men min venn.
Nå arbeider jeg med å få min venn til å ta høyde for alle eventualiteter. Og for å få brukeren til å godta at en del utregninger er lagt inn automatisk, og man trenger ikke å dobbeltsjekke dem hver gang man bruker regnearket. Brukeren stoler ikke helt på det og vil egentlig opprette nytt regneark og gjøre alle utregninger på nytt hver gang det kommer inn eller ut penger, men det har vi ikke tid til.

Permer, regneark og hullemaskin! Da blir det bra!

Oæ.

Lokale forhold

Jeg er fortsatt syk. Blæh. Jeg har i det minste fått på meg jobbklær i dag men jeg tror ikke jeg orker å gå ned på jobb. Det er kanskje det dummeste med å jobbe alene, når man går på jobb er det også for å vare sammen med seg selv, akkurat som man har vært de sju dagene man var syk. Ingen avveksling. Jo litt blir det jo, men dere skjønner.

Istedet for å gå på jobb tror jeg jeg skal gå opp på butikken og se om de har bleier. Det er en stund siden de har hatt det og vi begynner å gå tom. Nå høres det ut som jeg bor i Russland, men saken er jo den at jeg bor veldig nær en plass der alle bor i Russland, nemlig Russland, og der har de lite bleier. Så de storhandler i Kirkenes. Og verden er jo sånn laget for tiden at han som eier butikken får ikke gjøre egne bestillinger, (sa han på forespørsel iallefall) det er coop eller kiwi sentralt som bestemmer hvor mye man skal ha av hver vare, bestemt på hvor mange mennesker som bor der butikken ligger. I dette tilfellet har de glemt å telle med en halv million russere. Altså er det om å gjøre å være på plass på tirsdager når de får vareleveranser og kjøpe bleier før russerne kommer.
Det var i går. Men da kom det ikke bleier.

Om jeg kommer etter russerne i dag får vi kjøre til Finland i helga og kjøpe bleier der.

Jedorias.


Teletubbysupersame

Etter å ha tilbrakt seks samfulle dager i sofaen med Jendor og en felles forkjølelse, tror jeg at jeg snakker sånn brukbart teletubbysamisk.

Så hvis det kommer noen teletubbies på for eksempel Markomeannu i år så tror jeg at jeg skal klare å kvekke utav meg litt festivalsamisk.


Hurra for USA. (Eller tanten derover, egentlig)

Nå finnes det ikke det menneske, den fugl, fisk eller rein, hjemme hos oss som ikke er rammet av tidenes forkjølelse. Hurra for det. Uhurra. Jendor har lært seg å si "snyte" og "tørke snørr".
Jeg latterliggjorde jo barnets bestefar her for et par blogginlegg siden, men jaggumeg gikk jeg ikke i samme fella selv. Og jeg hadde flere forutsetninger for å skjønne hva som var på gang.
Vi ligger i sengen, det er midt på natten, det er dårlig med soving på grunn av hosting og nysing, og hvorfor ligger barnet der og snakker om smør? "Ka du mene, Jendor, æ skjønne ikke? Smør? Smør?"
Og Jendor mer og mer irritert og jeg mer og mer i villrede. Men.
Snørr. Sånn som man snyter og tørker. Vil barnet ha snytt og tørket, takk.
Akkurat. Til mitt forsvar må jeg få påpke hvor lite søvn det har blitt i det siste.

I dag ble vi reddet av amerikansk julegodter som egentlig skulle i strømpen til Jendor, men som ble litt porsjonert/rasjonert til skapet.
Dét ville Jendor ha. Ikke grøt, brødskiver, velling, nonstop, hval, jus, rosiner, mandariner, druer, potetgull, havrefras, melk eller en av de tusen andre tingene vi har prøvd på. Men innholdet i en metallnisse. Med jordbærsmak.
Takk og pris for det.

Ting som kommer til å bli mye bedre i det nye huset

-det kommer ikke til å være rotete overalt
-særlig på kjøkkenbenken kommer det aldri til å være rotete
-vi kommer til å lage vår egen yoghurt
-og bake brød, bare på rutinen, slenge noen brød til heving, bake dem ut, nesten uten å tenke på det
-ingenting kommer noengang til å gå ut på dato uten at vi får det med oss, for det er orden i kjøleskapet
-Jendor kommer til å sove hele natten og ikke stå opp sinnsykt tidlig
-dessuten er han pottetrent
-det kommer til å være orden i gangen
-jeg kommer plutselig til å bli sinnsykt effektiv på jobb
-den lille plastlommen med kvitteringer til regnskapet kommer plutselig til å dukke opp
-vi er aldri syke mer
-vi kommer til å være superhendte og ordne alt selv hele tiden
-og jeg får drivhus av gamle vinduer
-det kommer til å bli veldig artig å gjøre øvelsene jeg har fått av fysioterapeuten og jeg kommer til å gjøre dem med glede og glede meg til dem
-jeg kommer ikke til å sitte og steine foran datamaskinen men lese i interessante og faglig utviklende bøker på ettermiddagen
-kofta jeg har sydd på i over to år kommer til å bli ferdig

Bare helt av seg selv kommer dette til å skje. I tillegg kommer jeg til å slutte med den irriterende vanen å sette mellomrom på feil plass. De tkommer til åslutt eå skje. Og det blir også slutt å å skrive ikek, skulel og vilel 5 av 10 ganger.

Superblogger eller språkløs?

Da jeg til min forskrekkelse oppdaget at jeg hadde forfattet nesten et helt innlegg om noe så spennende som økonomi, innså jeg at-
eller, ingenting innså jeg vel. Eller så innså jeg at denne bloggen går i hundene. Økonomi. Gjesp.

Alternativet er faktisk å skrive litt om interiør. Haha! Smartpanel, veggfornyer og helsparkling. Vi har jo kjøpt hus. Som er innkledd i fiskebensmønstret strietapet. Glassfiberstrie, nittitallets gave til menneskeheten. Og høreapparatfargede vegger i alle rom. Absolutt alle vegger. I absolutt alle rom.
Jeg ser nå på alternativer for det estetiske hjemmemiljøet. Det blir garanter ikke bilder.


I dag er vi alle syke. Vi har sett wheels on the bus på youtube kanskje seks tusen ganger. Det går utover den mentale helsen som snart henger seg på den fysiske i nedoverbakken her.


Supersame eller språkløs?

Jeg tror det siste som nytter, er å komme med karakteristikker.

Den nye sametingspresidenten holdt nyttårstalen sin på norsk i år. Fordi hun ikke snakker så bra samisk.

I ettertid er det sagt både det ene og det andre om den saken, jeg har lest uttalelser både fra folk jeg ikke kjenner i media, og folk jeg kjenner på facebook.
Og stort sett har det ikke vært hyggelig lesning.
Verken de fremmede eller de jeg kjenner har uttalt seg med særlig forståelse eller finesse verken for språket talen ble holdt på eller andres meninger om dette.
Jeg tror det siste som nytter, er å komme med karakteristikker.
Kaller du noen for noe, blir noen støtt. Og så er alt som var konstruktivt borte fra debatten.

Jeg vil påpeke:
-Den nye sametingspresidenten snakker ikke samisk. To tredjedeler av samene gjør ikke det. Det skyldes fornorskningspolitikken.
-Det er jævlig lett for den som allerde kan samisk å si at "det er bare å lære seg det!". Jeg fikk to i tysk. Og det er et beslektet språk.  Jeg eier ikke språkøre. Men jeg er ganske god å veve skallebånd og sy kofter. Det er også en videreføring av kulturen.
-Å påstå at "det at norsk er et samisk språk er som å si at bunaden er ei fin kofte!" ligger ganske nært det å si at kan du ikke samisk kan du holde deg til bunaden.
-Å ikke ha noe imot at den nye sametingspresidenten snakker norsk, fordi man da føler seg inkludert, er ikke det samme som å føle seg ekskludert om vedkommende snakker samisk. Vi snakker ganske mange forskjellige språk. Norsk er ett av dem. Det burde ikke vært sånn, men det er det. Fint at noen tar tilbake språket! Men jeg forlanger ikke at alle skal lære seg å sy kofter fra fem forskjellige distrikter.


Og språkløs. Ærlig talt. Er det noe jeg ikke er så er det språkløs.


Apropos det å lete etter snørrpapir til sitt barn eller seg selv som jeg skrev om i forrige innlegg

I sommer sto jeg ute på verandaen og forsøkte å få mitt barn til å sove i vognen sin. Vogna si, mener jeg, det var dette "mitt barn" som rota det til i riksmålet.
Barnet var litt forkjøla og nøys plutselig. Alt kom ut, kan vi si, for å ikke gå i detaljer. Jeg rev opp verandadøra og ropte KNUT! SNØRRPAPIR! med panikk i stemmen, til min stefar som sto inne på kjøkkenet.
Det blir en frenetisk aktivitet der inne hvorpå barnets bestefar kommer springende ut med et hastig avrevet ark smørpapir.

Hva i himmelens navn tenkte han at jeg skulle med det? Sånn der i full fart?
NÅR trenger man plustelig og panisk smørpapir?

har jeg lurt på mang en søvnløs natt.


Hjem

Det første innlegget i 2015 handler om å ikke kaste flytteesker fordi det garanter kommer til å bli bruk for dem, all empiri tilsier at det blir flytting i fremtiden.
Altså hadde vi ikke bestemt oss for å flytte fra Stockholm på det tidspunktet. Men det gjorde vi i 2016.
Året jeg har blogget minst. Hundre færre innlegg enn det året jeg blogga mest.

Jeg lengter så veldig hjem.

Jeg visste jo at dette kom til å hende. Men jeg lengter så veldig hjem.
Og jeg har solgt hjemmet mitt og forlatt landet.

Planen var å kjøpe et hus i Kirkenes, pakke ned Skarpnäcksbasen, ta den med, etablere ny Kirkenesbase.
Men så fikk vi aldri kjøpt noe i Kirkenes. Og til slutt bestemte vi oss bare for å flytte. Og så gjorde vi det. Inn i et hus som allerede var fullt møbelert, så fullt møbelert at det er problematisk at man kommer med egen pakkenelliker, som man jo gjør når man skal bo et sted på ubestemt tid.
Og det høres ut som en bagatell, men det sliter litt på. Og nå har vi kjøpt hus. Og det er bare en måned til vi skal flytte inn der. Eller, til vi får nøklene iallefall, men, nå lengter vi hjem til Sverige.
Og det kan man jo ikke si til noen uten at de begynner å enten le i skjegget eller bevre med underleppa, men vi har flyttet fra en masse uten å flytte til noe. Enda. Og der vi bor vet man aldri hvor man har noe for la oss si at du leter etter en pakke snørrpapir til ditt barn eller deg selv, det logiske ville være å ha det i skuffen, men skuffen er full, og da er vel kjøkkenbenken alternativ nr to, men den er også full fordi skuffene er fulle og fordi oppvaskmaskinen har gått gaiken, og neste logiske plass blir da oppi en pyntevase men der var det også fullt og dermed vet man aldri hvor man har ting og man blir MØRK til sinns, sier jeg dere. Og sliten.
Og akkurat sånn har det vært en stund og dermed blir det lite blogging.

Men jeg kan jo skrive litt mer om hjemlengselen. Eller tilogmed lage en konvensjonell årskavalkade på konvnesjonelt tidspunkt, da blir dere vel glade?
Jaaa!

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...