Hmmmm....

Jeg lurer på om dette kan være noe av grunnen til at det er så kaldt i huset.

 

Sånn er det på alle vinduer. Noen steder er det også glipe rundt rammen vinuet står i, ikke bare mellom vinduet og rammen. Vi hadde sikkert kommet langt med å bare åpne alle karmer og fuge i vei, men nå får vi trelagsvinduer og som finnmarkinger så tar vi jaggu meg og unner oss det.

Men akkurat nå er det skikkelig trekkfullt her fordi alle karmene som tross alt tok litt av for trekken er borte. Jeg gleder meg veldig til det blir nye vinduer. Jeg tror kanskje også at det kommer til å bli litt stillere her når de nye viduene er på plass og alt er fuget og lukket og stengt. Jeg hører tross alt hva folk som går forbi ute på gaten sier og det er ikke nødvendig, jeg kan ringe folk hvis jeg vil vite hva de mener om ting. 

Fremtiden. Jeg stiller min lit til den.

Zen i fortsettelsen

Åkei, men dere vet når snekkeren ENDELIG kommer og setter i gang og hu og hei og river av karmer og brekker av blikkbeslag og får ut gamle vindu og når han skal sette i det nye så oppdager han at han har bestilt feil vinduer?

Det er ikke så grusomt zen. 

Han blei litt stressa stakkars. Jaja, sa han det er heldigvis den eneste store tingen som har skjært seg i dette prosjektet. 

Jeg minnet ham vennlig på at han var et halvt år forsinket.

Åja. Og så det ja, sa han.

Det er fire ukers leveringstid på de vinduene vi skulle hatt. Og dere vet når man skal bytte vinduer og man har skrudd ned benker og overskap og demontert bibliotek og alt dette pluss bøker og potteplanter og alt som har stått i vinduskarmer og snekkerens verktøy og maskineri og fremtidig listverk ligger utover gulv og stuer, dere vet, det blir grusomt zen og feng shui og sånn inne i kroppen da, særlig fordi man kommer ikke til å skru opp benkeplater og overskap for å måtte skru det ned igjen om fire (blir det fire? blir det kanskje TOLV?) uker.

Sånn skal vi ha det i en litt lengre periode enn vi så for oss.

Og var det ikke kjølig her før så se for deg et hus der ingen vindu har karmer og man tidvis kan se rett ut mellom vindu og vegg.

Det hender man føler seg litt gannet.

Men kanskje det bare er trekken. 

 

 

Ryddigste delen av huset

Zen

Det finnes ikke en mer beroligende start på dagen enn når du sitter på do og så henger det en mann på veggen utenfor og forsøker å rive ut vinduet. 

Snekkeren har kommet! Han valgte å starte med baderomsvinduet, det rommet en småbarnsfamilie som skal på jobb og i barnehage har minst bruk for klokken syv på morgenen, men vi har bad i kjelleren vi, så det gikk bra. 

Jeg føler meg så storfin når jeg kan slenge ut at vi har bad i kjelleren, men så kommer jeg på at det er veldig vanlig å ha flere bad i norske hjem. Vi er ikke spesielt overklasse av den grunn. Og det er strengt tatt ikke et bad, det er en badstu og der er det en dusj. Men hei, det er kanskje enda finere? 

Det at snekkeren har dukket opp har gjort at vi har måttet, jeg holdt på å skrive rydde, men jeg mener FLYTTE på ting. Han skal jo inn rundt vinduene. Og nå tenker jeg at vi kanskje skal begynne å kaste litt greier. Da pappa døde og vi måtte ordne opp i alt som var hans og akkurat hadde kjøpt eget hus var det litt sånn Ja det er vel ingen grunn til å kaste denne? Men nå er det begynt å bli mer sånn, Ja, det er vel ingen grunn til å beholde denne? Greia er bare at jeg knytter meg så veldig til ting. På en annen måte enn folk, for folk endrer seg og da endrer forholdet ditt til dem også seg, men ting? Hvordan skal jeg huske hvordan det var å være på rommet mitt da jeg var sånn tretten-fjorten år om jeg kaster dette smykkeskrinet i blått stoff? Hvordan skal jeg huske kjellerboden rett fram i huset jeg vokste opp i om jeg kaster denne glasskaraffelen som alltid sto der? Og så er det det praktiske, jeg trenger kanskje ikke fjorten toalettmapper, men det er jo ikke noe i veien med noen av dem så hvorfor skal jeg kaste tretten av dem?

Jeg trenger kanskje ikke to dråpeformede krystallvaser, men kanskje en dag?

Og når kommer jeg til å høre på alle disse cd-ene?

Og så synes jeg faktisk det er litt synd å kaste. Mye kan jo gå til Fretex, men bøker vil de ikke ha.

Jaja. Nå skal jeg fortsette på gårsdagens prosjekt: lage promovideo uten at raseriet synes. Jeg skal lage en b-roll der hodet skal være på siden i ruta, det er vanskelig å få til når man må holde kameraet opp mot seg selv uten å se i skjermen, og det skal være på samme sted i tredve sekunder, og så skal jeg lage en treminutters video der jeg prater, med "natural or diffused artificial lighting" og "a calm but interesting background" og nå er ikke sola kommet tilbake, ok, pr dato er den det men det har vært overskyet siden dato, og rolig bakgrunn eksisterer ikke på atelieret. Sånn er det.

 

Her hadde jeg hodet på samme sted i syv sekunder. Foreløpig rekord. Og dette skal være klart til i morgen. 

See! Sååå! SUUUUR!

Men i dag da, for helvette satan!

Jeg er så lei av Kåranna 19! Jeg føler meg som en sånn attenhundretalls adelsdame, jeg har ingen egen mening med tilværelsen, jeg sitter og venter, avogtil spaserer jeg med en annen person som heller ikke har noen egen mening med tilværelsen så vi har ikke egentlig noe interessant å prate om, og så går man hjem igjen og man reiser ingen steder, og man kan dø av influensa. Jeg kjeder meg så enormt.

 

Jeg er med på en sånn digital kohort med kunstnere, man kan jo ikke møtes lengre, god ide, takk til Kanada som driver det hele, så vi møtes innimellom og hører på hva de andre driver med, men nå er det hele blitt utvidet litt så vi skal lage små promovideoer av oss selv som skal distribueres, og hele forrige møte var om teknikalitetene til det hele, masse styr om lys og mikrofoner når folk flest uansett kommer til å bruke taklys og telefonen, og jeg prøvde i dag, satt opp et lite oppsett på kontoret, og man må jo bare filme og sjekke for det var ikke lov å bruke frontkamera, og så vises ikke hele jeg i bildet, og vises ikke hele jeg i bildet andre veien, og så kom det noen, og så er jeg så satans stygg på håret enda jeg SA til frisøren at jeg ikke vil ha det stort nede og flatt i bakhodet, og så datt telefonen ned, og så datt den igjen, og du ser at jeg bare blir surere og surere for hvert opptak.

Nå må jeg utsette det til i morgen.

Seeee! Sååå! Fliiiink!

Denne har jeg sydd ferdig i går og knapt kunne jeg vente på dagslyset og en fotomulighet så jeg fikk lagt den ut på alle tilgjengelige kanaler i sosiale medier.

Det er litt sånn frihandsduodji der jeg har tenkt og fundert underveis i prosessen uten å planlegge noe særlig. Planen var egenlig å ha beltebiten til veskeåpning men så ble den til rem et stykke uti prosessen istedet. Formen følger av kidskinnet: jeg ville bruke mest mulig av det. Og så kan ikke maskinen sy sikksakk så det måtte ungås.

Symaskinen har fått kjørt seg litt for der er noen lag avstivet bomull, klede, liidni og beltevev. Og på det et skinn. Så nå er den litt sur men den var litt småsur før jeg tvang den gjennom dette også. Nå har jeg lyst å montere et kåpebelte men det er mulig det strander allerede på foringen. Om maskinen ikke vil sy mener jeg. 

Jeg synes den ble overmåte fin.

PekefingerFigenschou reiser seg igjen!

Jeg har jo så vidt streifet innom her på bloggen at jeg har vært litt slitnere enn vanlig en stund. Ikke sånn vegg&kjeller, men SuperForbrukerKvinnen og DeRettferdigesBeskytter på Internett, det har jeg ikke helt hatt overskudd til. Altså det er jo ikke bare det som har gått ut, men dere skjønner. Surmuling og indignasjon fordrer et visst overskudd. (Og her jeg sitter i sofaen og blogger og ser rundt meg ser jeg at å plukke bort døde planter som har bukket under av solmangel, det fordrer visst også et visst overskudd som jeg umulig kan ha innehatt på en stund.)

Uanz. For i går! Da la jeg ut en indignert kommentar på internett! Tilogmed under en sak hos lokalavisa! Så her går det forover med stormende skritt.

Saken er den at det lokale hotellet nå har satt av en etasje til tilreisende som settes i karantene. De er karantenehotell. I tillegg til vanlig drift. Og det er jo kjempefint, logistikk skal løses. Men dette omtaler de selv som å være med på den nasjonale dugnaden. Og det var da jeg PLUTSELIG hadde overskudd nok til både på bli enormt indignert og ville dele av denne indignasjonen og kommenterte under saken: det framgår ikke av artikkelen om de gjør dette gratis? Siden det omtales som dugnad?

Og det på en sak som bare hadde fått likes. Men ærlig talt. Den nasjonale dugnaden, det er alle som gjør ting som er upraktisk, som koster dem noe økonomisk, som koster dem noe personlig, som holder seg unna og hjemme og sier nei der de har så lyst å si ja, de som er permitterte fordi de ikke får skjenke øl til folk, de som er ekstra forsiktige fordi de omgås folk i risikogruppen, de som ikke samles i bursdag og de som jobber ekstra lange dager fordi de trengs, men visst ikke trengs NOK til at de får lønnsøkning.

Det den nasjonale dugnaden IKKE er, er å lande en helt okei økonomisk avtale med stat og eller kommune om alternativ drift av hotellet når den normale driften tildels ligger nede uansett. 

Det er IKKE dugnad. Jeg gjentar det enda en gang: å finne en økonomisk utvei basert i den rådende situasjonen er ikke dugnaden.

Hmpf!

All aktivitet er aktivitet

Jeg venter på at noen jeg kanskje skal jobbe med skal komme fra Tana. Lurer på om hun så solen på veien? Hun burde være her om en halvtimes tid.

Jeg venter på at kurslærern skal sende meg neste steg i beltemonteringen. Jeg synes hun er veldig grei som gidder å hjelpe meg over mail så jeg er ikke sur eller noe fordi det tar tid altså. Jeg bare venter.

Jeg venter på to typer seilduk fra Trondhjem for å se hva som funker, om det funker, om den kan brukes til belteforing eller om man må innom den der lille butikken i Lakselv som bare har åpen sankthansaften og vintersolverv. Hvor får de seilduken sin fra der? De vever jo neppe selv?

Jeg venter på svar på en søknad jeg har skrevet og det er jo alltid spennende men det står og faller ikke på svaret så det er litt deilig. 

Jeg venter på å bli sluppet inn på en vevgruppe på facebook.

Jeg venter på at sola skal komme tilbake.

Og så venter jeg på snekkeren! Som skal komme denne uken men det blir helt sist i uka, kanskje så sent i uka at det har blitt neste uke. Nå har jeg ventet siden august så dette er jeg ganske god på.

Jeg venter på at hun som er symaskinreperatør skal si at hun har ledig tid men nå tror jeg egentlig vi har misforstått hverandre og at hun venter på at jeg skal spørre om hun har ledig tid NÅ DA for nå har jeg ventet lenge. Symaskinen vil ikke sy sikksakk og jeg vil lappe noen bukser. Men før jeg leverer den inn vil jeg sy ferdig beltet, det er ikke så mye sikksakk der ikke.

Kroppen venter på lunsj, og det kan den få, det er i motsetning til alle de andre ventepunktene helt innenfor min kontroll.

Historieleksjon: beltebruk blant samer i Sør-Varanger, samt moderne bruk av selvsamme tilbehør

Jeg kom et stykke videre i går. Det funket sånn at hver gang jeg hadde gjort noe, sendte jeg en mail til læreren, og så ga hun meg neste steg på veien når hun leste mailen. Jeg har sydd foring og spent beltet på og sydd fast. Det er så mange lag med seilduk og vev og søm at det var som å sy i bark. Nå gjenstår lukkemekanismen. Jeg har vært litt usikker på hvordan den skal være, for om man ser på gamle belter er det jo ingen som har dem på, så skal den sitte foran? På siden?

Går man på digitaltmuseum.no ser man masse dusker men skal de knytes eller henge? Folk flest her har samme lukkemekanisme på vevde belter som på skinnbelte, men det kan ikke ha vært sånn før, om man ser på gamle belter, som har midjeband inne beltet og doble dusker utpå.

Ifølge koftepolitiet eller kanskje heller det lokale kofteborgervernet, bruker vi IKKE doble dusker her, men det er overveldende bevis på det motsatte i gammelt billedmateriale og også om man ser på gamle belter. Og så er det så mye forskjellig! Det har jo en tendens til å bli litt standardisert når man jobber fra en tradisjon. Samme farger, samme mønstre, samme endinger, men voi herran så mye artig som ligger ute. Og her har jeg et ansvar, som faktisk vever. Ikke nødvendigvis følge standardiseringen.

Skjønt...akkurat i dette beltet tror jeg jeg gjør det ganske Modern Standard, fordi det virker lettest akkurat nå. Steg-for-steg-framgangsmåten har liksom ført meg hit. Men det neste! Jeg har et til ferdig og to i veven!

Men altså. Hvordan gikk de med belte før?

Hengende og slengende, om man ser på gamle bilder.

Nå låner jeg fra digitaltmuseum, screenshot for formidlingens del og link under:

https://digitaltmuseum.no/021017665360/en-gruppe-samiske-kvinner-og-barn-fotografert-utenfor-et-tommerhus-pasvi/media?slide=0

https://digitaltmuseum.no/021016962011/mathis-nilsen-noste-og-konen-pa-lushaugen-kirkenes-en-tredje-person-sitter/media?slide=0

https://digitaltmuseum.no/021015889915/sydpolsfarerne-per-jon-savio-og-ole-johnsen-must-pa-verandaen-til-wessels/media?slide=0

Og her! Han her er jo faktisk hos fotografen!

Kanskje er beltene tilpasset peskbruk og så justerer man dem for lengden med kofte, på denne måten, men det er jo ikke....liksom elegant. Det er mer kult. Jeg går nok ikke for denne løsningen. Litt av problemet er jo det man ser her, det er ikke lett å regulere lengden, og man blir jo både tjukk og tynn i løpet av livet så jeg kanskje kjører overlapp som er blitt standard nå. Men overlapp med doble dusker? Det går an! (men...skal de knytes?)

Men ser her:

https://digitaltmuseum.no/021026098924/belte/media?slide=0

Ser dere de vevde kantene på endene? Jeg har aldri sett noe annet enn klede der, i moderne belter.

Og her: https://digitaltmuseum.no/011023294963/belte/media?slide=0

Tofargede ender, i klede. ARTIG!

Det er viktig å huske på at det er rom for kreativitet og estetisk skaperglede også når man står i en tradisjon!

Og her står jeg med et belte som er ganske standard moderne og funderer på lukkemekanismen. Mønsteret er gammelt, men garn og foring er moderne materialer og det gir en forskjell i resultatet, helt klart.

Jeg gleder meg til det er ferdig men jeg gleder meg også til å begynne på det neste!

Framdrift.

Jeg syr ferdig et belte som jeg begynte å veve på jegvetikkenår. Jeg har liksom alltid en tre-fire skalleband og et par belter i produskjon, men belteveving går jeg på kurs for å lære, og det der kurset blir jo bare aldri ferdig. Alstå vi har holdt på i flere ÅR. Og nå er det korona.

Så hun kurslæreren driver og forklarer meg over mail hva jeg skal gjøre, og det funker foreløpig fint. Men jeg vet aldri neste steg, og det er litt uvant. Jeg bare gjør akkurat som hun sier, og tar ikke høyde for hverken det ene eller andre når jeg gjør, for jeg aner ikke hva hverken det ene eller andre ER.

Nå er jeg ferdig med nuverende oppgave og venter på instruks. Det kan ta en time. Det kan ta noen uker.

Jeg får se litt på belter på digitaltmuseum.no i mellomtiden. I en times tid. I noen uker. 

 

Syrommet. Det er bare syrom når jeg syr. Så da syr man jo litt sjeldnere.

Foringen ferdig. Synes det blir så fint når man syr sånn. Aner ikke hva det heter. Har lyst å sy meg noe som ser sånn ut men jeg kan jo ikke sy.
 

Neste uke kommer snekkeren. Han sier så iallefall. Han skulle jo også komme i august-sepember-oktober-desember, men nå sier han uke 3. Da har sola kommet tilbake. Da kommer alltid den strengeste kuldeperioden. Da skal vi bytte vinduer. Det blir interessant.

Men det er fremdrift.

Jeg tenkte jeg skulle sette opp en utstilling her

Om to år har jeg neste utstilling. Imellomtiden har alt blitt avlyst eller utsatt og det som er gjennomført er iallefall delvis blitt gjennomført digitalt og vet dere hva? Det kan jeg gjøre SELV. Nå har kanskje Kunstnerforbundet et par flere følgere enn meg på Instagram, men det er ikke den der klikk&glem-greia jeg er ute etter, det er å lage en utstilling og dokumentere den, og så gjør jeg noe i denne tiden og så har jeg noe å vise til når den er over. Jeg har jo masse greier jeg har jobbet med og masse greier som ikke har noen sammenheng eller logikk og hva skal jeg jobbe mer med og hva skal jeg legge bort og hva skal jeg utvikle og en utstilling gir alltid svaret på dette.

 

Dette er Malmklang. Her har det brent. Her har jeg mer eller mindre vokst opp. Jeg så et program i går om duodji og der var det en mann som snakket om å være duojar og han snakket om da han var liten og fikk lære seg å lage guksier av av faren sin og sa: da jeg begynte å skape ble jeg et helt menneske. Og derfor synes jeg det er så viktig med kunst og kultur og hele den greia som alltid angripes fordi det verken er vei eller eldreomsorg og ikke drar inn penger. Opplevelsen man kan ha av at da blir man et helt menneske.

Isåfall ble jeg et helt menneske på Malmklang. Jeg gikk på teaterskole for unger her, og nå er jo ikke lengre teateret min foretrukne kunstform, men den opplevelsen jeg hadde da jeg var sånn ti år av å få bruke så mange sider av seg selv som ellers ikke var så viktig, ikke så bra, ikke så brukbart men likevel så stor del av en selv, den gjorde meg til et helt menneske. Evt robbet verden for en bra veiingeniør, altså hva vet jeg.

Det var rart men ikke så veldig rart å komme inn der igjen. Det ser jo helt annerledes ut men det er fortsatt Malmklang. Og så var jeg jo der med et forsett og et blikk: hvordan skal jeg kunne sette opp en utstilling her, lyssette, dokumentere? Hva må jeg bygge og hva får jeg til alene?

Jeg tror det blir bra.

Tilbake i sporet

I dag kan jeg godt være samtidkunstner igjen. Men det er ikke en veldig lett jobb. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjentar det til stadighet, tror jeg at alle tror det er kjempelett? Kanskje? Jeg aner vel ikke hva folk tror! Jeg tror de fleste både vet og bryr seg veldig lite om hvordan hverdagen på kontoret til en kunstner er.

Jeg bryr meg, da.

Men nå var jeg kanskje ikke "de fleste".

Heller noe annet

I dag vi jeg ikke være samtidskunstner. Jeg vil være musiker. Jeg vil sitte på et lite rom i ring med andre og spille noe med litt driv og sørgmodighet, jeg vil se Kennet sine føtter trampe på den der måten bare han gjør og jeg vil se det der draget Mari får om munnen når musikken når inn til henne og jeg vil høre felene finne farten.

Jeg savner andre mennesker men en annen ting med musikken er at den er ferdig. Den ligger der og så skal du spille den. Du skal mest av alt finne en måte å slippe den ut på. Er du klassisk musiker gjelder det vel i størst grad, men også vi som alltid improviserte ut arrangementer og aldri hadde noter forholdt oss til en streng som allerede eksisterte, vi måtte ikke vrenge ut alt av våre egne hjerner alltid.

I dag er det litt for mye forlangt av meg å være samtidskunstner.

Hadde pappa vært i livet hadde han ringt meg når han leste dette og ledd litt og trøstet meg, men nå husker jeg ikke engang lengre stemmen hans. Det er mye som er galt med denne dagen men jeg har en forventing om at det kommer seg. Og gjør det det ikke så får det bare være.

fix fix fix

Det er noe mystisk med radioatorene hjemme, men nå har det kommet en rørlegger og forklart at det egentlig ikke er mystisk, men muligens ganske dyrt. The Stig vil hive ut skiten og installere panelovner, men det gjør seg jo heller ikke selv.

Jeg har så stygt hår at jeg alltid må ha det i topp og da blir skinnhua alltid stående og vakle på toppen av hodet men i morgen skal jeg til frisøren.

Jeg forsøker å logge meg inn på en søknad jeg jobber med, som har søknadsfrist 15 januar, men den er stengt fordi "2020 er over". Jeg finner ingen annen måte å kontakte noen om dette enn å spørre en stakkars bankrådgiver om bank på chatten. Det er gjennom Sparebanken dette da. Nå har jeg fått et kontaktskjema og er ett steg videre. Glad jeg ikke oppdaget dette 15 januar.

Jeg driver og selger en hagle og har lett som en idiot etter våpenkortet mitt, som jeg trodde var et a4ark med våpnene mine listet opp på, men det viser seg etter litt kommunikasjon med politiet at hvert våpen har ett kort og disse har form som bankkort, og det har jeg rett og slett aldri mottatt. Jeg må fylle ut tapsmelding for å få nye, for jeg må levere inn det som jeg selger våpene til, men jeg kan ikke helt si hvor jeg har mistet dem så jeg skrev bare at jeg aldri har hatt og ikke visste at man skulle ha. Får jeg ett jeg skal levere inn eller får jeg ikke ett siden jeg skal selge våpenet? Blir det rot? Hun jeg selger til har lett som en gal etter "den rosa og hvite gjenpartsdelen" på våpentillatelsen sin, det viste seg etter en stund at den har hun (helt riktig) sendt til politiet og at hun må vent på å få den tilbake før hun kan sende den inn igjen. Vi vurderte å bare stille opp hos politiet og be om hjelp, og da tenkte jeg at jeg får vel ta med passet, og vel, det finner jeg heller ikke. Og det betyr at det har nok vært borte siden...mars. Hadde jeg vært politiet hadde jeg vurdert å ikke gi oss våpen. Men i går fikk jeg samlet alle hvite, rosa og blå deler, samt tapsmelding og lagt i en konvolutt hos politiet så det kanskje løser seg krysse krysse krysse fingre.

I dag kommer det en fyr og skal se på min stakkarslige hjemmeside og egentlig skulle han komme i går men dukket bare aldri opp men i dag altså. Klokken ett. Hater hjemmesiden min og håper han også gjør det sånn at den kan bli bedre.

Og jeg har nå plugget i varmeovnen fordi jeg har normal mengde med klær på meg så nå skal det være mulig å få tørket maling uten at den mugler først.

 

entotre JUL ferdig

Når er egentlig jula? Dette har jeg lurt litt på. Det er litt som med jula som med nuet, det er enten snart, eller over. 

Hele desember er advent. Da går vi og venter på jula. Hvis man er tradisjonalist pynter man ikke treet og lager ikke pepperkakehuset før på lille julaften. Ingen juks. Førjulstiden er ikke jula. Så kommer julaften og det må man kanskje si er jula men samtidig er den dagen så full av stress at man får den jo ikke med seg i det hele tatt. Den er ikke stille blafrende lys og glitter og dalende snefnugg ihvertfall. Den som seiler opp til den heteste kandidaten er dermed romjula, men hvis romjula er jula, hvorfor heter den da romjul og ikke bare jul? Er det faktisk ALDRI jul?

I dag er det iallefall en mandag, bare at det er tirsdag. Det var planleggingsdag i barnehagen i går så da var de ingen som kom seg på jobb, nå er det første arbeidsadag etter juleferien. Hu hei hvor det går.

Neida det er ganske greit faktisk. Det var både ok føre og ok temperatur i dag så jeg fikk endelig drassa med meg den nye varmeovnen ned hit, med hjelp av sparken min, men jeg nøler litt med å pakke opp og plugge i, for jeg har på med tjukk ullongs, vattert ullbukse og to ullgensere, så hvis det plutselig skal bli normalteperatur her har jeg jo et problem.

Arbeidet i den nærmsete framtid består av regnskap og søkndadsskriving, det er ikke så verst, høres kanskje grusomt kjedelig ut begge deler og det kan det jo være men det er litt sånn rolig start. Og så må jeg vel lage noe kunst da. Det er mer en urolig start. Ikke sikker på hvordan jeg skal få det til men det er vel bare å holde på så dukker det kanskje opp noe.