ferdig, ferdig.

Det er nyttårsaften. Ja, det sees vel på datoen. Jeg og mannen har fått vin med sprut, enda klokka ikke er tolv, men nå er vi mutters alene, lei av sosialisering og oppstilling, har takket nei til alle invitasjoner, og sitter her i leiligheta som har utsikt over omtrent hele Stockholm, og gjør som vi vil, og venter på at det skal begynne å smelle. Ja, det har jo forsåvidt begynt.
Jeg elsker fyrverkeri. Og skjemmes litt over det, så mye penger som kunne blitt brukt på noe annet!
Men penger er det vel strengt tatt nok av, det er vel heller oppriktig hjertelag som mangler.
Jeg velger å ikke tenke på det, og fryder meg over gull og glitter som eksploderer her og der.

I år skal jeg slutte med endel ting og begynne med noen andre. Det blir bra.

og ferdig.

I morgen drar jeg tilbake til Sthlm. Så på et tidspunkt må jeg vel begynne å pakke. I min nye koffert! Min julegavemisforståelse. Jeg klager ikke. Sjøl om det kanskje kan virke som om enkelte tolker julegavelisten som en bestilling eller en ordre. Hvilket bekymrer meg litt, men nå har jeg jo koffert, og det er jo av det gode.

Her på Pisselvneset har det jo vært staselig da. Stort sett. Gårsdagen gikk i store deler med på å forbinde en som hadde skadet seg stygt da han skulle sette i kontakten til juletrelysene, og som både nektet å slutte å blø og å reise ned og få profesjonell hjelp. Men etterpå fikk jeg pinnekjøtt, for tredje dagen på rad, så jeg vil si at dagen gikk i pluss.
Det blir fire pinnekjøtter i løpet av den utvidete jula, noe jeg sier meg godt fornøyd med.

Nå ser vi Alene Hjemme. Knut Stefar ler, jeg og mamma får bare vondt.

avsegsryrt

Vet dere, vi både fant og husket tante Mina. Det må være første året på jeg vet ikke hvor lenge at hun får lys på grava på julaften. Da ble hun nok glad tenker jeg.
I år fant vi ikke onkel Basse, derimot. Gud vet hvor han har gjort av seg. Vi fant onkel Svend, og han hadde ikke lys på sin grav, så da lot vi den stå mørk, og håpte at noen av hans barn tenkte på å se etter onkel Basse også.
Man kan jo håpe.
Og ellers fant vi alle. Sjøl om jeg på et ugunstig tidspunkt stakk av med lommelykta.

Og jeg tok ikke et eneste bilde på kirkegården. Og det er litt bra. man blir litt sliten av å skulle dokumentere, og uansett ende opp med dårlige bilder. Og ikke har jeg tenkt å forklare hvor vidunderlig vakkert det er å være der, i mørtna, med sånne små grotter av lys foran gravsteinene inni skogen, og folk som traver rundt og leter etter slekt og venner som har forlatt oss. Ja. Der gikk jeg visst i fella. Men det er det fineste på hele julaften.

god jul til alle, både i over- og underjordsdrift.

23

Jaja, i morgen er det jul, Skilsmissebarnets Store Arbeidsdag. I år blir det kun fire forflytninger i løpet av dagen, med fem punkter. Litt usikker på om dette egentlig er en forbedrig fra i fjor, men jul er jul.

Jeg er veldig fornøyd med gavene som skal deles ut i morgen. Helst vil jeg at alle skal åpne i dag, men de vil ikke.

hjemover

Når jeg reiser hjem, forventer jeg å se kjentfolk ved gaten. Gate'en. Gejtn. Jeg reiser jo alltid med fly, hvilket opprører mine miljøbevisste svenske venner, men jeg har vist dem hvor på kartet jeg bor og forsøkt å forklare litt om kommunikasjoner her nord. Poenget er at jeg tar det for gitt at når jeg sier "jeg reiser hjem" skjønner folk at det er med fly, men nå kan det iallefall ikke være tvil.
Så når jeg sitter ved gatengejten, ser jeg alltid etter kjente fjes. Til min forbauselse er det ikke alltid jeg ser folk som er så kjent at jeg vet hva de heter. Nå skal jo også en hel masse vadsø- og vardø-væringer, båtsefjordfolk, tanaværinger og folk fra små fjordholl rundt i Finnmark også gjerne med Kirkenesflyet (Vadsø er kanskje fylkeshovedstad, men VI har flyplassen, så kan de sitte der utfor gokk og administrere så mye de bare lyster) så det er ikke så rart at jeg ikke kjenner absolutt alle.
Nå skrev jeg meg nesten helt bort i bisetninger her, men jeg følte at jeg klarte å redde meg inn igjen.

Når jeg har konstantert at jeg kjenner / ikke kjenner igjen så mange som jeg hadde forventet, begynner jeg å dele inn folk. Folk sitter jo bare der og venter, og jeg og, så hjernen vil gjerne systematisere litt:
Samer. (som jo egentlig er de fleste) Men de som ser samiske ut da. Kvener. (som jo egentlig er de fleste her også) men altså de som ser kvenske ut. Vadsøkvener, (og det kan man jo ikke påstå er de fleste) og deretter kystfolk. Der må jeg gjerne ha litt hjelp av dialekt.
Døler. Altså vaskeekte finnmarkinger som ser veldig norske ut. Tromsøværinger, men her klarer jeg bare å plukke ut damer. Og det går på klesstil. Russere. Turister. Altså utlendinger. For de har gjerne enormt med klær på seg. Eller ja, man tar dem vel på mange andre ting også. Søringer. De blir jo gjerne avslørt av dialekten, men det skal være mulig å ta dem på utseende også.
I tillegg har vi jo de militære, men de sorterer liksom seg selv når de sitter i uniform.

Jeg hadde engang en venninne som jobbet på Fornebu. Hun fortalte at blant kabinpersonale var det ikke så populært å jobbe på flyene til Nordnorge, for ingen brydde seg om bagasjeregler og "de tror de tar bussen!" og det er nok sant. Både at vi tror det, men egentlig også at vi gjør det. Og så fortalte hun også at når det var store forsinkelser overalt, på grunn av tåke eller teknikk ellereller, da sloss alle nærmest om å få jobbe på Nordnorgesavgangene, for der var folk så vant til forsinkelser, og ble ikke så opprørte, bare de kom seg hjem samme dag var folk stort sett fornøyde.
Det vet jeg ikke om er hundre prosent sant, men faktisk sikkert seksti prosent sant.

Men denne gangen var vi bare en liten halvtime forsinket, og så lenge vi faktisk lander i Kirkenes, og ikke plutselig må ned i Lakselv istedet, så er jeg kjempefornøyd. Og hjemme.

Nå er jeg hjemme

og mye kan sies om den saken. Blant annet kunne jeg sagt noe om kroppens milde forskrekkelse over å bli vekket for å spise frokost klokken fire, men jeg kan også si noe om å komme til et hus der det er radio og tv og spotify på i alle rom, lyset er på, døra er åpen men her er ikke en kjeft.
Hallo?

kkn!

I morgen tidligtidlig reiser jeg hjem. Det er så tidlig at jeg ikke helt klarer å bestemme meg om det er i morgen eller i natt. Det vil si, om jeg prøver meg på bane+tog, må jeg ut av døra mens det enda er natt. Om jeg tar en drosje kan jeg stå utenfor oppgangen i morgen tidlig. Så jeg har etter endel indre akkoderinger bestilt meg en bil.

Jeg har fryktelig lyst på juleferie. Og det er jo nå!

stzzzzzz! zzzzzzt!

For den som ikke vet det, og det er vel ingen, ettersom jeg ikke har fortalt det, dreier masterprosjektet mitt seg om å improvisere. Jeg improviserer fram saker. I dag har jeg endelig kommet fram til det punktet der jeg skal improvisere i stål! Jeg har jo holdt på på treverkstedet i evigheter, men nå skal resultatet derfra få seg stålben.  Etter litt om og men og forelsesninger og kurs og hu og hei. Jeg har jo omtrent ikke brukt, eller du stryk omtrent, jeg har ikke brukt metallverkstedet etter at jeg kom. Men nå!
Litt rusten, og la ikke den peneste sveisen, men stål-logikken er der fremdeles.

Faren ved å improvisere i stål, er at plutselig har man improvisert fast et femten kilos stålunderstell i det der resultatet fra treverkstedet.

høvel?

Flere ganger i natt har jeg våknet og vært sånn halvfrustrert fordi jeg ikke husket hvilke fem verktøy man ikke kan bruke når man er venstrehendt.
Jeg synes man skal våkne ordentlig når man nå en gang våkner.

menne åeh!

Her har man gledet seg hele natten til å sveise hele dagen, og så viser det seg at det er obligatoriske forelesninger hele dagen.

Tro om det blir oppfattet som i overkant demonstrativt om jeg sitter i salen med sveisemaska på?

...p..ah

i dag har jeg ikke vært på skolen i det hele tatt. En helt ny verden dette, jeg bare gjør som jeg vil hele tiden! Jeg har en vag oppfatning av at studenter som ikke går på kunstkoler har det sånn hele tiden, men det er vel muligens en myte.
Nuvel&uansett,

.......jah. Jeg var jo på julegavetur. Så jeg innser at jeg kanskje ikke kan skrive så mye om dette.



Da skal jeg gå og sette over kaffen, ettersom jeg åpenbart ikke har noe på bloggen å gjøre.

stål eller stålkontroll eller fri flyt med stålkontroll

I dag var dagens plan å kjøpe stål. Jeg har påbegynt denne prosessen. Jeg har også til min milde forskrekkelse oppdaget at vi har tekst-workshop i dag, det står på planen og alt, men den leser jo ikke jeg.
Det føles i grunnen ganske bra. Som om jeg driver og velger bort saker for å få gjøre sånt som er viktig for meg (å ikke rote meg bort i flere føringer om hvordan dette masterprosjektet egentlig bør løses) selv om jeg jo egentlig ikke har drevet med noen aktivt valg, bare glemt det. Men eksamensprosjektet mitt handler tross alt om improvisasjon, slump og tilfedigheter, så det er jo ikke akkurat feil heller. Dermed driter jeg i tekstworkshopen og konsentrerer meg om stålet.

Hvis min kjære nærmeste familie nå blir nedstemt og angstfylt av setningen "ikke rote meg bort i flere føringer om hvordan dette masterprosjektet egentlig bør løses" så skal jeg for deres del legge til at jeg følger de tekniske og formelle kravene, men det blir hele tiden lagt på en slags "gode eksemler" fra skolens side, som bygger på en grunnoppfatning om at studenter ikke har hverken vett eller arbeidsmoral, og det har jo jeg. Ikke bekumre, ikke ring.
Eller jo dere må gjerne ringe men ikke for å bekumre.

Ok, da skal jeg gå og dobbeltsjekke noen mål.

integrert eller indignert bare

I går hadde jeg et lysende øyeblikk av integrasjon i det svenske samhellet, plutselig følte jeg at jeg tenkte som en av dem. Det var nede i vaskekjelleren, som han som leier til oss presenterte som "folkhemmet".
Det svenskeste av det svenske, som jeg og The Stig legger ut om til alle som besøker oss, sjøl om flere av dem påpeker at sånn har de det i sine bygårder i Oslo og Bergen også. Da må de bli med The Stig ned i vaskakjelleren og se på bookingssystemet, en tavle med sylindere som du låser hit og dit i systemet, i blått og gult.
I blått og gult.

I går da det var vår tur, korrekt booket med sylinderen, klokken syv (til ni), var begge vaskemaskinene opptatt. Hæ? Det er jo helt feil!
Den ene var opptatt av vår nabo-rett-over-gangen som hadde tatt feil av datoene, men som derfor sto der nede ved siden av vaskemaskinen og unnskyldte seg, og tilbød seg å avbryte, men nå var vasken ferdig hvert minutt, og det var den da også. Men den andre var bare opptatt. Av de som hadde passet før oss, viste det seg. Og det er jo ikke rett på en flekk!
De vasket altså langt inn i vår vasketid, og hvor irriterende er ikke det når alle vasketidene før på dagen er tre timer vask og tørk pluss en time tørk, mens vi som har det siste får to timer, punktum. HåH!
Og her kommer altså ....også en av naboene faktisk, morsomt at alle i etasjen bestemte seg for å vaske klær akkurat samtidig, egentlig.....og tar seg til rette, og ikke nok med det, når han er ferdig tar han tørkeskapet! Nei og nei! Jeg må klage til styrelsen! Det går jo ærlig talt ikke an! Man på passe vasketidene sine!

Og idet jeg tenkte dette følte jeg meg så enormt svensk.

Men så innså jeg at jeg er jo mer eller mindre konstant indignert over noe, og særlig når folk bare tar seg til rette. Denne gangen hadde det bare tilfeldigvis et sammentreff med en særsvensk indignasjon. Man får nok heller si at svenskegenet mitt plutselig hadde en fulltreffer.

flatstål.

Det må være en fest og en fryd å følge bloggen min for tiden, ikke skriver jeg om korps, ikke skriver jeg om drømmer, ikke skriver jeg om barndommen min eller noe av det som fører med seg jublende kommentarer, jeg skriver om samepolitikk og en skole de færreste har hørt om.
Og det kan være det kommer til å holde seg på den måten en stund fremover. Eller kanskje ikke.
Jeg lover ingen forbedring, dessverre, men har litt dårlig samvittighet. Høres det ut som en grei avtale?

Jeg har jobbet med en sak på treverkstedet i nærmest evig tid. Det er et drog bestående av mindre pinner jeg har funnet rundt om, sånn som jeg ofte jobber, men jeg jobber jo vanligvis i mindre skala. Og jeg får vel nevne at jeg fikk en kraftig dytt videre av en klassekompis, det har som sagt vært på arbeidsbenken min en stund, men liggende, og det er feil retning, men litt enklere å jobbe med det sånn, dessuten ble det så mange avgjørelser som skulle tas og jeg fant ikke ut av det, og utsatte, og utsatte, og ga nesten opp, ingen tiltakslyst, til min kompis sa Nei NÅ! dette går jo ikke, jeg lager et midlertidig stativ til det på mandag. Så gjorde han det.
Nå er det arbeidsbart igjen, og jeg har jobbet og jobbet, og nå blir jeg snart nødt å sette en tybe bein på det. I stål. Jeg må bare finne ut hva flatstål er på svensk. Eller, hvis noen slipper meg inn på materiallageret kan jeg kanskje bare peke. Dette arbeidet som liksom går videre nå gjør at jeg er veldig fornøyd med livet.

surfigenschou

Ok, da har jeg maskin igjen. ÅÅÅ je. Det er bra.
Den og jeg er på forelesning. Den er ikke med fordi jeg er en flink student som tar notater rett inn i et dokument, men fordi jeg er en reflekterende student som har skjønt at hele denne forelesningsserien er skit og dårlig jobb fra skolen sin side, men obligatorisk, og noe må jeg jo finne på. I tillegg sitter jeg ved døren og har signert meg inn så jeg kan gå når jeg vil.
Vi som studenter skal gå på åtte forelesninger i løpet av en termin, fra utvalget av forelesninger som gis. Det vil si at du kan velge bort de minst aktuelle.
I år gis det kun syv forelesninger, men vi må fortsatt gå på åtte av dem. Sukk.
Den jeg har gått på nå, har jeg vært på to ganger før. Begge de to foregående gangene var den obligatorisk.
På slutten skal man skrive en rapport og en analyse av en av forelesningen, og skrive hvordan den har vært aktuell for masterarbeidet ditt.
Her får jeg lyst å bruke sterke ord, men jeg må si at om skolen forventer å være aktuell for mitt masterarbeide, må den altså legge lista litt høyere.

Jaja. Iallefall er juegavene i boks. Eller i det minste på vei inn i boksen, dette går litt på hvor deltagende Posten har tenkt å være.

mcverket, mask&mekk

I dag skal maskinen gjennom en frankensteinifisering. Jeg krysser fingre. Mac er så jævla dyrt at det lønner seg å prøve alt.

tihiden flyhyhyr

Plutselig er det helg, plutselig er den over!
Jeg kan jo ramse opp hva helgen har bestått av, men delvis er det nok dørgekjedelig, delvis vil det avsløre hva folk skal få til jul. Delvis vil det avsløre hvor mye tid jeg har brukt på datamaskinen og min DS3d.
Det vil jeg jo ikke.

Jeg har hekla litt da. Det er jo noe nytt jeg har begynt med, og nå som jeg har fått litt mer dreisen på det viser det seg at jeg hekler like stramt som jeg vever og strikker. The Stig lurte på om jeg hadde hekla handtak. Det var ikke det det skulle bli. Jeg får gå opp enda et nr i heklenål, men snart er jeg oppe i telefonstolpe. Jaja. Kanskje det blir kjøpejulegaver i år.

Jaha!

Når to stykker bor sammen, og den ene er høy og den andre da i sammenligning er lav, kan en av følgene bli at man har forskjellig visuell oppfatning av bomiljøet.


For eksempel kjøkkenet. Den som i sammenligning er lav, vil oppfatte kjøkkenskapet som et tohyllersskap med noe uklart over. Den som er høy, oppfatter at man har kjøkkenskap med tre hyller.
Den ene i dette forholdet vil vagt undre seg over at de to nederste hyllene blir stappfulle, men løse dette ved å flytte ting fra de to nederste hyllene og over i den øverste. Den andre vil undre seg over at det hele tiden blir fritt for te, men ettersom denne andre i denne sammenhengen har nok med å huske å vanne blomstene på søndagene, vil denne løse dette ved å kjøpe ny te, omtrent absolutt hele tiden.
Den første vil undre seg over hvorfor den andre hamstrer te som om tredje verdenskrig var i emning, men det er jo ikke alt man rekker å snakke om i løpet av en dag.

Den andre vil få en rekke åpenbaringer den dagen ikke lengre krakken brukes til å oppbevare aviser på, og blomstervasen samtidig ikke lengre får stå å oppta plass på kjøkkenbenken.

såjadaneidajoda

Nå kommer en møkkaleiliste. Til tross for at jeg for øyeblikket har en uforklarlig opptur. Kanskje det bare er endorfiner.
Jeg har ikke vært på skolen overhodet denne uken, jeg er så utrolig lei av alt maset og styringen. jeg må være friiiiii! Som fugleeeen! Jaja. Ikke sånn å forstå at vi har obligatorisk oppmøte da. Men de i klassen tror jeg er syk, for jeg har personlig obligatorisk oppmøte, bestemt av Luther. Og nå er jeg ikke der. Hvilket hanhvisnavneineinevnes later som om han synes er helt greit, men jeg henger jo tross alt rundt omkring på jobben hans hele dagen, ettersom han har hjemmekontor.
I morgen skal jeg gå på skolen, da ER det obligatorisk oppmøte, friday lecture, og det vi skal få høre, er en forelesning vi har hørt to ganger før, begge foregående ganger obligatorisk, ikke noe mer interessant nå, men de klarer ikke levere varene på den der skolen min, de hadde helt glemt at vi har åtte obligatoriske fredagsforelesninger vi skal signere oss inn på....så de arrangerer syv. Og en av dem har vi altså fått før. To ganger.

ich bin der quatshenlei von:
-at nå som jeg har bestilt alle delene til datamaskinoppgradering ser det ut som skjermkortet ryker også, og med dette flerfoldige tusen
-ræva organisering
-troll i nettdebatter
-å bli behandlet som et barnehagebarn
-ræva organisering
-skole
-at jeg aldri får tid til noe på skolen på grunn av overregulering og detaljstyring

på den annen side:
-julepynt
-nye knopper på orkideen
-jobbe hjemme
-drømte at jeg hadde kjempefin pannelugg
-fikk sjampanje i overigår mot mitt dårlige humør
-vekkerklokka jeg kjøpte som ikke virka har plutselig begynt å virke


Jeg lever i parallelle verdner.

arbeidsfordeling

På butikken her ved siden av har de sånne små gode is. Som er perfekt siden jeg ikke har spist en hel is omtrent siden 1987, jeg blir overmett halvveis.
Problemet med disse (for det er alltid et problem) er at det er ispinner, og jeg får helt spader av smaken av bøk. Hvem i all verden bestemte at bøk skulle være pinnen i ispinnen? Herrejesus. Det er som om tennerne plutslig blir forvandlet til glass med sitronsprut.
Det er her the Stig kommer inn, når pinnen kommer fram, overleverer jeg isen til ham.
Dette er omtrent som når jeg var liten, da tok mamma over når jeg ikke ville ha mer mat (uansett hvilken mat).
Hun forsøker vel enda å slanke av seg barndommen min.

Jeg skulle ønske jeg kunne arbeidsfordele noen av alt det andre som foregår sånn ca før halvveis. Når det blir for mye, sauser alt seg sammen i en ikkeprioritert grøt bak lillehjernen, der alle ting jeg må huske ender opp på akuttberedskapslista til ADhodet, og jeg våkner midt på natten og tenker HERREGUD! jeg må jo huske å vanne blomstene på søndag!
Det er litt slitsomt. Ikke at jeg foretrekker å våkne og tenke HERREGUD! jeg må huske å skrive inn en seksjon om konstruktivistene! (Jeg foretrekker jo å sove.) men det hadde jo vært greit at man bare ble vekket for å huske ting som virkelig var viktig.

Jaja. Jeg har en slags vag ide om at det muligens kommer til å bli litt roligere i førstkommende helg, faktisk.

EDIT: Nja. Spørs det der med helga. Nå fikk vi akkurat beskjed om at vi snart skal få beskjed om at teksten som skal leveres morgen skal leveres på mandag istedet. Jeg hater sånt mer enn bøk. Hadde man visst at man hadde en annen tidsfrist hadde man jobbet annerledes! Uproft og helt på grensa til frekkhet. Jeg leverer i morgen, jeg. Vil ha helga mi sjøl. Satan.

gi meg styrke

For å være litt personlig, som om sinnesamepolitikk ikke er personlig nok, så er jeg nok litt for gammel og sta til å gå på skole. Jeg blir ekstremt oppgitt over både det ene og det andre. Mest oppgitt blir jeg når jeg blir detaljstyrt. Og så blir jeg enda mer oppgitt en det igjen, når det legges litt idiotplanlegging oppå detaljstyringen.
Det var meningen at vi skulle levere vår thesis proposal i overimorgen, men plutselig skal den være ferdig i morgen i stedet, for vi skal ha tekstveiledning. Thesis proposal er i all hovedsak et skjema man fyller inn (detaljstyringen: 100 ord om dette, 250 ord om dette, hvordan vet du når du skal gå videre i din egen prosess, hva kommer du til å konkludere med når du er ferdig, a catch phrase) og dette skal godkjennes. Personen vi skal ha tekstveiledning med skal ha oss i grupper på fire, har ikke sett teksten før, og har ingenting med godkjenningen å gjøre, og har så vidt meg bekjent ikke noengang vært del av den prosessen før heller. Uansett får vi tilbakemelding på evt. endringer som må gjøres av de som skal godkjenne. Men først skal vi bare ha litt tekstveiledning.
Det er meg komplett uforståelig hva de holder på med.
Jeg blir rett og slett sur.
Jeg er så lei av å være sur.

Neste gang noen i lærerstaben gir meg et ark kommer jeg ikke til å se på det, nå må jeg bare jobbe på med mine egne saker, jeg har ikke energi til å bry meg med sånt tøys som dette mer.

plutselig mandag!

Og ikke har det vært helg engang!
Eller det har det vel men det går litt i ett for meg. Vi har hatt julemarked på skolen, og jeg mitt naut, sa samtidig ja til å hjelpe til på sameforeningens kjøtt- og paltfest. Begge deler veldig fine ting, men litt stress å gjøre begge samtidig. Skjønt jeg ville vel verken vært den ene eller den andre foruten.
Jeg hadde bittelitt angst da jeg sto og vaska kjøkken klokken ett på natten og visste at klokken ti skulle jeg stå klar på markedet, ikke fordi klokken ti er så gruelig tidlig, men fordi jeg allerede hadde stått rett opp og ned i femten timer, og var litt usikker på hva som var høyre og venstre fot, det kjentes mer som en stor ball i gulvhøyde, og stå skulle jeg jo gjøre hele neste dag, og så hadde jeg så fryktelig lyst å gå å ta en øl med de andre i festfixergruppa, men her kom fornuften på banen og sa at nei det går ut. Og det gjorde vel de andre også, og jeg dro hjem.

Og selvsagt forsov jeg meg neste dag, det skjer jo en gang pr jubelår, men det gikk jo ikke akkurat utover noen andre enn meg selv, og det gikk egentlig ikke ut over meg engang, for i løpet av dagen solgte jeg alle tegningene mine og noe mer enn det kunne jeg jo ikke fått til uansett.

Nå skal det skrives tekst så ram og bit spruter, man driver jo også og tar en master i byråkratiets hjemland, på en skole som knuger konseptet til sitt bryst. Kommunikajon ut, skjema inn.

enslig sokk søker usynkront vasket make.

Jeg har lenge tenkt at jeg må kjøpe flere sokker. Felles vaskekjeller og alt det der.
Jeg har også lenge tenkt at jeg må rydde i den der skoeska med sokker som kommer enslige opp fra vaskekjelleren.
Det jeg ikke har gjort er å se de der to i sammenheng på noe som helst slags måte, og desverre rydda jeg ikke i sokkeeska før jeg gikk til innkjøp.
Nå får jeg ikke igjen sokkeskuffa lenger.

Det er litt deilig.

dudududud döhdöh

I dag har jeg ikke med datamaskinen for jeg skulle ikke sitte så mye på dataen men heller väre så flink å produsere og stå i.

Men det er så sinnsykt jävla kaldt på skolen og datarommet er det eneste varme rommet.....

mobispine, voi voi voi

Jeg innser jo for et ræva stressmestringskurs det er jeg går når avstressingen består i sinte meil til et mobilselskap. Jeg skylder på kursledelsen. Men ærlig talt, finansiere skoler til samene?
HVORFOR skulle nå det være nødvendig? Og hvor mye forventer de egentlig å dra inn på denne tjenesten? Eller tror de at man bygger skoler av reinskinn oppi der?
Og når de får mail fra samer som forsøker å forklare skjørheten i en kultur som har opplevd en del press oppigjennom tidene, og som derfor gjerne ser at man tar litt ekstra hensyn, eller faktisk hensyn, eller enkelte ting til regelrett etterretning, og på disse svarer at Vi går utfra at du innser at vi ikke engang var født da dette du beskriver hendte, derfor gjelder jo ikke dette oss.
Ord blir fattige. Og jeg blir søvnløs. Ikke på grunn av den opprinnelige ideen om å kalle et mobilselskap for "Joike", men på grunn av håndteringen av reaksjonene og den himmelropende historieløsheten og idiotien, om jeg får si det rett ut.

Ok, stressmestring stressmestring. Stressmestring. Men jeg blir veldig glad om noen går inn og deltar på denne kampanjen på facebbok. Veldig glad faktisk. Sjøl om det betyr at man går glipp av endel skolebygging fra Mobispine. Vi får se om vi ikke klarer å organisere skolegangen til samebarna på noe annet vis.

nja, gammel hersketeknikk

Maskot skrotas efter stark kritik från samer:

Idag, den 21 november 2011 skrotas samemaskoten på kommunikationstjänsten Jojka.nu efter stark kritik från en grupp samer på Jojkas Facebook grupp.

Vi på jojka.nu har efter mycket negativ publicitet samt även hot mot våra samiska medarbetare valt att ta bort maskoten för vår SMS-tjänst. Vi känner att de klagomål vi fått på vår tjänst bör sättas i sitt rätta perspektiv. SMS-tjänsten är än så länge inte lanserad officiellt och vi har försökt att ha en dialog om vår maskot med berörda. Det är denna dialog som farit iväg på ett högst obehagligt sätt.

Vi på jojka.nu bedyrar att vi har handlat i bästa välmening och inte har haft för avsikt att kränka någon. Vi hyser inga andra känslor än full respekt för den samiska befolkningen och har redan från första början försökt att göra dem till delaktiga i projektet. Vi har även haft tankar på att finansiera samiska projekt så som skolor, sångtävlingar och dylikt med hjälp av överskottet från tjänsten.

Eftersom att maskoten upplevts som negativt laddad tar vi självklart till oss den kritiken. Vi kommer självklart att byta ut den till något som istället har en stark positiv laddning. Vi ber återigen om ursäkt till alla som känt sig kränkta.

MVH Jojka
Dette vil jeg kalle for en ekstremt dubiøs unnskyldning.
Skoler og sangkonkurranser klarer vi å organisere og finansiere selv, det vi trenger er retten til, og kontrollen over, våre egne kulturuttrykk.

og

og så vil jeg i all min surhet og oppgitthet bare linke til denne bloggen og trippelkudos for godt arbeid, pål hivand.

jojka.nu og mobispine

Jojka.nu er et mobilforetak, eid av Mobispine. De kaller seg jojka fordi "det er en urgammel nordisk kommunikasjonsform" og har en slags stereotypsametegneseriefigur som "maskot".
Da jeg først ble gjort oppmerksom på dette syntes jeg egentlig ikke det var så ille, sjøl om man skal være oppmerksom på at marginaliserte fok skal ha ekstra vern om og kontroll over sine kulturuttrykk,  og jojk ikke er en urgammel nordisk kommunikasjonsform. Så fikk tegneseriefigurmaskoten plutselig brunt hår i stedet for svart for å se "mindre stereotypisk ut" men fortsatt har kofte og alle andre samiske trekk. Uklart, dette, hva vil de egentlig si?


Maskoten gjorde jeg meg altså litt oppgitt. Og da jeg fikk vite at de faktisk har gjort littegranne markedsundersøkelser, med tanke på om dette kan virke støtende eller ikke, og har fått til svar fra de fleste samer de har vært i kontakt med, at, vær så snill og bare ligg unna, hva?, men ikke tatt dette til følge ble jeg litt sur. Og så, da jeg fikk vite at en av de de har vært  i kontakt med angående dette er sameforeningen her, i et brev som åpner med "hej alle glada lappar!" da ble jeg sur. Vedig sur ble jeg først da jeg så hvordan de taklet kommentarstormen fra sinte samer på facebooksiden sin, og grinete ble jeg da jeg gikk inn på bloggen til jojka.nu. På facebooksiden sin har de lagt ut en unnskyldning, der de nå har ca 70-80 kommentarer som allle sier "vend om", hvilket de ikke viser noen tegn på å ville gjøre. En unnskyldning fungerer ikke om man fortsetter som før. Og på bloggen sin ber de om samme unnskyldning, men her modererer de hardt. Jeg (og flere)har forsøkt å kommentere denne unnskyldningsposten ved å henvise OG lenke til kommetarstormen på facebook, for det er jo der alle reaksjonene fins, men kommer ikke igjennom.
Dårlig dårlig dårlig av et firma som skal leve av å kommunisere og har ansatte med femten års erfaring fra kommunikasjonsprofesjonen.

Vanvittig dårlig stil.
Fy og smekk på lanken til Mobispine.
vi har gjest
hun både lager mat og vasker opp.
og tørker bak tørkestativet.

ikke en mygg i sikte

I dag ble det takeaway for slitne nordmenn. Eller hometake, burde det hett. Nå er det jo mørkt før man kommer seg hjem, men det minner kanskje litt om jul, hvis man vil tenke på det på den måten. Iallefall på hometakeplassen, de hadde tente fakkellys utfor dørene.


Mygglys faktisk.  Avslørte duften idet man gikk forbi. Ja, og siluettene av mygg som preget boksene. Jeg skal kjøpe sånne og ta med nordover, jeg har aldri vært borti en så myggfri plass.

Jeg hekler

For noen år siden læret Yrg meg å hekle idiotmasker. Det ble jeg kjempeflink til. Men det er jo litt begrenset for da kan man bare strikke trekanter. Eller, to trekanter blir jo en firkant...så det er kanskje litt mer anvendelig enn man skulle tro fra de sirka åttogførti sjalene jeg har hekla...Drit.
Ja. Uansett ville jeg gjerne lære meg litt mer sånn der normalhekling. Så har man noe å holde på med som ikke er skole. Eller noe å holde på med når man holder på å forgå på skolen. Når man må sitte i ro på forelesninger og ADhodet driver og skal løpe ut av døren hele tiden.
Så jeg kjøpte meg heklebok!
Jeg må si at det er egentlig ikke så lett å skjønne sånne tegninger av tråder og heklepinner og tråden hit og dit og under her og rundt den og opp og hepp. Jeg synes likevel at jeg har klart det ganske bra. Eller, jeg skjønner ikke helt at det skal være mulig å gjøre det på noen annen måte enn akkurat sånn som jeg gjør det. Men det ser overhodet ikke ut som det gjør på bildet. Hekletøyet jeg sitter med i henderne ser ikke ut som eksempellappene. Det ser ut som bacon.

Så jeg la ut en forespørsel på facebook. Og hjelpen strømmer inn! Jeg blir litt sikrere på hva jeg holder på med men det ser jo fortsatt ikke ut som noe i boka. Rådet er å bare uansett gjøre det samme hele tiden. Så det gjør jeg jo da. Og da blir det fortsatt bacon. Men jeg er jo nybegynner.
Jaja. Det skal bli en kaffevarmer. Presskannen bryr seg ikke om hvordan den ser ut.

Luhkka og alminnelig folkeskikk

For den som ikke vet det, er luhkka et samisk plagg. Her i Sverige heter det en oväderskrage og det stemmer ganske bra. Den har også blitt et ganske populært festivalplagg. Den ser ut som en poncho, for å bruke et annet ikkevestlig ord. Bare at den stort sett har hette da. Og ikke ser ut som en poncho i det hele tatt, men den er en slags cape. Du kan jo billedgoogle. Hvis den ikke har hette heter den noe annet som jeg aldri husker helt nøyaktig. Søstersen har en sånn. Jeg har en laaang en, med hette, nå skal jeg sy en kortere.

Jeg vil snakke litt om dette med luhkka. Selskapet Fenix Outdoor AB, som blant annet eier Fjällräven, har forsøkt å varemerkeregistrere ordet. Se søknad her
De har fått avslag. Takk himmelen for det.
For det er bare så lang utenfor vanlig folkeskikk man kan komme. Fjällräven selger nemlig en slags luhkka. De kaller den luhkka cape. Ikke særlig fin, ser ikke særlig tradisjonell ut, og den delen er grei altså. Men de har basert dette på et samisk plagg, bruker samer i markedsføringen, for det er jo så naturligeksotisk med samefolket, -og nå vil de ha eneretten på bruken av ordet i salgssammenheng.

Hvem er konkurrentene? Samer. Det er bare samer som syr, markedsfører og selger dette plagget. Hadde Fenix/Fjällräven fått det som de ville, måtte vi slutta med det. For nå finnes den i Fjällräven sitt sortiment.
Så takk for tyveriforsøket, vi føler oss så enormt beæret.
 

Stressmestringskurs del én

Problemet med dette stressmestringskurset er at det er jeg som er kursleder. Det borger ikke akkurat for faglig kvalitet. Jeg er med andre ord skeptisk til ledelsen, men det er jo ikke noe nytt. Og om noen andre skulle kommet inn og stressmestret meg hadde det nok blitt konflikt uansett. Jeg er ikke akkurat i et sånt modus at jeg kan legge meg ned på et golv og puste inn og ut. Om noen kommer og forteller meg at jeg skal puste med magen og se for meg at jeg er en liten sky eller noe, da kommer jeg til å eksplodere.
Så jeg dro og kjøpte julepynt.
Det er jo perfekt! Stressmestringskurs uten pusteteknikker, OG man kommer hjem med ting som glitrer!
Et viktig poeng her er at jeg dro og kjøpte julepynt, midt i skoletia. En hel skoledag. Og gikk på kafé. Som om jeg var på ferie.
Og jeg vil påstå, fullstendig uten dårlig samvittighet. Iallefall i teorien. Og det må jo være det et kurs handler om.

Nå bekymrer jeg meg kun littlitt over fremtennerne mine. Det kjennes så underlig på venstresiden. Jeg klarte jo å slå dem laus mot et golv for noen år siden. Og nå er det litt sånn, vet ikke, som om noe beveger på seg. Det sitrer i dem. Jeg har uavhengig av alle stressmestringskurs jeg skal lede i den nærmeste fremtid, IKKE tid til at fremtennerne skal ramle ut.

De der. Som bodde her før. De har glemt noe

Nå har vi bodd her i over et år. Særlig i begynnelsen kom det stadig små overaskelser fra de som bodde her før. I form av rot. Altså, den første overaskelsen var jo at de ikke hadde vasket, i den grad at de hadde satt skitne kopper inni skapene igjen. Oi, har du sett!
Og litt sånn, oi, har du sett, de har reparert lampa med tape? Oj, har du sett, de har reparert dørstokken med tape...
Og så ramla det fram noe hver gang vi tørka støv av radiatorene, i en periode. Men det er jo ikke en uuttømmelig kilde så etter en måneds tid var det slutt på oi, har du sett, en singlet, oi har du sett, en papirmaske, oi, har du sett en barnetegning.
Og så endel oi har du sett på badet, litt senere. Mya rart som fløyt fram fra under badekaret. Oi, har du sett, en liten stekepanne i rosa plast. Oi, har du sett, en sånn arti en til å ta spaghetti med.

Mye av det.
Men det ga seg forsåvidt med tiden.

Og så her om dagen, eller det begynner å bli noen dager siden da, hadde vi noen på middag og vanligvis har vi plenty av fat men når vi nå fikk folk på besøk så måtte vi opp i skapene der vi har satt unna det etter de forrige som bodde her, det som ikke så ut som det måtte vaskes men som vi ikke ville ha noe med å gjøre, for å se om det fantes et fat til der sånn at alle fikk et hver. Og det gjorde det!
Og, oi HARDUSETT. De hadde reparert det litt. Med gaffatape. Det var gått en sprekk i fatet og det var reparert med 15 cm gaffa.
Hygienisk.

mens vi venter på ølløvølløv ølløvølløvøllvøv

hadde jeg tenkt å skrive et uavnlig fengende blogginnlegg, men nå tror jeg heller jeg går på verkstedet og pusser litt.

og litt trøtt

JO forresten så har jeg oppdatert den andre ....altså hjemmesiden.
http://indigenuityproject.com/exhibition/the-exhibition-what-is-it/


og så har jeg fått noen dårlige macnyheter som er gode nyheter: feilen på min datamaskin ER en feil, og den er vanlig og har utvidet garanti! jeg teller ikke mine lykker på forskudd, plutselig kommer det noen fra MCmac og sier at neeeei, din feil er jo bittelittbittelitt annerledes....men nå skal jeg kanskje heller ikke forskuttere sorgene. De kommer tidsnok. Det er verdt et forsøk ja!

Jo, og så er jeg litt trøtt. Og sliten. Men snart er det jul.

Nemlig!

Så fikk jeg sagt det.

Nå, som delene jeg har bestilt til datamskinen min begynner å ramle inn, ser det muligens ut til at skjermkortet driver og går gaiken. Akkurat det er det litt vanskelig å ha kontroll over, men joda, det ser sånn ut. Det skal ikke være lett ikke.

På skolen strever vi. Alle har lyst å komme igang med å jobbe med masteroppgaven, men nå har vi et kurs for å komme igang med masteroppgaven. Det høres kanskje perfekt ut, men nå må vi drive å gjøre ting AKKURAT sånnåsånn, og forberede presentasjoner til alle onsdager og workshops og det hele, og vi vil egentlig bare komme i gang. Det virker som om man vil gardere seg mot gudforby Sløving, men det er aldri noe denne klassen har drevet med, så akkurat det er litt unødvendig og følers nesten litt....frekt.

Jeg øver meg på å ikke stresse. Det er vanskelig. Det er som å øve seg på å sovne om kvelden, når man trenger det mest har man glemt hvordan man gjør det. Jeg vil ikke ha en sånn eksamensperiode der jeg bare springer rundt og går meg vill i både femtimetersskogen på vei hjem, og tekniske krav til den skriftlige delen av oppgaven, jeg vil være  sta og egen og gjøre det som er best for meg. Huff. Jeg vil at det ikke skal være huff. Jeg må øve meg på ikke å gjøre sånn som folk sier. Det er nemlig det jeg vanligvis gjør. Jeg er himmelropende uenig, finner et smutthull, og får det til å se ut som om jeg nesten har gjort det jeg har blitt bedt om. Jeg vil heller gjøre noe som er litt ok for meg. Så får de sitte der med reglene sine, det ordner seg sikkert. Jeg mener, til siste kurs for eksempel, skulle vi ha tre fotografier av modell i størresle a4, tre skisser i a4, modell i 1:10, og en skriftlig forklaring på det hele? Hvem hadde det? Bare jeg. Ble det etterspurt? Nei.
Man blir jo muligens litt lei.

JEG er lei! Jeg er alt for gammel til å gå på skole.

åkej, politisk:

Det pågår et ordskifte i Tromse for tiden, som resultat av at Tromse skulle/nå ikke lengre skal søke om å bli med i forvaltningsområdet for samisk språk. Hvilket ville innebært grove overtramp mot den norske befokningen i byen: folk ville hatt rett til å få svar på samisk for eksempel, om de henvender seg på samisk til offentlige innstanser. Man ville hatt utvidet rett til samiskopplæring i barnehagen, alle vet hva det vil føre til av utvanning av den norske identiteten. Og verst av alt: skilting på samisk, der det finnes samiske navn på steder. Og det samiske skal stå FØRST! Man blir altså nødt til, sikkert flere ganger om dagen, se samiske ord og bokstaver.
Dette oppleves og beskrives som å få det samiske tredd nedover seg. Tenk, samer skal få lov å henvende seg på samisk til offentlige instanser! Nei, dette er ikke mitt Tromse. Som ei ung jente uttalte det. "Mitt Tromse er norsk."

Jeg tenkte jeg skulle vise til noen utdrag fra debattene som har fulgt diverse nyhetssaker omhandlende dette.


-Nei Tromsø er ikke samisk, og ikke kommer det til å bli det heller.
Vist man ser i fortida så kom nok steinaldermannen lenge før samene kom til Nord Norge.
Så det at samene var først det stemmer ikke , det hjelper ikke hva disse såkalte lærde sier samene var ikke først . helt klart. 

-Rett og slett fantastisk!  (om utmeldelsen)


--helt enig :-) 

-Eneste synelelige samiske i byen er fraflyttere fra indre Finnmark og lykkejegere som ser ut til og prøve og tjene penger på turister 

-Hvorfor skal vi ha et eget sameting, som bare skal styre for samene? og krever  eiendomsrett og styring av  hele Nord Norge? 

-Problemet er mer når 5 prosent skal tre noe ned over hodet på 95 prosent av innbyggerne.
Uten sammenligning forøvrig, men et blir litt som om man reiser til Indonesia og sier at dere er ikke lengere muslimer, dere skal bli kristne. 


-Samene inntar "offer-rollen",  en rolle de dessverre er vant til å ta..    Dessverre har jeg ingen medfølelse med de.  For  slik som nå skjer, må samene ta mye av ansvar for selv.  De bare krever og krever, og  nekter å innse at de bor ikke alene i Nord-Norge.    

-Mener du alle etniske minoriteter skal kunne kreve å bruke sitt eget morsmål i kommunikasjon med offentlige myndigheter?
Og ha navn på veiskilt osv..


-Bor vi i Norge, eller i Sameland? 

-Hvorfor trakasserer samene oss andre? 


-No synes æ at "UR" folket har prakka nok på oss.  
 -Har aldri møtt en same som ikke lukter en blanding av tobakk, sprit og bensin. I det hele, så har samene stort sett få positive ting å vise til de siste tiårene

Ja. Det er liksom dette det går i. Mye sinne og frykt og usakligheter. Og jeg lurer på hva det kommer av. Hvorfor oppleves en så egentlig liten ting som så voldsomt. Kanskje fordi man føler man blir konfrontert med en fortid man ikke har ansvar for. Men det trenger jo ikke bety at man som same absolutt ikke skal få lov å lære samisk i barnehagen. For eksempel. Eller at man lukter en blanding av tobakk, sprit og bensin.
Denne tv-saken kan man jo ta en titt på. Her er det en mann som sier "Og egen regjering i Karasjok, og eget landslag i fotball, og eget melodi grand prix, saman holde på å bygge opp en stat i staten!" Ja. alt det der skal vi ha. Bortsett fra at den der regjeringen i Karasjok ikke er en regjering, men et rådgivende organ. Og det er kanskje ikke så dumt. All den tid samer er en minoritet og demokratiet ikke fungerer for minoriteter. Da kan det være greit at man har noe sånt som et sameting som bryr seg om dette som ingen andre bryr seg med, men som likevel er fryktelig viktig for mange.
Og faen da, at vi har eget landslag i fotball? Vi spiller mot andre urfolk, det er gøy, hva er problemet? Og joikegrandprixet, hva er egentlig problemet med en egen samisk joikekonkurranse? Egentlig? 
Hva er problemet? Egentlig?


fyfan Æ! fyfan!

æ på kontore bare satan altså!
Og alt dette på et veldig entusiatsisk vis, jeg har fått uannagjort en helt sinnsyk mengde med Overhengende i dag. Som har blitt mer og mer Overhengende, og som jeg skulle starte litt med i går, bare at da var jeg litt syk, men mitt legemiddeldrevne immunforsvar har kvitta seg med hva nå det var, og den som ser meg nå ser at jeg banker både i og under bord, men effektiviteten! Voi herran loid som jeg har unnagjort i dag.
Det er så deilig. Nå er alt som er rent kontoristarbeid avsegstyrt. Eller nei nå lyver jeg, men det er avkrysset og satt i boks og påbegynt sånn at det blir sjølstyrt fra nå av.

Jeg har også påbegynt og også avbrutt arbeidet med å bestille deler til macverket, noe har jeg bestilt, men eBay har fanget meg i en uendelig løkke av Denne epostadressen kan du ikke bruke for den er allerede registrert, gjenopprett passord? og Denne epostadressen er ikke registrert, kan ikke sende passord. Som vanlig/forventet, med andre ord.

om en halv time HJELP! Jeg må jo gå på skolen! ok, nå ble det litt mer stress enn planlagt, men om en halvtime skal vi ha møte på skolen om masteroppgaven, om jeg er uheldig styrtes jeg inn i voldsomt tidkrevende arbeid der nå NUH, det skule jeg gjerne unngått, for det er fortsatt endel tidkrevende arbeid igjen på lista mi, men iallefall har jeg oversikt og det er så vanvittig deilig.

Vegetering

Plantene står i vinduskarmen og kroer seg. De vet det er søndag. Og da får de vann.
Ikke lenge igjen nå.

tenker de. Så feil kan man ta, tenker jeg.

Har det allerede blitt en ny dag?

både jeg og hanhvisnavnintefårnevnes trodde det var lørdag i går. Siden jeg hadde fri. Og nå er det lørdag en gang til! Det er jo helt fantastisk. På en bra og ikke-forvirrende måte.
Jeg tenker på vrengte kofter og hva debatten egentlig bunner i. Ser på grindveva som ligger i vinduet, skal rigge en vev til, har fått en ny og fantastisk og rosa og halvgjennomsiktig. Og så skal jeg veve noen hverdagsbånd, de er jo nesten gått ut av tradisjonen.

Jeg har forsåvidt lovt å slutte med samepolitiske innlegg på denne bloggen, men jeg har ikke tenkt å holde det. Litt får man stå for, og det er ikke hva man har sagt at man ikke skal skrive om.
Eller nei, men jeg blir så lei. Boff.

Jeg slites litt mellom det å flytte hjem og det å bli. Er det lov å flytte hjemmefra, når det hele tiden var meningen at jeg skulle flytte hjem? Jeg er jo ingen sånn der utflytta finnmarking! Og så til Sverige da!
Tenker jeg. Som om det var en permanent avgjørelse, jeg går her og spekulerer på å bli et år ekstra. Som så mange ganger før.
Boff igjen.

og jeg bare

bare bare!
Siden sist har jeg vært der oppe i nord og satt opp en utstilling. Det var veldig stress. Helt sinnsykt veldig stress. Men både mamma og pappa og Kajsa kom og hjalp til. Ellers hadde det vel egentlig ikke gått.
Og det gikk jo. Vi var ferdige ett kvarter før åpning.
Og før åpningen var det ganske mye å gjøre med å gjøre klart til den der åpningen. Og så driver jeg og tar en master da. Det er ikke helt sånn der utravelt det heller.
Så i det siste har jeg hatt litt søvn- og oversiktsunderskudd. Det er de verste jeg vet, at verden bare ruller avgårde og jeg springer etter.
Nå er det mer sånn vanlig igjen. Jeg har en veldig lang liste med saker som jeg må gjøre, men jeg har i det minste en liste. Jeg har hatt tid til å skrive liste. Og jeg kommer til å ha tid til å gjøre det som står der. Det kommer forsåvidt også til å bli travelt, men det gjør jo ikke noe. Det er jo ikke sånn at jeg ikke har lyst å gjøre noe overhodet, men jeg trives best når jeg vet hva det var jeg sa jeg skulle gjøre.

Og så blir det vel tid til å blogge litt igjen, for det synes jo jeg er så gøy.

Første på lista er å levere telefonen på reperasjon, igjen, og få reparert datamaskinen. Sånn at jeg får gjort resten av det som står på lista.

strs

bare det blir fredag nå så, da kan jeg begynne å ta litt tak i ting igjen.

joda

De siste dagene har det gått i ett. Ikke så gøy. Men utstillingen er oppe, jeg er utslitt, i morgen bærer (bærer? Hvem da?) det tilbake til Stockholm. Der er det en god del skolearbeid som venter, men forhåpentligvis får jeg gjort endel på flyet.

Jeg har jo egentlig mye å fortelle da, men jah joh, det kommer senere.

-var ikke det et interessant lite blogginnlegg?

Gisp!

Greit, jeg har kanskje neglisjert bloggen litt i det siste. Jeg holder nemlig på med en annen blogg. Eller hjemmeside da, så høres jeg ikke så utro ut.
her: http://indigenuityproject.com/


Jeg lover å komme sterkere tilbake, med litt ordentlig syteblogging, akkurat som før.
Hver dag på vei til skolen går jeg forbi en flekk på gata som ser ut som Novaja Zemlja.
Ville bare nevne det.

riktig så rett og så interessant altså

I dag hadde Ploy enda mindre begrep om saker enn meg, hun trodde for det første at det var fredag, dermed for det andre at hun skulle på fest i kveld, og for det tredje at vi skulle levere oppgaven på mandag. Det skal vi ikke, vi skal levere tirsdag. Neste tirsdag faktisk. Dermed fikk hun en hel uke ekstra, hvilket gjorde henne helt apatisk. Hun trodde hun skulle bli nødt å jobbe hele helga, nå har hun flere uker på seg omtrent, hva skal man bruke all den tiden på?

I dag har mine besøkende brukt gjennomsnittlig 00:00:00 sekunder inne på bloggen min. Det er endel som har vært innom, men de har ikke brukt noe tid på å være her. Før det har gått et sekund har samtlige kommet seg videre. Det er åpenbart åpenbart at det ikke er noe å hente her for tiden.

ingen hjemme

jeg er her, men ikke helt tilstede, det er overhengende fare for å gå seg vill i skogen igjen,
om to uker fra nå er det litt mindre stress,
da kanskje jeg begynner å sende ut mailer med sammenhengende setningsstruktur og konsekvens (unnskyld all forvirringen mamma),
da tror jeg jeg skal forsøke å få vært litt på verkstedet igjen.

ja forresten åpener utstilling klokken to på Grenselandmuseet neste lørdag, kom kom alle!

Nå har jeg lett lenge etter "send" -knappen her, men det er jo "publisere" man skal trykke på. Ikke rart jeg ikke fant den da.

sånn ca i vater igjen

I dag er vi alle enige om at det er lørdag, og det er jo deilig. Men hodet og kroppen tror det er vinter, og blir like overrasket hver gang vi går til vinduet og ser ut.
Jaja.
Tenkte jeg skulle ta dem med ut og gå en tur litt senere, jeg vil ha kake!

Æ! E! NORSK!

I dag har jeg vært islandsk. Jeg forsøkte å si "nei, jeg er norsk," men han svensken som forsøkte snikislandifisere meg svarte bare at han ikke forsto islandsk.
Så nå er jeg hun der litt irriterte islendingen.

Jeg er helt sinnsykt trøtt. Kroppen protesterer mot å være på skolen på en lørdag og har i løpet av natten delvis fått med seg hodet på dette løpet sitt, så det er vanskelig å få noe gjort. Jeg lurer på hvilken dag vi kommer til å få på mandag?

Neida.

Kroppen tror det er fredag. Dessverre er jeg ganske dårlig på kroppsspråk og får ikke formidlet at det er feil.
Den kommer til å få seg en overraskelse i morgen.

Er vi der igjen da.

I går gikk jeg meg vill på vei hjem. Dette er både en mye større og mye mindre bragd enn det høres ut som: jeg gikk meg vill i en femti meter lang skog.
Som jeg går gjennom minst to ganger hver dag.

Når jeg har stress, slutter enkelte deler av hjernen min å fungere i sympati med de delene av hjernen som står og spinner i kronisk selvdrift.
Jeg har ikke noe følelse av at dette overslaget til en slags ikkefungerende autopilot gjør at stresshjernen fungerer noe bedre heller, det er mer sånn at i tillegg til at det er jævlig mye å gjøre, klarer jeg å gå meg vill. Eller ta med vekkerklokka istedet for mobilen.
Det hjelper meg ikke overhodet.

Fordelen med å gå seg vill i en femti meter lang skog er at man klarer å relokalisere seg selv ganske kjapt.

Tilstedeværelse

Jeg forsov meg i dag, til mine klassekameraters store bekymring.
Ikke at de var så veldig bekymret for hva som hadde hendt med meg, men da de kom til klasserommet og jeg ikke satt her, var alle overbevist om at det var en eller annen forelsening en plass de ikke hadde fått med seg at de skulle på.
Jeg får kanskje roe litt ned med dette skolekjøret.

Skjønt nå har jeg så mye å gjøre at jeg blir helt kvalm, så det er vel ikke tiden til å roe ned.

en bloggpost som kanskje ikke yter omstendighetene rettferdighet men som jeg kommer til å humre av når jeg leser den igjen om mange år.

I går. I går var det vel lørdag, fredagen var jeg så himla trøtt a jeg bestemte meg til å sove til jeg våkna av meg selv lørdagen, hvilket jeg gjorde, og så sosa jeg og jobba og plana samtidig, og så dro jeg på fest.
Jeg tvang meg sjøl til å dra på fest, jeg sa NEI! Du FÅR ikke sitte inne, nå kommer du deg på fest!
For jeg hadde ikke så lyst, jeg hadde mest lyst til å sulle videre, men det har jeg alltid, dermed kan man bli litt a/u/sosial.

Så jeg dro. Til UpplandsVäsby, med følge heldigvis. For jeg ante ikke hvor det var, og det var buss og trikk og pendeltog og buss igjen og vandring i hei og li, eller, gatelangs iallefall, mens vi kommuniserte med de som ikke hadde nådd toget og delvis hadde glemt mobiler og gikk på feil buss eller samme buss men ikke fant hverandre og ja det var et eventyr.
Men til slutt var alle i samme hus, noen via andre omveier enn andre, hvilket bare styrket min følelse av å virkelig vre ute på eventyr, enda vi jo tross alt bare hadde benyttet oss av kollektivtrafikken. Og GoogleMaps på PerNiila sin mobil.


Gud det er lenge siden jeg har ledd så mye. Det var vel det man kan kalle en fraksjonert fest. Enten var du same, eller så var du Jeanettes inngifte søsken, og litt i tvil om hvordan du skulle forholde deg til denne samebølningen som ramla inn døra helt uten både rein eler kofte, men som bare ville høre på Adjagas på Spotify. Kanskje man ikke skal le så høyt når noen strever med å plassere Östersund noe annet sted enn langt nord i landet, eller tror Minsk ligger nordpå en plass (her viste det seg at Minsk egentlig var Kursk, hvilket gjorde alle litt lettet egentlig) og enkelte har litt problemer med hva som er Sverige og hva som er Finland på kartet når man kommer opp nord for det der Östersund, men det var en sånn fest at da var det lov å le. Da var det meningen.
Henrik, som er med i sameforeningen og som aldri husker at vi har truffet hverandre før (fordi jeg har sånt et generelt ansikt, som han sa da jeg konfronterte ham med det) trodde jeg var finsk. Hvilket man virkelig får lov å skratte av, han er jo tross alt same og bør ha hørt nordnorsk før. (neida, det må han ikke, men det var jo fest! Og vi har hatt denne diskusjonen før! Dette er tredje gang!)
Kompisen hans, som i denne sammenhengen faller i fraksjonen Jeanettes inngiftede søsken, sjøl om de ikke har møttes før, fikk ikke med seg denne ordutvekslingen og klarte å toppe det hele litt senere, da han sa at han ikke skjønte hva jeg sa, med snill-snill stemme, "fordi jeg brøt på det språket i det landet som jeg kom fra". Altså at jeg snakket svensk med for sterk og ukjent aksent. Da holdt samefraksjonen på å daue av latter. "Hæ! Æ e jo norsk! Æ snakke norsk!"
Resten av kvelden ble all nordnorsk simultanoversatt til svensk av PerNiila. Og tilbake til nordnorsk. På sturten sånn der. Jeg gir meg ende over.

(Nei, men altså, sjøl når jeg forsøker å gjøre meg forstått overfor svensker, henger dette Æ igjen. Jeg klarer ikke å bytte det ut, eller kanskje det første Æ'et i setningen, men så triller de inn igjen.)

Åh, nei men det var fint. Jeg er glad jeg tvang meg på fest. Jeg er glad jeg fikk le av folk som napper øyenbrynene sine litt for langt til høyre og Kursk og svensk geografi. Og støvsuging og søskenkjærlighet og alle de små, små, små samene mine.

Vitrineskap

Det regner. Det er litt deilig (når man er inne) for sommer er tross alt ikke helt normalt.

Jeg har vært på steinhistorisk museum, men det er ikke det det heter. Og sett på stein. Det var så spennende at etterpå måtte jeg nesten sove litt. Jeg er ikke ironisk nå men det er vanskelig å forklare.
Og så var det noen utstoppende mennesker, og noen apeskjeletter og det er jo akkurat som bittesmå mennesker! Veldig spennende.
Og en hel skuff med døde kolibrier!
Hvis jeg skulle hatt et hus som var alt for stort, skulle det vært et museum.
(og litt magisk helst sånn at man ikke måtte drive å vaske gulvene og tørke støv)
(eller jo, det hadde vært en artig dugnad med alle kompisene samlet, tørke tapirer og flytte på krystaller!)
Men ikke et sånt museum der det kom inn folk hele tiden fordi det hadde åpningstider. Det er ikke noe særlig.
Og dessuten hadde det nok vært litt skummelt med så mye plass og glassøyne overalt.
Kanskje det holder med en skuff med kolibrier. Skjønt det blir jo ikke den helt store dugnaden utav det...
Ok, da ville jeg nok tross alt heller hatt hele museet, men det skulle være et stort og triveligsinnet museum, og jeg skulle aldri vært alene hjemme, ikke på natten iallefall. Og med adskilt kjøkken og stue og soverom, jeg skulle ikke ha sengen mellom ulvene og neanderthaleren.

Nei men dette blir bra! Jeg gleder meg!

Og jeg takker for hjelpen!

Morsomt at vi er så enige. Og beklager at jeg er så dårlig på å lage nummererte lister. Virkelig.

ok, avstemning



Jeg tenkte jeg skulle prøve meg på julemarkedet i år igjen. Men selge mine egne trykk i år. Og så tenkte jeg, kanskje jeg bare skal selge mine egne print. (printer)(hjemme) Men jeg har ikke helt bestemt meg hvordan. Jeg tror kanskje jeg gjør noen store plakater også. Eller hva tror dere? Uansett, jeg tror det blir noen på litt-mindre-enn A4format også, akrylpapir..
Og hvordan skal jeg da gjøre det? Selve formen mener jeg?
Først legger jeg ved et bilde av selve trykket siden bildet i seg er dårlig og bare viser format:





 alternativ 1: mindre enkeltstående figurer med luft rundt. Ikke fullt så midtstilt.




 Alternativ to: deler av motiv i passepartoutform inne på arket. Stor eller liten? eller ikke i det hele tatt?




 Alternativ 3:frittstående figur, men på grått papir



Alternativ 4: trykk i flere farger 



Større figur med luft rundt



Alternativ 5: trykk der tegneblokken vises



Så hva synes dere? Hvilken ville du kjøpt hvis du var en sånn som kjøpte sånt? Klassen min er litt sånn at hvis det bare er på papir er det verdt toppen førti kroner, man må i det minste gjøre et finértrykk og lage en bordskåner eller noe av det. Jeg har tenkt å selge det bare som signerte trykk, umontert, for hundre kroner stk. For jeg er litt mer sånn jeg da.
Så hvis dere nå kan være mine salgskonulenter vill jeg vært glad.

fy for satan kor møkke sur æ e i dag!

vi starter på nytt kurs i dag, det er totalt bachelor. Som er greit om du ikke tilfeldigvis holder på å avslutte masteren din. Jeg forventer litt høyere listelegging.
 
Istedet for å gneldre over interne anliggender, skal jeg drive utadrettet virksomhet og gjøre narr av Stockholms slogan: the capital of Scandinavia.
Haha. Kan tenke meg København er bra sur for at de ikke rappet den. Helsinki prøver seg jo med The Food Capital of Scandinavia, og det må de jo gjerne, sjøl om det er litt uvanlig at en hovedstad ligger utenfor området den representerer. Moss, the potato capital of New Zealand!
Og strengt tatt kan man jo diskutere om danskene skal få være med, de ligger ikke på den skandinaviske halvøy, det er det bare Norge og Sverige som gjør, men nå som Stockholm har bestemt seg for å være hovedstad i Skandinavia får vi heller slippe dem inn, det blir litt stusslig for Stockholm å være The Capital og Sweden and also Norway! så da får heller Danmark være med, sjøl om begrunnelsen for at kongeriket Danmark er med er med, er den sterke kulturelle tilknytningen- spørs om grønlenderne er helt med på den. Men igjen, for Sveriges skyld, til en løsrivelse er et faktiat, Stockholm, the Capital of Sweden, Norway and some of the smaller Danish islands, det blir for krøkkete.
Så det er greit. Sjøl om ordet "Scandinavia" på engelsk oftest refererer til halvøyen. Og slagordet er på engelsk. Prikkprikkprikk, liksom.

Og jeg er fornøyd, jeg har brått og uten innsats bodd i alle de skandinaviske hovedstedene! Ettersom det jo bare er en.

I morgen blir det avstemning her på bloggen, da forventer jeg oppmøte og klarsinn fra dere.

Google analytics og romalderen. Hjelp?

Jeg forsøker å installere google analytics på siden min, noen med erfaring?
Mine besøkstellere er enten i dvale eller litt for lemfeldige, så jeg tenkte google skulle få stramme grepet om livet mitt og slippe dem inn som besøksteller også- de eier jo allerede bloggen.
Men så går det ikke. Jeg har limt koden inn i HTML-malen, men på siden min får jeg bare opp
Sporing er ikke installert Sist kontrollert: 31.des.1969 16:00:00 PST
Jeg reagerer jo litt på effektiviteten i å kun ville sjekke en nettside i tidsrommet før intenett ble funnet opp. Da er det jo ikke så rart man ikke finner noe, mener jeg, men det hjelper jo ikke meg at JEG skjønner at det er idiotisk når man ikke finner noen knapp der det står "but please also check within space age".

Noen som har noen tips?

jeg, (kongen) og statskassa

Jeg drømte jeg var kongen og hadde stukket av med statskassa. Jeg var meg altså, men det var jeg som var kongen. Og det var ingen som visste at det var jeg som hadde stukket av med statskassa, alle bare Men hvor ER statskassa? og jeg bare Hmhmhm. Jeg hadde gjømt den under batteridekslet på mobiltelefonen min. Den var en ganske solid bunke med sedler, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å bruke den til noe, jeg vet ikke helt hvorfor jeg hadde knabbet den, bare fordi jeg kunne, tror jeg.
Men nå ville jeg egentlig levere den tilbake, for det var jo tross alt statskassa. Dessuten ville jeg helst ikke bli fersket. Jeg tror søstersen også var sånn halvinnvolvert i at det var jeg som hadde den, iallefall var hun involvert i å levere den tilbake, som begynte å haste, for nå begynte menn med bart å bli ubehagelig nærgående, og det var torsdag og jeg skulle på folkedans og ville bli ferdig med dette statskassetullet jeg hadde surret meg inn i.

Så vi gjømte den i en liten rosa latexparaply, og så gikk vi inn i en lekebutikk der vi stilte oss opp og diskuterte om Solveig ville ha sykkel eller ikke, mens vi gjorde det hang jeg fra meg paraplyen ved sykkelen, og så gikk vi så tilforlatelig vi kunne. En av damene i butikken ropte, Unnskyld, er dette deres paraply? men så hørte vi Men her ER jo statskassa! og vi dro på folkedans.
Det var ikke så mange der, og det var en stund siden jeg hadde vært der, så jeg hadde glemt alle trinnene, heldigvis starta det med reinlender som ikke er det vanskeligste men som irriterte meg ørlite siden jeg gikk på folkedans og ikke gammeldans. Jeg fikk danse jente sjøl om hun jeg dansa med også var jente, for jeg var så dårlig å danse at om jeg skulle danse gutt kom jeg aldri til å lære meg jentetrinnene.
Og jeg fikk det ikke helt til heller, instruktøren ropte instruksjoner til meg og Terje spilte hardingfele, det ble bare tøv men så fikk jeg det litt til, så tok vi pause og så kom jeg på at faen, jeg skulle tatt statskasa ut av mobilen for nå kan jo alle se på simkortet og telefonkontakter at det var jeg som hadde pengene hele tiden.
Men jeg var jo konge så det var ikke så vanskelig å komme til statskassa igjen, og jeg fikk lurt til meg telefonen natterstid ved en mitshubisji pajero, og jeg tror nok det gikk bra. Sjøl om jeg måtte dra tidlig fra folkedanstreningen på grunn av dette.

frk.figen skjønner ikke helt hva som foregår, men tar det til etterretning

I sommer gjorde jeg et prosjekt der vi helt gratis fikk låne en låve, det var bare å koble til strømmen!
Som ikke var bare-bare, men det gikk til slutt. Enda verre var det å få koblet fra strømmen, det var et sant eventyr i flere ledd med mange emailpartnere innvolvert, til slutt var det hele endelig koblet fra, og ettersom det ikke var varme i den der låven og vi bare hadde hatt lyset på, og så kappsaga da, hadde vi brukt så lite strøm at strømselskapet endte med å betale oss penger. Altså, de hadde kalkulert strømforbruket, og da vi sa opp og sendte inn målearvlasningen hadde vi ikke brukt i nærheten av det de hadde trodd.
Så de satte inn 528 kroner på kontoen vår.
Alt vel.
Og alt vel et par måneder til.
Så får jeg en regning med inkassovarsel på 300 kroner.

Jeg skjønner det ikke helt, men det kan virke som om strømselskapet synes at når de gir meg penger, må jeg gi dem også noe. Jeg fikk en regning før sluttregningen, som jeg fikk beskjed om å se bort fra siden jeg snart kom til å få sluttregningen. Det kan virke som om de løy til meg der og jeg slett ikke skulle sett bort fra den.
Det jeg ikke helt skjønner er hvorfor de ikke da bare kunne sette inn litt mindre penger på kontoen min i utgangspunktet, istedetfor å skremme opp hele familien med inkassovarsel, men det kan virke som om de vil ha et sånt forhold der vi driver og gir hverandre penger, og det må jeg jo bare forholde meg til.

Hva er galt med å være flinkis?

I dag sto jeg i et kurs, skrivekurs, som jeg har syntes har hatt litt dårlig veiliedning, oppfølging og kommunikasjon. Jeg var den eneste i gruppa mi som sto uten endringer- men her skal det sies at enkelte av de andre fikk beskjed om å gjøre endringer for å gjøre teksten "perfekt". Jeg var nok hinsides perfekt. Jeg er ingen akademiker og skriver bare i vei. Eneste grunn til at jeg overhodet bruker kilder er fordi det var et spesifikt krav om fem kilder i oppgaven. Og kildebruken min er mer sånn her: om du vil lese mer om dette, se Price. Og "mer" betyr ofte "noe om emnet jeg så elegant hopper over".

På en måte er jeg redd for at jeg setter veilederen ut med å skrive om noe han åpenbart ikke har peiling på, samisk samtidsdesign, i en konfronterende tone og på en helt egen måte med blyentnotater i margen og et fryktelig ikkeakademisk språk, sånn at det blir litt vanskelig å si noe på det.
Men det er jo forsåvidt også en taktikk!


Det var noe et par av mine klassekamerater har kommentert, at jeg er den som oftest peker på svakheter ved systemet, men også følger det mest. Jeg er den som sitter og skriver fra klokken ni, og jeg er den som leser oppgaven nøye og som sørger for å ha fem referanser korrekt skrevet inn. Og leverer to dager før fristen. Og gjør frivilligleksene vi fikk over sommerferien. Samtidig som jeg protesterer mot mye av det. Det var det de påpekte da, at det var bra at det var jeg som var flinkisen som protesterte, for da var det åpenbart at jeg ikke gjorde det fordi jeg var lat eller ikke gadd eller hadde sovet bort de to første ukene. Og da ble jeg jo glad.
For jeg føler meg ofte fanget i et system som ikke ser hvor stivt det har blitt, og hvordan det leverer ut oppgaver fordi det tror det skal, uten å tenke gjennom om man egentlig får så mye utav det i denne formen.

I dag grudde jeg meg egentlig ganske mye til presentasjonen. Og jeg var irritert  på den. Her skriver man side opp og side ned i fem uker, og så skal dette presenteres i løpet av ti minutter. Målt med eggeur. Hva får man egentlig ut av det?
Jeg var irritert fordi vi skulle presentere på denne måten, og irritert på meg selv fordi dette gjorde meg nervøs. Det er jo bare en skoleoppgave! Jeg må fokusere på hva JEG kan få ut av dette! Fokus!
Og så gjorde jeg den verste presentasjonen jeg noensinne har holdt, stotret og stammet og hoppet over og frem og tilbake og klarte ikke knytte sammen to setninger, folk gjespet og lekte med mobilene og huff nei. Jeg ville kommunisere hele emnet på ti minutter og det gikk ikke. Feil fokus. Flinkisfokus.
Men jeg sto.
Eufori!
(Flinkiseufori)

tilfeldige bilder i mangel på noe vettugt å formidle

 jeg og mamma etter at jeg har funnet ut at jeg ikke kan fly

 plassen min bak den fine kanalplasten
ubehagelig grafisk fremstilling i heisen, men som solveig sa, "det HØRES jo ganske koselig ut"

værsliv

Og nå har vi spist dem. Alle sju. Det var forholdsvis mye arbeid. Svenskene og deres tradisjoner altså.

Videre har svenskene fortsatt telefonen min. Sukk.

men bortsett fra det da. Er alt greit. Jo forresten har jeg vasket en genser som kun hadde vaskeanvisninger på koreansk og nå er den skuffende liten.

Dauingene

Nå er gjengen fra Dalarna kokt, og det krafser ikke lengre lystelig fra badekaret når man skrur av lyset på do. Eller når man går på do om natta og er for trøtt til å skru på lyset.
Men på den annen side kan man atter ta en dusj.

nye samboere!

jeg har fanget kreps!

Jeg har vært med klassen min på tur til noen i klassen min, og svensketisvensket, spist kreps og fanget dem, æh, i den rekkefølgen faktisk, og jeg sa meg frivillig til å ikke være med ut å fange kreps om natta, spennende!,  men heller renske og pakke sammen teiner, og da var det noen dumme kreps som hadde gått i teinene midt på dagen, og de fikk jeg for plutselig syntes jeg det var sånn en fantastisk reisegaveidé.
Jeg hadde jo tross alt vært borte fra mannen i et døgn. Og han hadde jo ikke noen sinne vært på krepsefest og fått kreps i teiner som bare skulle tas opp og slås sammen.
Så da fikk jeg en isboks og hullet den og så gikk jeg john, paul, pater, peter, Paul II, mary og jendor om bord på toget.
Og metroen.
Så tror jeg de ble litt bilsyke for de ble veldig slappe og jeg hadde jo så lyst å komme hjem og rope "reisegave!"og så skylle det krafse så mystisk i posen med isboksen (og vann altså!) men litt sånn ettehvert når de ble fremvist ble det veldg liv i dem.

Nå sa det plopp og mannen sa "hva var det?" og det var jendor som hadde klatret ut av bakebollen gjengen har blitt omplassert i og over i vasken.

Jeg har lurt litt på om jeg skal koke dem eller ha dem som husdyr, men hvis de skal drive å stikke av må jeg kanskje koke. Det hadde vært fint å ha dem på verandaen for eksempel, litt gøyere enn potteplanter. Pottekreps!
Men det må kanskje mannen bestemme siden det er hans. Når jeg tenker meg om.

til informasjon

kjære mamma og knut, kjære pappa, kjære kirkenes

ettersom jeg ikke har så bra telefon for tiden vil jeg informere om at utstillingen er utsatt en uke og at den åpner den 29. oktober. Det er en lørdag og jeg kommer på onsdagen før, om kvelden.
Ved avreise tar jeg i mot alt jeg kan få av elg, rein og hjembakt brød, og jeg blir veldig glad hvis noen kan fikse en laks til meg. En side holder i massevis. VELDIG glad. Ikke oppdrett altså.

Er det noe dere ønsker dere fra storbyen? (de har ikke norske gråpærer her)


Jeg ringer når telefonen virker igjen. Det vil si, det går an å ringe meg, men man kan ikke snakke så lenge for telefonen misliker lengre samtaler.

fraværsmelding

jeg skriver oppgave. skal leveres i morgen. da kan jeg ikke skrive på bloggen, det blir feil skrift.

To finnmarkinger

Et gjeng svensker går pratende forbi to finnmarkinger på veien.

Svenskene fører en samtale: -....hurdi buuurdi huuurdi hey huuurdi klurigt!....

Finnmarking 1 (til finnmarking 2): Ka betyr klurigt?
Finnmarking 2 (til finnmarking 1): Kukat?

fargefundamentalist

Man skulle tro kunststudenter var litt mer åpne for hva folk har på seg. Ok, så er jeg kanskje litt fargerik i dag med ikke to matchende klessplagg, blå knesstrømper og gule sko, turkis jumper og rødstriped piratbukse, men kåmaann!

"Silje, you make me laugh of your body!" som Ploy sa.

mer samme

I natt drømte jeg en skummel drøm om en workshop om neidenvotten som jeg deltok på. Fikk betalt og alt.

Finnes neidenvotten?

sum

Jeg er litt umotivert. Men om jeg ikke blogger, får jeg ingen kommentarer, og da blir det bittelittegranne kjedeligere på internett, så jeg skal blogge likevel jeg. Nå ble det vel klaps i taket tenker jeg!

Tenkte jeg skulle oppsummere mitt første år her i Ruotsi.




August:
Jeg kommer flyttende med huskjærest i bil lånt av svigermor. Noe nervøs over hva huskjærest skal si om husværet, siden jeg har funnet det helt sjøl og det er litt gult. Huskjærest strålende fornøyd, og neste dag ca blir det

September:
Jeg forsøker å finne ut av å bo i Sverige og av skolen min. Fine folk i klassen. Skatteverket ordner opp i alle mine problemer og jeg får svensk personnummer og blir Utvandret fra Norge. Jeg blir kjent med vaskekjelleren og pappmacheveggen mellom meg og soverommet til naboen og svenske melkepakker. Mamma, Knut og Sola kommer for å feire mamma sin 60årsdag i slutten av september og får ikke hotellrom og det blir camping i stua.

Oktober:
Folk skjønner ikke hva jeg sier og hvor jeg kommer i fra, jeg blir angrepet av hund og får Skrekken og skremmespray.
Byråkratiet byråkraterer men jeg venner meg til det. Jeg kjøper ny mobil som går i stykker.
Jeg moteblogger. Og deltar på dugnad i borettslaget. Innser at man ikke får tak i fårikålkjøtt i svenskelandet.

November:
Jeg skjærer igjennom og bestiller flybilett hjem til jul enda vi ikke har juleferie.
Forsøker å få meg bankkonto og det viser seg i ettertid at mange tror at denne historien er sterkt overdrevet men den er korrekt hjemfortalt.
Jeg kjefter på samtlige gutter på avdelingen min fordi vi er åtte jenter av 80 studenter som møter opp for å rydd etter skolefest.
Mobilen går i stykker igjen.

Desember:
Gruppearbeid på skolen. Jeg blir gal i hodet av det. Mari kommer på besøk og jeg blir normal igjen. Hun går på en hjort men glemmer ingen feler noen steder.
Jeg forsøker å få tilbake mobilen min. Herrejesus. Drar en tur til Helsinki og har det overraskende bra. Kjenner at jeg har en spitzenklass klasse.

Januar:
Klassen min møter på skolen lenge før noen annen klasse og jeg kjenner på oppgittheten over hvor dårlig organisert ting er.
Kjenner også veldig mye på at språket mitt begynner å gå litt i stykker for meg. OG soverommsveggen, med knokene, fordi naboen snoozer med treminuttersintervaller i timesvis.

Februar:
Nå begynner jeg å bli vant til å bo her. Det er jo alltid deilig.
Det er sthlmsmessa og jeg treffer den gamle verksmesteren min og snakker om den gamle skolen min.
Den nye skolen min blir litt i overkant for meg, mange kjedelige kurs som ikke føles så relevante.

Mars:
Hanhvisnavnmåikkenevnes har vært i sthlm men skal tilbake nord, og fyller kjøleskapet før han drar. Jeg er en femtitallsmann. Funderer over skolesituasjonen, er på nippet til å slutte.
Har vevebonanza. Kommer i kontakt med sameforeningen og trivelige folk der.

April:
Mannen har førtiårsdag og jeg arrangerer overraskelsesbursdag. Det skjer nok andre ting også, men for meg handler hele april om ikke å blir avslørt i overraskelsesplanleggingen.

Mai:
Kommer vel mer eller mindre til at jeg skal gå ferdig Konstfack. Bruker store deler av måneden til å slåss om å få lov til å bruke prosjektrommet jeg har booket, til prosjekt. En annen student vil også bruke rommet, til å bo på.

Juni:
Ja, det er jo ferie!
Jeg og søstersen får hytte av min far. Jobber med prosjekt og overøses med penger. Jeg og mannen kjører bilen til svigermor til Trøndelag. Bor på hotell og greier.

Juli:
Er i trøndelagen og vever med flaggstang. Jeg og the Stig drar på ferie i Stockholm! Det er himla stas. Vi får besøk og omjusterer temometeret til å bare vise fahrenheit.
Tilbake i Kirkenes sloss vi med flyttelasset men det blir også noen fine turer.

August:
Ja de var jo nesten i går. Likevel husker jeg ikke helt hva som foregikk. Mer prosjektjobb. Forsøker å kjøpe hus i kirkenes men det går i dass. Begynner på skolen igjen og det er utrolig deilig å begynne på skolen uten å i tillegg skulle være ny på skolen.

September:
Det er nå det! Heihei!

nitti prosent av alle drømmer du drømmer er mareritt. Eller åtti. Eller søtti eller noe.

Jeg drømte en vanvittig skummel drøm i natt som fortsatt trykker litt på systemet.
Jeg og mannen og en kompis ble nødt til å campe ute, sove i det fri, jeg husker ikke helt hvorfor men jeg er jo redd for bjørner så jeg torte ikke gå å tisse alene i skogen. Hanhvisnavneimånevnes er jo en helt i alle tilstander og ble med for å holde vakt. Det var natt og mørkt.
Mens jeg satt og tissa så vi konturene av noe som rørte seg lengre inni skogen. Var det en bjørn?
Nei! Det var en prest i refleksvest! Vi beholdt begge tilkjempet roen, og beveget oss sakte og baklengs tilbake til leiren uten å lage en lyd.

I tillegg spiste jeg en litt for gammel pølse til frokost som smakte fisk så jeg er litt i ulage i hele meg i dag.

Nei, det er ikke meg. Men ja, det er meg vi snakker om.

Vi skal ha sånn innsparksfestmiddag i morgen, som andreklassen arrangerer.
I den anledning kom en andreklassing bort til meg og sa:
-er det deg som er allergisk mot alt?

Det synes jeg er en overdrivelse, da.

tistill!

Da vr telefonen levert inn. Det skl ta tre uker. Når den er ferdig får jeg en sms, som jeg jo synes er en forferdelig dårlig løsning ettersom det jo er butikken som hr telefonen min. Hvilket jeg ikke gadd å påpeke. I tillegg er a-tasten på datmskinen min begynt å fuske, og det psser jo jævl dårlig ettersom jeg skriver tekst for tiden og hele tiden må gå tilbake i teksten og sjekke om aen kom med eller ikke.

Og en av de nye masterstudentene spiller musikk hele tiden, hvilket gjør t jeg må spille min white noise ganske høyt. Jævlig dårlig musikk også, stønnemusikk med disknttrommer, jeg får lyst å reise meg å herme etter ulyden så høyt jeg kan, men jeg er jo bittelitt høflig innstilt, men det sier jeg bare, det er ikke mye.

Elektronikk. Nåtidens tuberkolose

Jeg er på mange måter ikke helt ferdig med inlegget for i går. Fortsatt oppgitt. Jaja. Menmen.

Nå funderer jeg helt seriøst på å kjøpe meg ny telefon. Jeg har jo ny telefon. Men den går i stykker bestandig, som nå foreksempel. Og da har jeg jo min forrige, som er min nåværende norske, men den er også litt i stykker. Man kan ikke snakke noe særlig i den. Så om noen hadde tenkt at vi skulle ha samtaler over telenettet i løpet av den neste måneden eller så, så går ikke det. Min norske er nå min svenske forresten, så jeg har ikke norsk mobil, og kan kun nås på det svenske nummeret.

Og nå er jeg jo så priviligert at jeg kan få telefonabonnement, etter et år i landet. Så da kanskje jeg skal ha mobil med abo og telefon som man får billig fordi man kjøper abo og gud for et styr. Hvorfor, HVORFOR kan ikke ting bare fungere?
i want phone


Men jeg har gjort en oppdagelse. Hvit støy! Jeg har innimellom følelsen av at jeg har over gjennomsnittet vanskelig for å finne roen og konsentrasjonen, men nå har jeg funnet en nettside som streamer hvit støy. Jeg bare setter på Static Radio på ganske høyt, og så sitter jeg der og leser. Eller skriver. Fungerer ganske bra. Den sjalter liksom ut Hodet som alltid vil inn og konversere når jeg forsøker å få noe gjort. Og kroppen som plutselig bare reiser seg enda jeg ville jo sitte her og lese.
Hm. Kanskje man kan få en telefon som spiller hvit støy? Da kjøper jeg.

demokratitøv og valgavlukker. Sur Figenschou.

Jeg er jo en sånn designer som er litt i overkant opptatt av demokrati. Nå fjaser jeg ikke, dette blir et fjaseløst innlegg, beklager alle medfjasere, kom heller tilbake i morgen, i dag altså: demokrati.
 Det er et ord som jeg synes blir litt for løselig omsatt innenfor designverdnen.
Det har vi jo forsåvidt tradisjon for, masseproduksjon vet dere, er demokrati. At alle har tilgang på de samme sakene er demokratisk. Jeg synes jo ikke det da. Hverken at man har tilgang på de samme sakene eller at det er demokratisk, men nå er dette en tanke fra masseproduksjonens strålende soloppgang, og ikke noe som diskuteres over brille- og vinglass på alle de hundrede designkongressene jeg har vært på, men likevel. Gammelt tankegods.
Og så har vi dette:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4217874.ece
Som får meg til å frese. Eller kaste opp litt?
Jeg husker nemlig når denne designkonkurransen ble lyst ut. Da ble det at valglokalene så forskjellige, og ja, lokale ut, nærmest fremstilt som et demokratisk problem.
I artikkelen jeg linker til blir de gamle og på mange steder nåærende valglokalene framstilt som "estetisk uverdige".
Gi meg styrke.
Skal jeg le eller gråte over at vi i Norge kan gjøre ikke-regulert estetikk til et demokratisk problem? At det at noe er satt sammen på kommunen for å fylle et behov, er uverdig? For det må jo være lekkert! Ellers blir det jo bare så feil altså! Demokrati er lekkert! Demokrati er dezign! Demokrati er overflate!

Jeg elsker at lokaldemokratiet er en slags dugnad, nå stemmer vi folkens, inn der i avlukket Inger og Geir satte opp i går, og ikke noe som kun kan løses ved hjelp av statlig utformede designinnovasjoner,
og la oss nå snakke litt om universell utforming som også er nevnt som en motivasjon for avhjelpingen av denne estetiske uverdigheten:

Universell utfoming er, for den som har glemt det, utforming som gjør at alle kan bruke samme løsning. For eksempel at blinde, lamme, gående og spastiske kan bruke samme toalett, ikke løsningen med et handicaptoalett, for eksempel. At alle kan betjene samme heis, sjøl om man ikke ser og sjøl om man ikke kan gå, og at bestikket for den med dårlig grep ikke ser ut om handicapbestik, men at alt ser likt ut.
I artikkelen pekes det på at denne løsningen tar seg av alle problemene knyttet til dette og at kommunene skal slippe å komme med lemfeldige og dårlige løsninger.
Vel. Nå har jeg jo ikke vært igjennom denne fantastiske dezignen sjøl da, stemte i ulekkert og uverdig avlukke, men skal man dømme ut fra bildene er det bare de i rullestol som omfattes av den universelle designen i denne omgangen. Men jeg dømmer fra billedbevis og kan jo ta feil.
Det som i hovedsak får meg til å reagere er at man fratar kommunene ansvaret for universell utforming.
Visst faen skal man kunne forvente at kommunene tar et ansvar her! De er jo kommunen!
Det er jo ikke Skaidibakte pensjonist- og heraldistforening, det er kommunen! Som har ansvar, lovpålagt sådant, for å bedrive universell utforming overalt hvor de bare kan! Klart de kan! Hvis de må! Og for en bra og tankevekkende start på et sånt kommunalt arbeid er ikke dette, om man nå bor i en kommune som har vært litt slapp på dette og ikke helt fått ut fingern.

Nå holdt jeg på å skrive: jeg har ikke ord. Det har jeg jo åpenbart, men de føles ikke tilstrekkelige. Jeg kjenner at jeg heller vil ha hammer. Og flammekaster.

solemiapia has left my building

Jeg tror rett og slett jeg er regelrett utslitt i dag. Vi har trumpet igjen søstersens koffert, med makt og kløkt, og her er det et poeng at det som tok mest plass egentlig var skolebøkene som hun ville ha klar og lettilgjengelige til togturen, og så har jeg avlevert henne til noen andre som skulle få henne på riktig t-bane.

Nå skal jeg skrive tekster og gå i vaskekjelleren.
Men først må jeg muligens ha meg en liten middagslur.

Store Stockholmsdag

Nå tror jeg rett og slett jeg er litt overstimulert.
Søstersen ville ha klokka på ringing litt tidlig sånn at vi skulle få kommet oss ut av huset og i butikkene og ikke kaste bort mulig shoppetid på kos. Så i god tid før butikkene eh, åpnet, var vi på plass.
Vi tok en kaffe, da. Og så byen fylles med folk og butikkene åpne dørene.

Og så handlet vi. Jeg og, men får jeg si, søstersen er i en klasse for seg. Jeg blir rent sjalu.
Nesten. Jeg har egentlig ikke råd til å ha det der talentet. Men i løpet av dagen har vi nå iallefall vært innom omtrent så mange butikker som jeg kan klare i løpet av en måned, om jeg vet at nå må jeg ha ny jumper og helst vil at den skal være fin. Jeg synes faktisk det er ganske stas å handle med yngste Figenschou. Man kommer seg rundt og man får sett en del. Man får diskutert både slott og fremmede kjærestepar.
OG vi har spist lunsj ute OG vi har spist hjemmelaga is på det der fantastiske stedet på Söder OG vi har vært på Moderna museet OG vi har spist middag på et fortau i Gamla Stan.
OG. Masse!

Nå har søstersen lagt alle sine nyinnkjøp utover gulvet og klemt litt på dem.
Muligens har hun også spist noe hun ikke tåler.
Kunne vært meg. Fint å ha slekta på besøk.

Besøk!

Jeg har besøk av søstersen som kom med toget i dag. Til min mors åpenbare overraskelse, da jeg sendte henne en mms av oss begge.
"Hæ? hvem besøker hvem?" ville hun vite.
Jeg svarte at Solveig var her! Hurra!
Mamma svarer med lettlest bekymring:
"kor artig, men ho ringte vel før ho kom?"
Jeg har humra av den hele dagen.

Nå har vi spist taco, og så blei Solveig så trøtt at hun ville legge seg. Jeg slapp. I morgen skal vi opp tidlig og handle så jeg fikk ikke sitte oppe for lenge.

GODAG da setter vi igang

Jeg trenger litt tid om morgenen. Jeg står opp sånn halv åtte og er på skolen før ti.
Når jeg kan. Det er ikke sånn at om jeg skal avgårde klokken fem for å nå et tidligfly, ja da må jeg stå opp halv tre, men når jeg kan, da sæmer* jeg litt.
Hvis jeg må stresse farer jeg og Kroppen avgårde på skolen mens Hodet blir igjen på kjøkkenet og betuttet lurer på hvor alle har blitt av. Og så blir det ingen bra dag. Selv om vi ikke alltid er så overens, trives denne lille kjernefamilien min best når vi alle er samlet på ett sted.

Jeg har dessuten en del bruk for Hodet nå, skriver oppgave skjønneru, og nå skal man jo verken være generaliserende eller opposisjonell, men jeg treffer nå engang på endel Big White Males, som enten sier at det jeg driver med ikke er design (voldsomt gammeldags) eller at det jeg jobber med for tiden ikke er en del av den samiske designtradisjonen, for det er jo, det er jo, det er jo sånne, ja sånne, (voldsomt bigwhitemalesk) og da må Hodet få lov å ta avgjørelsen om denne type utsagn skal motises i teksten, eller bare glatt overses.
Så det holder vi på med nå.
Kroppen snørrer litt og holder på med noe i halsen men har vist seg mye vanskeligere å elte hjemme enn Hodet, dessuten trenger vi noen til å betjene tastaturet.


*vet ikke hva det heter på søring

Det går seg til i år igjen

Snart, ikke akkurat nå. Jeg hadde akkurat vent meg til Konstfack og så tar de inn alle de nye studentene som jeg ikke kjenner og som prater og fyller kjøkkenet og nei og nei, jeg vil at alt skal være som før.

Nå prater de. Jeg som skal jobbe og alt. Bortsett fra at jeg blogger da.



Sukk. Ikke lett dette nei.

Thinking like this

Helgen var knall. Fine folk og mange kilometer med loppemarked. Bursdag og Landet og en liten, hemmelig hjemme-alene-fest med piker, vin og sang.

Nå er det skole igjen. I dette kurset skal vi skrive en tekst og det er jo kjekt. Jeg liker jo sånt. Sjøl om jeg tar meg selv i å lete etter raske utveier, av en eller annen grunn. ("hm, det står at teksten skal inneholde et klart formulert spørsmål, men ikke at man faktisk skal SVARE på det spørsmålet....")
Det er litt rart for jeg har jo lyst til å både lese og lære og skrive. Og hva hadde jeg tenkt å bruke den der ekstratiden jeg sparer til? Internett? ("hm, det står ingenting om skriftstørrelse....")
Teksten må desverre skrives på engelsk, for vår svenske foreleser/veileder skjønner ikke norsk, sa han. Jeg har visst rett til å skrive på norsk, jeg har en dyslektisker i klassen som finner ut av sånt, men det er jo ikke noe vits å skrive en tekst som veilederen ikke klarer lese. Så da blir det engelsk med tull. Jeg skriver jo ikke engelsk flytende og hver gang jeg lurer på et ord plopper et svenskt ord fram når jeg prøver å skyver bort det norske.

Ja. Kanskje jeg skulle skrive på teksten istedetfor bloggen.

Venter på sneen.

I dag er det så fint vær så jeg tenkte at jeg skulle prøve å ha verandadøra litt åpen.
TO sekunder!! før det kom en veps flygende rett i mot meg/døråpningen!

Helvette altså.

SUR!!!

Ja det er meg.
Jeg hadde tenkt å være frisk, istedet er jeg syk. Jeg har likevel vært på forelesning i dag. Jeg satt ved siden av koreaneren siden hun også er syk, så kan de andre være i smittevernssonen.
Jeg har nevnt henne i forbindelse med forkjølelse før- hun vil ikke snyte seg in public. Inntrekking av snørr med tosekundersintervaller er derimot helt okei. Og det blir jo helt sprø av. Så da satt vi der i det lille mikrokosmoset vår og kulturkræsja. For jeg snøyt meg jo når det ble for ille.

Jeg tror vi begge gremtes av at alle som satt foran oss trodde at det var akkurat MEG og ikke DEN ANDRE som gjorde det utenkelige. Jeg regnet med alle trodde det var jeg som satt og snufset og Voi Hoi Hoi (ikke egentlig navn) trodde nok alle trodde det var hun som satt og snøt seg.

I morgen kommer vi nok ikke til å sitte sammen.





Og bare så det er notert- hadde jeg vært i sånn form som jeg ble litt utover dagen er det ikke sikkert jeg hadde dratt med meg smittesonen min på skolen.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...