ZZZZzzzzz

Alle synes jo det er kjempeinterresant å høre om andres drømmer så her versegod:
Jeg drømte at det nesten ikke var noen mennesker igjen, omtrent alle hadde blitt gale og så hadde de dødd. De hadde ikke vært syke så lenge før de døde, kanskje en uke eller en måned. Det var så mange som hadde dødd at vi som hadde overlevd ikke kjente hverandre. Ingen hadde familie eller venner eller bekjente, i store byer var det bare noen få mennesker igjen. Men jeg hadde en bekjent.
I en handlegate var det kanskje bare en butikk som hadde åpent. Og penger var fortsatt greia. Men vi hadde jo ikke så mange, for bankvesnet hadde brutt sammen. Vi hadde bare de pengene vi hadde hatt på oss da galskapen hadde brutt ut. Jeg syntes det var litt rart at vi ikke bare forsynte oss i butikkene, men jeg tror det var noen som hadde tatt kontroll over ressursene, eller i allefall begynt med det.
Det var vanskelig å få tak i mat. Det var jo forholdsvis store mengder mat rundtomkring, for vi var jo så få igjen, men det var vanskelig å få tak i den.
Ettersom vi var så få igjen snakket man med alle, det var omtrent som når man møter folk på fjellet. Jeg fikk hjelp av en gutt til å finne ut om fisken jeg hadde fått tak i var fersk. Med hans hjelp fant jeg ut at den faktisk var levende. Og så spurte jeg han om han trodde den mengden med folk jeg så utenfor vinduet var spøkelser. Jeg trodde kanskje de var det, for det var så få igjen at det var vanskelig å få til noe menneskemengde å snakke om. Han sa at det var de nok, og da skjønte jeg at hun jenta som satt i trappa og leste ei bok nok også var et spøkelse.
Da jeg våknet lurte jeg på hvordan vi hadde gjort det med alle atomkraftverkene.

referat

Har spilt fotballkamp i dag. Dommern var partisk.
Men så var han da bare fire år og i slekt med nesten alle spillerne. Heldigvis var det mitt lag han holdt med, det andre laget fikk blant annet dømt hands mot seg da de tok et innkast. Og plutselg lå både fløyte og røde og gule kort slengt på plenen og dommeren var med i spillet. Vi vant ti-null. Hvis dommeren ikke så at målet ble scoret, ble det nemlig annulert.

keisern i rom

I går var jeg på en fest som ikke var en fest med både lulesame og sjøsame og nordsame (meg). Og det skal jeg kanskje i dag og, men det er helt usikkert, det er nemlig mye omvendt psykoligo ute og går.
Så da våknet jeg i morrest med enne sangen på hodet, på hjernen mener jeg: a sterix er heeer, pass deg romer, Obelix er også der. Keisern i rom, han ekke dom, han (og her er det jeg tror det er noe galt) han vet at han er slakt når han ser Obelix i badedrakt.
Jeg har tenkt og tenkt og sunget og sunget men jeg kommer ikke på hvordan det skal være. Det nærmeste jeg kommer noe som er logisk er
Han vet at han er slått når han ser Obelix i hvittåblått
men jeg tror ikke det er sånn heller, det er altfor mange slag i takten der.
Og det er vel ikke en sang som er, allemannseie, heller, så ingen hjelp er det å få.




Hvis det er noen som lurer på hvordan det gikk i det store elektronikkeventyret, da jeg skiftet fra dyr pc til annen dyr pc og derfra til mac og ble konvertitt i desperasjon, så fusker mac'en også.
At det skal være så forbasket umulig å få tak i en datamaskin som fungerer.
Utropstegn utropstegn utropstegn!!!

ich esse dåjtsje toristen

Jeg burde kanskje skrevet noe innsiktsfullt og opplyst om Kirkenes, siden jeg nå har vært i Kemijærvi. Ikke akkurat fordi jeg har vært i Kemijærvi da, men fordi jeg har vært så mange andre steder som ligner på Kirkenes, og opplevd disse stedene som turist, altså utenfra, og dermed på den måten som folk utenfra opplever Kirkenes. Men jeg gidder ikke.
Det er mulig jeg ikke evner, men det er mer behagelig å si at jeg ikke gidder, og jeg er jo ikke så interresert i turister. Eller jeg er jo kjempeinterresert i turister, men bare sånn helt akademisk, jeg vil ikke ha dem rekende på døra.

Så inkonsekvent det enn er. Det er jo litt som å dra til tannlegen, man vil ikke, men man gjør det for det er helt nødvendig og dessuten uten tvil bra for helsen.

Jajasannsann.

Naturens tenåringsmødre

Vi har vært på hytta en tur. Etter to uker bare oss to i bil var det deilig å få være litt alene på hytta.
Tjelden har bygd reir, sånn om trent midt i støa. Som jeg har sagt før synes jeg ikke tjelden akkurat er verdens smarteste fugl og sånn som jeg ser det er det et under at den ikke døde ut i andre slektsledd. Men i år hadde den i det minste ikke bygd reir under flomålet, rett under et kråkereir, eller i hundegården til nabohytta. Og det er ikke dens skyld at den har bygd i støa, det er vi som ikke har vært der så mye så den har nok ikke skjønt at støa er et bruksområde. Men den har enda egg og ingen unger, og ea har masse unger, det vil si fem, så det kan være dette ikke er første forsøket. To reir til kan tyde på det. De er ca ti og tredve centimeter fra det reiret de bruker nå.
I begynnelsen var de litt vare på oss, de hoppet av reiret og listet seg rundt så tydelig den bare klarte noen meter borte fra reiret hver gang vi rørte på oss der oppe på verandaen. Etter noen ganger kom den fortere tilbake på egget. Men slettes ikke alltid. Den ville heller danse og synge med de andre enn å ligge på egget, og hvis det regnet gadd den IKKE ligge på egget. Eggene. Det var to.
Men jeg håper nå likevel den klarer å få ruget ut noen unger, tjeldunger er det søteste jeg vet. Jeg er ikke helt sikker på hva som gjør det, hjelpesløse dumme fuglen, men da røyskatta kom sprang jeg opp og løp og kauka etter den så den ikke kom tilbake så lenge vi var der iallefall. Mannen bak kamerate snakket om å sette ut noen mårfeller, men røyskatta har jo også unger. Bare at dem har jeg jo ikke MØTT, så jeg heier på tjelden.

Og hjemme

Og nå har det sannelig min hatt begynt å komme museører på trærne.
Vi kom vel i syvtiden tror jeg, etter å ha spist middag på Kultahippu i Ivalo. Eller lunsj da. Avogtil på skolen min i Helsinki ble det servert en slags ølsaft til maten, jeg husker ikke helt hva den het, kvast, nei...ksvs...noe. Uansett var det det på Kultahippu også, og mannen bak kameraet tok et glass. Jeg husket jo ikke hva det het, så vi spurte serveringsdamen, en litt eldre dame som viste seg å snakke norsk, komplett med "dåkker" i ordforrådet, hva det var. "Det er hjemmelaget pils," svarte hun. Morten, som kjørte, spurte overrasket om det var alkohol i den og "nei e du gal, vi kan jo ikke drive og lage alkohol sånn dær på kjøkkenet" ropte hun og lo forskrekket.
Det var veldig morsomt.

Bilblogg

Nå tror jeg turen snart er over. Vi er iallefall innen rekkevidde av hjemme.
Eller hjemme er innen rekkevidde. Det har det jo vært hele tiden forsåvidt, men nå kan vi klare det på en dag. Jeg roter meg alltid bort i løpet av de to første setninger med uklarheter og presiseringer.
Sari i natt. Det heter forsåvidt Sarisälke, men alle fra Kirkenes sier Sariselki. Sari er litt som Levi, det er ikke meningen at det skal foregå noe særlig på sommeren, så det ser ikke ut rundt husene og hotellrommet var fullt av sand på en to tre siden de ikke helt ser nytten av asfalt. Og så drev de å la om veien da. Men Sari er litt annerledes også, for de har badeland (og det må jeg få si jeg synes er en lett overdrivelse, land er ikke het dekkende for noe som mest er et litt komplisert svømmebasseng.) Så egentlig er det folk der året rundt, ikke alle hotellene vi var innom hadde ledig rom, de bare LATER som at det ikke skjer noe om sommeren.

Så har Den Hemmelighetsfulle Fotografen fått en nise som han sier, som vi jo gleder oss veldig til å se, selv om jeg mistenker at det egentlig er en niese. Uten at det blir mindre spennende av den grunn, bare mer normalt liksom.

Nå som turen skal avsluttes siden vi vil hjem snart, får jeg vel oppsummere:
(selv om vi kanskje ikke skal hjem før i morgen, og da blir det vanskelig å finne på noe å blogge om)
En: det er bra at myggen kom seint i år.
To: det er fortsatt mye skog i nordfinland.
Tre: reserarchavdelingen har vært litt slapp
Fire: underholdningsavdelingen har kanskje ikke helt levd opp til ryktet, men det er begrenset hvor lenge man orker drive med underholdning når blodsukkeret synker. Pr-avdelingen derimot må sies å ha gjort en ordentlig jobb.
Fem: Transportgruppa har gjort jobben sin.
Seks: Fototjenesten har vært forholdsvis heldig med været
Syv: kartleserteamet og tretellegruppa har jobbet godt i lag
Åtte: påtte rømme og fire merkes smør
Ni: Bokkinggruppa ble outsorcet og ingen vet hvordan det skrives.
Ti: Samer i alle land, foren eder
Elleve: Jeg foretrekker nok Finland fremfor Sverige, selv om finsken ikke akkurat er flytende
Tolv: Selv om jeg nå ser Kirkenes i et annet lys, er det fortsatt ingen over, ingen ved siden.

karasjok-kaamanen-eh....inari...ivalosariselki

Tilbake i Finland altså. Det er deilig. Litt som å være hjemme. Det er fordi jeg tror at jeg kom fra Sverige nå, men nå slår det meg at jeg kom fra indre Finnmark. Men for kontinuiteten i innlegget blir jeg alts nå nødt til å late som jeg kom fra Sverige, selv om jeg samtidig føler at jeg overhodet ikke har vært i Sverige, for hele nord er bare en stor klump av oss. Men Finland er litt ekstra oss, i Sverige som jeg altså både har vært i nå nettopp, (bortsett fra at jeg jo egentlig var i Kauto,) men samtidig ikke har vært innom på hele turen med unntak av Gällivare som jo var litt svensk, i Sverige er de så rare og gjør så mange rare ting og holder litt på for seg selv liksom, og det gjør de jo i Finland også, men her må man streve veldig for å skjønne hva de sier, så da legger man liksom ikke merke til det.

Hjem snart tror jeg. Jeg har altså ikke fått en eneste tekstmelding eller mail på ukesvis så det er tydelig at jeg er ute av verden nå.

Jo, etter at vi hadde punktert, lappet, og skiftet dekk, sirka noen timer senere i et annet land, låste transportavdelingen bilnøyelen inn i bilen. Det kunne det blitt en KJEMPEgod historie av, hadde det ikke vært for at planleggingssjefen hadde gitt kartleserteamet en egen nøkkel i tilfelle slike hendelser.

punkatunktering




Vi har drevet og punktert litt. Ikke sånn pangpunktering, men sånn sssssss-lyd fra et mistenkelig slapt dekk-punktering. Det viste seg at det sto en metallslint inn i dekket. Heldigvis er dette sånt som lar seg fikse i Karasjok som har opptil flere bensinstasjoner. Litt irriterende synes transposrtavdelingen, mens pr-avdelingen synes man skal være glad til at man har reservedekk og at dette ikke skjedde på pukkveien mellom Pajala og Kiruna.

Altså er vi i Norge igjen, her som alt er dyrt og veiene er dårlige, men litt mindre skog i det minste.

gällivare-malmberget-enontekiö-kauto

Litt her og litt der. Det er avogtil litt kjedelig for underholdningsavdelingen å sitte en hel dag i bil. Men samtidig er det så mye å se på. Mest skog. Bare skog. Men i tilfelle det kommer noe kjempespennende skog tør jeg ikke sove.

Vi var innom Malmberget. De har samme problemet som Kiruna, med at malmen er under byen, sentrum av byen er et hull som heter Gropen. Svært hull, sikkerhetsgjerde rundt og alt. Og hullet skal bli større, derfor driver de å flytter hus. Masse hus, hele boligfelt. Sånn ser det ut når man flytter hus:

her er et hus som er klargjort for flytting





Her har det gått galt, gulvet datt ut og tingene inni huset datt ut og nå vil alle heller ha nye hus enn at LKAB skal drive å orge rundt med husløft.

her er et hus som ikke er der mer, det vil si et hull




Jeg begynner å bli litt forvirret med hvilket land jeg er i til enhver tid, og særlig hvilket språk folk a)foretrekker b)snakker, hvilket ikke nødvendigvis sammenfaller

Jeg skal flytte til Jokkmokk

Det kan være at avdeling for fotografi og research har rett, alle steder man ankommer en sen sommerkveld virker hyggelige, særlig etter mange dager med fire grader og sur vind, men nå synes vi nå begge at Jokkmokk virker som et veldig sympatisk sted.
Hotellet lå ved en sjø og myggen er ikke kommet enda og vi ville ut og ta en øl. Dessuten ville vi også ha mat, men enten var stedet stengt eller så holdt de på å vaske og stenge eller så var lokalene til leie, lett var det ikke å finne en plass der man kunne få mat. Til slutt endte vi på Statoil og likevel hadde ikke Jokkmokk tapt seg. Og bedre skulle det bli, for så endte vi på kafe Gasskas, og der var det konsert, kveldens spillegliste var slått opp på veggen og det virket som en slags...sammentrommet konsertaften. Lavterskelsaften. Jeg aner ikke hvor stort Jokkmokk egentlig er, men endel mindre enn Kikenes, og likevel var det veldig veldig mange ungdommer der syntes jeg. Og ikke nok med det, det var liksom en hel masse alternative ungdommer, med rosa hår og homseflagg og svarte pannelugger, men også endel voksne, og noen kjente hverandre og noen kjente de bak disken og sprang bare inn på kjøkkenet når de ville, og de bak disken hadde tskjeorter som det sto hausfrau og kapsylåpner og heterofriendly på og konsertene fikk klapping og folk gikk litt ut og inn, og jeg fikk ikke helt taket på det, hva det egentlig var slags arrangement og hvor alle menneskene egentlig kom fra, men tenk at alle bodde i Jokkmokk da, og litt senere kom jeg i prat med ei jente som studerte i Jokkmokk, noe med strøm, jeg husker ikke ordet men når hun sa det skjønte jeg straks at det hadde noe med...eh...kraftverksledninger å gjøre. Hun sa at hun heller ikke hadde sett nesten noen av disse ungdommene før, men at de kanskje gikk på gymnaset. Og alt var så trivelig og når jeg sitter og skriver kjenner jeg at jeg på ingen måte klarer å forklare hvorfor, men vi hadde jo sittet en uke i en bil og dette var førset gangen på lenge jeg snakket med eller så noen andre enn Morten.
Og i dag var det fint vær og jeg gikk rundt for meg selv mens fotoavdelingen jobbet.
Og så prøvde jeg å ikke se ut som en tursit, og hvorfor det liksom skal være galt å være turist vet jeg ikke, men det blir liksom sånn da. Jeg sniker opp kameraet i full fart og tar bildr når ingen ser.

Skilt

Når man farer rundt og er utlending orienterer man seg mye etter skilt.
Dette er mine tre favoritter hittils:
Rett før esrange fins det tre skilt med øye på hvert skilt. Man ser øyet best fra bilen, men man skjønner straks at det betyr at inn denne veien er det noe man kan se på. Om man stopper bilen kan man også lese hva som står ved hvert øye. Jeg husker ikke helt hva det er, men det er noe sånt som fangstgrop, gamlegruva, og natursti. Ved siden av disse tre skiltene er det et gult skilt. På det gule skiltet står det at det ikke er lov å passere, da får man hundre svenske kroner i bot. Svenskene er seg selv lik.
På ICA i Kiruna finnes det et sånt masseprodusert skilt der det står at det ikke er lov å gå på rulleskøyter eller -brett inne på butikken. Men noen har tatt en stor svart sprittusj, krotet over brett og skrevet SKI istedet.
Tro om de har mye problemer med folk som kommer inn i butikken uten å gidde å ta av seg skiene først?
Det tredje skiltet er et vi ser hele tiden langs veien, det er "odlingsgräns".
Først trodde jeg det var snakk om den nordlige dyrkningsgrensen, men det dukker opp igjen hver gang man kjører opp eller ned av et fjell. Og det er da jeg lurer på nytten av den informasjonen, jeg mener, det er jo morsomt å vite, men langt fra nødvendig, og like vel har man samvittighetsfullt satt opp dette skiltet hver gang dyrkningsgrensen dukker opp og det er ofte. Så jeg lurer jo, er det et problem i Sverige at bøndene kjører rundt i traktorene sine og plutselig bestemmer seg for at HER skal jeg anlegge gård og så begynner de å bygge og så hvete og bygg og rug, men så viser det seg at det er jaggumeg OVER dyrkningsgrensa og det har ingen sagt nei! Hadde man visst det så hadde man aldri anlagt gård her, hvorfor er det ingen skilt som sier at dette er over dyrkningsgrensa, jeg vil ha erstatning!
Altså, hvis man vil anlegge en gård så sjekker man vel bare med...kartverket eller noe. Tenker jeg.

Nå har vi dratt litt sørover igjen, jokkmokk er stedet med fint vær viser det seg. Jejeje.

Ghiron, jajjamenn.

Og her var vi jo for to år siden og. Ikke så store tydelige forandringer bortsett fra et par nye hull i bakken og et som har blitt større.
For mitt vedkommende er det liksom det med hullene som er spennende. Kiruna er på mange måter en større og eldre, eller gamlere egentlig, versjon av Kirkenes (alle steder her nord er versjoner av hverandre og iallefall alle gruvebyer, noe annet hadde kanskje vært litt rart). Men dette med hullene da, det er gruven som er greia, byen driver og raser litt sammen, for gruven graver seg inn under byen. Rett etter at vi var her for to år siden dukket det plutselig opp et nytt hull, helt uventet og ubehagelig overraskende vil jeg tro. De skal utvide gruva enda mer, men de trodde ikke overflaten skulle komme til å rase sammen som sånn den har gjor her og der riktig enda. Men de er jo klar over at det kommer til å bli utrygt, så de skal flytte byen. Et par kilometer. Eller, deler av byen, den delen der blant annet rådhuset er.
Da må det være bra mye malm igjen under byen tenker jeg, når det lønner seg og delvis flytte men i hovedsak stenge og bygge ny by. Det er ikke snakk om et par hytter, det er snakk om MANGE store hus.
Jeg forestiller meg at det må bli rart å vokse opp som nabo til en hel svær avstengt by, i en helt ny by vegg i vegg med den gamle. Da jeg var liten var det jeg var mest redd for at noe kjernefysikk skulle sprenge på andre siden. I Russland altså.
Jeg tenkte mye på de husker jeg, hvordan det ville bli hvis en atomkatastrofe skulle inntreffe, hvis vi alle plutselig måtte kaste oss i bilene og kjøre og kjøre og aldri komme tilbake, mens maten sto igjen på bordene og alle tingene våre skulle bli igjen uten oss. Og så var jeg veldig bekymret for hva som ville hende hvis myndighetene gikk ut med noe slags krisekommandoer og pappa bestemte seg for at vi skulle gjøre akkurat motsatt, noe han strengt tatt ville vært troende til.
Og så tenker jeg at å vokse opp ved siden av en sånn stengt by vil være littegrann på den måten, selv om man sikkert får mer enn et par minutters varsel og sikkert også hjelp av gruveselskapet til å flytte sin far.
Akkurat det med flyttingen forklarer nok hvorfor byen ser så gammel ut, det er ikke noe vits å pusse opp butikken hvis man uansett må flytte om et par års tid. Kiruna ser ut som Bjørnevatn gjorde når jeg var liten.
Men når det er sagt vil jeg si at jeg synes det tenderer mot usympatiskhet når en by ikke har en eneste ordentlig pub, men opptil fem fikse interiørbutikker.


Ellers har vi vært i Jukkasjærvi, de som har ishotellet, eller ICEHOTEL som de kaller det, for da får de liksom patent og enerett og førstemannsretten. Morten springer rundt og tar bilder, jeg er bærer. Vi holder hevd på tradisjonene, enhver kunstner som dokumenterer nordverdnen har hatt en same som bærer, sånn har det alltid vært. Avogtil må jeg ganne litt på været også. Antibygeganning.

rovaniemi-pello-gällivare-kiruna

Det kan virke som vi kjørte til Gällivare i går, men vi kjørte jo også videre derfra til Kiruna. Det var til Kiruna vi skulle, jeg bare prøvde å si noe om at selv Gällivare som er så langt inni svenske granskauen som man kan komme, er umiskjennelig svensk. Og ganske koselig. Jeg ser jo ved annen gangs gjennomlesning at det ikke kom helt klart fram i teksten.
Nå, Kiruna. Det laver ned. Ikke så bra for fotografen. Ikke så bra for moralen i gruppen. Transportavdelingen fikk kjørt seg i går, siden researchavdelingen som vanlig hadde kokka på leggen. PR- og underholdningsavdelingen hadde en topp rundt klokken tolv etter en kopp kaffe, men var i sørgelig forfatning resten av dagen. Deilig å komme fram i allefall.
Kan se ut som det blir innedag i dag siden snevær strengt tatt har begrenset sjarm i juni. Vi håper på mindre sne i morgen.
Men fine gruver, det skal de ha. For den som liker sånt.

bzzzz

kjørte fra roi i dag, lang dag i blikkboks mens naturen suste forbi.
Gällivare, svenske saker osv. Sliten i hodet.

Roi enda

Bookingansvarlig har hatt det vanskelig i det siste, det er ikke ett ledig rom å oppdrive hverken i Lule eller i Kiruna. Ikke kan man skylde på researcgruppen heller. Det så en stund ut som telt ble løsningen, men så ble oppgaven outsorcet til utlandet og da løste det seg så vidt og på hengende håret. Det vil si, ikke i Luleå, så det går ut, der måtte vi sove under en busk og med så mye høyteknologisk utstyr som vi har med ble det vanskelig. Ikke vet jeg hvorfor hele nordsverige plutselig er fullt, det kan være at ryktet om vår høye brødristerstandardkrav har løpt foran oss, eller så er det turistene som er på ferde.
Litt synd med Lule som jeg hadde gleda meg til, men æh pytt.
I morgen går ferden ut i verden igjen, vi måtte bli en ekstra natt her i Rovaniemi siden det ikke var mulig å bo noen andre steder på hele nordkallotten. Jævla turister.

Og sånn ser det ut til å fortsete så vi kommer nok hjem litt tidligre enn varslet.

Roi

Og da var vi i Rovaniemi med handlelister fra fjern og nær.
Når man døper om torget sitt til Lordi-torget, da er man ganske innsausa i turismeindustrien sin. Rovaniemi er liksom selve kroneksemplet for meg på alt jeg er skeptisk til i turismen, og Finland i seg selv og nordfinland i sær er selve skrekkens eksempel på alle fellene man frivillig kan gå i. Og likevel liker jeg Rovaniemi.
Men selv om det er masse turister her blir de butikkansatte like forfjamset hver gang de spør om de kan hjelpe meg med noe og jeg svarer på engelsk.
Jeg har vært og handlet meg litt nemlig. Jeg trengte noen jumpere, så jeg har vært og kjøpt fire kortermede overdeler av forskjellig slag. Det slår ikke feil det der, jeg handler aldri det jeg trenger. Og spekklaget er ikke ritig så tykt enda at jeg klarer meg uten klær. Dessuten er det fint å handle litt mens Morten springer rundt og tar bilder av hus med sære takformer. Men så nøys jeg på meg neseblod og måtte gå hjem på hotellet og ordne opp.

Ellers går det bra, bookingavdelingen er litt misfornøyd med researchavdelingen, men researchavdelingen er også litt misfornøyd med researchavdelingen. Og pr- og informasjonsavdelingen holder koken. Transportavdelingen har fri et par dager nå, så innkjøpsavdelingen får gjort jobben sin.

Kemijärvi

For en underlig liten plass. Eller, større enn Kirkenes, så liten får jeg kanskje ikke lov å si. Jeg lurer på om turister har samme inntrykk av Kirkenes som vi har av Kemijärvi. Lite, slitent, bortgjemt, og hele tiden lurer man på hva folk egentlig gjør her. Hva skal de nå bo her for da?
Vi gikk forbi en Levisbutikk som hadde måttet gi opp. En del finske kjedebutikker. Lidl. Det er nok på mange måter akkurat som Kirkenes, bare at for meg er Kirkenes uendelig mer sjarmerende. Og det skyldes nok kun det faktum at jeg ikke er turist og vet hva det egentlig går i.

Krisefinsken måtte frem her, vi spiste på en pub i går. Jeg klarer vel å si akkurat det samme på finsk som jeg klarer å få frem med tegn- og kroppsspråk, men jeg virker litt mindre tulling når jeg sier pepperbiff enn når jeg mimer det. Og så fikk vi noen øl og så var vi fornøyd.
Men jeg tøver litt med "god morgen" og "god grøt". Ikke at vi var på puben til lyse morgen, men ved frokosten i morgest. Hyvä huomenta er vel god morgen, men hva med hyvä aamulla? Hva betyr det igjen? Hm. Får slå det opp.

Oppdateringer fra pr- og underholdningsavdelingen

...som Morten kaller meg.
Vi er altså i Levi.
Det jeg synes er interresant med Levi, som anti-turismeforflatningsagent, er at stedet Levi er et turiststed. Man tok ikke et sted som hadde synkende industri og bygget det om til et vintersportssted, med gamle fabrikkarbeidere og menn fra skogen omskolert til å behandle turister på lokalkolorittisk vis, man bygde et helt nytt sted. "se, det var en fin bakke, vi hogger ned trærne og lager skibakke og så bygger vi en by her." Tror jeg noen sa. Og så ble det sånn. Det er et vintersportssted, så vi bor latterlig bilig på et veldig fint hotell. Ettersom det jo er sommer. En annen ting er at i sentrum, som består av designbutikker, irske pubber, sportsbutikker og pizzaresturanger, er det ikke lagt opp til noe gress og blomster og tøv mellom husene, for når turistene er her, er det jo uansett snø overalt, så hele sentrum (som er stengt nå) ser ut som det er trøkt ned i ei sandkasse med pukk.
Jeg vil tro de fleste som jobber her bor i kittilæ eller omkring, Levi virker ikke som et sted man bor, Levi er liksom fabrikken, og så bor man andre steder. Jeg synes det er en veldig bra ordning.

Nå er fotografen ute og jobber i gatene, jeg sitter inne på Levi k5 og jobber, jeg oppdaterer jo. Og så lærer jeg meg med macen, jeg er fornøyd vil jeg si, begge de to andre maskinene jeg har kjøpt i løpet av de siste fire månedene har vist tegn på svekkede evner i løpet av de første timene, her er det åpenbart at alt som virker pussig skyldes mine egne evner. Så, helt klart fornøyd med mac, men skjønner absolutt ikke at dette er noe å bli religiøs av.



Først skjønte jeg ikke hvofor jeg hadde tatt dette bildet, men det er rompa på en elg inni skogen der en plass.

Herved konvertitt

Egentlig skulle jeg skrive offesielt, men jeg er for trøtt til å stave rett.
Men uansett så har jeg nå skifta til mac. Jeg håper den holder. Jeg sier, jeg håper den holder.

Og så har jeg forlatt kirkenes og er nå i levi. Det er et ganske interessant sted. Men jeg er kanskje for trøtt til å skrive et interessant innlegg om det. Selvom jeg burde. Kankje i morgen når fotografen er ute og gjør jobben sin.

Tilbake i virkeligheten

Jeg elsker Kirkenes.


Bare synd jeg for eksempel har glemt cs3pakken jeg styra så mye med å få tak i fra en kompis i går. Og synd ingen andre jeg kjenner i Kirkenes bruker mac. Kjempebra Silje.

På flyet satt jeg sammens med en svenske. Han insisterte på å snakke engelsk.
Jeg begynte å nyse og så måtte jeg spørre ham om han hadde katt. Han skjønte ikke hva katt var. Så da ble det engelsk. Men da pappa kom og hentet meg og jeg fortalte historien, skjønte ikke han heller hva katt var. Så kanskje det er meg.

Nei, det var svensken. Hva er det med dem og motviljen mot fellesskandinavisk?

planke, skarv, yucca, koreaner

Nå har jeg gått skytteltrafikk mellom her og skolen får å få med meg alt pikkpakket, som for en stor del er plankebiter. Det må nok egentlig se ut som jeg driver og stjeler et bygg, bit for bit. I går ble jeg tatt bilde av en koreaner.
Det vil si, hun tok egentlig bilde av meg fordi hun syntes det var så søtt at jeg hadde laget meg bæresele til plankelasset mitt. Det vet jeg bare fordi jeg strengt tatt kjenner henne. Men likevel, jeg ble tatt bilde av av en tilfeldig forbipaserende koreaner.
Jeg synes det er fint å ha litt planker. Eller materialer da. Litt eik og litt bøk og noe bjørk. Planker er fint.
Mulig dette startet allerede da jeg var liten og vi dro på besøk til tante Ruth og jeg pleide å få planker av onkel Grabben. Når de andre bare tjatra i vei pleide vi å ta oss en tur ut i vedskjulet og så fikk jeg en planke.
Jeg husker en gang hadde pappa tatt planken min og brukte den til å støtte opp en yuccapalme. Uten å spørre meg. Som om det var en hvilkensomhelst planke.
Jeg tror nok jeg protesterte men jeg vet ikke hvor vellykket det var, jeg var bare to og ikke helt trent i skarpe formuleringer.

Men nå har jeg mitt helt eget lass med fine planker, og ingen yuccapalmer. Og dessuten en ganske fin skarv som onkel Grabben skar ut til meg.
Skulle ønske jeg hadde en vedsjå også.

Jeg får ALDRI snakke med den skarpeste kniven i skuffen!

Hver gang jeg ringer og skal snakke med folk om saker som er mer komplisert en "ja" eller "nei", får jeg snakke med sirupsboksen.
Det ender alltid med at JEG føler meg dum, iallefall etter å ha spurt Hallo er du der, en par tre ganger.

Jeg bærer og bærer meg

I dag har jeg vært flere runder på skolen for å bære hjem aluminiumsstøp og pinner og arbeidstøy og flere runder skal det bli. Problemet er egentlig mest møblene jeg har laget, ikke vil jeg kaste dem, og ikke har jeg plass til dem. Uansett hvor grasiøst man snur seg dunker man bort i et bord eller en stol eller en lampeskjerm eller en knaggrekke som det på ingen måte er plass til.

Og så har jeg funnet ut at jeg slettes ikke kommer hjem fredag, men torsdag. Det er godt det er noen i husholdningen her som har styr på datoene.
Jeg kommer bare hjem og snur før vi legger oss på hjul i de finske skoger, men jeg hadde tenkt å klemme inn et møte med fr mor og hr stefar og hr far.

Mamma driver og kommuniserer med meg via sms. Det er fint, hun får meg til å føle meg som et orakel. Hun spør sånn, hvor var det redwoodtrærne var, hva betyr allegro, hva var den hunden som var så fin som jeg likte så godt slags rase, hva er det det heter igjen den musikktingen som alle går med i ørene, hva slags program var det som var svart i starten men å kom han mannen med de store øynene, og lignende. I følge huskjæresten stiller jeg spørsmål omtrent i samme ordelag, en masse impliserte greier som jeg regner med at tilhøreren har styr på.
Og de har de jo ærlig talt oftest, de må bare klage litt over uortodoks spørsmålsstilling likevel. Bortsett fra slekta, de svarer med en gang.
Jeg tror det var Per som spurte tante Jorunn hva loiloiene hadde som ikke het støvsuger.
Og tante skjønte jo at det var sneskuter han mente.

å vor dan skal det te gå

Ettersom jeg har sagt Vik fra meg Satan til Khib, det vil si, ikke søker master, har jeg jo ikke lengre noe arbeidspult eller verksted noe steder, så jeg må bære hjem strips og møbelsjablonger og pinner og malingsrester og strykestivelse og kurvelinjaler og harpiks og en pose med høvelspon og noen duker og avkapp og arbeidstegninger og og og, og her hjemme har jeg jo egentlig ingen steder å ha det.
Så jeg begynte å rydde pulten her hjemme, vi har en pult på soverommet nemlig, men den er plassert under trappa og er veldig veldig støvete på grunn av det, ettersom alt støvet i trappa flyr ned på den, så den innbyr ikke til så mye arbeid. Men et sted skal man jo ha lampeskjermskjelletter og tusjer og isoporkuler og gamle silketrykk, så jeg satt i gang med å rydde. Det vil si, det var egentlig mer organisering enn rydding, og organisering er jo gøy. Men jeg holdt på veldig veldig lenge før det ble noe orden på det, så SÅ gøy var det til slutt ikke. Men det ble bra! Alt var stablet og pent og organisert, om enn trangt og med absolutt maksimal plassutnytting. Jeg var veldig fornøyd, helt til jeg innså at jeg faktisk ikke hadde rørt posene med greier fra skolen enda.
Og ikke har jeg henta hjem alt jeg har der heller.

Kaste? Nehei.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...