informasjon: ut

plutselig har jeg bittelitt sommerferie!

og det var i dag. Og morgen skal jeg jobbe bare bittelitt, og så skal det være helt fri i helgen.
Wihi!





Innlegg nr 2000! Bloggen åtte år! Wihi! Woho!

Jeg har brukt ganske mye konsentrasjon for å få innlegg nr. 2000 til å falle på denne dag. Tenk, bloggen åtte år.

Så mye konsentrasjon at jeg overhodet ikke har tenkt på hva dette innlegget skal handle om. Ja, var ikke det typisk. Jo, det var det.
Typisk både meg og bloggen.
Et sånt blogginnlegg bør vel inneholde noen ord om den spede start, kanskje litt om lesere og statistikk, ja helt klart statistikk av noe slag, minneverdige opplevelser, minneverdige blogginnlegg, prøve å få nevnt både Myrsnipa og Elisabeth og Påskeharen og Niklas Gjørmefot som er så flinke å kommentere hele tiden, ja, og Bergljot og Fru Storlien, og MM og A og Yrg stikker da også innom innimellom, og en annen Silje, og en annen Silje til, men neida. Det krever jo både research og tankearbeid, og som vi alle vet: det er det lite av her. Iallefall lite research.

Istedet har jeg tenkt å lage en liste litt sånn på sparket, for det kan jeg jo.

1. Ting jeg vil oppnå når jeg skriver: (men ikke nødvendigvis i samme post)
a) at jeg om noen år kommer tilbake og husker akkurat hvordan det var
b) kommentarer
c) å få folk til å humre litt
eller
d) at Påskeharen sier at det var fint.

2. Ting jeg som blogger blir skikkelig glad for:
a) når folk legger seg i selen for å gi meg tilbakemelding. Enten at folk som vanligvis ikke kommenterer kommenterer, eller at folk gir meg tilbakemelding via andre kanaler.
b) ok, at Påskeharen sier det er fint
c) lenker. Jepp.
d) når kommentarfeltet blir kuppet av kirkenesere som vil snakke om andre ting.
c) når folk blogger i kommentarfeltet (ok, det var litt d) over den)

3. Ting jeg er litt redd for:
a) å bli for personlig
b) å få for mange lesere faktisk. Tenk om jeg bare blir ufri.
c) at bloggen plutselig skal bli borte i en kræsj
d) at folk blir fornærmet hvis jeg ikke kommenterer på kommentarene deres. Men ofte står de så fint for seg selv.

4. Ting jeg ikke liker
a) når jeg bare tørrskriver 
b) når jeg oppdager en kommentar ukesvis etter at den ble skrevet
c) spam og juksestatistikk

5. Ting jeg ikke helt mestrer
a) å kommentere hos andre. Ofte virker det som om man bare skal si sånn "hahaha! Gud så artig du er!" men jeg liker jo best å blogge i andres blogger også.
b) den der følgergreia
c) sannsynligvis en del sånn bloggikette
d) enkel setningsoppbygging og kontinuitet uten villspor. Samt korrekturlesning på egne skrivefeil. Blæ.

6. Ting som får meg til å holde på med dette:
a)1+2 såklart, men også
b) mine faste kommentatorer. Takk! Åh, takk! 
c) når jeg leser gamle blogginnlegg og blir glad for at jeg skrev det ned sånn at jeg husket og husker det
d) ven til a SJON
e) skrivetrangen. Hva er det med den egentlig.






T-bane

I dag på t-banen satt jeg ved siden av en fyllik. Hvis de er veldig fulle blir jeg redd for at de skal spy men han var bare litt på en stille snurr. Han traff noen andre fylliker som spurte ham hvor han skulle og han sa nei, han skulle bare "åke".
Ja, det er fint å bare åke ble de enige om. Jeg tenkte at det er en fin tanke, at man ikke sitter på t-banen og venter på stoppen sin, men at man sitter på t-banen. Punktum.

De andre fyllikene var høymælte og veivete og gikk for å være høymælte og veivete for seg selv, i en annen vogn.

Nabofylliken min satt og stirret på en liten lommekalkulator hele reisen. Vi andre satt og stirret inn i smartofonene, han tok fram en liten lommekalkulator i kalkulatorlomme, stirret på den, åpnet og lukket lommen litt, trykket litt da og da.
Jeg ble veldig lei meg.




Livet på Stokkeholmen

I går var jeg og tok en avskjedsøl med en kompis. Jeg synes ikke jeg har gjort noe annet enn å ta farvel med folk siden vi sluttet på Konstfack. Han her skal flytte til London. Og ølen skulle tas på Telefonplan, der Konstfack ligger, på den bar vi av åpenbare grunner pleide å gå mye på. Det er et stykke fra der jeg bor men hva gjør man ikke for en øl.
Jeg hadde dette med opptøyene litt i bakhodet. Planen var å ikke komme så altfor sent hjem.
(planen gikk forøvrig gaiken)
Men da vi satt der i sommerkvelden, utenfor baren utenfor min allfarvei, og drakk øl og prata skit, rulla den ene fullasta politibilen etter den andre forbi. Igjen og igjen. Dette stussa jeg veldig på. På Telefonplan? Hva gjorde de der, det er jo ikke akkurat en Farlig Forstad, det er jo bare litt sånn overforhipstret? Politiet altså, og alt de finner på.

http://www.dagbladet.no/2013/05/26/nyheter/utenriks/sverige/stockholm/opptoyer/27359936/

Men joda, de visste nok hva de holdt på med. I Skarpnäck derimot, hadde det vært stille hele natten.
Jeg har altså en tendens til å oppsøke bråket. Det er noe helt nytt jeg har begynt med.
Men nå er det skikkelig skitvær. Så da regner jeg med at det roer seg litt både her og der. Jeg skal holde meg hjemme. Og utenfor fare.

gode venner åt det de fikk

Jeg har lyst å gå ut på verandaen men det var nettopp en bie der og jeg vet ikke helt hvor den ble av.
Altså, det er mulig den sitter og tørker seg på en hemmelig plass og så plutselig begynner å fly omkring for jeg redda den nettopp ut av en blomsterpotte med vann, med en lang pinne. Grøss.
Man kan jo spørre seg hvorfor jeg som er så redd for gule og svarte innsekter skal drive og redde dem når de holder på og tar livet av seg selv, men jeg klarer ikke la være å synes synd på en bie som kravler for livet og det er jo ikke bien sin skyld at jeg er så redd for den.
Sukk. Så nå tør jeg ikke gå ut på verandaen.

Middagen i går gikk fint, ingen katastrofe men jeg har vel laget bedre elg også. Jeg var mest opptatt av at jeg hadde en flis i fingeren. Først prøvde jeg å få den ut med en kniv, så kontaktet jeg en av middagsgjestene for å få henne til å ta med en nål, så glemte hun til sin forskrekkelse nålen i sengen sin (!) og så prøvde jeg å slipe til en bit ståltråd, men det fungerte heller ikke. Så la jeg en potetbit på flisen for jeg mener vagt å huske at da skal flisa komme ut av seg selv, men det er kanskje ikke sånn at den bare popper ut på sekundet, så det hjalp heller ikke. Men det var en trivelig middag bak alt dette mye viktigere.
Jeg kom ganske sent hjem og det hadde jeg vel egentlig ikke tenkt, ettersom jeg bor i en av disse bydelene der de driver med steinkasting mot diverse, samt bilbrenning, men det gikk nå helt fint det da.
Første kravalldagen kom jeg også hjem grusomt sent, og da ante jeg ikke noe om opptøyer, jeg bare syntes det var bittelitt pussig at jeg var den eneste på t-banen.
Dumme nordmann.

Nå skal jeg gå og spane på verandaen min. Husj med seg bien.

Spennende interiør!

I dag har jeg kommunisert ganske mye med Samisk Myteknuser. (haha lurte dere med overskriften)
Og det synes jeg er så bra. At man kan. Vi blir riktignok ikke helt enige (=de vil ikke forandre hele nettsiden og oppsettet til det jeg vil ha, nemlig en saklig informasjonskanal til bruk som kildematerial i debatter, men heller satse på å være et slags fyrtårn som skal belyse at det eksisterer endel myter rundt det samiske) men jeg er veldig fornøyd med at det er så lett å komme med innspill. Selv om det ikke nødvendigvis er det samme som å få absolutt gehør for det man påpeker. Som jeg jo vil ha. Jeg mener, det er jo åpenbart at det er jeg og mine meningsfeller, som synes at det blir litt for forenklet, som har rett.
Men vi går jo ikke i 10a.

Uansett, jeg har større bekymringer. Det skulle man ikke tro.
Men i morgen skal jeg lage elg til hele iaspisgjengen.
Hurra.
Det er ingenting jeg hater så mye som å lage mat. Det er ingenting som gjør meg så sur, stressa og som får det til å prikke så intenst i øyenbrynene som når jeg må prestere på kjøkkenet.
Og jeg har meldt meg frivillig. Heldigvis har jeg mulighet for å ha både mamma og pappa på telefonsupport, og heldigvis er jo iaspisgjengen folk som snart drar sin vei, i tilfelle det går gaiken.
OG ingen av dem har spist elg før. Så jeg kan si Hæ? Joda den skal være liten og svartbrent, det er sånn vi spiser det. Her, ta litt mer flytende gulrot!

I morgen altså. Hjelp.

dette kunstnerlivet altså

Høh. Vanligvis har jeg et visst antall treff på et innlegg, og et visst antall treff på bloggen i tillegg. Innlegget om Samisk Myteknuser har fire treff. Det er ny bunnrekord. Og en ekstrem bunnrekord altså. Det betyr vel at ingen vil lese mer om samer nå, men ettersom jeg ikke er et velgeravhengig politisk parti, men meg, kommer jeg til å fortsette med det jeg tror på likevel.

Men ikke i dag.
I dag skal jeg skrive litt om livet som kunstner. For det er ikke lett. Håååå nei. Og nå tenker jeg ikke på Økonomisk Angst, men på organiseringen. Arbeidet. Hur gjör man? Altså ikke hvordan maler man akvareller, men hvordan skal man få avsegstyrt en arbeidsdag?
Selv har jeg hatt en tendens til å kopiere andre. Enda jeg faktisk vet at det ikke fungerer.
Sånn som på atelieret nå, så er det sånn at de andre er der hele tiden. De kommer kanskje litt senere enn meg, for Luther får jo spader om jeg er der senere enn ni, og så er vi der til sånn ti-elleve på kvelden.
Og det funker ikke for meg. Det funker for reptilhjernen, men jeg synes Hodet er umulig nok i seg selv om vi ikke i tillegg skal ha besøk av primitive slektninger som ikke har noe positivt å bidra med. Likevel, ettersom de andre får det til så tror jeg at det er sånn man må gjøre det.
Men jeg er jo meg og ikke dem. Så da prøver jeg å ta hensyn til det.
Prøver, lykkes ikke. Og det er ikke akkurat en ny problemstilling heller. Sånn her har jeg alltid vært.

helt jævla underlig at det skal være så vanskelig

Men det er det altså. Litt av problemet er vel også at man forventes å være litt sosial. Deler av denne 14timerarbeidsdagen kan enkelte ganger bestå i å gå på en åpning eller en screening og jeg har rett og slett ikke lyst å fore reptilhjernen med alkohol. Ikke er jeg egentlig så overvettes sosial heller, for å være ærlig, men det er desverre ganske viktig å få til denne biten av kunstnerskapet. Da blir det iallefall viktig å klare å legge opp til et arbeidsløp som gjør det vanskelig for reptilhjernen å finne deg.

Det er en rar jobb.
Og man må liksom finne den opp sjøl.



Samisk Myteknuser

I natt holdt Hodet meg våken med Økonomisk Angst.
Og jeg har ingen økonomiske problemer.
Men Hodet ville gjerne gå igjennom mulighetene for at det kunne bli Økonomisk Angst en gang i fremtiden. Kanskje det kunne bli vanskelig å få tak i penger? Og Kroppen bare ÅEH MEN HYYYYYSJ! Æ VIL SOOOVE! men Hodet ville gjerne gå igjennom dette nå, helst fram til pensjonsalderen og litt forbi.
For så viselig er jeg konstruert.
Dette har nok noe med å gjøre det faktum at jeg på den ene siden kommer fra en famlile der man har vært gavmilde med andre, men snål med seg selv, og på den andre siden kommer fre en familie med iallefall ett individ (la oss bare kalle ham "pappa") som er ganske god på katastrofetenkning.

Jeg forsøkte å avspore hodet. Jeg orket ikke mer Økonomisk Angst. Samiske saker er et ganske bra agn som Hodet gjerne biter på, så jeg serverte Samisk Myteknuser.
Det er faktisk en webside: samiskmyteknuser.no og Hodet hadde bala litt med den tidligere på dagen.
For det første så synes jeg det er et knallbra tiltak. Dette er  noe som trengs. For det andre så ble jeg litt skuffa.

Jeg vet ikke helt hvordan Jurddabeassi og Antirasistisk senter har tenkt at denne siden skal fungere.
De færreste Feilinformerte vil vel søke seg til denne siden selv, så det må jo heller være et verktøy for å styrke sin egen kunnskap og sine egne argumenter.
For min egen del behøver jeg en myteknuser når jeg kommer over en påstand eller havner i en debatt der det florerer av feilinformasjon. Jeg hadde jo et prosjekt en stund som gikk ut på å følge opp samiske saker i media og informere saklig om faktafeil i debattene. En myteknuser hadde vært et fantastisk verktøy da.
Men denne Myteknuseren hadde jeg nok vegret meg for å lenke til. Og nå må vi huske at siden egentlig ikke er lansert enda, dette er en prelansering, og jeg bare har lest to av myteknusingene.
Men de to er ubehagelig flåsete, halvkonfronterende og holder ikke den saklige tonen man skulle ønske seg. Om man havner i en nettdebatt om samiske saker er nivået ganske lavt. Både med tanke på kunnskap men også med tanke på, skal vi si, tiltaleform. Jeg synes at denne myteknusingen legger seg litt på dette nivået. Ikke med tanke på kunnskap, men den holder litt samme tone. Og det synes jeg ikke er konstruktivt. Om noen begynner å mase om mine særrettigheter som same vil jeg ikke vise til en side som sidestiller samemantallet med valgmantallet til Statskirken. Man kan konvertere eller finne troen, gå inn og ut av trossystemer uten at noen nødvendigvis godkjenner ektheten i din tro, og iallefall blir det ikke forlangt at din bestemor skal ha hatt samme tro i barndomshjemmet for at du skal få melde deg inn i statskirken og stemme ved kirkevalg.
Det blir ikke nødvendigvis helt feil sammenligning, men den blir altfor svak.

Og for meg ville det heller ikke funket å vise til en side som holder denne tonen:
"Vel, da så. Da sier de jo at vi uansett bare lyver. Så hva kan vi egentlig svare. Vi kan kanskje svare tilbake at konspirasjonsfolket «vet at de sjøl lyver, men sier det ikke åpent»? Det får vi håpe for deres del, for hvis man virkelig tror på Den Store Samekonspirasjonen er man så paranoid at man sannsynligvis ikke tør gå ut døra om morgenen."

Men. Hittils har de bare publisert to knusninger. Jeg kommer til å følge med videre og håpe på større saklighet. Jeg liker at de prøver, jeg liker ideen, og jeg liker at de lenker til fakta og har referenser.
Og så håper jeg virkelig at det tar seg opp, og hvis det ikke gjør det, at de klargjør at målgruppen er ungdomsskoletrinnet og at jeg er på bærtur i min kritikk, for sånn som det står nå fungerer det ikke helt for meg iallefall.

Og jeg vil gjerne ha et fungerende verktøy, for den etniske spenningen i Sápmi og tilgrensende områder er mer reell en min Økonomiske Angst.







Ferdigfeira!

Joda, jeg feiret søttenemai jeg, hørte på Stolzeberg, og gikk i "kø" opp til Skansen som Risten til sin egen irritasjon hele tiden sa. "Tog" skulle det jo være. Men det var jo litt "kø" for to stykker som er vant til å gå fort, fort, bestandig.
Jeg syntes det var fint. Og jeg fikk både is og vaffel og jus og når de andre dro for å drikke øl dro jeg på jobb, for jeg er litt sånn kjedelig av meg. Eller jeg vet ikke helt hva som slo inn, jeg følte vel at søttenemai var avsegstyrt på dette tidspunkt.

Som koftekledd er man jo på ingen måte usynlig. Jeg og Risten ble mye fotografert og det er helt greit når folk spør (eller jeg ble veldig akutt oppmerksom på hvor skjevt jeg hadde hengt på meg koftesjalet hver gang det skulle foreviges) men når de ikke spør og bare følger etter en og knipser når det er helt tydelig at man ikke vil bli tatt blide av, da er det ikke greit. Risten er veldig flink til å si ifra da. Jeg vil bare gjemme meg.

Dette var heller ikke greit men så uttafor alle grenser at jeg ble for perpleks til å reagare, mest litt lattermild:
På morgenen tar jeg t-banen inn fra Skarpnäck. (På perrongen i Skarpnäck leker vi alle "titta inte på samen"-leken.) Ved Björkhagen setter det seg en dame ved siden av meg. Jeg sitter nå der i kofta mi og stirrer ut av vinduet når jeg hører et KLI-KK rett i øret. Jeg snur meg og ser profilen til hun dama stirrende stivt rett framfor seg og også mobiltelefonen hennes er rettet mot meg og som lynraskt blir skjult igjen.
Jeg fortsetter å stirre på henne, hun fortsetter å stirre rett fram.
Makan.
Ape kan du være sjøl.

Men mange, både svensker og rogalendinger, kjente ikke igjen kofta som kofte. De trodde det var en norsk folkedrakt og det synes jeg er litt rart, men nå har det jo ikke sjøsamer i Sverige og kofta mi ser nok litt sånn der fremmed ut for en som er vant til sydiskofter eller karesuandovarianten. Rogalendingene kan jeg ikke svare for men kanskje man mente dette måtte være finnmarksbunaden. Jeg skjønner at en sånn der rak holbi kan være litt forvirrende når man er vant til pute/gardinvarianten.
Men! ETT mennseske kjente igjen kofta som noe veldig hjemlig noe, hun var nemlig fra Bugøynes og vi hadde felles kjente. Og hadde jeg ikke sprunget rundt i Sør-Varangerkofta i "køen" så hadde jo aldri hun kjent meg igjen og jeg hadde aldri fått den praten, så det var fint!

Her kommer et blinkskudd fra dagen:
Nei. jeg vet. Det er ikke engang skarpt. Som en venninne av meg sa: kunne du ikke få noen andre til å ta bilde av deg??? Og VELdig fint med det der gule du har gjømt deg bak!
Og joda, det finnes jo opptil flere bilder som andre har tatt, men...ja, de bildene har jo ikke jeg tilgang på.

17.mai i utlandet. S v e r i g e, faktisk.

Jeg har etterhvert erhvervet meg et komplisert forhold til 17. mai.
Før var det så lett atte, eller, tungt atte egentlig, for jeg spilte jo tuba og da var det å drasse rundt på halvparten av sin egen kroppsvekt i morratog, skoletog, dukkevognstog og folke(vogns)tog, samt gjerne en gjesteopptreden på Jakobsnes eller Svanvik også. Mens man går i takt og får trødd av seg skoene av aspiranter.
Ble ikke så mye energi til overs til tenking i tillegg.

Etter som årene har gått har jeg samlet på meg endel søttenemaier i utlendighet. Noen har jeg feiret, andre har jeg oversett.
I år er jeg i Stockholm, og her er det jo helt ok at man er norsk så lenge man ikke går rundt og er stolt av det. Det har gjort søttenemai uhyre komplisert. Å, gi meg en tuba!
Det vil si, jeg farer litt med løgn. Egentlig syntes jeg søttenemai var helt ukomplisert, det er bare å la være. For det første er jeg mer nordnorsk og same enn norsk, og kjenner meg veldig ofte ikke igjen når "det norske" presenteres, og for det andre er jeg helt med på å se på søttenemai som en kvalm sjølfeiring av et oljestint folk.

Men altså. Ærlig talt.
Ta nu åsså slapp han av!
Når jeg tenker meg nøye om så tror jeg ikke barnetoget på Sunndalsøra eller dukkevogsntoget i Kirkenes er den største trusselen mot fred, kulturell forståelse og akseptanse. (Så lenge alle får vifte med de flagg de vil altså.)
Og egentlig så tror jeg ikke bunader og pølse i lompe er så subversivt heller.
Kanskje er det heller sånn at jeg har begynt å se på meg selv med svenske glasögon og bare er redd for den der latterliggjøringen som avogtil oppstår mellom to broderfolk. Og så sendte Risten Anne en melding med beskjed om å få på seg kofta og stille opp for å høre på Stoltzeberg og gå i tog med resten, og på en måte vil jeg overhodet ikke og synes det er litt i meste laget at vi skal gå hen og feire søttenemai i Stockholm, svenskers hovedstad i svenskers fødeland! Men da så Risten Anne: søttenemai som er sååå koselig!
Og sånn kan man jo også se det.

Jeg skal jo ikke akkurat ut og demonstrere med de andre ultranasjonalistene. Og jeg har ikke problemer ett sekund med å være med i Sameforeningen, så hvorfor det skal være så mye mer komplisert sånn med tanke på sjølgodhet og eksludering, det der å gå i tog med andre nordmenn, har vel bare med et ervervet brilleglass å gjøre.
Og så er det vel viktig å vise fram kofta der og. Tenker jeg.

Så. Hurra for søttenemai!
Lålelåle lå!
og ikke minst: Ka farsken!

effektivitet

Også i går insisterte reptilhjernen på en liten gjesteopptreden. Kommer meg rett og slett ikke hjem i tide. Og så gjorde jeg det kunststykke å servere den alkohol, noe den satte så stor pris på at den har vært med helt fra starten i dag.

Det setter ikke jeg så stor pris på.
Men hvis den tror at det blir mer alkoholservering tar den feil, så vi blir vel kvitt den sånn etterhvert.


Reptilhjernen sier voi og voi (øh, tror jeg)

Altså jeg liker jo ganske godt å jobbe. Det er vel omtrent det artigste jeg vet.
Det fører til at det kan bli ganske lange dager. Særlig om det for eksempel er litt rotete hjemme og huskjæresten har bortevikariat og jeg prøver å unngå en situasjon der jeg forventer av meg selv at jeg steller istand middag. (Jeg hater å lage middag til meg selv. På søndag spiste jeg råtten salat for å unngå det. Det er nytt lavmål.) (Ja, råtten. Den var delvis flytende. Jeg overdriver ikke.)
(Altså når jeg skriver at huskjæresten har bortevikariat så høres det ut som han har en annen kjærest. Det har han jo ikke. Men han er ikke her.)

Ok, nå skrev jeg meg helt bort. Men det er faktisk poenget.
For det som skjer når jeg kjører så lange dager på ateljéet, er at reptilhjernen overtar på et tidspunkt. Det er ikke særlig effektivt. Ikke er det effektivt jobbmessig, og når jeg kommer hjem er jeg så kokt i hodet at jeg ikke klarer å holde på en tankerekke engang. Og jeg oppdaget nettopp at jeg sitter her med ytterjakken på. Og det er en time siden jeg kom hjem.
Men joggebukse, se dét har jeg klart å skifte til. 

Det kan altså bli for mye av det gode. Her skulle jeg skrive inn igjen noe med reptilhjernen men det ble borte for meg. Og så hadde jeg pønsket ut en elegant men nå glemt overgang til

at jeg hadde så mange treff på bloggen i dag, på gårsdagen innlegg om å være nordnorsk og å være same i samme koftekropp. Og fine tilbakemeldinger! både her men også i andre kanaler. Og det synes jeg er så fint, når folk går tilogmed omveier for å både gi tilbakemelding og for å spørre hvordan man følger bloggen. For jeg har jo vært så gammeldags at jeg har ikke lagt inn noe mulighet for det. Men nå har jeg altså henta opp den der følger-knappen, som jeg ikke helt aner hvordan fungerer, men nå er den nå der. Til venstre. Eller høyre. Nå tenkte jeg at nei venstre for meg blir jo til høyre for den som leser....
det vil si, det var det nok reptilhjernen som tenkte. Jajajajaajaaja den der følgerknappen finnes nå der iallefall og det har den ikke gjort før. Så er alle absolutt opplyst om det.
Og så tror jeg at jeg må få av meg ytterjakka og gå og legge meg før jeg bikker.
Takk for i dag.

Om det der samiske. Mer lappegnag.

Jeg leste engang et blogginnlegg om det å være same, som ble fulgt opp med en kommentar i kommentafeltet som var sånn: jajajajaJA, men jeg skjønner ikke at samer må være så....samiske lizzm???
Og det er jo ikke et vidunderlig originalt menneske som har skrevet det, det er et argument man støter på ofte og i mange sammehenger. "Det er ok for meg at du finnes, men må du absolutt være så samisk/homofil/kvinnelig/transete/valgfri oppfattet ikkenormativ benevning?"

Ja.
For tenk at vi må det.
Ellers er det knappest noe vits å være akkurat det man er, hvis man må drive å passe seg for i hvor stor grad det vises, i tilfelle det støter noen som i prinsippet ikke har noe i mot oss altså.
Og faktisk er det ikke derfor du kan møte meg i både kommager og luhkka og det som verre er. Det er ikke fordi "jeg absolutt må være så samisk". Det er fordi jeg synes det er fint. Knallfint, faktisk. Og hvem vil ikke være fin? Jeg vil være fin!

Og så er det en ting til. Og dét har med det å vises å gjøre:
Min nordnorske identitet er vel så sterk som min samiske. Jeg er finnmarking før jeg er noe annet. Men så har det blitt sånn, gjennom årtier og århundrer med etnisk forskjellsbehandling, år etter år med skam og aktiv glemming og polarisering, at det å ha en nordnorsk identitet nærmest inkluderer en avstandstagning til det samiske. I Nordnorge er det nordmenn, og samene. Og så er det jo en god del blandings da, men de er liksom ikke verken det ene eller det andre, det vil si, det er det ene eller det andre. Man er lapp, fordi det er noe alle vet, at det der er egentlig ei lappeslekt, uansett hvor mye man går i dress og feirer søttenemai så unnslipper man ikke samfunnets kunnskap om slekten,
eller så er man for guds skyld ikke lapp, finnes ikke sameblod i min familie, hysj med seg! Nå blir farmor hysterisk!
Skjønner? Man er bare nordmann så lenge man klarer å ikke være same.

Så da tar man fram helgelandskongene og Petter Dass og handelshuset Mack! Tore Hund og nordlandspols og pomorhandelen og Vardøhus festning! Skjithelveteskåken! Palatalisering og tonemdøvhet! Motstanden under krigen og finnmarkspors! Ka Farsken! KA FARSKEN! Leke med sprengstoff fra krigen! Ottar, grenseflyttinger og overmakten sørfra! Fiskeriet og torsken og Kor e hammarn Edvart! August og Landstrykere og tromsøpalmen og vinden i Bodø og isen som trakk seg tilbake for titusen år siden og Oluf og fiskarbonden.
Og midt i alt dette, er det veldig viktig for mange at man ikke er så mye som en tiendedels same. For da blir det liksom litt ødelagt.

 Jeg skjønner ikke hvorfor det ene skal utelukke det andre. Jeg mener...er det ikke en kortslutning her en plass?
Jeg er så lei av det. Jeg vil ha alt det der artige og fine nordnorske, all historien og alle historiene, for jeg HAR jo alt det der, det er nettopp dette jeg kommer fra, og det betyr ikke at jeg ikke er same. For det er jeg jo. Også.
Jeg har både handelshus og rallare og reingjetere og skolter og tilogmed svensker i de oppadstigende rekker. Og for meg betyr det ikke at jeg må være stille om han der som snakka samisk, bare fordi jeg er i slekt med han der som hadde handelshus og poståpneri. Sjøl om, la oss være ærlige, visse deler av famlilen nok helst ville ha hatt det sånn.
Stille.
Så da blir jeg nødt å vise fram det samiske for å ikke fortsette å skjule det.
Kofta mi betyr ikke at jeg tar avstand fra Elias Figenschou til fordel for Iver Jåks (okei, så foretrekker jeg Jåks)(altså hvem gjør ikke det), selv om jeg får inntrykk av at mange leser det sånn, men det å ikke gå i kofte impliserer nesten å ta avstand fra Jåks. Eller ofte.
Og det må det bli en slutt på/med.

Så.
Heia Nordnorge! Lålelåle lå!
Og ka farsken!





Jaha....?

Her på Stokkeholmen er kirsebærblomsblomstringen i Kungsträdgården en av de store vårfenomenene. DA er det vår da. Hu hei. Og knallrosa skyer på trærne. Ganske så vakkert.

Men jeg for min del lurer nå på en ting med disse kirsebærblomstrene. Hvordan kan det være kirsebærblomster når det aldri blir noen kirsebær?
Hæ?

Jeg tror noen har blitt lurt.

Koftesøm og pinnestønn

Det er veldig fint å ha en sånn der ambulerende koftesyerske i sin omgangskrets. I går kom hun hjem til meg, så på arbeidet mitt, bestemte at halvparten måtte gjøres på nytt, sydde med sine små pene sting der jeg hadde tenkt å sy med mine ikke fullt så små og pene, hjalp meg med kilene (gud som jeg hater doble kiler) og nå er det bare armene igjen. Og holbien. Og halsen. Og å rette til ryggen. Og sa jeg armene? De skal jo ha pynt både under og over for ikke å snakke om at de skal passe og tråkles og klippes og sikkert noe jeg har glemt men som Jeanette kommer til å påpeke. Men nå har hun hjulpet meg over mange hindre og jeg tror at nå kanskje....kanskjekanskje kommer jeg et stykke på vei før jeg setter meg fast igjen!

Her er bilde. Takk til anonym nestentenåringsmor for forespørsel!
Den der lille knørvingen i det røde silkebåndet over bisene skal jeg selvsagt fikse. Ja og så alt det andre som jeg skal fikse. Og avstanden mellom ryggstyggene ER lik, det er bare fotoet som får det til å se ut som jeg er en dårligere koftesømmerske enn jeg er. Det er riktignok veldig vanskelig å sy i alt dette glatte glatte glatte kunststoffet. Og min Bernina Magic fra 83 eller deromkring er magic på alle de gale måtene, men det går absolutt fint nok likevel. Vi syr så det spruter! 

Men ikke nå. For nå sitter jeg på jobb. Jeg fritok meg jo i går så da må jeg ikke ha fri når det er fridag. Fradag for fridag. Sier Luther. Som jeg har blitt mye flinkere til å ikke høre på. Og det er litt deilig å være her når nesten ingen andre er her.
I dag tar jeg bilder av det store prosjektet (stort som i tar stor plass) før jeg skal demontere det. Jeg får det rett og slett ikke til å bli bra. Det er mange bra ting i det, men i stort fungerer det ikke.
Rart det der, vanligvis er det sånn at om noen kommer og sier wow så bra, så tenker jeg ja wow så bra. Men ikke denne gangen. Jeg blir rett og slett ikke fornøyd uansett hva jeg gjør selv om alle andre er forholdsvis entusiastiske. I overigår var jeg så frustrert at jeg nesten måtte gråte. Så tok jeg en dag fri, og i dag står jeg her og ser på det og tenker at, nei. Jeg begynner med noe annet.

Så nå tar jeg bilder før jeg tar det ned. Og det er ganske mye jobb for jeg må slepe en bokhylle frem og tilbake og ut og inn på gangen for at den ikke skal bli med på bildet eller skygge for lyset eller stå i veien for kamerastativet. For ikke å snakke om alle pinnene som står her og der og linseluser.
Jeg kommer forsåvidt ikke til å legge ut pinnebildene. Jeg har ingen problemer med å framstå som en middelmålig men entusiastisk koftesyerske, men jeg er ikke helt klar for å avsløre meg selv som en middelmålig pinnestabler. Det er jo tross alt det jeg egentlig driver med. 
Heldige meg.


og sånn går det ikke:

I dag er jeg hjemme. Jeg er verken syk eller venter på en håndtverker, jeg bare får ikke til det jeg hadde tenkt å få til, og da kan det være lurt å legge bort akkurat det en stund. Men nå er det sånn at det jeg ikke får til, er seks kubikk, består av omtrent alle pinnene mine, står midt i glaninga og roper, og det har ikke hjulpet å dekke det med bobleplast så da
da gikk jeg først hjem, og så gikk jeg ikke på ateljeet neste dag,
som er i dag.

Vanligvis ville jeg forsøkt å stange hodet i det, i overført betydning, til det løste seg, men det kommer nok ikke til å funke denne gangen heller, så jeg sitter på verandaen og leser bok og ser på alle de døde plantene mine. Litt senere skal Jeanette komme innom og hjelpe meg med brokadekofta mi, som har fått en litt uventet løsning i nakken. Så uventet at noe annet enn eksperthjelp er uaktuelt. Hvis været holder seg skal jeg forsøke å overtale Jeanette til å la seg belønne med en utepils i hærrrlige Skarpneck.
Jeg var forresten og tok en utepils i går, med den japansktalende koreaneren, og japaneren, og koreaneren lurte på hva kortversjonen av Skarpnäck er, alle stokkeholmiske steder har jo et kortnavn, men hva med Skarpnäck....  er det Skaffs? Så da blir det Skaffs fra nå. Helt ulogisk men man må jo bare bøye seg for den språklige internlogikken hos en koreajapaner. Eller mest likte jeg lyden og var litt lei av at alle kortversjoner slutter med -is.

Vel. Før Jeanette dukker opp (den svensktalende samen, siden det er sånn jeg åpenbart identfiserer folk) må jeg ha sydd noen kiler i kofta, og kanskje aller helst ha ryddet litt her...muligens også vurdere å være kledd i noe annet enn slåbbråkk. Så det er nok å gjøre. Og i morgen har svenskene fri (uansett språk) men da vurderer jeg å dra på jobb igjen, oh, the possibilities!

sånn går nu dagan

Jeg pinner ivei med pinnene mine. Høppetihøpp, høbedi hööp.

Noen leser ikke mailene sine så godt som man skulle ønske men heldigvis møter man fremmedfolk på fest som leser hjemmesider man selv ikke har lest sånn at man kan maile og avverge logistiske katastrofer og forventede utstillinger på tidspunkt man selv ikke har tenkt å holde noen utstillinger.

Sånt kan man bli litt stresset av.

Kineseren på gangen her (jeg holder meg visst alltid med minst en kineser) lagde middag til oss i går. Jeg begynte ikke å blø neseblod men det var bare nesten. Sterkt men godt men sterkt. Vår sterkeste mann begynte nesten å gråte.

Da jeg gikk en tur heromdagen innåndet jeg en liten knott som endte sine levedager oppe i den ene bihulen min, men det var en seiglivet jævel som på ingen måte døde fort nok. Herregud.

De to sistnevnte hendelsene lignet i og for seg ganske mye på hverandre.

I dag satt jeg på t-banen med en mann som nynnet så fint at jeg ikke hadde lyst å gå av. Heldigvis gikk han av før meg sånn at jeg ikke plutselig befant meg i Mörby Centrum eller Rinkeby eller Norsborg men på jobb.

Ovennevnte kineser skal reise til Kirkenes og gjøre et prosjekt der, etter at jeg hadde egenpresentasjon. Jeg burde fått et lite stipend fra VisitKirkenes eller noe.
Han snakker kanskje åtte ord engelsk og tre av dem forstår jeg ikke så det skal bli interessant å se hva han får ut av det der oppe. Har satt ham i kontakt med min kirkeneskineser, den virkelige Kirkeneseren. Det bør hjelpe litt. Den virkelige Kirkeneseren tror ikke kunst-kineseren kommer fra det stedet der vi tror han har sagt at han kommer fra, for hun tror ikke at han ville taklet så sterk mat da. Jeg lurer på hva Kirkeneseren tenker på når hun sier "sterk mat" eller om dette med hvor han kommer fra er en misforståelse basert på de tidligere nevnte 5+3 ordene.

Håper kineseren holder en presentasjon når han kommer tilbake. Med tolk.

men-

jeg vil jo faktisk ikke HA tusenvis av lesere så derfor blir det ikke flere bilder på en stund.

Jo-

Jeg leste i en blogg, som skrev om hva som skulle til for å skrive en bra blogg, at skulle man ha en bra blogg så måtte man ha bilder. For ingen skriver så bra at bloggen bærer seg på tekst alene. Og dette var en blogg med sikkert tusenvis av lesere såh

Her er noen pinner:

begrensninger

Jeg prøver å strekke formatet mitt. Jobbe frem ting som er litt større, som tar litt mer plass.
Men dels begrenses det av rommet jeg jobber i, og, ser jeg, kroppen.
Jeg driver og jobber med en skulptur som SKAL være større, jeg har funnet fram lange pinner og et lite tre og stort og høyt og fint skal det bli!
Tenker jeg. Til jeg tar et par skritt tilbake. Og ser at vel er skulpturen to og en halv meter høy, men det skjer absolutt ingenting i den over 1.60merket. Der kroppen min slutter, der slutter hendelsene.
Det er som tregrensa.

Hurra!

Ned med tronen, alteret og pengeveldet!

God første mai.
Jeg holder meg hjemme i dag enda jeg har mest lyst å jobbe bare bittelitt.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...