Sånn vil jeg at elvåtyve skal bli:

Jeg vil at det skal være som å stå på et kjøkken, med litt gammel innredning, sånn i tre, kanskje med sånn skrå overskap, iallefall sånne skyveskapdører og skuffer som ikke er så lett å dra ut, kanskje er det bare pappkopper og umake bestikk i skuffer og skap, men det er nok til alle, og alle er glade, og står rundt omkring og sjorrer, med hverandre og alle, og jeg er glad, så glad som man er når det bobler i magen, og uansett hva folk sier som er det minste morsomt så har man lyst å le kjempehøyt, så HAHAHAHAHA! HA! og det går jo ikke, for så morsomt er det ikke, men det bobler i magen som av flygebomull.

en sånn oppsummering som en blogger skal gjøre nå for tiden

Jeg skal nå glede dere med å oppsummere absolutt hele 2010. Til tross for at jeg ikke engang helt husker hva jeg gjorde for en måned siden.

Januar:
Ja. Da bodde jeg jo i Bergen. Jobbet på det kalde kalde verkstedet mitt. Sloss med Luther.

Februar:
Det måtte vel være mye det samme?
Jeg jobber og prøver å forsvare for meg selv at man kan holde på hele dagen med noe man liker.
Ender på at det, under tvil, må være litt greit. Iallefall når man fryser så mye som jeg gjør.

Mars:
Eh...ja. Akkurat det samme?
Jeg tror jeg kjøper varmedress.
Og sender et par skolesøknader sikkert.

April:
Nå skulle jeg til å skrive at det var akkurat det samme. Og det var det vel. Men gjorde jeg virkelig ingenting begivenhetsrikt på fire måneder? Ikke rart denne bloggen har tapt seg.
Nuvel. Iallefall hadde både jeg og mannen jebbursdag med få dagers mellomrom og ble eldre.

Mai:
Fikk vite at jeg kom inn på skole! Voi og voi. Avlyser ferii til Gdansk for å dra til Gøteborg for å finne leilighet.
Finner leilighet, og bestemmer meg for å flytte til Stockholm å begynne på Konstfack istedet.
Fryktelig sjaber på både togtur og flytur hjem.

Juni:
Flytter fra Bergen og nordover med hele flyttelasset som jo egentlig skulle til Gøteborg men hva skal det der å gjøre når vi skal til Stockholm. Sjaber og maroder og holder senga i tre uker.
Viser seg å være noe sånn forlungelsesbetenning. Skulle kjøpt varmedress et par måneder tidligere. Og gått til doktor tidligere også kanskje for jeg gikk glipp av Solvors fraflyttingsfest.

Juli:
Til Stokkeholmen for å finne leilighet. Fortviler og desparer. Finner leilighet i det jeg gir opp og bestemmer meg for å reise hjem og komme tilbake i august.
Drar på landskappleik. Og så på Markomeannu. Det er fantastisk sjøl om jeg blir syk.
Drar til Frosta for å feire fru mannens mors 60årsdag. Blir syk engang til.

August:
ut på dezignturne/ indigenuety tour med kompiskollega. Opplevels.
Den hemmelighetsfulle fotografen kjører meg og flyttelasset til Stokkeholmen
Blir syk for åttende gang i år og begynner å lure på om ikke mamma har rett i at jeg er i overkant ofte forkjølet.

September:
Begynner på ny skole. Voi herran så skummeltslitsomt.
Får nesespray av dokter ShverkerHubinette og slutter med det der overdrevne forkjølelsesstyret.

Oktober:
Fortsatt mye nytt. Strever med Det Svenske Byråkrati.

November:
Øh---det var forrige måned det? Ja, det var vel mye det samme?

Desember:
Ja det er nå. En tur til Helsinki. En tur hjem.



Så, dett var dett. Ikke så fryktlig spennende. Eller jo! Men ikke så spennende fortalt. Sett på noe skummel klassisk musikk på, veldig veldig lavt, i bagrunnen og les en gang til.

jeg surmuler ikke lengre

Men jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje jeg har fått nok godter.
Søstersen skal gi meg kaffe, noen seidamer, og en klem.
(" æ har SYKT løst å gi dæ en klæm akkorat nu")
(sagt i spydig tone)
(men jeg får ikke klem med mindre jeg stjeler en)

Nå sitter jeg og spiller scrabble på intenett og slapper av sånn som man bare klarer å slappe av med saker (som) når man egentlig skulle gjort noe annet.
Ja, og så datt jeg på sparken her om dagen, eller, vi kan si at det var litt for mange som ville bremse på en gang, så jeg hang etter som et slips (med knær) og mannen og niesen satt på.
Til slutt slapp jeg og rullet rundt, så nå er jeg passe støl og da føles det litt som jeg har trent og får lov å sitte her og sløve.

jeg surmuler

Jeg prøver å komme igang med skolearbeidet mitt, men det er for det første ikke så lett fordi det er jo strengt tatt ingen steder å jobbe når man er hjemme på besøk og strengt tatt sover i noens klesskap. Og så har jo den som har et klesskap også en stue men der er det jo stadig liv. Så det er litt upraktisk.
Og så er jeg sur for jeg synes strengt tatt det er helt unødvendig.
Det kan da ikke være nødvendig å legge et kurs i julen. Det er jo ikke sånn at man reiser hjem og sitter på en stol i halvannen uke, juleferier kommer med program. Sånn er det.
Og i tillegg skal man lage tyve modeller.
Fordi noen vil markere hvor viktig kurset deres er.

Det som er teitest er at kurset er veldig interessant og jeg har lyst å gjøre det både ordentlig og bra. Og nå får jeg ikke helt sjansen til det.
Så jeg er lizm ikke så himla motivert.

Mumlemumle.
Nå spiser jeg godter som jeg i bunn og grunn ikke har så fryktelig lyst på, men det er jo jul og det er tilgjengelig og man må jo spise det.
Surmuling og tvangspising.

jeg skriver på internett

Juleblindheten begynner å innta meg.
Den der som kommer av at det er mørketid, man sover over dagslyset, og inne er alt så koselig så koselig og dempet belysning og talgelysene står og blafrer stille, og det er som om man ikke klarer å åpne øynene helt, lyset når ikke synsnerven, man slurer rundt i halvblinde med halvåpne øyne og lengter etter lyset.
Det er verst i jula, jeg mener, nå bor jeg jo i et dagslysbasert samfunn vinterstid nåfortiden, men det er jo ikke alltid jeg gjør, og da er det jo mørkt og det hele. Hele tiden. Men i jula, da dempes også innebelysningen og juleblindheten setter seg i øynene.

Jeg drømmer om skolen om nettene, jeg har endel jeg skulle ha gjort, og man setter seg jo ikke ned julaften, og ikke lillejulaften, og ikke førstedagen, men nå snart må jeg sette meg ned og få øynene opp og lyset inn og gjort litt skolearbeid. Jeg lover jeg lover.
Men først må jeg bare lese litt juleblader og se litt juletv og spille litt julespill med familien og spise noen julemiddager. Og være litt juleblind.

(men snart. Snartsnartsnart.)

og jul

Nå er jeg litt andpusten for jeg sprang opp Akebakken mens jeg sang musevisa, eller den der delen der ingen går i fella.
Mamma lurte på om jeg gjorde fordi jeg var redd, men det var mest fordi den bakken er så lang og kjedelig.

Forjulelsesaftnen er avsegstyrt, skilsmissebarnslogistikken sprakk og jeg tror ikke vi fikk satt oss til middagsbordet før åtte-halv ni, men vi kom i mål og neste år kanskje jeg er for gammel til å være skilsmissebarn, vi får se.
I år som i fjor vasa vi rundt med spade og hodelykt på diverse kirkegårder, og jeg innser nå som den setningen er skrevet at dette tilsynelatende er et gravrøverplott, men vi er en helt normal familie som skulle sette lys på gravene altså, og man må jo finne riktig grav og ikke bare slenge rundt seg med lys på tilfeldige graver, det må stå Indbjør, Figenschou, Iversen eller Thoresen hvis det skal gjelds. Til nød Beddari men da er man strengt tatt over på improvisasjon.

I fjor var det fryktelig kaldt, i år var det mildt og fint, men altså grassate mengder med sne og vanskelig å finne slekta. Tante Mina fikk ikke lys i år heller, og det kan jeg ikke huske at hun har fått en eneste gang. Stort sett roper vi i kor "fanes ho tante Mina!" i det vi kjører tilbake over Sandnesbrua, i år husket vi det faktisk, men ikke om vi fant gravsteinen. Enda vi nesten ca vet hvor den er. Imidlertid vet jeg om et menneske som gav opp helt gravingen og satt fra seg lys på en fremmd grav, så vi får heller satse på at det var tante Mina si. Eller i det minste på samme kirkegård.
På kirkegården på Kirkenes var det hele en lett jobb, vi hørte kjente stemmer og der var det den overflatebaserte delen av slekta som var ute og grov og hadde funnet.
På vei tilbake til bilen gikk jeg forbi Mannens slekt (den nedgravde delen) og jeg innser nå fordelene med inngjerdet familiegravsted. Lite graving og banning. Fort gjort.

Ok. Da er det lutefisk. Jeg skal få rundstykker istedet. God jul samtlige!

Syllogismer og amatører

Jeg må bare få si det. Amatører. Det er så jævlig slitsomt å fly i jula fordi det er så mange amatører ute og flyr. Det er verre på sommeren, men ille i jula. Folk som lar seg overrumple av boardingcard, krav til ID, begrensninger i håndbagasjemengde, som sitter på seterad to og som skal omkalfatre og prekevere alle åtte ungene sine mens de selv står i midtgangen og resten av flyet forblir tomt.
Folk som trykker på flyvertinneknappen og ber om å få en kaffe. Tyve sekunder etter at flyvertinnene har annonsert at de kommer rundt med salgsvogna snart. Og folk som tilsynelatende aldri har gått igjennom en sikkerhetskontroll før og blir helt satt ut av at de må ta datamaskinen UT av håndbagasjen og av at de ikke får ha mer enn hundremillilterstore beholdere med væske med igjennom. Hvor har de vært?

Jesus.

Forøvrig hørte jeg en stjernesammenligning i boardingkøen. Jeg vet ikke om noen husker i fjor juleboardingskø, (eller var det i sommer?), da det var snakk om den fryktede sekstimers bussturen fra Lakselv til Kirkenes de ganske mange gangene flyet ikke klarer å lande på Høybuktmoen. Det var altså denne strekningen, og følelsen av å kjøre denne, det var snakk om. Da var det en (søring) bak meg i køen som sa "Ja, Finnmark er akkurat som Danmark" Hvilket jeg vil si er mer av en syllogisme enn en sammenligning.
Nuh Vel. I dag var det snakk om temperaturer. Spørsmålet fra Søring er om det er kaldt i Kirkenes, og Finnmarking svarer som observert fra tavlen på gaten er at nei, ikke så veldig i dag, det er minus fem. Men det er vel vinden det kommer an på, og den vet vi ingenting om. Søring vil vite om det kan være sur vind i Kirkenes, og Finnmaring svarer at nja, njo, det kan det jo og da blir det jo surt og kaldt. -Ja, akkurat som på Aker Brygge, sier Søring vitende og jeg holder på å snu meg og ser at samtlige foran meg i køen undertrykker akkurat samme refleks.

Sa jeg at jeg sto opp klokken fire?

to do yadot -mer

I morgen drar jeg hjem.
Innen da må jeg pakke, vaske klær, vaske huset litt, gå ut med returflasker, returplast, returpapp, søpla, fikse julegaverest, finne ut av fastpristaxi, gjøre endel skolearbeid, kopiere kvitteringer, ta backup av maskinen, gå innom skolen og hente noen saker, gå å ta ut de trehundrekronene jeg har på kortet sånn at jeg tilsammen har nok til taxi siden flyet går syv, vaske kopper, sende en god del mailer, finne noen papirer, printe ut billetter
og her sitter jeg og ser Med Grimm&Gru eller Rock Wolf.
Hm. Hvorfor husker jeg at de gikk på skøyter? Det gjør de jo ikke.

Edit: eh, jo det gjør de jo!

Mer edit:
Det er morsommere å blogge en å juleforlateforberede. Pappa har sagt han skal betale taxi til meg, så jeg slipper å drasse på fotlenkekoffert gjennom snøskavlene i mørtna og skummelheten klokken fire i morgen tidlig. Det er deilig å være banet!
Nå er det ikke sikkert gaven kommer til sin rett ettersom jeg ikke har penger. Å legge ut for, mener jeg. Jeg har 56 kroner på det ene kortet, 200 på det andre, og 12 på det tredje. I forskjellige valutaer. Men mannen ga meg alt han hadde av kontanter før han forlot meg (...lurer på hvordan han kom seg hjem? ) så nå har jeg sammenrasket nok til taxi tror jeg. Bare at jeg ikke har fler penger på kontantkortet så jeg får ikke ringt dem. Og bestilt.
Jeg føler meg som søstera mi.
Hvilket betyr at det sannsynligvis ordner seg, sist gang vi tok fly sammen vaset hun rundt med feil billett og feil kode og totalimprovisert bagasjelapp fra flyselskapets side, og det gikk bra.
Skjønt nå ble jeg litt usikker på hvor lurt det er å stole på noen andres flaks.
Lurer på om jeg har reiseforsikring? Eller, det har jeg jo, men jeg vet ikke helt om den ble betalt da jeg betalte den, ettersom jeg muligens ikke hadde penger på kontoen.
Får man beskjed om sånt?

Det blir ikke kjøpemat på flyet i morgen, det er sikkert og visst. Men det pleier det jo ikke å bli heller. Bare jeg kommer meg hjem nå, så blir det bra.

terve!

Jo men jeg har jo vært i Helsinki. Studietur. Med båten. Det var gøy. Eller ikke så gøy når båten rullet sånn at man måtte holde seg våken for å holde seg fast i sengen, det var gøy på en veldig lite gøy måte.
Jeg hadde tenkt at jeg er litt ferdig med Helsinki, hva skal jeg der å reke etter, men nå som jeg har vært tilbake tenkte jeg at Helsinki er en fin by som jeg godt kan bo mer i.
En gang. Nå bor jeg jo i Stockholm og Taik kan jeg ikke gå på, heller Konstfack. Og Stockholm er også en fin by jeg kan tenke meg å bo i.

Nå skal jeg ha veiledning med en lærer som satt meg opp på veiledningstime ca to timer før båten gikk, og nå rett etter at jeg er på land igjen. Jeg har ikke særlig mye nytt å vise til, altså. Det sa jeg forsåvidt at jeg ikke kom til å ha, og det sa hun forsåvidt at jeg var nødt til. Jeg mer enn aner at hun er irritert fordi en annen lærer har lagt studietur midt i kurset hennes, men det kan jo ikke jeg fikse.

Klagebrevet

Jeg skrev et klagebrev i seks paragrafer jeg, en for hver ting jeg var misfornøyd med.
I morgest ringte de igjen og sa at telefonen var reparert, men jeg lot meg ikke lure så lett denne gangen. De insisterte, og sa at den hadde faktisk vært ferdig forrige gang også, men de hadde ikke kunnet finne den fordi den hadde feil nummer.
Fordi når jeg fikk ny telefon fordi den første nye telefonen ikke var så ny, blei det feil med kvitto og serienummer og dermed ble den sendt tilbake til butikken og dermed ble den sendt inn på nytt og dermed fikk den et nummer som ikke sto på reperasjonsreferansen min.

Jaha ja. Så jeg fro inn til Liljeholmstorget IGJEN igjen, hvilket også var en paragraf i klagebrevet mitt, masse helt unødvendige utlegg på å frese rundt i Stockholm med/uten telefoner. Og fikk gavekort på butikken på tohundre kroner, som ikke er helt tilferdsstillende, det er riktignok tyve kroner mer enn jeg har lagt ut på bane, men jeg har egentlig ikke lyst å bruke 200 kroner på elektronikk som går i stykker.
Men åkei da.

Nå har jeg telefon igjen!

tegnspråkelig

Det er visst ikke greit å late som om man er døv når man blir oppsøkt av telefoniselgere/hudpleiere/kosmetikkselere/innsamlere.
Det er vansligvis mitt triks, men etter å ha fortalt det under lunsjen med klassen min i dag, fikk jeg fornemmelsen av at det overhodet ikke er hverken gangs eller gjengs.
(her bruker jeg ordet fornemmelse på ca samme måte som et jernholdig fjellmassiv i Kirunatraktene ville brukt ordet eksplosjon)

Jeg er litt overrasket over det, så jeg får gå over til å si ting som aldri i livet/det blir ikke aktuelt/glem det, siden det åpenbart er mer sosialt akseptert.

familie

Etter sprengningen i sentrum har jeg blitt nedringt av bekymret familie, mailboksen har glødet og den ene etter den andre ringer meg og melder at er så bekymret at.
Nei.
Ikke en lyd har jeg hørt. De regner vel med at jeg hadde ringt hadde jeg blitt sprengt ihjel.
Eller sendt dem et postkort eller noe.

Blir ikke julegaver i år nei.

fortsetter sin karriere som svensk forbruker

I går, etter at jeg hadde forfattet forrige innlegg, ringte telfonen igjen og de på Expert hadde den glede å fortelle meg at kameraet mitt var ferdig reparert.
-Kameraet?
-Øh, nei, skal vi se...telefonen?
Så i dag dro jeg avgårde med banen igjen, for å hente telefonen min.

Jeg er så lettlurt at. Den som var på jobb kunne ikke finne noe telefon, lette og lette og sjekket alle systemer, men nei, det var ingen telefon. Eller jo, forresten, på datamaskinen sto det at den var sendt på reperasjon!
Øh, ja, men jeg hadde jo blitt oppringt med beskjed om at den var ferdig.
Hvilket forvirret alle, men nå skulle han sjekke, og så skulle han ringe meg.
Og det har han jo ikke gjort, og nå har jeg tenkt å skrive klagebrev.
Nemlig.
Nemlig.

Nå også som svensk forbruker

Jeg kjøpte meg jo ny mobil her. (den som kom uten lader, minnekort, instruksjon og med bilde av en fremmed mann som skjermsparer, hvilket førte til at jeg måtte dra tilbake til butikken med den allerede etter to timer og morske meg og få ny NY telefon.) Den varte et par uker, så ville den ikke mer, og jeg dro tilbake til butikken. Der vile den heller ingenting, og de spurte om jeg ville levere den på sørvis. Ja, det ville jeg, og ja, det tar to til fire uker sa de, og de skulle sende meg en sms når den var ferdig. Og hvordan skal jeg klare å lese den sms'en, lurte jeg, og pekte på telefonen som lå på disken.
Nei, det....det, nei. Hm. Send meg en mail, sa jeg da, men det gikk ikke, det måtte være sms.

Så da ble det sånn at jeg må kontakte dem, sånn en gang i uken, og høre om den er ferdig. Og hver gang må jeg forklare til den som tar telefonen at nei, jeg kan ikke sitte her og vente på sms'en, for dere har telefonen min. Og er den ferdig?
I dag er det gått ca fire uker siden jeg leverte den inn. Og jeg ringte. Igjen.
Og fikk beskjed om at den ble sendt på reperasjon i forrige uke. Hvilket betyr at den har ligget der på butikken i tre uker, faktisk hver gang jeg har ringt og hørt om den har vært ferdig.
Det var jo litt spesielt, sa jeg til hun som tok telefonen i dag. Ja men det hadde jo vært så mye med julen og alt.
Julen og alt, du. Det var vel ikke julen og alt da jeg leverte den inni begynnelsen av november!
AAaarrrgh!
All min kunnskap om den norske forbrukerkjøpsloven til ingen nytte!

m-m-m

Det er nok helt sikkert iallefall ikke lov å sitt å blogge midt i en forelesning. Og iallefall ikke når forelesningen holdes av medstudenter. Nå er det bare litt medstudenter da, det er andre avdelinger som holder på (og på og på og på) om hva de har gjort de siste to ukene. I morgen er det vår tur.
Vi er ikke så nervøse for vår del lengre, dette er totalt o-fag.
Forelesningen er totalt o-fag. Vi sitter på benkene og vrir oss og dør bittelitt.
Høydepunktet i dag var da en gruppe studenter fikk et spørsmål etter forelesningen sin, læreren deres tok ordet og snakket i det som føltes som timesvis om sine egne arbeider, til en annen lærer sa, kan vi flytte fokuset tilbake til dine studenter? Hoho. Da frydet vi oss. Men nå må vi se på noen som omtrent ligger over mikrofonen og mumleleser noe han har på et ark som sannynligvis er arbeidet han har holdt på med de siste ukene. Kanskje på kinesisk. Litt vanskelig å si. Vi dør litt igjen. Særlig sidemannen min dør veldig akkurat nå.

Nei nå var det mye syting her. Når er det juleferie?

Så sitter man her igjen da

Den siste måneden eller deromkring har vi hatt gruppearbeid.
Jeg blir gal i hodet av gruppearbeid. Ikke fori jeg ikke får bestemme alt, den delen er ganske deilig, men fordi jeg, igjen, sitter her mutters koppjern alene.
Og i dag har jeg tilogmed forsökt å komme sent, for å slippe å bruke halve dagen på å sitte å vente på andre. La oss mötes klokken ni, var beskjeden, nå er den 9.40 og her sitter jeg.

Fredag skulle vi mötes ni, klokken kvart på ti ringte et stk gruppemedlem og beklaget at han ble sen, det vil si, han kom ikke, for han måtte jobbe med sine egne saker, innså han.
Jaha tusen takk. Og drit og dra.
Klokken elleve samme dag skulle vi har fellesmöte, jeg var der elleve, men kvart over gikk jeg og da de kom og skulle ha meg med klokken halv tolv sa jeg bare beklager, jeg skipper det mötet. Og forlangte at alt som ble diskutert på mötet skulle gjentas på klokken-ett-mötet. (som begynte tyve minutter over, når professoren kom.) Så alt måtte gjentas for min del, men så måtte det også gjentas enda en gang for den innleide arkitekten som skulle väre med, men som ikke dukket opp för närmere to.

Jeg skjönner at det er lett for meg å klage, som bor rett ved skolen og ikke er avhengig av busser og baners punktlighet, men om du har blitt forsinket på grunn av banetull hver eneste dag siden skolestart, så må man kanskje snart begynne å ta höyde for det når man legger hjemmefra. Ta den banen som går för, mener jeg.

Jeg blir så sur av gruppearbeid at det er ikke sant.
Jeg er bare nödt å få litt juleferie snart.

Julegaver

Jeg er jo i inngiftet slekt med en mann som er verdens vanskeligste å kjøpe julegaver til. Han har mange kvaliteter, men han er ikke akkurat lett å tilføre materielle goder. Mamma, som er enda mer i inngiftet slekt med ham, tvang alle et år til å gjette sjanger/typologi på julegavene vi fikk av de andre. Omtalte mann gjettet på at han ville få noe han ikke visste han hadde bruk for/ noe hjemmelaget av meg. (Og det fikk han jo.)
Jeg forøkte å google "julegave til xxxx" (der "xxxx" er et mannenavn som har noe med Kari å gjøre) og endte opp med en side som antydet, i denne tolkningen, at jeg burde kjøpe hest til ham. Velvel. Vi får se. Det visste han iallefall ikke at han hadde bruk for, i det minste.

Jeg har kjøpt til hr fotografen, frk søstersen og faderen. Sistnevne er iallefall vanskeligst og ønsket seg altså hansker fra Esso i år (men det må være Esso) og moderen ønsket seg an halvflaske konjakk fra tax-free'en (men det måtte være tax-free.) Jesus. Så gøy da.
Søstersen er den gøyeste å kjøpe til, for om jeg finner noe som passer, så kjøper jeg det, og jeg finner noe som passer enda bedre, så beholder jeg den første gaven, og sånn kan jeg holde på! I evigheter!
Og så finner jeg så mange ting jeg har lyst å gi henne. (ikke beholde, i utgangspunktet.)
Sjøl opplever hun hele julegavedansen som Sjølvaste Krigen. Hun sa engang at jeg var så flink til å kjøpe julegaver, men det var i betydningen flinkERE enn henne å gi julegaver til våre nærmeste. Som i, i, den som aldri kommer med slips. Det er meg. Den som bruker hele adventstiden til å jobbe med å stille henne i skyggen på julaften.

Sa jeg at jeg hadde kjøpt til fotografen? Det var løgn. Jeg vet hva jeg skal kjøpe, men om jeg kjøper den nå, kommer jeg til å tvinge ham til å åpne den ca to timer etter at den er i hus, så det er best å bare utsette det litt.

klippklipp

Jeg redigerer film til en presentasjon klassen skal ha på onsdag. Selv om det er rimelig enkle saker, er det lenge siden sist, og selv om (fordi) jeg bruker iMovie setter jeg meg fast hele tiden. Da vi fordelte oppgavene og jeg fikk denne, var spørsmålet om det kom til å ta særlig lengre enn en halvtime. Inkludert filmingen.
Og det gjør det jo.

Mari skjljoåns!

Jeg har Mari på besk. Hun er nok den som er flinkest å besøke meg. Uansett hvor jeg bor (bortsett fra Kirkenes) kommer hun og ligger på gulvet mitt.
Denne gangen tok hun også opp bestilling, og jeg fikk tre bokser leverpostei og milo ullvask.
Da jeg hadde sendt avgårde leverposteibestillingen, kom jeg på at jeg jo ikke kan spise leverpostei uten sognemorr, men da var toget gått, bokstavlig talt.
Men så hadde hun også tatt med sognemorr for hun syntes det var så rart at jeg bare hadde bestilt leverpostei!
Da blei jeg glad da.

Nå sitter hun og strikker håndleddsvarmere og forsøker å komme seg etter sjokket over å ha gått på en hjort (som i kræsja) midt i Stockholms forstad.
Snart skal vi få øl eller vin.

husker du. jeg.

Det hende venner og hr fotografen siterer meg.
Jeg høres enormt smart ut!
Jeg husker dessuten sjelden at jeg har sagt det, og det får jeg meg til å høres enda lurere ut.

Inni hodet skjer det for mange ting på en gang til at det virker så forferdelig smart, men når det blir sortert gjennom andre blir jeg nesten litt imponert.


Kanskje jeg skal lage en sitatbok og gi bort i julegave.
Ja, nå husker jeg jo ikke selv hva jeg har sagt da, så det...blir vel kanskje ikke noe av.

observasjoner fra julemarked

I tillegg til gruppen a) folk som stopper for å si at sakene mine er fine og for å slå av en prat, og gruppen b) folk som stopper for å si at sakene mine er fine og for å kjøpe dem, den forholdsvis store gruppen c) folk som vi kjøpe plakatene til han bak bordet ved siden av og derfor står i kø foran mitt bord og sperrer for gruppene a) og b), den forholdsvis lille gruppen d) gamle menn som virker opprørte over at det går an å selge noe sånt, har vi også gruppen e) totalt uventede kommentarer:
Mann: Så fine disse er (holder i en knagg) Jeg: Takk! Den der koster trehundre kroner. Mann: (indignert) Jeg ville bare si at den var fin!
Kvinne: Så fine! .....Er det flygplan?
Mann, roper hånlig smilende, i det han går forbi: dom ser lite hemmagjorde ut!
Mann: These are SO cool! Forresten så er jeg en sikh, jeg er fra England, jeg har tenkt å starte en verdensrevolusjon. Får jeg adde deg på facebook?
Mann: Er du same? jeg har en venn som er same (wow! WELL spotted!)
Gutt, ca fem: dom påminnar om Titanic!
Americanerinne: du går første året, eller hva?

Konstfacks julemarked/ dokumentasjonsdepresjonen



Nå er det iallefall klart for julemarkedet, verkstedet har sett ut som julenissens verksted (her må du tenke inn at alle smånissene bare er midlertidig innleid, driter i hvordan arbeidsplassen ser ut og totalt mangler ordennssans) og i natt er nok en søvnløs, kaffepreget natt for mange. Ikke for meg da for jeg er jo så organisert.
Jeg skal selge knaggrekker, jeg har produsert jevnt og trutt og har 20 kjempefine knaggrekker og en stygg knaggrekke. Jeg har bord å selge fra og en ramme og henge dem i.
Jeg har ikke noe visittkortaktig overhodet, og jeg har ingen pris på dem. Det er jo litt problematisk, prisene på julemarkedet pleier å være høye men jeg er jo litt ideell i hodet. Skjønt ofte er billig lik skrap og der vil man heller ikke være.





Min far er redd for at jeg vanner ut et tidligere konsept jeg har jobbet med (jeg videreutvikler) og jeg håper videre ikke den hemmelighetsfulle fotografen der oppe i Kirkenes plutselig får et eller annet rykk av noe slag og plutselig bestemmer seg for å sjekke bloggen, for selv om knaggrekkene er fine er jeg fortsatt ikke så flink til å dokumentere det jeg gjør.
Dette er det første prosjektet på KF jeg overhodet har tatt bilder av, og da jeg hadde tatt ca førti bilder innså jeg at jeg hadde flekk på linsa.
Øh....og jeg tok ikke nye. Det burde jeg kanskje ha gjort.
Jeg trodde det ble bra mens jeg holdt på, men da jeg kom hjem innså jeg at jeg kanskje ikke hadde hatt nok lys. Eller stativ og riktig innstilling. Disse har vært innom photoshop, helt riktig tenkt.


den over er faktisk kjempefin, mye finere enn det kommer fram på bildet. (sukk)



og de fungere i flere retninger og man kan ha veggen full og det blir så fint at!
Nå blir det spennende å se om jeg får solgt noen. Riktig spennende. Om jeg ikke får solgt noen får jeg a) beholde dem og b) sjansen til å ta bedre bilder.

prå/kånn

Ting de ikke har på butikkene i Sverige:
rømme
tran
ullvaskemiddel
fiskekaker
fårikålkjøtt

Ting de har på butikkene i Sverige:
mer enn to typer ost
46 typer knekkebrød
vanvittige mengder jus
modne mango
salat i løsvekt
frokostblanding i løsvekt
3 typer panteautomater
syltetøy i kjøttdeigpakker
fruktsupper på pakke
kjøttpålegg i utvalg
billige pocketbøker
friske blomster
øl på lørdager og søndager
46 typer kaffe
utvalg generelt
frimerker

gnrgh

1.Bare fordi kjoksen detter ut mens jeg bruker søyleborremaskinen betyr det ikke at jeg ikke kan bruke borren! Man trenger dermed ikke vise meg absolutt alle funksjonene på borren, bare hjelp meg å få i kjoksen! Det er jo åpenbart at det er de som brukte maskinen før meg som ikke kan med maskinen, ikke jeg!

2.Bare fordi enkelte liker å bruke bilder når de snakker om begreper betyr det ikke at jeg må gjøre det, det gjør det ikke til en universell metode!

3. Fotgjengerovergang betyr STOPP! om du kommer i bil!

4. Når er det mat?

BORTmesæ!!

tror du faen ikke jeg ble angrepet av en hund i dag igjen!
Ok, den var kanskje fem cm høy, men likevel, det var faktisk ikke særlig trivelig og hva er det med folk som ikke har kustus på hundene sine, hvorfor skal de på liv og død kalle dem "Killer"?
Jeg hadde lyst å sparke den jævli hardt men da måtte jo bena mine komme enda nærmere tennene dens, men bare vent, bare vent. Prøv deg igjen du.

Så gikk jeg på skolen og slo meg skikkelig hardt på tommelen med en hammer, og så var det teori i 7 strake timer og da får jeg akutt adhd, og så gikk jeg tilbake på verkstedet og fant ikke noen bor mellom 2mm og 6mm og fikk ingenting konstruktivt gjort, borret feil og hull og drit.

Nå skal jeg rope og brøle i en fem til åtte timer og så skal jeg gå og legge meg.

innkjøp

I dag blir det lappebiff (som det ikke heter) til middag og i sakens anledning har the Stig og jeg vært i butikkene for å kjøpe rømme, som ingen av oss husker hva heter på svensk. Og man kan jo heller ikke gå etter forpakningshint.
Da fikk the Stig, ettersom han er den han er, den briljante ideen å sjekke på potetgullpakkene, for å finne ut hva det er på svensk. Potetgull med dill- og rømmesmak, ikke sant. Smart! Jeg har gjort et skikkelig skup her, det tenker jeg flere ganger om dagen.
Først ble det litt nedtur, for chips with delicious taste of sourcream! var oversatt med chips med jättegod smak av sourcream! og da var vi jo like langt, men så fant vi en pose som henvendte seg til et annet, litt mindre ungdommelig segment av befolkningen, der oversetningen lød smak av gräddfil,
og vi til kjøledisken!

Nå skal jeg gå på skolen, det skulle jeg i går og men da var jeg for søvning, men nå! skal det blir borremaskin og produksjon til julemarkedet, og når jeg kommer hjem blir det lappebiff (som det jo ikke heter) med potetgullsmak.

hhhhhøhhh

ja men så himla trøtt hele tiden....

jeg tror det betyr at jeg ikke begynner å bli syk.






eller så har vi en gasslekkasje.

klasseliklass

Jeg går altså i en klasse. Det er fint. Den er veldig flerkulturell. Jeg bruker denne multikultu---ritalitieten til å bekrefte mine fordommer jeg ikke helt husket at jeg hadde. Og så er det også fint, for da snakker vi engelsk, som svenskene forstår, og ikke norsk (JEG, ok) som de ikke føler seg like trygg på.

En av konklusjonene jeg har dratt er at arbeidskraft er billig i Kina. For når vi er på verkstedet ber kineserene heller andre kinesere komme å holde enn å bruke tvinger og sånt. Som er min tilnærming. Jeg er nesten heller der at jeg venter på at evolusjonen skal gi meg en tredje arm, før jeg ber om hjelp.
Hun kineseren er nok litt lei av å snakke om kinesisk politikk. Veldig lei. Vi vil jo gjerne prate, men hun har jo bodd i Kina hele livet og vet ikke så mye om kinesisk politikk. (vår oppfatning)
Vi har jo aldri vært i Kina og vet ikke så mye om kinesisk politikk. (hennes oppfatning)

Koreaneren er litt lei av å bli holdt ansvarlig for Nord-Koreas politikk, noe ingen egentlig gjør, og vi høylytt tilkjennegir. Hun spiser muffins til frokost og kan ikke koke ris. Det kan ikke thailenderen heller for de har nemlig riskokerer der de kommer fra og driver ikke å søler med kasseroller og vann.
I dag slo jeg thailenderen kjempehardt. Det var ikke meningen, men hun er så liten så det er som å skulle klappe en mygg vennlig på ryggen, det går ikke bra.
I dette tilfellet går det nok bra, hver gang vi har vondt noe sted kommer hun med en eller annen pille hun har vært og hentet på et apotek i Thailand. Penicillin, smertestillinde...hun har det hele.
(yes, yes, but you have to ask someone who works there for it, and they decide!)

Finlandssvensken er litt lei av å bli spurt om hvor hun har lærst svensk så godt. Selv er jeg litt lei av at folk tror jeg er finsk, eller islending. (no!no! Norwegian!) Men det er en annen nordman i klassen, og det er liksom hun som er nordmannen da.

Og så lurer jeg på hva engelskmannen synes om å høre alle snakke engelsk uten å kunne det. Jeg mistenker at han savner språket sitt like mye som vi andre gjør.

Som vanlig.

ja men da, vet dere, var den nye mobeilen gått gaiken!
Strålende!

Skulle aldri kjøpt en med touch-screen. Hva tenkte jeg på?

Nordmannen panter flasker

Nå er jeg jo ikke mann da. Men språket er nå engang som det er.
Jeg har derimot pantet flasker. For første gang i Sverige. På vei bort til butikken med flaskeposen tenkte jeg at Enn at jeg ikke har gjort dette før, men bare utsatt og utsatt det? Hva kan gå galt?
Man blir nemlig nervøs av de minste ting, bare fordi man bor i Sverige. Man tror liksom ting skal være så vanskelig av en eller annen grunn. Men egentlig er det er jo nesten bare som å være i Trøndelag, strengt tatt. Og nå hadde jeg jo allerede vært på rekognoseringstur og lokalisert panteautomaten i butikken, så shlæpp aaaav!

I Sverige har de ikke én panteautomat, men tre.
Det oppdager man ikke nødvendigvis med en eneste gang.
Når man putter flasker i feil automat, for eksempel alle de store, verdifulle plastflaskene i glassflaskeautomaten, så kommer ikke de store, forholdsvis verdifulle plastflaskene ut igjen i det lille hullet under automaten, automaten piper heller ikke eller gir noe som helst slags tegn på at noe er galt og at du burde ha puttet de, i et panteperspektiv, forholdsvis verdifulle store plastflaskene i automaten ved siden av. Den gir deg bare rett og slett ingen penger.
Takk for de mange, mange flaskene, her er 90 öre for den ene flasken som tilfeldigvis kom i rett automat.

Jaja.

Man kan vel ikke designe panteautomater for folk som er totale idioter heller.

Men hun var ikke død selv om hun ikke blogger!

Og det er jeg som er hun altså.

Hver dag på vei til skolen ser jeg etter samethaitinnarmbåndet, men det er borte borte. Jeg håper den som fant det synes det er fint og ikke bare rart og bruker det hver dag.

I går var det 22pistepirkokonsert og fest på skolen, jeg hadde siste passet i baren så jeg måtte være ganske edru, og da blir man jo enda kjedeligere, hvorfor må musikken være så høy osv., men jeg liker å stå i baren og asiatene syntes nok jeg og Åsa så litt ensomme ut (ikke fordi vi kjeda oss, men vi var bare to, jeg tror asiatene synes at færre enn fem=mutters alene) så de kom og dansa i baren, bak baren og på baren, mens de serverte alkohol og ikke skjønte svensk og lagde generelt kjempestemning.
I dag var det ryddings, hele IA (min avdeling fra første til femte klasse (jeg går da i fjerde)) hadde ansvaret for å rydde, og det går ganske kjapt å rigge ned og rydde når man er 75 stykker, men det var vi ikke, vi var 8. Alltid, alltid er jeg en av de åtte. Jeg hadde ikke særlig lyst å gå på skolen igjen klokken elleve, siden jeg ikke kom meg hjem før tre, men jeg visste at det var ganske stor sannsynlighet for at det ikke var så fryktlig mange der, og man lar ikke folk som tar ansvar i stikken, og nå er spørsmålet mitt:
Og guttene da? Tenker de virkelig at rydding og vasking er en kvinnejobb?
Nei? Så hvorfor er det da bare jenter som stiller?
Luna fra Korea sa "in the beginning I thought it was really strange that there were so many women working at this school, but no I get it, it is really the women who works in this country!"

Etterpå fikk vi gå og spise sushi på skolens regning. Ha! Det var vel stas.
Iallefall var det stas for meg, som fikk gå på Svenska Sushi Köket med asiatene. Haha. Jeg må få si det en gang til: Haha! Det var nok ikke helt som hjemme nei.
Jeg tror de er litt oppgitt over at alt er litt smakløst her nord, Thai-Ploy tilogmed salter potetgullet, så sushi skulle jo sånn sett vært ganske trygt, men neida. Det var stas, må jeg si.

Nå skal jeg på fest igjen, om enn motvillig, men det går nok.

snesamethai plusspluss

Ifølge thailenderen vår er det snøstorm.
Og hun kommer endatil fra et land med tsunamier, men likevel, jeg vil si (inni meg) at det bare sludder hardt.
Men det er kaldt. Inni husene. Inne i leiligheten og inne i skolen.
I hele dag har det vært som om jeg stadig vekk går gjennom spøkelser.

Nå sitter jeg foran radiatoren og håper at den på noe vis er sentrastyrt og blir skrudd litt mer på om det blir litt kaldere. Jeg burde jobbet litt med både det ene og det andre men jeg bare fryser og soser og lurer på om man kan legge seg snart.
Det kan man ikke.

I dag har jeg mistet det fine hvite thailendersamearmbåndet mitt, og nå er det nok snedd bort.

Ja men nå er dere vel bra spente!

Har jeg , eller har jeg ikke klart å skaffe bankkonto?
På det fjerde forsøket?

Först dro jeg til Liljeholmen som er närt og som er liksom mitt närmeste sentrum. Der var jeg jo forberedt på å måtte drive litt voksenoppläring men det er såpass mye närmere enn neste såh dah. Jeg trakk kölapp men oppdaget at det var 71 stykker foran meg i köen. Det kan jo väre greit, men ikke når man slettes ikke er sikker på om hele handlingen kommer til å väre gjennomförbar...så jeg dro til samme bank på Hötorget og fikk meg bankkonto på to sekunder.
Hepp.
Så vanskelig var det.

Så dro jeg tilbake til Liljeholmen og kjöpte hodepute til The Stig, i tilfelle han kommer på besök til storbyen, garantert med fjär fra döde fugler, og dermed er det meste oppe og kjörer.
Ja, jeg har jo ikke kortet som hörer til kontoen enda. Og ingen penger på kontoen heller.
Men en ting av gangen!

world

I dag har jeg og de bittesmå asiatene vært på treverkstedet for å venne oss litt til alle de skumle maskinene.
For de har så lyst å holde litt på! De vil gjerne kunne bruke treverkstedet, jeg mener, det er jo et fantastisk verksted. Men de tør ikke helt, så jeg sa vi kunne ta en økt i dag. Sammen.
De har ikke sløyd i Asia, for å si det sånn.
Så jeg har hatt det ganske gøy, og det har hatt det ganske gøy, og ingen fingre forsvant.
(puhh!)

I morgen skal jeg se om jeg ikke skal ta meg en tur i banken i lunsjen. Jeg forsøkte å fylle på kontantkortet mitt i dag, det er faktsik veldig vanskelig å si telenor WORLD så en svenske forstår det, jeg mener, ingen av oss er jo engelskmenn, men når jeg vel hadde klart å formidle hva jeg ville ha, og mannen i kassa skulle printe ut kodene jeg trengte, så låste hele kassa seg, ikke sånn der litt, han måtte restarte hele systemet, og køen vokste kjempelang og folk sukket og ville ha korv og bare legge fra seg kontanter og til slutt bare ga han meg tilbake pengene og beskjed om å bare gå, så nå er det virkelig ingenting som fungerer.
Eller, joda, jeg kan ringe, men ikke så billig. Så nå er jeg klar til å ta for meg de bankansatte.
(-på en vennlig og bestemt måte. Jeg må huske at jeg er representant for et folk her.)

Og med det tredje skal det heller ikke skje-

-for i går var bankene stengt fordi det er helligdag i dag.
Det hadde jo ikke jeg noen anelse om, jeg dro ned på skolen for å hente noen papirer i resepsjonen og den var til min forbauselse stengt, midt på formiddagen. Jeg spurte noen som drev og arbeidet med noe kunst i hallen utenfor, hvorfor resepsjonen var så stengt, og en jente sa, trodde jeg, at det ver fordi det var helg. Da ble jeg iallefall forvirret, hvor hadde det blitt av fredagen? Men så innså jeg at hun hadde sagt allahelgondag, og ikke helgedag, så da ble det litt mer behagelig å være meg.

Jeg er litt forvirret over hvilken dag som er når, jeg fikk inntrykk av at det er i dag som er helligdagen og at derfor stengte alt i går, men i dag skal visst det meste være åpent, bortset fra banken, som uansett er stengt på lørdager. Og uansett fikk jeg ikke åpnet noen konto, og jeg hadde forberedt tale og alt. Jeg ble helt formålsløs. Jeg var så klar, så mye tiltak, og ingen steder å gjøre av det.

Jeg lurer på hvilke forferdelige saker som kommer til å hende om jeg til slutt klarer å karre meg til en konto? Altså, hadde det vært en flybillett jeg forsøkte å ordne, hadde jeg slått fra meg prosjektet for lenge siden. Jeg hadde tenkt, ok, jeg tar hintet.
Men en bankkonto?
Kåm aaaaan.

Nå skal jeg ut i verden for å møte to i klassen som er enda mer utlending enn meg, de skjønner ikke engang at is hører sommeren til, men vi skal altså møtes for å spise is og prate tulleengelsk. Det blir stas!

ÅÅÅ Sverige! Du, alstå!

I går på skolen begynte jeg å snakke om det der ID-kortet man kan få på skatteverket, om det var noen i klassen som hadde ordna med det. Tips&råd, du vet. De andre ville jo da vite hva jeg skulle med det, og jeg sa at jeg trengte det for å få bankkonto.
Nei, hæ? det gjør man jo ikke, sa de.
Jo, hæ? det gjør man jo? sa jeg, for jeg hadde jo vært på Nordea og blitt sendt på dør fordi jeg hverken hadde svensk pass, körkort eller ID-kort av noe svensk slag.
Ja, det var nå ingen av dem som hadde blitt avkrevd noe svensk ID-kort og nå hadde de bankkonto i Nordea alle sammen. (Det er liksom Nordea som er greia, jeg vet ikke helt hvorfor vi absolutt vil ha Nordea alle sammen, men sånn er det.)
Og det viser seg alstå at alle de andre utlendingene i klassen bare har spasert inn i banken og fått konto, mens jeg fikk beskjed om å lære meg å kjøre bil først. Samt medbringe bevis på dette. Eller iallefall gå på skatteverket og få dem til å lage ID til meg.
Hæ? Hva er dette slags særnorske regler?

Da måtte jeg jo nesten ringe Nordea, da. Jeg kunne jo også bare gått i en annen filial enn den på Liljeholmen der det nå viser seg at de muligens ikke kan jobben sin, men om jeg kommer til en annen filial og må lære dem der også å gjøre jobben sin, er det greit å vite at man har sitt på det tørre.
Jeg fikk en mann på tråden og sa at jeg ville ha konto, og hva var det egentlig som krevdes? Måtte jeg ha svensk ID? -Ja, sa mannen, det måtte man ha. Körkort eller lignende. -Men jeg hadde jo disse kompisene mine i klassen, og de måtte ikke ha svensk ID. Og de hadde fått konto.
Nei, sa mannen, hva gjorde jeg i Sverige? Om jeg pluggade? Og jeg sa ja, jeg går på Konstfack, og jeg har svensk personnummer.
Men da kunne jeg ta med meg noen fra Konstfack, en veileder eller lignende, som kunne identifisere seg, for meg.
Jaha. Ja. Så det går ikke med norsk pass, i banken? Som identifikasjon? Nei, det måtte være en person, fra skolen foreksempel, en veileder eller lignende. -Norsk pass går ikke?- Nei, norsk pass går ikke. (Da måtte vi le litt begge to faktisk.) Nei, men det måtte være en person.

Og jeg har jo ikke tenkt å høre med hverken professorer, kontordamer eller rengjøringspersonal om de kunne tenke seg å bli med ut en tur, bare en tur bort til nærmeste Nordea-filial, sånn der i lunsjen? Dessuten var jeg ganske sikker på at mine medstudenter ville ha fortalt om det om det var sånn de hadde fikset det.
Jeg foreslo at jeg kanskje heller bare kunne ta med et brev fra skolen?
Ja, det gikk helt fint.
Og jeg har jo svensk personnummer, det hadde vi klargjort ganske tidlig i samtalen, så jeg foreslo at om jeg tok med brevet fra skatteverket med mitt svenske personnummer, samt et brev fra skolen, så skulle det kanskje gå an å fikse en konto?
Ja, ta det med, så skal vi klare å fikse konto til deg! sa han.

Og det var jo akkurat det jeg hadde med første gangen jeg gikk i banken.
Nå har jeg tenkt å ta med akkurat det samme en gang til, men fortrinnsvis til en annen filial.

Lurer litt på hvorfor de må ha et brev fra skolen? Som nordisk borger har jeg jo automatisk oppholdstillatelse. Jaja, det er jo åpenbart at det er mange saker her jeg ikke forstår meg på.
Følg med, følg med, i den spennende føljetongen.

Hjem til juuuul

Jeg har skåret gjennom kammen og bestilt billett hjem til jul, enda vi enten a) ikke har juleferie eller/og b) ingen kan svare på når den er. Nå har jeg en hjemreisedato som ikke er i samsvar med noen opplysninger noen har gitt, men jeg kommer meg iallefall hjem til jul for kun kr totusen. Èn vei da, jeg har ikke bestilt retur enda, det haster tross alt ikke like mye.

Jeg er litt skeptisk til Norwegian, jeg må nesten innrømme såpass. Enda SAS jo neppe har gjort seg fortjent til hverken den store eller lille gullmedalje. Det er noe med alle de skjulte gebyrene og servicen og håndteringen av det hele, men det var tusen kroner billigere og la oss straks og med det samme innse det, tog er ikke noe altarnativ. Med mindre noen kan hente i Rovaniemi, men det er jo åtte timer hver vei derfra og hjem, og to dager bare dit, så nei. Er man nordfra så er det fly som gjelder, og flybiletten hjem til jul skal kjøpes senest i primo oktober. Om man skal ha noe sjans. Så totusen kroner Stockholm-Kirkenes bittelillejulaften er ikke så verst!

Jeg tror vi har undervisning både den dagen og lillejulaften og, men med så må man jo sjekke inn på nytt i Oslo. Det er ikke sikkert man rekker det. Eller, det skal egentlig godt gjøres, med kun en time og femten minutters overgang på årets travleste dag. Haha.
Jeg ringte Norwegian for sikkerhets skyld jeg, for å høre hva som skjedde om jeg ikke rakk det. Å sjekke inn/om. Nei, da får man jo hotell og nytt fly da, sa damen, siden det er de som har satt overgangstiden. Nytt FLY, sa jeg, ikke buss? Da lo damen godt men jeg har i såtilfelle flydd mer opp til Gokk en hva hun har. Norwegian har satt opp buss mellom Kirkenes og Oslo en gang flyet ikke gikk. Men så fikk de snakket litt mer med lokalbefolkningen og ombestemte seg. Jeg er ikke like sikker på om de ville ombestemt seg andre vei, mangelen på lokalbefolkning tatt i betraktning.
Men det er det jeg mener med at man må ha en ekstra dag. Om man reiser på julaften og ikke får sjekket om og alt det der, så er det liksom litt stusslig å bli boende på hotell julaften.

Såh deh blir jo spennende. Evt blir det bare håndbagasje men nå har jeg betalt for bagasje både stoklm-olso og oslo-gokk og da skal jeg faenmeg ha bagasjen min også.

Noe jeg er glad for at jeg ikke visste da jeg var barn

Stort sett tror jeg man finner ut av ting i riktig rekkefølge. Den ene foten foran den andre. Spørsmål som "Hva skulle du ønske du visste da, som du vet nå?", gir ikke så mye mening for meg.
Men en ting er jeg glad for at jeg ikke var klar over.

Jeg har jo etterhvert fått en god del venner med barn. Mengder med barn. Og jeg leser, tilfeldig, og sporadisk, blogger som handler om det å være forelder.
Det går mye i å se sine barn, være det for dem, lære dem å ta riktige avgjørelser uten å være for påtrengende, støtte dem i deres livsvalg og få dem til å innse at de kan klare absolutt alt, absolutt alt. Og det er jo kjekt. Jeg som ikke har barn selv irriterer meg kanskje innimellom over disse barna, som skal diskutere absolutt alt og tror det er forhandlingsrom i enhver situasjon, (og jeg overraskes over situasjoner som den der far og sånn går for å hente en barnestol på restaurant, det står tre identiske stoler intill veggen, far spør sønn "hvilken vil du ha?" og det ender med en treminutters ombestemmelseskarusell.) Men det er ikke mitt opplegg, så jeg har ikke så mye jeg hverken ønsker å si eller skulle sagt.
Jeg tror faktisk de fleste foreldre jeg kjenner og leser, er fantastisk flinke til å se sine barn og støtte dem, hjelpe dem frem. Jeg kjenner ikke en eneste dårlig forelder. Ikke engang en halvdårlig engang. Jeg tror ikke jeg ville nølt ett sekund med å la meg adoptere av en eneste en av dem.

Men jeg er overrasket over hvor kritiske de fleste foreldre er til andres barn.
Og over hvor harde ord de kan bruke. Og hvor opptatte de kan være av akkurat dette, av å bedømme, vurdere, og beskrive andres barn. Ikke nødvendigvis i kontrast til sine egne, de fleste jeg kjenner og leser innser nok at de ikke oppfostrer dydsmønstre. Og jeg tror liksom ikke det noengang var planen heller.
Men likevel er de så fantastisk kjappe frampå med bedømninger av andres barn. Altså, tilogmed til meg!
Bedømmer man andres arbeid, egentlig? Jeg vet ikke. Men jeg kjenner igjen stemmen folk får når de sier disse tingene de sier. Det er akkurat som da vi gikk på barneskolen og baksnakket folk vi ikke skulle like eller han eller hun som var ute av flokken akkurat da. Inni stemmen ligger det både ondskapsfull latter og himling med øynene, sånn at den som snakker hverken trenger å le eller skjære den minste grimase. Helt likt er det ikke, for nå skjer det rett nok på voksenvis.

Og det er jeg så glad for at jeg ikke var klar over da jeg var barn. At man ble regelrett baksnakket, av de voksne, når man gikk på besøk til sine venner og venninner!
Jeg hadde blitt helt nervevrak og hadde holdt meg hjemme til det ble mulig å ha en relasjon til en venn uten at foreldre var involvert, sånn cirka i syttiårsalderen.

Fellesferie dag to

Det er fantastisk staselig å bare gå rundt. Eller, først er det fantastisk staselig å ta trikken til endeholdeplasen og så bare gå og gå.
Alle byer har punkter som faller sammen. Man legger av gårde med trikk, kjører forbi et sted man har vært i Rovaniemi, går fra Alvik i Stockholm, er to sekunder i Berlin, går gjennom et boligfelt i Helsinki. Ser på en bygning i London. Og slikt. Høsten høster i vei og det er by og park og stas og kjøpelunsj.

The Stig har en lei tendens til å bryte ut i lange tirader på rinkebysvensk. Jeg har en lei tendens til å bli ufattelig pinlig berørt av nevnte tendens. The Stig drev med det samme i Bergen, men den gang på breiflabb-bergensk. Hadde han bare holdt seg til bergensk, men neida, det er innvandrersvensk det går i. Midt i negerflokken på t-banestoppet, der legger han i vei.
Vi har øvd litt på dette i dag. På ikke å gjøre det altså, men han har ingen kontroll.
(jeg får jo ikke skrive om ham i bloggen, siden "jeg alltid framstiller ham som totalt idiot")
(jeg skriver for eksempel ikke om at han i går kjøpte en bok til meg som jeg ønsket meg i julegave, fordi bare fordi, eller at han akkurat nå har gått helt til Telefonplan for å kjøpe pizza til oss mens jeg sitter i hulens varme rede og blogger og mollkoser meg)

Pizza til middag ja, det er vel ferien sin!

Fellesferie

Jeg og the Stig har jo notorisk dårlig feriakarma så å planlegge noen form for ferie er jo å be om bråk. Nå kom vi i skade for å be om bråk igjen, men denne gangen har vi HAHA tatt siste stikk.
Vi kjører nemlig to dagers intensiv storstadsferie istedetfor en nidagers sløving som sikkert bare ville endt foran internett, oppe i leiligheten med allverdens tid til å surre rundt på museer og slikt, som ville endt med planleggingen og tenkingen og vips ville de ni fridagene vært over og ikke brukt på noe fornuftig.

Nå derimot! Bokhandler og gater og t-bane og trikk og kaffe og kafe og kanelbullar og utemiddag og folk og NK og voi herran og hans loid! Og det skal vi i morgen også!
Så drar The Stig nordover, heldigvis, for dette hadde vi ikke klart i flere dager i strekk.
Jeg er litt misunnelig på ham som skal til Håkjerringnesset, men muligens jeg skal ringe mine kontakter og muligens han klarer å orge med seg litt tjøtt sørover igjen.
El.l.

rapport

fårikålmiddag avsegstyrt

vellykket. fårikal universalsmak


hraduhørthistorienomdetresmåfiskBOBBOBDERIDERIBOBOB SUUUU fungerer også på slovenskkroatiske svenskebabyer

Knurr!

Jeg tenker at bare fordi hunder har begynt med å gå til uprovosert angrep er jo ikke jeg redd for hunder. Jeg er redd for hunder som går til angrep bare. Sånne med mye muskler og litt vilt blikk, dem er jeg litt nervøs for. Men sånne engelsksetterstore lekne som spretter rundt, dem er jeg jo overhodet ikke redd for.
Tenker jeg. Når jeg ser en engelsksetterstor hund litt bort i gata. Og når jeg tar den (og eieren) igjen, tenker jeg det samme, men kroppen vil bare gråte og løpe!
Haha! Det går jo ikke an!

Og når jeg sitter på t-banen og det kommer på noen med en tannbefengt muskelhund, så tenker jeg at nå skal iallefall ikke jeg begynne å gjøre meg til og det ser jo absolutt ut som hun har kontroll over hunden, men kroppen, den vil igjen bare løpe og gråte!
Jeg får helt hetta av hunder for tiden.
Selv av de som ser hyggelige og høflige ut, jeg må gå over gaten og når jeg er foran og forbi dem snur jeg meg hvert tiende sekund, jeg kan ikke la være. Og jeg har jo sett at den går i bånd og at eieren er edru og oppmerksom, men jeg bare MÅ snu meg sånn at jeg vet hvor den er. Hele tiden.
Jeg må jo le av Kroppens nye opplegg, men samtidig som jeg må le så må jeg jo også løpe og gråte.
Jeg må liksom mest løpe og gråte, da. Så det er jo litt ubehagelig i grunnen.

Sukk. Jaja.

oppklarende tillegg: kroppen er riktignok veldig insisterende, men den FÅR ikke løpe og gråte altså.

Lam?

Vi prøver å lage fårikål for deretter å invitere et par venner på denne norske spesialitet.
Men det er ikke enkelt ikke.
Vi har etter flere ukers forholdsvis intensiv jakt klart å få tak i to poser frosent suppekjøtt av lam-
som viser seg å være fra New Zealand.
Unnskyld, miljøet.

Har de ikke sauer i Sverige?

Gud hjelpe meg!

Jeg har blitt angrepet av en hund i dag!
Jeg gjentar: !
Jeg var bare helt rolig og fredelig på vei bort til skolen, jeg gikk nedover veien, forbi en bobil, forbi nøkkelbutikken, forbi en dame med en hund som bæsja, videre mot skolen, men ikke langt, kun noen centimetre videre kom jeg før jeg hørte GRRRRROOOAAAARRRR!!!! nesten helt inne i øret mitt og der skal det jo ikke være sånne lyder, så jeg snudde meg, og dere vet hvordan ting fungerer når man plutselig blir redd; alt går med ett i saaaakte fiiilm, og der kun kanskje ti cm fra ansiktet mitt var hunden og særlig tennene dens.
Særlig tennene dens var fryktelig nært både halsen og ansiktet mitt.
Det kan ha vært tredve cm unna, jeg skal innrømme det. Men det var uansett alt for nært for hverken lykke eller glede.
Heldigvis var det jo også en eier involvert og hun røska i lenka og la hunden rett i bakken og brølte Hva fan gjör'u?!?! til hunden. Jeg tror nesten hun var like overrasket som meg, så jeg vet ikke egentlig helt hva som skjedde. Jeg gikk jo bare videre, som jeg vel etterhvert må si at jeg pleier når jeg blir angrepet av veldig store hunder- jeg fikk jo en rottweiler i magen utenfor en kinarestaurant på Hamar for en tolv-tretten år siden.
Og nettopp derfor er jeg egentlig litt redd fremmede hunder og dette var skummelt nok i seg selv men nå er jeg jo i utgangspunktet redd for hunder og hadde ganske høy puls og mye adrenalin da jeg kom fram til skolen.

Og så var det ikke en sjel der! Her hadde jeg løpt rundt hele morgenen og blitt angrepet av hunder og så var det ingen å fortelle det til!
Kun lenge etter dukket det noen opp og det var ikke tilfredsstillende i det hele tatt.
Men jeg tror ærlig talt at hvis det hadde vært noen på klasserommet da jeg kom, ville jeg nok bare begynt å gråte. For jeg ble veldig, veldig redd.

Da jeg gikk hjem fra skolen var det blitt mørkt, og plutselig hørte jeg en hund som løp rundt bak meg og da ble jeg veldig, veldig, veldig redd enda jeg hadde en 17tommers samekniv i veska.
Men kanskje det var en jogger.
Men kanskje det var en hund.
Men kanskje det bare var en jogger.
Men det kan ha vært en hund.

Syns ikke noe om dette jeg.

vi stiller opp for fellesskapet

I dag har det vært dugnad i borettslaget vi leier i. På en måte er vi litt ambivalent til akkurat det, i prinsippet, for vi leier hos en som eier og det er han som har stemmeretten, men det er vi som må vaske og rake. I prinsippet. I praksis er det helt greit å være med, og det er kjekt å møte naboene.
De av dem som stiller på dugnad iallefall. Hmpf.

Det var mye snakk om den gale mannen, enkelte pleier å terge ham litt. Jeg har ingen problemer med å henge ham ut på bloggen, forsåvidt, men jeg har heller ingen intensjoner om å plage ham ettersom jeg jo forestiller meg at det må være ganske slitsomt å være gal. Iallefal om man hører basslyd hele natten og ikke får sove. Jesus.
Så å holde igjen heisen bare for å høre ham begynne å hyle har jeg ingen planer om.
Ikke tør jeg det heller, om han begynner å hyle!

Men iallefall- raket og kastet sykler, barnevogner og akebrett, hilst på naboene og spist pølser.

Bylørdag

Nå begynner jeg å bo i Stokkeholmen mer på ordentlig, på den måten at jeg bor her sånn som man bor i by og ikke sånn som man bor når man tilfeldigvis er feilplassert og ikke i Kirkenes.
Det er ganske bra.
I dag har vi vært på en bruktbutikk ved Telefåånplan og kjøpt oss den stolen vi trenger fordi det ikke er plass til to i sofaen- eller ok det er plass til to i sofaen men innimellom har man lyst til å bruke den som sofa, altså være flat i den, og da må den andre stå.
Så stol altså. Rød stol til å sitte i. Mens den andre ligger. Han der fotografen refererer hele tiden til meg som den andre, men selv om vi har stol nå kan det jo være at det er jeg som vil være flat og da må han sitte i stolen. Tenkte jeg hemmelighetsfullt mens vi gikk hjem. Nå har han imidlertid straks annektert hele stolen til kontorstol, så dette fungerte dårlig.

Og så gikk vi på en til bruktbutikk! Først bar vi hjem stolen, så snudde vi og gikk ut igjen og gikk til Midtsommerkransen. På bruktbutikken der. Og der kjøpte vi en stk fin men slitt boks, en stk liten boks, en stk espressokanne, en stk fin muligens ildfast form men hvordan finner man egentlig ut av det, en melkemugge, en stk vinkel, nitti grader. Men det beste var at vi var i kjelleren der i nesten timesvis og sa SE DER! og OG SE DER! og SE PÅ DEN! og det var sånn en bra byting å gjøre.
Og da vi kom hjem viste det seg at espressokannen besto av sikkert 80 deler med skrivemaskinskrevne instrukser på tysk, et stk skikkelig mannete kjøkkenutstyr med andre ord, så lykken er stor i hjemmet nå.

Og nå: han gale mannen

Jo, men dere husker at jeg tok trappene en dag istedetfor heisen, og da kom jeg jo over den der lappen som var mer av en plakat enn en lapp, der det sto sånn JEG SPILLER IKKE HØY MUSIKK JEG SOVER (og dessuten blir jeg redd av den aggressive bankingen) og jeg tenkte hjelpes, er det trøbbel med musikk og skal det bli aggressiv banking, men det har det ikke vært, tvert om vil jeg si, tvert om driver vi her i leiligheten vår iallefall og øver oss på vennlig banking, av og til har man jo behov for å banke litt sånn vennlig i veggen til naboen, sånn, heihei, jeg er ikke sur, men kan du våkne av alarmen din snart for nå er iallefall vi våkne men det er søndag og vi hadde egentlig ikke tenkt å stå opp klokken halv syv i dag, den typen banking, (og her er veggen mellom kjøkkenet og stua særlig egnet til øvelse, siden vi bor på begge sider) men nå skulle det handle om aggressiv banking, eller potensialet for det i blokka. En dag jeg igjen tok trappene fordi jeg var redd for å oppdage at hun som gikk inn i heisen faktisk var naboen med alarmen, som jeg til tross for min vennlighet egentlig har lyst å holde på et bankenivå, og ikke på et ansiktsnivå, var det en mann som sto utenfor leiligheten sin, og han stoppet meg med et Er du musiker? og det er jeg jo ikke, og så begynte han å snakke om all musikken som var i blokka, særlig bassen, og hadde jeg sett den lappen som var hengt opp og det brydde ikke ham altså, HAH! og han hadde vært på karolinska og fått sjekket ørene og alt, men den musikken altså, og jeg (jeg, ikke han, sånn går det når man ikke gidder bruke hermetegn,) har jo hatt en gal grandtante som bodde vegg i vegg med min mor og dem, og som beskyldte dem for å spille høy musikk med en helvetesmaskin de hadde i kjelleren, min stefar er jo ingeniør (det vil si økonom) må vite og hva kunne ikke han snekre i hop i kjelleren for å få tante Ida til å flytte ut sånn at de endelig skulle få oppfylt sin drøm om å fliselegge oppkjørselen, og han minte meg veldig om henne på det stadiet.
Hvis man prøver å hente heisen, men den aldri kommer, kan man være sikker på at når den endelig kommer, er det han gale mannen som er i den, ikke vet jeg hvilken glede han har av å stå å holde på heisen, men da oppstår det alltid en sånn situasjon

avsnitt. herregud jeg har jo nesten ikke brukt punktum en gang, men her kommer et avsnitt, jeg får jo endel kjeft for at tekstene mine er for tette

sånn situasjon der man har veldig lyst å gå, eller altså bare kjøre i vei med heisen, men han vil prate, så man har liksom satt seg fast i en slags seigt lim som holder en på plass i sfæren hans mens han prater og prater og er du musiker? Og blablabla, og jaha, (det er min replikk) og jeg snakker så finnmarksk jeg bare kan for at han ikke skal forstå evt.: vi ikke egentlig skal kommunisere.
Her om dagen da jeg og the Stig kom ut av hovedutgangen sto han og sang til hjulkapslene sine, eller det er jo det man tror siden han alltid oppfører seg så aparte, kanskje han bare sjekket hjulkapslene mens han nynnet, men man tenker jo sitt, og han spurte ganske riktig om vi var musikere, og han hadde parkert på handicapplassen, det får man kanskje når man hører basslyd hele natta.

Ooooog....moteblogg!




nå holdt jeg på å glemme det igjen! Her er motebloggingen!
Selv om jeg plutselig kom på at jeg skulle ta bilder og det bare er med telefonen, er jeg tross alt i en skog og hvor gjennomført er ikke det!

Ok bilde en: 1, mener jeg:
Mørk grå luhkka og svarte eller var det grå? Grå bukser fra cheap monday (tre for 1200, ikke kvantumsrabatt men fordi jeg marsjerte inn og kjøpte tre bukser og marsjerte ut og da hadde jeg betalt 1200)

bilde to, det under altså, legg merke til votten med østsamisk vottemønster, heia skoltene, nå er jeg jo vanlig kjedelig nordsame sjøl, men jeg tror kanskje det finnes flere skoltevotter i Norge enn hva det finns av østsamer.
Hva heter det...legg merke til den fiffige detaljen! Som viser at dette er en luhkka, ikke fra Sør-Varanger, men fra ca sånn Kåfjord eller et annet sjøsamisk område! Spennende!

Desverre blir det ikke noe bilde av lipgloss eller lignende, dere får nøye dere med skogen.

smzk

Jo det var jo denne motebloggingen jeg har lovet. Jeg kom på det på vei til skolen så jeg har tatt en masse bilder i skogen. Jeg må bare laste dem opp på maskinen. Og lage innlegget. Men jeg er jo halvveis da. Eller kanskje kvartveis iallefall.
Så fremover går det.

Har jeg sagt at vi har veranda? Vi har veranda. Ikke at det har noe med innlegget forøvrig å gjøre. Jeg tenkte bare jeg skulle nevne det. Eller er det balkong? Terasse er det vel ikke, siden vi bor i sjette, men kanskje det er en altan? Gud vet. Ja nettopp han. Ettersom vi er så høyt oppe, mener jeg.
Iallefall kan vi sitte ute og drikke kaffen, om vi ikke er for mange. Og vi er jo bare to, så det går fint. (Pluss evt gud da.)
Og så har vi walk-in-closet, bortsett fra at man ikke kan valke inn i det, for et sted må jo skoene stå, men det har iallefall en dør som ikke er en skapdør.
Så litt luksuriøst er det jo her.
Ja, og så sånn hull i døra. Ikke kattedør, men til posten. Den kommer helt inn i huset! Stakkars postmannen. Skjønt hun tar jo sikkert heisen opp og går ned. Og putter post inn i alle de små, små hullene.
Her en dag stakk jeg av med vaskebøtta til hun som vasker trappene, og heisen, siden den i grunn brukes mest. Og det var sånn jeg stakk av med den, jeg sto bare oppe i sjette og hentet opp heisen, og der kom bøtta opp heisen og en masse roping opp trappegangen. Det var jo ikke min feil så vi er ikke uvenner.
Om heisen ikke kommer, men kommer litt senere, har det med den gale mannen å gjøre, og nei men han får jeg heller skrive om en annen gang.

mvh.

Ingenting min sorg fordriver

Joda. Eller neida, her er det ingen sorg å fordrive, så sånn sett passer overskriften bra.
"ingenting min sorg fordriver" er vel den sangfrasen jeg får på hjernen oftest, jeg måtte bare få den ut og jeg kan jo ikke like gjerne legge den ut som statusoppdatering på fleisbokj heller. Da blir det bekumring her og der tror jeg.

Særlig satte den frasen seg fast når jeg malte før, noe jeg syntes var uforståelig til jeg kom på at man maler med fordrivere.


Nå skal det utgås og turgås, fin helg til alle!

Hahaha, gokk.

Når man er fra gokk er det veldig veldig lurt å være tidlig ute med å bestille flybilett hjem til jul.
Nå, for å ta et nærliggende eksempel, er litt sent. Nå er jeg en erfaren borteboer og ville under normale omstendigheter ha bestilt flybilletten hjem for en god stund siden, men det er litt vanskelig å finne ut når vi egentlig har ferie her på skolen. Det vil si, vi har ikke juleferie.
De sier sånn, lærerne, at "hahaha, vi forventer jo ikke at dere skal være på skolen på julaften da, hahaha."
Hva med hahaha første juledag, og de påfølgende hahaha dager?
Det man egentlig må spørre om tror jeg, er når hahaha lærerne har tenkt å være på skolen. Deri en plass ligger vel svaret.
De har også sagt at de skjønner jo at de som er fra Thailand og sånt kanskje trenger en uke på seg for å reise hjem og sånn.
Så til jul får jeg være fra Thailand tror jeg.

Når en skole oppfører seg sånn når det gjelder studentenes tid (dette er på ingen måte unikt for Konstfack) tenker jeg på Høegs bok "De få utvalgte", der barna finner ut at en tegning vurderes som bedre enn en annen når man kan se at det har vært brukt mer tid på den ene enn den andre, når bakgrunnen er fargelagt for eksempel.

men helvette da!





disse bildene har jeg holdt på å laste over fra mobil til mac i en halvtime! Og det skulle jo være et sånt dær jævla hyggelig blogginnlegg og se på den fantastiske utsikten fra huset og blablabla men når telefonen nekter å sende over blåtann og telefonens brukerhåndbok bare vil si "Blåtann og USB: slik kobler du til en usbkabel-" (og hvem i helvette trenger hjelp til å koble i en usbkabel?!!!) og til slutt må man faenmeg maile de jævla bildene enda man sitter der med to blåtannenheter som finner hverandre, da blir det satan suse ikke noe hyggelig blogginnlegg likevel!

Blokk

God dag god dag.


Naboene sitter og prater, den ene har nettopp fått en sms. De har hørt på radio en stund, men ikke nå mer. Damen ovenpå ser på tv, men hun støvsuget for litt siden. Det likte ikke hunden hennes. I dag har hun ikke hatt besøk av barnebarnet.
Noen kom akkurat inn døra i første og kalte på heisen.

Lurer på hva naboene hører fra oss?

ring ring!

Jeg har kjøpt ny mobil og det er jo alltid en blandet fornøyelse. Jo sjeldnere, jo blandere. For tæknelogien har utviklet seg sånn at det har hendt masse morsomt inni mobilen, men samtidig blir det en hel masse nye saker å lære seg.
Hele fornøyelsen startet veldig blandet. Jeg vandret rundt med bestemmelsen om at nå skal det faenmeg handles mobil, endte opp med---ja jeg vet ikke helt hva som hendte i forhold til mine opprinnelige parametere---iallefall hadde jeg plutselig kjøpt mobil og dro litt opprømt hjem med banen. Vel hjemme her i sjetteetasjen oppdaget jeg at det ikke var verken lader eller minnekort med, det var bilde av en fremmed mann på mobilen og alt var bare kaste sammen nede i mobileska sammen med en masse små tomme plastposer. Så da måtte jeg jo straks hive meg på banen igjen for nå var jeg jo så oppstiltspilt og morske meg til telefonbutikkpersonalet og få en ny mobil med alt som skal være med.
Jesus. Nordens tyskere skal de være, men ingen ordning på noe.

Nå er jeg altså ny mobilinnehaverske. Blandet, blandet. Vanskelig. Veldig mye nytt siden sist. Litt morsomt. Oi, touchscreen! Flæsj, plæsj, ting farer forbi på skjermen, wohoo! Men når man skal slutte å leke og heller begynne å jobbe blir det altfor vanskelig. Første krangelen hadde vi da jeg mente jeg hadde sendt en helt vanlig sms til pappa men istedet hadde sensdt en mail til Park Plaza Hotels. Tviler på at Park Plaza hotels sine ansatte egentlig er så veldig opptatte av hvordan skoledagen min har vært.
Og ikke vil den vekke meg om morgenen og hvor er innstillingen for lydløs inklusive lydløs alarm?

I dag fikk jeg mail fra et kredittselskap som hadde gjort en kredittvurdering av meg på vegne av Telia, som dessverre ikke kan tilby meg sine tjenester. Høh? Og så innser jeg at det var en mobiltelefonselger som trykket litt på datamaskinen sin i går for å finne ut om jeg kunne få et abonnement. Ok, der er det Ordnung, altså. De kan det der med papirer.

Den som ikke helt har orden på saker er søstersen som i hele dag har forsøkt å finne ut hvem det er som driver og sender henne tekstmeldinger fra Sverige, i en veldig familier tone. Til tross for at jeg har snakket om observasjoner av andre kunststudenter og i det hele tatt har gitt veldig mange spor både på det ene og det andre fora om ...jeg synes nesten hun burde klart å dedusere seg fram til det. Til meg. Men det virker som om hun kjenner ganske mange norske kunststudenter i Sverige.

Vindmølleri, tjo hei

I klassen min er vi flest utlendinger. Vi opplever alle sverigelivet for første gang. Sam holder foreløpig førsteprisen for beste generalisering: I think Swedish people are really really bad at explaining anything quickly. Hehe. Vi har hatt en god del verksted- og studiokurs i det siste.

Selv er jeg overrasket over hvor vanvittig byråkratisk alt er. For det første forlanges det svensk personnummer til absolutt alt. Kjøpe sengetøy til rabattert pris? Personnummer.
For det andre forlanges det ofte svensk legitimasjon. Norsk pass? Har du ikke svensk körkort?
Tegne mobilabonnement? Da må du fremvise bankkontoutskrift, svensk selvsagt, for de siste seks måneder.
Jeg forsøker å skaffe meg svensk bankkonto. (men nå tror jeg kanskje ikke jeg gidder lengre)
I går var jeg på Liljeholmen for å gjøre et preforsøk. På kølappmaskinen kunne du trykke på to knapper. Bank og kasse. Jeg må inrømme at jeg var litt usikker, men jeg trykket bank. Og jeg la merke til at det ikke var noe system i hvem som ekspederte hvilken kø, alle i alle kassene tok seg av begge køene så da slappet jeg litt mer av der jeg sto og vippet i masaiskoene mine og lurte på hvilke hindringer som kom til å velte prosjektet. Mitt norske pass? Jeg hadde jo brev fra Skatteverket med personnummeret, men kom det til å holde?
Se, det fikk jeg ikke vite, for jeg hadde trukket feil type lapp. Så da ble jeg ikke ekspedert.

Så jeg prøvde igjen i dag. Men nei, det holder ikke med brev, man må skaffe seg svensk legitimasjon. Derfor tror jeg kanskje at jeg bare lar det være, jeg kan jo ikke ta lappen bare for å få åpne en bankkonto. Dessuten får man neppe ta lappen uten svensk legitimasjon og så har jeg ikke noe særlig penger heller, så kanskje er det ikke så skrikende nødvendig.

Stockholm 6.oktober 2010

Kjäre pappa!

Her i Stockholm går alt bra. De to siste dagene har vi värt på metallverkstedet. Det er större enn det på Khib, men egentlig ikke så mye bedre. Eller, den maskinen man böyer rör med er manuell og ikke sånn automatik jävel som kjörer av seg selv, så det er jo bedre. Men bortsett fra akkurat det er det det samme og litt verre. De har ingen tekniker, og verksmestern er bare på jobb på onsdager, så det ser ikke ut og det er ikke noe vedlikehold å snakke om. Det finnes ikke et eneste apparat som skjärer rett. Sveisebenkene er helt nedsveisa så ingen sanne flater noen steder. Men man kan TIG-sveise! Og lodde.

Metallverkstedkurset er ikke särlig praktisk, vi står og ser på at verksmesteren gjör forskjellige saker. Han viste oss hvordan man skifter blad på bandsaga, det var ganske töft. Bladet kommer på rull så man må sveise det sammen, og bandsagen er utstyrt med alt utstyret som trengs til den prosessen. Det er et bittelite slipehjul og en bitteliten saks og en bitteliten punktsveis på siden av saga. Så man bare svp! grrr! bzt! og så er det klart.
Eller, bare, jeg har jo ikke prövd. Jeg så på når verksmesteren gjorde det. Uten vernebriller eller noen ting på knär med ansiktet rett i spruten. Han er ikke så opptatt av sikkerhet. Han skifter skiver på vinkelsliperen uten å dra ut kontakten. Da protesterte jeg, men han sa at det var ikke noe vits, knappen var så vanskelig å komme uforvarende borti. Menn altså.

Etterpå skal vi sveise. Heldigvis har jeg egen sveisemaske, men den virker ikke på TIG, som jeg har lyst å pröve, den er shade 3-11. Da får jeg låne da, får håpe jeg ikke får multiresistent tuberkolose.
Vi gjorde også noe, nei, vi så på noe lodding, som jeg drev litt med i Finland men som jeg synes er litt vanskelig, og sånn gammeldags gass-sveis, vet du hva jeg mener? Sånn oksygen og...acetylen? Knallgass. Pang! Du vet hva jeg mener.
Jeg må si at jeg liker nok best MIG. Så enkelt og greit når bare ikke tråden setter seg fast i det du nettopp sveisa. Og jeg kan ikke helt se for meg at jeg kommer til å sveise så mye rustfritt stål, men du vet, alt man kan får man bruk for.
Hvordan sveiser man aluminium? Alle sier det er så vanskelig. Skifter man ikke bare tråd i MIG-apparatet?

hilsen silje

Ps.: Nå har jeg fått forklart det der med vekselström og aluminium og TIG. Han kan ganske mye han verksmesteren selv om han ikke liker sikkerhet.

2010

I dag har skolen min fremvist sitt organisatoriske talent. Jeg kunne lagt ut i det vide og det brede om hvordan de har valgt å organiere studiokursene, hvordan vi måtte gå på to identiske forelsesninger om denne organiseringen, og hvordan de endret organsieringen etter at kursene var satt i gang, uten å si ifra men ved å endre informasjonsteksten som lå på intranett.
Men jeg tror min klassevenninne Åsa sa det best:
Det er som å se på en av disse tegningene, er det en kube eller hva, hver gang du ser på den forandrer perspektivet seg og du bare hæ, hvor sitter den delen fast hen?


Jeg kunne selvsagt også sagt litt om hvordan de har lagt to kurs samtidig, men jeg har reaktivert nyttårsløftet mitt. Jeg skal slutte å være så engasjert.

Og du trodde kanskje jeg ikke var et engasjert menneske bare fordi jeg stort sett blogger om buksekjøp og melkepakker og vaskekjelleren? ha! HA!HA! Der tok du feil.
Jeg er en sånn en som hisser meg opp og prøver og ordne og leier rundt på utvekslingsstudenter og hever stemmen og sender mailer til aftenposten om at jeg skal ha meg frabedt flere ordelingsfeil, riksavis og all ting, fra nå av kommer jeg til å kreve femti kroner for hver ordelingsfeil jeg må oppleve og gir tilbakemeldinger på kursgjennomføringer og smiler til fremmede folk stadsbudsjettet! og psykisk helsevesen og etteromsorg i frihet og hva med de gamle og så videre og roper til radioen. Over en slett lest.

Men nå skal jeg bare være helt ungasjert. Jeg lover meg selv det. Ingen andre, bare meg selv.

Jeg skal bli skikkelig slapp og bare...bare la noen andre ordne opp. Jeg skal være rolig som en isbit. Jeg skal registrere, men ikke prøve å fikse noe lenger. Det blir bra. Kanskje det en gang kommer til det punkt at jeg kan for eksempel gjøre yoga uten å begynne å rope og hoppe. Eller høre på sånne avslapningscder uten å begynne å skjære tenner, om du ser sammenhengen.

språkk

En ting som hele tiden forvirrer meg er at svensker etter å ha pratet med meg en stund, spør meg hvor jeg kommer fra. Altså, ikke hvilken side av Varangeren, men hvilket land.
Hæ?
Du skjønner hva jeg sier, tildels iallefall, og det er åpenbart at det ikke er dansk. Hvor tror du det er da? Orknøyene?
Første gang det hendte tolket jeg det som smalltalk, men etterhvert skjønte jeg at de gjerne ville vite det.

Forvirrende.
Og så, på den festen her om dagen, forklarte jeg min undring til festens svenske deltager.
Ja, men de fleste svensker hører ikke forskjell på dansk og norsk sa han.
Hæ?
Nå er jo min empiri begrenset. En viss egenerfaring og én svensk uttalelse om fenomenet.
Fra en halvfull fyr med hatt.
Men om nå dette er sant, synes jeg nesten det er litt arrogant. Det får da være måte på å leve i sin egen boble.
Det er forskjell på hauoueuooo og eppepppeappepp!
Tenkte jeg. I noen timer. Men så innså jeg plutselig at jeg synes jo det er vanskelig å høre forskjell på amerikansk og tysk så dah.
Eller egentlig innså jeg vel at jaja, så syns de vel det da.
(husk at jeg er gjest, husk at jeg er gjest)

Avisvis

en ting som iallefall var enklere da jeg boddei Helsinki, eller nå må jeg vel begynne å si Helsingfors ettersom det går en finlandssvenske i klassen min og jeg bor i dette landet her, en ting som var lettere der, var å finne ut hvilken avis det var meningen man skulle lese, for den eneste jeg hadde mulighet til å forstå noe av var Hufvudstadsbladet, og det var litt som å lese Ságat; vi har mange nok lesere til å gi ut avis! om ikke nødvendigvis mange nok lesere til å gi ut en videre interessant avis utover det at den er etnisk.
Men her, hva skal jeg gjøre her?
Jeg aner jo ikke hvilke aviser som er hvilke. og jeg er livredd for å min enorme uvitenhet stå der glad og fornøyd å kjøpe VG.

Den setningen var ikke helt bra.

Jeg vil ha en avis som er en blanding av ...jeg tror jeg vil ha Morgenbadet som dagsavis. Kan man få det her? Morgenbladet med noen innslag av Dagbladet Magasinet Sippereportasjer.
Hva heter den avisen på svensk?

festlige frøken

joda. Eller, neida, det går jo litt tregt med med bloggingen, jeg ser jo det.
Jeg var på fest i går. Ropefest. Eller det var kanskje en vanlig fest, og jeg var stockholmsberte og pyntet meg og fartet runt på metroen en fredagskveld og bytta og styra og fant fram av meg selv, til festen, som viste seg å være i leiligheten til to katter. Det var det ingen som hadde forberedt meg på så det var jeg ikke forberedt på. Men jeg hadde noen allergitabletter fra 2003 nederst i veska så jeg tenkte at det ordner seg vel kanskje, ikke noe vits å dra hjem når man har reist så langt ikke!
(Og jeg som var så fin i mine nye bukser og med den tunge luggen og med linser! Og så også med tette bihuler, røde øyne og rennende nese! Hurra!)
(nye bukser ja, jeg hater å kjøpe bukser men nå var det ikke flere igjen uen hull så jeg tok denne banen inn til byen og gikk inn i en butikk og sa jeg skal kjøpe tre par bukser og heisann hoppsann jeg fikk tre kjempefine bukser det var vel effektivt!)

Problemet var egentlig ikke kattene. Problemet var og er at jeg er blitt forferdelig gammel og kjedelig. Hvorfor måtte alle snakke så høyt? Hva med naboene deres, hvordan hadde de det nå? En i klassen min forvandlet seg plutselig til Ashley, en amerikanerinne vi hadde på besøk for noen år siden som ikke hadde noe skille mellom inne- og utestemme. Hun lå hele tiden på vippet mellom å prate skikkelig høyt og å rope. Og plutselig tok Ashley over kroppen til min klassevenninne. Oæ!
Og alle asiatene, de små stille asiatene, og kroaterne, og alle, alle satt og ropte, og ikke i en jevn ropestrøm, men kjempehøyt og plutselig var det noen som ropte enda veldig mye høyere enn alle. Oæ!
Gammel, gammel, gammel.
Så jeg og en annen sart liten person dro for ta banen hjem igjen (etter et flertall timer, bare så det er sagt, jeg kom ikke inn døra og tenkte oæ og snudde) og da går jo ikke banen før om en halv time. Hurra. Storbyen altså, den skal nå absolutt bestemme over deg.

Men det var egentlig en fin fest. For ungdommen.

Oppsumering. Ling.

Av mitt nye liv i guleblålandet. Ikke en generell oppsummering av alt. Alt, liksom, hvor skal man starte? Det holder i massevis med sverigelivet.

Det jeg liker:
Skolen. Den virker bra. Verkstedene er i alle fall fantastiske og når jeg har veiledning tar vi utgangspunkt i hva jeg gjør og ikke i hva læreren gjør.
Klassen min. Åååå de er fine.
Utsikten fra leiligheten. Voi herran man kan se langt!
Utvalget i butikkene.
Jeg har studentlege! Da jeg gikk i Bergen kunne jeg bare bli litt forenklet syk uten videre oppfølging hjemme i jula hvis legen ikke hadde juleferie.
Stockholm. Skjønt jeg klarer ikke helt å få tak i Stockholm. Hvor starter man, med hva? Stockhom er tre kvadratkilometer stort og består av leiligheten min, to matbutikker, to t-banestopp et lite stykke skog og en kunsthøgskole. Hvor skal jeg drikke øl og kaffe og sose bort tid?

Det jeg ikke liker:
Melkepakkene. Jeg liker sånne man kan lukke. Av så mange grunner. Da holder melken lengre, og når man løfter den myke, myke melkepakken ut av kjøleskapet, klemmer man ikke samtidig all melk eller yoghurt ut av den. Her fins det nok en egen teknikk, men jeg vil heller utvikle en teknikk rundt temaet aluminiumssveis enn å løfte melkepakker ut av kjøleskapet.
Ufriheten i det å måtte ha med seg nøkler, sl-kort, brev fra skolen, legitimasjon og bervet fra skatteverket med personnr. hver gang man går ut. Og når man har med seg så mye kan man like gjerne ta med seg pengboka. Og begge mobilene. Og kalenderen. Og telt.
At de ikke skjønner hva jeg sier. Men kanskje jeg har godt av å bli litt taus og mystisk.

edit: jeg ser at det står bervet. Det betyr egentlig brevet, men bervet ser så mye tøffere ut. Litt....dazumal eller, ja, viktigere.

Boling

Nå har jeg bodd i Stockholm i en måned. I følge kalenderen. I følge min egen biodrevne kalender, har jeg bodd her i ca fem dager.
Vi har rukket å bære det meste av det som ikke fungerer opp på loftet, men ikke alle kjøkkenskapene er vasket. Og de som er vasket er ikke logiske, det ene inneholder for eksempel paracet, salatslyngen og kopphånduker. Nederste skuff inneholder også kopphånduker, i tillegg til stavmikser og brødfjøl.

Jeg har rukket å få personnummer og månedskort, men ikke noe studentleg, for det driver de ikke lengre med i Sverige, så jeg farter nå rundt med et brev fra skolen i lomma. Det er rart å bo i storby, man kan ikke bare smette på seg kippskoene og dra, man må ha med leg og reisekort og brev fra skolen og norsk mobil og svensk mobil og nøkler og skolechip. Og hei. Og hå.

Jeg har ikke ordna med bankkonto eller svensk mobilabonnement, men i dag fant jeg en snarvei til baksiden av skolen som halverer eller kvarterer gangavstanden. Og dessuten er det en mye kosligere vei. Og mentalt kortere på mange vis, for jeg ser ikke at der, langt langt borte, dit er det jeg skal, det er bare gå gå gå. Nå er det mer sånn vei, sving, oops bil, boligfelt, skog skog skog, barnehage, kristen avis og voiherran! Skolen min!

Jeg er ikke så kjent i Stockholm enda, men det kommer vel sikker, jeg skal jo bo her i iallfall fem dager til.

steiling

jomen altså, jeg må kjøpe ny mobil. Jeg synes ikke akkurat jeg kan koste på meg en iff åon. Og da er det ikke så gøy. For den jeg har fungerer jo, men det er jo greit å ha en svensk en å forholde seg til. Så da må jeg kjøpe noe jeg ikke har lyst på som koster masse. Utrolig umotiverende.
Og skaffe abonnement
og bankkonto
og forsikringer

og nye bukser

Jeg bare renner over av forventning og glede her.



Heldigvis er det kjekt på skolen. Har jeg fortalt for en fin klasse jeg går i? Den overveier problemene med å venne seg til de svenske melkepakkene.

Feiring

Jeg går utfra at det er flere sånne som meg som skriver litt hver dag og legger det ut på en side på internettet, som blir lei av hele greia og ikke het skjønner hva og hvorfor?
Fint, godt, det var det jeg håpte på. Det er vel en slags roterende materialtretthet, jeg har tross alt holdt på i fem år og ser verdien i akkurat det.

Nå har åsgårdsreien vært her óg. Noen timer før ankomst innså jeg at jeg ikke har nok dynetrekk til et sånt prosjekt. Det ordnet seg, selv om Solebanet ikke var helt komfortabel der i toseteren vår, og jeg måtte ha teppet rundt hodet og ikke over kroppen. Hovedpersonen selv virket iallefall fornøyd, selv om hun etter eget utsagn hater å fylle seksti.
Vi fikk byet oss litt også, når vi ikke dreiv å prøvde ut forskjelige varianter av hytteliv i leilighet. Solebanet fikk ny kåpe og jeg fikk vin midt på blanke formidagen, midt i uka. Voi voi.

Solebanet er ikke så god til å gå sakte (jeg mener, jeg går også fort men jeg er også i stand til å utføre den andre varianten: fintrøing,) mens fru figenschou og gemal ikke egentlig er i stand til å få noe særlig tempo på enheten. Det bare høres ut som om de går kjempefort (klakk-klakk-klakk-klakk) men det er lite egentlig fremdrift. Da får man et kompani som alle synes det er like jævla langt til selv det nærmeste punkt, med en lillesøster som raser avgårde foran, et foreldreektepar som sæmer ivei der bak, og en frk figenschou som halter usikkert og ubestemt rundt på midten. Vi ble rett og slett nødt å fordele oss litt innimellom.

Nå ringte hr fotografen og lurte på om vi ikke rett og sett kunne skippe midagen for han var så mett etter feiringen i går, og det er jeg og så det passet veldig veldig bra. Vi trenger kanskje ikke begynne å tenke på mat igjen før sånn ca lørdag tror jeg.
Det er rett og slett litt for luksuriøst å bo i Sverige.

leselyst med ulyst i

Jo, men Påskeharen skriver om litteratur.
Hah. Men det gjør han faktisk, det å lese når man er liten. Og det gjorde jo jeg også, jeg leste og leste og leste, jeg var faktisk litt narkoman på det viset. Og før jeg lærte å lese selv, leste foreldrene mine til meg. Ifølge pappa var det sånn jeg lærte meg å lese, og det innså han en kveld han leste om Bamse Brakar og ville ha kveldslesningen overstått og hoppet over noen avsnitt i teksten. Nei, les det som står der også! sa jeg da og. Ifølge historien. Som jeg ikke helt vet om er sann. Skjønt, i min familie blir historiene sannere enn virkeligheten etter en stund.

Det var særlig to bøker jeg ikke likte. Den ene var "Hvem skal trøste knøttet", som mamma prøvde å prakke på mitt barnesinn igjen og igjen, men ikke faen om jeg ville høre den jævla skumle historien der! Ensomhet og mørke og Hufsa! Jesus Maria. I tillegg var teksten i løkkeskrift, ærlig talt! Da kunne jeg jo ikke smuglese slutten selv for å sjekke om det gikk bra heller, så den boka gjømte jeg underst i en skuff med donaldblader. Der lå den og lyste og skalv og var tilstede med den der provoserende løkkeskriften sin.
Jeg tror ikke jeg leste den før jeg var sikkert femten. (Nå liker jeg den veldig godt, men det er irrelevant.)

Da jeg ble litt større og leste selv, lånte jeg endel bøker på skolebiblioteket. (I tillegg hadde vi sikkert 50 hyllemeter med bøker hjemme, og jeg fikk bøker fra bokklubben.)
En bok som provoserte meg skikkelig var "Onega, irokesernes fange". Den gjorde meg rasende. Jeg hadde egentlig trodd jeg skulle like den, indianere (same vettu, vil helst lese om andre urfolk) og gamledager og spenning og det hele, men da jeg åpnet den oppdaget jeg at den var trykket i brunt. Brunt! Jesus Maria igjen! Jeg var rasende på boken i flere uker før jeg var så tom for annet lesestoff at jeg begynte å lese litt av begynnelsen. Jeg tror den var ganske bra, egentlig. Jeg mener å huske at jeg storsinnet tilga den de brune bokstavene.
(Og omtrent samme opplevelse hadde jeg vel da pappa stakk til meg Landstrykere, og jeg oppdaget at den fulgte norsk rettskrivning av 1903.)

Det var altså mye som skulle stemme. Men i bunn og grunn var jeg altlesende, og det er jeg egentlig enda. Har jeg begynt på en bok, leser jeg den ferdig selv om jeg stønner over dårlige formuleringer og svake plott hver gang jeg blar om. Noe klarer jeg alltids å få ut av den, uansett hvor dårlig den er. Dessuten har ofte velskrevne bøker mer forstyrrende innhold, det går ikke bra til slutt og menneskene er i bunn og grunn ikke gode eller samfunnet vil dem ikke vel. Det hender forsåvidt at dårlige bøker handler om noe av det samme, men de er så dårlige at jeg klarer å riste det av meg.

hallo?

Nå er jeg omtrent ti ganger friskere, og dautrött (oi så rart det ordet så ut med svensk ö) fordi naboen har hatt en slags tjejpartai, tror jeg. Det er papirtynne vegger, så selv om de ikke spilte musikk eller noe, var det som om de satt oppi sengen min og pratet. Og hon ba', og han ba, ja, men jag vet! Jag vet! Visst, jusst, det og han ba', og da ba'!
Jesus gud.

Kanskje ikke de vet at det er lydt?, tenkte jeg i natt, og forsökte å prate litt höyt for å gi et eksempel på hvor godt det hörtes. Jeg hadde ikke så lyst å banke i veggen heller, for jeg var litt usikker på om det kanskje kom fra leiligheten ovenpå, og da hadde jeg ikke så lyst å vekke naboen. Og kanskje det er sånn man må finne seg i i blokka? Her prater vi hele natten, det tar man med et smil! Så ikke kom her og vär sur nordmann og forlang at man skal väre stille bare fordi veggene er tynne!
Halv tre banket jeg i veggen, og da ble det stille med en eneste gang.
Såh. Det kunne jeg jo forsökt meg på litt för.

Klokken ni krekte jeg meg på skolen. Og her er ikke en sjel. Jeg vet ikke helt hvor de er? Det er ingen lapper i klasserommet (bortsett fra meg da) ingen mail i innboksen og ingen beskjed på intranettet. Og ettersom jeg har värt borte en uke vet jeg ikke engang helt hva vi holder på med, så jeg forsöker å knote ned noe som sannsynligvis er littegrann i henhold til oppgaven. Jeg oppdaget til min forskrekkelse en liste med gallerier og bygninger vi skal besöke, men jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for å dra ut i regnet enda.

mer innadrettet virksomhet

I dag har jeg nok satt ny personlig rekord i selvmedlidenhet, ettersom jeg jo er helt alene her og det ikke er noen andre som kan synes synd i meg sånn at jeg kan blåse meg litt opp og si Pfff det er jo bare en forkjølelse.
Jeg begynner å få litt panikk her, ikke kommer jeg meg på skolen og ikke får jeg jobbet med oppgaven, så jeg ligger elegant en uke bak, hvilket i og for seg ikke er noe som kreerer noen indre malstrøm, men mammalille kommer altså for å feire 60årsdagen sin her, på mandag, og den gangen det virket som en kjempeide var det ikke planlagt at jeg skulle være syk en uke først. Nå blir det nok vanskelig å komme fra på skolen. Det er litt verre, ingen egentlig kjempepanikk i det heller, men
JEG HAR IKKE KJØPT JEBBURSDAGSGAVE ENDA! og det er ikke et hotellrom å oppdrive i Stockholm så hele åsgårdsreien skal bo her og da må jeg vaske og rydde og jeg har en uke med forkjølet oppvask og min venn Jarno kommer lørdagen og da har nå for sikkerhets skyld vi en avtale da og så må jeg ut og kjøpe kopper og fat og liggeunderlag og mat til oss alle og finne et sted vi kan feire dagen og GAVEN!!! Jesus gud
Og alt skolearbeidet. Å magen min voi og voi hvordan skal dette gå.



Pffff. Det er vel strengt tatt luksusproblemer dette her. Men luksusproblemer må også løses.

Det ene og det andre

Jeg skjønner ikke helt tankegangen nede på min lokale matbutikk. Tempo. Jeg må gå utfra at det er noe sånt som "ja hit kommer det jo ingen kunder uansett så det er iallefall ikke noe vits å fylle på varer." (på svensk bare) Men jeg, som jo faktisk kommer, er jo interessert i å handle og det er jo vanskelig når det som står ute enten har muglet eller ikke står ute uansett. Og det blir jo en ond sirkel ikke sant!

Lille mamma og de andre småingene kommer egentlig mandag for å feire mamma sin 60årsdag, men det er helt fullt på hotellfronten, det eneste vi klarer å oppdrive er et vandrehjem i Uppsala med bad på gangen. Nå kan de jo selvsagt bo hos meg men det blir nok litt trangt så de er skeptiske og vi aner ikke hva vi gjør. Egentlig.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...