Blir kofte til banet vøtt!

Banet er Solemia. 27 år. Men er man yngst så er man yngst.

Hver gang jeg tar fram et mønster, tenker jeg: hva tenkte jeg?
Mønsterdelene er nemlig fulle av notater. Noen er mine, noen er Jeanette sine, noen er utførlige: Utøk 2 cm HER -> og HUSK 2 cm sømningsmonn på mot arm!
Andre er litt verre: 14 !!!!!!

Man burde sydd ei kofte i uka. Det er umulig å huske fra gang til gang hva man mener med 14 !!!!! og lignende. Eventuelt arbeidet litt med notatteknikken kanskje.

Dette kommer til å bli et veldokumentert prosjekt. Ettersom Solemia selv ikke så mye som strikker, vil jeg forsikre meg om at hun forsår hvor mye arbeid det ligger i å sy kofte. Neida. Men jeg tenkte det kunne være koselig å følge fremdriften. Få litt eiendomsforhold til det hele. Så hver gang det skjer noen nytt får hun bilde. Som i går, da jeg klippet. Det er jævlig skummelt å klippe. Det virket en stund som om Solebanet trodde klippefrykten kom fra en tanke om potensielt avklipte fingre, men det er jo det der at det er så definitivt. Du vet: klippe-klippe-klippe-klippe---å dæven. Jeg har jo glem holbien. Da får jeg vel bare...kaste alt da.

(det hadde jeg ikke. det gjorde jeg ikke)
(jeg hadde klipt ei kile feil vei men det fiksa jeg)

Jeg driver enda og syr inn sømlinjene for hånd. Men det blir jeg nok ferdig med i dag. Og da skal jeg begynne på ryggen og det er artig, for da får man se hvordan fargene bli sammen.
Og samene er jo sånt et fargerikt folkeslag (iflg min professor på Konstfack) så dette liker vi.




lihkku beivviin solemia

I dag har søstersen jebburs.

Og i dag har jeg begynt å klippe ut delene til kofta hennes, og å sy sånne sømmer for hånd, sånne som viser meg hvor jeg skal sy når jeg syr på maskin. Kjedelig, men ofte verdt det.

Kanskje blir den ferdig til neste gang hun fyller år.

Gnnrgh!

I dag har jeg lyst å skrive et blogginnlegg i kode. Slapp av, jeg skal ikke gjøre det.

Sånn her er det:
1. jeg er kraftig irritert på et menneske
2. jeg kjenner ikke dette mennesket så voldsomt godt, det er mer
3. i en profesjonell sammenheng jeg er irritert
4. jeg har lyst å kaste meg inn i debatten
5. jeg vet det er nytteløst
6. jeg ser at ingen andre gidder heller, på grunn av 5
7. jeg er kraftig irritert
8. jeg synes noen er fette sopt i hodet (se 1.)
8b. det mistenker jeg at veldig mange også synes og at det er derfor vedkommende får fortsette å uttale seg (se 5.)
9. jeg må bare la det fare
10. menne ÅEH!
11. ÅEH!
12. Hvorfor får sånne mennesker så stor plass?

kuréring og kuratering

Når man søker stipender må man innimellom levere fra seg arbeider til stipendsøkerutstillinger.
På det sentrale østlandet. Hvilket såklart er irriterende for de som ikke bor der.
Irriterende. Begrensende. Og dyrt.

Vel. For å ordne dette smidigst mulig skal mamma, som nå er på det sentrale østlandet, hente et verk fra en sånn utstilling for meg. Jeg har tidligere reist ned og levert det selv. Snille mamma, min kunstkurér.
Og nå ringte de fra utstillingen.
Mamma har bare hentet halve verket. Resten hadde hun bare lagt ligge igjen.

Mamma, min beste hjelper og strengeste kritiker.

Føljetong-føljetong-føljetongen

Jo, men husker dere husnissene hos Bredbandsbolaget.se og forsøket mitt på å vinne fram med litt fornuft? Noe i linje med "dere får jo allerede pengene, kan ikke jeg få bredbandet disse pengene er betaling for?"

Ikke?
Jo. Da jeg flyttet til Skarpnäck var det bredband inkludert i husleia, eller i avgiften som det egentlig heter. Bredbandet driftes av Bredbandsbolaget.se. Og dit ringte jeg for å få koble meg på. I flere omganger. For det skulle vise seg at det er lettere å kommunisere med stueveggen enn med Bredbandsbolaget. Dått ess e.
For jeg kunne jo ikke få koble meg på ettersom jeg egentlig bor i Norge og de dermed ikke kan utføre noe kreditttsjekk på meg. Helt umulig.
Men hva skal dere egentlig med en kredittsjekk på meg, ville jeg vite, bredbandet er jo allerede betalt av borettslaget?
Nei, de kunne de ikke svare på. Men jeg kunne ikke få koble meg til. Derimot fikk jeg en mail med hvordan jeg skulle gå fram for å melde flytting til Sverige.
Som om det var DET som var problemet.
Jeg har også hatt bredband hos ComHem. Har fortsatt. Der betalte jeg et år på forskudd den gangen jeg flytta til Sverige. Senere ble jeg vanlig kunde. Men sånn kunne vi ikke løse det hos Bredbandsbolaget, ettersom "de jo allerede fikk inn pengene". Var jo umulig å betale på forskudd da.
Eh ja. Så hvorfor denne kredittsjekken og avvisningen av meg som kunde?
(Svaret er jo selvsagt: de får jo pengene uansett. Hvorfor skal de da gi meg noe?)

Min venninne SuperEmilia prøvde å ringe og snakke fornuft med dem. Selv hun måtte gi opp. Og det er nok første gang Emilia har måttet gi opp. Jeg hadde også spurt henne om hun kunne være borgenär/stå som kunde for meg, ettersom det jo er BORETTSALGET SOM ABBONERER PÅ BREDBANDET OG JEG BARE MÅ FÅ LOV Å GÅ PÅ POSTEN OG BETALE 69 KORNER I OPPKRAV PÅ ROUTEREN OG KOBLE MEG PÅ!
Men Bredbandsbolaget sa til Emilia at de ville ikke anbefale at hun sto som kunde for meg. Hva hvis jeg ikke betalte husleia?
Ja, det som skjer da er jo at borettslaget mitt ikke får husleia. DE betaler jo uansett samme pris til Bredbandsbolaget. De driver jo ikke og lirker summer ut av de forskjellige avgiftene folk betaler.

Her ga jeg opp og ringte ComHem. Hei, jeg har vært kunde hos dere før, men nå er jeg ikke bosatt i Sverige mer, kan jeg likevel få være vanlig kunde?
Jepp, ikke noe problem, vent to sekunder så har du nett.

Men nå begynte styret i borettslaget mitt også å bli litt irritert. De betaler jo faktisk ( i likhet med meg) for noe bredbandsbolaget.se nekter å levere.
Diverse mennesker i styret snakket i diverse halvtimer med diverse kundekonsulenter i Bredbandsbolaget. Diverse kundekonsulenter var like utilsnakkelige og ville ikke koble videre til noen som kunne si noe annet enn at jeg ikke kunne kredittsjekkes og dermed ikke kunne få være kunde.
Men SILJE er jo ikke kunde. Det er det jo borettslaget mitt som er. Osv. Til slutt klarte noen å trenge igjennom tåken og fikk snakke med noens sjef.

Og så fikk jeg plutselig en telefon.
Fra noen som hadde fått i oppgave av sjefen sin å koble meg på internett.
Jeg skulle få endelig beskjed om noen dager, men det skulle nok ordne seg.

Og i dag fikk jeg en mail:
Hej Silje!

Du kan ej ha något abonnemang hos Bredbandsbolaget så länge du inte är folkbokförd i Sverige


Mvh
Bredbandsbolaget



Og det er fortsatt fullstendig ubegripelig for både meg og styret hva problemet egentlig er.
Jeg aner jo heller ikke hvem som har sendt den mailen, om det er noen som har grepet inn på frihånd eller om det er samme person som ringte og snakket med meg. Og svaradressen er bare supporterande@bredbandsbolaget.se, så det er ikke så lett å få svar på det heller.

Såh. Alt er som før. Bredbandsbolaget får pengene sine. De har fått penger fra borettslaget for bredband i ett helt år på dette tidspunkt, for meg, norske pariaen, men jeg får ikke bredband.
For jeg kan ikke kredittsjekkes. Men pengene klarer de helt fint å ta imot.

Nestemann inn blir jusristen til HSB. Borettslaget mitt er jo tross alt en del av Sveriges største bostadskoop.

I skogen skulle være fest for

Jah. Da var jeg i Stockholm igjen og skal være her en ukes tid. Og her løper nazister rundt og banker opp samer i skogene, så man får vel være glad for at man ser så norsk ut, men hva skal vi gjøre med disse menneskene? Syv gutter mot en jente, stakk av når en mann kom forbi.
Luske rundt i skogen og banke opp folk som ser fremmedartet ut. Herre jedorias.

menne åeh

I dag våkna jeg klokka fem. To timer før frokosten åpna.

Jeg som på en BRA dag ikke er så dyktig på den sosiale biten på sånne konferanser...Jah. Gleder meg til middagen i kveld.

Trzomse

Jeg får sånn jævla dotter i ørene når jeg flyr. Jeg og alle toåringene. Jeg hører absolutt ingenting når jeg lander.

Meg på Ark på Gardermoen HEI! KOR HAR DÅKKER HYLLA MED FISKERIPOLITIKK? Eh, prate æ høyt?Kan du bare peike?
Meg på hotellet i Tromsø: HÆ? NEI DET E BETALT. HÆ? NEI DET skal vær BETALT. HÆ?
Og der hadde det blitt krøll i kommunikasjonen så de ville absolutt ikke slippe meg inn uten at jeg betalte, men det var ikke så lett for meg å få tak i hva som var problemet.
Meg på telefon til arrangøren: HEI, DU Æ øh Æ æ send dæ ei tekstmelding.

Men nå er alt i orden (bortsett fra ørene), jeg er innlosjert, har kunst på rommet:
og snart skal jeg måte de andre som skal delta på denne konferansen og vekselvis rope og hviske til dem mens jeg forsøker å få kalibrert normalt stemmevolum basert på fremmedfolks reaksjoner.

Heldigvis er jeg på mange måter blant mine egne. Jeg er verken den rare nordmannen eller den rare nordlendingen. Jeg er bare litt pussig, punktum.
(sukk)
 

Hjerte G?

Jo, men dere vet på facebook. Der hender det jo at folk ikke skriver skrift men symboler. Selv har jeg emoticonsleksi og skjønner lite av det, og trodde lenge at <3 betydde rumpe.
Nå oversetter jo faktisk facebook <3 til et lite rødt hjerte for deg nåfortiden, som jo letter forvirringens dis litt over hodene på oss halvtomsinger, men det er likevel en ting som forvirrer meg for tiden.
Veldig ofte skriver folk det der hjertet, og så dukker det opp en G bak. Bak eller etter.

Sånn:




Bøt Vaaaaai?????
Hva er dette? Kan noen forklare?
Og hvorfor vises G-en bare på datamaskinen og ikke på mobilofonen?
Dette plager både meg og min søster. Noen som kan oversette dette moderne påfunnet til noe enkelt og forklaret for et steinaldermenneske?

evnen til å vise glede

Da jeg som knapt ferdig på Konstfack fikk Iaspis-stipendet, ble jeg så glad da jeg leste mailen om tildelingen at the Stig trodde noen hadde dødd. Ikke fordi jeg hylte, men fordi jeg sa neineieneineineineinei med mitt intenseste tonefall.
Og det gjorde jeg fordi jeg av en eller annen grunn innbilte meg at det var en mulighet for at starten av mailen der de hadde gleden av å meddele meg, kunne slutte med å motsi starten. Jeg var ikke sikker før jeg hadde lest mailen to ganger og dessuten sjekka med nettsidene til Iaspis.
Jeg og the Stig ble enige om at man ikke behøvde å skremme livet av andre på den måten flere ganger.

I går fikk jeg et annet stipend. Hurra.
Det var mens jeg snakka med mamma på telefonen. Og det var et stipend jeg trodde de hadde tildelt for lenge siden, jeg regna med avslag. Jeg vet ikke om noen andre enn kunstnere og forskere som har "sikkert avslag" på samme måte i ryggradsrefleksen. Så jeg lå der på sofaen og snakka med mamma og knipsa med tærne og halveis fraværende åpna jeg mailen som sikkert var det der avslaget, tro hvem som fikk det, jeg og mamma snakka om luhkkaen til tante som ikke ble grå men blå, og så var det ikke avslag.
Mamma trodde jeg hadde fått rotter i huset.
Ikke fordi jeg hylte, jeg hyler ikke, kan ikke tenke meg at det er bra for halsen, men fordi jeg sa VENT til henne på en måte som...ja, som man sannsynligvis gjør når man har sett en rotte. Litt vanskelig å sette seg inn i hvordan mamma tenker til enhver tid.
Iallefall tolket hun ikke utbruddet som et gledesutbrudd.
Jeg er ikke så bra på gledesutbrudd, ser det ut til.


Men så spratt jeg cavaen. I henhold til kotymen.

skulle det være sånn her da?

Jeg har nesten sydd en luhkka i dag. Men nå klarer jeg ikke for bare mitt liv å finne ut om jeg har lagt opp holbien på vranga eller ikke, og hvorfor har den en annen farge en resten av luhkkaen?

Man vet ikke at man har holdt på for lenge før man har holdt på for lenge.

Jeg sponser.

Jeg har blitt invitert til å delta i en bokutgivelse. Om samiske kunstnere. Jeg vet veldig lite om denne boken, så det skal ikke handle om den spesifikt, men på et punkt ligner den på veldig mange andre hendelser i kunstverdnen: kunstnerne er de eneste deltagerne som ikke får betalt.
For vi får jo god pr.

Det er ikke sant at det ikke er penger i kunst. Det finnes byråkrater, intendenter, gallerister, kunstmuseer med vaktmestre og sekretærer og resepsjonister og kuratorer, det finnes departementer, det finnes magasiner, det finnes forlag, det finnes veldig mange som lever av kunst og arbeider med kunst uten å produsere kunst selv. Heldigvis. Vi er alle en del av et stort maskineri. Men hvordan har det blitt sånn at vi som produserer råvarene som dette maskineriet lever av, vi er de eneste som ikke skal få betalt? Som tvert imot forventes å bidra fra egen lomme? Ja, for enkelte skjemaer man kommer borti når man søker rimelig høyt oppe i systemet om penger for å produsere dette som forer maskineriet, de har ingen post for lønn til kunstneren, derimot skal man fylle i et felt med eget innskudd i produksjonen.
Må intendenten svare på hvor mye hun har tenkt å betale for å komme på jobb, i ansettelsesintervjuet? Nei, for det hadde jo vært helt sykt.
Ikke betaler hun for leien av sitt eget kontor heller. Det hadde jo vært rimelig sykt det også.


Jadda, jeg syter. Jeg er jo kunstner, det er jo det vi gjør. Og selvsagt skal jeg betale for leien av mitt eget ateliér. Men det hadde vært fint om det hadde vært litt vanligere å betale kunstnerne for deres arbeide og deres verk, når man benytter seg av det. Sånn at jeg har penger til ateliérleien.

Jadda, jeg kan si nei. Til de som ikke betaler det det faktisk koster meg å delta. Og det er omtrent alle.
På alle nivåer.

Jodadu, jeg kan selge verk. Ettersom jeg lever på 1960tallet. Kunstnere lever ikke lengre av salg, kunst er mer som en opplevelse man møter på museer, i bøker, visningssteder. Salg er stort sett en bonus, ikke noe man satser på. Kunsten er annerledes nå. Og dessuten, om jeg selger noe, skal galleristen ha 50 prosent og jeg skal betale 30 prosent skatt på det resterende beløpet.


Åh, jeg vet veldig godt hva jeg har gitt meg innpå. Jeg er bare litt lei av den der refleksen "og kunstneren skal selvsagt ikke ha betalt, det har vi ikke råd til."
Jeg vet ikke helt om jeg har råd til å sponse internasjonale bokutgivelser.



Men jeg vet at jeg må. Og det er vel det verste.


Kunstnere og verden

I dag har jeg fått en mail fra en kunstnerorganisasjon jeg er med i.
De vil at jeg skal fylle i et skjema.
Skjemaet finnes elektronisk på nettet. Halvelektronisk, eller det er jo elektronisk, men jeg skal laste det ned, fylle det i, og sende det på epost. Og det er presisert at jeg må bruke Times New Roman og skriftstørrelse 12. Og det skal sendes til en hotmailadresse, noe som får meg til å fnise litt.
Og så er det ingen link til skjemaet, men en beskrivelse av hvordan man finner det. Sånn Gå først til hjemmesiden.... øverst til høyre står det.....under der står det.....der finnes det en fane som....trykk på....litt til høyre for der igjen trykker du på.....og da kommer det ned en rullegardin...ikke trykk på den...går bak... til venstre....der finnes det noe som heter...

Fantastisk. Ser for meg en stillingsannonse med ordlyden "God kjennskap til EDB krevast!".
Eller muligens en jobbsøknad med punktet "kan internett". 


Ikke skjønner jeg hva de skal med det der skjemaet heller.  Og det skulle jeg ønske jeg gjorde. For det spiller jo en rolle. Men man skal kanskje vite det allerede.


DA var vi ferdige

Det ble ny dusjslange. Visstnok finnes det ikke blandebatterier med dusjhullet på toppen.
Bortsett fra det vi har da.

Nå har jeg brukt så mye penger på dette at jeg i det imaginære prospektet over leiligheten føler at det er lov å skrive nyoppusset bad i 2014.

Men. Nå fungerer det. Jeg hadde riktignok en remse eller to med det fiineste bannskap Finnmark har å by på da jeg dusjet, for det ble verken særlig varmt eller særlig trykk, men etterpå, da jeg hadde fått på meg brillene, oppdaget jeg barnesikringene.
Så nå ER det faktisk i orden.

Jeg har tatt vare på det gamle blandebatteriet ettersom jeg jo har en mistanke om at det egentlig egentlig er ganske enkelt å fikse, og det er fint å ha det i reserve om det nye går gaiken, men ærlig talt, om det nye går til pisis går jeg tilbake og klager, og jeg innser litt sånn svakt i bakhodet at jeg jo ikke aner hvordan man fikser det onde, for jeg har faktisk åpnet opp og gitt opp. Men jeg er for mye av min fars datter til å kaste det.
Så om noen kommer på besøk, ligger det i en eske i boden merket ONDE BLANDEBATTERIET, og om noen kan ta å kaste det uten at jeg får det med meg, blir jeg veldig takknemlig. Eller det blir jeg jo ikke ettersom jeg ikke vet det, men likevel. Jeg blir det.

Over og ut på denne saken.
(bank i bordet)

Ikke akkurat akkurat

Jeg hadde altså:
et gammelt, ondt blandebatteri
et nytt, viljeløst blandebatteri
lokalisert stoppekranen.
og en skiftnøkkel (som viste seg å være for liten)

Jeg har etterhvert gått til anskaffelse av:
en ny skiftnøkkel
en forsikring om at stoppekranen er stoppekran
en unebrakkenøkkel str 8 mm til stoppekranen
(og et gammelt, ondt blandebatteri som plutselig fungerer perfekt)
helg

og da burde jo alt ligge til rette for at NÅ skal det skiftes.
Vel.
På det gamle blandebatteriet er festet til dusjslangen på toppen av blandebatteriet.
På det nye er festet under, under en tupp.
Det vil si at gammel dusjslange på nytt blandebatteri ikke lengre når særlig høyt opp på veggen. Sånn midtveis bare. Perfekt til å vaske øyenbrynene.

Så nå har jeg pakket ned det nye blandebatteriet igjen igjen igjen, og gjør meg klar for den tredje turen inn til menneskenes verden for å gå til anskaffelse av nødvendighet iht skifte av blandebatteri. Enten nytt blandebatteri, eller ny dusjslange. Det som blir billigst.


Og på badet putrer et gammelt blandebatteri med sitt og leverer perfekt dusjtemperatur, hvilket jo gjør motivasjonen så mye mindre.

tidlig evaluering

Jeg hadde to små nyttårsforsetter.

Slutte å lese kommentarer i kommentarfeltene, særlig om EDL-tullkukene er ute og gauler,
og
Gå mer på fest.



Jeg kan nok jobbe litt mer med begge.

Akkurat, akkurat

Når man gjentar akkurat på den måten der blir det litt grønlandsk.
Uansett:

Jeg har nå lånt insektsnøkkel. Jeg vet enda ikke om den passer. Den skal passe, men livet er fullt av overraskelser.
For eksempel som at nå som jeg har kjøpt nytt blandebatteri er det ikke lengre noe galt med det gamle. Men jeg vet jo at i det sekundet jeg leverer det nye tilbake til butikken, kommer det gamle til å bli ondt igjen. Dessuten er det en løgn at det ikke er noe galt, man kan fortsatt ikke stille på temperaturen, men vannet som kommer ut, er passe.
Men det er vel litt typisk for sånne som er onde. De later som om alt er i orden, for SÅ...!
Så jeg lar meg ikke lure. Planen er som før. Bytte.
Nå tror jeg at alt skal ligge til rette for det. Bank i bordet.

Vel. Det blir senere. Nå skal jeg lage litt kunst. Det er jo derfor jeg er her.

Akkurat.

Da var jeg tilbake i Sverige en snartur. Det nye blandebatteriet ligger fortsatt i esken sin og viser seg å ikke være selvmonterende. Det viser seg også at man må ha umbrakonøkkel, som heter "insektnyckel" på svensk, for å stenge av vannet. For en umåtelig praktisk ordning!
"Kjære, jeg tror vi har en vannlekkasje! Vannet spruter ut over alt!"
"Ja, skal vi se, neste bane går om ti minutter, jeg drar på Wirströms og ser om de har et umbrakonøkkelsett. Holder du fortet?"

Jeg HAR et umbrakonøkkelsett. Hade jeg visst at det var påkrevet for overlevelse på samme måte som et brannslukningsapparat, hadde jeg sikkert visst hvor det var også. Det er ikke i verktøyskrinet, og det er ikke i malingsbøtta jeg bruker istedetfor verktøyskrinet fordi verktøyskrinet er alt for lite til å oppbevare verktøy i.

Men. I går kveld da jeg kom hit fungerte dusjen. Faktisk.
Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig.



uNbrako. Nøkkel. Ja. En sekskantig L. Dere skjønner.

Håper ikke dette blir en føljetong

Jeg lever jo i et samliv med det Onde Blandebatteriet. (Må ikke forveksles med en oppdatering av Den Hmlightsfullefotogrfen. Dette er faktisk et blandebatteri. )
Det Onde Blandebattreriet styrer varmen helt selv, og det veksler mellom for varmt og for kaldt. Det fins et handtak man kan skru på, men enten sitter det helt fast eller så farer det bare rundt og rundt, og å gi seg i kast med handtaket fører ikke til noe annet enn ømme handledd. Men man føler jo liksom at man må forsøke noe, ikke bare stå det som et annet mehe og la seg skolde.

På et tidspunkt ble jeg lei av å bli skoldet i dusjen mens jeg vred rundt på en metalldings, så jeg kjøpte nytt blandebatteri.
Mannen i butikken sa at det var så lett å bytte at, bare skru av det gamle med en skiftnøkkel og heisan hoppsan. Det var akkurat heisann hoppsann-faktoren jeg var ute etter, jeg har jo en mistanke om at det muligens går an å reparere den hendelen som bare snurrer rundt, men det føles absolutt ikke som noe heisan hoppsan, så jeg brukte alle julegavepengene mine på blandebatteri og heisanhoppsanmuligheten. Og muligheten for å gå tilbake i butikken og utbe meg detaljer om prosessen om det går heisannhoppsanngalt, noe man har begrensede muligheter for å gjøre når man internethandler. 

Og jeg hjem for å fikse, og for å oppdage at skiftnøkkelen var for liten.
Og jeg ut igjen neste dag for å kjøpe den nødvendige mastodontskiftnøkkelen, og jeg hjem igjen for å oppdage at jeg ikke finner stoppkrana.
Og det var litt irriterende for jeg trodde faktisk at jeg hadde ryggdekning der, vaktmesteren hadde sendt meg en mail og forklart hvor den var, eller de var, det skal være en for varmt og en for kaldt. Og den varme mangler enten en del, eller så er den helt hinsides idiotisk utformet.
Om det skjer en ulykke og man må stenge vannet, er det da virkelig meningen at man skal løpe rundt og lete etter en passende umbrakonøkkel da?
Hva om man i motsetning til meg ikke har et hendig lite umbrakosett? (Og hva om man i motsetning til meg faktisk er i stand til å finne nevnte sett? Sukk)
Det virker som en veldig ustabil løsning. Og det får meg til å ane at noe er galt her. Men sikker kan man ikke være.

Så jeg har sendt en mail til vaktmesteren med bilde av den mulige stoppkrana, det får ikke hjelpe om han tror jeg er helt komplett idiot, det er det han får betalt for. Å tro at folk er idioter.

Så får vi se. Jeg er lei allerede. Men jeg er også lei av å bli skoldet eller nedist, så det er bare å følge opp.


Kniven, kniven

Jeg har en veldig fin kniv. Jeg har mange kniver, men jeg har en som er fin.
Det vil si, jeg har vel to, men nå roter jeg til fortellingen.
Jeg har en fin kniv, og i mange år har den vært borte og jeg har lurt på hvor i himmelens navn selveste staskniven har blitt av. Når man bor i to land og har flyttet mer en en gang i året de siste tretten årene, gjennomsnittlig, blir ting borte. (Ostehøvelen, for eksempel, som etter et års leting dukket opp i sidelomma på fjellsekken. Perleplatene fra nevøsen som lå i kakeboksen. Nå prater vi oss bort igjen.)
Poenget, iallefall, er at det er ikke helt uvanlig at ting blir borte men ingenting har vært så lenge borte som staskniven. Det er en Strømengkniv med skaft av bein og messing, og den er akurat passe stor, og den er vakker. Jeg har lett og lett. Det vil si, jeg har kanskje mer sett etter den. Jeg har ikke lett så aktivt da det meste av det jeg eier er i papp- og trekasser i forskjellige hus, leliligheter og hytter samt på verandaer. Det er kanskje mer riktig å si at jeg har savnet enn akkurat lett.
Og så! Dukket den opp!
På hylla på min mors vaskerom!
Sliten, sløv, og messindekslet over baktangen var slått av, men der var den!
Lykkelig tok jeg den med meg, staskniven min!

Men så. Eller det er ikke noe men men kanskje er det det likevel. I går da jeg sto og kvesset den opp igjen, og det var sannelig litt av en jobb, og pusset limet av baktangen der det før var et messingdeksel, slo det meg: kanskje er det ikke min kniv? Jeg mener, det er jo ikke noe unika dette. Kanskje er det rett og slett Knut stefar sin kniv?
Som han nå lurer på hvor har blitt av. Han la den jo vitterlig fra seg på vaskerommet da han vasket turbuksene. Hm... hvor kan den ha blitt av?  Tenker han kanskje.
Og her sitter jeg, med en kniv som kanskje ikke er min likevel. Jeg var jo så sikker, det falt meg ikke inn å spørre, jeg bare putta den i veska og for.

Ja, dette er jo litt dumt. Eller det kunne ha vært det. For snart er det Knut stefar sin syttiårsdag. Og den mannen er det umulig å finne på presanger til. Verdens snilleste mann, man vil gi ham fine saker så det står etter, men han vil egentlig ikke ha. Dette er mannen som har uttalt at det er trivelig med jul, bortsett fra alle presangene.
Presanger er ting som bare fyller opp huset.
Dette betyr at jeg har to nærmest perfekte gavealternativer!
a) istedet for å gi, tar jeg. Én ting mindre som fyller opp huset
b) han får en presang, som han riktignok hadde fra før, men istedet for nok en dublett, er det faktisk den han hadde fra før.


Og det hadde jo vært en fantastisk overraskelse hadde det ikke vært for at jeg har ham mistenkt for å lese bloggen i ny og ne. Men det betyr bare at han kan velge selv. Om det nå er hans kniv, da. Dette er jo én måte å finne ut av det på.


påanijeen

Fyff late det var tungt å stå opp i dag. Det var det forsåvidt i går og men da klarte jeg det ikke, så i dag var det verre for da klarte jeg faktisk å brekke meg opp klokken åtte.
Og jada, jeg vet at det ikke er spesielt tidlig, at jeg har lesere som er firebarnsforeldre med jobb i staten og dermed må opp klokken kvart over fem, men det kan vi komme tilbake til.
Jeg derimot, sto opp åtte, og gikk i dusjen. Den enormt utilfredsstillende dusjen med herpa blandebatteri og fri, men ubestemmelig vilje.
Og så gikk jeg og la meg igjen.
Og så sto jeg opp en gang til, og spiste frokost, en enormt tilfredsstillende frokost med spekkalaks som ikke er drettet opp, hah, og så gikk jeg og la meg IGJEN.
Jada.
Og så sto jeg opp og gikk på jobb. Til slutt.
Og det er det som er forskjellen på meg og de som står opp klokken fem for å gå på sin jobb i staten.
Dette er min eneste fordel. Jeg får jo ikke et øre betalt for det jeg gjør, jeg betaler derimot leie for mitt eget atelier, her jeg sitter i doble lag ullundertøy fordi varme er inkludert i leia.
Og da kan man jaggumeg unne seg en langsom morgen.

Nå skal jeg gå og slipe en kniv. Jeg kommer muligens tilbake til den i morgen.

Google? Hva driver du med?

Google har vært lynraskt ute og stanset noen som har forsøkt å kapre kontoen min. De har sågar sendt meg både mail og sms i det sekundet det holdt på å skje. Og jeg vet at det var samme sekund, for det var jeg som forsøkte å logge meg inn, som vanlig, på en maskin jeg har hatt i et år, med et epostprogram jeg har brukt i et år.

Nå går ikke det mer.

Google sier i eposten, at OM det var meg som drev og logga meg på fra mistenkelige apper ("Mail" på macen min) så kan jeg gå inn på den og den siden og følge dette trestegsprogrammet.
Bare at etter første steg sier programmet OK! Nå er alt i orden! og det er det overhodet ikke og det var ikke sånn Google sa jeg skulle gjøre det. Men jeg får ikke gjort det som Google sa at jeg skulle gjøre det for jeg bare såvidt er borti tastaturet så sier programet OK! Nå er alt i orden! og det er det fortsatt ikke.

Jeg får jo fortsatt lest epost. Bare på en mye mer tungvint måte. Og ikke på den måten jeg vil.
Og hver gang jeg forsøker å få fiksa det er alt OK! men det er det ikke. For jeg pleier ikke å være så irritert som jeg er nå når alt er OK! .

og dessuten:

Se ka æ å han pappa har laga!

Nye koftehekter. Eller roahkit. Eller fiskesluker. Jepp, "løvet" henger på en litt ukonvensjonell plass, men når man lager koftesølv av fiskeutstyr synes jeg man skal få lov å improvisere litt.
Jeg laget to par, og det gjorde Solemia også.
Vi hadde vært og handla sluker rett før jul på Randal Sport, fikk kjempemasse hjelp på bakrommet og når man står og velger seg sluker basert på estetikk og koftefarger er det egentlig litt greit at det er på bakrommet. Han som solgte oss slukene syntes egentlig også det var en litt forfriskende innstilling til slukkjøp.
Da vi skulle betale i kassen sa han "Janei det her va fine sluka. Det her blir kult." Og så så han litt forskrekket på køen bak oss og sa "Altså dem skal ikke brukes til å fiske med. Æ kan selge fiskeutstyr!" Og jeg måtte si "Det e koftesølv!" til køen.
Så det vil jeg anbefale. Å kjøpe koftesølvet på Randal Sport. Man får masse hjelp. Og min tidligere erfaring er vel at det man får mest av der, er fornærmelser. Men det har visst snudd. Man må bare vite hva man ser etter.

og:

Nyttårsforsettet mitt for 2014 er å ha lyst til å gå mer på fest.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...