rapport

fårikålmiddag avsegstyrt

vellykket. fårikal universalsmak


hraduhørthistorienomdetresmåfiskBOBBOBDERIDERIBOBOB SUUUU fungerer også på slovenskkroatiske svenskebabyer

Knurr!

Jeg tenker at bare fordi hunder har begynt med å gå til uprovosert angrep er jo ikke jeg redd for hunder. Jeg er redd for hunder som går til angrep bare. Sånne med mye muskler og litt vilt blikk, dem er jeg litt nervøs for. Men sånne engelsksetterstore lekne som spretter rundt, dem er jeg jo overhodet ikke redd for.
Tenker jeg. Når jeg ser en engelsksetterstor hund litt bort i gata. Og når jeg tar den (og eieren) igjen, tenker jeg det samme, men kroppen vil bare gråte og løpe!
Haha! Det går jo ikke an!

Og når jeg sitter på t-banen og det kommer på noen med en tannbefengt muskelhund, så tenker jeg at nå skal iallefall ikke jeg begynne å gjøre meg til og det ser jo absolutt ut som hun har kontroll over hunden, men kroppen, den vil igjen bare løpe og gråte!
Jeg får helt hetta av hunder for tiden.
Selv av de som ser hyggelige og høflige ut, jeg må gå over gaten og når jeg er foran og forbi dem snur jeg meg hvert tiende sekund, jeg kan ikke la være. Og jeg har jo sett at den går i bånd og at eieren er edru og oppmerksom, men jeg bare MÅ snu meg sånn at jeg vet hvor den er. Hele tiden.
Jeg må jo le av Kroppens nye opplegg, men samtidig som jeg må le så må jeg jo også løpe og gråte.
Jeg må liksom mest løpe og gråte, da. Så det er jo litt ubehagelig i grunnen.

Sukk. Jaja.

oppklarende tillegg: kroppen er riktignok veldig insisterende, men den FÅR ikke løpe og gråte altså.

Lam?

Vi prøver å lage fårikål for deretter å invitere et par venner på denne norske spesialitet.
Men det er ikke enkelt ikke.
Vi har etter flere ukers forholdsvis intensiv jakt klart å få tak i to poser frosent suppekjøtt av lam-
som viser seg å være fra New Zealand.
Unnskyld, miljøet.

Har de ikke sauer i Sverige?

Gud hjelpe meg!

Jeg har blitt angrepet av en hund i dag!
Jeg gjentar: !
Jeg var bare helt rolig og fredelig på vei bort til skolen, jeg gikk nedover veien, forbi en bobil, forbi nøkkelbutikken, forbi en dame med en hund som bæsja, videre mot skolen, men ikke langt, kun noen centimetre videre kom jeg før jeg hørte GRRRRROOOAAAARRRR!!!! nesten helt inne i øret mitt og der skal det jo ikke være sånne lyder, så jeg snudde meg, og dere vet hvordan ting fungerer når man plutselig blir redd; alt går med ett i saaaakte fiiilm, og der kun kanskje ti cm fra ansiktet mitt var hunden og særlig tennene dens.
Særlig tennene dens var fryktelig nært både halsen og ansiktet mitt.
Det kan ha vært tredve cm unna, jeg skal innrømme det. Men det var uansett alt for nært for hverken lykke eller glede.
Heldigvis var det jo også en eier involvert og hun røska i lenka og la hunden rett i bakken og brølte Hva fan gjör'u?!?! til hunden. Jeg tror nesten hun var like overrasket som meg, så jeg vet ikke egentlig helt hva som skjedde. Jeg gikk jo bare videre, som jeg vel etterhvert må si at jeg pleier når jeg blir angrepet av veldig store hunder- jeg fikk jo en rottweiler i magen utenfor en kinarestaurant på Hamar for en tolv-tretten år siden.
Og nettopp derfor er jeg egentlig litt redd fremmede hunder og dette var skummelt nok i seg selv men nå er jeg jo i utgangspunktet redd for hunder og hadde ganske høy puls og mye adrenalin da jeg kom fram til skolen.

Og så var det ikke en sjel der! Her hadde jeg løpt rundt hele morgenen og blitt angrepet av hunder og så var det ingen å fortelle det til!
Kun lenge etter dukket det noen opp og det var ikke tilfredsstillende i det hele tatt.
Men jeg tror ærlig talt at hvis det hadde vært noen på klasserommet da jeg kom, ville jeg nok bare begynt å gråte. For jeg ble veldig, veldig redd.

Da jeg gikk hjem fra skolen var det blitt mørkt, og plutselig hørte jeg en hund som løp rundt bak meg og da ble jeg veldig, veldig, veldig redd enda jeg hadde en 17tommers samekniv i veska.
Men kanskje det var en jogger.
Men kanskje det var en hund.
Men kanskje det bare var en jogger.
Men det kan ha vært en hund.

Syns ikke noe om dette jeg.

vi stiller opp for fellesskapet

I dag har det vært dugnad i borettslaget vi leier i. På en måte er vi litt ambivalent til akkurat det, i prinsippet, for vi leier hos en som eier og det er han som har stemmeretten, men det er vi som må vaske og rake. I prinsippet. I praksis er det helt greit å være med, og det er kjekt å møte naboene.
De av dem som stiller på dugnad iallefall. Hmpf.

Det var mye snakk om den gale mannen, enkelte pleier å terge ham litt. Jeg har ingen problemer med å henge ham ut på bloggen, forsåvidt, men jeg har heller ingen intensjoner om å plage ham ettersom jeg jo forestiller meg at det må være ganske slitsomt å være gal. Iallefal om man hører basslyd hele natten og ikke får sove. Jesus.
Så å holde igjen heisen bare for å høre ham begynne å hyle har jeg ingen planer om.
Ikke tør jeg det heller, om han begynner å hyle!

Men iallefall- raket og kastet sykler, barnevogner og akebrett, hilst på naboene og spist pølser.

Bylørdag

Nå begynner jeg å bo i Stokkeholmen mer på ordentlig, på den måten at jeg bor her sånn som man bor i by og ikke sånn som man bor når man tilfeldigvis er feilplassert og ikke i Kirkenes.
Det er ganske bra.
I dag har vi vært på en bruktbutikk ved Telefåånplan og kjøpt oss den stolen vi trenger fordi det ikke er plass til to i sofaen- eller ok det er plass til to i sofaen men innimellom har man lyst til å bruke den som sofa, altså være flat i den, og da må den andre stå.
Så stol altså. Rød stol til å sitte i. Mens den andre ligger. Han der fotografen refererer hele tiden til meg som den andre, men selv om vi har stol nå kan det jo være at det er jeg som vil være flat og da må han sitte i stolen. Tenkte jeg hemmelighetsfullt mens vi gikk hjem. Nå har han imidlertid straks annektert hele stolen til kontorstol, så dette fungerte dårlig.

Og så gikk vi på en til bruktbutikk! Først bar vi hjem stolen, så snudde vi og gikk ut igjen og gikk til Midtsommerkransen. På bruktbutikken der. Og der kjøpte vi en stk fin men slitt boks, en stk liten boks, en stk espressokanne, en stk fin muligens ildfast form men hvordan finner man egentlig ut av det, en melkemugge, en stk vinkel, nitti grader. Men det beste var at vi var i kjelleren der i nesten timesvis og sa SE DER! og OG SE DER! og SE PÅ DEN! og det var sånn en bra byting å gjøre.
Og da vi kom hjem viste det seg at espressokannen besto av sikkert 80 deler med skrivemaskinskrevne instrukser på tysk, et stk skikkelig mannete kjøkkenutstyr med andre ord, så lykken er stor i hjemmet nå.

Og nå: han gale mannen

Jo, men dere husker at jeg tok trappene en dag istedetfor heisen, og da kom jeg jo over den der lappen som var mer av en plakat enn en lapp, der det sto sånn JEG SPILLER IKKE HØY MUSIKK JEG SOVER (og dessuten blir jeg redd av den aggressive bankingen) og jeg tenkte hjelpes, er det trøbbel med musikk og skal det bli aggressiv banking, men det har det ikke vært, tvert om vil jeg si, tvert om driver vi her i leiligheten vår iallefall og øver oss på vennlig banking, av og til har man jo behov for å banke litt sånn vennlig i veggen til naboen, sånn, heihei, jeg er ikke sur, men kan du våkne av alarmen din snart for nå er iallefall vi våkne men det er søndag og vi hadde egentlig ikke tenkt å stå opp klokken halv syv i dag, den typen banking, (og her er veggen mellom kjøkkenet og stua særlig egnet til øvelse, siden vi bor på begge sider) men nå skulle det handle om aggressiv banking, eller potensialet for det i blokka. En dag jeg igjen tok trappene fordi jeg var redd for å oppdage at hun som gikk inn i heisen faktisk var naboen med alarmen, som jeg til tross for min vennlighet egentlig har lyst å holde på et bankenivå, og ikke på et ansiktsnivå, var det en mann som sto utenfor leiligheten sin, og han stoppet meg med et Er du musiker? og det er jeg jo ikke, og så begynte han å snakke om all musikken som var i blokka, særlig bassen, og hadde jeg sett den lappen som var hengt opp og det brydde ikke ham altså, HAH! og han hadde vært på karolinska og fått sjekket ørene og alt, men den musikken altså, og jeg (jeg, ikke han, sånn går det når man ikke gidder bruke hermetegn,) har jo hatt en gal grandtante som bodde vegg i vegg med min mor og dem, og som beskyldte dem for å spille høy musikk med en helvetesmaskin de hadde i kjelleren, min stefar er jo ingeniør (det vil si økonom) må vite og hva kunne ikke han snekre i hop i kjelleren for å få tante Ida til å flytte ut sånn at de endelig skulle få oppfylt sin drøm om å fliselegge oppkjørselen, og han minte meg veldig om henne på det stadiet.
Hvis man prøver å hente heisen, men den aldri kommer, kan man være sikker på at når den endelig kommer, er det han gale mannen som er i den, ikke vet jeg hvilken glede han har av å stå å holde på heisen, men da oppstår det alltid en sånn situasjon

avsnitt. herregud jeg har jo nesten ikke brukt punktum en gang, men her kommer et avsnitt, jeg får jo endel kjeft for at tekstene mine er for tette

sånn situasjon der man har veldig lyst å gå, eller altså bare kjøre i vei med heisen, men han vil prate, så man har liksom satt seg fast i en slags seigt lim som holder en på plass i sfæren hans mens han prater og prater og er du musiker? Og blablabla, og jaha, (det er min replikk) og jeg snakker så finnmarksk jeg bare kan for at han ikke skal forstå evt.: vi ikke egentlig skal kommunisere.
Her om dagen da jeg og the Stig kom ut av hovedutgangen sto han og sang til hjulkapslene sine, eller det er jo det man tror siden han alltid oppfører seg så aparte, kanskje han bare sjekket hjulkapslene mens han nynnet, men man tenker jo sitt, og han spurte ganske riktig om vi var musikere, og han hadde parkert på handicapplassen, det får man kanskje når man hører basslyd hele natta.

Ooooog....moteblogg!




nå holdt jeg på å glemme det igjen! Her er motebloggingen!
Selv om jeg plutselig kom på at jeg skulle ta bilder og det bare er med telefonen, er jeg tross alt i en skog og hvor gjennomført er ikke det!

Ok bilde en: 1, mener jeg:
Mørk grå luhkka og svarte eller var det grå? Grå bukser fra cheap monday (tre for 1200, ikke kvantumsrabatt men fordi jeg marsjerte inn og kjøpte tre bukser og marsjerte ut og da hadde jeg betalt 1200)

bilde to, det under altså, legg merke til votten med østsamisk vottemønster, heia skoltene, nå er jeg jo vanlig kjedelig nordsame sjøl, men jeg tror kanskje det finnes flere skoltevotter i Norge enn hva det finns av østsamer.
Hva heter det...legg merke til den fiffige detaljen! Som viser at dette er en luhkka, ikke fra Sør-Varanger, men fra ca sånn Kåfjord eller et annet sjøsamisk område! Spennende!

Desverre blir det ikke noe bilde av lipgloss eller lignende, dere får nøye dere med skogen.

smzk

Jo det var jo denne motebloggingen jeg har lovet. Jeg kom på det på vei til skolen så jeg har tatt en masse bilder i skogen. Jeg må bare laste dem opp på maskinen. Og lage innlegget. Men jeg er jo halvveis da. Eller kanskje kvartveis iallefall.
Så fremover går det.

Har jeg sagt at vi har veranda? Vi har veranda. Ikke at det har noe med innlegget forøvrig å gjøre. Jeg tenkte bare jeg skulle nevne det. Eller er det balkong? Terasse er det vel ikke, siden vi bor i sjette, men kanskje det er en altan? Gud vet. Ja nettopp han. Ettersom vi er så høyt oppe, mener jeg.
Iallefall kan vi sitte ute og drikke kaffen, om vi ikke er for mange. Og vi er jo bare to, så det går fint. (Pluss evt gud da.)
Og så har vi walk-in-closet, bortsett fra at man ikke kan valke inn i det, for et sted må jo skoene stå, men det har iallefall en dør som ikke er en skapdør.
Så litt luksuriøst er det jo her.
Ja, og så sånn hull i døra. Ikke kattedør, men til posten. Den kommer helt inn i huset! Stakkars postmannen. Skjønt hun tar jo sikkert heisen opp og går ned. Og putter post inn i alle de små, små hullene.
Her en dag stakk jeg av med vaskebøtta til hun som vasker trappene, og heisen, siden den i grunn brukes mest. Og det var sånn jeg stakk av med den, jeg sto bare oppe i sjette og hentet opp heisen, og der kom bøtta opp heisen og en masse roping opp trappegangen. Det var jo ikke min feil så vi er ikke uvenner.
Om heisen ikke kommer, men kommer litt senere, har det med den gale mannen å gjøre, og nei men han får jeg heller skrive om en annen gang.

mvh.

Ingenting min sorg fordriver

Joda. Eller neida, her er det ingen sorg å fordrive, så sånn sett passer overskriften bra.
"ingenting min sorg fordriver" er vel den sangfrasen jeg får på hjernen oftest, jeg måtte bare få den ut og jeg kan jo ikke like gjerne legge den ut som statusoppdatering på fleisbokj heller. Da blir det bekumring her og der tror jeg.

Særlig satte den frasen seg fast når jeg malte før, noe jeg syntes var uforståelig til jeg kom på at man maler med fordrivere.


Nå skal det utgås og turgås, fin helg til alle!

Hahaha, gokk.

Når man er fra gokk er det veldig veldig lurt å være tidlig ute med å bestille flybilett hjem til jul.
Nå, for å ta et nærliggende eksempel, er litt sent. Nå er jeg en erfaren borteboer og ville under normale omstendigheter ha bestilt flybilletten hjem for en god stund siden, men det er litt vanskelig å finne ut når vi egentlig har ferie her på skolen. Det vil si, vi har ikke juleferie.
De sier sånn, lærerne, at "hahaha, vi forventer jo ikke at dere skal være på skolen på julaften da, hahaha."
Hva med hahaha første juledag, og de påfølgende hahaha dager?
Det man egentlig må spørre om tror jeg, er når hahaha lærerne har tenkt å være på skolen. Deri en plass ligger vel svaret.
De har også sagt at de skjønner jo at de som er fra Thailand og sånt kanskje trenger en uke på seg for å reise hjem og sånn.
Så til jul får jeg være fra Thailand tror jeg.

Når en skole oppfører seg sånn når det gjelder studentenes tid (dette er på ingen måte unikt for Konstfack) tenker jeg på Høegs bok "De få utvalgte", der barna finner ut at en tegning vurderes som bedre enn en annen når man kan se at det har vært brukt mer tid på den ene enn den andre, når bakgrunnen er fargelagt for eksempel.

men helvette da!





disse bildene har jeg holdt på å laste over fra mobil til mac i en halvtime! Og det skulle jo være et sånt dær jævla hyggelig blogginnlegg og se på den fantastiske utsikten fra huset og blablabla men når telefonen nekter å sende over blåtann og telefonens brukerhåndbok bare vil si "Blåtann og USB: slik kobler du til en usbkabel-" (og hvem i helvette trenger hjelp til å koble i en usbkabel?!!!) og til slutt må man faenmeg maile de jævla bildene enda man sitter der med to blåtannenheter som finner hverandre, da blir det satan suse ikke noe hyggelig blogginnlegg likevel!

Blokk

God dag god dag.


Naboene sitter og prater, den ene har nettopp fått en sms. De har hørt på radio en stund, men ikke nå mer. Damen ovenpå ser på tv, men hun støvsuget for litt siden. Det likte ikke hunden hennes. I dag har hun ikke hatt besøk av barnebarnet.
Noen kom akkurat inn døra i første og kalte på heisen.

Lurer på hva naboene hører fra oss?

ring ring!

Jeg har kjøpt ny mobil og det er jo alltid en blandet fornøyelse. Jo sjeldnere, jo blandere. For tæknelogien har utviklet seg sånn at det har hendt masse morsomt inni mobilen, men samtidig blir det en hel masse nye saker å lære seg.
Hele fornøyelsen startet veldig blandet. Jeg vandret rundt med bestemmelsen om at nå skal det faenmeg handles mobil, endte opp med---ja jeg vet ikke helt hva som hendte i forhold til mine opprinnelige parametere---iallefall hadde jeg plutselig kjøpt mobil og dro litt opprømt hjem med banen. Vel hjemme her i sjetteetasjen oppdaget jeg at det ikke var verken lader eller minnekort med, det var bilde av en fremmed mann på mobilen og alt var bare kaste sammen nede i mobileska sammen med en masse små tomme plastposer. Så da måtte jeg jo straks hive meg på banen igjen for nå var jeg jo så oppstiltspilt og morske meg til telefonbutikkpersonalet og få en ny mobil med alt som skal være med.
Jesus. Nordens tyskere skal de være, men ingen ordning på noe.

Nå er jeg altså ny mobilinnehaverske. Blandet, blandet. Vanskelig. Veldig mye nytt siden sist. Litt morsomt. Oi, touchscreen! Flæsj, plæsj, ting farer forbi på skjermen, wohoo! Men når man skal slutte å leke og heller begynne å jobbe blir det altfor vanskelig. Første krangelen hadde vi da jeg mente jeg hadde sendt en helt vanlig sms til pappa men istedet hadde sensdt en mail til Park Plaza Hotels. Tviler på at Park Plaza hotels sine ansatte egentlig er så veldig opptatte av hvordan skoledagen min har vært.
Og ikke vil den vekke meg om morgenen og hvor er innstillingen for lydløs inklusive lydløs alarm?

I dag fikk jeg mail fra et kredittselskap som hadde gjort en kredittvurdering av meg på vegne av Telia, som dessverre ikke kan tilby meg sine tjenester. Høh? Og så innser jeg at det var en mobiltelefonselger som trykket litt på datamaskinen sin i går for å finne ut om jeg kunne få et abonnement. Ok, der er det Ordnung, altså. De kan det der med papirer.

Den som ikke helt har orden på saker er søstersen som i hele dag har forsøkt å finne ut hvem det er som driver og sender henne tekstmeldinger fra Sverige, i en veldig familier tone. Til tross for at jeg har snakket om observasjoner av andre kunststudenter og i det hele tatt har gitt veldig mange spor både på det ene og det andre fora om ...jeg synes nesten hun burde klart å dedusere seg fram til det. Til meg. Men det virker som om hun kjenner ganske mange norske kunststudenter i Sverige.

Vindmølleri, tjo hei

I klassen min er vi flest utlendinger. Vi opplever alle sverigelivet for første gang. Sam holder foreløpig førsteprisen for beste generalisering: I think Swedish people are really really bad at explaining anything quickly. Hehe. Vi har hatt en god del verksted- og studiokurs i det siste.

Selv er jeg overrasket over hvor vanvittig byråkratisk alt er. For det første forlanges det svensk personnummer til absolutt alt. Kjøpe sengetøy til rabattert pris? Personnummer.
For det andre forlanges det ofte svensk legitimasjon. Norsk pass? Har du ikke svensk körkort?
Tegne mobilabonnement? Da må du fremvise bankkontoutskrift, svensk selvsagt, for de siste seks måneder.
Jeg forsøker å skaffe meg svensk bankkonto. (men nå tror jeg kanskje ikke jeg gidder lengre)
I går var jeg på Liljeholmen for å gjøre et preforsøk. På kølappmaskinen kunne du trykke på to knapper. Bank og kasse. Jeg må inrømme at jeg var litt usikker, men jeg trykket bank. Og jeg la merke til at det ikke var noe system i hvem som ekspederte hvilken kø, alle i alle kassene tok seg av begge køene så da slappet jeg litt mer av der jeg sto og vippet i masaiskoene mine og lurte på hvilke hindringer som kom til å velte prosjektet. Mitt norske pass? Jeg hadde jo brev fra Skatteverket med personnummeret, men kom det til å holde?
Se, det fikk jeg ikke vite, for jeg hadde trukket feil type lapp. Så da ble jeg ikke ekspedert.

Så jeg prøvde igjen i dag. Men nei, det holder ikke med brev, man må skaffe seg svensk legitimasjon. Derfor tror jeg kanskje at jeg bare lar det være, jeg kan jo ikke ta lappen bare for å få åpne en bankkonto. Dessuten får man neppe ta lappen uten svensk legitimasjon og så har jeg ikke noe særlig penger heller, så kanskje er det ikke så skrikende nødvendig.

Stockholm 6.oktober 2010

Kjäre pappa!

Her i Stockholm går alt bra. De to siste dagene har vi värt på metallverkstedet. Det er större enn det på Khib, men egentlig ikke så mye bedre. Eller, den maskinen man böyer rör med er manuell og ikke sånn automatik jävel som kjörer av seg selv, så det er jo bedre. Men bortsett fra akkurat det er det det samme og litt verre. De har ingen tekniker, og verksmestern er bare på jobb på onsdager, så det ser ikke ut og det er ikke noe vedlikehold å snakke om. Det finnes ikke et eneste apparat som skjärer rett. Sveisebenkene er helt nedsveisa så ingen sanne flater noen steder. Men man kan TIG-sveise! Og lodde.

Metallverkstedkurset er ikke särlig praktisk, vi står og ser på at verksmesteren gjör forskjellige saker. Han viste oss hvordan man skifter blad på bandsaga, det var ganske töft. Bladet kommer på rull så man må sveise det sammen, og bandsagen er utstyrt med alt utstyret som trengs til den prosessen. Det er et bittelite slipehjul og en bitteliten saks og en bitteliten punktsveis på siden av saga. Så man bare svp! grrr! bzt! og så er det klart.
Eller, bare, jeg har jo ikke prövd. Jeg så på når verksmesteren gjorde det. Uten vernebriller eller noen ting på knär med ansiktet rett i spruten. Han er ikke så opptatt av sikkerhet. Han skifter skiver på vinkelsliperen uten å dra ut kontakten. Da protesterte jeg, men han sa at det var ikke noe vits, knappen var så vanskelig å komme uforvarende borti. Menn altså.

Etterpå skal vi sveise. Heldigvis har jeg egen sveisemaske, men den virker ikke på TIG, som jeg har lyst å pröve, den er shade 3-11. Da får jeg låne da, får håpe jeg ikke får multiresistent tuberkolose.
Vi gjorde også noe, nei, vi så på noe lodding, som jeg drev litt med i Finland men som jeg synes er litt vanskelig, og sånn gammeldags gass-sveis, vet du hva jeg mener? Sånn oksygen og...acetylen? Knallgass. Pang! Du vet hva jeg mener.
Jeg må si at jeg liker nok best MIG. Så enkelt og greit når bare ikke tråden setter seg fast i det du nettopp sveisa. Og jeg kan ikke helt se for meg at jeg kommer til å sveise så mye rustfritt stål, men du vet, alt man kan får man bruk for.
Hvordan sveiser man aluminium? Alle sier det er så vanskelig. Skifter man ikke bare tråd i MIG-apparatet?

hilsen silje

Ps.: Nå har jeg fått forklart det der med vekselström og aluminium og TIG. Han kan ganske mye han verksmesteren selv om han ikke liker sikkerhet.

2010

I dag har skolen min fremvist sitt organisatoriske talent. Jeg kunne lagt ut i det vide og det brede om hvordan de har valgt å organiere studiokursene, hvordan vi måtte gå på to identiske forelsesninger om denne organiseringen, og hvordan de endret organsieringen etter at kursene var satt i gang, uten å si ifra men ved å endre informasjonsteksten som lå på intranett.
Men jeg tror min klassevenninne Åsa sa det best:
Det er som å se på en av disse tegningene, er det en kube eller hva, hver gang du ser på den forandrer perspektivet seg og du bare hæ, hvor sitter den delen fast hen?


Jeg kunne selvsagt også sagt litt om hvordan de har lagt to kurs samtidig, men jeg har reaktivert nyttårsløftet mitt. Jeg skal slutte å være så engasjert.

Og du trodde kanskje jeg ikke var et engasjert menneske bare fordi jeg stort sett blogger om buksekjøp og melkepakker og vaskekjelleren? ha! HA!HA! Der tok du feil.
Jeg er en sånn en som hisser meg opp og prøver og ordne og leier rundt på utvekslingsstudenter og hever stemmen og sender mailer til aftenposten om at jeg skal ha meg frabedt flere ordelingsfeil, riksavis og all ting, fra nå av kommer jeg til å kreve femti kroner for hver ordelingsfeil jeg må oppleve og gir tilbakemeldinger på kursgjennomføringer og smiler til fremmede folk stadsbudsjettet! og psykisk helsevesen og etteromsorg i frihet og hva med de gamle og så videre og roper til radioen. Over en slett lest.

Men nå skal jeg bare være helt ungasjert. Jeg lover meg selv det. Ingen andre, bare meg selv.

Jeg skal bli skikkelig slapp og bare...bare la noen andre ordne opp. Jeg skal være rolig som en isbit. Jeg skal registrere, men ikke prøve å fikse noe lenger. Det blir bra. Kanskje det en gang kommer til det punkt at jeg kan for eksempel gjøre yoga uten å begynne å rope og hoppe. Eller høre på sånne avslapningscder uten å begynne å skjære tenner, om du ser sammenhengen.

språkk

En ting som hele tiden forvirrer meg er at svensker etter å ha pratet med meg en stund, spør meg hvor jeg kommer fra. Altså, ikke hvilken side av Varangeren, men hvilket land.
Hæ?
Du skjønner hva jeg sier, tildels iallefall, og det er åpenbart at det ikke er dansk. Hvor tror du det er da? Orknøyene?
Første gang det hendte tolket jeg det som smalltalk, men etterhvert skjønte jeg at de gjerne ville vite det.

Forvirrende.
Og så, på den festen her om dagen, forklarte jeg min undring til festens svenske deltager.
Ja, men de fleste svensker hører ikke forskjell på dansk og norsk sa han.
Hæ?
Nå er jo min empiri begrenset. En viss egenerfaring og én svensk uttalelse om fenomenet.
Fra en halvfull fyr med hatt.
Men om nå dette er sant, synes jeg nesten det er litt arrogant. Det får da være måte på å leve i sin egen boble.
Det er forskjell på hauoueuooo og eppepppeappepp!
Tenkte jeg. I noen timer. Men så innså jeg plutselig at jeg synes jo det er vanskelig å høre forskjell på amerikansk og tysk så dah.
Eller egentlig innså jeg vel at jaja, så syns de vel det da.
(husk at jeg er gjest, husk at jeg er gjest)

Avisvis

en ting som iallefall var enklere da jeg boddei Helsinki, eller nå må jeg vel begynne å si Helsingfors ettersom det går en finlandssvenske i klassen min og jeg bor i dette landet her, en ting som var lettere der, var å finne ut hvilken avis det var meningen man skulle lese, for den eneste jeg hadde mulighet til å forstå noe av var Hufvudstadsbladet, og det var litt som å lese Ságat; vi har mange nok lesere til å gi ut avis! om ikke nødvendigvis mange nok lesere til å gi ut en videre interessant avis utover det at den er etnisk.
Men her, hva skal jeg gjøre her?
Jeg aner jo ikke hvilke aviser som er hvilke. og jeg er livredd for å min enorme uvitenhet stå der glad og fornøyd å kjøpe VG.

Den setningen var ikke helt bra.

Jeg vil ha en avis som er en blanding av ...jeg tror jeg vil ha Morgenbadet som dagsavis. Kan man få det her? Morgenbladet med noen innslag av Dagbladet Magasinet Sippereportasjer.
Hva heter den avisen på svensk?

festlige frøken

joda. Eller, neida, det går jo litt tregt med med bloggingen, jeg ser jo det.
Jeg var på fest i går. Ropefest. Eller det var kanskje en vanlig fest, og jeg var stockholmsberte og pyntet meg og fartet runt på metroen en fredagskveld og bytta og styra og fant fram av meg selv, til festen, som viste seg å være i leiligheten til to katter. Det var det ingen som hadde forberedt meg på så det var jeg ikke forberedt på. Men jeg hadde noen allergitabletter fra 2003 nederst i veska så jeg tenkte at det ordner seg vel kanskje, ikke noe vits å dra hjem når man har reist så langt ikke!
(Og jeg som var så fin i mine nye bukser og med den tunge luggen og med linser! Og så også med tette bihuler, røde øyne og rennende nese! Hurra!)
(nye bukser ja, jeg hater å kjøpe bukser men nå var det ikke flere igjen uen hull så jeg tok denne banen inn til byen og gikk inn i en butikk og sa jeg skal kjøpe tre par bukser og heisann hoppsann jeg fikk tre kjempefine bukser det var vel effektivt!)

Problemet var egentlig ikke kattene. Problemet var og er at jeg er blitt forferdelig gammel og kjedelig. Hvorfor måtte alle snakke så høyt? Hva med naboene deres, hvordan hadde de det nå? En i klassen min forvandlet seg plutselig til Ashley, en amerikanerinne vi hadde på besøk for noen år siden som ikke hadde noe skille mellom inne- og utestemme. Hun lå hele tiden på vippet mellom å prate skikkelig høyt og å rope. Og plutselig tok Ashley over kroppen til min klassevenninne. Oæ!
Og alle asiatene, de små stille asiatene, og kroaterne, og alle, alle satt og ropte, og ikke i en jevn ropestrøm, men kjempehøyt og plutselig var det noen som ropte enda veldig mye høyere enn alle. Oæ!
Gammel, gammel, gammel.
Så jeg og en annen sart liten person dro for ta banen hjem igjen (etter et flertall timer, bare så det er sagt, jeg kom ikke inn døra og tenkte oæ og snudde) og da går jo ikke banen før om en halv time. Hurra. Storbyen altså, den skal nå absolutt bestemme over deg.

Men det var egentlig en fin fest. For ungdommen.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...