hurr, hurr

Siden sist har jeg hatt et lite datakræsj.
Det er så upraktisk med sånne datakræsj. Alle bare: "håper du hadde backup!" og selvfølgelig har jeg backup, men jeg har altså ingen steder å laste opp den backupen på, for jeg har ikke datamaskin!
Men det jeg har oppdaget er at nå som jeg alltid må svare NEI det går ikke, når folk spør om jeg kan sende ditt, skrive datt, osv, så gjør de det bare selv. Så jeg lurer litt på om jeg skal la være å fortelle noen at maskinen er oppe og går igjen.
Jeg skal ikke fortelle i detalj om hvordan den gikk gaiken og deretter ble gjenopplivet, for er det noe som er kjedeligere enn å høre om andres drømmer så er det å høre om andres dataproblemer. Men Elkjøp var involvert i gjenopplivingen, så hurra for forbrukerkjøpsloven. Eh, og Elkjøp.





Den store bæslusdagen (personlig værvarsel)

Byen er sperret av og et helikopter ligger mer eller mindre permanent over oss.

I dag skal vi markere at det er 75 år siden krigen var over. Her. Kongen kommer, norske og russiske politikere kommer, statsministre, utenriksministre, det skal prates og minns og kranses og hedres.
Jeg har etter litt vingling fram og tilbake pakket kofta i sekken og kommer til å gå og se på, på torget. Søskenbarnet mitt hadde plutselig kastet seg rundt og sydd seg kofte, hun var innom i går kveld og lånte bånd og belte og veske og sjal, og jeg tenkte hva faen, jeg kan vel også bare delta?

Bæslusvarslet er reelt. Jeg kommer helt sikkert til å gråte, selv om jeg har en slags indre motvilje mot offentlige markeringer og seremonier. Jeg forstår dem ikke.
Men krigen er vanskelig, krigen og motstandshistorien handler fortsatt om dem sørpå, men ikke kommunistene, ikke oss, og krigen for hardt med slekta. Er du en helt om ingen anser deg for å være helt, før etter din død? Hjelper det å være helt om du lever livet med en kule i hodet?
Var du statsfiende eller motstandsmann? Var du en del av den norske historien overhodet?
All denne urettferdigheten kommer helt sikkert til å få meg til å gråte. På et eller annet offentlig tidspunkt. I løpet av dagen.

Krigsmødremonumentet.

Vi forbereder oss på frigjøringsjubileum. Det skal legges ned krans ved krigsmødremonumentet.
Og det er få statuer som provoserer meg som den.
Hvem er det hun står og venter på, alene med sine to små barn? Mannen? Hvor er han, krigsmorens mann? I.....krigen kanskje? Vel, i såfall var han en tysk soldat, for mennene her var ikke i krigen, og de mødrene fikk ikke noe statue reist i sin ære.
Jeg synes dette er på grensen til historieforfalskning. En mor, som speider ut i horisonten, etter sin mann. Som sannsynligvis var på jobb og kom hjem klokken tre, så få på deg skoene og få gjort unna fjøsstellet nå.
(Hvorfor har hun ikke sko på? Det er Finnmark! Det er kaldt!)

Jeg er helt for å hylle kvinnene. Men ikke som en flokk umælende mehe som sto og stirret mot horisonten, der det ikke var noen, siden mannen faktisk OGSÅ var hjemme.

Å ikke ha tape, tusj, tid, eller mulighet for personlig oppmøte, men å ha rett, og å få overheadark.

Jeg jobber på, det nærmer seg utstillingsåpning men så mangler det en tape som må bestilles fra Oslo og frakta er dyrere enn tapen, og så jobber jeg på, men så mangler det en flaske tusj som må bestilles fra Oslo og frakta er dyrere enn tusjen, og bildene er hos rammemaker i Bodø så der er det bare å vente og håpe og jeg skulle hatt noe børsta aluminium i passe biter men jeg gidder ikke prøve å finne det engang og det som er bestilt fra Oslo er nå merket "sendt", men det betyr jo ikke akkurat at det kommer i den nærmsete framtid. Det er ikke helt praktisk å bo i distriktet.
Jeg får en invitasjon til å sende verk til juleutstillinga på Kunstnerforbundet, jeg leser og leser og det står masse om når man skal komme med verkene og hvilke papirer man skal ha med seg da, men den delen som gjelder kunstnere som ikke bor i oslogryta, den har de glemt, osloklubben, og jeg blir sur for første gang er det ikke.
Jeg får avslag fra finansklagenemnda, de behandler ikke erstatningsklagen, den er for komplisert til at det skal være tidseffektivt, og, tjah, jeg blir ikke så grusomt sur, ikke så grusomt skuffet, det har jo vært sånn hele tiden. Motgang. Jeg har spesifikt bedt dem behandle de verkene som ikke er rammet av konflikten rundt liming mellom meg og Bakklandet Rammeverksted, jeg har bedt dem se på disse flekkete bildene som er tapet med dobbeltsidig tape, som forsikringsselskapet har avvist å erstatte på grunn av konflikten rundt liming, men de er ikke limt har jeg sagt til forsikringsselskapet, de svarer ikke på det punktet, ikke første gang, ikke andre gang, ikke fjerde gang. Finansklagenemnda behandler heller ikke det punktet fordi saken er for komplisert på grunn av alt det andre med liming.
Og vet dere- Jaja. Jeg tenker jaja.
Jeg vet jo at rammemakeren lyver. Og jeg vet jo at rammemakeren selv vet at han farer med løgn, for han har innrømmet, høyt, tydelig og i klartekst at de har gjort feil. Flere ganger. Til meg, og til kunsthallen. Og så, da han skjønte at dette ikke gikk på kunsthallens forsikring- da ble det tyst. I åtte måneder. Før jeg fikk regningen for jobben, og inkasso da jeg purret på reklamasjonen jeg hadde sendt.
Han var ikke rederlig nok til å ta konsekvensene for feilen han visste han hadde begått, og overlot konsekvensene til meg.
Og JAJA. For jeg har rett. Jeg har den moralske retten, og det at han lyver gjør at jeg ikke får den juridiske retten. Men den moralske retten, den har jeg. Og det er den som spiller en rolle for et menneske.
Og nå er det over, og det er så deilig. Nå er det ikke flere klageinstanser så nå må jeg la det fare.

Og så må jeg lage plakat til utstillingen jeg skal ha her, jeg skal male plakaten for hånd, det tar mye lengre tid enn jeg har, men det er gøy, og jeg finner ut at det enkleste for å få teksten på rett plass er å bruke overheadmaskin, dette nymotens apparat, som jeg har lånt av noen i samme bygg for lenge siden til et helt annet prosjekt, men hm, overheadark? Må man vel ha om man skal bruke maskinen på konvensjonelt vis? så jeg sender en mail oppover ietasjene om de kanskje har ekstrautstyr, og de finner noen ark i arkivet, kom og hent! og det er også litt deilig å bo i Gokk.

KOOOOM

Det er sjelden vi har det travelt. Nesten aldri skal vi nå noe. Vi skal jo i barnehagen, hjem fra barnehagen, på jobb, ned til byen, i bursdag, men konsekvensene av å somle er ikke særlig store. Likevel kjenner jeg en sånn enorm utålmodighet i meg. KOM nå da. Ok, men KOM.
Det spiller egentlig ingen rolle om vi bruker to minutter eller ti sekunder på å gå opp trappa, om vi turner før vi tar på pysjamasen eller om vi bare tar på pysjamasen, det gjør egentlig ingenting om vi ringer inn alle fortsporene på vei ned til byen med en pinne vi fant, for vi skal bare ned og spise en bolle på kafé, men likevel, jeg får MAKK. Jeg vil videre, jeg vil ikke heftes av fireåringers totale mangel på konsentrasjonsevne og jeg vil ikke si spis nå brødskiva di trehundre ganger eller KOOOOOM tusen ganger.
Det er bare å la være å si det første gangen, så blir det ikke tusen.
Men likevel.
KOOOOOM NÅ DA.

Uforholdsmessighet

Selv om jeg selv ser at fullskala raseri over noe man selv har gjort feil, ikke nødvendigvis er så konstruktivt, så hjelper det ikke. Jeg blir like sur.
Det er det der med materialtretthet. Som jeg har snakket om før. Nå er det over to år siden pappa døde, men det betyr bare at for meg har han nettopp dødd hver eneste dag i over to år.
Men det går såklart bedre, jeg vet jo det med både hjerte og fornuft.
Jeg er bare bittelitt rasende.

I går var nok den minst effektive fridagen jeg noengang har hatt. Vi ryddet i kjelleren, og rydding kan være bra for sinnet, men det er noe med det der å både vasse i pappa sine saker og tenke hvorfor kan han ikke bare steke elg i den der stekepanna SJØL! og oppdage kasser med enda mer kjøkkenutstyr, åja, har vi tallerkner vi ikke har bruk for her også...og ikke vite helt hva du skal gjøre med alle disse mengdene med ting. Men! Vi fant munnstykkene til støvsugeren, som vi har lett etter i to hele år. Neida, vi har ikke støvet ned i mellomtiden, vi har sentralstøvsuger, men det var nå jævla rart med de munnstykkene og vi trodde egentlig vi måttet ha kastet dem. Men sannelig hadde vi ikke satt den siste kassen vi pakket fra pappas hus, med masse essensielle greier, innerst og nederst sist gang vi ryddet i kjelleren! Og der var delene til støvsugeren også, for det siste vi gjorde var å støvsuge boden hans.

Vi fant også en eske med deler til batteriene og ladere til diverse, ved en tilfeldighet. Vi har to sånne vifter man setter på vedovnen etter pappa, enda nedpakket, og tenkte at vi tar dem på hytta, men eh hvorfor veier de ikke like mye? Og sannelig min hatt, der var alle greiene til bil og bilbatteri og motorvarmer vi har tenkt jo burde eksistere, men hvor? Ti poeng til søstra mi for å ha merkte eska så grundig, men ti tusen minuspoeng for å ha gjort det på innsida av lokket på en lukket eske.

Jeg forsøkte å selge unna litt på facebook. Jeg er litt mer klar for det nå. Hva har skjedd med folk på facebook? Før la du ut ting, folk bøy, og så kom de og hentet det. Nå skal det leveres på døra, og de byr ikke, de sender private meldinger om de kan få det for en hundrings. I går var det ei som sendte ei melding, om hun kunne få noen glass for hundre, men om jeg kunne levere, hun var så skral. Sukk, greit, tenkte jeg, man skal være grei med de skrale, men jeg sa at hun fikk by, for jeg hadde jo lagt det ut som budrunde og da var det rederligst for alle om det ble sånn. Men om jeg kunne levere hvis hun bøy? Ja JA.
Og så bøy hun femti kroner.
Og da ga jeg glassene til søstra mi.

Og ikke har vel JEG tid å sitte her å blogge om hvor uuuuuurettferdig alt er! Jeg har en milliard ting jeg skal gjøre! Jeg må gjøre dem! Jeg må finne energi til alt det positive som bare skal velte fram frem til utstillingen!

I dag tror jeg at jeg må få boller.

SATAN

Eller helveste satan dumming, som mitt barn har lært seg å si, etter å ha knallet en spade i kneskålen på sin mor. Før dere setter kaffen i vranghalsen vil jeg bare påpeke at jeg ville aldri kalt mitt barn for dumming. Det gjorde jeg IKKE.
Jeg har også sagt at det kan han vente med å si til han blir atten, men han sier at han får jo til å si det, så hva er den der greia med å vente?
Nå roter jeg meg bort. SATAN. Jeg har fått en faktura i retur fordi den ikke er hundre prosent etter forskriftene, og etter å ha bannet og researchet, så viser det seg, at jaggumeg, det er rett. Jeg har gjort feil. Men jeg har jo sendt fakturaer på denne måten i fem år, og NÅ kommer det en KUK og bare MEN DET FINNS REGLER og sender meg et TRETTENSIDERS dokument!
Og det er ikke barebare å få gjort det om nå heller. Så jeg er kjempeirritert. Jeg er uforholdsmessig irritert, for jeg kan ikke se at Forskriften gjør fakturautsendingen noe sikrere. Nei. Ikke noe men. Jeg er ufoholdsmessig irritert. Og det er fordi at kanskje bare folk kunne slutte og dø og ødelegge bildene mine og prøve å vri seg unna alt ansvar og jeg kunne slutte å bekymre meg for kreft kanskje og kanskje huset bare kunne vært som lovet og bilen kunne slutte å stoppe av seg selv og kanskje jeg bare kunne husket å åpne challenge mode og trykke på Expand Area før jeg hadde nok deler til å expande areaet, og tjent 1200 simoleoner, i Sims før i dag, og kanskje det ikke var supertrivelig å ta en fridag men så bruke den til å rydde i kjelleren og gå gjennom pappas ting.
Og det der med ferie.

Greit. Greit. Jeg har det ikke så ille som jeg vil ha det til. Men SATAN.
Jeg har lyst å rope og brøle!

Som man reder så lyger man

Da vi bodde i Stockholm kunne man så lett ta seg en dag fri og gå og spise lunsj og vase i byen og se noen utstillinger. Her kan man ikke det. Man kan ta seg en dag fri, men man ender stort sett opp med å rydde og vaske klær. Naturen er såklart nærmere her, men naturen krever litt planlegging og er ikke nødvendigvis noe man får avsegstyrt i barnehagens åpningstider.
Jeg trenger litt fri, altså. Det er høyst usikkert når det kan bli. Jeg har en separatutstilling på trappene, så skal jeg avholde et vevkurs, så skal jeg ha en separatutstilling til. Innimellom der er det jul, det pleier ikke være så avslappende, det er såklart hva du gjør det til, men jeg er nå en gang sånn skapt at jeg slapper ikke så godt av om det er for rotete og skittent hjemme og jeg må befinne meg hjemme i lengre tid.
Jeg har mast om ferie på bloggen før. Jeg har blitt oppfordret til å ta ferie på bloggen før. Det var en tabbe med bare 2+1 ukes ferie i sommer. Nå har det blitt litt uløselig, men jeg ser for meg sen mars/tidlig april, lure noe inn der. Det er litt lenge til. Men! Ting er ikke så lenge til når man vet at de kommer. Men. Jeg har lurt meg med det der før, jadajada, du SKAL få ferie, og så får jeg ikke det. Jeg må slutte å lure meg. Men jeg vet ikke hvordan. For det skal sies at jeg stoler ikke helt på meg selv når det gjelder den ferien i marsapril. Og jeg kjenner at jeg MÅ HA DEN. Og det er litt lenge til marsapril om det bare er en høyst usikker lureferie der fremme.

Fri. Nuh.

Ny uke

Nå begynner jeg å bli ferdig med søknadene. De ligger inne i søknadsportalene, jeg må bare trykke send. Det må jeg gjøre når jeg tør. Det er i morgen tidlig.
Jeg har en ganske lang liste med ting som må gjøres, og så har jeg jo en separatutstilling om kun kort tid så her gjelder det å...gjøre.


always look at the bright

La oss si at du er sur og lei og holder på å drukne i søknadsskriving og hater alt du noengang har gjort og det viktigste i verden for øyeblikket er om det bildet er to piksler hit eller dit, men du ikke aner om det er viktig om det er to piksler hit, eller om det burde vært dit, og du holder på med dette i dagesvis, ukesvis. La oss si at det er noe feil med bilen men heller ikke bilverkstedet skjønner hva. La oss også si at det er noe feil med huset, huset som ifølge takstrapporten skulle vært totalrenovert i 1996 viser seg å være langt fra totalrenovert, og la oss si at selvsamme hus som skulle vært drenert i samme år, ikke er det, la oss si at det koster nærmere en milliard å fikse dette som egentlig ikke skulle vært et problem, la oss si at du ikke har så mange milliarder liggende å slenge, la oss si at forsikringsselskapet bare neineinei hahaha, because of forsikringsselskapets evigglatte grunner, la oss si at du føler at du kan uttale høyt og i fulleste alvor at du ikke har hatt en glad dag på årevis, la oss si at det går mot mørkere tider og hver helg går til å rive en veranda du egentlig vil ha, men som må fjernes for nå MÅ det dreneres, la oss si at du plutselig, mens du står med mobilen i hånden får mail og det er en invitasjon til å stille ut på et sted som er så stort at du aldri har stilt ut på noe i nærheten, i selveste Utlandet....

det trengte jeg.

8. oktober 2019

Jeg kan ta to veier til jobb, en omvei bak byen som egentlig er en industrivei men ganske fin, og E6. Jeg tar stort sett omveien, jeg liker å gå, men i dag tok jeg E6 for det er litt glatt og jeg hater glatt og jeg vil gå kortest mulig. Det er kaldt og klart og høst mot vinter. Det ryker fra flere skorsteiner, og det er sol og dampskipssentralen ser litt pittoresk ut der nede mot fjorden, og de nye fargene på de nye byggene gjør meg glad og jeg ser på Kirkenes og jeg prøver virkelig å elske deg Kirkenes, men jeg føler at jeg har mine ord i behold når jeg sier at jeg har ikke hatt en glad dag siden jeg kom hjem. Jeg har såklart ledd og vært fornøyd og opplevd fine ting. Men sorg og uro har alltid ligget som ballaststeiner i magen, hver eneste dag.
Mye er vanskelig. Mye er vel fint.
Jeg går forsiktig, det er frost på marken, det knatrer i piggdekk når bilene kjører forbi.
Etter en stund begynner jeg å lure på hvorfor jeg har på meg regnjakke.

livsglede: ut

Tilogmed dere som så vidt har sveipet innom bloggen, har nok fått med dere hvor mye jeg misliker søknadsskriving. Fi fan.
Og det er nå. Det suger all livsglede utav meg.
Det er også noe med hele prosessen- ikke vet man hva de vil ha, ikke vet man hvordan de ser på det innsendte materialet, og ikke får man svar før om seks måneder. Sannsynligvis får man nei. Da er det så lenge siden man skrev at det er litt vanskelig å huske hva man kunne gjort bedre.
Jeg kunne ønsket meg litt mer åpenhet og gjennomsiktighet hos de forskjellige instansene. For eksempel har jeg nå tatt rede på at de ikke leser søknadene. De åpner den på skjerm i plenum. ( I talked to insider) Men antallet ord som skal sendes inn går opp, og antallet bilder går ned. Det får jo folk til å tro at det er motsatt, at man skal satse mer på tekst og mindre på bilder.
Herre jedorias så mye tekst jeg har skrevet som ingen har lest.
Jaja.

I år er jeg så desillusjonert at jeg ikke riktig gidder engang. Det blir som det blir. Jeg skal jobbe litt mer med bilder, men i løpet av dagen hadde jeg tenkt å få inn søknadene til de samiske kunstnerorganisasjonene, så er det gjort, og så kan jeg konsentrere meg om Kulturrådet. Jeg vet ikke helt hvorfor dette er en fornuftig arbeidsfordeling, det er ikke større sjanse å få noe hos Kulturrådet, men det føles likevel som man må bruke mest tid på den søknaden.
Jaja.


Jaja, jaja.
Drit.

Hjerte

Takk til deg
som husket at jeg liker grønt,
og som også husket at det gjør Jendor også,
men som ikke nødvendigvis ville ha reklame på bloggen...

du er en stjerne.

Madam Figenschowskaia tolker dine (sine) drømmer

Jeg hadde engang en leser. Anne. Som likte å høre om drømmene mine. Hun er det eneste mennesket jeg har truffet på som syntes det å høre om andres drømmer var interessant. Men det gjorde hun.
Akkurat nå er jeg litt lei av å drømme. Det er aldri noe nytt, liksom.
Jeg drømmer alltid ett av følgende, og stort sett alltid den øverste på lista:

-Jeg reiser. Enten er jeg ombord på et tog eller en båt eller fly eller en trikk, eller så er jeg på stasjonen og leter etter riktig perrong. Eller så er jeg i en eller annen forstad og leiter etter trikkestasjonen og forsøker å finne ut hvilken linje det er jeg skal på. Èn gang var det buss. Da hadde jeg tatt fly til Helsinki og skulle finne hotellet.
Noen ganger sleper jeg på bagasje, andre ganger skal jeg gjennom sikkerhetskontrollen.
Før skulle jeg nesten alltid til New York om reisen skulle foregå med fly, men det har roet seg etter at jeg var der i sommer.

-Jeg finner ut at vi har et ekstra rom i huset. Eller en hel ekstra fløy, for den del. Dette er alltid litt irriterende, for jojo, det er fint med mer plass, men hva skal vi med den? Vi har jo allerede en stue, her var det en til, når var det meningen vi skulle bruke den?

-Eller så er jeg tilbake en plass der jeg har bodd før, og bare, oops, ja, denne hybelen har jeg glemt å si opp ja. Eller jeg har framleid den og leter etter eller finner tingene jeg hadde der før. Ofte er jeg hos farmor, inne hos henne der hun bodde i Bjørnevatn, kanskje med et stikk av dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært der på en stund. Kanskje har jeg egentlig arvet leiligheten hennes. Noen ganger leter jeg etter et sted å bo, en leilighet jeg kan leie eller lignende.

-En sjelden gang i blant hender det at jeg drømmer at jeg har en ekstremt effektiv måte og gå ned trapper på.

-Men oftere drømmer jeg at jeg later som jeg besvimer. Kanskje jeg ikke føler meg helt bra, kanskje jeg egentlig burde besvimt, men så later jeg som jeg besvimer istedet. Eller så later jeg som jeg ikke kan gå, eller som jeg er ekstremhalt i trapper, og så må jeg på noe vis følge opp denne løgnen.

-Jeg går på skolen igjen. Avogtil er det gymnas/ungdomsskole, noen ganger er det kunsthøyskolen, men det er ikke særlig kult, folk er ikke greie og jeg vet ikke helt hvor langt vi er kommet i matematikk.

Så hva skal man si? Jeg vet ikke hvor jeg skal, jeg vet ikke hvor jeg er, og jeg er redd for at folk skal skjønne at det ikke er synd på meg? Og jeg er dritgod til å gå i trapper.
Det må være noe sånt. Takk, underbevisstheten, for din hjelp og støtte i hverdagen.


Sommeren!

Jeg liker ikke sommeren!
Det har ikke slått meg før nå at det er problemet, men jeg liker faenmeg ikke sommeren. Den er jo helt ulikbar!
Den er bare stress. Den skal liksom fylles med evigheter med is og sykkelturer og sommerkjoler og hytteturer og varme og fiks på huset og paibaking og drivhusbygging og dager i hengekøya med bok, men hvordan skal man klare det? Sommeren er seks uker! Juli og halve august, der har du sommeren i Finnmark! Og ikke én av disse dagene er du garantert mer enn seks grader! Og på toppen av det er ferien faktisk bare tre- fire uker, og det er inn i de ukene der man skal presse masse imaginær KOS og kanskje en liten ferietur på toppen av det. DET BLIR JO BARE STRESS!
Og hele tiden går man og bever for at den snart skal være over. For det er den!
Sommeren altså. Fyfan for noe lureri.

Mange elsker jo våren, men de er ikke fra Finnmark.  Det de elsker er en slags pre-sommer, mens vår her er mer som en post-vinter.
Jeg liker høsten. Den er også kort, men den lover ikke mer enn den kan holde. Den lover vinter, det er det den gjør.

Nå må jeg lære meg å like vinteren. Det ligger meg ikke naturlig, men som jeg har sagt en milliard ganger: man får ta det man får.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...